Den legendariske sommeren 1975 begynte å røre på seg her, i slutten av mai. Jeg var fattig, men full, og finpusset min Nagel-inspirerte karakter som både figurerte i min helt talentløse roman “Blomster ved graven”, og etter hvert på Sørlandet hvor det ble utført monumental method acting kombinert med akk-ing og ve-ing over en kvinne som method acteren jaget fra seg med alle midler og ved alle anledninger, hvorpå han altså plaget sine omgivelser med å rope hennes navn ut i mørke natten.

Men foreløpig var method acteren i ro i Harald Hårfagres gate, hvor han hamret sine siste påfunn inn i romanmanuskriptet - mellom alle turene (til fots) til Club 7 (for å spare penger).

Han slo også en due i hjel med en brosten en natt, og fortalte siden alle som ville og ikke ville høre om hvor vanskelig det er å slå duer i hjel.

“Det holder ikke med ett slag”, snøvlet han, “det må minst tre slag til. Duer er mye større fugler enn mange tror.” Mens en og annen kvinne så bestyrtet på ham, og det med tydelig vemmelse.

At han slo duen ihjel av ren omsorg, klarte han ikke å formidle. Men det var faktisk sant, for han kom over duen da en katt plaget den. Katten hadde sørget for a duen ikke lenger var flyvedyktig, og lekte med den som katter vanlivis leker med mus. Fuglen klarte et og annet vettskremt vingeslag, men ble hentet hurtig ned på gressplenen i Suhms gate av katten. Method acteren syntes det var et grusomt skuespill, og derfor tok han brostenen og slo duen i hjel, under syrinen - til høylytte og såre protester fra katten.

Denne delen av historien kom han aldri til kvelden etter, på Club 7. Derfor vant han ingen nye venner. Og enkelte kvinner stakk senere hodene sammen når de så ham, og hvisket. Nagel duedreper. Det var hvem han var.

Lesere av Arbeiderbladet vil kanskje stusse over at noen hadde “hellet ut vannet”. Det er ikke mange som skriver det lenger. Ser ellers Kapital hevder at drosjeeierne jukser og oppgir ganske lave årslønner. Og ikke minst, det føles uro over situasjonen i Portugal. Her gjelder det å nikke sakte og sukke tungt. Da virker man informert.

Ukens New Musical Express har et stilig foto av Jimmy Page på forsiden, men det er dessverre Charles Shaar Murray som har skrevet reportasjen, og han er som alltid totalt ubrukelig. Roy Carrs møte med Pete Townshend veier opp for Murrays egomasturbering.

Nyhetssidene i NME melder at

… Uriah Heep er i gang med en verdensturné som skal vare i et år, starten gikk for to dager siden i London.

… Keith Moon skal følge opp sin solo-debut med et rent verbalt komedie-album, uten låter.

… Ten Years After er i følge Alvin Lee døde og eksiterer ikke lenger som band.

… et 16 spors Rolling Stones-album med tidligere uutgitte Decca-innspillinger utgis første uken i juni, albumet får navnet “Metamorphosis”.

Storbritannia:

Jeg elsker Tammy-låten, og orker ikke tanken på Bay City Rollers-LP’n. Uavgjort, altså.

Vi kan konstatere at “Dark Side Of The Moon” har ligget på LP-listen i 111 uker, og at Simon & Garfunkel-samleren har ligget der i 130. Man kan lure på om folk sliter ut platene sine, og erstatter dem jevnlig med nye eksemplarer.

Ukens nyheter på single

ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, denne uken signert Kate Phillips.

Arthur Brown: “We’ve Gotta Get Out Of This Place” ***(*)

Arthur Brown, mannen bak “Fire” og The Crazy World of Arthur Brown, er en artist for hvem ordet eksentrisk knapt dekker konturene. Der mange rockveteraner har pakket sammen sitt arsenal av dramatikk og trass, har Brown fortsatt å virvle rundt i randen av populærmusikken – like mye en kultfigur som en ukontrollerbar ånd. At han kaster seg over “We’ve Gotta Get Out Of This Place” – The Animals’ fluktfantasi fra 1965 (og Vietnam-soldatenes absolutte favoritt) – er derfor ikke uventet, men heller ingen selvsagt triumf.

Allerede i åpningsstrofene forstår man at dette er Arthur Brown på sitt mest teatralske. Han synger ikke, han deklamerer, smyger, biter i teksten med en intensitet som er både forfriskende og tidvis anmassende. Mens Animals’ original bærer på en tung, sulten understrøm av arbeiderklasse-desperasjon, kler Brown låten i kabaretdrakt: et orkestralt arrangement som veksler mellom pastisj og oppriktig alvor. Slik tapper han låten for Animals’ nakne nerve og erstatter den med sin egen burleske energi.

Det er på sitt vis beundringsverdig. Brown nekter å resirkulere Burdons raspende troverdighet; i stedet gjør han “We’ve Gotta Get Out Of This Place” til en eksistensiell monolog, mer beslektet med Bertolt Brecht enn med britisk r’n’b. Samtidig betyr det at noe av låtens urkraft forsvinner: det kollektive opprøret, den desperate lengselen etter et annet liv, blir her til et teatralsk og selvbevisst utbrudd.

Instrumenteringen er gjennomført – blåsere, insisterende trommer, små psykedeliske detaljer – men den monumentale vokalen etterlater lite plass for dynamikk. Der Animals lar sangen bygge og brenne sakte, kaster Brown alle brikkene på bordet fra start.

Likevel er det vanskelig ikke å la seg rive med. Refrengene er rop fra livets brennende teater. Arthur Brown eier sine låtvalg, kompromissløst og uten tanke på mainstream.

Brown lykkes best når han lar galskapen treffe nerven i teksten. På sitt svakeste blir det en øvelse i maniert overdrivelse, der sangen mister sin universelle appell. Men for dem som foretrekker å høre gamle klassikere via et knust speil, er dette like fullt en versjon det er verdt å lytte til.

New Musical Express:

SINGLE OF THE WEEK:

ARTHUR BROWN “We’ve Gotta Get Out Of This Place” (Gull). An object lesson in everything most of the other singles lack, and none of them combine in any quantity. Like drama — “You’re gonna die before your time is through” — instead of posturing. Like an opening rhythm that gives the whole thing a sense of purpose, instead of a ‘Here we go again’ feeling. Like a girlie chorus who sound like they actually know what the song’s about, screaming like well-trained alleycats behind the man. Like immediacy. And conviction. And the difference between the real thing and the rest. Arthur rules, OK?

(Kate Phillips)

Wings: “Listen To What The Man Said” (Capitol) *****

Paul McCartney har alltid vært popens smidige tryllekunstner, i stand til å vri melodier ut av løse luften og servere dem som om det skulle være verdens enkleste affære. “Listen To What The Man Said”, spilt inn i New Orleans med Wings våren 1975, er et praktstykke i så måte – en låt som på overflaten synes uanstrengt, men som ved nærmere lytting røper en stram, matematisk popkonstruksjon, lekent badet i sol og duften av gumbo.

Det første som slår én er hvor blendende elegant produksjonen er. Allen Toussaints New Orleans-fingre har sneket seg inn i rytmikken; bass og klaver driver låten fremover med smilende nonchalanse, mens Tom Scott peprer lydbildet med spretne sakofon-kommentarer. Et møte mellom britisk pop-perfeksjonisme og the Deep Souths buktende swing.

McCartneys vokal er silkemyk, men aldri tannløs. Han serverer oss et sårt tiltrengt livets frikvarter: “love is fine for all we know, for all we know our love will grow”. Glad optimisme fra vår alles thumbs-aloft. Alt ordner seg. Teksten er typisk McCartney: Trygg, men leken. Man får dessuten et ørlite mysterium med på kjøpet: Hvem er egentlig denne mannen vi anbefales å lytte til? I henhold til Paul selv, er han bare en florlett metafor for de gode råd man får i livet. Låten danser uansett forbi de store spørsmål om tilværelsen. Den sier kom igjen, bli med meg, kjenn livet leve!

“Listen To What The Man Said” mangler kanskje det emosjonelle ubehaget som hever McCartneys beste låter inn i det tidløse. Den smyger seg aldri helt inn under huden; det er en sang som inviterer til gjenkjennende fryd utbrudd av nynning, men ikke til ettertanke.

Det er vanskelig å motstå McCartneys lek med former, hans evne til å kaste popmusikkens tyngdekraft over bord. “Listen To What The Man Said” er ren, vektløs popmagi fra en mester som fortsatt vet hvordan han skal forvandle selv den enkleste idé til gull. At låten ikke river i sjelen, gjør den ikke mindre briljant i sitt genre-univers – en lettbent triumf for McCartney og en velfortjent hit.

New Musical Express:

Philosophical Dumb Crambo Of The Week

WINGS: “Listen To What The Man Said” (EMI). What a soppy song — this McCartney on his “I’m no better than Peter Skellern or all those other guys” trip. Complacent backing and utterly trite lyrics — I can’t tell you much about it because I don’t remember much. After six yearings. Mercifully forgettable.

(Kate Phillips)

I 1975, mens glamrocken ebbet ut og britisk pop søkte nye former, valgte The Hollies å gi ut “Sandy”, en låt opprinnelig skrevet og utgitt av Bruce Springsteen under navnet “4th of July, Asbury Park (Sandy)” på hans undervurderte andre-LP, “The Wild, the Innocent & the E Street Shuffle”. Det sier mye om The Hollies' selvforståelse på denne tiden: De så seg fremdeles som melodisansens forlengede arm, men lisens til å sette sitt vellykkede stempel på andres låter.

Der Springsteens original oser av amerikansk boardwalk-romantikk, med trekkspill, kvelende varme og bittersøte tenåringsdrømmer, tar The Hollies låten inn i sitt eget, polerte univers. Harmoniene folder seg ut som mektige slør av nordlys over et stjernespettet himmelmørke. For et arrangement! Allan Clarkes vokal er gjennomgående varm, men lar seg sjelden lokke ut av den urokkelige, engelske selvkontroll. Han synger om lengsel, men uten å åpne sårene helt.

Det som trekker opp, er håndverket: Gruppen vet hvordan de bygger opp en låt mot det episke, og refrengene glir sømløst inn i en velklingende pophelhet. Likevel: The Hollies’ “Sandy” mangler den sandkornede realismen og desperate romantikken i Springsteens original. Alt er vakkert, men også uforpliktende. Det er en cover som fanger melodien, men som aldri virkelig våger å smake på den lunkne, krydrete New Jersey-vinden Springsteen skrev inn i hver strofe.

Svakheten ligger nettopp i distansen.

Men når innspillingen nærmer seg finalen og Clarke tar av i det episke bruset av korstemmer, da eier The Hollies øyeblikket og låten i noen sekunder likevel.

New Musical Express:

Requiem of the week

Can’t help hoping for good singles from The Hollies, even after all this time, but this alarmingly limp offering effectively crushes optimism. Look, in the old days they wouldn’t have perpetrated lyrics like “Sandy, the aurora is rising behind us” — it’s supposed to be about quitting some putatively decadent scenario in search of a new life, but it sounds elegiac to me, and of nothing but the time when The Hollies made better records. PS: If you too are in search of a new life, suggest you do it the Arthur Brown way . . . PPS: Roy Carr says Bruce Springsteen’s own version is jolly nice.

(Kate Phillips)

Elvis Presley: “T-R-O-U-B-L-E”’ (RCA) ****

Da Elvis Presley i 1975 vendte tilbake til hitlistene med “T-R-O-U-B-L-E” (RCA), var det med en selvsikkerhet og vitalitet som trosset tiårets tungsinn. Det var lett å undervurdere Elvis på dette tidspunktet i karrieren: Vegas-perioden var i full sving, balladene dominerte, og kritikerne hadde lenge mumlet om stagnasjon. Men “T-R-O-U-B-L-E” er et friskt unntak – en rullende, honky tonk-innsprøytet energibombe, skrevet av Jerry Chesnut spesielt for The King.

Låten er en perfekt utfordring for Elvis’ vokale spenst: Han spytter ut stavelsene i tittelen med ungdommelig snert og timing, nærmest som en rockabilly-pionér igjen. Det er drivende piano, stikkende gitarer og en rytmeseksjon som aldri mister pulsen. Man hører straks at dette ikke er retro for nostalgiens skyld, men en selvsikker Elvis som plukker opp countryrock-tråden der han slapp den i 1969.

Styrken i “T-R-O-U-B-L-E” er selve fremdriften – det er en låt laget for å løfte publikum ut av setene. Elvis synger med en glød og selvironi som gir både teksten og hele arrangementet vektløs sjarm. Her er han i sitt rette element: bråkjekk, farlig, alltid i kontroll.

Svakheten? Det er, strengt tatt, ikke en låt med stor emosjonell dybde – “T-R-O-U-B-L-E” er mer show enn sjel, mer adrenalinkick enn åpenbaring. Det er ikke en låt som forandrer historien, men snarere et overbevisende bevis på at Elvis, selv i sine modne år, fortsatt bar i seg den gamle magien.

For dem som ser etter den rå energien og lekenheten som kjennetegnet Elvis’ beste øyeblikk, er dette et klart høydepunkt fra det siste kapitlet i hans liv. “T-R-O-U-B-L-E” står igjen som et triumferende utropstegn: Kongen abdiserte egentlig aldri.

New Musical Express:

Grand Old Man Of The Week

ELVIS: “T-R-O-U-B-L-E” (RCA). His best effort for about two years, though flawed. The band are good, though the legendary guitar player James Burton is too subdued — he should have had more of a turn, instead of those dull piano solos. And Elvo sounds a bit out of breath at the start. But he’s energetic all through, and finishes bravely, hiccuping funkily over the fadeout. Do the funky hiccup.

(Kate Phillips)

The Flamin’ Groovies: “You Tore Me Down” (Bomp) ****(*)

Med “You Tore Me Down” leverer The Flamin’ Groovies det som må regnes som et av 1975s reneste, mest kjærlighetsfulle popstøt. Det er en låt som på elegant vis binder sammen arven fra The Byrds og The Beatles med en nerve som både er vemodig og euforisk på én gang. Her er det ingen nostalgi for nostalgiens skyld: Låten føles like mye som et løfte om fremtid som et kjærlighetsbrev til fortiden.

Cyril Jordan og Chris Wilson skrur opp meloditeften til 11 og gir oss tre minutter med krystallklare gitarer, klokkeklare harmonier og en bittersøt tekst som er like presis som den er universell. “You Tore Me Down” åpner med en sårbarhet i vokalen som gradvis vokser til et refrengeksplosjon av skuffelse og frihet – alt pakket inn i en produksjon som får låten til å skinne, men aldri blir polert på bekostning av karakter.

Styrken ligger i balansen mellom sårhet og styrke. Teksten er utlevert, men aldri sentimental, og melodien har en uanstrengt letthet som gjør at smerten ikke føles tung, bare ekte. Flamin’ Groovies klarer å formidle tap og nederlag uten selvmedlidenhet – her er det mer stolthet enn anger i fraseringen.

Svakheten? Den kan for enkelte virke for “ren” – det er lite av den garasjeråheten bandet tidligere var kjent for. Her er det pop som får snurre uten at gulvplankene knirker, men til gjengjeld får vi låtskriving av ypperste klasse, fremført med en troverdighet som var sjelden på denne siden av Atlanteren.

“You Tore Me Down” er det perfekte eksempelet på at popmusikkens styrke ofte ligger i det enkle, og at det er fullt mulig å fornye en tradisjon uten å miste seg selv. En triumf for The Flamin’ Groovies – og en åpenbar favoritt for alle som elsker ren pop for samtidsmennesker.

New Musical Express:

Beatles Of The Week

FLAMIN’ GROOVIES: “Tore Me Down” (Bomp). A cross between “She Loves You” and “I Want To Hold Your Hand” — The Fab Four disguised as Groovies produced by Phil Spector disguised as Dave Edmunds. Nostalgic, therefore.

(Kate Phillips)

Da “The Original Soundtrack” og “I’m Not in Love” satte listene i fyr våren og forsommeren 1975, ville 10ccs gamle plateselskap, UK Records, være med på leken. De (Jonathan King) hadde rettighetene til gruppens to første album og en håndfull singler. Flere av single-låtene hadde aldri vært ute på LP før. Blant dem “Waterfall”, opprinnelig B-side på “Rubber Bullets” i 1973. En sterk B-side som Jonathan King nå så A-side potensial i. Den burde duge både som ekstra inntektskilde, og som en smekk over gruppens kollektive fingre for at de sviktet lille UK Records til fordel for mektige Mercury.

Dermed fikk “Waterfall” et slags “offisielt” comeback, men aldri som del av 10ccs egne albumprosjekter eller kunstneriske satsing.

“Waterfall” er et forbløffende eksempel på 10ccs evne til å bygge en miniatyrpop-epos ut av en neve grus. Låten åpner forsiktig, med naken, lengselsfull vokal, før harmoniene vokser og fyller lydbildet med en utsøkt blanding av sårhet og melodisk overskudd. Den dvelende vokalen balanserer på grensen mellom melankoli og optimisme, mens refrenget løfter låten med storslagent kor og luftig gitararbeid. Det er nettopp i denne blandingen av pop-perfeksjonisme og underliggende uro at 10cc virkelig viser sine kvaliteter – selv på en “tiloverslåt” er håndverket på topp, og man erkjenner at dette er en glemt juvel snarere enn bare en kuriøsitet for samlere. “Waterfall” står som et stille bevis på at bandets dypeste kvaliteter ofte finnes i randsonen av den offisielle diskografien.

(Hvis du vil høre enda noen slike bortgjemt perler, anbefaler jeg “Channel Swimmer”, B-siden på “Life Is A Minestrone” og “Good News”, B-siden på “I’m Not In Love”)

New Musical Express

We Haddemfirst (2)

10 CC: “Waterfall” (UK). By Neil Young out of America, this former B-side to “Rubber Bullets” got a lot of airplay on the Kings Head juke in ’72. Only few of the drinkers ever connected it with 10 CC. There’s a somewhat religioso wail round getting back to the land, with intervals of backwards guitar to vibe it up a bit. Too heavy; instead, check out its own B side. “4% Of Something”, Cream parody this time with rather more than four per cent of classic Clapton rip-off riffs. Definitely a higher rating on the fun-o-meter.

(Kate Phillips)

The Kinks: “(You) Can’t Stop the Music” (RCA) **(*)

“(You) Can’t Stop the Music” avslutter det teatralske og mildt sagt anstrengte albumet “Soap Opera”, utgitt av The Kinks i mai 1975 – en periode da Ray Davies’ fascinasjon med tematiske album og musikaler definitivt var i ferd med å fortrenge bandets opprinnelige nerve. Der The Kinks tidligere leverte sylskarpe popkommentarer og tidløse melodier, fikk man her en pastisj på popmusikkens egen utholdenhet, innpakket i et arrangement så teatralsk at det grenser til det parodiske.

Låten prøver å være både hyllest og satire, men ender med å skyte i begge retninger uten å treffe noen av dem. Strengene flommer, koret gjaller “you can’t stop the music playing on”, men entusiasmen føles innøvd, ikke ektefølt, og gjennomgangsstrofen gjentas om og om igjen i det evinnelige. Davies’ ironi er sjelden langt unna, men denne gangen mister han det – det blir rett og slett for mye revy og for lite substans.

Svakheten er påfallende: “(You) Can’t Stop the Music” fremstår som en tvungen finale på et allerede utmattet album, og er blottet for det poetiske blikket eller den fandenivoldske gnisten som løftet The Kinks på sitt beste. Det er mer kabaret enn rock, og refrengene – som burde vært smittende – blir bare gjentakelser uten flyveevne.

At låten fikk singlestatus skyldes kanskje mer et skrikende behov for en allsangs-finale til en døll fortelling enn reell kommersiell slagkraft. Resultatet hverken rører eller ryster. I beste fall forglemmelig, i verste fall direkte irriterende.

Keith Moon: “Don’t Worry Baby” (Polydor) ***

Når Keith Moon gir seg i kast med “Don’t Worry Baby” på sitt notorisk utsvevende soloalbum “Two Sides of the Moon”, er det på mange måter en presentasjon og oppsummering av pophistorien i tusen knas. Moon bedyrer selvfølgelig sin uskyld, selv om katastrofen unektelig er hans eget verk. Her har vi The Whos legendariske trommeslager, kjent for kaos, sprengkraft og anarkistisk humor, som forsøker seg på Beach Boys’ ømmeste ballade – en av Brian Wilsons udiskutable popmilepæler. Er mannen forrykt?

Moon kaster seg inn i teksten, han synger den ikke. Dette er en performance uten rådgivere. Vokalen er både skjør og teatralsk. I stedet for den hudløse, sorgtunge skjønnheten Brian Wilsons stemme ga originalen, får vi her en oppskrubbet kabaret (med plaster over nesen, Jack Nicholson style), Moon i rollen som nervøs crooner, hjulpet av et kobbel av stjerner (bl.a. John Sebastian - og selveste Beach Boys på kor). Arrangementet er rikt, ja, overlesset – men aldri elegant. Det tipper over i det karikerte, men med godvilje kan vi innrømme innspillingen ektefølt, famlende ømhet.

Styrken ved Moons versjon er nettopp den utilslørte menneskeligheten. Man hører at han ikke har stemmen eller kontrollen til Wilson, men det er denne mangelen på filter som gir innspillingen sjarm (litt). Den er sår og ujevn, men aldri likegyldig.

Svakheten er selvsagt at versjonen er så vindskjev at den går over ende. Der Beach Boys’ “Don’t Worry Baby” glir frem som en popdrøm for evigheten, ligger Moons tolkning igjen i veikanten som en overkjørt hermetikkboks, anti-pop for selvplagere, og, selvfølgelig, et ubetalelig kapittel i rockens store kuriositetskammer.

Keith Moons “Don’t Worry Baby” er verken triumf eller tragedie, men et underholdende sidestykke til en legende som alltid gikk sine egne veier – ofte når han burde latt være.

New Musical Express:

Anybody Can Do Anything Promise Of The Week

KEITH MOON: “Don’t Worry Baby” (Polydor). Acceptable backing but the vocal’s a complete non-starter. Look here, reader, you or I could do better than this. How come we’re still in the smalltime?

(Kate Phillips)

Med “Je t’aime” tar Judge Dread et av pophistoriens mest ikoniske og kontroversielle kjærlighetsduetter – Serge Gainsbourgs og Jane Birkins “Je t’aime… moi non plus” – og forvandler den til et stykke reggae-satire som er like deler burlesk og usannsynlig sjarmerende. Dread var kjent for å tøye grensene for hva man kunne si og gjøre innen britisk populærkultur, og “Je t’aime” er intet unntak: Dette er ikke et forsøk på å gjenskape originalens sensuelle atmosfære, men snarere det motsatte. Han sender den ut på glattisen, armert med britisk pubhumor og karibisk groove.

Innspillingen er klassisk Judge Dread: En solid, bakoverlent reggae-groove, med tunge blåsere og Dreads karakteristiske, taletrengte vokal, en blanding av krenkerasta og pubengelsk, som bærer en-drøy-halvtime-humoren inn i de tusen hjem og skaper akutt behov for lufting.

Han overdriver pesing, stønning og franske klisjeer til det absurde, og sammen med en kvinnelig motstemme (helt uten Birkins sensuelle eleganse) blir låten det nærmeste frekkasen fra Snodland kom kunst: Vulgærparodien - smakløs, og med løs mave. Mer rampete enn sjokkerende, med et skråblikk som håper på latter fremfor forargelse.

Styrken ved Dreads versjon er at han evner å gjøre originalens erotiske alvor til et lekent teaterstykke, uten å miste musikkens egenverdi. Reggae-arrangementet svinger, og det er vanskelig ikke å la seg rive med av det frislupne overskuddet, om man godtar fleipen.

Svakheten er at parodien blir i overkant tung. Det som hos Gainsbourg var dristig og utfordrende, blir hos Dread først og fremst tøys – og for den som forventer noen form for subtilitet, er dette feil sted å lete. Men nettopp i denne voldsomme selvironien ligger kanskje også låtens varige appell: “Je t’aime” med Judge Dread er det definitive beviset på at popkulturens største øyeblikk aldri er hellige, alle må finne seg i at de blir tatt med på pub.

New Musical Express:

Nasty Of The Week

JUDGE DREAD: “Je T’Aime (Moi Non Plus)” (Horse). Against a roughly skanked up version of Serge’s old groany classic (the melody, that is — oh how it takes me back to the sixth-form Centre and the headmistress coming in unexpectedly) the Judge holds an entirely unimpassioned conversation with a young lady about the size of something I’ll leave to your imagination. And disrobes. And discovers that it’s actually a geezer he’s talking to. Whereupon he yells abuse — “You’re not even a proper woman, you’re one of them trans, trans . . .” reducing geezer to tears and bitchiness, and thus proving that he himself is on the right side in the battle to clean up our cities. Don’t buy it. Please.

(Kate Phillips)

Status Quo: “Roll Over Lay Down” (Vertigo) ****(*)

Med “Roll Over Lay Down” på “Status Quo Live!”-EP’n serverer Status Quo et konsentrert stykke britisk boogierock i sin reneste, mest fandenivoldske form. Denne versjonen er hentet fra bandets legendariske opptredener på London’s Hammersmith Odeon i mars 1975, og kom som A-side på EP’en som markerer gruppens suverene posisjon som et av 70-tallets mest bunnsolide liveband.

Låten, opprinnelig utgitt på studioalbumet “Hello!” (1973), finner sitt endelige uttrykk på denne liveutgaven. Her forsvinner enhver antydning til polert studiokompromiss – dette er Status Quo uten filter, med den klassiske besetningen på sitt mest samspilte og energiske. Fra første riff ruller låten ut som et damplokomotiv; Francis Rossi og Rick Parfitt veksler mellom fandenivoldsk vokal og gitarduell, mens Alan Lancaster og John Coghlan utgjør en rytmeseksjon som driver alt fremover med presis, huggende brutalitet.

Styrken i denne liveversjonen er dynamikken: Det bygges opp, slippes løs, og publikum suges inn i det seige groovet som bare Status Quo kunne levere på denne tiden. Ingen unødvendige fakter, ingen intellektuell distanse – bare ren, kompromissløs boogie. Det er noe genuint frigjørende i hvordan bandet slipper all pynt og bare gir seg hen til musikken, med all den svetten og råskapen og headbangingen som et fullpakket Hammersmith krever.

Det finnes kanskje mer avansert rock der ute, mer raffinert gitarspill, men få band kunne skape et så overbevisende live-øyeblikk som Quo på sitt beste. “Roll Over Lay Down” fra Live!-EP’en er ikke bare et kutt for fansen – det er selve beviset på hvorfor Status Quo i sin storhetstid var Englands mest folkelige og fryktede liveband. Her handler alt om energi, tilstedeværelse og det urkraftige samspillet som bare oppstår når et band kjenner hvert fiber i eget repertoar.

Arrows: “I Love Rock ’n’ Roll” (RAK) ****

“I Love Rock ’n’ Roll” (RAK, 1975) er selve urversjonen av en låt de fleste forbinder med Joan Jetts ikoniske hit noen år senere. Men Arrows, et britisk powerpop-band ledet av Alan Merrill, skrev og spilte inn denne perlen midt i en tid da glamrocken begynte å trekke sine siste åndedrag, og pubrockens røffere uttrykk var på vei inn.

Arrows’ original er langt mer dempet enn Jetts senere tolkning, med en kjølig selvsikkerhet og en nonchalant, slentrende vokal fra Merrill. Produksjonen er enkel og tørr, drevet av et distinkt gitarriff og et komp som balanserer mellom trashy rock og popfinesse. Bandet fremstår som slepent og uanstrengt; de vet at de har skrevet en klassiker, men behandler den uten å ty til store fakter.

Styrken i Arrows’ “I Love Rock ’n’ Roll” ligger i nettopp denne underdrivelsen. Det er en låt med hook og holdbarhet i bøtter og spann, men bandet unngår den selvbevisste tyngden mange samtidige britiske grupper la i sine hits. Her er det grooven, teksten og den flørtende selvtilliten som selger låten – alt levert med et glimt i øyet.

For noen vil originalen fremstå som for tilbakelent,på grensen til tam – det mangler det eksplosive, allsang-flørtende løftet Joan Jett senere skulle gi låten. Men i denne rufsete britiske 1975-innpakningen er det desto lettere å høre låtens egentlige DNA: en hyllest til rock’n’rollens evige sjarm, formidlet med bekymringsfri ungdommelighet og genuin kjærlighet til genren.

Arrows’ “I Love Rock ’n’ Roll” står igjen som en av britisk rocks mest oversette originaler fra midten av 70-tallet – en låt som fortjener mer enn bare å bli husket som råmaterialet til en senere klassiker.

New Musical Express:

Kindergarten time

ARROWS: “I Love Rock ’n’ Roll” (RAK). My First Book About Rock, for under-fives only. Not recommended for senior students, since to have any fun with it at all, you have to be young enough to thrill to strange unfamiliar phrases like “put another dime in the jukebox baby”. Little else is thrilling about it, and little else anachronistic, since it’s fundamentally contemporary Glitter stuff: the single voice against drums, the rousing chorus, the hastily curtailed guitar solos . . . More sophisticated, or satiated, teenies will be out in droves purchasing rather . . .

(Kate Phillips)

Average White Band: “How Can You Go Home” (Atlantic) ***(*)

“How Can You Go Home” er ikke blant de mest omtalte låtene i Average White Bands katalog, men den står likevel som et diskret, vakkert bevis på skottenes evne til å lage mer enn bare funkbrennere for dansegulvet. Låten ble utgitt på “Cut the Cake”, et album dominert av sterke rytmer og groove, men “How Can You Go Home” viser AWB fra en mykere og mer ettertenksom side.

Sangen åpner med et dempet, pastoralt gitaranslag, før Alan Gorrie tar styringen med en sår, dempet vokal. Det hele har et drag av klassisk soul-ballade, men arrangert med AWBs karakteristiske fingerspissfølelse: blåserne ligger forsiktig under overflaten, mens koringene og et diskret, rullende komp gir låten myk, varm ramme. Her er ingen store utbrudd, ingen desperate høyder – bare en gradvis oppbygging mot et refrenget som veksler mellom resignasjon og håp.

Styrken ligger i den tilbakeholdne elegansen. AWB viser at de behersker balansen mellom tilbakeblikk og fremdrift; teksten bærer på en uro og et savn, men musikken holder det hele nøkternt og ærlig. For noen vil låten kanskje fremstå som anonym i forhold til bandets mer dansbare klassikere, men for den som lytter oppmerksomt, finnes det nok av nyanser – både vokalt og instrumentalt – til å trekke deg inn i stemningen.

Svakheten er at låten aldri helt river seg løs fra sin egen forsiktighet. Den mangler det lille ekstra løftet som kunne gjort den til en av AWBs store soulklassikere. Likevel er “How Can You Go Home” et undervurdert spor – et varmt, svalt og stilsikkert mellomspill fra et band som alltid visste hvordan de skulle få det enkle til å vokse seg stort.

New Musical Express:

Hummable Mood Music Of The Week

AVERAGE WHITE BAND: “How Can You Go Home” (MCA). Oh, get into it, children. Above all, savour the marvellous simplicity of the story, a classic Motown situation: guy number two asks chick how she can think of going back to guy number one when she’s supposed to have ditched him because love flew out of the window. But to the chick, guy number one is still home. And guy number two knows he’ll get left. And his song is strangely detached, because nothing must break its rhythm, joy in the midst of heartbreak. And do I really only think it’s so good because I still can’t believe that funk can come out of Scotland? And have I really got to talk about the Judge Dread single?

(Kate Phillips)

Sir John Betjeman: “Licorice Fields of Pontefract” (Charisma) ****

“Licorice Fields of Pontefract” er et av de sjeldne tilfellene da britisk poesi og plateproduksjon møtes i et fruktbart punkt mellom nostalgi og nysgjerrighet. Sir John Betjeman, senere Poet Laureate, tok i 1974 steget inn i studio for å spille inn “Late Flowering Love” – et album hvor hans karakteristiske dikt, fylt av hverdagsbilder og vidd, ble satt til musikk av bl.a. Jim Parker.

“Licorice Fields of Pontefract” er en kort og særegen vignett: Betjemans stemme – syngende, men aldri syngende, snarere resiterende – flyter over et mykt, lekent arrangement. Her snakker han om barndommens Pontefract, kjent for sine lakrisåkre og sitt mørke godteri, men diktet handler egentlig om mer enn godteriproduksjon: Det er en poetisk lengsel tilbake til en engelsk uskyld, til storslått landskap og fortidens små mysterier.

Styrken ved innspillingen ligger i kontrasten mellom Betjemans tørrvittige, melankolske stemme og det forsiktige, nesten pastorale lydbildet Jim Parker maler under. Musikken følger tekstens rytme og bilder, men legger aldri beslag på oppmerksomheten. Det gir diktet – og Betjemans varme, britiske ironifølelse – all den luft og plass det trenger.

For noen kan dette virke som en kuriositet: “Licorice Fields of Pontefract” er verken sang eller dikt i tradisjonell forstand, men et sted midt imellom. Men i denne genreglidende formen ligger mye av sjarmen: Det er en liten tidsmaskin, hvor engelsk barndom, landskap og lakris smelter sammen til et vakkert, forsiktig minnebilde.

For den som ikke lar seg forføre av Betjemans verden, vil dette kanskje fremstå som for forsiktig, for engelsk og kanskje til og med for puslete. Men for den rette lytteren er “Licorice Fields of Pontefract” en skjult skatt – og et bevis på at pophistorien noen ganger har flere rom enn man var klar over.

New Musical Express:

Greasy Trucker Of The Week

SIR JOHN BETJEMAN: “The Licorice Fields Of Pontefract” (Charisma). The Laureate makes a bid for TOTP with a track from his album “Late-Flowering Love”. Rather than reciting cold, he intones his Wonderlandian story — “Her sturdy legs were flannel-slacked, The strongest legs in Pontefract” — against a background of distant horns which swells up with heraldic fervour against a background of distant horns which swells up with heraldic fervour between each verse to emphasise the magnificent nonsense of it all. Recommended to all who are prejudiced against the poor old bugger, and six copies to Buck House, please.

(Kate Phillips)

Showaddywaddy: “Three Steps to Heaven” (Bell) ***

“Three Steps to Heaven” er på mange måter selve essensen av Showaddywaddys prosjekt: britisk nostalgi, fargesprakende retroestetikk, og en kompromissløs kjærlighet til femtitallets klassikere. Låten er opprinnelig en Eddie Cochran-singel fra 1960, en myk rock’n’roll-ballade som fikk ny aktualitet med Showaddywaddys coverversjon midt under 70-tallets rockabilly-revival.

Der Cochrans original har en rå, amerikansk enkelhet og et sårt alvor i melodien, pakker Showaddywaddy inn sin utgave i et polert, vennlig og svært britisk lydbilde. Harmoniene er fyldigere, arrangementet renere, og hele uttrykket er like mye lørdags-TV som ungdomsopprør. Bandets vokalister bytter på å sjefe, og legger til den karakteristiske doo-wop-koringen som løftet mange av deres versjoner inn på hitlistene.

Styrken ved denne innspillingen er nettopp tryggheten: Showaddywaddy vet hva de gjør, og leverer en versjon som både hyller originalen og tilfredsstiller et publikum som lengter etter rockens “gode, gamle dager” i et stadig mer fragmentert poplandskap. Det er dansbart, hyggelig, og aldri kontroversielt – et stykke britisk familieunderholdning kledd ut som ungdomsrock.

Svakheten er åpenbar: Det mangler nerve. Sammenlignet med Cochrans utgave – og med samtidens mer dristige rockere – blir dette nesten for trygt, for kalkulert, for lite farlig. Det er nostalgien uten risiko, retro uten den emosjonelle vekten som ga rock’n’roll sin opprinnelige kraft.

“Three Steps to Heaven” med Showaddywaddy er derfor mest av alt en sympatisk og pent gjennomført hommage til en svunnen tid, men sjelden noe mer. For den rette lytteren – og for lørdagskvelden – gjør den akkurat det den skal. For de mer eventyrlystne forblir Eddie Cochrans original uovertruffen.

New Musical Express:

Whatever Happened To The Seventies, Pt. 1

SHOWADDYWADDY: “Three Steps To Heaven” (Bell). How to kick a corpse when it’s down. If you caught them on TOTP you’ll know their shadesmanship is great, but Showaddywaddy are low on other attributes. Doowop becomes moowop.

(Kate Phillips)

Bachman-Turner Overdrive: “Hey You” (Mercury) ***(*)

“Hey You” markerer Bachman-Turner Overdrive i velkjent modus – tungt, fengende og uimotståelig solid. Dette var bandets første single fra albumet “Four Wheel Drive”, og låten ble raskt en radiofavoritt, ikke minst i Canada hvor BTO var superstjerner. Randy Bachmans låtskriving her er typisk: enkle, men effektive riff, allsangvennlig refreng, og en produksjon som gir akkurat nok glans til å skille seg ut på midten av 70-tallets boogierock-marked.

Låten åpner med et massivt gitaranslag før stemmen til Bachman, grov og selvsikker, tar kommandoen. “Hey You” har alt som skal til for å fange oppmerksomheten: riffet setter seg umiddelbart, trommene driver låten rett frem, og refrenget er av det slaget som blir sittende – enten man vil eller ikke. Teksten, på overflaten enkel og direkte, har et snev av Bachmans personlige oppgjør etter bruddet med Guess Who – et spark bakover i retning gamle kolleger, men pakket inn som en generisk rockhymne.

Styrken ved “Hey You” er selvsagt drivet: Det er en låt som får en fest til å ta av, enten du vil eller ikke. Alt sitter – fra gitarsolo til kor – og produksjonen er så “tight” som man kan forvente av BTO på sitt beste. Det er ingen dype lag, ingen skjulte budskap, bare kompromissløs boogierock med los på stadionformatet.

Svakheten? Nettopp det forutsigbare – “Hey You” er BTO på autopilot, uten nyanser eller overraskelser. Dynamikken i låten er minimal, og det hele er over på tre minutter uten å ha åpnet dører til andre rom enn dem du har vært i før.

Et solid stykke 70-tallsrock, levert av et band som aldri lot ambisjoner komme i veien for et godt riff.

“Nothing To Do With Us” er et av de skarpere, mer undervurderte øyeblikkene fra det britiske bandet Jet – ikke å forveksle med senere australske navnebrødre. Jet var en kortlivet supergruppe med medlemmer fra både Sparks og Roxy Music i rekkene, frontet av sanger Andy Ellison, og de debuterte med et album som aldri tok av, men som i ettertid har fått en viss kultstatus.

Låten åpner med et umiddelbart, hektende pianoriff og et arrangement som balanserer mellom teatralsk pop og klassisk britisk glamrock. Det er energi i alle ledd: Andy Ellison leverer vokalen med en frekk blanding av snerr og sårbarhet, mens bandet bygger låten rundt stikkord fra både Mott the Hoople og tidlig Queen. Det er hooks nok for tre radiohits her, og refrengene kaster om seg med falsett og harmonier – alt like deler ambisiøst og absurd.

Styrken i “Nothing To Do With Us” er dens vitalitet og uforutsigbarhet. Den nekter å være strømlinjeformet, og bringer inn akkurat nok overskudd og lekenhet til å holde lytteren på tærne. Det er en låt som tar sjanser, som ikke er redd for å gi deg en porsjon til, og nettopp derfor fungerer den: Her får man hele spekteret av britisk pop midt på 70-tallet, fritt for utenomsnakk.

Svakheten? For noen kan det bli vel spraglete – Jet manglet den utpregede egenarten som kunne løftet dem opp blant de aller største, og noen vil mene at låten mangler fokus. Det er mye på én gang, og ingen ting de kan kalle sitt eget.

For de som liker sin pop full av overraskelser og overflod, er dette en skjult perle – verdt å sjekke. Ikke uventet er Roy Thomas Baker producer.

New Musical Express:

Hit Of The Week

JET: “Nothing To Do With Us” (CBS). And the reason they will purchase is the chorus — thus time not so much rousing as difficult to get rid of. Declaimed in Bowie vowel distortions, with a wealth of meaninglessness, “Nothing to do with us my dear” is practically the whole substance of the lyrics. And you’ll find yourself humming it at every bus stop in town. There are a couple of Ziggyish verses, but they don’t seem to be about anything in particular, and are no distraction. Sub-Bowie, sub-Queen — trash but tarted up.

(Kate Phillips)

The Kids: “Blue Eyed Boy” (Atlantic) ***(*)

Glemt av de fleste, men “Blue Eyed Boy” er en gnistrende, småfrekk og svært britisk glamrock-singel fra den tidlige fasen til Heavy Metal Kids, her utgitt under det kortvarige navnet The Kids. Gary Holton leder an med en gatevant, herlig overdrevent karikert vokal som bærer alle kjennetegn på det teatralske London-glam-uttrykket som skulle prege bandet fremover.

Låten åpner med et slående enkelt, men effektivt gitarriff og får straks opp farten med markerte trommer og fengende glam-kor. Arrangementet bygger på klassisk glitterrock: gitarer ligger tett og veldig i lydbildet, mens en økende grad av orkestersynth entrer lydbildet sånn ca midtveis og blåser det opp ytterligere.

“Blue Eyed Boy” leverer umiddelbar og smittende energi. Refrengene limer seg fast med slagordaktig enkelhet og klar publikumsappell. Holtons vokal legger til et snev av fandenivoldsk britisk humor og attitude, som kler låten utmerket. Melodien er effektiv, men alt står og faller på driv og sjarm – og på bandets bøllefaktor.

Har du aldri hørt den før, blir du glad nå. Spill høyt.

New Musical Express:

Whatever Happened To The Seventies, Pt. 2

THE KIDS: “Blue Eyed Boy” (Atlantic). The former Heavy Metallers seem unchanged on this clodhopping effort with its echoey Sixties production — turn it down and it sounds muffled, turn it up and it just gets tinny. Best of all, turn it off.

(Kate Phillips)

Labelle: “Open Up Your Heart” (Epic) ***(*)

“Open Up Your Heart” er et av de mer oversette sporene fra ”Pressure Cookin’” (1973) men det demonstrerer Labelle-trioens evne til å forene jordnær soul med subtil funk. Arrangementet er sparsomt, men presist – det er piano, drivende, men diskret trommespill, og en basslinje som gir låten en kontrollert, funky nerve. Her putrer det på lavt bluss.

Gjennom første halvdel er vokalprestasjonen avmålt, nesten tilbakelent, med trioens harmonier som et tett, varmt teppe bak Patti LaBelles hovedvokal. Det er først mot slutten at LaBelle virkelig åpner opp: Stemmen løftes, intensiteten skrus opp flere hakk, og det bygges mot et klimaks som likevel aldri blir overdrevet eller teatralsk. Harmoniene fra Nona Hendryx og Sarah Dash holder det hele på bakken, og gir låten et sjeldent balansepunkt mellom gospel-følelse og funk.

Styrken i “Open Up Your Heart” ligger i den rolige, selvsikre fremføringen – et uttrykk for sårbarhet og styrke på én gang. Her finnes verken innovasjonsjag eller produksjonsmessig staffasje; det handler om groove, følelse og vokal autoritet. Sangen mangler kanskje den ekstreme særpreget fra Labelle på sitt dristigste, men den er et godt eksempel på trioens evne til å gjøre selv det enkle tidløst.

New Musical Express:

We Haddemfirst (1)

LABELLE: “Open Up Your Heart” (RCA). Hardly the wild esoterica and insectoid strangeness for which the Belles are now fashionable, but RCA ride in quite nicely on the “Nightbirds” (Epic) slipstream with this Stevie Wonder track from “Pressure Cookin’,” now 18 months over the horizon. A funky throat grabber from the first piano chord, it wheels along from A to B with increasing hypnotic dedication, while the girls drawl with it in dangerous harmony, and Patti breaks free from time to time to growl angrily across the melody. When she says that love is what you need, it’s more of a threat than a promise. Try it and see.

(Kate Phillips)

The Osmonds: “The Proud One” (MGM) **(*)

“The Proud One” er fra The Osmonds’ siste virkelige storhetstid på listene, og markerer slutten på en epoke da familien – alle prektige hvite storfamiliers mor – her prøver å vokse ut av tenåringsidol-tilværelsen og inn i et voksent, polert poplandskap. Låten, opprinnelig skrevet og først spilt inn av Frankie Valli, fikk sitt gjennombrudd med Osmonds’ fløyelsmyke versjon.

Her kaster gruppen et blikk bakover mot de store balladene fra tidlig 70-tall, men tilfører et nytt nivå av profesjonell produksjon og harmonisering. Jay Osmond synger lead med oppriktig inderlighet, godt støttet av de karakteristiske vokalharmoniene. Strengearrangementet er fyldig, men aldri kvelende, og melodien – sentimental, men effektiv – får god plass til å vokse.

Styrken i “The Proud One” ligger i den tekniske gjennomføringen. Låten er gjennomgående elegant arrangert, og harmoniene treffer sitt emosjonelle mål. Osmonds viser at de behersker klassisk balladekunst, og makter å gi låten varme og nærhet. Men den gjør deg også klam.

New Musical Express:

Osmonds Of The Week

OSMONDS: “The Proud One” (MGM). In which the Os demonstrate that they’re not too heavy (a) to take a girl back again and (b) to abandon attempts to come on heavy, a la “Crazy Horses”, when it fails to get them within smelling distance of number one (and whatever happened to “Having A Party”?). So they’re back to full orchestral swoops and agonised teen vocal on this old Four Seasons song. Not too puffed up for the charts. Repent.

(Kate Phillips)

Jackie Wilson: “I Get the Sweetest Feeling” (Brunswick) ******

“I Get the Sweetest Feeling” (Brunswick, 1968) er en av soulhistoriens ubestridte juveler – en låt som med tiden bare har vokst i både anseelse og genre-overskridende appell. Skrevet av Van McCoy og Alicia Evelyn, spilt inn i 1968, og først en moderat hit i USA, fikk senere klassikerstatus i Storbritannia, ikke minst gjennom Northern Soul-miljøets grenseløse hengivenhet.

Allerede fra første takt merker man låtens uimotståelige kombinasjon av eleganse og kraft. Stryker-arrangementet er overdådig uten å bli klebrig, strykernes dialog med blåserrekken uovertruffen, og pianotemaet gir melodien en gyngende, barokk ledighet. Men det er selvfølgelig Jackie Wilson selv som er hovedattraksjonen: Stemmen hans er dynamisk, følsom og full av liv, han veksler sømløst mellom silkemyke fraseringer og store, triumferende utbrudd. Ingen i soulens gullalder sang med mer smittende glede eller teknisk briljans. Elvis idoliserte ham.

Styrken i “I Get the Sweetest Feeling” er balansen mellom det klassiske og det umiddelbare: Teksten er enkel, men melodien og fremførelsen gjør at ordene nærmest løftes ut av hverdagen og inn i en grenseløst lykkelig langhelg. Det er en kjærlighetssang, men også en feiring av stemmen som instrument, med arrangementet som et finstemt springbrett for Wilsons vokale overskudd.

En soulballade etter alle kunstens regler – men her fungerer alle klisjeene, fordi Wilson gir hver detalj det lille ekstra. “I Get the Sweetest Feeling” står igjen som et tidløst, triumferende høydepunkt fra soulens klassiske periode.

The Wombles: “Wombling White Tie and Tails” (CBS) *

“Wombling White Tie and Tails” representerer bunnpunktet i britisk novelty-pop – en single utgitt mens The Wombles utrolig nok var en hitmaskin. Det kunne knyttes humor til dem. Om man la godviljen til (og enda litt). Men her har humoren, oppfinnsomheten og sjarmen forduftet. I stedet får vi et krampaktig, teaterinspirert forsøk på music hall-parodi, der Nick Batt og Mike Batt forsøker å presse de utkledde søppelplukkerne fra Wimbledon Common inn i en Broadway-fantasi.

Låten åpner med pastisj på klassisk vaudeville, komplett med svulstige strykere og “galant” koring, men all friskhet og ironi er borte. Melodien er platt, teksten utmattet, og hele produksjonen oser av kreativt underskudd. Det er intet spor av den godslige popsmittsomheten som gjorde “Remember You’re a Womble” til et overraskende høydepunkt – her fremstår The Wombles kun som en forlenget spøk som mistet stedsansen allerede da den krysset bygrensen.

Kanskje er her en viss britisk kitsch-faktor som gjør låten “interessant” for de spesielt dedikerte samlerne, men selv med lav nostalgitoleranse blir dette fort en øvelse i tålmodighet.

Svakhetene er åpenbare: Ingen melodisk hukommelse, ingen produksjonsmessig oppfinnsomhet, og vokalinnsatsen veksler mellom utmattende og overdrevent jovial. Alt er stivt, overspilt og utgått på dato.

“Wombling White Tie and Tails” bør kun oppsøkes av den som ønsker en påminnelse om hvor dypt britisk popindustri kunne synke i søken etter barnevennlig gull. En slitsom kuriositet, og et bunnpunkt i en allerede tvilsom diskografi.