For nøyaktig 60 år siden var arbeiderbevegelsen en kilde til stadig fornyelse, og partiets legender var 163 år gamle og hadde buskete øyenbryn. Fart på folkepensjonen var det også. Og så var det dette granatvitnet som ble arrestert i København. Man fikk ikke bedre granatvitner i 1965 enn folk som var blitt truffet av en ekte granatsplint fra en ekte granatmann-granat. Fascinasjonen med “granatmannen” hadde ikke sluppet befolkningen. Men ingen fikk vite at politiet hadde mottatt en innringning som antydet at “granatmannen” ville slå til 17. mai mot barnetoget på Karl Johan. Politiet valgte å ignorere advarselen, angivelig for å unngå panikk. Helt utrolig sett med 2025-øyne. En granat i barnetoget. Og de valgte å ignorere …

***Viktige granat-vitner får man aldri nok av.***

Ukens NME inneholdt mye av interesse. Det var kommet en samle-LP i England som inneholdt en Rolling Stones-innspilling, “Surprise, Surprise”, som ikke fantes noen andre steder! Billy J. ville ta opp kampen mot Burt Bacharach. Skuffelse for The Beatles, Elvis hadde ikke tid til å treffe dem i California senere i år, han var nemlig travelt opptatt med å spille inn C-filmer, tre på rappen nå, og når Beatles kom ville han dessverre befinne seg på Hawaii. Tenk, så ergerlig.

Men ukens hovedsak er basketaket mellom Mick Avory og Dave Davies i Cardiff. Det skjedde på scenen mens de var i full gang med en konsert. Mick kuttet Dave i hodet med cymbalen så han endte på sykehus og måtte sy ti sting. Alt om dramaet inne i avisen. Får Mick sparken, blir han arrestert, får Dave varige men? Scroll nedover og få svaret.

På nyhetssidene i New Musical Express fikk man bl.a. vite at

… The Beatles håper å få med seg premieren på filmen “The Knack” neste uke, den er regissert av Richard Lester.

… Alan Price spiller orgel på Dusty Springfields neste single.

… Joan Baez og Donovan skal lede protestmarsjen mot Vietnamkrigen fra Marble Arch til Trafalgar Square i dag (for 60 år siden).

… Bob Dylan følte seg skikkelig dårlig forleden, måtte avlyse noen BBC-opptak, og holdt sengen på Savoy Hotel i London. Ny single, “Maggie’s Farm”, neste uke. EP senere i juni.

***Dylan pjusk og sengeliggende på Savoy i London. For nøyaktig 60 år siden.***

England:

Sandie Shaw er noe av det frykteligste jeg vet. Den teatralske vibratoen er et provoserende forsøk på å kamuflere svakt stemmemateriale. Usympatisk, en tyrann med rasistiske tilbøyeligheter, spør hva Paramounts syntes om å være komporkestret hennes. Hun er også stemmen bak historiens mest enerverende vinner av Melodi Grand Prix.

Den Bob Dylan-LP’n, derimot, står fortsatt blant titanene, og er også første del av tidenes sterkeste trilogi.

Fire av låtene på TOP 5 synges av damer. I 1965 var ikke det nødvendigvis noen styrke da populærmusikken ikke akkurat var overbefolket av skapende kvinner. Selv Marianne Faithfull var først og fremst en syngedame som lot menn ta alle avgjørelser som angikk hennes karriere. Men hennes tid skulle snart komme.

***Dylan har 1. og 3., men vi ser at en fremtidig fryktelighet begynner å gjøre seg gjeldende: “Sound Of Music”.***

Ukens nyheter på single

ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, som vanlig signert Derek Johnson, mannen med hentehår, pipestemme og et Cliff-kompleks.

The Rolling Stones: "Got LIVE if you want it!" (Decca) *****

"Got LIVE if you want it!" er ikke en ordinær konsertplate – det er et portrett av en bandmaskin i ferd med å bryte lydmuren og møte publikumets ekstatiske voldsomhet. Det leveres fire innslag på side 1, to av dem er bare innom som snarest, det ene kun et publikumsrop som gis egen låttittel av økonomiske årsaker. Lytteren havner midt i den elektriske dragkampen mellom Stones og en generasjon unge briter som går fra konseptene. Jeg vil tro det var akkurat slik det lød i Messehallen på Sjølyst 24. juni 1965.

Platen åpner med såkalte “We Want The Stones”. Rituell massesuggesjon: et entydig, taktfast rop fra salen, fire runder med "We want the Stones", iscenesatt og bokført som egen komposisjon av gruppens pseudonym Nanker/Phelge. Det er en sekvens så kort og gråsone-frekk at den slår inn døren for resten av EP’en. Publikum nøyde seg ikke med å lytte i 1965 (lurvelevenet var så voldsomt at det neppe var mulig å skille ut instrumenter og vokal uansett) – de krevde nærvær, eierskap og lydhørhet. Stones’ identitet i denne perioden defineres like mye av ropene fra salen som av det som faktisk utspiller seg på scenen.

"Everybody Needs Somebody to Love" følger. Her får den ikke være noen selvstendig sang, snarere et utbrudd. Stones kaster seg inn i Solomon Burkes klassiker, og forlater den etter et halvt minutt. Et halvt minutts stormløp vel å merke. Jagger har yppersteprestens rolle i et ritual, og bandet maler energien ut i stikkflammer før de brått gir slipp. Det som kunne vært en soulhymne blir et elektrisk glimt av britisk beat – kort, eksplosivt og med publikum konstant ute av kontroll.

Så slår Stones over i Otis Reddings sørgmodige perle, “Pain In My Heart”, fremført gjennom et tåketeppe av publikumsstøy. Eleganse finnes ikke – i stedet får vi nervetråder som gløder som veker. Jagger presser vokalen til ytterpunktet, bandet leverer et oppskrubbet, intenst akkompagnement, og publikumshylene går fra bakgrunnsstøy til frontlarm. Alt føles improvisert, men aldri tilfeldig. Stones trekker sjel gjennom elektrisk maskin, resultatet er mer konfrontasjon enn trøst.

Som fjerde og siste innslag på side 1 serverer Stones sin definitive versjon av "Route 66". Det er ikke lenger amerikansk highway-romantikk, men rå engelsk råkjøring med uvøren svingteknikk. Richards' og Jones’gitararbeid skraper og skraller, mens Watts og Wyman pisker låten gjennom lokalets tåkehav. Publikum slipper aldri taket, men Stones lar seg ikke kue; her handler det om å kjøre over både støy og forventning, og bandet viser en rytmisk autoritet som rettferdiggjør deres status som Beatles’ eneste utfordrer.

EP’en er langt fra en lydmessig triumf, men den er rå og skranglete og ekte, et postkort fra et øyeblikk i en tid som man aldri vil få oppleve igjen. Som historisk dokument er EP’n helt unik.

Fakta: Vi i Skandinavia ikke fikk helt den samme platen som britene. Det var regler for hvor mange låter man kunne ha på en EP, det normale tallet var fire. Men denne EP’en sto registrert med seks. At den ene bare var 13 sekunder med publikums-støy, og den neste bare et utdrag på 36 sekunder, var det ingen som sjekket. I stedet fjernet de “Route 66”. Slik gikk det til at vi i Norge fikk den samme platen i det samme coveret, men minus en låt.

Dette sagt, side 2 er EP’ns høydepunkt, og den var identisk i Norge og England.

New Musical Express:

NMExclusive NEW STONES EP!

DON'T expect technical perfection from the Stones' forthcoming EP, "Got LIVE If You Want It." The balance is far from perfect, and the continuous deafening screams mean that Mick's vocals are largely incomprehensible.

But if you're looking for seething tension, an electrifying atmosphere, and spine-tingling excitement—you'll find 'em all on this disc.

For the most part it's up-tempo, as is only natural in a live performance.

Charlie seems in particularly good form, but maybe that's because his drums are over-recorded in passages, while the other boys have difficulty in penetrating the hubbub.

After an insistent audience chant of "We want the Stones," the boys oblige by launching into the walloping thumper "Everybody Needs Somebody," which leads straight into the fractionally slower "Pain In My Heart"—a tuneful number which, at the same time, is naggingly repetitive.

Mick invites the audience to say "Yeah, Yeah" as a background to the next item, which is "Route 66"—not the theme from the TV series, but the older number by Bobby Troup.

Side two opens with another stormer, with a harmonica solo mid-way through, titled "I'm Moving On." The final track is not only the sole Nanker-Phelge composition on the EP, but is also the best balanced of the programme, with Mick completely audible the whole time—it's the groovy toe-tapper "I'm Alright," which sets an absolutely breathtaking pace.

What this lacks in polish it makes up for in raw, vital enthusiasm. It's on sale on June 11.

(Derek Johnson)

Engelsk EP til venstre, skandinavisk til høyre. Begge er trykket i England.

Storbritannias Dylan traff den virkelige Dylan en maikveld i London i 1965. Møtet ble fanget av D.A. Pennebaker og foreviget i Dylan-filmen "Don't Look Back". I den uforglemmelige scenen fremfører Donovan "To Sing For You", B-siden på hans kommende single "Colours". Dylan roser sangen, og ber så om å få låne gitaren litt. Så tar han en av sine nye låter, "It's All Over Now, Baby Blue". To vers, og flirer mens hans synger. Nærbildene av Donovan viser hva som egentlig skjer: Den ekte Dylan smadrer Storbritannias Dylan, og rygger over ham etterpå. Om noe var klart for Donovan etter denne ydmykende seansen, må det ha vært: Han måtte snarest kvitte seg med Dylan-stemplet, for her var det ingenting å hente.

Donovan forsøkte vel egentlig aldri å være en britisk Dylan. Det var pressens påfunn. Men han lot dem holde på, for det var god PR... en stund.

Når man hører "Colours", hans andre single, merker man at øyeblikket egentlig allerede er over. Sangen er en lettvekter. Etter Dylans målestokk. Men på den annen side: Dylan kunne aldri ha laget den. Donovans personlighet skinner fra hver tone her - han er Dylans rake motsetning. Han er vennlig, varm, bevisst naiv og barnlig. Han er ikke ute etter noe annet enn å skildre lykken i det nære, den blå himmelen, den frodige engen og solen som skinner i hans elskedes hår. "Colours" gir seg ikke ut for å være noe mer. Derfor er den også så lett å like.

De må ha kjørt mikrofonen helt opp i strengene, for gitaren lyder utrolig sterkt og klart. Donovans komp-teknikk, vekslingen mellom fingerspill, plekterklimpring og akkorder er allerede godt utviklet. Strengene danser og kimer. Bak det fyldige, men spartanske kompet dukker etterhvert en banjo opp, brukt både som perksjons-markering av off-beat'en, og som klimprende utfylling. Og den lille munnspill-soloen rusker vennlig i sangen, som vind i hår. Det er en uovertruffen fremføring. Sunget med en stemme så sympatisk og vennlig at du får lyst til å ta den med hjem.

Yellow is the colour of my true love's hair,
In the morning, when we rise,
In the morning, when we rise.
That's the time, that's the time,
I love the best.

Fem slike vers, intet refreng, tre akkorder. Det er alt som skal til.

B-siden, "To Sing For You", er like enkel og upretensiøs. En trøstesang, hverken mer eller mindre:

When you're feeling kind of lonesome in your mind
With a heartache following you so close behind
Call out to me as I ramble by
I'll sing a song for you
Thats's what I'm here to do
To sing for you

Treigere enn A-siden, og mindre umiddelbar, men absolutt ikke dårlig. Det er godt mulig at Dylan virkelig likte den. Kanskje følte han behov for å vise seg etter å ha blitt utsatt for så mye snillhet og forståelse, grinebiteren...

New Musical Express:

DONOVAN HAS SECOND SMASH

WHATEVER you may think of the Dylan-Donovan controversy, there’s room for both of ’em in the charts—and Donovan will be back there again mighty soon with his second single, “Colours” (Pye).

The lyric explains how he associates certain colours with things he cherishes, and it’s set to a guitar and banjo accompaniment, with a harmonica interlude.

Slightly faster than “Catch The Wind,” and without strings, it’s a much simpler ditty—yet Don’s uncomplicated approach is strangely moving and sincere. I see no reason why this shouldn’t do as well as his last.

A more forceful projection of one of his LP tracks, “To Sing For You” is not so tuneful as the top side. Both numbers self-penned.

(Derek Johnson)

The Supremes: "Back In My Arms Again" (Tamla Motown) *****

Det er vår i Detroit, og på Hitsville USA venter Motown-mestrene på neste store trykkbølge. Den kommer i form av The Supremes’ femte nummer én-single: "Back In My Arms Again". I løpet av to år har trioen gått fra avdelingskontor og demosanger til å bli Berry Gordys favorittvåpen mot Beatles i kampen om verdens popmarked. Her, i møtepunktet mellom maskin og menneske, ligger deres overlegne styrke.

Det er ikke bare Diana Ross’ stemme som styrer dette skipet, men det er hennes måte å spisse hver frase, sveve over rytmikken, som gjør "Back In My Arms Again" til noe langt mer enn en ny vri på Motowns formel. Hun legger ordene lagvis, som silkebånd:

How can Mary tell me what to do
When she lost her love so true?
And Flo, she don't know
'Cause the boy she loves is a Romeo

Venninnene Mary og Flo svarer — ikke bare i koret, men som call-response-stemmer i selve teksten. Låten blir en liten roman om kjærlighet og lojalitet, der det finnes et hint av sår triumf bak det glade refrenget.

Bak ligger The Funk Brothers, Motowns usynlige arbeidshester, med et komp som svinger så presist at det føles uunngåelig. Benny Benjamins trommer lener seg akkurat så tungt på synkopen at alt glir fremover uten å haste. James Jamersons bass veksler mellom å danse og marsjere, og i sentrum ruller de klangfulle tamburiner og håndklappene inn som varsel om nok en seier.

"Back In My Arms Again" er en mesterklasse i Motown-økonomi: tre minutter, ingen overflødige ledd, alt på plass. Arrangementet gir både rom for Ross’ finurlige styrke og koret som svever tett på, uten å stjele lyset. Teksten har en dobbeltbunn, nærmest ertende, der kjærligheten ikke bare er oppnådd, men også forsvart mot venners velmente advarsler. Det er pop med innebygd selvtillit, men aldri uten smil.

Når låten dør ut på sitt tredje refreng, sitter du igjen med det umiskjennelige inntrykket av at du har vært vitne til både et venninneoppgjør og et kjærlighetsløfte, pakket inn i den mest elegante og luftige innpakningen sekstitallet kunne tilby. "Back In My Arms Again" er lyden av en popmaskin på sitt mest menneskelige.

New Musical Express:

SUPREMES – SO IRRESISTIBLE

I DON’T think the Supremes’ “Back In My Arms Again” is quite so tuneful as their last disc, but it’s faster and more peppy.

Diane solos on echo, with the two other girls maintaining their highly individual ethereal chanting. You’ll find it virtually impossible to keep still to the heavy, irresistible beat with thumping tambourine.

The tempo slows for “Whisper You Love Me Boy,” caressingly husked with organ and a slow bounce beat. Both are Holland-Dozier numbers. On Tamla-Motown.

(Derek Johnson)

Roger Miller: "Engine Engine No. 9" (Philips) *****

På "Engine Engine No. 9" står Roger Miller midt i krysningspunktet mellom countryens klassiske rastløshet og hans egen særpregede humoristiske melankoli. Dette er den type låt som gir illusjonen av letthet, men der hver linje har tyngde, rytmen jager som toget over skinnene, og refrenget er ladet med mer resignasjon enn håp.

Miller maler med enkle bilder: Lokomotivet drar vestover fra Union Station, og håpet klamrer seg til den plattformen hvor kjærligheten glapp. "Engine, engine number nine / Coming down the railroad line / How much farther back did she get off?" Han synger uten bitterhet, men heller med en slags resignert undring, som om han allerede har akseptert tapet og bare ber om et siste, umulig svar.

Arrangementet er på millersk vis økonomisk: Det tett klimprende gitartemaet driver låten fremover, mens trommer, bass og et dempet piano bygger opp illusjonen av bevegelse. Aldri påtrengende. Millers stemme er slentrende, men hver vending, hver vokalpause, lander med kirurgisk presisjon.

Det er country uten overdreven sentimentalitet, men heller med selvironi og et stikk av absurditet: Hvem andre enn Miller kunne gjort denne desperate jakten på en tapt kvinne til en nærmest nonchalant jernbaneballade, hvor selv det trøstende gitartemaet lyder som et glimt i øyet?

"Engine Engine No. 9" er mer enn et gjensyn med countryens evige temaer om tap og lengsel. Den er en reise, gjennom landskapet og inn i den snirklete humoren som gjorde Miller til sin egen sjanger. Dette toget stopper aldri helt, det spinner bare nye vers på sitt evige spørsmål.

New Musical Express:

Certain hit for Miller

OH yes, another smashero for Roger Miller—no doubt about it! "Engine Engine No. 9" (Philips) has a slap-happy jaunty bounce, which will set you jigging uncontrollably to the beat. Roger's effortless country drawl dovetails perfectly with the infectious rhythm, and the tune is basically so simple that it's instilled in the mind after just one spin.

Don't think the performance is quite so stunning as "King Of The Road." But the combination of catchy tune, rollicking rhythm and Miller's immense popularity surely can't miss. Self-penned, by the way.

Flip is one of those lilting and wistful c-and-w ballads, with a plaintive guitar and Roger in pensive mood, "The Last Word In Lonesome Is Me."

(Derek Johnson)

Med "Stingray" tok The Shadows enda et skritt bort fra det rene twang-landskapet de hadde dominert tidligere på tiåret, og inn i en mer futuristisk, science fiction-inspirert atmosfære. Singlen, utgitt i juli 1965, ble skrevet av Hank Marvin og er en instrumental med alle ingredienser på plass for en reise inn i detektiv- og agentfilmenes verden - og med TV-serien “Stingray”s spektakulære undervannslaboratorium som bakteppe.

Tittelen fanger tidsånden med sine referanser til Gerry Andersons TV-serie (selv om Shadows-singelen ikke har noen direkte tilknytning til den utover navnet og samtidens fascinasjon med teknologi og fremtidstro). Lydbildet er dominert av Marvins seks strengs Fender bass, både shaken og stirred i fuzz.

Åpningen introduserer oss umiddelbart for de durende bass-tonene (Duane Eddy-style), og man er forberedt på både dypvannsekspedisjoner og rakettoppskytninger. Mens Hank drar oss gjennom melodiens enkle, men absolutt lekre grunntema igjen og igjen, holder Bruce Welch og Brian Bennett fortet, med vispende rytmisk tålmodighet, helt uanfektet, mens basstonene lusker på skumle typer. Låten er stramt komponert – knappe to minutter og 29 sekunder – men inneholder likevel flere tematiske skifter, fra det nesten mekaniske hovedmotivet til det pludrende, surfaktige mellompartiet.

Det slående med "Stingray" er hvordan The Shadows i 1965 var i stand til å holde seg relevante, selv etter at den britiske beatbølgen hadde skyllet over dem. Instrumentalen ble ingen listetopper i Storbritannia, men markerer et høydepunkt i gruppens eksperimentelle periode og står som et lydbilde av sekstitallets fremtidsoptimisme, der elektriske gitarer fortsatt var science fiction.

"Stingray" er ikke av samme klasse som "Apache" eller "Wonderful Land", men den er fortsatt klasse. Og Hank B. er alltid en nytelse å høre.

New Musical Express:

SHADS ARE IN A BEATY MOOD

SPARKLING, bubbling dance material from the Shadows (right), who are in up-tempo, beaty mood for “Stingray” (Columbia). Hank solos with reverberating bass notes, then moves up a register to orthodox twangs, while the other boys maintain a solid, toe-tapping drive behind him—with drummer Brian Bennett in particularly lively form.

A non-vocal, and not a specially strong melody. But it’s the beat that counts. A scintillating performance.

An intriguing plucking effect underlines the mid-tempo walking-pacer “Alice In Sunderland,” written by the boys. Happy-go-lucky, light-hearted.

(Derek Johnson)

The Moody Blues: "From the Bottom of My Heart (I Love You)" (Decca) ***(*)

På "From the Bottom of My Heart (I Love You)" tar The Moody Blues et stort steg vekk fra blåøyd R&B og inn i balladens mer følsomme, semi-orkestrale landskap. Singlen, utgitt sommeren 1965, markerer et tidlig forsøk på å utvide formatet – og hinter allerede om den emosjonelle rekkevidden som senere skulle bli gruppens varemerke.

Låten åpner med Denny Laine i forgrunn, stemmen både nær og resignert, båret frem av et diskret komp som gradvis bygges opp av Mike Pinders orgel og en renskåren rytmeseksjon. Det er langt fra "Go Now!"s barske anslag; her er tonen dempet, nesten bønnfallende, men stadig med en uro i undertonen.

Arrangementet er ambisiøst for sin tid. Gruppens korstemmer erobrer gradvis mer av lydbildet, men aldri så mye at de overskygger Laine, som synger med en direktehet og et alvor han sjelden matchet senere. Refrenget svever på et teppe av harmonier, og bandet balanserer hele veien på grensen mellom inderlighet og sentimentalitet – uten å kælve.

"From the Bottom of My Heart (I Love You)" ble ingen stor hit, men den peker fremover mot den mer symfoniske prog-popen The Moody Blues skulle utvikle få år senere. Singlen står igjen som en rørende overgangsplate – mer sår og åpenhjertig enn de fleste av samtidens britiske beatballader, og et viktig kapittel for dem som vil forstå bandets reise fra bluesskjorte til halvpsykedeliske herrefrisører fra Carnaby Street.

New Musical Express:

To their great credit, you never know what next to expect from the Moody Blues, and their British Song Contest entry "From The Bottom Of My Heart" is startlingly different from much of today's material.

Starting at a low rumble, it builds into a throbbing pulsater, with some terrific guitar work, and fascinating high-pitched chanting supporting the rather adenoidal soloist.

The feel and originality more than compensate for the lack of melody.

Clanking piano leads into mid-tempo hand-clapper "And My Baby's Gone," again showcasing colourful harmonies. A contrasting "B" side. On Decca.

(Derek Johnson)

Chad & Jeremy: "Before and After" (CBS) ***

"Before and After" åpner i det lavmælte landskapet Chad & Jeremy behersket til fingerspissene. Duoen syr sammen bittersøte harmonier med et dempet, lounge-komp. Fra første strofe – “He wears a smile, I wear a frown / And I can tell whenever he's around” – er det klart at dette ikke er noen triumferende kjærlighetssang, men et portrett av tap og sammenligning. Teksten beveger seg mellom erkjennelsen av at alle rundt ser forskjellen, og det sørgmodige refrenget: “Before and after / Losing you, losing you.”

Arrangementet er smakfullt tilbakeholdent, med tre tydelige hjørnestener: en tydelig og meget bevegelig bass, brede klaver-anslag og lekkert svaiende strykere - rammet inn av akustiske gitarer og forsiktig rytmeseksjon som rydder rom til duoens stemmer. Produksjonen er fri for overflødige effekter – stemmen og historien får være i sentrum. Linjer som “His future's bright, my future's dim / And all the dreams we shared, you share with him” uttrykker fortvilelsen med enkle midler og desto større gjennomslagskraft.

Det er denne blandingen av britisk popfølsomhet og amerikansk låtskriverhåndverk (Van McCoy står bak) som gjør "Before and After" til noe mer enn en vanlig sekstitallsballade. Her finnes ingen sentimental overspill, bare stille erkjennelse. Låten minner oss om at tapte drømmer sjelden roper høyt – de smyger seg inn i hverdagen, slik Chad & Jeremy formidler det med nøktern eleganse. Pop-slush for triste hjerter.

New Musical Express:

Two simultaneous releases from Chad Stewart and Jeremy Clyde. Their current U.S. hit "Before And After" (CBS) is a rockaballad with a piano concerto-type scoring, sweeping strings and a gentle but insistent rhythm. Melodic and well performed.

The boys’ self-penned "What Do You Want With Me" (Ember) speeds the tempo to medium pace, with clipped brass, strings, a fairly catchy tune, but a rather repetitive lyric.

They duet effectively on both tracks—let’s hope one of ’em gives them a belated hit.

Flips: Surprisingly for them, the CBS disc features a wild, raving rocker with twangs, "Evil Hearted Me." On Ember, they have acoustic guitar backing for the traditional "Donna, Donna"—it’s folksy and descriptive.

(Derek Johnson)

Med "Leave a Little Love" beveger Lulu seg bort fra det rå R&B-pregede uttrykket i "Shout" og over i noe sangfestival, middelhavsaktig. Takfast marsj-refreng, rumlende trommer og masse kling-klang. Det lukter San Remo og Les Reed lang vei. Singlen, utgitt sommeren 1965, er en nøye arrangert ballade med en distinkt britisk popklang – velbalansert mellom dramatikk og tilbakeholdenhet.

Låten åpner med klimpre-gitar og tilbakelent ro, men fyrer snart opp arrangementet som får snev av kaskade når vi nærmer oss minuttet. Lulu synger med en sjelden blanding av kraft og kontroll, og formidler teksten med et alvor som gir låten vekt – men uten den desperate snerten som preget debuten.

Produksjonen har et rent, ryddig lydbilde, typisk for Decca-innspillinger fra midten av 60-tallet: ingen overlessede effekter, men en tydelig plassering av instrumenter og vokal. Det er særlig samspillet mellom det presise kompet og Lulus varme, men fokuserte stemme som gir "Leave a Little Love" sin egenart.

Låten ble Lulus største britiske hit mellom "Shout" og comebacket med “The Boat That I Row” våren 1967. Den skotske kinaputten sto foran to lange år med skuffelser og slit. Men et sted der fremme ventet både suksess og kjekke karer som Maurice Gibb og Davy Jones.

New Musical Express:

Young Lulu has the Brenda Lee flair for switching from rock to the romantic ballad in the twinkling of an eye.

Another Song Contest number, "Leave A Little Love," is a maturely and sensitively handled ballad, with an unobtrusive backing group and pounding rhythm.
Lulu projects strongly, yet with warmth and conviction.

"He Don’t Want Your Love" is an up-tempo swinger, with handclaps, a brassy backing and everyone having a ball. On Decca.

(Derek Johnson)

Marianne Faithfull: "Go Away From My World" EP (Decca) ****

"Go Away From My World" er folk-beat med orkester, smakfult avstemt og rene fløyelskappen for Mariannes skjelvende stemme. En pjusket, liten spurv i en verden av sorg og savn. Det er en lyd som kiler hjerterøttene. Man overveldes av omsorg for den ensomme stemmen og får lyst til å trøste den til den smiler.

Låten er skrevet av Jon Mark. Arrangementet er enkelt, og åpner med en vandrende bass og noen lette anslag på spinett (?). Mariannes tolkning er sår og bunnløs, her er intet håp, ingen utveier, og man kjenner et gryende ubehag. Svaret på hvor det ender - antydet i tekstlinjenes episke pessimisme og smerte - ønsker man ikke å høre.

Go away from my world
And let me walk all alone
All alone in my room
All alone and so sad

I can dream of how I wanted us to be
Dreams I have are kinder than you could ever be

"The Most Of What Is Least" fikk hun av Donovan. Folkgitarens klimprete fingerspill er toneangivende i en intrikat melodi. Mariannes stemme fremstår ikke som like hutrende, men hun er fortsatt bunnløst sårbar da Donovan ikke akkurat har holdt igjen på giftkonfekten. Han vet at Marianne anno 1965 var selve definisjonen på pjusk, og gir henne alt hun trenger og enda litt:

The rain is dripping down my window pane
And if you came back to me, it wouldn't be the same.
I know the end is near and I'll try to battle on
As I try to make the most of what is least.

En bass vandrer etter hvert inn i tableauet med markante steg, ett og ett, og får følge av en perkusjon-detalj som lyder som om noen denger kalosjer mot en kjellertrapp

Spartansk produksjonen, veldig kledelig for Mariannes sårbarhet.

En klassiker for alle suicidale selvpinere og forstyrrede mennesker som river vingene av fluer. Men litt fint for oss andre også.

New Musical Express:

MARIANNE FAITHFULL (Decca) is quickly out with her British Song Festival song, Go Away From My Heart, by her guitarist, Jon Mark. She adds a wistful Donovan song, The Most Of What Is Least, What Now My Love (in French), and The Sha La La Song.

(Allen Evans alias Andy Gray - som ikke greier å bokstavere tittellåten riktig engang)

***Finalist i en britisk sangfestival til og med. Depresjoner ruler.***

Screaming Lord Sutch & The Savages: "The Train Kept A-Rollin’" (CBS) ***(*)

Screaming Lord Sutch var ikke mannen for subtiliteter, og på "The Train Kept A-Rollin’" møter den teatralske britiske rock’n’rollen amerikansk rhythm & blues i full fart. Utgitt på CBS våren 1965 og produsert av Joe Meek, er dette en singel hvor alt handler om volum, tempo og nerve – på godt og ondt.

Ritchie Blackmore, senere kjent fra Deep Purple, trakterer gitaren med en miks av råhet og presisjon, og det hører med til historien at det ikke er småtterier Meek har sluppet løs i studio: hele fire saksofonister blåser låten inn i garasjerockens karneval. Gitaren skjærer seg iltert gjennom lydbildet, mens saksofonene gir arrangementet et kaotisk, men svært fysisk løft.

Sutch selv roper seg gjennom teksten – han var aldri noen stor vokalist, han sang på trass, ikke sjelden ubehjelpelig, en villmann i fri dressur. Joe Meek gir produksjonen en utemmet live-følelse; det spraker, suser og freser, med rytmeseksjonen og blåserne som pisker toget stadig fremover. Resultatet er en britisk beat-tolkning av en R&B-klassiker, langt mer over-the-top enn Johnny Burnette eller The Yardbirds, men akkurat derfor også genuint underholdende.

Noen listeplassering fikk den aldri, men Sutch og hans Savages gir i hvert fall ikke inntrykk av å angre på det. Singelen står igjen som et kuriøst – men friskt – dokument over britisk rock i brytningen mellom tidlig garasje, beat og freak. Og bak det hele lurer Joe Meeks eksperimentvilje og Blackmores tidlige, skitne gitarlyd.

New Musical Express:

SCREAMING LORD SUTCH AND THE SAVAGES (CBS) offer a wild r-and-b opus with cymbal crashing, harmonica, saxes and chanting, “The Train Kept A’Rollin’.” Flip is a Jerry Lee Lewis type of fervent rocker called “Honey Hush.”

(Derek Johnson)

Og avbildede cover er fransk.

Ike & Tina Turner: "Please, Please, Please" (Sue) ****

I mai 1965 ble Ike & Tina Turners live-versjon av James Browns "Please, Please, Please" utgitt som A-side på Sue Records i Storbritannia. Denne utgivelsen gir et sjeldent innblikk i duoens evne til å gjøre andres sanger til sine, og viser på nytt kraften og intensiteten de kunne injisere i rhythm & blues-repertoaret.

Tina Turner løfter sangen langt bort fra James Browns langsomme og bønnfallende original, og gir den en eksplosiv, rå behandling med sitt signaturuttrykk – intens, raspende vokal, full av dramatikk og emosjonelle spenninger (og utløsninger). Backet av Ike Turners Kings of Rhythm og The Ikettes på kor, blir "Please, Please, Please" ikke en klagesang, men et utbrudd, med røtter både i gospel og soul, og med et driv som får låten til å svinge hardere enn noen tidligere versjoner.

Arrangementet er oppdrevet og tett, med trommer og blåserrekke som dytter låten fremover, mens Tina fraserer med en blanding av desperasjon og autoritet. The Ikettes gir ekko og respons i refrenget, og Ike Turners produksjon rydder god plass til vokalen, men holder bandet samlet og dynamisk.

Singelen fikk ikke noen listeplassering i England, men står i ettertid som et sterkt dokument på hvor kompromissløs Tina Turners scene- og studioenergi var – selv når materialet var hentet fra en annen legende.

New Musical Express:

A semi-shouted r-and-b ballad "Please, Please, Please" receives a soulful, heartfelt treatment from IKE and TINA TURNER, with an audience screaming its approval. A tremendous feeling of earthiness here. Sue.

(Derek Johnson)

Thee var ett av de mange unge britiske beatbandene som forsøkte å finne fotfeste midt i 1965-eksplosjonen, og deres eneste single skiller seg ut med en låt signert Mick Jagger og Keith Richard – “Each And Every Day”. Singelen er en kuriositet i Stones-katalogen: Jagger/Richards skrev flere sanger for andre artister i denne perioden, og Thee fikk æren av å debutere denne på plate.

Refrenget har en besnærende rytme som umiddelbart gir assosiasjoner til bolero: en tam-ta-ta-tam-figur, fremført med virkningsfull forsiktighet som gir sangen en dramatisk, marsj-liknende puls. Arrangementet er sparsomt og tidstypisk: vokalen legger seg sårbart og upretensiøst over et enkelt komp av gitar, bass og trommer, med diskrete innslag av kor i refrengene.

Teksten bærer alle tegn på å være et tidlig Jagger/Richards-produkt: enkel, direkte og litt anstrengt i forsøket på å fange beat-generasjonens følelsesliv. Thee leverer med sjarm og iver, men fremføringen mangler den selvsikkerheten og tyngden som kunne gjort låten virkelig minneverdig. Produksjonen – regissert av Richard Lloyd, arrangert av David Whittaker – er stram og holder bandet godt samlet, men det lille ekstra mangler.

“Each And Every Day” er et barn av sin tid og er nok mer interessant for Stones-forbindelsen enn for selve fremførelsen. Likevel, låten har sjarmr, og bolero-pulsen gir den særpreg blant samtidige poputgivelser. Helt fullbyrdet blir den aldri – men som tidsreise og samlerobjekt har den kinderegg-kvaliteter.

New Musical Express:

If their name doesn’t clash too much with Them, there’s an outside chance of a hit for THEE with the Jagger-Richard tuneful rockaballad “Each And Every Day” (Decca). An ear-catching vocal blend, embellished by background counter-harmonies, plus some fascinating guitar work.

(Derek Johnson)

Vashti: "Some Things Just Stick In Your Mind" (Decca) **(*)

Vashtis debut, “Some Things Just Stick In Your Mind”, er et typisk produkt av Londons popscene våren 1965: en Jagger/Richard-komposisjon levert til en fersk sangerinne, pent pakket inn av Andrew Loog Oldham og David Whittaker. Arrangementet er rikt, men en smule rotete – her flettes både strykere og blåsere inn i et beat-komp som marsjerer i en ba-ba-bam-takt, alt mens melodien aldri helt får fotfeste.

Vashti synger med en spinkel og sørgmodig røst, tydelig inspirert av Marianne Faithfulls suksessformel. Det ligger et drag av barnlig tristesse i stemmen hennes, en tone som nesten ber om omsorg fra lytteren, men som også forsterker inntrykket av sårbarhet og ubesluttsomhet. Komposisjonen sliter med å etablere et klart refreng og en minneverdig melodi – melodiføringen glir av sted uten å sette seg, og låten forblir mindre enn summen av sine enkelte deler.

Jagger/Richards' egen versjon, først utgitt på "Metamorphosis" i 1975, er enda mer anonym – og det er symptomatisk at sangen fikk sitt liv gjennom andre artister. Vashtis tolkning har sin tidstypiske sjarm, men står igjen mest som en kuriositet for Stones-samlere og folkpop-entusiaster, snarere enn som et tapt popmesterverk.

Vashti Bunyans tid skulle uansett komme. Ikke noen år senere, men noen tiår. I løpet av den stille tiden reiste hun en del, ble mor til tre barn, og oppdaget at hun var blitt et kultfenomen hvis eneste LP gikk unna for £3000 på ebay. Omsider gikk det opp for henne at den kanskje var på tide å dukke opp igjen. Den andre LP’n i hennes karreiere kom i 2005. Da var hun gått fra en fjern snodighet til høyt respektert kunstner med god tid. Hennes tredje og foreløpig siste LP, “Heartleap”, kom i 2014.

New Musical Express:

New Andrew Oldham discovery Vashti has the advantage of a Mick Jagger-Keith Richard number in "Some Things Just Stick In Your Mind" (Decca). A plaintive, absorbing tune with a folksy flavour, it’s dual-tracked in a husky Twinkle-like whisper.

The backing’s a bit gimmick-laden, with snaps, clicks, clattering piano and clavioline effect—still, that could help to sell it. Romantic rockaballad "I Want To Be Alone" follows much the same pattern.

(Derek Johnson)

Emmett: "Baby Ain’t No Lie" (Columbia) **

Bak artistnavnet Emmett finner vi Emmett Hennessy, en av sekstitallets mange rastløse beatniker og folk-artister. Han levde ut både musikk- og skuespillerdrømmen i London, og busket sammen med samtidige som Rod Stewart før han fikk kontrakt på Columbia. "Baby Ain’t No Lie" var hans andre single, arrangert av Arthur Greenslade og utgitt sommeren 1965, men ble ingen hit.

Låten plasserer seg i grenselandet mellom britisk folkpop og tidlig Dylan/Donovan-inspirert vise, uten å etterlate seg sterke spor i pophistorien. Emmett fortsatte som klubbmusiker og skuespiller, senere også som radiovert og kulturpersonlighet i Karibia. Singelen står i dag igjen som en sjeldenhet for samlere – et glimt av et mangfoldig 60-tallsliv som aldri helt nådde rampelyset

New Musical Express:

Following in the Dylan-Donovan footsteps comes Emmett with “Baby It Ain’t No Lie” (Columbia). A hushed, semi-whispering approach, with acoustic guitar, but his voice sounds a bit too refined for folk. But it’s in today’s idiom.

(Derek Johnson)

Jackie Wilson & Linda Hopkins: "Yes Indeed!" (Coral) ****

Med "Yes Indeed!" slipper Coral løs et vokalt fyrverkeri på det britiske markedet i 1965. Her møtes Jackie Wilsons elektriske energi og Linda Hopkins’ jordnære gospelkraft i en duett som ikke gir rom for pustepauser. Sy Olivers låt, født i 1941, gjenoppstår som rhythm & blues i rytmiske gospelklær, et klassisk eksempel på hvordan amerikanske innspillinger kunne få nytt liv og ny mening når de traff den britiske R&B-bølgen.

Duetten bygger hele veien på call-and-response og vokal akrobatikk. Wilsons tenor er klar og spretten, Hopkins’ alt er kraftig og myndig – og sammen utfordrer de hverandre i frasering og volum, som to artister på hver sin kirketrapp som ikke vil gi seg før publikum er overbevist og begynner å marsjere i rykkvise Bo Diddley-figurer. Bandet ligger tett på, med blåsere, piano og drivende rytmeseksjon, og lar vokalistene styre showet.

Dette er ikke en innspilling for nyanser – det er fest og gospelfest, med jubel, smil og ad-lib. For det britiske publikummet i 1965 må dette ha vært som å slippe løs en hel amerikansk søndagsgudstjeneste i singleformat.

New Musical Express:

JACKIE WILSON AND LINDA HOPKINS (Coral) interchange lines in a spirited gospel-slanted rendition of the oldie "Yes Indeed," with chanting and organ. Their exciting treatment of "When The Saints" is similar.

(Derek Johnson)

Helen Shapiro: "Here In Your Arms" (Columbia) ***

På "Here In Your Arms" hører vi Helen Shapiro i en overgangsfase, på vei bort fra tenåringsstjernens opprinnelige sukkersøte pop og inn i et mer voksent, stilfullt poplandskap. Med Martin Slavins brede orkesterarrangement i ryggen får stemmen hennes et stort lerret å spille på, og Shapiro bruker det godt: vokalen er varm, moden og presis, med den dype klangen hun alltid bar som varemerke.

Låten er bygget opp som en klassisk britisk storballade, med blåsere, strykere og piano vevd sammen i et lekent og smakfullt lydbilde – nær nabolaget til James Bond, og håndverksmessig solid. Melodien er iørefallende nok, men mangler det lille ekstra som kunne gitt låten et tydelig refreng eller særpreg. Som singel falt den da også gjennom i et stadig mer konkurransepreget popmarked, og den ble en av mange flopper på tampen av Helens karriere som popidol.

Hun var forvrig nesegrus forelsket i John Lennon da The Beatles turnerte med henne i 1963.

New Musical Express:

Yet another Brighton song in the Tom Springfield-Hal Shaper rockaballad "Here In Your Arms" (Columbia) with Helen Shapiro backed by an exotic shuffle rhythm and lush strings.

The romantic lyric is particularly well conceived, and receives a thoughtful and tender interpretation. A quality song and a polished treatment, but maybe out of character with the charts.

Rather more dramatic is "Only Once," with Helen belting forcibly.

(Derek Johnson)

Over til Norge

Fortsatt toppet den samme gjengen, Beatles og Beatles. Da LP-listen bare ble publisert en gang i måneden er kanskje ikke det så rart. Men at “Ticket To Ride” skulle holde stand så lenge, var ikke mindre enn imponerende - og gledelig. Det var en tøff og hard låt som sjelden ble spilt i “Ønskekonserten”, for å si det slik.