Ja, Jens Evensen hadde talt. Staten måtte ta kontroll over oljen. Det var noe alle oljeland visste. Arbeiderbladet ga hjemmehjelpen tommelen opp, og som man ser, valgte de et solid illustrasjonsfoto til artikkelen. Smilende, unge dame med brødkniv er det internasjonale signalet på “hjemmehjelp”. Avisen ga ikke så hyggelige værutsikter. Sommeren var begynt å blåse og regne. Det lovet ikke godt for kjæresteparet på Mærdø.

Jepp. Det var sommer, kjæreste og Mærdø. Det siste opplevde nok kjæresten mer som dom enn ferie. Kameratene mine var på fartene hele tiden, og vi så dem nesten aldri. Bryggedans i Grimstad. Privatfest på Hisøya. Almen dritings og overnatting under det smale overbygget på Stinta skole - i regnet. De oppførte seg som normale 17-18 år gamle gutter på tur. Mens jeg, gjennomrislet av sjalusiens grønne spøkelse, voktet på min aller første kjæreste med et brennende, vaktsomt blikk og med fangevokterens omsorg.

Jeg holdt henne på Mærdø. Der var det ingen andre enn paret som drev kafeen som serverte pulverkaffe på vann rett fra varmtvannsbeholderen. Det smakte metall og død. Utenfor regnet det. Og det begynte å mørkne. Nok en dag på Mærdø i trygg avstand fra mine alt for kjekke og kjæreste-fristende kamerater.

Teltet var fuktig. Tingene våre var fuktige. Og glidelåsen som holdt åpningen sammen var kaputt. Nå blåste regnvåt vind rett inn. Vi satt på luftmadrassen i mørket og røkte og frøs og ventet på natten og søvnen. At hun orket. Eller, egentlig gjorde hun jo ikke det. Jeg var knapt en måned inn i mitt første kjæresteri, og godt i gang med å smadre det.

Jeg ville ha sex hele tiden. Det irriterte henne grenseløst.

Det skulle komme noen gode dager her ute også. Særlig da Bjørn som jeg kjente fra Jarveien, dukket opp - med ordentlig blid kjæreste som lo verdens mest smittende latter. Da ble det liv over den ellers tomme sletten ved den gamle kiosken.

Jeg regnet meg som dikter og vandringsmann. Det siste riktignok kun som en romantisk fantasi da jeg slett ikke var noe glad i å vandre, særlig ikke på lykke og fromme, og dessuten slet med gnagsår. Til gjengjeld var dikteren bankers.

Her diktet jeg skrev på toget etter at jeg forlot henne på Vestbanen:

Hun har snudd seg
Jeg ser bare ryggen hennes
den gule mini-kjolen
hun forsvinner
snur seg ikke
alt er forbi

Med vemod tenker
jeg
tilbake
mens jeg sitter på
toget til
Arendal
en tirsdag 

Hun har snudd seg
Alt er forbi

Dagen da jeg reiste hals-over-hode tilbake til Oslo for å hente piken (nøyaktig et døgn etter at jeg vinket henne farvel på Vestbanen), satt jeg på toget fra Nelaug og diktet følgende salve med kulepenn på gult papir. (OBS! Høy pinligfaktor!!)

Til «Liten»

Så liten
forsvarsløs og sterk
Usikker på seg selv
en kvinne som må
elskes
ikke bare
en gang i blant
ikke bare
i sengen
men i hvert sekund av døgnet.

Så spesiell
og egenartet
allikevel så
uselvstendig
To sider har hun
der hun skrider frem
hemmet i
sin utvikling
av redsel
redsel
for
forandring

Smile kan hun
smile så suget
i maven føles
lik en mektig
pumpe som
blåser innvollene
ut
av
deg

Sjenert over
små bryster
vil ikke forstå
at hun
har
nok
at en ikke
forlanger
forvokste brød
Nei, Bryster skal
en kvinne
ha
og det har hun

Kan jeg så elske
henne?
Ja
kjærlighet
må det
være som
drar meg
tilbake til 
Henne
etter én dags
ferie
i Arendal

En evighet
alene
uten henne
Lengtet så jeg
gråt
for første
gang på
åtte år

Kanskje lykken
er funnet?

Verdenslitteraturen står på alle fire og kaster opp. Er det rart at det forholdet gikk strakt til helvete? Jeg tror ikke det.

***Hjemmehjelpen kommer, med brødkniv og en kaklende latter. Be afraid.***

New Musical Express begynner å smake ørlite av fremtiden. Nick Logan får stadig mer boltreplass, og dermed utsettes vi lesere for en annen og langt mer spennende journalistikk enn fryktelighetene fra Andy Gray-banden som etterlot hjernene sine i San Remo rundt 1961. Ukens utgave av avisen byr på en utmerket Jethro Tull-sak signert Logan. Han bidrar også med en fin Family-artikkel. Roy Carr (en helt grei traktorjournalist) snakker med Creedence og Steppenwolf. Han anmelder også Frees nye LP, sammen med bandet, mens Logan tar seg av Spooky Tooths undervurderte “Last Puff”. Og den noe slitne, og ikke alt for gode, men velmenende Richard Green snakker med Dave Davies om “Lola”. Og velkommen til Hotlegs som debuterer på TOP 30.

New Musical Express’ nyhetssider melder

… at Hotlegs ikke kommer til å gi konserter, de er mye mer interessert i å jobbe i studio.

… at dobbelt-albumet “Jesus Christ Superstar” nå omsider erferdig innspilt, og vil bli utgitt i september.

… at Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick & Tich-komponistene Ken Howard og Alan Blaikley, har skrevet Elvis’ neste single, “I’ve Lost You”.

… at Creedence Clearwater Revivals nye LP, “Cosmo’s Factory”, begynner å ligne på en regelrett greatest hits, da gruppens neste single også henter begge låter fra albumet, “Long As I Can See The Light” og “Lookin’ Out My Back Door”.

Dette er London …

Free går helt til topps i England, og det med en låt og et super-riff som fortsatt står som en påle 55 år senere. LP-listen domineres fortsatt av Art & Paul. Man begynte å bli lei av å se det coveret nå.

***Jeg ser i hvert fall minst 16 låter som fortsatt gir meg store gleder.***

***Kan det være nødvendig å nekte Beatles 1. plassen med det som skulle bli deres siste LP?***

Ukens 14 nyheter på single

ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, denne uken signert Derek Johnson.

Rapt kassegitar intro, den rappe rytmemarkering beholdes tvers igjennom, men arrangementet breies ut og fylles med band, hamrende trommer, kor, skumle lyder og en dæsj psykedelia. Veldig iørefallende. Egentlig rart at det ikke ble en hit.

Andy Bown var kjent fra The Herd og senere Status Quo. Hadde «Tarot», som han skrev sammen med Mike Preston, truffet folket, vill nok mye sett annerledes ut for unge Bown. Låten ble brukt som åpningsmelodi til Thames Televisions kultserie “Ace of Wands”, mange briter som var barn i 1970, husker serien med glede. Dessverre ble de to første sesongene slettet ved en feiltagelse tidlig på 70-tallet, så man har bare sesong 3 igjen å forholde seg til.

Bowns erfaring fra The Herd kommer til uttrykk i det profesjonelle arrangementet og produksjonen – singelen er raffinert og samtidig umiddelbar, noe som gjør at den fungerer både som poplåt og som forventningsutløsende TV-vignett. Veldig direkte og rett i øret, men med denne ekstra og svært lekre bagasjen av psykedelia og prog, nennsomt tilført. En single å jakte på.

B-side: «Lulli Rides Again».

Pete Brown & Piblokto: "Can't Get Off The Planet" (Harvest) *****

Det er sannelig ikke greit når man ønsker å komme seg av planeten litt fortere enn svint. Pete Brown var en utålmodig mann med mange jern i ilden og en egen evne til å dikte sanger med utfordrende tekster. Kompis av Jack Bruce, og dermed leverandør av en imponerende bunke tekster til Creams diskografi (stort sett alt Bruce hadde hovedvokalen på). Han hadde også sitt eget band, Pete Brown & The Battered Ornaments, med Chris Spedding på gitar. De skulle varme opp for Stones på den legendariske Hyde Park-konserten i 1969. Dagen før, fikk Brown sparken av sitt eget band, og all vokalen hans ble slettet fra gruppens kommende album, “Mantlepiece”, og erstattet av Spedding.

Dermed duket for Pete Brown & Piblokto! - hvis to album “Things May Come and Things May Go but the Art School Dance Goes on Forever” og “Thousands On A Raft” - begge på Harvest - anbefales på det sterkeste.

Og da er vi fremme ved «Can't Get Off The Planet», bandets andre single. Stand alone. Prog-orgel galore og verdens herligste brekevokal, støtvise akkorder, hektisk tromming og en hyggelig, liten dialog med elgitaren. Orgelbruken er praktfullt tidstypisk, en flittig gjenganger i musikken til både Purple og Quatermass. Orgelet slipper seg virkelig løs midtveis og tar oss med på tur mens grunnkompet banker ufortrødent på, og her snakker vi 6 minutters prog. Jeg hadde nesten glemt hvor godt jeg likte Pete Brown og Harvest-utgivelsene hans i 1970.

Musikkanmeldere, særlig i retrospektive blogger, beskriver gjerne Browns halv-snakkende, halv-syngende vokal og bandets jazzrock-pregede komp med stor begeistring. Jeg er helt enig, og “Thousands On A Raft” utløste store lykke på Røa da jeg endelig sikret meg originalutgivelsen på Harvest igjen. Da jeg solgte vinylsamlingen min i 1989-90, kom jeg til å angre på enkelte titler. ”Thousands On A Raft” var en av dem.

B-side: «Broken Magic».

New Musical Express:

PETE BROWN & PIBLOKTO: Can’t Get Off The Planet (Harvest).

Throbbing pounding drums and swinging organ underline the fruity solo vocal in this exhilarating set.

Lyrically, I’m not quite sure what it’s all about, but that doesn’t really matter because the overall sound is pulsating and palpitating.

A bit too way-out to have mass appeal, but underground followers will dig it in a big way.

(Derek Johnson)

***Vel, så hadde ikke singlen noe billedcover, men den hadde sannelig en annonse som kunne vært.***

Black Velvet: "What Am I To Do" (Beacon) *****

Dramatisk produksjon som strekker seg utenfor de snevrere definisjonene av soul, dette er både soul og popdrama. Nydelig inngang med stryk, orgel og deltagende kor duvende som sorg på fløyel, noe ugjenkallelig er tydeligvis skjedd, det anes bak den maskuline fortvilelsen som vokalisten formidler. En nydelig orkestrert og arrangert låt med en rekke svært virkningsfulle grep, ikke minst de brå utbruddene fra jentekoret, rene selvflagellasjonen. Mektig. Burde vært en klassiker.

Black Velvet forble et obskurt navn på Beacon-etiketten, men «What Am I To Do» omtales med affeksjon blant nerder og andre platesamlere. Innspillingen fremstår like fullendt i dag, med sin sjeldne balanse mellom dramatikk og popfølelse, og fortjener uten tvil et større publikum enn den fikk da den utkom.

B-side: «Coal Mine».

New Musical Express:

BLACK VELVET: What Am I To Do (Beacon).

A haunting soul ballad with a powerful Brian Clark solo vocal, framed in an imaginative backing of strings, organ, slow plod beat and chanting voices.

An impressive performance by Black Velvet, and a disc to hold the interest all the way. Pity the material’s not a bit stronger.

(Derek Johnson)

Judith Durham: "Let Me Find Love" (A&M) ***

Rolig pianoklunke-intro, så begynner sangen som en salme, nå mykt lett og diskret støttet av fullt orkester og strykere. Stemmen er vakker som alltid, men trinn for trinn oppbygningen (voldsomt trommebreak etter et drøyr minuttt og deretter et veldig øs, arrangementet går over sine egne bredder) blir i overkant overdådig og sentimental. I valsetakt, sågar. Judith har ikke mye igjen mot slutten og slår over i la-la-lalling.

Lyden av en karriere i fritt fall.

Chat GPT er ikke enig med meg, men babler i vei:

Balladen, skrevet av Judith Durham og Ron Edgeworth, løftes av Durhams karakteristisk rene og følelsesladde vokal. Anmeldere i britisk musikkpresse fremhever låtens «uplifting and honest character», og flere trekker paralleller til hennes tidligere arbeid, men noterer at hun med denne singlen viser en større personlig modenhet og tilstedeværelse.

Produsert av Richard Clements og Ron Edgeworth, bygges låten opp med et neddempet, men effektivt arrangement som gir Durhams stemme maksimal gjennomslagskraft. Teksten er et søkende og håpefullt uttrykk for lengsel etter kjærlighet, og i flere musikkblogger og retrospektive artikler fremheves balansen mellom det såre og det oppløftende i både melodi og fremførelse.

Jeg gjentar: Lyden av en karriere i fritt fall.

B-side: «Music Everywhere», også den signert Judith Durham og Ron Edgeworth.

New Musical Express:

JUDITH SEEKS THE TOP

JUDITH DURHAM:† Let Me Find Love (A & M).

UNQUESTIONABLY Judith’s most commercial single since she turned solo. Opening gently to a piano and percussion backing, it builds steadily to a stirring climax. The tune is simple and hummable, and the lyric has a love-leads-to-peace moral.

Backing choir sings along with Judy in the expansive chorus, there’s a lilting waltz-time rhythm and even a la-la phrase for you to join in with.

Penned by Judith and her husband, it was obviously written with an eye on the Chart—and it stands a chance of making the grade, provided it secures sufficient of those elusive Radio 1 plugs.

A richly resonant sound and a good pop disc which, with the right breaks, could make it.

(Derek Johnson)

Tresko-tramping eller et esel i gallopp over en rad pappesker, og “sugar sugar”-gitarklang, håndklapp, orgel og ljomende sang i kor. Det lyder som summen og gjennomsnittet av all amerikansk bubblegum, men uttygget, ikke mer sukker igjen. En plate som kan brukes som enveis frisbee.

«Sunshine» er selvfølgelig et forsøk på å gjenta suksessen med «Sugar, Sugar», og låten bærer tydelig preg av Jeff Barrys produksjonsfilosofi: Glad, melodidrevet bubblegum designet for “Reiseradioen”. Lav terskel, rett inn, rett ut. Solskinn, dans og optimisme som gjennomgangsmotiv. Et liv for idioter.

Bubblegum-markedet var nok i ferd med å mettes, og egentlig var det vel bare 13 år gamle Homer Simpson som satt i saccosekken og koste seg hver gang denne ble spilt.

B-side: "Over And Over".

New Musical Express:

ARCHIES — SWEET AS EVER

ARCHIES:† Sunshine (RCA).

CONVEYOR-belt and highly predictable teenybopper material, this sounds like an amalgam of all the Monkees and Cuff Links’ hits — plus the Archies’ previous singles — rolled into one!

It’s bubblegum with an infectious beat and spirited vocal. The melody is a catchily repetitive jingle of no lasting substance, but effective enough to have an instant impact — and let’s face it, that’s what pop is all about!

Not as good as “Sugar Sugar” which was a No 1 hit, but somewhat better than “Jingle Jangle” which failed to make the Chart.

(Derek Johnson)

Orange Bicycle: "Jelly On The Bread" (Parlophone) ****

“Memphis Tennessee” for syrehoder. Spjong spjong, går låten, og Chuck sitter shotgun: “Driving down to Phoenix in a stolen limousine”, jamregitar og sprettent piano mens vokalen sager og sager på teksten: “look out for the man who’s puttin jelly on the bread”. Nå fikk jeg utrolig lyst på LP’n. Men 5000 for et mint eks. Hm. Det må jeg tenke litt på.

Orange Bicycle, ledet av multiinstrumentalist Wilson Malone, leverte med John Doves «Jelly On The Bread» en av sine mest minneverdige singler fra overgangen mellom britisk psych og tidlig 70-tallspop. Låten fremheves i Popsike, britiske samlerfora og flere retrospektive musikkblogger for spennende produksjon (Jonathan Peel, må ikke forveksles med radiomannen John Peel) og mildt surrealistiske tekst.

Omtale fra britiske plateanmeldere i samtiden trekker frem låtens eleganse og musikalitet, og senere vurderinger beskriver den som «a minor gem» i katalogen til britisk pop-psychedelia.

B-side: "Make It Rain" er også signert John Dove.

5th Dimension: "Save The Country" (Bell) ***

Trå fremdrift, gospelkoring og brede orgelbrus, håndklapp, ikke akkurat “Give Peace A Chance”, men det er dit den vil, hadde det bare ikke vært så vanskelig å synge med. Sølete produskjon. En innspilling som gjør det slitsomt å være mot krig.

Men er ChatGPT enig? Langt i fra.

Med «Save The Country» gir 5th Dimension Laura Nyros politiske komposisjon et nytt, vitalt liv gjennom storslått vokalarrangement og karakteristisk soul-pop-produksjon. Singelen ble omtalt som «dynamic and stirring» i Billboard og amerikanske musikkaviser, og både samtidige og nyere kritikere har trukket frem vokalgruppens evne til å løfte et samfunnsengasjert budskap med smittende melodiøsitet og rytmisk overskudd.

For noe pisspreik. Denne låten er slitsom og sjarmløs, og jeg tror ikke et sekund på motivene. Ja, det er fint å være mot krig, og man kan synge om det og gi hverandre blomster og føle seg så inderlig vel. Men hvor mange rekker opp hånden når man spør om det er noen som er for krig?

I rest my case.

B-side: "Dimension 5ive".

New Musical Express:

Fifth Dimension buried under

5th DIMENSION:† Save The Country (Bell).

AS this group has recently switched labels, we’re getting a veritable glut of singles from it — because both its old and its new company are churning ’em out like wildfire.

And this is their best disc since “Wedding Bell Blues.” Like a latter-day spiritual, with a sparkling vocal interchange between the boys and girls, it rocks along contagiously — with handclaps, tambourine, clanking piano and organ supporting the beat. Could be a hit, though I fear the dee-jays are probably ankle-deep in 5th Dimension releases.

(Derek Johnson)

Klapp og tramp og allsang rundt bubblegum-staken. Tiden begynte å løpe fra Chris Andrews’ knebøy og trampoline-pop. I Norge solgte 1969-utgivelsen “Pretty Belinda” godt på denne tiden. Den hadde dødd døden da den kom i England. Andrews var ferdig hjemme. Snart var han ferdig ute også. Og om ikke annet påskyndet “Yo Yo” ferden inn i glemselen.

Chat GPT er selvfølgelig velvilligheten selv og gir alltid kalkuner en sjanse:

Energisk, rytmisk og med et umiddelbart, melodisk refreng. Låten bygger på den klassiske britiske poptradisjonen. Låten fikk likevel en viss popularitet på europeiske radiostasjoner, og trekkes av noen frem som en glemt popperle fra en overgangsfase i hans karriere.

Sludder og pølsevev.

B-side: "Hey Babe".

New Musical Express:

CHRIS ANDREWS: Yo Yo (Pye).
A few years ago this might have stood a chance but fortunately fast thumping, bass drum-fronted backings making up for no melody and mundane lyrics have now been superceded.

Okay to dance to but that’s just about it. My ears are still ringing from the onslaught.

(Derek Johnson)

Pianotonene faller lett som julesne i introet, men så kommer tyggegummi-gjengen med sine beroligende vegg-til-vegg-smil, sin slentrende allsang, blåserrekke, boble-gitar og sine Davy Jones-vibber. Tyggegummi-pakker over alt. Jeg får Barbie-stemningen.

Men Chat GPT forsøker å like “Robin’s World” (på tross av at vår AI-venn er stokk døv). Dette er tross alt selveste Cuff Links (selveste?), et av de mest profilerte studioprosjektene innen amerikansk bubblegum på tampen av 60-tallet:

Med «Robin’s World» forsøker de å videreføre oppskriften fra sine største hits, og singelen får i samtidsomtaler ros for sin klare produksjon, fyldige harmonier og umiddelbare popmelodi. Likevel peker Billboard og flere retrospektive popblogger på at låten mangler noe av den distinkte friskheten og hitpotensialet til «Tracy» og «When Julie Comes Around».

Eh … “den distinkte friskheten”????

B-side: "Lay A Little Love On Me".

New Musical Express:

CUFF LINKS: Robin’s World (MCA).

Some nice harmony work gives this disc a most attractively warm sound with a gently subdued orchestral backing setting off the voices nicely.

The melody is not immediately catchy but grows after a few spins, but whether the whole effect is strong enough to get it into the charts is rather doubtful.

(Derek Johnson)

Clifford Davis and Friends: "Come On Down And Follow Me" (Reprise) ****

Gitarklangene er veldig “Then Play On”, Cliffords stemme et sagbruk med gode intensjoner, låten rytmisk, huskende, smittende. Gitardetaljene tar deg, selvfølgelig gjør de det, Peter Green er jo en av æresgjestene! Kanskje ikke noen glemt perle, men en gledelig liten hemmelighet. Funker for meg. Tett og rik gitarfremdrift, mange strenger i virksomhet her. Ikke alle managere slipper så lekkert unna når de leker popstjerne.

Clifford Davis, best kjent som Fleetwood Macs manager - og som svindleren som sendte en fake versjon av bandet ut på turné i 1974. Green ville neppe stilt opp for ham da.

«Come On Down And Follow Me» er en rå, direkte og bluespreget rocklåt, med Greens gitararbeid som låtens åpenbare høydepunkt. Den britiske musikkbloggen The Blues Alone omtaler innspillingen som “spacious, riff-driven and earthy”, der vokalen og tekstene har en sarkastisk brodd.

At det ikke ble en hit overrasker både Derek Johnson og Chat GPT. Men ikke meg. Hyggelig, artig, men egentlig bare en nesten usynlig fotnote i musikkhistorien.

B-side: "Homework".

New Musical Express:

CLIFFORD DAVIS & FRIENDS: Come On Down And Follow Me (Reprise).

For the benefit of the uninitiated, I should explain that Clifford Davis is Fleetwood Mac’s manager.

He’s already had one single released under his own name, and now comes this latest effort. It’s a snappy bounce number with a catchy hook phrase in the chorus, and it’s pleasantly drawled by Cliff.

It’s given a tremendous boost by the tick and pungent backing, most of the instruments being played by Peter Green with vocal support from Cliff Bennett.

A richly resonant sound and a good pop disc which, with the right breaks, could make it.

(Derek Johnson)

Kommer klaprende på et komp som er såååå 1970, gyngende, sprettent, og strykerne kommer inn og skygger refrenget, for å hjelpe alle som ikke har engelsk som morsmål og ikke har sett gamle amerikanske westernfilmer (hvor “Jumping Jehosophat” var et hyppig benyttet utrop), og som blir litt engstelige når de skal uttale det rare ordet i platebaren. Ja, for det er lov å kvie seg når man skal si “Jehosophat”. En glad og proff pop-produksjon som riktignok på ingen måte varsler at blivende storfolk er på gang.

Før Mud for alvor fikk sitt gjennombrudd med glamrpop på RAK-etiketten, prøvde de seg med flere rene popsatsinger – deriblant «Jumping Jehosophat». Låten, skrevet av Mitch Murray og Peter Callander, omtales i britiske popblogger og samleroversikter som et naivt popnummer med enkel tekst og melodi. Musikkanmeldere har pekt på at gruppen allerede her hadde sans for hooks og korarrangement. Låten anses like fullt som en parentes i Muds karriere.

B-side: "Won’t Let It Go".

New Musical Express:

MUD: Jumping Jehosaphat (Philips).

Any song sung by the prolific Peter Callander - Mitch Murray team is bound to be a Chart challenger, and this is no exception.

It’s a bustling up-beat toe-tapper with a gimmicky title phrase and a sparkling accompaniment, and the Mud group certainly takes full advantage of the opportunity with which it’s been presented. Gay and light-hearted, it’s a fun disc.

(Derek Johnson)

The Peddlers: "Tell The World We’re Not In" (Philips) ****(*)

Saktmodig orgel-inngang, så går Roy Phillips løs på tangentene, smakk! smakk! så rikosjettene spruter, trommene klaprer og full speed ahead. Phillips stemme virker laidback i fascinerende kontrast til energien som kribler under føttene hans. En mann som beveger seg så uanfektet gjennom en verden så slem, får min stemme. Orgelets brede akkorder gir ham rett. Livet er snasent. Bare man får være i fred.

Den orgeldrevede trioen Peddlers er underkjent og glemt i dag. Verdt en lytt. Mer jazz enn pop, og definitivt på en helt annen tur enn ELP.

Chat GPT liker Peddlers:

«Tell The World We’re Not In» får i britiske musikkblogger og samlerfora karakteristikk som en av bandets mest vellykkede popsingler, der jazz, blues og pop flyter sammen i et smakfullt og elegant arrangement. Låten fremheves for sin luftige stemning og melankolske undertone, med orgel og bass i tett dialog. Samtidige anmeldelser trekker frem Phillips’ vokal som både tilbakelent og uttrykksfull, og flere musikkhistorikere peker på at låten har en tidløs kvalitet, til tross for beskjedne plasseringer på listene.

Retrospektivt omtales «Tell The World We’re Not In» som et høydepunkt i Peddlers-katalogen, spesielt for lyttere som foretrekker bandets poporienterte materiale.

B-side: "Rainy Day In London".

New Musical Express:

PEDDLERS: Tell The World We’re Not In (Philips).

Comes from the soundtrack of the film “Goodbye Gemini,” and makes the perfect vehicle for the Peddlers’ artistry and talent.

An up-tempo swinger, it’s forced along by some brilliant jazz organ and solid rhythm section. The lyric is basically philosophic, but treated rhythmically and peppily.

It’s a class record which successfully spans the bridge between jazz and mainstream pop. And a credit to an accomplished group.

(Derek Johnson)

Med denne tafatte klisjeen av en fryktelighet varslet Petula Clark The New Seekers’ komme. Den tannsterke gruppen var bare så vidt i gang, men tok nok noen tips fra Petula og melodimannen hennes som forsøkte å vandre rett inn i de tusen hjem. Tanken var at alle slapp ham inn, og snart ville han marsjere ned gaten med hele nabolaget etter seg, rene barnetoget på Karl Johan, og alle viftet med flagg og drakk Cola og trodde på fred i verden. Jepp, “Melody Man” går og går til du bryter skrikende sammen.

Derek Johnson anser innspillingen for å være uimotståelig. Så hadde han det med å gå med hvit skjorte og slips på badestrender også.

Chat GPT er også Petula-fan:

Med «Melody Man» befestet Petula Clark sin posisjon som en av de mest profesjonelle og tilpasningsdyktige britiske popvokalistene på 60- og 70-tallet. Selv om «Melody Man» ikke oppnådde de samme hitlistesuksessene som hennes største sekstitallsslagere, regnes singelen i ettertid som et kvalitetsprodukt – et dokument på Clarks evne til å tilpasse seg skiftende poptrender uten å miste sitt eget særpreg.

Hvilket selvfølgelig er bullshit. Petulas evner til å tilpasse seg er bare en omskrivning for “desperat”. Hun var allerede på full fart ned i glemselen.

B-side: "Big Love Sale".

New Musical Express:

PETULA CLARK: Melody Man (Pye).

Despite her international star status. Pet finds difficulty in aspiring to the NME Chart these days.

In an effort to rectify this situation, she turns to a Tony Cole composition which is as bouncy, gay and infectious as the title suggests.

Dual tracked by Pet, with backing voices joining in, it has a jaunty oom-pah beat and an irresistible join-in quality. Very simple in construction, it consists of little more than a repetitive riff that keeps nagging at the brain. Another border-line release that’s dependent on the disc-jockeys.

(Derek Johnson)

Dorothy Squires: "My Way" (President) ***(*)

Dorothy Squires’ versjon av «My Way» er kanskje en av de mest teatralske og emosjonelt ladede innspillingene av denne klassiske låten (finalen er voldsom, hinsides episk), skrevet av Paul Anka (med fransk original av Claude François og Jacques Revaux). Squires var kjent for sin kraftfulle stemme, og i musikkpressen beskrives hennes tolkning som “overwhelming, passionate and deeply personal”. Der mange artister nærmer seg «My Way» med en viss kontrollert distanse, går Squires all in og gir hver strofe maksimal dramatisk vekt. Musikkanmeldelser og senere biografiske omtaler fremhever dette som både en styrke og en svakhet: Noen lyttere opplever det som altoppslukende, andre som overveldende, men ingen forlater opptaket uberørt.

«My Way» står igjen som en markør på hennes evne til å dominere en sang med både stemme og personlighet – uansett om man oppfatter det som subtilt eller på grensen til overspill.

B-side: "With All My Heart".

New Musical Express:

Dot goes Frank’s way

DOROTHY SQUIRES:† My Way (President).

HAVING come so close to Chart success with “For Once In My Life” and “Till,” Dot Squires plumps for Frank Sinatra’s recent hit as her next attempt.

In a song that could almost have been written for her, Dot’s robust emotion-charged delivery has never been heard to better advantage. A real belter, it’s ably supported by sweeping strings and Johnnie Gray’s fruity tenor-sax obligato. Even so soon after Frank, Dot is bound to pick up the sales.

(Derek Johnson)

Klipp og annonser fra NME 11. juli 1970

***Logan er i form, og er med på å redde NME fra Engelbert- og San Remo-viruset.***

***Roy Carr er også redningsmann, selv om han ikke har Logans penn og dybdesyn. En flink potet - med arkitektegnet hentehår som slår ut Derek Johnsons pomadiserte strå for evig tid.***

***The Peddlers var store da, uten at man merket det. Er glemt nå. Egentlig ufortjent.***

Det gamle prate-med-bandet-om-den-nye-LP’n-låt for-låt-så-jeg-slipper-at-de-blir-sinte-på-meg-hvis-jeg-anmelder-den-alene-trikset. Dessuten mye mindre tidkrevende. Logan gjorde sakene på den riktige måten.

***John Kay vil bli borgermester. Se der, ja.***

***Hotlegs, en fersk favoritt for meg den sommeren. Og snart skulle jeg se Deep Purple i Njårdhallen.***

***“Home” ble anmeldt noen uker før, men det hadde de glemt, så her kom en ny omtale.***

Samtidig på Mærdø - og Stinta skole

Simon & Garfunkel hadde kvelertak på Vesten i månedsvis. Frijid Pink hadde god tak på oss som ferierte på Sørlandet og likte sprengt fuzzgitar-lyd.

***Det skjedde veldig lite fra uke til uke på den norske listen.***

På kino i Oslo 11. juli 1970:

55 år siden 11. juli 1970