Nasjonalbiblioteket har ikke et eneste Arbeiderbladet fra juli 1975, så vi må nøye oss med Nationen. Her signaliseres klimakrisen for alt den er verdt, selv om årstallet er feil, og værkartet ikke skvulper av lava. Det er så tørt, så tørt for Dagros, bøndene tar bare kuene ut til lufting (husk lortepose, eller snarere kake-sekk), og det er fare for nedslaktninger og det går for seg hos Banan-Matthiessen.

Selv sitter jeg på Majorstuen og gnager på bordben, og selger plater til Ringstrøm for å få råd til øl. Det er ikke alltid lett for musikkjournalister. De blir for eksempel aldri ropt opp hvis det er noe trøbbel i cockpiten og man befinner seg over Dovre.

Almanakken for denne uken er egentlig bare et eneste fortvilelsens rop: GOOD GRIEF står det over hele dobbeltsiden 7.-13. juli. I parentes under, et pikenavn og “Økonomi”. De har neppe noe med hverandre å gjøre, men representerer hver på sin måte fartshumpene i mitt liv akkurat da, sommeren 1975. Og det fortsetter over på neste side, 14.-17. juli. GOOD GRIEF! med utropstegn til og med. Men så, endelig, fredag 18. juli står det med rolige, små bokstaver: “Risør”.

Da er jeg på vei ned til hytten til Tormod og Audun. Egentlig et skur med plass til et monopolspill og tre hveps. Jeg sov i overkøyen med noen centimeters klaring til taket, i stummende bekmørke, da jeg hørte den, hvepsen, tungt motorisert og 17 cm til babord. Spranget rett ut over avgrunnen, og ikke minst telemarknedslaget med innlagte, men svært ufrivilige Birger Ruud-armbevegelser, snakkes det fortsatt om i de nærmeste hyttene. Ute blåste det så hele hytten ristet, og jeg kjente en svak, men urovekkende antydning til behov for Malkyl.

New Musical Express var tilbake, og fulgte med til Risør. Brian Wilson-artikkelen ble lest grundig og debattert. Avisen gikk på rundgang. Det var også et Clapton-intervju der som fristet, og Nick Kents gjennomgang av det lenge savnede og høyt ønskede “Basement Tapes-albumet til Dylan og The Band.

Avisens nyhetssider kunne fortelle

… at Tim Buckley døde av en overdose.

… at Mick Taylor har forlatt Jack Bruces band på grunn av “personlige konflikter”; Jack Bruce er lett å jobbe med, sier vi.

… at Alvin Lee ombestemte seg, og Ten Years After er gjenoppstått.

… at Lemmys nystartede band, Motorhead, gjør sin debut på Chalk Farm 20. juli, og består foruten Lemmy selv av Larry Wallis (bokstavert Wallace i NME) (gitar) og Lucas Fox (trommer).

Dette er London …

Johnny Nash leverte reggae i litt for pene klær. Jeg foretrakk samtids-reggaen til Bob Marley, og den bulkete og snatrende skamusikken som levde sitt eget liv på tampen av 60-tallet og i starten av 70-tallet. “Men “Tears On My Pillow” var uansett en lekker innspilling og oste sommer. Sommer smakte det også av Wings, og “Venus And Mars” er mye bedre enn folk tror.

Det var ikke en TOP 30 som gikk inn i historien. Single-platens betydning var kraftig devaluert, og man gikk for LP. Alltid LP. Det lå en god del herlige titler på ukens TOP 30 album (+ bubbling under). Steve Harleys “The Best Years Of Our Lives” var en av mine absolutte favoritter.

Ukens 18 nyheter på single

ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, denne uken signert Steve Clarke. NME-journalistene roterte ansvaret, og noen ganger hadde de gjeste-anmeldere.

Eagles: “One Of These Nights” (Asylum) *****

Med "One Of These Nights" tok Eagles et dristig skritt ut av countryrockens komfortsone og inn i et mørkere, mer urbant og tydelig soulpreget landskap. Det er tittelsporet fra deres kanskje mest polerte og ambisiøse album. Tittellåten fra albumet er tuftet på en drivende, vippende basslinje, sløye falsettpartier og en stemning av nattlig fortvilelse. Don Henley og Glenn Frey leverer et kompositorisk samarbeid som oppleves både rastløst og lengtende; teksten kretser rundt søken, fristelse og nattlig uro – alt iscenesatt av et detaljrikt lydbilde hvor gitarene er mange og har veldig varierte klangfarver og oppgaver.

Det er Randy Meisners falsett som løfter refrenget opp i skyene, mens Don Felders gitarsolo – kanskje bandets mest ikoniske etter "Hotel California" – gir låten en kant og en dynamikk som fester seg umiddelbart. Henleys stemme er som alltid kjølig og intens, men her med en nyvunnen mykhet i de dypere leiene. Produksjonen er glitrende – alt fra Bernie Leadons glassklare gitarfigurer til det raffinerte trommearbeidet sørger for at låten aldri bikker over i det forutsigbare.

"One Of These Nights" markerer et før og etter for Eagles, der bandet bevisst posisjonerer seg i krysningspunktet mellom vestkyst-pop, disco og klassisk amerikansk rock. En milepæl, både kommersielt og kunstnerisk, og en låt som står fjellstøtt i katalogen, like mye for stemning som for komposisjon.

New Musical Express:

THE EAGLES: “One Of These Nights” (Asylum). Essentially the same cut that opens the band’s new album of the same name, the only difference being the intro where archetypal Eagles’ electric guitar chords have been re-mixed to appear before the bass line that introduces the song on the album. Anyway, it’s one of the better things about “One Of These Nights” and will probably give the group their first British hit. Don Henley sings lead with a lyric that is typically West Coast; there’s references to demons, women in white, the devil in disguise, etc. And Don’s out to find the queen of his dreams (who isn’t?). Don Felder plays a great guitar solo and the band collectively harmonise in all the right places.

(Steve Clarke)

Wigwam: “Freddie Are You Ready” (Virgin) ****

"Freddie Are You Ready" markerer et sjeldent finsk innslag på det britiske singelmarkedet, og står igjen som et kuriøst og fargerikt stykke 1970-talls prog-pop. Låten er et godt eksempel på Wigwams evne til å mikse alvor og lek, og gir umiddelbart assosiasjoner til artister som 10cc og Sparks snarere enn samtidige progrock-kolleger. Det hele åpner med klimprende gitar og noen forsiktige synth-kommentarer før vokalen ankommer, blid og lett og sympatisk og setter tonen for en låt som på overflaten virker barnlig, men som skjuler både sarkasme og intelligent meloditeft.

Vokalen er leken, med et vennlig tonefall. Arrangementet er rikt, med en insisterende rytmeseksjon, korte gitarutfall og små synthlinjer som gir låten særpreg. Produksjonen har et bevisst retro-preg; lydbildet er klart, men ikke påkostet, og Wigwam unngår glatthet til fordel for en lettbent, nesten satirisk stemning. Refrenget sitter raskt, og "Freddie Are You Ready" ender som et stykke medgjørlig anti-pop, like mye kommentar til tidens trend som et forsøk på å bli en del av den.

Selv om låten aldri gjorde innhogg på de britiske listene, har den fått et langt liv som signaturmelodi på finsk TV og blant glam-pop-entusiaster. "Freddie Are You Ready" står i dag som et eksentrisk og sjarmerende alternativ til tidens britiske pop – et lite stykke intelligent galskap fra Helsinki.

New Musical Express:

WIGWAM: “Freddie Are You Ready” (Virgin). A band of Finnish extraction, although informed sources tell me that the group’s music is now dominated by an English guy. While this single is far too understated to achieve commercial success, its blending of Beatles and Ferry together with an extremely simplistic yet melodic moog figure makes it something to listen out for. Taken from their new LP “Nuclear Nightclub”, Wigwam, who’ve been around for a long time (check out I. Mac’s “Lookin’ Back” on the band of some time ago), just might get a piece of the action for themselves pretty soon, especially via the furthest out amongst us.

(Steve Clarke)

***Den engelske utgaven, levert på Virgin-etiketten.***

Emmylou Harris: "Boulder to Birmingham" (Reprise) *****

Med "Boulder to Birmingham" skrev Emmylou Harris seg inn i countryhistorien på et vis som knapt kan overvurderes. Dette er hennes personlige farvel til Gram Parsons, og alt i innspillingen preges av sorgens og savnets langsomme etterklang. Arrangementet er dempet, lavmælt: Kompet består av trommer, piano, steelgitar og et diskret kor, alt er holdt så nede at det er Emmylous vakre vokal, i alle sine nyanser, som får bære melodien alene.

Hun synger med en nærhet og styrke som lar hver linje vibrere av tap og håp, og melodien gir følelsene rom uten å bli sentimental. Det er nettopp balansen mellom det sårbare og det standhaftige som gjør innspillingen mektig – her får stemmen og melodien eie lydbildet, og resultatet er en av 1970-tallets mest tidløse countryballader. "Boulder to Birmingham" er et verdig farvel til Gram Parsons og et bevis på Emmylou Harris’ evne til å formidle sorg med sjelden skjønnhet.

New Musical Express:

EMMYLOU HARRIS: “Boulder To Birmingham” (Reprise). Emmylou Harris is most definitely not a soul singer, but a lady honed roughly in the manner of Linda Ronstadt. Her recent album “Pieces Of The Sky” received rave reviews in some quarters, but didn’t do too much for me although “Boulder To Birmingham,” Miss Harris’s only composition on the album, is a very beautiful record indeed. The lady’s voice is somehow more fragile than Ms Ronstadt’s and on this song of heartbreak teeters on the edge of emotional collapse. Basically, what Emmylou’s saying is that she’ll travel from Boulder to Birmingham just to see somebody’s face — and a very lyrical way she has of saying it too. The production’s just right, the playing (acoustic guitars and bittersweet pedal steel) is excellent and the whole thing sounds as good as she looks. While we’re on the subject try investigating Emmylou’s singing with the late Gram Parsons on his magnificent “Grievous Angel” album.

(Steve Clarke)

Syreeta: "Harmour Love" (Tamla Motown) ****

"Harmour Love" åpner med en synkopert kassegitar, leken og lett på tå, før trommer og keyboards kommer inn og bygger opp et rytmisk skyv som driver hele låten fremover. Alt i kompet leker med dette pulserende grunnlaget, og Syreetas stemme danser lett og ubekymret over taktmarkeringene – som en liten jente som hopper paradis. Etter hvert kaster arrangementet seg ut i enda djervere vendinger, med stadig nye innspill fra både kor og instrumenter; det skjer mye i denne danselåten, men det føles aldri overlesset.

Du hører at alle de medvirkende har det gøy – energien og den lette stemningen smitter umiddelbart. Stevie Wonders produksjon bærer preg av overskudd og spontanitet, og helheten gjør "Harmour Love" til en uimotståelig liten sommerlåt – mer sommerunderholdning enn stor kunst, men like fullt et stykke smart, oppløftende Motown-pop.

New Musical Express:

SYREETA: “Harmour Love” (Tamla Motown). While this isn’t Syreeta at her excellent best, it’s a lot better than the annoyingly trite “Your Kiss Is Sweet,” which put the lady in the chart a while back. A brand new Stevie Wonder song not concurrently available elsewhere on which Stevie appears to sing along on the chorus (definitely the best section of the song). “Harmour Love” is built around a remarkably simplistic chord structure and the instrumentation is such that Wonder’s keyboards are understated. Its rampant breeziness’ll ensure its place in the charts before the pound falls much lower.

(Steve Clarke)

Al Green: "Oh Me, Oh My (Dreams in My Arms)" (London) *****

Fra første takt er det klart at "Oh Me, Oh My (Dreams in My Arms)" er soul på sitt mest lekne og detaljlekkert arrangerte. Strykerne sprøyter farge ut over bakteppet, men aldri for mye; de lar Green stå i sentrum mens det kriblende kompet – med orgel, finurlig tromming og elegant koring – gir maksimal groove. Når blåserrekken melder seg, er det med slik kraft og presisjon at det gir deg bakoversveis.

Al Greens vokal er så lekker at det føles som å bli fristet med en nyåpnet boks luksuskonfekt. Han er pusende silkemyk, og svalt suggererende, med et lite glimt i øyet. Produksjonen er klassisk Memphis-soul, med hver detalj akkurat der den skal være. "Oh Me, Oh My" er ikke hans mest kjente single, men like fullt en demonstrasjon av hvor utsøkt og sanselig soul kan gjøres når alle elementer faller på plass.

New Musical Express:

AL GREEN: “Oh Me, Oh My (Dreams In My Mind)” (London). The Willie Mitchell/Al Green formula seems to be expanding at last and here it expands a little further still. As usual with Green’s records, the drums form the core of the record and here one Howard Grimes (Green uses Al Jackson and Grimes most of the time and the playing on this record doesn’t sound like Jackson) performs some most impressive flips. Couple that with some percussion which sounds like sand being sifted and you’re already half way to achieving an Al Green record that doesn’t sound like the last Al Green record. The vocals seem a little down in the mix. There are other Green tracks that impress me more.

(Steve Clarke)

Roberta Flack: "Feelin' That Glow" (Atlantic) ****

"Feelin' That Glow" er Roberta Flack i sitt ess: en klasse-ballade som utstråler både varme og utsøkt balanse. Arrangementet er detaljert og vakkert tilrettelagt, med et mykt og presist komp hvor alt får puste – fra diskrete blåsere til silkemyke strykere og et subtilt kor som aldri stjeler oppmerksomheten fra hovedpersonen. Roberta trenger ikke anstrenge seg; hennes vokal flyter naturlig gjennom låten med ro, trygghet og autoritet.

Her er alt på plass – produksjonen er så gjennomført at hver tone, hvert ord fremstår som nødvendig. Resultatet er en tidløs soulballade, like mye en demonstrasjon av Flacks håndverk som av følelsene hun formidler.

Jeg mener ChatGPT henfaller til babling. Dette er ikke udødelig stoff, men en ganske grei innspilling som viser at Roberta var av de store soul-sangerinnene i 1975, men at hun ikke akkurat stoppet tiden med denne elegante, men ikke veldig minneverdige balladen.

New Musical Express:

ROBERTA FLACK: “Feelin’ That Glow” (Atlantic). A cut from the lady’s “Feel Like Makin’ Love” album and no way a hit. In fact there’s little to recommend this dreary record apart from the aura of immaculate class which emanates from the whole thing. Even Roberta’s magnificently effortless voice can’t save it.

(Steve Clarke)

Chris Spedding: "Motor Bikin'" (Rak) ****

"Motor Bikin'" er lyden av asfalt, lærjakker og ubekymret frihet – en perfekt bikerlåt fra første pågående, rufsete gitarriff. Speddings gitartone er rå og tett på, mens kompet driver fram med enkel protopunk-energi. Her er det ingen dødpunkter; alt strippet ned til det mest nødvendige for å levere maksimal effekt på kortest mulig tid.

Resultatet er en sjeldent effektiv rockesingle, energisk, uforfalsket og akkurat passe skitten. "Motor Bikin'" ble med god grunn en kultfavoritt – og Spedding beviser at det fortsatt er mulig å si alt som trengs med enkle, harde virkemidler. Steve Clarke overdriver sin skepsis.

Kursaal Flyers: "Speedway" (UK) ****(*)

"Speedway" er mer motorsykkel, og her helt inne i dødmannssvingens enemerker, bortsett fra at hovedpersonen slipper å dø denne gang. Åpner med grinende gitarer og en rullende beat som rusker lytteren vennlig i håret. Vokalen formidler en blanding av pubrock og americana – laidback, men med glimt i øyet – mens en jamrende steelgitar svever ute på fløyene og representerer en ubetalelig effektiv del av helheten.

En klassisk fortellerlåt, mininovelle rett og slett, og melodien er så iørefallende at du liker deg glugg i hjel allerede før første refreng. Arrangementet oser av spilleglede, og det hele fremstår som en humørfylt hyllest til både americana og klassisk sen 50- og tidlig 60-talls svermeri for ung død i høy fart. Britisk og stilsikkert.

Man snakker ikke så mye om Speedway i dag, men en gang var Norge helt i tet. Han het Basse Hveem. Det har ikke noe med denne platen å gjøre, men likevel.

New Musical Express:

CHRIS SPEDDING: “Motor Bikin’” (Rak)
KURSAAL FLYERS: “Speedway” (UK)
SO why the sudden fixation on motor bikes? They’ve even re-released “Leader Of The Pack” this week as a quick scan down the column will tell you. Anyway, quite what Chris Spedding is doing here bothers me no end. If Chris is ever going to establish himself with the people as the great guitarist that he definitely is, it’s got to be done with haste. Here he seems as if he’s chosen the lowest common denominator (listen to that awful rhythm section which belongs to Suzi Quatro and definitely not to a musician of Spedding’s calibre) in a bid to achieve commercial success. And he’s gone way too low. A shame. Maybe time’ll correct all.

The Kursals, as the name implies, are, along with The Feelgoods, Sarfend’s great white hope. “Speedway” is one of their stage acts best moments and doesn’t come off so well when heard in the clammy sterility of a six-by-six reviewing room, infested by last week’s coffee cups, cigarette butts and sundry other unsavoury items. Basically, it’s rockabilly with the uptempo into melting into pedal-steel tinged balladry about how this guy don’t want to ride the speedway no more. By no means a bad record, but a little short on impact. Some of the electric guitar is good, mind you.
(Steve Clarke)

DIONNE WARWICKE: “We’ll Burn Our Bridges Behind Us” (Warners) *****

“We’ll Burn Our Bridges Behind Us”, en klassisk Warwicke-produksjon. Hihat og keyboards-kombinasjoner fører ut i den store orkesterentreen, overveldende, det tar nesten et helt minutt før Dionne skrider inn i spot’en og tar tak med sin karakteristiske huskende vokal. Arrangementet oser av amerikansk soul og voksenpop anno midten av 70-tallet. Dionne leverer som alltid med presis frasering, kontrollert dramatikk og distinkt tone. Lekkert, lekkert, hele veien til topps. Hun fortjener det.

New Musical Express:

DIONNE WARWICKE: "We'll Burn Our Bridges Behind Us" (Warners). Of almost the same exemplary standard as Di's record with the Detroit Spinners "Then Came You", this must be a hit. And despite being the record of the week on a Radio One show by a certain dee-jay who had the misfortune to have a whole pint of beer sloshed over him by a young man who has in his time been associated with the Bonzos, it still hasn't made it. The backing's lush soul and really belongs on the Atlantic label and of course Ms Warwicke sings the song in her own unique way. Buy it, please.

(Steve Clarke)

NILSSON & CHER: “A Love Like Yours (Don’t Come Knocking Every Day)” (Phil Spector) ***

“A Love Like Yours (Don’t Come Knocking Every Day)”, Spectors gjensyn med Ike & Tina-versjonen han produserte i sine velmaktsdager. Nå tar Cher Tinas jobb, mens Harry Nilsson vel egentlig bare skvulper rundt som en isbit i en whisky on the rocks. Produksjonen er massiv og karakteristisk Spector – vegg-til-vegg sound, rungende trommer, og alt det som hører til. Låten er skrevet av det legendariske Motown-teamet Holland–Dozier–Holland, og ble først kjent i Martha & the Vandellas-versjon. Her gir Spector den nye innpakningen han var kjent for, men det er Chers kraft som gir låten retning. Nilsson er mer til pynt.

New Musical Express:

NILSSON AND CHER: "A Love Like Yours (Don't Come Knocking Every Day)" (Phil Spector).

Some combination, hey? Phil Spector recording an old Ike And Tina Turner number (written, incidentally by Holland/Dozier/Holland) with Cher and Harry Nilsson. There are conflicting reports as to when the thing was recorded. Polydor — Spector's British distributors — said that the song was recorded some couple of months back, while Warners — in America Spector is still with Warners as is Cher — reckon that it could have been recorded 18 months ago. Either way Cher gets all the action on an ultra-slow rendering of the song, with Nilsson coming in now and again. The whole sheebang is very Sixties, Cher herself sounding good and gritty like she used to on the Sonny and Cher records, and while Spector's production doesn't rival his classic work, the sound is unmistakably him — lotsa percussion (chimes are even added so that it could pass off as a Christmas record) and the sax sounds as if it's being played through a screen of mud. Interesting, if not an immediate hit.

(Steve Clarke)

IKE & TINA TURNER: “Baby, Get It On” (United Artists) ****

En stund siden «Nutbush City Limits» eide Club 7, men her gjør de alt riktig: “Baby, Get It On” er høyoktan energi blåst ut med det elektriske gitarskyvet til en Stones-klassiker, og Tina går tidlig fra konseptene. Dette var den siste store singlen de hadde sammen, og produksjonen er tettpakket, funky og heftig, med en rå duett mellom Ike og Tina. Saksofonen sies å være Tom Scott, og låten lå flere uker på både amerikanske og europeiske lister. Dette er det tette, harde, kompromissløse uttrykket de var kjent for, men med 1975-discoens energi på toppen.

New Musical Express:

IKE AND TINA TURNER: "Baby Get It On (UA)."

Hit-less since that great "Nutbush City Limits", Ike and Tina could well plant themselves in the charts again with this one. Although the song, one of Ike's, has a slim existence, this record is powered with such high octane energy, that it can't fail to take off in the discos. The lashing chords come right out of "Brown Sugar" and Ike, usually mute on A-sides, gets down with Tina for a semi-inaudible rap about, you guessed it, getting it on. The sax break sounds like it could be Tom Scott playing (but then everybody sounds like Tom Scott these days) and the whole thing moves like a bitch. The week's most exciting record.

(Steve Clarke)

DOG SOLDIER: “Pillar To Post” (United Artists) ****

“Pillar To Post”, røff, engelsk hardrock i nabolaget til Free, ikke helt på sigarnivå, men trivelig som bare det. Var man i London i 1975, var definitivt Dog Soldier verdt å se. Låten bæres av Keef Hartleys kraftige trommer og Miller Andersons karakteristiske vokal, og riffet nærmer seg Paul Kossoff’s (Free) plagede, elektriske blåtoner. Teksten handler om bransjens skyggesider, levert med troverdighet. Ikke banebrytende, men svært solid – og et klassisk eksempel på britisk rock anno 1975.

New Musical Express:

DOG SOLDIER: "Pillar To Post (UA)."

Now if this were 1968 and not bad old '75, Dog Soldier (with drummer Keef Hartley at the time of recording but now without him) might have a hit on their hands since "Pillar To Post" is good British hard rock, the type of thing many have queued outside the Marquee Club for. Hartley drums with more power than usual, achieving a particularly strident bass drum sound. The main riff is well executed and there's a guitar solo which approximates the Kossoff sound. The song's okay too and Miller Anderson's tortured vocals about being piddled about with in the music biz sound very convincing.

(Steve Clarke)

RAY THOMAS: “High Above My Head” (Threshold) **

Ray Thomas burde vært utstyrt med fareskilt – han er ikke god på egenhånd, knapt nok med hele Moody Blues rundt seg heller. Mannen med bart og fløyte er lallende overflatisk i sin omgang med verdensfred og vakre mennesker som er glade i hverandre, og han gjør dessuten tabben å gå for en slags blåserdans i stedet for å gi “High Above My Head” i hvert fall snev av Moodies. Arrangementet minner mest om britisk easy listening, og låten er preget av en naiv sukker-optimisme som knapt kan reddes av Thomas’ ellers sjarmerende stemme.

New Musical Express:

RAY THOMAS: "High Above My Head (Threshold)."

Yes, cosmic readers, the same Ray Thomas that is the moustachioed Moody, although it's only the ludicrously optimistic lyric — about there being so much hope for mankind — that gives him away since the music sounds more like the Button Down brass trying to boogie than the ponderous Moodies. The amazing success of John and Justin won't be repeated by Ray unless this is totally unrepresentative of the upcoming album.

(Steve Clarke)

Grimms var en parodigjeng – en videreføring av Scaffold og Bonzos, men i “Backbreaker” er de blitt en parodi på sin egen parodi. Ikke er det morsomt, heller. Låten er bygget rundt wrestling-referanser og halvtullete tekstlinjer, levert med tydelig nikk til Four Seasons-parodier, men uten egentlig brodd eller musikalitet. Resultatet er anstrengt og uforløst.

New Musical Express:

GRIMMS: “Backbreaker” (DJM). This isn’t that funny considering the potentially ludicrous possibilities available in a pop song where your baby is a female wrestler or something of that sort. You get lines like “My baby’s a real knock out”, “My baby’s got a hold on me” and so on, all executed in a kind of Four Seasons parody. If The Goodies can do it, Grimms should too.

(Steve Clarke)

GENE FAITH: “Call the FBI (My Baby’s Missing)” (Power Exchange) *****

“Call The FBI (My Baby’s Missing)”, gritty og funky, helt på grøftet Temptations-nivå. En absolutt blivende klassiker i Northern soul-miljøet, og fortsatt verdt hver krone. Gene Faith (en Philly-vokalist) leverer en selvsikker og steintøff soulperle, elsket av britiske soulklubber. Tett komp, lekkert arrangement, klassisk 70-talls dansbarhet med rullende hofter og slamrende snabelskap.

New Musical Express:

GENE FAITH: “Call the FBI (My Baby’s Missing)” (Power Exchange). So it does bear more than a passing resemblance to Marvin Gaye’s “I Heard It Through The Grapevine,” nor is it that dis-similar to the overall feel of The Temptations’ “Poppa Was A Rolling Stone,” but there’s no doubting that Gene Faith, whoever the hell he is, has come up with one fine record. “Call The FBI” is already attracting a lot of attention in the Northern discos, so this record won’t be a total stranger to some of you out there. Those who haven’t heard this very stealthy piece of soul music, which has more to do with late Sixties soul than anything produced this decade, should check it out right away, thereby ensuring its rightful place in the nation’s charts.

(Steve Clarke)

THE SHANGRI-LAS: “Leader Of The Pack” (Contempo) ******

“Leader Of The Pack”. Samme innspilling og miks som originalen – klassiker. Gjenutgivelse på grunn av motorbølge i markedet (jfr. Spedding, Kursaal Flyers), og den dramatiske teen-angst-historien står seg like sterkt i 1975.

JOHN LEYTON: “Johnny Remember Me” (EMI) *****

“Johnny Remember Me”. Samme innspilling og miks som originalen – klassiker. Joe Meek-produksjonen fra 1961 med ekkoeffekter og spøkelsesaktig kor er fortsatt skummelt effektiv.

THE RONETTES: “Be My Baby” (Phil Spector) ******

“Be My Baby”. Samme innspilling og miks som originalen – klassiker. Spector-lyden, Hal Blaines trommeintro og Ronnie Spectors stemme – den er umulig å komme utenom.

New Musical Express:

And Finally The Re-releases…

THE SHANGRI LAS: “Leader Of The Pack” (Contempo). The definitive Grim Reaper record. Everybody knows it. If you don’t, investigate it immediately. And while we’re talking about death records, EMI have released

JOHN LEYTON’S minor classic Johnny Remember Me, which tells the haunting story of Johnny’ girl who died a year ago.

THE RONETTES: “Be My Baby” (Phil Spector). Now that Polydor have got the rights to the Spector catalogue they’re putting out all his definitive work once again so instead of paying a fortune for the record at some oldies shop, you can buy them at a reasonable price.

(Steve Clarke)