55 år siden 25. juli 1970

Forsiden på ukens NME ble studert nøye på kafeen på Mærdø. Vi snakket om Hyde Park, hvor gjerne vi skulle ha vært der, tenk Pink Floyd helt gratis. Jeg jugde egentlig, for enorme folkemengder har aldri tiltalt meg, og det luftfotoet over Hyde Park var mer skremmende enn fristende. Dessuten slet jeg med sjalusien. Selv ute på en forblåst øy regnsommeren 1970.

I Arbeiderbladet meldte de juli som den våteste siden 1877, på Blindern, riktignok, men likevel. Været i Agder lignet ganske mye. I hvert fall denne sommeren. Jeg gruet meg til vi skulle pakke sammen. Teltet var svart av saksedyr på baksiden, den som vendte mot skogen. På utsiden av duken, heldigvis. Men de var like ekle for det.

Vi spilte “Green River” og “Crosby, Stills & Nash”-LP’ne hver gang det var opphold. Batterigrammofonen til Tinker hadde fortsatt liv i seg. Verre med platene som hadde det med å holde igjen stiften her og der. Jeg ble god i konglekast og var uslåelig til å sende stiften videre når den bet seg fast i “Cross-Tie Walker”.

De nye LP’ne jeg hadde kjøpt inne i Arendal ble ikke utsatt for platespilleren. De skulle hjem i mint condition.

Verre med meg.

Allergibarn med hendene i fanget. Vi ser dem over alt. Nå må folk snart lære!

NME denne uken hadde en forside man husket. 100 000 mennesker i Hyde Park. Det er vrimling. I Tyskland trakk Zeppelin massene. “Cosmo’s Factory” låt for låt kommentert av Roy Carr og gruppen selv. Alt om Hotlegs, bandet vi oppdaget denne sommeren, takket være Lux. Og et tøft bilde av McCartney med skjegg. Mye å ta tak i.

NMEs nyhetssider meldte:

…at Derek and the Dominos og Pink Floyd skal spille på en festival i Cannes 5. og 6. august.

… at Hollies flyr til Sverige 15. august, skal spille syv konserter, før de drar til Oslo hvor det blir én konsert.

… at Mike Pinder har kjøpt seg synthesizer, og at Moody Blues’ nye album inneholder en åtte minutter lang versjon av “Question”. Det skal være en helt annen innspilling enn single-versjonen.

… at det nå er solgt 3 millioner av “In The Summertime” på verdensbasis.

Dette er London …

Strålende single holder Mungo Jerry unna, men sannelig om jeg liker at Art og Paul er tilbake på toppen. Vi har hørt den LP’n nå, fin som bare det. Vi må videre. Og nå passerte sannelig Free Beatles også, det kunne de kanskje spart seg.

Nå er det mye fint på denne listen, og da tenkte jeg virkelig ikke på Miguel Rios. Min mor kjøpte den. Dum mor.

Fin souvenir fra Las Vegas med Elvis. Ganske fint Fairport-album også, selv om Sandy Denny ikke var med lenger.

Ukens 17 nyheter på single

ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, denne uken signert Derek Johnson.

Matthews Southern Comfort: “Woodstock” (Uni) ******

Woodstock”. Matthews Southern Comfort, en saktmodig, dempet versjon – helt motsatt av CSN&Ys skarpe, triumferende håndtering av Joni Mitchells dagboknotat fra tidenes mest ikoniske musikkfestival. Matthews' band velger akvarellens eteriske farvespill, man fornemmer en underliggende stemning av sorg og vemod, som om de allerede vet at de har sett slutten på en era. Vokalveven er drømmende, gitaren svever buktende, som en rokke over revet, rett under den solgnistrende, asurblå overflaten av dovne bølger som når stranden i en sky av glitrende skum. Helt vidunderlig, og umulig å verge seg mot når den først har fanget din oppmerksomhet. Nådde 1. plass i Norge.

Opprinnelig skrevet av Joni Mitchell og utgitt som B-side til “Big Yellow Taxi” i april 1970, men det var først gjennom Matthews Southern Comfort – ledet av tidligere Fairport Convention-vokalist Iain Matthews – at sangen ble et fenomen i Europa. Bandet tok sangen inn i repertoaret etter forespørsel fra BBC, som ba dem fremføre den i et radioprogram i juni 1970. Responsen på denne BBC-opptredenen var så overveldende at de kort tid etter gikk i studio og spilte den inn for singleutgivelse. Versjonen toppet TOP 30 i England i tre uker i november og ble samtidig en stor hit i Norge og flere andre europeiske land. Musikalsk er det en meditativ, melankolsk og drømmende folkrock-versjon, ofte omtalt som selve avslutningen på 60-tallets idealistiske tidsalder. Joni Mitchell har senere uttalt at hun anså Matthews' tolkning som sin favoritt blant alle versjonene av “Woodstock”.

New Musical Express:

MATTHEWS SOUTHERN COMFORT: Woodstock (UNI). So why bother to cover a Crosby, Stills, Nash & Young single — especially when the original didn't happen? Well, Ian Matthews' group has come up with a completely different treatment — haunting, subtle and far more gentle than any other version you may have heard. The outcome is appealing and refreshing — though, I regret to say, an unlikely hit.

(Derek Johnson)

Derek Johnson hadde peiling, må jeg si!

The Jackson Five: “The Love You Save” (Tamla Motown) **

The Love You Save”. Jackson Five, full fart, Motowns oljete funkmaskin er lekker som bare det. Og man kan sikkert la seg imponere av den lille gutten Michael og hans fremragende timing og fraseringsoppvisning. Men for meg skurrer det å høre en liten gutt synge om følelser og erotikk med ordene til en voksen. Når han ber piken spare kjønnet sitt til ham, ser jeg bare en rød flaggborg, og lurer på hva man tenkte tilbake i de tidlige 70-årene da barnestjerner som sang voksenpop var ganske vanlig.

Skrevet og produsert av Motowns The Corporation, utgitt 13. mai 1970, og gikk rett til topps på Billboard Hot 100, med over to millioner solgte eksemplarer i USA. I Storbritannia nådde den #10. Michael Jackson (11) synger hovedvokal, med Jermaine på svarlinjer – alt innspilt under streng Motown-regi.

Musikalsk er dette tredje del av Motowns barnestjerne-suksess på sitt mest oppjagede: En velsmurt rytmeseksjon, ville blåserhooks og en vokalprestasjon som allerede er større enn alderen tilsier. Like fullt: Med dagens ører er det lett å reagere, nettopp fordi Michael leverer ladningen med en overbevisning som bare forsterker ubehaget.

New Musical Express:

JACKSON 5 WALLOPER!

JACKSON 5: The Love You Save (Tamla Motown).

THE mixture as before from Tamla’s juvenile wonders. Though, if anything, this is even more spirited and exuberant than the group’s previous two singles!

Bulldozes along at a rave-up pace with walloping beat, crashing cymbals and handclaps supporting young Mike Jackson’s fervent solo. In fact, the sheer drive of this breathtaking routine does tend to expose Mike’s limitations and immaturity.

But don’t worry about that — because this isn’t a disc designed for technical analysis. It’s unadulterated and unashamed tennybopper material that’s attacking, exciting, dynamic and explosive.

It’ll leave you limp and exhausted, but you’ll love the experience! It’s already topped the charts in America and it’s bound to be a monster hit over here, too. And like all instant hits, simplicity is the keyword.

(Derek Johnson)

The Rattles: “The Witch” (Decca) ****

The Witch”. Heavy prog på tyskermåten. Her går det unna uten drikkepauser i to og et halvt fartsfylt minutt. Det er tørr, skurrende elgitar, dampende rytmeunderlag (drevet av en bataljon kassegitarer) og en overlyds dame (Edna Bejarano) i vilter dialog med wah-wah-gitarens tungetale. Midtveis blander et strykerensemble seg inn også, med huggende buer. Du blir unektelig drevet bakover av dette angrepet på sansene, og det er ikke noe vakkert syn. Strykerne sneier inn på slutten også. De funker som arrangementets prikk over i-en. Rattles får gjort veldig mye på kort tid.

Utgitt i nyinnspilt versjon i 1970 med Edna Bejarano på vokal, etter at låten først var innspilt i 1968 med Henner Hoier. “The Witch” nådde 6. plass i England i november 1970, og klatret også på Billboard Hot 100 i USA. Låten solgte over en million eksemplarer verden over og er blitt stående som den mest internasjonalt kjente tyske rockesinglen fra perioden. BeatPatrol omtaler den som “a psychedelic offering” som markerer det første tyske bandet med ordentlig gjennomslag i USA. Discogs plasserer låten solid i skjæringspunktet mellom poprock, acid rock og psykedelisk rock. Rattles hadde røtter i Hamburg-miljøet og spilte på 60-tallet på samme klubber som Beatles, men det var “The Witch” som for alvor ga dem evigvarende kultstatus. Sangen har også inspirert senere band, deriblant Motorpsycho, som ofte har spilt den live.

New Musical Express:

WORTH A SPIN

"Dreaming" (Pye) by LYNN HOLLAND; "Don’t Know Why" by WEST POINT and "The Witch" by the RATTLES (both on Decca); "Hey Mister Sun" (CBS) by BOBBY SHERMAN; "Holly" (Penny Farthing) by GARRY BENSON; "Roadrunner" (Dandelion) by STACKWADDY; "This Ain’t The Road" (Ember) by the BACK STREET BAND; "Tears Of Joy" by RAY MERRELL and "How’d We Ever Get This Way" by the INVITATIONS (both on Jay Boy); and "You’re My Baby" (Plexium) by TOMORROW’S CHILDREN.

(Derek Johnson)

Onkel Derek la den i “Worth a spin”-skuffen, og gadd ikke engang omtale den.

Taste: “Born on the Wrong Side of Time” (Major Minor) ***

Born On The Wrong Side Of Time”. Fra 1968. Helt klart en røffere versjon enn den man kjente fra Polydor-albumet. De skrangler mer, de er ikke helt sikre på hvor de skal, men Rory synger allerede "time", så det er virkelig en blunder at ikke Major Minor hadde fått det med seg ennå. Egentlig et sjarmerende prospektkort fra Rory Gallaghers urtid. Han hadde ikke funnet den riktige besetningen ennå. Det skulle han fortsette å slite med, og valgte til slutt å gå solo. Men det er en helt annen historie.

Denne singleversjonen er en tidlig demoinnspilling fra 1967–68, spilt inn med en annen besetning enn Polydor-lineupen. Major Minor ga ut den gamle demoen i 1970, uten bandets samtykke, og trykket til overmål feil tittel – “Town” i stedet for “Time”. Rory Gallagher var rasende, og managementet hans gikk ut i pressen og presiserte:

“We are most concerned at the release of this record and want to forcibly get the message to all the people that like our music not to be conned into thinking that this is a record by the Taste as you know them.”

“The number is a very early version of the Rory Gallagher song, ‘Born On The Wrong Side Of Time’, which was first played by the present group on the first album ‘Taste’ on the Polydor label.”

(Fra pressemeldingen sendt ut av Robert Stigwood Organisation i juli 1970)

New Musical Express:

THE TASTE: Born On The Wrong Side Of Town (Major Minor). One of the most exciting of contemporary heavy groups with a disc it recorded in 1968, when it was almost unknown outside its native Ireland. This is a disc laden with interest — rippling guitars, a thundering beat, an intriguing lyric and a startling tempo change midway through. A thick, vibrant sound — though, it must be said, not everyone's cup of tea.

(Derek Johnson)

Paul Raven: “Stand” (MCA) **

Paul Raven-plater var ikke på min handleliste (ikke Paul Monday heller). Og gudene skal vite hva det var som lurte ham til å prøve seg på Sly Stones "Stand". Det var bare et år siden originalen kom, Ravens liste av kalkuner var blitt en hel farm, og likevel gjøv han løs på denne. Han gikk i tenkeboksen etter "Stand", og dukket opp igjen to år senere som Gary Glitter. Da ble det fart på sakene.

Utgitt på MCA 17. juli 1970, med “Soul Thing” som B-side, produsert av Mike Leander. “Stand” er en cover av Sly & The Family Stones banebrytende funk-hymne, og Ravens versjon kom og gikk sporløst fra både lister og radio. Låten omtales som “pop/funk” av Discogs, men har først og fremst fått oppmerksomhet som kuriositet blant samlere – delvis på grunn av Leanders produksjon, og delvis fordi dette var Ravens siste single under det navnet før han relanserte seg selv som Gary Glitter.

“One of those lost 1970s records for completists only,” (Badcatrecords)

New Musical Express:

PAUL RAVEN: Stand (MCA). Originally a big U.S. hit for Sly and the Family Stone, this receives a powerful and vigorous treatment from Paul Raven. There's a touch of soul about this boy's approach, which is emphasised by the scorching backing of thump beat, enthusiastic chanting and biting brass. A very commendable effort indeed.

(Derek Johnson)

Derrick Harriott: “Message From a Black Man” (Song Bird) ****

Message From A Black Man”. Sløy og laidback ska med orgelsprut og kvekkende wah wah. Synges dels i falsett, dels i dypt resiterende leie, med enkelte soul-vokalutblåsinger. Svalt. Med et glødende budskap: I'm black and I'm proud!

Originalt en Barrett Strong & Norman Whitfield-sang, gjort til reggae/ska med både vekt og eleganse av Derrick Harriott – en av Jamaicas fremste sangere/produsenter i 1970. Låten kom på Song Bird med part 2 på B-siden, og markerer Harriotts evne til å blande soul-budskap med karibisk groove.

The Kingstonians: “Singer Man” (Song Bird) *****

Kingstonians’ "Singer Man" drar tempoet opp, vuggegitarene offbeat, brusende orgel-støt, fin veksling mellom ledevokal og kordialoger. Hadde kjøpt den i dag. Men én gang, faktisk.

En reggae-klassiker produsert av Derrick Harriott, først utgitt i 1969 og relansert på Song Bird i 1970. Jackie Bernards sterke vokal møter en stram backing fra The Crystalites. Låten toppet listene på Jamaica og er blitt gjeninnspilt av både Three Dog Night og UB40. Singelen regnes i dag som et høydepunkt fra overgangen mellom rocksteady og tidlig reggae.

Byron Lee and the Dragonaires: “Julianne” (Trojan) ***

Og her kommer Byron Lee med “Julianne”, kjølig, lindrende orgeltoner og string-kommentarer, alt svaiende under tropesolen. Musikk som gir deg lyst på en paraplydrink.

Utgitt på Trojan og Dynamic Sounds, “Julianne” er typisk for Byron Lee and the Dragonaires’ crossover fra ska til reggae. Med tydelige calypso- og karibiske trekk, kombinert med et mykt orgel og lyse strykere, ble dette en populær sommerplate i 1970.

Jo Jo Bennett with Mudies All Stars: “Leaving Rome” (Trojan) ****

Leaving Rome”. Så var tiden kommet for å forlate Roma, en melankolsk liten skatt for romantiske ører, trompeten lager månesølv og kjærtegnes av strykerfryd. En plate å sette på når du har lyst på et kyss.

Jo Jo Bennett, med Harry Mudies All Stars, gir her en romantisk reggae-instrumental med karakteristisk trompet og et arrangement med varme strykere. Utgitt på Trojan (TR‑7774), regnes “Leaving Rome” som en roots/crossover-perle og handles jevnlig på bruktmarked. Harry Mudie leverer her sitt typiske 70-talls groove.

New Musical Express:

REGGAE CORNER

As you might expect, "Message From A Black Man" (Song Bird) by Derrick Harriott has a protest lyric — but it’s extremely well handled and benefits from an unusually colourful reggae backing, so I suggest this could well be one to watch. ... On the same label, the Kingstonians adopt a more orthodox reggae approach to "Singer Man," which has a penetrating mid-tempo beat and a tune that’s above average for this idiom... Latest offering from Byron Lee and the Dragonaires is "Julianne" (Trojan), a captivating instrumental with glowing strings augmenting the basic organ treatment, resulting in an attractively romantic sound. Also on Trojan is a lilting ballad set to an unobtrusive ska beat, titled "Leavin Rome" — it’s by Jo Jo Bennett with Mudies All Stars, plus assorted bird twitterings!

(Derek Johnson)

Butterscotch: “Surprise, Surprise” (RCA) ***

"Surprise, Surprise". Engelsk pop supertypisk for 1970, fullt orkesterkomp med blås, stryk og kor, med tydelig fokus på bass og trommer, hvilket gir punch, vokalen er andpusten sjarm sunget i bløt halvfasett med søvnige kor-svar. En pakke for øret. Feel good uten baktanker. Og tilstrekkelig variert arrangert til at du ikke hopper av i første sving.

Utgitt juli 1970 på RCA Victor, skrevet og fremført av Arnold, Martin & Morrow – trioen som senere fikk en stor hit med “Don’t You Know (She Said Hello)”. “Surprise, Surprise” ble aldri noen listevinner, men er et skoleeksempel på britisk easy listening-pop i overgangen til 70-tallet: lett, bløtt, raffinert og smakfullt arrangert. Badcatrecords omtaler låten som “melodic, orchestrated soft pop”. Jeg kaller den en vennligsinnet bisetning i trioens skrøpelige diskografi.

New Musical Express:

BUTTERSCOTCH: † Surprise, Surprise (RCA).
A very accomplished and professional work-out by the Butterscotch group, showcasing the trio’s musicianship and artistry to an even greater effect than its recent “Don’t You Know” hit. And, not surprisingly under these circumstances, it isn’t quite as commercial as the last one. It’s a lively happy-go-lucky rhythmic ballad, but not of the conveyor-belt variety. There’s a great deal of substance and intricacy to this routine, both in the vocal and the orchestral arrangements.

The result is that it takes some while to register fully — though its ultimate appeal is more lasting than with a teenybopper hit. Tony Blackburn played a large part in boosting the group’s last record — and if the d-j’s get behind this new one, it could also happen.

(Derek Johnson)

I England måtte de nøye seg med fabrikkpose.

Wayne Fontana: “Give Me Just a Little More Time” (Philips) **

Give Me Just A Little More Time”. Wayne Fontana prøver seg på soulpop i Foundations-land. Kor og orkester funker som bare det, men han blir en veldig anonym mus i den overdådige innpakningen. Den vare, lille stemmen duger bedre i “Pamela, Pamela”.

Utgitt på Philips i 1970 (6006 035), Fontanas første single etter en lengre pause fra popscenen. Låten er en cover av Chairmen of the Boards’ Motown-hit fra året før, arrangert i en glatt britisk soulpop-stil med rikelig strykere, blåserrekke og stor lyd – og et produksjonsnivå som skulle tåle enhver hitliste. Fontanas stemme havner likevel tydelig i bakgrunnen: ifølge samtidsomtale i Record Mirror var det “a nice production, but he’s lost among the orchestrations.” Singelen fikk lite radiospill og nådde aldri hitlistene.

New Musical Express:

WAYNE FONTANA: Give Me just A Little More Time (Philips). Wayne’s past hits have been soothing rockaballads. But here he rings the changes completely, and comes up with a rhythmic up-beat swinger, complete with chanting chicks and dancing strings. Impressively handled by Wayne, it’s an exuberant work-out which sounds like Britain’s answer to Tamla. And it inevitably suffers by comparison!

(Derek Johnson)

Rumble: “Rich Man, Poor Man” (Warner Bros) *****

Rich Man, Poor Man”. Tilløp til 70-talls progrock, orgel/gitar intro, skikkelig sjøsprøyt, og en ludrende bass, over hvilket vokalisten gauler med ru snert. Snedige overganger også. En høyspent gitarsolo gir låten attitude. Et band du ville ventet å finne på Harvest eller Vertigo. Peter Green anbefalte dem til Fleetwood Mac-manager Clifford Davis. Jeg vil kalle det en sterk debut. Tror ikke Green bidrar.

Utgitt på Warner Bros. UK sommeren 1970 (WB 8011) med Dave Ranshaw som frontfigur, Steve Currie (senere T. Rex) på bass, og Frank Wilson på tangenter. Bandet fikk kontrakt nettopp etter Peter Greens anbefaling til Clifford Davis. Låten markerte Rumble som en outsider på britisk prog/psych-scene, og selv om “Rich Man, Poor Man” aldri fikk noen listeplassering, har den fått samlerstatus – ikke minst fordi den er ettertraktet for sin sound: “a hidden gem of UK progressive rock… strong vocals, menacing groove, tight rhythm section, and a great guitar break,” skriver Gripsweat.

New Musical Express:

RUMBLE: Rich Man, Poor Man (Warner). This Grimsby group was recommended to the Warner label by ex-Mac leader Peter Green—and it certainly generates a thick, pungent and compelling sound. There’s a solid beat, a swirling backing with organ predominant, and some impressive harmonic work in this gripping routine. A very promising debut indeed, and I reckon we’re going to be hearing more of Rumble.

(Derek Johnson)

Kenny Lynch: “In Old Kentucky” (Columbia) **

"In Old Kentucky". Romantisk piano-intro, svulmende strykere inn over åsen, så stilner alt og Kenny entrer scenen med den sympatiske stemmen sin. Huskende og elegant melodiføring, men tross de spektakulære omgivelsene, finner hverken Kenny eller ensemblet det magiske pulveret som gjør innspillingen til noe mer enn ordinær. Og det magiske pulveret må ikke nødvendigvis være hvitt. Jeg foretrekker bruspulver hvilken dag som helst.

Utgitt 24. juli 1970 på Columbia (DB 8703), med “Loving You Is Sweeter Than Ever” på B-siden. Singelen ble presentert som en soul-pop ballade i tidstypisk britisk innpakning – strykerne og orkesteret er der, og Kenny leverer alltid med varme og rutine. Ifølge samtidsomtaler var det “a pleasant tune, but lacks the spark to make it memorable.”

New Musical Express:

KENNY LYNCH: In Old Kentucky (Columbia). I’ve always had the greatest admiration for Ken’s work, and this item is no exception. It’s a relaxed easy-paced ballad with a jog-along rhythm. Warmly handled by Ken, it’s enhanced by a colourful score that swells and flows in pseudo-Bacharach style. There’s a pleasantly hummable tune and a romantic lyric. Probably not suited to Radio 1, which won’t help its chances.

(Derek Johnson)

Billy Preston: “If I Had a Hammer” (President) ***

If I Had A Hammer”. Billy Preston med Beatles-lugg gyver løs på folk-klassikeren med alt et hammondorgel orker, og det er mye; lekre dragninger fra trommeslageren, pludrende støtte fra elgitaren – og hele tiden går metronomen, som lakksko opp en endeløs marmortrapp. Instrumental. Prestons begavelse ble oppdaget av mange, fra Sam Cooke til The Beatles og The Rolling Stones. Dette er Jimmy Smith med beat-smak.

Utgitt på President (PT 298) i 1970, men selve opptaket stammer fra Prestons tidlige karriere som instrumentalist: Det er en gjenutgivelse av spor fra The Most Exciting Organ Ever (1965), innspilt da han fortsatt var tenåring. “If I Had a Hammer” er en orgeldrevet instrumental som gir et sjeldent innblikk i unge Prestons ferdigheter som “the young organ wonder”, med rytmisk trøkk og gospel-understrøm. Låten er et eksempel på 60-tallets soul/jazz crossover, tydelig inspirert av Jimmy Smiths stil. Preston var på dette tidspunktet allerede kjent i amerikanske soul- og gospelkretser: Han hadde spilt orgel på Sam Cookes “Little Red Rooster” i 1963 og fikk senere sitt internasjonale gjennombrudd med The Beatles og Rolling Stones. 1970-utgivelsen er først og fremst av historisk interesse, og står ikke som noe høydepunkt i katalogen hans – men dokumenterer en genuin, rå musikalitet.

New Musical Express:

BILLY PRESTON: If I Had A Hammer (President). We’re in the silly season for releases right now! Not many of the top names have new discs out in the traditionally slack mid-summer period, so were getting a glut of re-issues.

This was recorded six years ago before Billy’s vocal prowess made its presence felt, and it’s a vehicle for his scintillating jazz organ playing. Super of its kind.

(Derek Johnson)

Shalimar: “Kentucky River Line” (Pye International) **

Kentucky River Line”. Teatralsk vokalist med en ulekker vibrato som dukker opp i tide og utide. Bobleorgel, knapt, tett komp - det liker vi - men ikke nødvendigvis bæljedamene som forsøker å distrahere lytteren så vokalen ikke får herje fritt med oss. Ganske usle greier, velment som bare det – anført av Shadows-trommeslager Brian Bennett. Helt greit, folkens, vi ringer.

Utgitt på Pye International 17. juli 1970 (7N.25527), produsert og co-skrevet av Brian Bennett. “Kentucky River Line” ble aldri noen hitsingle, men fikk kortvarig omtale for sitt forsøk på å bringe amerikansk-inspirert soulpop til det britiske markedet. Record Mirror (25. juli 1970) beskrev den som “good driving production with nice keyboard work hidden in the backing… and not surprisingly some nice percussion.”

New Musical Express:

SHALIMAR: Kentucky River Line (Pye International). Arranged, produced and co-written by Shadows drummer Brian Bennett, this is a slap-happy piece with a country feel, and a lyric about wanderlust. The Shalimar group features some attractive harmonies and a contagious bounce beat, but the material’s rather ordinary.

(Derek Johnson)

Ray Stevens: “But You Know I Love You” (Monument) *

"But You Know I Love You". Sentimental countrypop-ballade med stort studiobudsjett. Flink trommeslager som får den ellers ganske seige innspillingen til å tilte kledelig. Men vi druknes uansett i orkestersuppen. Det er ingen egentlig låt her, og Stevens gidder ikke bidra med noe annet enn lyden av en stemme som lurer på om de er ferdige snart. Jeg har aldri likt Ray Stevens. Her er enda en grunn.

Utgitt på Monument (MON 1047) sommeren 1970, er dette Stevens’ cover av Kenny Rogers & The First Edition-balladen fra 1968, skrevet av Mike Settle. Singelen ble ikke noen hit for Stevens og markerer en av flere alvorlige countrypop-forsøk i overgangen fra hans humorspor til voksenballader – en periode oppsummert av Ace Records som “the face-the-music years”. Som samtidskritikere bemerket: “a pleasant enough effort, but lacking in conviction or any memorable spark.”

New Musical Express:

RAY STEVENS: But You Know I Love You (Monument). Not Ray’s official follow-up to “Everything Is Beautiful,” but a disc he recorded before he joined CBS. It’s a punchy ballad with a thumping beat and a pulsating dualtracked chorus — plus a massive backing that includes soaring strings, blaring brass and background choir.

I’ve long been an admirer of Mr Stevens, and it’s difficult to fault his work here. Although I suspect the hook chorus isn’t quite catchy enough for the Chart.

(Derek Johnson)

The Templeton Twins: “Hey Jude” (Liberty) *

"Hey Jude" i to minutters dixieland-versjon? Kødder du? Kanskje det mest ukledelig meningsløse jeg noen gang har hørt. Men hvis tvillingene prøver seg på "Revolution 9" i samme stilart, fortjener de vår aktelse og en statue i haven.

Utgitt på Liberty (LBF 15379) sommeren 1970 som The Templeton Twins with Teddy Turner & The Bunsen Burners, er dette en bevisst anakronistisk dixieland-pastisj på Beatles’ klassiker, komplett med banjo, tuba, klarinett og vokal fremført i parodisk 1920-tallsstil. Prosjektet, også utgitt som LP-en “Trill It Like It Was”, er en del av trenden med å tolke samtidshits i speakeasy/jazz-revy-form. Som Record Collector bemerket: “Surreal? Yes. Surprisingly musical? Definitely. A comic triumph in three verses and a chorus.” Dette er så til de grader over the top at det er vanskelig å bli sint, bare mildt fascinert – og kanskje litt lettet over at de ikke gikk løs på hele White Album.

New Musical Express:

TEMPLETON TWINS: Hey Jude (Liberty). Not another version of the Beatles’ hit, surely! Well, at least this is completely different from the others. It’s treated in 1920’s style, with the twins duetting in unison in the plum-in-the-mouth style of the era, plus doo-whacka-doo trumpet and syncopated rhythm. Really sounds like something from the Paul Whiteman heyday. But I’m not really sure why they bothered.

(Derek Johnson)

Samtidig, tilbake på Mærdø …

Ute på Mærdø fortsatte regnet og kaffen med kobbersmak å herje, og det var ingen ting vi kunne gjøre med den norske musikksmaken som sendte Mungo Jerry opp igjen på 1. plass. Der lå den og irriterte. Det samme gjorde selvfølgelig “Bridge Over Troubled Water”, som alle kunne utenat nå.

Der kom den nye til Creedence inn. For et album!

Når Erik Heyerdahl begynte en setning med “Det er grunn til å tro” var det all grunn til å være skeptisk. Vi hørte aldri om Ringo og “Wanted Girls - Istanbul” igjen.

Klipp og annonser fra NME 25. juli 1970:

Led Zeppelin invaderer Tyskland, 31 år etter at Hitler invaderte Polen. Det er 55 år siden nå. Zeppelin, mener jeg.

Gjennomgangen av “Cosmo’s Factory” satt Bjørn, jentene våre og jeg og studerte med stor interesse. Var det noe vi var sikre på alle fire, var det at den LP’n måtte vi bare ha.

Isaac Hayes-albumet skal man i hvert fall ikke kimse av.

Mange kjøpte denne Mungo Jerry-LP’n i den tro at den inneholdt “In The Summertime”. Det gjorde den ikke. De teite 3D-brillene gjorde egentlig ikke saken det spor bedre.

Paul Ravens svanesang. Så dårlig at den ikke er å finne hverken på Spotify eller YouTube.

Og vi drømte fortsatt om å dra på Isle of Wight. Jeg var roligere nå, for jeg visste at det ikke kom til å skje. Vi hadde hverken tid eller råd.

Her har vi 10cc, under sitt provisoriske navn, mens Graham Gouldman lekte med Ohio Express.

Alan Smith var kompis med alle beatlene. Han gjorde en tabbe da han valgte John Lennons side i feiden med McCartney i 1971 og slaktet både “Ram” og “Wild Life” - og det etter også å ha slaktet “Let It Be”, som han forsøkte å vri seg unna etterpå.

Oslo-kinoene 25. juli 1970:

“Dessuten kommer HELP!”. Jeg tror jeg dro og så den. Syntes fortsatt den var like herlig.

Se hvem som er på Sandvika kino snart.

Forrige
Forrige

50 år siden 26. juli 1975

Neste
Neste

60 år siden 23. juli 1965