Endelig var sommeren 1975 på vei over i historien. Method actoren slikket sine sår i Harald Hårfagres gate 12 C, 6. etasje. De tomme vin- og ølflaskene fra forsommeren satt fast i gulvet på kjøkkenet. Solen hadde bakt den vestvendte leliligheten, luften kunne man skjære i med kniv, og kjøleskapet var tomt. Det samme var kontoen. Sjekkheftet virket ikke lenger. Jeg tigget til meg noen redningskroner fra min mor, og skrev henne inn i redselsmanuskriptet “Blomster ved graven”.

Her opptrådte hun som moren til hovedpersonen Carl Fredrik, og hadde full forståelse for hans sutring over verdens elendighet og livets svikefulle kvinner. Hun bekjente også sine egne frustrasjoner, men det virket ikke som Carl Fredrik var så komfortabel med det. Moren hadde en egen evne til å gjøre menn rare, hun var jo alle svikefulle kvinners mor, mente Carl Fredrik og husket hvordan hun kunne drive stefaren dypt inn i sjalusien, og flørtet hun ikke åpenlyst med familiens huslege en gang i 1964?

Hun var en kvinne som næret seg på menns oppmerksomhet, hun elsket å trille dem rundt fingeren, selv Agnar Mykle hadde merket utstrålingen, men hennes forbannelse var at hun aldri fant roen. Og alt sammen begynte med Carl Fredriks far, kunstmaleren, som hun forlot da Carl Fredrik var tre og et halvt, og som ingen av dem kunne glemme.

Som voksen ville ikke Carl Fredrik minnes på at moren fortsatt elsket mannen hun hadde forlatt. Han ville ha sine erindringer og sitt savn for seg selv, i et lukket rom, som ble særlig tilgjengelig når han drakk og spilte Dylan og Leonard Cohen høyt. Leonard Cohen og Sean Connery bodde i det rommet. De to skikkelsene minnet ham om faren. Connerys blikk. Cohens stemme. Begges ro. Faren han mistet.

Samtidig sender Ungdommens radioavis min 3 part-serie om Elvis Presley, første kapittel søndag 27. juli, andre kapittel onsdag 30. juli og siste kapittel søndag 3. august. På det tidspunktet er norske Elvis-fans passe forbannet, for serien min er tuftet på spinkelt og lite gjennomtenkt grunnlag, og hevder at det meste av det Elvis ga ut etter 1960 var møkk. Det skal jeg snart få angre på, for Det Nye vil ha meg til å dekke Elvis-møtet på Soria Moria 10. august.

***Nedbøravdelingen på Blindern hadde rolige dager i juli 1975 også.***

I New Musical Express ble Paul McCartney utsatt for et feigt og kvalmende attentat fra den brautende, selvhevdende og usympatiske journalisten Charles Shaar Murray. Det står fortsatt som noe av det mest ondsinnede som er blitt begått av en musikkjournalist. Klysa skriver stort sett bare om seg selv. Saken er vedlagt her, så scroll ned og les. Man hadde kloakkjournalistikk i 1975 også. McCartney husker saken ennå, 50 år etter.

I ukens utgave var det også en stor sak om Rolling Stones, på turné i 1975. Et viktig år for gruppen. Ronnie Wood-året.

NMEs nyhetssider forteller:

… at Kenny Jones hevder at han tapte £ 800 000 på at Rod Stewart flyttet til USA.

… at Gary Holton er innlagt på sykehus og må gjennomgå en halsoperasjon.

… at Paul Simon og Art Garfunkel gir ut nye solo-LP’er i august med bare få dagers mellomrom.

… at John Lennon er gått til sak mot de amerikanske myndighetene for deres forsøk på å hive ham ut av landet på usakelig grunnlag - og gjennom bruk av metoder som er i strid med loven.

Dette er London …

Fæl single, undervurdert LP.

***Ikke T. Rex’ beste øyeblikk på single-listen. “Band On The Run” vender tilbake på LP-listen. McCartney på 1. og 30. plass. Charles Shaar Murray er en klovn.***

Ukens 15 nyheter på single

ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, denne uken signert den fryktelige Steve Clarke. NME-journalistene roterte ansvaret, og noen ganger hadde de gjeste-anmeldere.

Manfred Mann’s Earth Band: “Spirits in the Night” (Bronze) *****

“Spirits in The Night”, Earth Bands første versjon av låten, med Mick Rogers på vokal. De dro det maksimale ut av Springsteens ganske lurvete original, og tilførte den smidighet, overganger, punch og et refreng som murte seg inn i hjernen. Spennende keyboard-detaljer også. Helt utrolig at det ikke ble en megahit i USA i hvert fall.

I samtidige britiske anmeldelser ble denne versjonen omtalt som “en progressiv vri på Springsteens feberhete fortelling, drevet frem av Manns lekne synth-innslag og et gitarspill som vekselvis presser og slipper pusten ut av arrangementet.” (Melody Maker, 1975).

Allmusic karakteriserer Earth Bands første “Spirits in the Night” som “et eksotisk og nesten psykedelisk broderi av Springsteens mer urbane folkrock, hvor låtens narrative impuls forvandles til en dramatisk rockeballade.”

En fan på Steve Hoffman-forumet skriver: “Rogers’ vokal gir den mer sårbarhet enn senere Thompson-versjonen. Overgangene mellom vers og refreng gir følelsen av at noe virkelig står på spill.”

New Musical Express:

MANFRED MANN’S EARTH BAND: “Spirits In The Night” (Bronze). After The Hollies, Mann covers Bruce Springsteen. “Spirit In The Night” is a cut from Springsteen’s first album, “Greetings From Asbury Park NJ”, telling the story of the narrator pulling Crazy Janey while other characters over-indulge themselves so that there’s a good deal of throwing up and passing out going on. Manfred Mann haven’t had a hit since “Joybringer” and this could change all hat since he and the band have brought out the melody more than Springsteen does. The production, credited to the band, is imaginative and the vocals give the whole thing an agreeable pop-rock ambience.

(Steve Clarke)

The Wailers: “Natty Dread” (Island) *****

Rykk‑og‑napp‑intro, så finner låten sitt smoothe reggaegroove med kjippende gitarytme. Marley kommuniserer i nær dialog med koret, og kompet svinger inn i oppstemte blåserbroderier som motbeviser at reggae trenger være ensformig. Marley , magikeren, du får lyst til å flytte inn i låta. Burn my bags, I'm home!

“Natty Dread” ble opprinnelig utgitt som B-side på singlen “So Jah Seh” i 1974 (Island WIP 6212), før plateselskapet rett og slett snudde singelen og ga “Natty Dread” A-status, uten å endre katalognummeret.

Greil Marcus beskrev albumet Natty Dread som en “good beat with a heavy dose of mystery”, der musikken sniker seg innpå deg, vekker følelsene og smertepunktene uten å slippe taket.

AllMusic påpeker låtenes emosjonelle dybde kombinert med en leken groove, fsydd sammen av en tight rytmeseksjon.

New Musical Express:

THE WAILERS: “Natty Dread” (Island). Actually, not only have Island released this to coincide with Marley’s visit, but “Natty Dread” was put out late last year as the flip side of “So Jah Seh”. Now you’ll find “So Jah Seh” on the B-side, so all they’ve done is reverse the record. Judging from the band’s performance at London’s Lyceum just last week. The Wailers are far superior live than on record. I mean, in a concert situation you can really feel Marley’s total commitment to the music and the cause. According to one who knows more about these things than I, “Natty Dread” shouldn’t be heard out of context from the rest of the album. And that album’s opening cut “Lively Up Yourself” would have made for a better single. I’m inclined to go along with that.

(Steve Clarke)

Slapp Happy featuring Anthony Moore: “Johnny’s Dead” (Virgin) *****

“Johnny’s Dead” Sakte inngang på trommer/bass og deilig dovne pianoakkorder – Procol Harum opp ad dage. Men uten Brookers røst. Vokalen fremstår mer som et talekor, avløst av eteriske strofer fra en halv klasse på en pikeskole, de tunge trommemarkeringene (suveren trommeslager!) gir låten kraft, drodleriene på piano, orgel, og en sopransaksofon, om jeg hører rett, løfter låten opp i fortryllelsen. Dette er egentlig Slapp Happys endestasjon, Dagmar var allerede fast i Henry Cow og ute av bandet, og Anthony Moore klar for neste steg, solokarrieren (nå under navnet More).

Singelen ble sluppet som et mellomspill etter albumet “Desperate Straights”. Den er ofte blitt omtalt som et merkelig vakkert og fremmedgjørende punktum for Slapp Happy, og har i ettertid fått kultstatus blant art-pop-fans.

“Johnny’s Dead” is that sort of sad, strange pop song that only British weirdos could get away with in the mid-seventies. The piano is playful, the mood is brittle, and the vocal is both direct and completely ungraspable. (Prog Archives)

“Beautifully awkward, like an avant-garde school play” og trekkes fram for sin “ghostly group chorus and the sense that the whole band is about to leave for somewhere else.” (RateYourMusic)

New Musical Express:

The week’s most imaginative record…

SLAPP HAPPY FEATURING ANTHONY MOORE: “Johnny’s Dead” (Virgin). In the past death records have usually been sublimely tacky. Well, Slapp Happy are anything but tacky and the overriding impression one gets from “Johnny’s Dead” is of elegance and sheer good taste. Moreover the song is supremely melodic, well-arranged, the main theme being played on piano, with interjections of rock sax here and there, excellent drumming and a refrain sung first by a very fragile female soprano and later by what sounds like a choir of schoolgirls. Peter Jenner produced the whole thing immaculately. A record worthy of everybody’s attention.

(Steve Clarke)

Erma Franklin: “Piece Of My Heart” (London) *****

“Piece Of My Heart”. Ganske laidback intro, bass, trommer og flytende pianohamring, Erma tar tak i de første strofene med ruvende myndighet, og du hører at hun er søsteren til Aretha. Jeg foretrekker hennes versjonen fremfor Janis Joplins hysteriske rabalder. Dette er musikk og sang som får ryggraden til å skrangle og lungene til å fylles for å bidra med et rungende “Take it!” Fenomenal versjon. Erma eier den. Det samme gjør vel egentlig hele orkesteret, med de sørgmodige blåserne og den ivrig pludrende bassen i tet.

«Erma Franklin’s original 1967 version is arguably definitive, brimming with pain and defiance. Her voice radiates both control and desperation, contrasting Joplin’s volcanic approach.» (theguardian.com, 2016)

«One of the greatest unsung soul singles of the 1960s, with Erma’s gospel-trained voice and a band that never lets up.» (allmusic.com)

New Musical Express:

Singles Of The Week

ERMA FRANKLIN: "Piece Of My Heart" (London). One of the classic non-hits of our time, "Piece Of My Heart" was originally put out in 1967 when, despite heavy air-play, it didn’t make the chart. Erma is indeed the soul sister of one Aretha, and although her singing doesn’t have Aretha’s phenomenal sweeping range, it’s more than apparent from her vocal performance here — total commitment to the song — that she is Aretha’s sister.

And by virtue of the song (by Bert Berns and Jerry Ragavoy), playing (marvel at the purity of feel attained by the pianist and the oh-so-good bass lines especially when the song goes into the chorus where the bass pumps away so inventively), production and arrangement it’s just about as good as anything Aretha’s ever done herself. Now that’s saying a lot.

Although recorded in 1967 "Piece Of My Heart" doesn’t fit into any of the soul genres of that day, being a little too smooth in over-all design to fit in with the Stax sound and far too clean to fit into a Motown groove. No, "Piece Of My Heart" stands all by itself and it’s great. Buy it and reverse history.

(Steve Clarke)

“Dance With Me”. Koselig amerikansk laidback-pop med flerstemt sang og forsølvede akustiske gitarer i selskap med en underlig boblende bass (fretless?). Hutrende vellyd i kveldingen, med duft av nyslått høy og lyden av glidende countryinnsmett og en synthsolo som lyder som munnspill. Fin produksjon, hjemmekoselig.

“Sunny, easygoing, and harmonically rich soft rock—an emblem of mid-'70s AM radio.” (allmusic.com)

“A gentle, breezy single, beautifully sung, and instantly memorable—a pop staple from coast to coast.” (Billboard)

New Musical Express:

The Other Single Of The Week

ORLEANS: "Dance With Me" (Asylum). Before you jump to any conclusions, Orleans have nothing whatsoever to do with either The Eagles or Jackson Browne apart from being labelmates. In fact Orleans used to record for ABC and their one and only album for that company is worth getting your nose into. "Dance With Me" comes from their second album, "Let There Be Music", which isn't as good as the first. And "Dance With Me" is the best cut, a superbly lilting piece of music with a hook so strong that it could even be a hit over here.

Orleans trade in either melodic soft-rock, vocal harmonies and romanticism or scratchy funk. "Dance With Me" shows the former side and even if it does start to lose impact around the time of the instrumental break, the return of the hook reminds you that it's a fine little record after all.

(Steve Clarke)

Judy Collins: “I’ll Be Seeing You” (Elektra) ****

“I’ll Be Seeing You”. Judys ballader presenteres alltid i forgylte rammer. Her får vi en skikkelig evergreen levert med vårklar røst og blå, blå øyne i et vakkert orkesterarrangement der det usagte har like viktige roller som hver skjelvende fiolintone og dryppstensklare piano-vandring. Det er sånn musikk man spiller når krigen er over. Og få slår Judy Collins på stemmen. Men i 1975 var jeg i “Blood On the Tracks”-og “One of these crazy nights”-modus, ikke Vera Lynn.

“Collins brings a haunting delicacy to this wartime standard, her voice clear as crystal and heartbreakingly sincere. The orchestration never overwhelms the emotion.” (allmusic.com)

“It’s hard to think of a more perfect voice for this kind of song. Judy sings as if she’s sending a letter home.” (RateYourMusic)

Cash Box (1975) beskrev innspillingen som “a gentle, reflective take on a classic tune, with every note seemingly hung in air like a memory.”

New Musical Express:

JUDY COLLINS: “I’ll Be Seeing You” (Elektra). As you might have guessed “I’ll Be Seeing You”, is from Ms Collins’ “Judith” album, which also sired her recent hit, the beautiful “Send In The Clowns”. If you’re not familiar with the song, then your parents will be since “I’ll Be Seeing You” was recorded by one Bing Crosby who had a huge hit with the number during World War 2. It’s an exquisite piece of romanticism treated with considerable panache by the gal with those big blues eyes and the Turkish record producer—yes, Arif Mardin’s right here in the year 1975. It won’t be a hit, though.

(Steve Clarke)

Mud: “One Night” (Rak) **(*)

“One Night”. Vokalen er lagt tett opp til Elvis’ skjelvende stemmeleie, med små glipptak i broen hvor Elvis skyter fart og når høyt, høyt med en stålhard presisjon som skiller menn fra salongtravere. Blåserrekken har en viktig rolle i Muds versjon, og kompenserer noe for det tamme vokaldraget. Men hva skal man egentlig med slike kopi-coverversjoner, når Elvis rett og slett har gjort denne låten til sin?

“Mud’s cover of ‘One Night’ is a loving pastiche, all stomping drums and cheeky 70s swagger, but it’s more show than soul.” (PopArchives)

“A glam-rock reimagining with plenty of attitude, but lacking the raw urgency of Elvis’ original.” (YouTube)

Warwick: “Let’s Get The Party Going” (Rak) ***

“Let’s Get The Party Going”, Begynner på durende gitarer og høytflyvende Hoople-koring, finner seg til rette som et slags sinna-Bay City Rollers, gitarduren er formidabel hele låtene igjennom, det er først og fremst det ganske middelmådige allsangrefrenget som avslører at laget ikke helt patent. Jeg liker gitarveggen og deler av korstikkene.

“Catchy bubblegum with a disco gloss – you keep waiting for it to take off, but it never quite does.” (Record Collector)

“Upbeat, full of handclaps and big choruses. It should have been a hit, but something is missing in the chorus.” (Discogs)

“Great sound, ordinary song.” (45cat)

New Musical Express:

Parodysville. . .

MUD: “One Night” (Rak); WARWICK: “Let’s Get The Party Going” (Rak). Both Chinnichap productions. Mud cover the old Elvis number with tongue just a little in cheek and lots of brass, while Warwick are into parodying Phil Spector. Their record starts out really good with a whole mass of strumming acoustic guitars creating the Spector sound. Things get a little thin on the ground mid-way through, by which time you know it makes more sense to grab a copy of “Be My Baby” or something of that ilk.

(Steve Clarke)

The Stylistics: “Can’t Give You Anything (But My Love)” (Avco) **

Disco-dask med blåserrekke og flagrende strykere, falsettherre øser av sin misery, han er en ordinary guy med tomme lommer. Og vi vandrer inn i sutrerefrenget over strake blåserstikk og kriblende rytmeunderlag. Denne minner meg bare på hvor fæl discomusikken var, og hvilken fornærmelse det var mot Stax- og Atlantic-artistene fra 60-tallet å kalle dette dresserte skvipet for soul.

“Can’t Give You Anything (But My Love)” ble utgitt av The Stylistics på Avco Records i 1975, skrevet av det rutinerte teamet Hugo Peretti, Luigi Creatore og George David Weiss. Produsert i Philadelphia og spilt inn med byens velkjente studioband, fikk låten den fulle “Philly soul”-behandlingen med svevende strykere, massiv blåserrekke, diskret, men insisterende rytmeseksjon og et produksjonsnivå som var ment for dansegulvet snarere enn for soulscenens mørke klubber.

Låten ble The Stylistics’ største suksess på det britiske markedet, der den lå to uker som nummer 1 på UK Singles Chart i august 1975. Låten ble også bandets tydelige vending mot et mer kommersielt og polert uttrykk, langt fra den råere, gospelpregede soulmusikken de første Philadelphia-baserte platene deres bar preg av.

Russell Thompkins Jr.s falsett bærer melodien – en historie om mannen som “ikke kan gi deg annet enn kjærlighet, baby”, mens orkesteret bygger lag på lag av velklingende pop. For mange soul-fans markerte denne stilen et punkt hvor bandet mistet noe av sitt særpreg og opprinnelige nerve, og den har i ettertid ofte blitt brukt som eksempel på overgangen fra klassisk soul til det som etter hvert ble discoens domene.

New Musical Express:

Hey, let’s release a record to coincide with the band’s British tour. It doesn’t matter that they don’t have any new product available — we can put out a cut off an album . . .

THE STYLISTICS: “Can’t Give You Anything (But My Love)” (Avco). From the “Thank You Baby” album, this is quite possibly the worst record The Stylistics have ever released. A drag, ’cause I love them a lot. It’s an uptempo number on which Russell Thompkins Jnr. falsettos away about how he’d like to buy his chick lots of expensive goodies, but he just hasn’t got the dough, so she’ll just have to make do with his love. Nothing wrong with his performance at all. It’s the song that’s lame and you know what? It took three people to write this.

(Steve Clarke)

Hustler: “Little People” (Firefly) **

“Little People”. Hustler starter med avventende boogie-riffs i ZZ Top/Status Quo-gaten, autentisk og medrivende, helt til vokalen kommer, veik og ordinær, og så begynner synthen å boble. Hallo?? Innspillingen har gitar-rigget, men veldig lite ellers. Og hjelp! – broen, helt ned i ballademodus med svevende synth-solo. Grøss.

“Little People” ble utgitt som single på det britiske plateselskapet Firefly i 1975, og var en av de få singlene til bandet Hustler – et navn kanskje mer kjent fra klubbscenen enn fra platelistene. Bandet var del av den bølgen av britisk pub- og boogierock som i samme tidsrom løftet grupper som Status Quo, men Hustler hadde betydelig mindre kommersiell gjennomslagskraft.

Arrangementet får et overraskende, og for enkelte lyttere lite vellykket, stemningsskifte når låten entrer broen: her blir plutselig boogierocken parkert, og man får en synthbasert mellomdel med balladepreg, før bandet vender tilbake til hovedtema. Det gir låten en litt fragmentert struktur.

Canyon: “Top Of The World (Make My Reservation)” (London) **(*)

Canyon leverer mer grufsete gitar-rock’n’roll, stakkato, ropevokal, lyder som en Rolling Stones-demo som gruppen aldri gadd sluttføre. Liker Canyon bedre enn Hustler, uten at det sier mye.

“Top Of The World (Make My Reservation)” kom ut på London Records i 1975, og er en av svært få utgivelser fra Canyon – en gruppe som i ettertid stort sett har gått under radaren for både kritikere og platekjøpere. Låten skal ikke forveksles med Carpenters-hiten, men bærer i stedet preg av 70-tallets “pub rock”-scene: aggressiv, småskitten gitarlyd.

Besetningen i Canyon er lite dokumentert, men flere musikkblogger og samlerfora har sammenlignet bandets uttrykk med tidlig Stones, Dr. Feelgood og Ducks Deluxe, med et fokus på rå, upolert energi heller enn finesse eller studioperfeksjonisme. Musikalsk er det en låt som søker en slags gatefølelse og direktehet – kanskje mer en hyllest til pubens og klubbens live-energi enn til radioens krav om hitkvalitet.

New Musical Express:

Right, heads down, peace-signs raised, great-coats un-buttoned.

HUSTLER: “Little People” (Firefly); CANYON: “Top Of The World (Make My Reservation)” (London).

Two perfect examples of moron-rock, of which the greatest purveyors are Status Quo of course. Anyway, Hustler, a cocky bunch of bandits from somewhere dark and grimy have joined forces with Queen’s producer Roy Baker and it wouldn’t surprise me if much success was gained by the pairing. The song’s intro is archetypal; bass mixed right up, heads-down boogie. It could almost be parody, but methinks not. Actually Hustler do have pretensions — as the appearance of that spiralling Moog phrase shows.

Canyon won’t be as successful as Hustler since they’re not around to gig here, and their record is nowhere near as well-recorded even if they have managed to cram in riffs from “Brown Sugar” and “You Really Got Me”.

(Steve Clarke)

The Commodores: “Slippery When Wet” (Tamla Motown) ***(*)

Gritty, funky intro spenner forventningene, her er knitrende gitarer, heftige blåserstøt, en vokalist som synger hele veien fra mage til himmels, og groovet koker. Du skjønner at folk bare må løpe ut på gulvet og danse som piskede høns. Man venter spent på noen forløsende moves, men de kommer vel egentlig ikke, bortsett fra rytmeleken et par minutter inn i sportsgymnastikken. Flinkt. Men nå husker jeg også hvorfor jeg ikke hadde noen Commodores-LP’er. Du kan ikke sitte hjemme og sette på dette i fullt alvor. Eller?

“Slippery When Wet” var The Commodores’ første store amerikanske hit, utgitt på Tamla Motown-etiketten. Singelen nådde 19. plass på Billboard Hot 100. Dette markerer et viktig gjennombrudd for bandet i perioden før de for alvor ble kjent for Lionel Richies ballader. Låten er skrevet av Thomas McClary, bandets gitarist, og produsert av selveste James Anthony Carmichael – kjent for sitt samarbeid med flere Motown-artister.

Musikalsk står “Slippery When Wet” som et skoleeksempel på mid-70-talls funk: hardtslående blåserrekke, funky rytmegitar, pumpende bass og vokalenergi som nærmest er påtrengende i sin intensitet. Låten åpner med distinkt gitarriff og stramme trommer, og bygger videre på et typisk call-and-response-mønster mellom vokal og kor, alt sammen badet i et luftig, dansbart arrangement. Bandet selv har i intervjuer omtalt låten som et uttrykk for energien og samspillet fra deres mange års erfaring på klubb- og universitetsscener i det amerikanske sør-øst.

Særlig rytmeseksjonen har fått ros i ettertid for sin presisjon og energi. Blåserne (The Mean Machine Horns) gir låten punch, og arrangementet har en lekenhet der instrumentene nesten konkurrerer om å trekke publikum ut på dansegulvet.

New Musical Express:

THE COMMODORES: “Slippery When Wet” (Tamla Motown). The week’s best dance record in which The Commodores, ever-funky, sound like an energetic Sly Stone. Whoever’s singing this knows what he’s doing and the keyboard gulps are great. It doesn’t matter about the trite lyrics ’cause the music’s so good.

(Steve Clarke)

Arthur Louis: “Knockin’ On Heaven’s Door” (Plum) **(*)

Verden har aldri trengt flere versjoner av “Knockin’ On Heaven’s Door”. Dylans original står evig. Og likevel skal alle spille den. Ofte i reggae-stil. Til og med Dylan selv tok låten på pakketur til Jamaica. Ikke gøy. La sangen være. Hei, Eric Clapton, det gjelder deg også! Eric ga ut sin reggae-kalkun, men jaggu bidrar han på denne sløye snap snapp, wah wah, orgelbrus, jentekor, og laidback-sjokoladebit-til-kaffen-versjonen til Arthur Louis også.

Arthur Louis var en britisk blues- og rockgitarist med bakgrunn fra Jamaica. Hans single “Knockin’ On Heaven’s Door” ble gitt ut på Plum Records i 1975, samme år som Eric Clapton spilte inn sin egen reggaeversjon av Dylans låt. Clapton var ikke bare inspirert av Louis, han deltar faktisk på denne innspillingen – både med gitar og i koret – og ifølge flere kilder (bl.a. Discogs) var Louis’ single den som fikk Clapton til å gjøre sin egen cover i samme stil.

Innspillingen følger tidens trend med å gjøre reggae av kjente låter. Louis synger dempet og laidback, med en touch av blues i stemmen – det hele ganske behagelig, men langt unna originalens nerve og alvor.

New Musical Express:

More reggae. . .

ARTHUR LOUIS: “Knockin’ On Heaven’s Door” (Plum). The first release from a new record company and an interesting piece of plastic too, seeing as how one E. Clapton, guitarist, plays on it—a strange thing indeed seeing as how he told Boss Logan that a reggae version of “Knockin’ On Heaven’s Door” was to be his next single. Actually I don’t think El Clapo’s got that much competition here, for although this is all right, it needs to be a little more buoyant. Clapton’s solo is on the low-key side too and nothing to buy a Strat about.

(Steve Clarke)

Mighty Clouds of Joy: “Stoned World” (ABC) **(*)

“Stoned World”. Syntetisk sitar i introen, spilt med gitar eller synth, og du vet at her vil du ikke være. Vokalisten har litt av grusbluesen til Levi Stubbs, og der drysser hele orkesterarrangementet ned, stryk, blåsere, hele kjøkkenskapet – og likevel er den der hele tiden, den syntetiske sitar-pling-plongingen, som et pust fra fem år tilbake i tid, bubblegum-helvete. Men dette er et soulband og de leverer jo en skikkelig ballade med macho brystkasse og sixpack, så hva gjør den sitaren der? Har de røkt noe?

Mighty Clouds of Joy var blant de mest nyskapende amerikanske gospel- og soulgruppene på 1970-tallet. Gruppen ble opprinnelig dannet i Los Angeles i 1959 og fikk gjennomslag både på gospel- og soulmarkedet i tiåret som fulgte. “Stoned World” ble utgitt på ABC Records i 1975, i en periode da bandet beveget seg langt bort fra sine rene gospelrøtter og omfavnet det tidsriktige “crossover”-lydbildet: storslåtte stryker- og blåserarrangementer, synth-teksturer og tydelig inspirerte vokalprestasjoner.

Låten åpner med et svært karakteristisk “østlig” motiv – en sitarlignende lyd som etter alt å dømme kommer fra tidlig synthesizer eller behandlet elgitar, og denne melodilinjen følger låten som et slags psykedelia-aktig gjenferd gjennom hele arrangementet. Samtidig leverer vokalist Joe Ligon med sin dype, raspende stemme en solid soul- og gospelinnsats, og orkesteret pøser på med strykere og blåsere slik man gjerne gjorde i 1975 – ofte for å gi gospelens styrke en popinnpakning som kunne selges til det bredere R&B-markedet.

Teksten til “Stoned World” balanserer mellom sosial kommentar og indre, nesten spirituell kamp – ikke uvanlig for bandet, som ofte blandet samfunnskritikk med åndelig lengsel. Likevel er det nettopp produksjonen, med sin blanding av ekte gospel-autoritet og tidsriktig studiopynt, som står igjen. Resultatet er en låt som like gjerne kunne vært en soulballade, hadde det ikke vært for det mildt sagt underlige og tidstypiske sitar-temaet.

New Musical Express:

Several good black records, one of which beats The Stylistics at their own game. . .

MIGHTY CLOUDS OF JOY: "Stoned World" (ABC). Actually if it wasn’t for the absence of a male falsetto, The Mighty Clouds of Joy could pass off as The Stylistics here. The synthesiser sound comes straight from their records, and even if The Mighty Clouds Of Joy aren’t singing about falling in love, the music could make you feel all gooey inside (urrghh) given the right circumstances.

(Steve Clarke)

Natural Four: “Love’s So Wonderful” (Curtom) **

Enda mer gladdisco. Tror ikke jeg klarer mer nå. Disse er løse og ledige i kroppen, og synger og traller i kor om hvor herlig alt er, strykere og blåsere fra vegg til tak. Jeg fatter ikke at det går an å oppsøke en plateforretning for å be om noe så sukkerspinn-vemmelig som dette virkelighetsfjerne dilldallet. Jeg trenger en drink!

Natural Four var et soul- og vokalgruppeprosjekt fra Oakland, California, signert til Curtis Mayfields plateselskap Curtom Records i første halvdel av 1970-tallet. Gruppen hadde sin største hit med “Can This Be Real” i 1974, og “Love’s So Wonderful” kom ut året etter, midt i den såkalte “sweet soul”-bølgen. Låten er produsert av Leroy Hutson, som videreførte den klassiske Curtom-signaturen: overdådige strykerarrangementer, blåserrekke, leken rytmeseksjon og et vokalensemble som veksler mellom hovedstemme og kor.

“Love’s So Wonderful” preges av typiske 1975-trekk: glad, dansbar groove, sang og trall om livets gleder, og en klangverden der det meste handler om å male frem varme og bekymringsløshet. Teksten spinner rundt temaet om hvor herlig kjærligheten er – “It’s so wonderful, so beautiful to be in love” – alt servert med silkemyk falsett og korpartier som legger seg lagvis over den glitrende instrumenteringen.

New Musical Express:

NATURAL FOUR: "Love’s So Wonderful" (Curtom). One of those orchestrated soul records guaranteed to uplift your spirits in its sheer joyful exuberance.

(Steve Clarke)