55 år siden 4. juli 1970
Det var den dagen da Alf Nordhus forlangte ny saksbehandling etter at Per Kristian Liland ble dømt til livsvarig fengsel (3. juli 1970) for to drap det viste seg at han ikke kunne ha begått. Nordhus’ anke ble avvist, og justismordet var et faktum. Først i 1994 ble Liland frikjent. Det var også dagen da vi kunne lese at Oslos “bedre” restauranter hadde 446 prosent fortjeneste på selters!
Det var ikke trygt i Oslo på den tiden. Man risikerte å støte på bruktbil-disponenten som vandret rundt med fingerte mangel-lapper i lommene og viftet med tusenlapper foran øynene på godtroende bilselgere. Man hører ikke så ofte om bruktbil-disponenter i dag.
For egen del reiste jeg motvillig til Arendal med Stein og Lars. Der nede traff vi Tormod og Jan og ble en glad gjeng. Bortsett fra at jeg hadde fått kjæreste og bare lengtet og lengtet etter henne til jeg ikke holdt det ut, men kastet meg på toget tilbake. Etterlot vennene mine med teltet mitt på Mærdø, og hadde bare én tanke i hodet: Hente piken. Jeg var ikke i stand til å ta rasjonelle avgjørelser. Hvem som helst kunne fortalt meg at man ikke tar med seg kjæreste på guttetur, og særlig ikke gutte-teltur til Mærdø, spesielt ikke med utsikt til regn.
Jeg skulle få lære meg en skikkelig lekse.
Og nå glemte jeg nesten å gratulere Amerika med dagen. Vi tenkte ikke på sånt i 1970.
Nelaug neste, 1970:
Min forelskelse nådde episke høyder, bare matchet av en testosteronproduksjon som fikk det til å skumme i munnvikene. Hun klarte i løpet av denne sommeren å forvandle min garderobe fra lufsete semihippi til en spankulerende kar i rosa bukser med kjempesleng og spensel, brunt krøsjlakkbelte med pung og sort, gjennomsiktig italiensk kelnerskjorte. Jeg hadde med skift også: Slengbukse i blå speilfløyel og en gul overdel som hun også kunne bruke som kort kjole ved behov. Da kameratene mine så spradebassen, holdt de på å fly på meg. Jeg hadde forlatt dem bare ett døgn inn i vår lenge planlagte ferie til Merdø, og stukket til Bærum for å hente henne. Jeg klarte ikke tanken på adskillelse nå som jeg endelig etter alle disse årene, helt siden jeg druknet og druknet foran den ene svømmelærerinnen etter den andre, hadde fått det jeg hadde lengtet etter av hele mitt hjerte. Også de greiene nedentil. Særlig de greiene nedentil, må jeg vel innrømme.
Guttetur med telt, mitt telt. Og så kommer jeg trekkende med en kjæreste. Jeg kunne ikke godt ta fra dem teltet, så jeg hadde leid et på Bekkestua. Det viste seg å ha defekt glidelås, men det oppdaget vi ikke før regnet kom.
Jeg ble selvsagt et annet menneske med medbrakt kjæreste. Ikke ville jeg være med på moroa til vennene mine. Ikke ville jeg på bryggedans, som hun ville. Jeg ble oppfarende og gretten. Jeg holdt øye med kameratene mine. Jeg holdt øye med henne. Jeg var avsindig engstelig for at hun skulle begynne å flørte med noen av dem. Jeg stolte slett ikke på henne. Jeg stolte ikke på dem. Jeg stolte ikke på noen og holdt henne fanget på en mennesketom øy i det sildrende regnet. Jeg ga etter da hun ville inn til Arendal. Men det ble slett ikke lange turen. Pølser og potetstappe på busstasjonen fikk holde. Så kom regnet igjen. Den blå himmelen var feid vekk i et skyveldig vindjafs. Og vi tenkte på soveposene og tøyet som vi hadde lagt til tørk i solen før vi dro.
Motstrebende lot jeg meg presse til å bli med de andre på fest på seilerhytten ute på en av holmene. Kjæresten min var pen og sexy, noe de lokale muskelguttene straks la merke til. På den tiden kommuniserte lokale muskelgutter på Sørlandet med langhårede, pinglete østlendinger på en høyst direkte måte. De kom bort og dikket meg under haken og knipset meg på nesen og lurte på hva jeg ville gjøre med det. Hun så spent på meg. Jeg kom meg på bena, og det gjorde de også, men jeg sprang bort til dørvakten og sladret. Han hadde enda større avsmak for østlendinger enn dem. Og nå kom forholdene på seilerhytten ut av kontroll. Først ble Tinky hevet på sjøen. Så røk Stein i vannet*. Antagelig med skalken min, for den var søkk borte neste morgen. Noen blødde neseblod. Vi kom oss i sjekten som den klissvåte Tinky i mellomtiden hadde fått dunket i gang. Og av sted seg vi, inn i tåken, med bankende hjerter, mens muskelguttene sto igjen på bryggen med hyttende never og skarret hånlig.
Og alt sammen fordi jeg hadde tatt med meg kjæreste på guttetur.
(Fra “Beatles og jeg”)
*Stein blånekter for at han ble kastet på sjøen, så det kan være en erindringsglipp fra min side - og litt ønsketenkning siden han rotet bort skalken min. Men Rødts mann i Bærum bekrefter ellers at fremstillingen av dramaet i seilforeningens hytte (og omegn) er korrekt.
Viktig situasjonskart som også dekker tildragelsene sommeren 1969.
Ukens utgave av New Musical Express inneholder mye snacks som ble finlest på toget mellom Oslo og Nelaug. Robert Plant vil ikke være sexsymbol, Bath-festivalen dekkes bredt og med fynd og klem - inkludert innslag fra to av avisens reportere på vandringstur med Zappa, Dr. John og Canned Heat (ikke samtidig, men likevel), John Entwistle vurderer å boikotte Top Of the Pops da han stadig blir ignorert av kamerafolkene som synes det er morsommere å filme Pete, Roger og ikke minst Keith. Alvin Lee prater med Roy Carr og Nick Logan anmelder vidunderlige Fotheringay.
NMEs nyhetssider melder:
… at Creedence Clearwater Revivals femte LP kommer i august, og vil inneholde 11 låter inkludert fire coverversjoner av rock’n’roll-klassikere.
… at det blir gratiskonsert med Pink Floyd i Hyde Park 18. juli.
… at Jimi Hendrix blir hovedtrekkplaster på Isle of Wight-festivalen 28. august.
… at noen brøt seg inn i Mick Jaggers hvite Bentley i Chelsea sist søndag og rappet en uvurderlig notisbok med tekster og ideer til nye Stones-låter. Skulle du komme over notisboken, så send den til 46A Maddox Street, W.1
Dette er London ….
Mungo Jerry bare fortsatte gnålet, og nasjonen var så sjokket at den desperat kjøpte Simon & Garfunkel-LP’er for å demme opp enda de sikkert hadde tre dubletter allerede.
Og der dukket sangen om “Lola” opp, og Pride ble født.
Tre massive LP-nykommere som jeg skaffet meg på dagen da de kom.
Ukens 19 nyheter på single
ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater.
Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, denne uken signert John Wells.
Chicago: "25 Or 6 To 4" (CBS) *****
"25 Or 6 To 4" ble utgitt som single på CBS/Columbia sommeren 1970, med "Where Do We Go From Here" som B-side. Singlen er en sterkt redigert utgave av LP-sporet fra Chicago II; her er flere instrumentale mellomspill kuttet for å passe radioformatet, men hovedstrukturen er intakt. Låten er skrevet av Robert Lamm og bygger på et umiddelbart gjenkjennelig riff, som både fans og kritikere omtaler som banebrytende for tidlig 70-talls crossover-rock. Terry Kaths gitarsolo står sentralt, og omtales jevnlig som en av de store prestasjonene innen amerikansk jazzrock – "original solo whose freshness never wanes", skrev Something Else Reviews over 45 år senere.
Tittelen, ofte feiltolket som kryptisk, beskriver ganske enkelt tiden på natten da teksten ble skrevet: "25 or 26 minutes to 4 [AM]". Spekulasjoner om narkotikareferanser er blitt tilbakevist av både bandet og låtskriver. I motsetning til mye annet på “Chicago II”, fremstår låten som tett, dynamisk og fri for lappeteppe-arrangementene som preger resten av albumet. George Starostin, som ellers er reservert overfor bandets lange LP-kutt, peker på "25 Or 6 To 4" som platas høydepunkt, særlig på grunn av Kaths frittgående og svært inspirerte gitarsolo.
Et høydepunkt i Chicagos katalog, og et av de tydeligste bevisene på bandets evne til å forene hardt rockdriv, blåserrekke og jazzinnflytelse i en umiskjennelig blanding som var helt deres egen. I singleformat får låten maksimal effekt på minimalt tidsrom – men det er LP-versjonen som viser hele spennvidden.
New Musical Express:
Vigorous beat from Chicago
CHICAGO: ★ 25 or 6 to 4 (CBS)
If it’s sheer musical excitement you’re after then here’s your answer and as a bonus you get it from one of the most professional bands around. This number, taken from the group’s highly successful double LP “Chicago,” literally roars along with some vigorous guitar and bass, biting brass and a soaring vocal from Pete Cetera.
Overall they produce a distinctive, clean sound making them one of the best jazz-rock outfits around.
The group will be appearing at the Isle of Wight Festival which must give this track a boost. In spite of it being from their LP it should also manage the single charts.
(John Wells)
Shocking Blue: “Never Marry a Railroad Man” (Metronome) *****
Shocking Blue tok et tydelig skritt opp igjen med “Never Marry a Railroad Man” sommeren 1970, etter at den noe fantasiløse “Mighty Joe” ga inntrykk av at bandet allerede var i beit for idéer etter åpenbaringen “Venus”. “Never Marry a Railroad Man” ble en umiddelbar hit i Norge og nådde tredjeplass på 20-toppen, støttet av intens rotasjon i landets klubber og diskoteker, og takket være et refreng de fleste kunne utenat før sommeren var omme.
Låtens skyflende, gitarmarkerte rytme smakte av americana, ikke ulikt drivet og atmosfæren i repertoaret til Creedence Clearwater Revival, som hadde oppnådd verdensherredømme, og som allerede hadde fått sin engelske kopi i Christie. Låtens smittende og snedig klippede akkordrekke ga Mariska Veres’ vokal maksimalt rom. Det er en dynamikk her mellom det insisterende kompet og den melankolske melodiføringen man vanskelig kan verge seg mot.
Teksten har en sjelden blanding av trøst og advarsel, formulert spartansk og desto mer virkningsfullt:
“Have you been broken-hearted once or twice? / If it’s yes, how did you feel at his first lies?”
Deretter følger selve advarselen:
“Never marry a Railroad man / He loves you every now and then / His heart is at his new train, no, no, no.”
Dette refrenget, som repeteres gjennom hele sangen, fungerer både som et råd og en resignert konstatering av skjebnens slemme gang. Jernbanemenner er ikke til å stole på.
“Don’t fall in love with a Railroad man / If you do, forget him if you can / You’re better off without him, ahh.”
Sangens hovedbudskap – at kjærlighet til en rastløs, omreisende mann gir lite tilbake – forsterkes av det eviggående gitarkompet. Mariska bidrar med sårbarhet og autoritet, og skjønt teksten er enkel, blir den aldri teit. Vi får til og med et tåreparti av en bro, som mange ville valgt å resitere, Elvis’ style, men Mariska, velisgnet henne, velger å synge strofene med all den vokale gråt hun kunne oppdrive.
“Never Marry a Railroad Man” står som en av Shocking Blues mest helhetlige og slitesterke singler. Jeg kjøpte den til min aller første kjæreste. Hun ga den uinteressert tilbake fem måneder senere da det hele var over og jeg befant meg nede i hjertesorgens dypeste, mørkeste daler: “Have you ever been restless in your bed? / And so lonely that your eyes became wet”. Har vi ikke alle vært der?
New Musical Express:
SHOCKING BLUE: †Never Marry A Railroad Man (Penny Farthing).
This Dutch group scored heavily here with “Venus” but haven’t managed to keep up their impact, though I’m assured their last release “Mighty Joe” sold extremely well.
This one is going to repeat that success. It powers along with a very infectious thump beat and strong melody though I’m not too confident about the rather mundane lyric which the title neatly sums up. Marketed, by the way, in a very attractive colour sleeve.
(John Wells)
Fair Weather: "Natural Sinner" (RCA) *****
Med «Natural Sinner» leverte Fair Weather en av de mest særegne britiske singlene fra sommeren 1970 – en låt som i dag står igjen som et referansepunkt for både britisk rootsrock og sarkastisk selvportrett. Bak bandnavnet skjulte det seg restene av Amen Corner, ledet av Andy Fairweather Low, hvis smale og hese stemme ga låten særpreg.
Åpningsanslaget er et solfylt og sommerlig velkommen, munnspill, akustiske visegitarer og et lallekorister som rekker hverandre løvetann eller lurer på om noen har råd til en Lollipop. Man gjenkjenner topografien til både The Band og Traffic. Dette skal bli koselig. Så foretar bandet et taktskifte og hamrer låten på plass, fortsatt unplugged, men med en attitude og en plan. Andy grusfer og mjærver avsted gjennom sommerengen, med taktfast og svært organisk støtte fra sitt orkester.
Skjønt alt du hører gir inntrykk av bekymringsløs vandringsmann, vil nærmere tekstgranskning eller skarpere ører oppfange at denne karen er rimelig lei og blåser langt i hva andre folk mener. Han drikker og røker med begge hender, og traller livet en trall, og tvi vøre alle baksnakkerne og drittkasterne som dømmer ham. For det skal de vite, og her kommer sangens skranglete refreng, koret opp i en slags gospel variant, dog ikke akkurat pyntet med gudenes tale:
'Cause I′m a natural sinner / Born a sinner's son / Evil′s been my motto / Distrust everyone
Jepp, det er hans livsmotto og livsvisdom: Ikke stol på noen, sett deg selv foran alle, vær en klyse.
Han omfavner outsiderrollen, en slags working class-nihilisme, et fuck you som gladrock fra jordsmonnet.
Samtidskritikere merket seg den småslitne, men sjarmerende vokalen, kompets organiske skrammel, og tekstens mørke tone. Det var faktisk det beste de klarte. Debutalnumet kom på RCAs kortlevde progetikett Neon. Det var prog de ble solgt som og prog de ville være. Men de fikk det ikke til. Det ble slik at ganske lite tok veldig stor plass. I det strevsomme rotet , skilte “Natutal Sinner” seg ut som det reneste gull.
New Musical Express:
ANDY LOW'S BACK WITH SMASH
FAIR WEATHER: ★ Natural Sinner (RCA)
JUST in case you haven’t been following the news pages of late let me tell you this is the revamped Amen Corner lead by Andy Fairweather Low who both wrote and produced this debut single for their new label. And it’s really going to make his fans sit up! For my money it’s the best record he’s ever made.
Starts off with an intriguing, almost ethereal sound, then the pulsating beat begins building with catchy tempo changes and Andy pouring his heart out.
The overall sound is instantly appealing and as it never lags in its nearly four and half minutes run you really get your money’s worth. Virtually certain to make the top five.
(John Wells)
Stevie Wonder: "Signed, Sealed, Delivered I’m Yours" (Tamla Motown) *****
Da "Signed, Sealed, Delivered I’m Yours" ble utgitt sommeren 1970, markerte den et gjennombrudd for Stevie Wonder på flere plan. For første gang produserte han selv en av sine egne singler, og det er også første gang i Motown-historien at en Wonder-single har et kvinnelig bakgrunnskor – Syreeta Wright, Lynda Tucker Laurence og Venetta Fields. Dette koret preger låten med sterke harmonier og call-and-response-refreng som gir den et helt eget løft.
Det er særlig vekslingen mellom Wonders vokal og koret som gjør låten så levende. I verset kommer fortellerstemmens anger og optimisme til uttrykk:
"Like a fool I went and stayed too long / Now I'm wondering if your love's still strong / Ooh baby, here I am, signed, sealed, delivered, I'm yours"
Denne balansen mellom anger, forsoning og sjarm har gjort låten til en soulklassiker. Produksjonen bygger på funky rytmegitar, håndklapp, blåserrekke (eksellent utnyttet) og et komp som er både dansende og stramt. Wonder spiller selv keyboards og produserer med stor kreativ frihet. Han var nå på vei inn i sin klassiske 70-tallsperiode.
Singlen ble umiddelbart en av hans største hits: Den gikk til topps på R&B-listen og 3. plass på Billboard Hot 100. Siden har låten blitt tolket av en lang rekke artister og er et fast innslag på både dansegulv og i politiske kampanjer – blant annet Barack Obamas. En låt der tekst, arrangement og produksjon løftes av bakgrunnskor og et lydbilde fullt av energi, varme og rytmisk vitalitet.
New Musical Express:
STEVIE SET FOR HEIGHTS
STEVIE WONDER: ★ Signed, Sealed, Delivered I’m Yours (Tamla Motown)
A less frenzied Stevie Wonder really pouring out the emotion set to distinctive Tamla jogging thump and all set to go shooting up the charts.
Steve puts his personal stamp on everything he records and this is no exception as he drags the last ounce of feeling from the lyric, which, incidentally, he co-wrote.
He’s currently appearing here and this must give the record a boost, as if he needs it!
(John Wells)
Bread: "Make It With You" (Elektra) *****
Da Bread slapp "Make It With You" sommeren 1970, representerte låten det definitive gjennombruddet for bandet og for sjangeren som snart ble kjent som “soft rock”. Singlen ble gruppens første og største hit – en Billboard #1 i USA, og en låt som fremdeles dukker opp på utallige kvinners playlister.
Sangen åpner med et mildt, akustisk anslag og David Gates’ varme, ømt hviskende vokal. Teksten legger fra første strofe et forsiktig og undrende toneleie:
"Hey, have you ever tried / Really reaching out for the other side?"
Låten er et åpent kjærlighetsbrev, med et budskap som balanserer håp og sårbarhet. Refrenget er et av de mest gjenkjennelige i 70-tallspopen:
"I want to make it with you / I really think that we could make it, girl"
Her ligger både invitasjonen og optimismen som preger hele låten. Gates’ stemme er aldri påtrengende, men bærer sangen med en rolig, sjenert overbevisning – et uttrykk for den stillfarne sensibiliteten som skulle prege Bread og softrocken i årene fremover.
Musikalsk er "Make It With You" sparsommelig arrangert: akustisk gitar, diskret pludrende elgitar, myk bass, nett trommespill og svale vokalharmonier. Strykerne nennsomt inn etter et drøyt minutt. Låten er fri for store utbrudd eller produksjonseffekter, og det er nettopp den enkle, intime stemningen som har gitt den evig liv som brudens dans. Produksjonen, signert David Gates selv, er klar, elegant og luftig.
"Make It With You" ble ikke bare en listetopper, men også en rettesnor for en hel retning i amerikansk populærmusikk. Den myke varianten. Og det var helt tydelig et stort publikum for den. Heavyrockens motgift. Det er alltid sommer, kjærlighet og håp når Bread snurrer på grammofonen.
New Musical Express:
BREAD: † Make It With You (Elektra).
A nice use of acoustic guitar, soaring strings and a steady drum line all help to enhance the richly warm vocal of this swaying ballad.
Together they make a most attractive sound which reveals something new on each listening. A commendable record and one of the week’s best productions. Given the spins this could well establish Bread in the charts.
(John Wells)
B.J. Thomas: "I Just Can't Help Believing" (Scepter) *****
B.J. Thomas’ innspilling av "I Just Can’t Help Believing" ble utgitt på Scepter sommeren 1970, og satte standarden for den elegante countrypop-sounden som skulle prege samtidens amerikanske hitlister. Sangen, skrevet av det legendariske låtskriverparet Barry Mann og Cynthia Weil, åpner med et mykt og søkende anslag. Thomas’ varme, avslappede vokal setter stemningen umiddelbart:
I just can't help believing
When she smiles up soft and gentle
With a trace of misty morning
And a promise of tomorrow in her eyes
Disse åpningslinjene etablerer varsom optimisme – kjærligheten beskrives som skjør og ny, med et blikk som får hjertet til å kile, av nuets bevegede uvisshet, men også av de trygge løfter for morgendagen. Thomas er sårbar, men mandig, hans røst gir sangen en ekstra dmensjon.
"This time the girl is gonna stay
For more than just a day"
Arrangementet er smakfullt og lavmælt, med subtil bruk av strykere, klokkespill og koring, typisk for Chips Momans produksjon. Musikalsk forener låten pop, country og soul – et lydbilde som plasserer B.J. Thomas i samme sfære som Glen Campbell og Elvis i American Recording Studio-perioden (“In The Ghetto” ble spilt inn der). Produksjonen gir rom for Thomas’ fraseringer og lar melodien vokse uanstrengt mot et forsiktig, men håpefullt klimaks.
Låten ble en stor hit for B.J. Thomas, og nådde #9 på Billboard Hot 100. Den fikk et enda større etterliv da Elvis Presley valgte å gjøre den til en av sine konsert-signaturlåter året etter.
New Musical Express
B. J. THOMAS: I Just Can’t Help Believing (Wand).
I predicted a massive hit for this singer when he released “Take A Letter Maria” and we all know what happened to that!
This new song is nowhere near as strong and though B. J. Thomas has a most attractive voice this is rather a conventional ballad with nothing distinctive about it. We’ve heard it all before, so this time I predict a miss. Now prove me wrong again.
(John Wells)
Audience: "Belladonna Moonshine" (Charisma) ****
Engelsk folkrock i halvompa med blås og klimprende mandoliner og en høytrekkende annenstemme, good time i aller høyeste grad – enda mer når de plutselig foretar et brutalt taktskifte, og går rett over i hillbilly-hoe down, med mandolin og banjo i duett, bare for å lande i ompa-utgangspunktet med blåsernes kommentarer etter hvert vers. Muntert og overraskende uprog.
På 45cat beskriver en samler låten slik: «Not your usual single fare, this. A quirky mid-tempo number that seems to try out a few different directions in three minutes. Vocals are on point, sax gives it some bite, but it probably puzzled more than it pleased on radio. Still, a classic Charisma move.» En annen på Steve Hoffman Forums peker på at «Belladonna Moonshine» er en personlig favoritt – «off-kilter and catchy, like early Ray Davies on a prog trip. No wonder it never charted, but it's pure Audience.» På Discogs fremheves det at «this is a sought-after single for Charisma completists. The A-side isn’t on the original albums and shows Audience at their most eccentric.»
Det er enighet i flere forum om at låten fremstår som et sjeldent og særegent innslag i Audiences katalog, preget av britisk «whimsy» og glede fremfor det komplekse og mørke som ellers kjennetegner Charisma-perioden. Banjo- og mandolinpartiene, de plutselige taktskiftene og den gode stemningen gjør at «Belladonna Moonshine» oppfattes som både morsom og overraskende lite prog.
New Musical Express:
AUDIENCE: Belladonna Moonshine (Charisma).
A disc that takes quite a few spins before it registers, but it’s worth persevering! The group produce an original and distinctive sound on this mid-tempo number with some forceful piano, guitar and saxes adding depth to the vocal harmonising. A group from whom we’ll be hearing a lot from in the future, I feel.
(John Wells)
Flaming Youth: "Man, Woman And Child" (Fontana) ***(*)
“Man, Woman And Child” starter med dundrende krigstrommer og hoiende allsang. Øker på med ljomende stemmer type Skids, og et stramt komp, hovedsakelig bestående av en bataljon kassegitarer, og bakgrunnskor som er svulmende mektig. Kassegitar-solo også, gitt. Imponerende vegg av lyd med enkle virkemidler. Men jeg tror Stuart Adamson definitivt ville ladet et dusin elgitarer og gått for evigheten.
Britisk progpop med tydelig vokal og markert trommespill, der Phil Collins’ fremtredende dæljing gir forvarsler om hva vi har i vente. En bruker på 45cat omtaler singlen som «well-crafted and ambitious, with strong harmonies and a punchy rhythm section – classic 1970 crossover sound.» På Steve Hoffman Forums påpekes det at «the song has a certain earnestness, almost like early Bee Gees meets The Moody Blues, but with a young Collins up front. Not a hit, but interesting.» Andre på Discogs beskriver låten som «slightly overwrought, but memorable for the vocal interplay and the hint of bombast that would later mark Collins’ style.»
New Musical Express:
FLAMING YOUTH: Man, Woman And Child (Fontana).
A very under-rated outfit who again come up with an excellent single though maybe, melodically, not quite catchy enough to be immediately commercial.
It’s a mid-tempo number with some nice acoustic guitar fronting while the vocalist and the rest of the boys produce an enveloping backing. An excellent production and the boys will just have to keep their fingers crossed.
(John Wells)
Hot Chocolate: "Love Is Life" (Rak) ****
Starter med låtens grunntema skjelvende fremført av stryk og orgel i samspilt fryd over en dunkel beat, de etablerer faktisk sin egen lyd allerede her med ”Love Is Life”, sin andre single (den første var på Apple, en svært feilslått cover av “Give Peace A Chance”). Det er Hot Chocolate-soul, velarrangert, fortryllende og mørkt (som i sjokolade). En soulinspirert hymne, med snev av T. Rex-rytmikk, sunget av Errol Browns melankolske røst, omgitt av ivrig koring fra resten av bandet. Strykerne tar gradvis mer plass, og så kommer også blåserne. Og ennå er det ikke gått et minutt.
I versene hviler Errol Browns stemme på det underspilte kompet, men refrenget løftes av kor og patos. Singlen har et mildt og inkluderende budskap, og funket veldig godt på sommerradioene i 1970. På Steve Hoffman Forums omtales låten som «Hot Chocolate at their most soulful and positive – not yet funky, but already emotionally affecting.» En bruker på 45cat skriver: «Stately, almost spiritual. Not your typical pop single, but it lingers and grows on you.»
«Love Is Life» ble Hot Chocolates første store gjennombrudd og nådde nummer 7 på den britiske singellisten.
New Musical Express:
HOT CHOCOLATE: † Love Is Life (Rak).
The drummer deserves a bonus here for laying down such a strong rhythm: over which the sweeping organ and vocals interweave so powerfully.
A very distinctive record, produced by Mickie Most, which will only need a few plays to catch on.
(John Wells)
Daddy Longlegs: "High Again" (Warner Bros) ***(*)
“High Again” starter som stødig britisk pubrock med amerikanske røtter – tett kassegitar og laidback boogie-feeling, der refrengene veksler mellom rolig vestkystharmoni og små, energiske utbrudd. Uvørent refreng med pratesyk koring og en kneppende elgitar-solo som nesten snubler over seg selv, men løfter låten i land på ren, koscheli’ sjarm. Småskeiv americana, med skråblikk mot konturene av Slim Chance (selv om Ronnie Lane ikke hadde oppfunnet dem ennå) og den røffe vokalen som viser slektskapet til Bob Dylan og (kanskje enda mer) John Prine. Det er en glad og lystig og veldig organisk innspilling, bålstemning fra første drag, og jeg merker at jeg må sjekke albumet den er fra, for dette er avgjort kult.
BBC nektet faktisk å spille den på grunn av tittelen og de implisitte referansene til rusmidler (“Smoking up a reefer underneath the stars above”), noe som ikke akkurat reduserte kultstatusen.
New Musical Express:
DADDY LONGLEGS: †High Again (Warner Bros).
GREAT fun, this. The sort of record to put on, sit back and just get engulfed in the infectious humour. A real blues chaser.
It has a county hoe-down feel about it which is irresistible with a deep south accent vocal and a catchy backing sounding as if all the musicians must have been having a ball. It almost ends in a country-and-western jam session. So different and such fun that it must be in there with a good chance.
(John Wells)
The Trade Winds: "Mind Excursion" (Kama Sutra) ****
«Mind Excursion» regnes som en av de beste amerikanske soft-psyke-singlene, står det i mine notater. Relansert sommeren 1970. Den setter deg umiddelbart i en lett psykedelisk stemning, tydelig 1966-produksjon med myke harmonier og et mildt, men drivende komp. Det er en sommerlig, tilbakelent poplåt i New York-tradisjonen, hvor harmoniene glir friksjonsfritt over et florlett arrangement. Solskinnspop med milde narkotikaovertoner. Et kosmisk Lovin’ Spoonful, eller Young Rascals på bubblergum. Man kan tenke The Association også, men ikke for lenge, for de kunne gi sukkeroverdose.
Produksjonen er tannløs, men fyldig, og farverik uten å bli overlesset - med et forbehold for harpen.
Og hvis du ikke visste: The Trade Winds var en amerikansk vokalduo bestående av Peter Anders (Peter Andreoli) og Vini Poncia, begge erfarne låtskrivere og arrangører fra New York. Før de tok navnet The Trade Winds hadde de jobbet sammen som The Videls, og etterpå fortsatte de i en kort periode som The Innocence. Duoen var kjent for sofistikerte sangharmonier og arrangementer av typen psykedelia lett, og stod bak flere singler på 60-tallet, hvor "New York’s a Lonely Town" og "Mind Excursion" (begge utgitt på Kama Sutra) er de mest minneverdige. Anders & Poncia jobbet også som låtskrivere og produsenter for artister som The Ronettes og The Crystals, og Vini Poncia fikk senere en lang karriere som produsent for blant annet Ringo Starr og Kiss.
New Musical Express:
THE TRADE WINDS: †Mind Excursion (Kama Sutra).
A very catchy and distinctive number this, with one of those simple melodies that once heard goes round and round the head for the rest of the day.
There’s a really intriguing backing in which what sound like “bones” are effectively used to tap out the rhythm to a nice thumbing beat.
(John Wells)
Bob and Marcia: "Get Ourselves Together" (Trojan) ***
“Get Ourselves Together” har et umiskjennelig reggaedriv, med lett, dansende rytme, men det geskjeftige stryker-arrangementet er irriterende aktivt og truer med å spenne ben under vokaldialogen til Bob Andy og Marcia Griffiths. Vekslingen mellom de to stemmene gir låten både dynamikk og mykhet, og det er åpenbart at Trojan forsøkte å treffe bredte med denne utgivelsen. Strykerne et ganske mislykket Motown-element. Målt mot duoens kjempehit «Young, Gifted and Black», er dette skrøpelige greier.
Bob Andy (født Keith Anderson) og Marcia Griffiths, var to av de mest markante navnene fra Jamaicas reggaescene. De slo seg sammen i 1970 og fikk umiddelbart stor suksess i Storbritannia med sin versjon av Nina Simones «(To Be) Young, Gifted and Black», som nådde 4. plass på listene. Begge hadde solide solokarrierer før samarbeidet: Bob Andy var kjent som låtskriver, sanger og medlem av The Paragons, mens Marcia Griffiths hadde sunget inn flere hits for Studio One og senere ble internasjonalt kjent som medlem av I-Threes, backinggruppen til Bob Marley.
New Musical Express:
BOB AND MARCIA: †Got To Get Ourselves Together (Harry J).
The formula as before. Reggae with subdued strings in the background and producing just as good a sound as their recent smash hit.
This number doesn’t have quite the impact of their former hit but still stands out as being distinctive, with the vocals coming across strongly. Sunshine music at its best and a beautiful sound.
(John Wells)
Tony Christie: "God Is On My Side" (MCA) ***(*)
“God Is On My Side” åpner stilt og vemodig, og gir Tony muligheten til å legge stemmen lavt, slik at åpningsstrofen får maksimal virkning, dette er ikke noen salme eller tåreperser, denne sangen starter ikke med et kyss, men med et drap. Og drapsmannens dialog med seg selv er ikke helt som forventet, for det fremkommer at han er soldat i krig. Vietnamkrigen er et nærliggende motiv, og ikke minst amerikanske presters velsignende ord til nasjonens sønner på fremmed grunn, de har Gud på sin side, for dem opphever presten det sjette bud, de er fribrent.
Christies popsang er en metafysisk mørkeprat om moral, skyld og tilgivelse, og hans konklusjon er at hvis han hadde Gud på sin side da han tok et annet menneskes liv, så vil han ikke ha noe med ham å gjøre.
Sterk kost fra en nattklubbsanger med Las Vegas-ambisjoner, og sunget fra et helt annet ståsted enn Tom Jones’ mest kjente drapssanger “Green, Green Grass Of Home” og “Delilah”. Så var det alltid noe eget ved Tony Christie. Han hadde en stemme som matched Wales’ popkonge, og samtidig en repertoar som var mye særere og egentlig spennende. Tony Christie har alltid vært undervurdert, selv om han fikk fortjent ære for sin veldig humoristiske relansering av “Is This The Way To Amarillo” i 2005 anledning en veldedighets opplegg med Comic Relief. Da nådde singlen 1. plass i England.
“God Is On My Side” er ikke helt der oppe, men det er et spennende og modig valg da Christie hadde alt å tape på en slik utgivelse. Las Vegas-stjerner sang sjelden protestsanger mot Vietnamkrigen. Her hilste han på Bob Dylan.
New Musical Express:
TONY CHRISTIE: †God Is On My Side (MCA).
Tony has a strong voice which he uses to good effect on this gently swaying ballad getting a good deal of feeling from the lyric.
The orchestral backing, fronted by sweeping strings with a nice hard piano sound push the number along very catchily and it could almost be strong enough to make a dent in the charts. Well worth hearing, but will need exposure.
(John Wells)
Medicine Head: "Coast To Coast (And Shore To Shore)" (Dandelion) ****
“Coast To Coast” starter rett på sak: Skurrende elgitarboogie og ulende munnspill, det er som de tegner blåkopien til hva som ville skjedd hvis Status Quo slo seg sammen med Canned Heat. Hjemmesnekret så det holder, men som det svinger, særlig når trommene tar tak og Jerry Lee-pianoet begynner å hamre.
Oh yeah! Oh yeah, oh yeah! Forrykende gøy, produsert og sanksjonert av John Peel.
Sølete blir det ikke før helt på slutten. De har brent av alt kruttet og skjønner ikke hvor utgangsdøren her. Særlig panist Nick Cudworth sliter med orienteringsevnen. Men også den avrundingen er gøy og forfriskende. Egentlig har jeg alltid ment at Medicine Head er undervurdert.
John Fiddler og Peter Hope-Evans møttes som tenåringer på Wednesfield Grammar School i Staffordshire, men startet ikke musikalsk samarbeid før etter skoletiden. Etter at Hope-Evans en natt søkte husly hos Fiddler, og ble holdt våken av sistnevntes dikt og poesi, svarte han med et utvalg egne tekster – og et samarbeid var født. Duoen begynte snart å spille sammen, Fiddler på gitar og piano, Hope-Evans på munnspill.
Våren 1969 spilte de inn en demo på åtte sanger til Johns 22-årsdag, og sendte opptaket til John Peel. Peel, som nylig hadde startet sitt eget lille plateselskap, Dandelion, ble umiddelbart begeistret for duoens intime stemning og deres «happy sing along music» som det heter i CBS’ pressemelding. Peel skal ha vært så fornøyd med atmosfæren på opptakene at han glatt overså lydkvaliteten og ga ut debutsinglen «His Guiding Hand» i 1969. «Coast To Coast (And Shore To Shore)» følger opp i samme enkle og oppløftende stil, og viser Medicine Head på sitt mest renskårne og upretensiøse.
«A stripped-down, folky rocker with a hypnotic quality. Medicine Head never overdo it – just voice, guitar, harmonica, and a groove.» Skriver en viktigper på 45cat.
New Musical Express:
MEDICINE HEAD: Coast To Coast (Dandelion).
A John Peel production set to predominantly piano, guitar and drum chunk beat. The rather repetitive vocal is almost spoken and the melody isn’t one that’s likely to carry it into the charts. A stimulating sound, though not for the masses.
(John Wells)
Peter Straker: "Carousel" (Polydor) ****
Innledningsvis kretser “Carousel” rundt et lett dramatisk pianoarrangement før kompet løfter det hele inn i en storslagen, nærmest kabaretaktig popstil – typisk for Peter Strakers teatralske uttrykk. Vokalen er ekspressiv, nesten crooner-aktig, med et tydelig preg av musikal og britisk glam. Flere brukere på 45cat omtaler «Carousel» som «a showstopper single – part musical, part pop, with Straker’s voice going full throttle», mens en samler på Steve Hoffman Forums skriver: «A lost classic of British theatrical pop, over the top but infectious.» På Discogs nevnes det at «the arrangement has that epic, swirling feel Polydor was so good at in the early 70s, and Straker never holds back vocally.»
Straker, som var åpent homofil og senere ble kjent som en frittalende talsmann for skeiv kultur, sto i nær kontakt med Freddie Mercury gjennom hele 70- og 80-tallet – Mercury produserte deler av Strakers senere solokarriere og var en nær venn frem til sin død. Straker har i intervjuer vært åpen om hvordan aids-epidemien rammet både hans miljø og vennekrets, og hans scene- og platekarriere har blitt stående som et viktig vitnesbyrd om britisk pop og kabaretmiljø før og etter aids.
New Musical Express:
PETER STRAKER: Carousel (Polydor).
Starts very slowly and gradually gets faster and faster with (in the end) Peter just managing to keep the lyrics up with backing.
A novelty disc really, though it’s pleasant enough listening with all the feel of a fairground but not of a hit.
(John Wells)
Trees: "Nothing Special" (CBS) ****
“Nothing Special” åpner med et mykt, men insisterende gitarspill som etter hvert får følge av Celia Humphris’ lyse, luftige vokal – et sound flere brukere på Steve Hoffman Forums omtaler som «haunting and ethereal, classic British acid folk». Kompet er karakteristisk for tidlig 70-talls folkrock, med en elektrifisert, men jordnær gitarlinje som møter mandolin og diskret rytmeseksjon. På 45cat beskrives singlen som «not your average folk pop – this is darker, slightly psychedelic, with a melancholy undertone beneath the harmonies.» En samler på Discogs fremhever «the arrangement is ambitious, with unexpected instrumental breaks and a sense of restrained drama».
Utgitt på CBS (5085) våren 1970, med oransje etikett. Trees besto av Celia Humphris (vokal), David Costa og Barry Clarke (gitarer), Bias Boshell (bass og keyboards), og Unwin Brown (trommer), og var kjent for å blande britisk folk-tradisjon med psykedelia og improvisert rock. Bandet hadde bakgrunn fra Londons klubbliv og ble ofte omtalt som en kvinnelig frontet parallell til Fairport Convention, men med en mørkere, mer eksperimentell stil.
New Musical Express:
TREES† Nothing Special (CBS).
This is an edited track from the group’s “Trees” album featuring the voice of Celia Humphris which is beautifully clear and stands out strongly against interweaving harmonies from the backing instruments.
A very original sound and one which could catch on given those elusive radio plugs.
(John Wells)
Roy Head: "Mama Mama" (Stateside) ***
(*)
Åpner som “Black Is Black” på et vandrende riff. Dønn solid, rullende komp. Det gospelaktig refrenget leveres med fullt trøkk. Det går unna, det er vilt og rått, men likevel under full kontroll, og med et lite nikk mot country. Groove fra sumpende også, blåserrekke, rytmisk klapping og call-and-response-koring.”Mama Mama” er en vinner i min bok. Skjønner i grunnen ikke hvorfor denne glapp unna hitlistene.
Roy Head var en amerikansk vokalist, kjent for sin eksplosive sceneopptreden og evne til å blande soul, rock, country og R&B – ofte omtalt som “blue-eyed soul”. Han slo gjennom med gruppen The Traits, spesielt med den intense og rå «Treat Her Right» i 1965, som ble en topp 5-hiti USA. Head fortsatte utover 60- og 70-tallet med soloutgivelser og en serie singler på ulike selskaper, ofte preget av sørstats-soul og en kompromissløs blanding av genre. Hans akrobatiske sceneshow og karismatiske vokal ga ham kultstatus
New Musical Express:
ROY HEAD: †Mama Mama (Stateside).
Not a great deal of melody on this but that’s compensated by what must be the week’s most powerfully thumbing beat, which practically set the whole record player reverberating.
Roy Head manages not to be submerged by it and punches out a forceful lyric aided by girl chorus.
There’s some biting brass and a vigorous guitar run too making the whole disc very infectious.
(John Wells)
Jonathan Kelly: "Don't You Believe It" (Parlophone) ***(*)
“Don’t You Believe It?” åpner med grinende elektrisk slide og et hompeti-hompeti-hopp komp over hvilket Kelly danser seg gjennom de rapt løpende tekststrofene like halsbrekkende akrobatisk som Bob Dylan gjorde i “Subterranean Homesick Blues”. Det er ikke nok her til å skape egenart og det lille ekstra som frister til å bruke enda en krone på jukeboxen. Rubriseres under “lovende”, men jeg leter ikke på discogs etter et eksemplar.
Kelly, født Jonathan Ledingham i Dublin, var kjent for sine intelligente tekster og varme arrangementer, og slo for alvor gjennom et par år senere med albumet “Twice Around the Houses”. «Don't You Believe It» står igjen som et akseptabelt eksempel på britisk-irsk folkpop i sangsmed-tradisjonen.
New Musical Express:
JONATHAN KELLY: Don’t You Believe It (Parlophone).
A self penned, hard driving rock number by Jonathan, the protege of late Bee Gee Colin Petersen who produced this record.
Intentionally, I think, it sounds very dated with pounding piano, blaring brass and plenty of echo. Should go down well in rock clubs and both singer and producer deserve credit for producing an exciting sound.
(John Wells)
Curtis Taylor: "I Have A Dream" (CBS) ***
Låten er skrevet av Richard Hill og Michel Fugain, og produsert av Hill, noe som gir den et preg av europeisk pop med soulundertoner. «Nice orchestration, rather in the Engelbert Humperdinck vein, not especially soulful but pleasant enough», mener noen på 45cat. Flere samlere på Discogs omtaler den som «British MOR/soul crossover, quite rare, with a lush Pepper Productions sound.» RateYourMusic-brukere peker på at «Taylor’s delivery is modest, but the production is quite grand – classic 1970 UK approach to soul-pop.»
Teksten bygger på de udødelige ordene fra Martin Luther King, her adaptert av Richard Hill til en fransk-inspirert melodi – et poeng CBS’ samtidige pressemelding vektlegger. Taylor, som debuterte for CBS med denne utgivelsen sommeren 1970, leverer vokalen med tydelig følelse og overbevisning, men melodien er mer dempet og repeterende enn det som fester seg umiddelbart.
Arrangementet – produsert av Hill, kjent også fra musikalen "The Canterbury Tales" – er preget av en punchy rytmeseksjon og diskret orkestrering.
Curtis Taylor var ifølge pressemeldingen 27 år og kom fra Bournemouth, med erfaring fra flere klubband, samarbeid med Sharon Tandy, og en periode som cabaretartist i Italia. «I Have A Dream» fikk ingen bred appell,
Mange lurer på om Curtis Taylor faktisk fantes i virkeligheten, eller om det var en studiovokalist med et alias. Merkelig sak, Dr. Watson.
New Musical Express:
CURTIS TAYLOR: I Had A Dream (CBS).
The words of the late Dr Martin Luther King have been adapted to form the lyric of this number, expressively sung by Curtis Taylor making his debut for the label.
There’s not a strong melody, but what there is is given a punchy backing. Can’t see it having widespread appeal though.
(John Wells)
Samtidig, tilbake i Oslo og på Mærdø
Lei av å se den Simon & Garfunkel-LP’n på første uke etter uke. Men meget fornøyd med Frijid Pinks posisjon. Den singlen var en stor favoritt, og er det ennå. Billedcoveret er dansk. I Norge var den bare å få kjøpt i standard Deram fabrikkpose.
Fint å se Fleetwood Mac-klassikeren på listen. Den kjøpte jeg på dagen da den kom. Altså siste uken i juni, da jeg nettopp hadde oppdaget hva som skjer når man har fått kjæreste og begge har tatt av seg klærne.
Klipp og annonser fra NME 4. juli 1970
Sexsymbolet, nygredd og trimmet i Bath.
Denne gikk på radioen uten stans. Og nå kom jeg på at jeg hadde med meg min transistorradio på ferie. Hotlegs var en jevnlig vinner der. Jeg kan ikke ha hørt på NRK.
Entwistle var alltid usynlig på scenen. Men det betyr selvfølgelig ikke at kamerafolk skal ignorere ham.
Jeg har aldri hatt den engelske utgaven av denne, og har dermed aldri sett den posteren. I 1970 gjorde ikke det meg noe. Men jeg har for lengst forandret mening om albumet.
Alvin Lee, verdens raskeste gitarist. Det var de fleste gitarnerder i Bærum enige om. I hvert fall Erik Hammer.
På spasertur med stjernene. Litt.
Man drev en del med festivaler i 70-årene. Woodstock og Monterey hadde mye å stå til rette for.
Jeg vil så fryktelig gjerne at de skulle være gode. Men de var ikke det. Debut-LP’n skuffet. Den var rotete og sjarmløs. Til gjengjeld holdt singlen mål.
Et vidunderlig album. Her anmeldt av Nick Logan.
PROMISING FOTHERINGAY DEBUT
FOTHERINGAY (Island stereo ILPS 9125; 37s 5d).
The field of folk rock gains new champions with this debut album, fulfilling much of the promise of a full-of-promise group. It’s not so much a barrier-shatterer or a mind-blaster – more a gentle, insinuating affirmation of what is one of the most exciting and open idioms on the current scene.
Fotheringay is, if you need reminding, the Fairport-Election-Poet And One Man Band tie up, led by ex-Fairport singer Sandy Denny and Eclection’s Trevor Lucas.
The album is a good cross-section of their style, their own and traditional material sung by either Sandy or Trevor to an equally important backdrop of gently undulating acoustic and electric work. Their ensemble playing is particularly classy and controlled on numbers like Gordon Lightfoot’s The Way I Feel and Sandy Denny’s The Sea with its rippling quality enhanced by fine Jerry Donahue electric guitar.
Sandy wrote three other tracks, each one excellent in that insistent Fotheringay style. The Pond And The Stream, with Sandy more to the fore, is a highlight in the group’s stage repertoire, as is Trevor’s excellent and rousing Ballad Of Ned Kelly which serves to demonstrate their scope.
Banks Of The Nile, a traditional anti-war song, has Sandy, vocally, and Fotheringay, instrumentally, at their best.
Silver Threads And Golden Needles, their closer on stage, would have been nice here too. Peace In The End, revivalist style folk with the two singers working together and separately, rounds off a classy debut.
N.L.
Other titles: Nothing More, Winter Winds, Too Much Of Nothing.
På kino i Oslo 4. juli 1970
“Horse” fascinerte meg sånn at jeg så den to ganger bare i løpet av noen uker. Jeg var nok ikke på Soria Moria og så “Dr. No”. Kino var ikke min hovedinteresse sommeren 1970. Bortsett fra “Horse”.
Og så gratulerer vi Amerika med dagen.