60 år siden 2. juli 1965
Så var Stones reist, og Oslo kom langsomt til hektende. Man reiste inn i sommerferien. Den tok oss til hytta vi leide i Telemark. Koselig hytte uten strøm og med et lite liksom-stabbur som skjul. Det ble innlagt tørrklosett den våren. Men det ga ikke den gode dofølelsen og luktet kjemikalier. Jeg foretrakk fortsatt utedoen ved hønsehuset.
Sommer i Telemark var langt hyggeligere enn vinter. Savnet etter elektrisitet gjorde vinteren krøllete. Sprengfyring i kakkelovn, parafinlamper som oste, frossent kjøkken og langt og kaldt å gå når man skulle på do. Jeg var ikke fan. Mye heller hesjer og kukaker og barbent løping over engen, låning av komplette årganger med Præriebladet og Vill Vest av en lokal gutt som bodde noen kilometer i retningen elven og den ødelagte broen og gjennom det siste skogholtet som man ikke kunne se herfra. Jeg bukserte de små eskene med sjekkhefteblader forsiktig gjennom skogen. Helligdom.
Jeg husker ikke at pilotfylla hadde inntatt SAS, men man får uansett håpe det var forbigående. Ellers var lønnssjekk-systemet det siste nye fra bankene, en bakfull amerikaner ble loppet for 20 000 kroner og Maridals-kuene var i trøbbel. Dramatisk i Norge da fellesferien tok til.
Ukens New Musical Express byr på intervju med ukens vinnere, The Hollies, som nådde toppen i England med “I’m Alive”. Amerika-favorittene The Byrds dukker opp i den populære Life-Lines-serien, Dave Davies skriver fra Amerika og Donovan er spent på hvordan punlikum vil motta hans kommende anti-krigs-EP. De færreste er for krig, så jeg vil tro han kunne ta det med ro.
Nyhetssidene i NME rapporterer:
… at den forrykte og elgamle redaktøren Andy Gray grabbet pressebillettene til Dave Clark Fives nye film, og insisterte på å skrive en klønete og helt ubrukelig “anmeldelse”.
… at Peter Sellers er igang med innspillingen av en LP med Beatles-parodier. “A Hard Day’s Night” og “She Loves You” er allerede i boks.
… Herman’s Hermits ikke får lov til å spille inn plater med andre producere enn Mickie Most.
… at amerikanske myndigheter har gitt Animals klarsignal til å spille inn en live-LP i Apollo Theatre i Harlem, New York.
Dessuten var The Beatles i Madrid og spilte for en god del spanjoler. De fikk med seg rare hatter og luer hjem.
Dette er London …
Hollies til topps for første gang, og det med en klasseinnspilling. Dylan klarer samtidig å utmanøvrere “Sound Of Music”. Bare forbigående, dessverre.
Interessant. Manfred Manns EP selger bedre enn Rolling Stones’ live-souvenir.
Ikke alle er klar over at det var ukentlige EP-lister i England også. Her er TOP 10 for 2. juli 1965. Manfred 1, Stones 2, Herman’s Hermits 3 osv.
Dylan nedkjemper “Sound Of Music”, men det er svært forbigående.
Ukens 19 nyheter på single og EP
ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater. Alle omtalene er utstyrt med linker så du kan høre låtene (på Spotify eller YouTube) mens du leser om dem.
Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, som vanlig signert Derek Johnson, mannen med hentehår, pipestemme og et Cliff-kompleks.
The Pretty Things: "Cry To Me" (Fontana) *****
The Pretty Things’ fjerde single på Fontana, “Cry To Me”, er en cover av Solomon Burkes soulklassiker, utgitt bare måneder etter The Rolling Stones’ langt mer berømte versjon. Musikalsk valgte Pretty Things en helt annen tilnærming enn Stones: I stedet for å skyte ut i et mektig vokaldrama som går over i rene tungetalen, senker bandet tempoet, skaper et åpent, dunkelt lydbilde som Phil May tar i besittelse uten å bruke et milligram ekstra energi, han går mumlende og lavmælt inn i versene. Temperaturen øker og bandet skrur opp intensiteten når han hever stemmen med et fortvilet “don’t you feel like crying!”. Men etter den utladningen, faller de ned i det dunkle igjen. Effektivt, på grensen til magisk.
The Pretty Things behandling av “Cry To Me” er både resignert og intim. De henter noe som er helt eget fra en låt som Stones nettopp trodde de hadde gjort den definitive versjonen av. Klasse.
Det er folk der ute som ikke deler min oppfatning. George Starostin er simpelthen nådeløs::
“Jagger's version towers like a monster over Phil May's one – where Mick gives out a whole vocal journey, going from tender to aggressive and intimate to hysterical... May just... sings. Like any average dude on the street with half a voice. S’all. Dull.”
Han mener kort sagt at Stones gir låten en dynamikk og følelsesmessig reise som Pretty Things ikke makter å matche.
Likevel – der Starostin hører kjedsomhet, hører undertegnede et bevisst grep. Pretty Things gjør det motsatte av Stones, de bremser, toner det ned, og lar stillheten og den sparsomme instrumenteringen forsterke låtens sårbarhet. Teksten kommer tettere på lytteren. og den tilbakeholdte fortvilelsen gir den ubehagelige følelsen av at vi befinner oss midt i nedtellingen til en detonasjon.
Det ble ingen stor hit. Det er urettferdig.
New Musical Express:
Pounding Pretty Things
"CRY To Me" opens with Phil May’s fascinating hoarse voice and a faint Latin tinge, then swells into a pounding mid-tempo shaker, as the title is repeated over and over, with the rest of the Pretty Things joining in.
It didn’t hit me strongly at first, but after three spins I found I was singing along with it. The sound is enveloping, the material insistent and repetitive. Should climb fairly high.
Compelling drive and novelty lyric for "Get A Buzz," written by the boys. Phil solos throughout, and there’s a harmonica interlude. On Fontana.
(Derek Johnson)
The Searchers: “He’s Got No Love” (Pye) *****
Med “He’s Got No Love” tok The Searchers et modig steg bort fra rene coverlåter. For første og eneste gang leverte de en TOP 20-hit som medlemmene hadde skrevet selv, Chris Curtis og Mike Pender i dette tilfellet. Sangen ble utgitt i juli 1965, nådde 10. plass på de britiske listene og regnes i dag som et av bandets tøffeste godbiter.
Det distinkte gitarriffet, drevet av Mike Penders’ 12 strengs Rickenbacker og John McNallys Telecaster, gir låten et hypnotisk, kimende mantra-preg. Likheten med Rolling Stones’ “The Last Time” kan ikke bortforklares, og Mike Pender har selv bekreftet at Stones var en direkte inspirasjon: “Vi lyttet mye til det Stones holdt på med, og det hører du nok i ‘He’s Got No Love’.”
Det repeterende riffet og den fyldige romklangen setter en klar “The Last Time”-stemning, samtidig som vokalharmoniene gir en annen bit av farvespekteret, Byrds på amfetamin.
Produsent Tony Hatch sørger for et bredt og ekko-preget lydbilde som faller i kritiker George Starostins smak, han skriver at låten er “innkapslet i et ekko- og romklangsarrangement, med nydelige harmonier som løfter Mike Penders flotte vokal.”
Virkelig en slager på hugget, Searchers i skarpere drag enn vi er vant til, mot et herlig bakteppe av fet, fet gitarlyd.
New Musical Express:
Searchers' unique and startling sound
MOST ear-catching aspect of the Searchers' "He's Got No Love" (Pye) is the startling guitar sound—almost like a steel guitar on echo. But how it's achieved is the boys' secret. Chris Curtis and Mike Pender wrote it, and they duet with their familiar harmonies, while the rhythm bounds along at a steady mid-shake pace. The group's greatest asset is that you can't mistake them—and while this isn't one of their greatest, it's still distinctive.
The same composers wrote the fractionally slower "So Far Away." Quite tuneful, and still highlighting that unique guitar sound. A good coupling.
(Derek Johnson)
Dave Clark Five: "Catch Us If You Can" (Columbia) *****
“Catch Us If You Can” står som et av Dave Clark Fives aller fineste øyeblikk. Skrevet av Dave Clark og Lenny Davidson, og en velfortjent topp 5 i både Storbritannia og USA. Låten var også hovedtema for filmen med samme navn.
Det som virkelig gjør innspillingen særpreget, er den avkledde, spenningsskapende åpningen:
Here they come again, mhm
Catch us if you can, mhm
Time to get a move on, mhm
We will yell with all of our might
Hele første vers sunget uten annet akkompagnement enn rytmisk knipsing og enkeltstående anslag på gitar. Denne effektfulle og sparsomme starten blåser opp forventninger som innfris umiddelbart når hele bandet eksploderer inn i refrenget, som er noe av det mest iørefallende gruppen har gitt ut. Dennis Paytons saxofon, Dave Clarks energiske trommer og den melodilinjen. Umulig å verge seg mot, man blir rett og slett fanget.
Less is more, det kan ikke sies sannere enn om dette genialt enkle knipse-intoet, og det forløsende refrenget spylt ut av et hyperpåskrudd band. De er glade, de låter glade, de vet de har en vinner. Eller som Mojo kalte den: En leken poprakett.
Enkel og rett-på-sak, mindre nyskapende enn samtidens Beatles og Kinks, men et prakteksempel på britisk beat på sitt mest effektive.
New Musical Express:
Bright and breezy Dave
DAVE CLARK and Lennie Davidson wrote the title song from the Five's film "Catch Us If You Can"—a repetitive shaker, which Mike Smith dual-tracks in harmony. The rhythm is bouncy and contagious, interspersed by finger-snaps, and there's a harmonica interlude. It's gay, bright and breezy—good dance material, with a simple refrain you can sing along with.
The song itself is inconsequential and, if it wasn't for the film, I wouldn't be too sure of its chances.
More raucous approach for the instrumental "Move On." A showcase for harmonica, with walking-pace beat and an r-and-b quality. Columbia label.
(Derek Johnson)
Dave Berry: "This Strange Effect" (Decca, 1965) *****
“This Strange Effect” er en av Dave Berrys mest karakteristiske singler, skrevet av Ray Davies og utgitt sommeren 1965 på Decca. Låten klatret bare til 37. plass på den britiske singellisten, men gjorde stor lykke i Nederland og Belgia, hvor den toppet listene.
Innspillingen er veldig nede, lavmælt og suggererende trist. Berrys stemme er tilbakeholden, på grensen til hvisking mot en bakgrunn av ekkoeffekter, klimprende akustisk gitar og hyper-diskret orkesterunderlag.
Berry formidler et udefinerbart mysterium, sangen svever et sted mellom natt og dag, ingen ting er helt hva du tror, en film snurrer, men konturene forsvinner i tåken, og sangen sveiver og sveiver saktmodig videre.
Veldig lett å bli hektet, og da er det også gjort. Dette er en av Ray Davies tidlige mesterverk, og man kan lure på hva han tenkte da han ga den bort. Tror ikke resten av Kinks syntes det var så lurt. Det finnes en veldig brukbar versjon på deres BBC-samling. Når jeg tenker meg om tror jeg Scott Walker kunne gjort en sterk versjon også. Men han var jo bare så vidt kommet i gang sommeren 1965.
New Musical Express:
Berry's in good form
ANOTHER haunting rockaballad from Decca's Dave Berry, "This Strange Effect," with a throbbing, pulsating rhythm, tambourine and clipped brass—plus single-finger guitar. An absorbing tune, and an extremely well-produced disc. The lyric's a bit repetitive, but this makes it register more quickly. Dave's in good form, and it should do well.
Simply titled "Now," the flip is a good 'un, too. Forceful mid-tempo rhythm with twangy guitar and handclaps, but a contrasting wistful lyric.
(Derek Johnson)
Petula Clark: "You’d Better Come Home" (Pye) ****
“You’d Better Come Home” var Petula Clarks oppfølger til store internasjonale hits som “Downtown” og “I Know a Place”, skrevet og produsert av Tony Hatch og utgitt i mai 1965. Låten nådde 44. plass i England og 22. i USA, et klart tilbakeslag.
Låten er slentrer inn i bygatene vi husker fra “Downtown”, men uten dennes umiddelbare appell og snertne hook. “You’d Better Come Home” har fullt orkester og kor til rådighet, og Petula har stemmen, men de mangler kjøretøyet. Låten. Pluss for snevet av soul som hun broderer inn, det bor mye i Petula Carks stemme. Hun er både rett på sak og overmannet av følelser. Men ikke tilstrekkelig ovebevisende til å loppe kidsa for penger.
Man kan sikkert skylde på Hatch som har brukt mye flid på de ytre ting, drama og blues, men har valgt å blåse i å preparere det kommersielle agnet. Han klarte ikke helt å slippe fristelsen med å eksperimentere, så det kom en kalkun til.
Men så gikk han all in for pop og gøy igjen, og da ble Petula den samme, friske hitmaskinen for en stund. 1966 og 1967 ble sterke år for Petula.
New Musical Express:
Pet decides to change
A SENSIBLE move by Petula Clark on her new Pye disc, "You'd Better Come Home"—for, although it's another Tony Hatch composition, it's completely different from "Downtown" and "I Know A Place." A powerful rockaballad with subtle background humming, throbbing beat and shimmering, cascading strings, it features first the tenderly romantic Pet—then the belting, emotional Pet.
Performance-wise it can't be faulted. Material doesn't hit you right away, but once you've heard it a couple of times, it becomes more fascinating. A potential hit.
Pet helped to write the dramatic insistent ballad "Heart." Basically it's not outstanding.
(Derek Johnson)
Tom Jones: "With These Hands" (Decca) ****
Med “With These Hands” tok Tom Jones steget inn i den store, dramatiske balladen – med klangfullt piano løpende helt i spiss for et overdådig, men ekstremt klokt utporsjonert orkestrert poplandskap med kor, strykere - alt i stigende intensitet mens Jones’ gråtkvalte vokal får vist hele sin emosjonelle bredde og kraft. Arrangementet veksler mellom sarthet og det storslåtte, og Tom viser at han har det som skal til og enda litt for å fylle ut det store formatet.
Dette er klassisk Tom Jones – melodien er enkel og effektiv, og produksjonen gir sangen en sjelden bredde for sin tid. “With These Hands” er fortsatt en av hans signaturballader, og markerer vendepunktet fra beat og rhythm & blues til den store, sentimentale vokalpopen som skulle prege mye av hans videre karriere.
Salgsmessig ble imidlertid “With These Hands” en nedtur i forhold til det eksplosive gjennombruddet med “It’s Not Unusual”, men likevel en opptur i forhold til floppen “Once Upon A Time”. Låten nådde 10. plass på den britiske singellisten, og viste at publikum var mer begeistret for Jones’ energiske beatlåter enn for den tradisjonelle balladestilen. Men de hadde mye annet i vente, for Tom Jones var allerede tidlig en allsidig sanger. Snart skulle han gi stemme til komedien “What’s New Pussycat” og Bond-seriens fjerde film, “Thunderball”, og så skulle han oppdage countrymusikken. Siden trengte han ikke se seg tilbake.
New Musical Express:
TOM JONES—A ’65 ‘OLDIE’
CLANKING piano and twangy guitar evolve into a rockaballad rhythm, which frames Tom Jones’ husky sob-in-throat emotional styling of “With These Hands” (Decca), an up-to-the-minute treatment of the old Billy Eckstine-Shirley Bassey number.
Backing steadily builds with concerto-type piano and cascading strings—and, as it does so, Tom’s projection increases in intensity.
The reprise is powerfully projected, with heavenly choir supporting. It’s a melodic tune, which bears revival—and the styling, though loaded with teenage appeal, is also tasteful. Should be pretty big.
Throbbing mid-tempo “Untrue,” written by Gordon Mills, has a plaintive quality which is enhanced by the most unusual scoring.
(Derek Johnson)
The Adlibs: "Neighbour, Neighbour" (Fontana) *****
The Adlibs, en britisk R&B/beat-gruppe med Dave Harvey (trommer), John Page (orgel), Steve Rance (bass), Mike Ward (vokal og gitar), Tony ? (conga) og jazz-saksofonisten Bobby Wellins, leverte med “Neighbour, Neighbour” en kraftfull britisk rhythm & blues-single.
Her møter vi et digert risteverk av et komp, med vandrende orgelakkorder og blåserstøtte, og en vokalist med kraft og autentisk punch. Det er rhythm & blues med stålkontroll, løftet av en drivende rytmeseksjon og Mike Wards røst. Bobby Wellins’ tenorsaksofon gir innspillingen et lett jazzpreg.
Det er en herlig pakke som skapt for formasjonsdans på mørke kjellerklubber med alkoholservering. Et samspilt band, hardt driv og et arrangement som aldri mister fotfestet. Det er merkelig at “Neighbour, Neighbour” aldri ble noen hit.
I stedet har amerikanske Jimmy Hughes nærmest lurt til seg æren for låten. Hans versjon ble utgitt i 1966, et helt år etter Adlibs’ original, og fikk et liv i britiske diskoteker på 70-tallet.
Randy Wood, daværende president i Vee Jay Records, var i London våren 1965 og spilte inn The Adlibs med tanke på mulig utgivelse i USA. Men så dukket det opp en luring. Huey Purvis Meaux, også kalt “The Crazy Cajun”, var en sentral amerikansk produsent, låtskriver, label-eier i Texas og Louisiana-området. Han kom over Adlibs-opptaket, ga sin klient Jimmy Hughes noen timer i studio, og sendte låten ut på markedet gjennom Fame Records, nå med seg selv kreditert som komponist.
Det ble en brukbar hit i USA, #4 på R&B-listen og #65 på Hot 100.
Adlibs havnet i glemselens aller sorteste mørke. Inntil jeg valgte å slå et slag for dem her. På høy tid. Deres originalversjon er helt suveren.
New Musical Express:
ADLIBS (Fontana) feature solo vocalist in "Neighbour Neighbour," with a walloping beat, crashing cymbals, organ and clipped trumpet interjections. Good feel! "Lovely Ladies" is a somewhat less forceful medium-pacer.
(Derek Johnson)
Her den amerikanske coverversjonen som sørget for å begrave engelske Adlibs for evig tid, og måkte fortjenesten for komposisjonen rett i det lure gapet til Huey Purvis Meaux.
Jr. Walker & The All Stars: "Do The Boomerang" (Tamla Motown) ****(*)
“Do The Boomerang” ble utgitt på Tamla Motown i Storbritannia sommeren 1965 som oppfølger til bandets gjennombruddshit “Shotgun”. Låten er skrevet av bandleder og saksofonist Autry DeWalt (“Junior” Walker) sammen med Willie Woods, og er en av de mest populære danselåtene i Jr. Walker & The All Stars’ katalog.
“Do The Boomerang” er en rå og freidig semi-instrumental pepret med korets kom igjen ‘a!-oppfordringer, og med Walkers saksofon som flammende pådriver. Bandet bygger videre på energien fra “Shotgun” med et riffbasert arrangement, kriblende trommer og drivende groove. Paty!-Party! for alle pengene.
Singlen døde døden som hit i England, men klarte seg strålende hjemme i USA. Kompromissløs dansemusikk, yr av livsglede. Det går aldri av moten.
New Musical Express:
JR. WALKER
As you might expect, "Do The Boomerang" is yet another novelty dance—in fact, an ultra-fast shuffle shake. A hit in the States for Jr. Walker and the All Stars, it features screeching sax, rattling tambourine and organ, with the instructions rhythmically and spiritedly intoned. Most infectious!
Instrumental "Tune Up" is nearly all riff, apart from a sax solo. A strident stormer, with very little melody, but beat galore. On Tamla-Motown.
(Derek Johnson)
Horst Jankowski: "A Walk In The Black Forest" (Mercury) ****(*)
Den tyske pianisten og orkesterlederen Horst Jankowski fikk sitt internasjonale gjennombrudd med “A Walk In The Black Forest” (“Eine Schwarzwaldfahrt”), utgitt på Mercury våren 1965. Låten ble en av de største europeiske instrumentalsuksessene det året, og gikk høyt på hitlistene i Storbritannia (#4) og USA (#12).
Delikat, lett og fengende instrumentalpop, bygget rundt er sjarmerende, lite klavertema, og fremført med orkesterdrag som noe midt imellom swing og salongjazz, med utpreget europeisk smak. Lekkert arrangement, og Jankowski evner å fortrylle lytteren med sitt elegante anslag og sin melodiske lekenhet. Dette er selve definisjonen på alt det beste av særlig europeisk easy listening midt på 60-tallet.
AllMusic skriver at “A Walk In The Black Forest” var “an unexpected global hit, notable for its sophisticated arrangement and memorable, slightly whimsical melody.” Flere samlerblogger og retrospektive radioprogram trekker frem at låten satte standarden for en bølge av “easy listening” og instrumentalpop i midten av 60-tallet, og at den ofte omtales som “archetypal continental light music”.
New Musical Express:
Jaunty, bouncy instrumental from Germany's Russ Conway, HORST JANKOWSKI, "A Walk In The Black Forest." It's already high in the American charts—and understandably so, because it's both catchy and whistleable. Mercury.
(Derek Johnson)
Bobby Darin: "When I Get Home" (Capitol) ****
“When I Get Home” er Bobby Darin i fri dressur mellom pop, beat og rhythm & blues. Låten er skrevet av Darin selv og produsert av Nik Venet for Capitol Records. Innspillingen kjennetegnes av en dundrende trommelyd og knappe, løkkende gitarbroderier med tydelig beat-preg – veldig i Searchers’ gate anno 1963-64.
Lydbildet er stramt og luftig: akustiske gitarer legger en jevn rytmeseng for Darins røst, og det hele toppes av tamburiner og tett koring. I broen dras tempoet opp med blåsere og fullt orkester i klassisk Darin-stil. En frisk innspilling som helt åpenbart har fått med seg den britiske invasjonen og forsøker å gjøre noe med det.
Låten ble ingen hit, underlig nok, og stoppet på 110. plass i “Bubbling Under”-seksjonen på Billboard-listen.
Nå er det for sent. Men gi den gjerne en lytt.
New Musical Express:
BOBBY DARIN
Here's Bobby Darin adapting himself to latter-day trends in "When I Get Home" (Capitol), which he co-wrote. A mid-tempo thumper with a chanting group, intriguing guitar figure and an all-happening backing, it spotlights Bobby belting for all he's worth.
The old-style Darin eases smoothly into a relaxed swingaroo "Lonely Road," with big-band backing and tinkling piano. More cabaret material, this.
(Derek Johnson)
Herb Alpert & The Tijuana Brass: "El Garbanzo" (Pye International) ***
“El Garbanzo” ble utgitt som single på Pye International i Storbritannia høsten 1965, og stammer opprinnelig fra albumet “Going Places!!”. Låten er skrevet av trompetist og bandleder Herb Alpert. Jeg har aldri latt meg forføre av Tijuana-banden, og ertet endog på meg Alpert da jeg var i London i 1974, på A&Ms regning, og nektet å bli med til Edinburgh (eller var det Glasgow?) for å høre mannen live.
Ergo lener jeg meg til samtidige (i 1965) omtaler av denne fæle singlen. Billboard: “a bright and lively instrumental with the characteristic Tijuana Brass sound: sharp trumpet leads, buoyant rhythm section and a touch of mariachi flair.”
Cash Box: “Herb Alpert's trumpet soars atop a perky, Latin-tinged arrangement that should appeal to both pop and easy listening audiences.”
Jeg skjønner meg ikke på dem som kjøpte Tijuana Brass-LP’er som om det var ferske banansjokolader i løsvekt på tilbud.
“El Garbanzo” ble ikke en like stor radioslager som “Tijuana Taxi” og “Spanish Flea”, uten at det taler til dens fordel.
Over til Derek Johnson.
New Musical Express:
Herb Alpert’s Tijuana Brass, who provide the popular signature tune to my “Newly Pressed” radio shows, crops up again with “El Garbanzo”—a captivating mixture of calypso and blue beat, plus maraccas. Enjoyable. Pye-International.
(Derek Johnson)
Peter Cook: "The Ballad Of Spotty Muldoon" (Decca) ****
“The Ballad Of Spotty Muldoon” er en av de tidlige søylene i Peter Cooks karriere som satiriker. Han var virkelig i siget i 1965 både som den ene halvparten av duoen Cook & Moore og for den vanvittig populære revyserien kalt “Beyond The Fringe” som hadde premiere i 1960, og som dannet skole for det som ble Monty Python.
Cooks såkalt komisk monologer med musikalsk bakgrunn - og tilløp til sang, plasserte ham ofte i rollen som Spotty Muldoon – en av hans faste figurer. Her omtalte single er en “anti-ballade” knusktørr humor servert helt uttrykksløst på utsøkt engelsk med dødelig presisjon. En parodi som undergraver alle forventninger med vidd og selvironisk tøv.
Cooks væpner og kompis, Dudley Moore, har ansvar for det diskret musikalske akkompagnementet.
Nådde bare 34. plass i Record Retailer. Det er grenser for hvor lang levetid den typen singleplater har. Må innrømme at jeg ikke spiller Wesenlunds telefonrør mange gangene i året. Knapt nok i tiåret. Uten at man kan ta fra dem at de er veldig morsomme og kjekke å ha.
New Musical Express:
Far more durable comedy from Peter Cook, with a saga about the character he created in Bernard Braden’s TV series, “The Ballad Of Spotty Muldoon.” Very tongue-in-cheek stuff, with the Dudley Moore Trio backing him. Decca.
(Derek Johnson)
Brook Benton: "Love Me Now" (Mercury) **
“Love Me Now” ble utgitt som single på Mercury i 1965, midt i Brook Bentons overgang fra rene R&B-ballader til mer polert soul-pop. Låten ble skrevet av Brook Benton og Ed Townsend, og utmerker seg med Bentons karakteristiske, varme baryton og et dempet, elegant arrangement.
Samtidige anmeldelser, blant annet i Billboard (14. august 1965), beskrev “Love Me Now” som en “beroligende popballade i middels tempo”, og la vekt på Bentons “fløyelsmyke vokal og det sofistikerte, urbane arrangementet”. Cash Box kalte singlen “et vakkert utformet nummer med en aura av raffinement, båret av Bentons sikre formidling”.
Med andre ord: Bla, bla, bla, bla.
“Love Me Now” nådde ikke høyere enn #81 på Billboard Hot 100, men ble spilt jevnlig på voksenpop- og R&B-radiostasjoner i USA, helst av DJ’er som var minst like gamle som Benton.
New Musical Express:
BROOK BENTON (Mercury) co-wrote the slow, dreamy beat-ballad "Love Me Now," warbled with all the heart and sincerity at his command. "A-Sleepin' At The Foot Of The Bed" is a happy-go-lucky country-style semi-monologue.
(Derek Johnson)
Eydie Gormé: "Just Dance On By" (CBS) ***
“Just Dance On By” ble utgitt på CBS i 1965, på et tidspunkt da Eydie Gormé neppe ble gjenkjent på gaten av tenåringer som lurte på om den nye til Stones kom snart. Låten ble skrevet av Jack Byers og Ben Raleigh Wayne.
“Just Dance On By” er voksenpop med litt futt og fart, klare storband-vibber og Gormés kraftfulle, elegante vokal i sentrum. Alle menn elsket Eydies stemme. Den skilte mannen fra gutten. Og hun fridde jo til samtidsmannen med denne rytmiske ra-ta-ta-flørten med samtidspop og mariachi. Litt drama, mye orkester.
New Musical Express:
EYDIE GORME
This one could happen! "Just Dance On By" is calypso-flavoured like "Long Live Love," but appreciably faster.
The melody is simply constructed and hummable, the full orchestral backing is scintillating, and Eydie Gormé’s styling is as polished and engaging as ever—with a few passages dual-tracked for effect. A lot of fun! Give it a spin—you’ll like it.
A genuine Latin-American flavour for "Piel Canela." A rumba, with Eydie singing in Spanish backed by the Trio Los Panchos. An LP track. CBS label.
(Derek Johnson)
Bobby Vinton: "Don't Go Away Mad" (Columbia) ***
Neil Diamonds “Don't Go Away Mad” ble ingen suksess for Bobby Vinton i 1965, og det på tross av at han fortsatt hadde høy stjerne, i hvert fall i USA. Man kunne lese kritikker som «en øm, velbalansert ballade med Vintons smidige vokal og fyldig strykerarrangement», og «Den fengende melodien og Bobbys følelsesladde fremføring burde treffe hans lojale publikum.»
Låten har faktisk forvist Bobbys ferske single i USA, “Theme From Harlow (Lonely Girl)”, til B-siden, mens den nye A-siden ikke ble gitt ut i USA i det hele tatt. I hvert fall ikke som single. Det kan synes som “Don’t Go Away Mad” ble innspilt i England, med Mickie Most som producer og Reg Guest som orkesterleder. Den låter også veldig engelsk, både bruken av romklang og beat-gitar-lyden. Diamonds evner som sangsmed gjør også sitt til at dette er en overraskende fresh låt til Bobby Vinton å være.
New Musical Express:
BOBBY VINTON
I'm delighted that Bobby Vinton has at last snapped out of his sobbing, sweet-corn style in "Don't Go Away Mad." The lyric's still wistful, but the overall feel is happy—with a sparkling beat, twangs and chanting group.
Dual-tracked by Bobby and makes pleasant listening, but I'm afraid it's not memorable material. Solo voice nostalgic ballad "Lonely Girl" features a shuffle rhythm, castanets and chirping girls. Columbia label.
(Derek Johnson)
Susan Hampshire: "When Love Is True" (Decca) **
Susan Hampshires single “When Love Is True” ble utgitt på Decca i juni 1965. Dette var før hun slo gjennom som skuespiller og ble landskjent som Fleur i Forsyte-sagaen. Låten, skrevet av Artie Kornfeld og Steve Sanders, arrangert av Mike Leander, produsert av Richard Lloyd, er en klassisk 60-talls popballade med orkestrert arrangement og forsiktig, myk vokal.
Behersket og sentimentalt med Decca-preg. Merkelig at ikke Loog Oldham slo til. Marianne Faithfull for nybegynnere, her utstyrt med støttehjul. Sjarmerende britisk jentepop, ja, men aldri mer enn det, og man skjønner at Susan satset tungt på Fleur i stedet.
Singlen oppnådde ingen radiosuksess eller listeplassering. Soames pustet lettet ut.
New Musical Express:
Actress Susan Hampshire is no great singer, but there's something highly provocative about her husky styling of "When Love Is True." A bossa nova with strings, trombone obligato, chanting and an exotic melody. Decca.
(Derek Johnson)
Simon Scott and the All Nite Workers: "Tell Him I’m Not Home" (Parlophone) ***(*)
“Tell Him I’m Not Home” ble utgitt på Parlophone i 1965, med Simon Scott – tidligere trommeslager og sanger i The Roulettes – i front. Låten er en britisk tolkning av Chuck Jacksons amerikanske hit fra 1963, opprinnelig skrevet av Tony Bruno og Jerry Ragovoy.
Ganske gjennomført og stilig beat-soul med britisk preg. Blåserne og den kjippende, rytmiske kompet er Motown så det holder, men jentekoret er pur britisk revy, så resultatet blir egentlig i overkant tøysete, en egentlig iørefallende låt som ikke tar seg selv alvorlig.
Det ble ikke noe gjennombrudd for Scott denne gangen heller. Han ga ikke helt opp før i 1970.
New Musical Express:
SIMON SCOTT (Parlophone) offers a gripping styling of mid-tempo ballad "Tell Him I'm Not At Home," with girl group and insidious backing. His best disc to date. Similar tempo for "Heart Cry," but undistinguished material.
(Derek Johnson)
Les Surfs: "Go Your Way" (RCA) ***
“Go Your Way” er Les Surfs’ engelskspråklige single fra juli 1965, skrevet av Gentile, Lentine og Connor, og opprinnelig fremført på San Remo-festivalen i Italia. Gruppen – seks søsken fra Madagaskar – slo igjennom i Frankrike med en blanding av profesjonell sjarm, energi og rytmisk beatpop. Etter at de ankom til Paris i 1963, ble de sammen med Marie Laforêt vinterens store gjennombrudd og fikk raskt internasjonal suksess.
Innspillingen preges av et drivende, joggende tempo med blåsere og korstemmer som krysser hverandre i lydbildet. Det gir et ganske sympatisk og smittende preg – nærmest en barneversjon av The Monn Keys. Singlen fikk aldri fotfeste på britiske lister, men trekkes ofte frem som en kuriositet og et tidsriktig gruppepopspor med entusiasme og typisk 1965-sound.
Historisk sett er dette et spennende dokument på Les Surfs’ internasjonale ambisjoner, og deres evne til å tilpasse seg forskjellige språk og markeder, selv om “Go Your Way” ikke ble noen klassiker.
Og for alle Les Surfs-elskere der ute, her kommer alt du ikke visste om søskenflokken fra Madagaskar (hentet fra baksiden av en av deres franske EP’er):
De er brødre og søstre:
NICOLE – 15 år:
Hobby: Kriminalromaner
Liker: Cliff Richard, Marie Laforêt, Richard Anthony, Sheila, Les Exciters
Liker ikke: Gå til tannlegen, høre falske tenner klapre
Fremtredende karaktertrekk: Munterhet, selvstendighet
MONIQUE – 16 år:
Hobby: Frisere venninnene sine
Liker: Matt King Cole, Marie Laforêt, Ray Charles, Peter et Nathalie, Les Jonies, Orlons
Liker ikke: Lage mat, bruke kjøkkenmaskiner
Fremtredende karaktertrekk: Munterhet, uavhengighet
DAVE – 17 år:
Hobby: Fallskjermhopping
Liker: Presley, Line Renaud, Marie Laforêt, Ray Charles
Liker ikke: Å ta på seg utstyr
Fremtredende karaktertrekk: Rolig og effektiv
Annen info: Unge, alltid til stede når det skjer noe
ROCKY – 18 år:
Hobby: Sove
Liker: Marie Laforêt, Sheila, Mahalia Jackson
Liker ikke: Å bli vekket
Fremtredende karaktertrekk: Ler og synger
PAT – 19 år:
Hobby: Westernfilmer
Liker: Samy Davis Jr., Golden Gate Quartet, Claude François
Liker ikke: Å jobbe
Fremtredende karaktertrekk: Nervøs og alltid forelsket
COCO – 20 år:
Hobby: Regnskap og økonomistyring
Liker: Sinatra og den malagassiske sangeren H. Rassimbazafy
Liker ikke: At man ikke adlyder ham
Fremtredende karaktertrekk: Elegant, balansert
De spiller alle gitar, unntatt Monique.
Høyden deres er fra 1,43 til 1,75 m.
De er fra Madagaskar, og familien deres bor fortsatt der.
De har 4 brødre og 2 søstre til.
De synger for å glede seg selv og andre.
De ble oppdaget av myndighetene og radioen på Madagaskar, og deres første sceneopptreden var i "Corrida"-konkurransen.
De har spilt inn for radio og TV og allerede gjort flere konserter.
God tur videre, LES SURFS!
New Musical Express:
LES SURFS
Despite their name, Les Surfs' only affinity with the surf sound is in the high-register harmonies which support the girl leader in "Go Your Way" (RCA). Otherwise it's an orthodox shaker, though the beat is very dominant—until the strings spoil it!
The girl is most appealing, and I love her delicious French accent—which is heard to even better advantage in the rockaballad "Chained To A Memory," with trombone obligato and the boys humming.
(Derek Johnson)
Madagaskar-fenomenet Les Surfs. Svære i Frankrike.
Glenda Collins: "Johnny Loves Me" (HMV) ***(*)
Glenda Collins’ single “Johnny Loves Me” ble utgitt på HMV våren 1965, med det legendariske låtskriverparet Mann–Weil bak komposisjonen og Joe Meek som arrangør og produsent. Dette var Glenda Collins’ nest siste utgivelse med Meek, og en låt som senere har fått kultstatus.
Singelen er et klart eksempel på Joe Meeks særegne popproduksjon: tett, ekkodrevet og med en ungdommelig, nesten amerikansk girl group-følelse, men samtidig med Meeks karakteristiske britiske særpreg. Korte, klappende rytmer, mye romklang og en lys, distinkt vokal gir “Johnny Loves Me” et lydbilde som kjennetegner Meeks siste år.
En av de mer polerte Meek-innspillingene, men fortsatt med den spesielle, klaustrofobiske lyden hans. En bruker på Steve Hoffman Forums skriver at “Collins’ versjon av ‘Johnny Loves Me’ er kanskje ikke hennes beste singel, men produksjonen er klassisk Meek – ekko, klapping og en vokal som stikker seg ut i miksen.” Hva nå vedkommende mener med det.
Det ble uansett ingen hit.
New Musical Express:
GLENDA COLLINS (HMV) dual-tracks the Mann-Weil "Johnny Loves Me." Pounding shake beat, novelty lyric and effects. It's a Sue Thompson type of song. She reverts to solo voice for the happy, beaty ballad "Paradise For Two."
(Derek Johnson)
Samtidig, et sted i Oslo …
Dette var ikke en hitliste å vise til i disse Rolling Stones-tider. Den fryktelige bjerkehulkeren hadde strupetak på nordmenn i beit for gehør og musikksmak. Og når de skulle hvilke seg etter å ha jaget alt som var av tenåringer på dør med svenskegruen, satte de på Jim Reeves. Ikke rart barn på den tiden stort sett holdt seg utendørs.
En drøy uke etter Messehallen debuterer The Pussycats på 20-toppen. Det skulle gå enda noen måneder før de slo gjennom på ordentlig - med “Ebb Tide”. En Stones-slenger gjør sin entré også, utgitt allerede ved juletider, men holdt igjen bevisst da plateselskapet innså at markedet var overmettet på Stones-plater. Den Hermits-singlen var en raring, da “Wonderful World” ikke slo an i Norge, ga de den ut om igjen, men som B-side. Banjo-trallen om fru Browns fortryllende datter var tydeligvis bedre egnet for norske ører.
Den samme gamle juni-listen enda en uke. Fire Jim Reeves på Topp 10.
Klipp og annonser fra NME 2. juli 1965:
Hollies feirer sin første nr. 1 sammen med Keith Altham og en stige. Derek Johnson med pipestemmen og hentesveisen nerder i vei med sine utregninger basert på de ukentlige TOP 30-listene. Antagelig var det bare han som var opptatt av disse ubrukelige oversiktene.
Plateselskapene brukte sjelden penger på stilige annonser. Men det hendte. Som her.
En mer normal annonse. Tok liten plass og krevde ikke all verdens innsats fra layout-avdelingen.
Bråk i Manfred Mann-leiren, krangel med manageren, og her settes punktum. Antagelig ny manager. Manfred var ikke noen enkel mann å hanskes med.
Ganske vanlig å takke fansen med en slik annonse. Ganske vanlig å klippe ut hodene på den måten også.
Utrolig sterkt band og ditto innspillinger, og likevel ble det aldri verdensherredømme. Av og til var popbransjen grenseløst urettferdig.
En EP som det er verdt å skaffe seg.
Utrolig populær spalte. Man fikk liksom vite alt og heltene sine. De jugde aldri, det var man nesten helt sikker på.
Donovan gjør veldig nummer av det som skulle vise seg å være en ganske ordinær utgivelse.
Den norske utgaven kom i svensk cover, og som man ser er den beryktede, burgunder-farvede norske Pye-etikken særlig smittebrutal mot dette omslaget.
Man var ikke spent på Elvis-filmer. I hvert fall ikke jeg. Jeg hadde vært på Nordstrand kino og sett “Roustabout” i 1964. Aldri mer.
Dave skrev ofte rapporter hjem når de var på turné. Hans brev om Norges-besøket sommeren 1966 er helt herlig.
Kinks var ofte usikre på utgangsstillingen ved promofotografering. Her et forsøk fra 1966.
En hilsen til Eirik Mosveen fra kvintetten. Han burde skaffe seg en slik frakk.
Lillebror Jakob og jeg på biltur med Momo og Bipan (barnesprog for mormor og morfar). Selv en skarve tur til Gjersøen ble nøye planlagt, med fullt campingsett, kaffe, primus og velsmurte matpakker. Kosefaktor ultra. Jeg er dem evig takknemlig for deres bidrag til mine aller fineste barndomsminner. (Foto: Sigrid Tholander)