60 år siden 11. juni 1965
For 60 år siden var det ikke farefritt å være nordmann. Jeg tenker blant annet på massakren i Bispegata. 14 biler avskiltet og 96 mangellapper utdelt. Hovedstadens bilpark i krise. Byens beboere var også utsatt, statsfysikus slo alarm, det var like før vi fikk gulsott i springen, og noen hadde bygget ulovlig toalett og bad på Sørbråten. Dessuten var det en god del knurring i Røros og tilløp til fotografering ved Sovjets grense i nord.
Og så satte man Vietnam-krigen i 2. gir, og det begynte å smelle skikkelig. Samtidig ble Norge tildelt Europaveier og flunkende nye skilt. E6 blir født.
Et vanlig flyplass-problem på 60-tallet: Knurrende naboer.
Oldtimerne i New Musical Express fortsatte å skjelve i fryd over Everly Brothers’ og Elvis’ fremganger på TOP 30, og i ukens utgave ble Elvis utsatt for en panegyrisk hyllest. Blant de yngre var feiden mellom Wayne Fontana og The Hollies av stor interesse. Donovan fortalte om sitt liv som ung uteligger i konflikt med sine foreldre (som ikke forsto ham), og om den gangen i Manchester da han satt to døgn i fengsel, og brukte tiden til å skrive sanger. Og Ray Davies var forbannet på Derek Johnson (mannen med hentehår og pipestemme) for hans kritikk av Kinks fordi de ikke fortsatte sin pågående turné og erstattet Dave Davies, som lå på sykehus med hodeskade, med en reserve-gitarist, som om poporkestre var fotballag med innbyttere på benken.
På nyhetssidene i New Musical Express fikk man bl.a. vite at
… Burt Bacharach ikke dirigerte The Rolling Stones.
… Beatles’ neste single, “Help!”, utgis 23. juli, og at de skal opptre “live” i ABC TV-sendingen “Blackpool Nght Out” 1. august.
… The Rolling Stones, klar for Norge om 12 dager, starter sin britiske høstturné 24. september i London. De kommer til å spille i 24 byer før turnéen avsluttes 17. oktober på Hammersmith Commodore i London. Det betyr vel at filmplanene deres ryker - igjen.
… Connie Francis’ tre nye mål i livet er: Lære å spille gitar og bridge, og å reise masse.
Dette er London …
Interessant. De har tuklet med NME faksimilen på det norske Everly Brothers-coveret, låten toppet bare i én uke, men her har de retursjert bort ukedagen (9.), og redigert så det ser ut som om den toppet uken før også.
En historisk dag og gledens dag for Everly Brothers som trodde deres tid var forbi. De hadde ikke hørt om Vidar Lønn-Arnesen. Mine favoritter her: Hollies, Kinks, Who, Donovan, Roger Miller, Yardbirds, Beatles og Beach Boys. Det er ikke dårlig til en TOP 30 å være.
“14” er forsåvidt interessant, for den veldedighets-LP’n inneholder “Surprise, Surprise” med The Rolling Stones. Den fantes ingen andre steder før Decca ga den ut på single i 1971.
Ukens 15 nyheter på single
ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater. Alle omtalene er utstyrt med linker så du kan høre låtene (på Spotify eller YouTube) mens du leser om dem.
Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, som vanlig signert Derek Johnson, mannen med hentehår, pipestemme og et Cliff-kompleks.
Dusty Springfield: "In the Middle of Nowhere" (Philips) *****
Utgitt sommeren 1965 ble "In the Middle of Nowhere" en av Dusty Springfields største britiske hits. Låten nådde 8. plass på den britiske singellisten og bekreftet hennes posisjon som den ledende stemmen i britisk soulpop.
Musikalsk er låten typisk for Dustys Motown-inspirerte fase, med energisk rytme, blåsere og håndklapping som driver sangen fremover. Hennes vokal er intens og majestetisk, og hun gir teksten om sviktet kjærlighet en egen verdighet.
I The Independents kåring av Dustys 20 beste låter (2024) omtales "In the Middle of Nowhere" slik:
«Kraften i ‘In the Middle of Nowhere’ ligger i den merkelige spenningen i sentrum. Musikken marsjerer ubønnhørlig fremover, med fingerknipsing og horn, og Springfields vokal er fullstendig majestetisk, men teksten er gjennomsyret av bønnfallende sorg: knuste drømmer, ubesvart lidenskap, et forhold på randen.» (The Independent, 2024)
Tekstlig balanserer låten mellom stolthet og desperasjon. Budskapet er like mye et rop om hjelp som en stille bønn, og Dusty formidler denne dobbeltheten med sjelden innlevelse. Flere retrospektive omtaler har kalt låten et «høydepunkt fra Dustys Motown-periode» og et eksempel på hvordan hun kunne kombinere kraft og sårbarhet i én og samme frase.
Selv om låten i ettertid kanskje er noe undervurdert sammenlignet med de aller største klassikerne, fremstår "In the Middle of Nowhere" i dag som et strålende stykke britisk soulpop, og en påminnelse om hvor dypt Dusty Springfield kunne nå inn i en tekst – og i lytteren.
New Musical Express:
BRIGHT AND BREEZY DUSTY
GREAT stuff from Dusty Springfield in "In The Middle Of Nowhere," a snappy bouncer, showcasing that seemingly authentic gospel approach in which she specialises. Ivor Raymonde's backing is swinging and brassy and has that slightly muffled effect which we've come to expect from the American r-and-b discs. Her solo is backed by spirited chanting, over-dubbed by Dusty harmonising with Doris Troy.
The gal's in sparkling, bubbling mood here. A tremendous sound on this finger-snapper—I only hope it isn't too American-sounding, and frightens the fans off by its realism. Should do much better than her last, anyway.
She's in romantic rather than ebullient mood for rockaballad "Baby Don't You Know," with unobtrusive strings and shuffle rhythm. On Philips.
(Derek Johnson)
Them: "One More Time" (Decca) *****
"One More Time", Thems tredje singel etter gjennombruddet. Låten skrevet av Van Morrison og produsert av Tommy Scott, og spilt inn i Decca Studios, London. Selv om den aldri ble noen stor kommersiell suksess i Storbritannia, regnes den i dag som en sentral del av bandets tidlige katalog – ikke minst på grunn av Morrisons vokal.
Drevet fremover av et fingerklimpret tema på elgitar, og en tung, markert bass, trommer og en rislende tamburin - men eid og det så til de grader av Vans røst som takket være innspillingens veldige romklang, fremstår som den mest desperate, bunnløst fortvilte lyden i verden. Han seiler på tårer. Han er alene. Han forlot henne, han forspilte sine sjanser, sin fremtid, sitt alt. Nå kommer han hjem og skal gjøre det godt igjen. Han overbeviser hverken seg selv eller oss. Denne sangen stirrer rett inn i fortapelsen. Og alt er mørkt. Bortsett fra den lekre, tilbakelente gitarsoloen som dukker opp mot slutten og sier “så, så …”.
Låten er en langsom, soul-påvirket ballade, hvor arrangementet er sparsomt, men effektfullt: orgelet ligger som et pulserende teppe under Morrisons uttrykksfulle stemme, og rytmen drives av en enkel, men tung backbeat. Sessionmusiker Bobby Graham spiller trommer, og Phil Coulter bidrar på piano – et vanlig trekk for flere av Thems studioproduksjoner i denne perioden.
Kritikken var delt, men Van Morrisons vokal fikk gjennomgående ros.
Disc Weekly beskrev singelen som «veldig sakte» og mente at Van Morrison sang «insinuerende, som om han har varme poteter i munnen». Record Mirror beskrev Vans vokal som “raus”. Dem om det. Jeg mener den er episk. “One More Time” må og skal spilles på 11.
Det var uenighet internt i bandet om låtvalget. Gitarist Billy Harrison mente "One More Time" ikke egnet seg som single, mens Morrison var misfornøyd med produsent Tommy Scotts valg om å legge på ekko på vokalen – dette fant han først ut da han hørte platen i etterkant.
Låten nådde ikke høyere enn 48. plass på Melody Maker-listen i Storbritannia, men var mer populær i Sverige, hvor den nådde topp ti.
New Musical Express:
Them’s new smash
ON the evidence of their last two releases, the lead singer of Them generates more genuine soul than any of his British contemporaries. The slowly pounding beat-ballad “One More Time” (Decca) is sung with immense feeling and heart-searching, to the accompaniment of an insidious, compulsive riff.
“Here Comes The Night” was an unmistakable smash, and I tipped it as such. This new one is not quite so obvious, but I reckon it’ll do equally as well. And rightly so!
Unlike the top side, organ dominates the backing of “How Long Baby.” Otherwise, it’s similar in conception—again extremely slow.
(Derek Johnson)
The Beatles: Beatles for Sale No. 2 (Parlophone) *****
“Beatles for Sale No. 2” var den niende britiske EP-utgivelsen fra The Beatles, og inneholder fire spor hentet fra albumet “Beatles for Sale”. Utgivelsen gir den et konsentrert bilde av bandets uttrykk høsten 1964, fra deres countryinfluerte tømmerkoie-album.
En lavmælt, resignert McCartney-ballade, skrevet i tenårene, men først innspilt høsten 1964. Teksten er en forsiktig avskjed, full av vemod: «One day you'll look to see I've gone, for tomorrow may rain, so I'll follow the sun.» En tenåringsversjon av “One Too Many Mornings”. Musikalsk er den kledelig spartansk, en på grensen til unplugged og svært lun countryballade med akustisk gitar, enkel perkusjon (Ringo slår på en pappeske eller koffert i stedet for trommer) og en kort, glidende gitarsolo. Mark Lewisohn beskriver den som «one of the gentlest ballads in the Beatles’ catalogue.»
En Lennon/McCartney-duett, hvor John og Paul synger tostemt hele sangen igjennom, og det er umulig å avgjøre hva som er første og hva som er andre-stemme. Teksten forteller om en kvinne i sorg etter tapet av sin kjæreste: «Oh, how long will it take till she sees the mistake she has made?» At hun kler seg i sort, er en illevarslende detalj som antyder dødens tilsredeværelse. Låten går i tung 6/8-valsetakt, med mollstemte harmonier og et noe uvanlig akkordskjema for Beatles. Ifølge Ian MacDonald har låten «a desolate and slightly surreal air, showing a fascination for sadness that would become more explicit later.»
En perfekt cover av Buddy Hollys 1957-klassiker, tolket med Beatles’ trestemte harmonier (John, Paul og George), George Harrisons kimende tolvstrengs Rickenbacker, og et dempet trommekomp fra Ringo. Teksten er naivt romantisk: «Words of love, you whisper soft and true, darling I love you.» George Martin la til litt klang for å understreke stemningen. Mojo har kalt Beatles’ versjon «one of the best tributes to Holly ever recorded.»
"I Don't Want to Spoil the Party"
Hovedsakelig Lennons låt, han synger også det meste av den tostemt i duett med seg selv, men det er McCartneys ekstremt utslagsgivende harmonivokal i broen som løfter innspillingen helt opp i Valhall. Teksten er veldig teenage angst og handler om en fyr som ikke orker å være på festen lenger, han er full, har kranglet med kjæresten, og nå finner han henne ikke. Pauls 2. stemme får fortvilelsen til å blø. Et mektig rykk i denne lekre, huskende coutrypop-visen. Fin avstemning mellom akustiske gitarer og en kommenterende elektrisk med twang. Richie Unterberger beskriver sangen som «an overlooked gem, with melancholy lyrics and a subtle country lilt.»
Helhetsvurdering:
Beatles for Sale No. 2 er et konsentrert tverrsnitt av det mest undervurderte Beatles-albumet, med fire låter som alle bør regnes blant deres klassiske innspillinger. Det er et tidsbilde med lang holdbarhet og skyhøy kvalitet, enten du opplever det på original EP, album eller i digitalt format.
New Musical Express:
BEATLES (Parlophone) on their “...For Sale No. 2” give you top Merseybeat in I’ll Follow The Sun, Baby’s In Black, Buddy Holly’s Words Of Love, and I Don’t Want To Spoil The Party.
(Allen Evans alias Andy Gray)
Dette var altså den forrykte og eldgamle redaktøren Andy Grays alibi for å grabbe til seg alle EP’ne (og LP’ne) som ble sendt til avisen. Han kalte det en anmeldelse.
Manfred Mann: "The One in the Middle" (His Master’s Voice) *****
"The One in the Middle"-EP’en står som et av høydepunktene i Manfred Manns lange og musikalsk usedvanlig rike karriere. Den utkonkurrerte The Rolling Stones’ samtidige “Got LIVE If You Want It”-EP, og plasserte for noen sommeruker i 1965 Manfred-gjengen helt oppe på 2. plass i det britiske pop-hierarkiet, bare slått av The Beatles. I motsetning til ukens nye Beatles-EP som var fire kutt fra et allerede utgitt album, var både Stones- og Manfred-EP’ne kun satt sammen for dette formatet. Begge solgte også så godt at de kom høyt på single-listene, på tross av sin langt høyere pris. (EP’ne kostet 9 shilling 6 pence, singlene 6 shilling 8 pence - eller kr. 9,50 mot kr. 6,70 etter datidens kurs.)
Tittelsporet er skrevet av vokalist Paul Jones, opprinnelig ment som en slags pastisj på bandets egen situasjon og image. Teksten er full av selvironi, med linjer som "I'm the one in the middle, I'm the one you never see," og Jones leverer den med en blanding av deadpan humor og sjarm. Ifølge Jones ble sangen skrevet til The Yardbirds’ Keith Relf, som takket nei da han opplevde teksten som for direkte og ærlig, så Jones tok den selv. Musikalsk er låten lett oppdrevet rhythm & blues med popsmak, dominert av et vandrende gitartema og noen skikkelige orgelsprut. Jones formidler tekstens humor med et tydelig flir, han er befriende lite selvhøytidelig. Plateomslaget fremhevet hans evne til å mestre “the art of singing tongue in cheek”.
En cover av Herbie Hancocks jazzklassiker, og et utstillingsvindu for bandets instrumentalteknikk. Paul Jones synger, men hans viktigste bidrag er utvilsomt munnspill-soloen som avslutter låten, den matcher saksofon-soloen Mike Vickers serverte midtveis. Arrangementet gir mer plass til improvisasjon og lek enn originalen. Manfred Mann selv briljerer på piano og orgel. Dette sporet fremheves ofte som bevis på at bandet, selv på høyden av popsuksess, var et solid jazz/R&B-ensemble innerst inne. "Watermelon Man"er en porsjon britisk beat-jazz, intet mindre.
En ballade skrevet av Phil Spector og Doc Pomus, opprinnelig innspilt av Ben E. King. Paul Jones synger med stort uttrykk og sørgmodig intensitet, mens bandet kler ham med et sparsommelig, men effektivt arrangement: ganske aktiv gitar, surkleorgel og påskrudde trommer. Først mot finalen blåses arrangementet opp med koring og dryppende pianotoner. Teksten, en smaksprøve på kjærleikens fortvilelser, får et personlig preg i Jones’ fortolkning. De fikset klassisk pop som bare det, og tok aldri lett på noe.
Bob Dylans låt tolkes med respekt og britisk vri. Ifølge EP-ens plateomslag ble Dylan selv imponert etter å ha sett Manfred Mann på Marquee tilbake i mai 1964: «real groovy» skal han ha sagt om bandet. I Manfred Manns versjon er arrangementet klart mer dramatisk enn Dylans original, i utgangspunktet Pauls røst, Dylans ord og Manfreds stakkato orkesterpiano, men som gradvis får følge av militære marsjtrommer og en kassegitar i det bolero-lignende arrangementet. Alt utført med respekt og innlevelse. Antagelig var denne innspillingen årsaken til at Dylan ga Manfred Mann førstevalg når han solgte komposisjoner han ikke tenkte å gi ut selv. I desember uttalte han dette om Manfred Manns tolkninger: “They’ve done about three or four. Each one of them has been right in context with what the song was all about.” De hadde bare gjort to på det tidspunktet (“If You Gotta Go, Go Now” var den andre, en stor hit), men rosen kom nok rett fra hjertet uansett. I 1981 ble han igjen spurt om sitt syn på Manfreds coverinnspillinger og svarte: “Yeah, those are okay… even better than Peter, Paul And Mary”.
Helhetsvurdering:
"The One in the Middle"-EP’en viser et band i kreativ toppform, med evne til både selvironisk pop, instrumental briljans, sår ballade og tidlig Dylan-tolkning. Paul Jones fremstår som en av britisk R&Bs mest uttrykksfulle vokalister, og bandet kombinerer virtuositet med kommersiell sans.
New Musical Express:
MANFRED MANN (HMV) feature their disqualified Song Festival number, Paul Jones’ The One In The Middle, which Paul himself puts over, as he does Bob Dylan’s controversial With God On Our Side. Add Watermelon Man and What Am I To Do and you have a top EP.
(Allen Evans alias Andy Gray)
Nok en “anmeldelse” fra grådige, udugelige Gray.
Downliners Sect: "I Got Mine" (Columbia) ****(*)
Med "I Got Mine" leverte Downliners Sect et sjeldent og modig britisk country-øyeblikk midt i 1965 – lenge før slike amerikanske impulser var anerkjent i britisk pop (selv om Beatles tjuvstartet med “Beatles For Sale”). Dette er hoedown og stilsikkert så det holder, muntert fremført, tettstrikket gitardriv, med rikketikke-vaskebrett (eller er det skjeer?) som stemningsskapende perkusjonsdetalj. Et countrylag fra Yorkshire, høye på Bakersfield. Kamelonforvandlingen er forbløffende. At sekten hadde dette i seg!
Her er det ingen fuzz, ingen psych, ingen ironisk distanse – bare et bunnsolid grep om genren. Downliners Sect kødder ikke med country. Utførelsen er både stram og oppriktig. Og skarp slik det langt senere Green On Red var skarpt. Ja, det lyder så friskt. Å slippe denne siden av seg selv løs i beat-pop art-England var modig, på grensen til dumdristig.
"I Got Mine" er ikke en pastisj, men et virkelig forsøk på å tolke amerikansk country – rett frem, smittende dansbar og med snert. Det er vågalt, og det er morsomt. Og dette fra et R&B-band som ikke engang hadde fått skikkelig fart på karrieren. Det er ikke uten grunn at Downliners Sect ble et høyt elsket kultband med en svært ettertraktet diskografi.
New Musical Express:
DOWNLINERS SECT
Well, here’s a turn-up for the book from r-and-b specialists, the Downliners Sect, who are on a country barn-dance kick in “I Got Mine,” on Columbia. It’s a happy record, toe-tapping and infectious—with a chorus you can join in.
The lyric’s amusing, too. Altogether a disc to chase the blues away, but very out-of-character for this group.
Flip is a slowly swaying, c-and-w Reeves-type ballad, which doesn’t really suit the boys. In fact, I can’t help wondering if it’s a send-up!
(Derek Johnson)
The Fortunes: "You’ve Got Your Troubles" (Decca) ***(*)
Da The Fortunes slapp "You’ve Got Your Troubles" sommeren 1965, var det med et sound som skilte seg ut blant årets britiske poputgivelser. Låten, skrevet av Roger Cook og Roger Greenaway, er arrangert av Les Reed og produsert av Noel Walker. Den toppet hitlistene i flere land, nådde 2. plass i Storbritannia og 7. plass i USA, og representerer høydepunktet i gruppens kommersielle karriere.
Musikalsk er låten en melankolsk popballade, der et gjennomgående trompetmotiv som kontrapunkt mot vokalen – beskrevet av Billboard som «striking» – gir sangen en slags resignert verdighet. De tette harmoniene, lagt på et polert arrangement med et anstrøk av bittersøt alvor. Teksten tematiserer kjærlighetssorg og solidaritet: «You’ve got your troubles, I’ve got mine» – en linje som på sitt vis innkapsler låtens resignerte stemning.
Sangen ble fort gjenstand for delte meninger. Allerede den gang noterte flere seg at uttrykket var sentimentalt og glatt. Mojo beskrev senere låten som «a syrupy, plodding ballad with a chorus that sounds like it’s trying much too hard to be comforting», og på samlerfora går diskusjonen mellom dem som omfavner låtens velproduserte pop og dem som finner den utålelig sutrete.
Låtskriver Roger Greenaway har selv reflektert over at «It was a bit of a weepie, really. We had better songs, but this one just caught the mood that summer.» Tilfeldigheter, altså. Det tok forøvrig sin tid før singlen begynte å selge, og Derek Johnson i NME kalte den god, men spanderte bare noen magre linjer på anmeldelsen.
"You’ve Got Your Troubles" er en tidstypisk britisk popballade med tydelig kommersiell appell, men også med et uttrykk som lett vipper over i det sentimentale. Case closed.
New Musical Express:
FORTUNES (Decca) deserve recognition for “You’ve Got Your Troubles.” Blend of beat, melody and impressive performance, with a colourful Les Reed backing. Unison vocal. Similar treatment for “I’ve Got To Go.” Good disc!
(Derek Johnson)
Cops ’n Robbers: "I Could Have Danced All Night" (Pye) *****
Med “I Could Have Danced All Night” overrasker Cops ’n Robbers på alle plan. Her leverer det ellers røffe og R&B-forankrede bandet en respektfull og uventet elegant tolkning av Lerner & Loewes musikalstandard fra “My Fair Lady”. Arrangementet er imponerende sofistikert: et rullende, rykkende shuffle-komp av trommer, bass og håndklapp danner et stødig fundament, mens orgel og tidvis piano flyter som et bevegelig teppe under vokalen. Rytmegitaren er tilstede, men har en beskjeden, men likevel viktig rolle her som less is more. Arrangementets genistrek er bruken av saksofon, den kommer sent inn, plasseres seg et stykke bak, men legger noen vidunderlige toneløkker inn på passende steder. Effekten er magisk.
Vokalen er bemerkelsesverdig behersket – den mister aldri besinnelsen, men går nær nok til at du merker uroen. En utrolig fin versjon, og totalt uventet fra et såpass lurvete R&B-lag. De spiller uten et snev av ironi. Her gis respekt for godt håndverk, de tar komposisjonen på alvor.
At denne versjonen stammer fra et band som ellers forbindes med rå rhythm & blues og klubbstemning, gjør prestasjonen enda mer imponerende. I likhet med deres svært undervurderte og beslektede versjon av Dylans “It’s All Over Now, Baby Blue” (utgitt i august 1965), viser Cops ’n Robbers at de evnet å heve seg langt over genreforventningene og levere tidløst. Skjønt de aldri fikk noen statue av ettertiden. Det burde de fått.
Har du aldri hørt om bandet, er det på tide nå.
New Musical Express:
Highly infectious r-and-b styling of “I Could Have Danced All Night” by the Cops ’n Robbers, with handclaps, organ, maraccas and shuffle rhythm, and featuring solo vocalist. I enjoyed this tremendously. Pye.
(Derek Johnson)
The Marvelettes: “I’ll Keep Holding On” (Tamla Motown) *****
Utgitt våren 1965, står “I’ll Keep Holding On” i dag som et av de sterkeste bevisene på The Marvelettes’ utvikling fra tidlig Motown-ungpikegruppe til voksne, hardtslående pop-soul-pionerer. Skrevet og produsert av William “Mickey” Stevenson og Ivy Jo Hunter, ble låten et moderat amerikansk pophit (nr. 34 på Billboard Hot 100), men dens egentlige liv skulle vise seg på dansegulvene i England, hvor den senere ble en av Northern Soul-fenomenets mest elskede klassikere.
Fra første takt ruller låten i gang med et uimotståelig, drivende beat – The Funk Brothers’ rytmeseksjon trykker på med pågående tromming, elegante dryss av tamburin, løpende bass og et kompakt blåserearrangement som gir låten det fortettede Motown-trykket. Over dette fundamentet hviler Gladys Hortons vokal, som her låter både barsk, sårbar og urokkelig – ikke en ungdommelig forelskelse, men et desperat, viljesterkt løfte om ikke å gi slipp:
“Some sweet day, oh, love will come my way / If it takes forever and a day, I’ll keep holding on.”
Motown Junkies har truffet presist når de kaller låten “a pounding, propulsive slice of mid-Sixties Motown magic, with Gladys Horton’s gritty, determined lead backed by a driving rhythm section and the group’s trademark harmonies. There’s an almost desperate urgency to the whole thing, and the ‘hold on, hold on’ call-and-response hook is pure pop brilliance.”
Låten er dessuten et studie i Motowns produksjonsestetikk: alt fra den insisterende tamburinen til de punktlige blåsene og ropene i bakgrunnen gir låten fremdrift og styrke. Ifølge Billboard er det “its infectious beat and hard-hitting vocal” som gjør låten til noe mer enn et genrestykke; her er det både vilje og sult i hver takt.
Motown-historiker Adam White beskriver treffende “I’ll Keep Holding On” som “the last truly great Marvelettes single of the classic period.” Et uimotståelig refreng, barsk vokal, suggererende groove og all den styrken, besluttsomheten og optimismen som preget soulens gullalder.
New Musical Express:
Heavy thumping beat, brass, tambourine, handclaps, solo voice and echo chanting are the ingredients of “I’ll Keep Holding On” by the Marvelettes, now visiting Britain. Rhythmically exciting, but the backing’s too intense. Tamla-Motown.
(Derek Johnson)
The Kingsmen: "The Climb" (Wand) ***
"The Climb" fra slutten av 1964 er The Kingsmen på sitt mest feststemte og publikumsappellerende. I kjølvannet av "Louie Louie" og bandets gjennombrudd på amerikanske ungdomsklubber, kastet de seg over det som for en kort stund var en ny dansemote: «the climb» – en enkel, klatrende bevegelse på dansegulvet, og en sikker vinner på sekstitallets fester.
Musikalsk er dette Kingsmen-formelen rendyrket: dominerende, skvækende sax, chunky gitar og en hardtpumpende rytmeseksjon, alt sammen i et svett, klubbpreget lydbilde som er like deler rått og energisk som det er ukomplisert. Bandet roper ut: «Come on everybody and do the climb!» og setter med det stemningen for en låt som ikke er laget for radio, men for dansegulv. Teksten fungerer nærmest som en instruksjon: «You gotta move your feet, and you gotta move your hands…» – alt for å få ungdommen opp og ut på gulvet. Og villskap i bøtter og kar importert rett fra kor-klatringen til the Beatles i “Twist And Shout”.
I samtiden beskrev Cash Box låten som “a go-go instrumental that rocks and shakes, with a wild, pounding beat for the kids,” og det er nettopp samspillet mellom den enkle vokalen og det drivenede kompet som gjør låten så effektiv som klubbfavoritt. AllMusic sier det slik: “It’s pure dance music – relentless, infectious and gloriously messy.”
"The Climb" nådde ikke de store høydene på hitlistene, men ble en sikker dansegulvfyller, og i dag står den igjen som en essensiell partylåt for alle som elsker den rå, upolerte “frat rock”-energien som gjorde The Kingsmen til et ikon for sekstitallsungdommen.
New Musical Express:
KINGSMEN
Another offshoot of the shake is “The Climb, when the Kingsmen open with “C’mon everybody, and do the Climb,” you know what to expect! Growling solo vocal issues instructions, with the others chanting their approval—plus handclaps, rasping saxes and enthusiastic party shouts.
Applause and organ lead into “The Waiting.” It’s fast-paced, and more unusual, both in material and interpretation. On Pye-International.
(Derek Johnson)
The Sons of Fred: "Sweet Love" (Columbia) *****
Utgitt som debutsingel på Columbia i 1964, er "Sweet Love" et overrumplende stykke britisk beat og freakbeat-historie – en låt som allerede i sin samtid skilte seg markant ut i mengden av R&B-inspirert ungdomsrock. The Sons of Fred, med Ray Redway på vokal, Alan "Boh" Bohling på rytmegitar, Mick Hutchinson på leadgitar, Pete Sears på bass og Tim Boyle på trommer, var et band som la listen høyt.
Låten åpner relativt beskjedent, med prøvende anslag på en 12-strengs akustisk gitar og hvor Redways romklangsvokal antyder den innestengte kraften bandet forvalter. Så skjer det noe: Låten bygger seg plutselig opp til et langt mer hektisk og eksplosivt uttrykk, inkludert dengende, dundrende trommer og skjevt plystrende orgel, og et fritt frem for både vokal og band i en dose freakbeat-psykedelia før sjangeren egentlig eksisterte.
Orgelet spiller en avgjørende rolle, med en solo midtveis i låten som gir en ekstra dimensjon til bandets allerede brottsjøer av sound. Slik beskriver bloggen Under-Appreciated Rock Vocalists det: “With its fierce vocals and fine organ solo, ‘Sweet Love’ is my favorite … closest to the psychedelic-tinged freakbeat sound.”
Det er denne balansen mellom behersket åpningsparti og det frenetiske klimakset som gjør "Sweet Love" så oppsiktsvekkende, og bandet viser med tydelighet at de er mye mer enn et britisk R&B-band blant mange. De gir låten både groovy rytmikk, suggererende orgel, kraftfull vokal og en genuin følelse av at noe nytt er på vei inn i britisk populærmusikk.
I dag er "Sweet Love" en kultfavoritt blant kjennere og samlere, et bindeledd mellom britisk beat, rå R&B og den kommende freakbeat- og psykedelia-trenden. At bandet fikk opptre med denne på Ready Steady Go! i juni 1965, bekrefter at låten hadde gjennomslagskraft også i sin samtid.
"Sweet Love" er både tidsriktig og tidløs – en eksplosjon av energi, arrangement og genremot som står fjellstøtt i britisk beat- og freakbeat-historie. En undervurdert, men helt essensiell 60-tallsperle.
New Musical Express:
“Sweet Love” is a dramatic r-and-b ballad, with crashing chords and an underlying organ riff. Minor key adds to the compulsion, but the SONS OF FRED sound more like the sons of the Animals to me! Columbia.
(Derek Johnson)
Johnny Peters: “When You Ask About Love” (Decca) ***
Da Johnny Peters slapp sin eneste kjente single, “When You Ask About Love”, sommeren 1965, var det som en trofast og forsiktig hyllest til The Crickets’ original fra 1959. Platen ble utgitt på Decca med David Whitaker som arrangør og Andrew Loog Oldham som produsent, og markerer et typisk eksempel på hvordan britiske artister på midten av sekstitallet forsøkte å tilpasse amerikansk rock’n’roll til sin egen hjemlige poptradisjon.
Singelen ble ikke noen salgssuksess, men har i ettertid funnet sin plass på samlinger som Guys Go Pop Volume 4, hvor den omtales som representativ for “horns, strings, double-tracked vocals, tender lyrics about love and romance, and a youthful, innocent optimism.” Dette er også treffende for Peters’ versjon: Arrangementet er polert, uten rockens råhet eller garasjepreget energi, og vokalen holdes i et klassisk poplandskap, krydret med eksentriske Oldham-innfall – aldri direkte utagerende.
Noen kilder fremhever at tolkningen er “trofast” og “pent gjennomført,” men også at den mangler særpreg og intensitet, noe som kan forklare hvorfor platen ikke slo gjennom da den kom ut. Peters’ versjon glir rett inn i rekken av britiske popsingler fra denne perioden, hvor det var langt mellom de virkelig unike stemmene.
Oldham burde nok heller gitt ham en Jagger/Richard-original å tygge på.
Da jeg ikke har funnet låten på nettet, velger jeg å kompensere med den offisielle Decca-biografien som ble snekret sammen for her omtalte single.
The Beatles, Gerry and the Pacemakers, The Rolling Stones, Tom Jones, Wayne Fontana and the Mindbenders, Herman’s Hermits – Johnny Peters har stått på samme plakat som alle disse toppartistene en eller flere ganger i løpet av sin fire år lange musikkarriere.
Lyden av Peters’ stemme traff verden for første gang i Cheshire 13. januar 1945. Det var likevel ikke før i 1960 at Johnny virkelig begynte å bruke stemmen sin for fullt, etter å ha blitt inspirert av det nå legendariske TV-programmet “Oh Boy”. Han begynte da å synge og spille gitar. Etter en stund dannet Johnny en gruppe sammen med noen lokale gutter (blant dem Derek Quinn fra Freddie’s Dreamers), og de holdt jam-sessions hjemme hos hverandre, kun for moro skyld.
I 1961, etter å ha blitt musikalsk dyktige, tok guttene navnet Johnny Peters and the Jets, og begynte å spille på ungdomsklubber og mindre private danser. De ble raskt mer kjente, og etter hvert kom også spillejobbene på større dansesteder. Til tross for suksessen ble Jets etter hvert oppløst, og Johnny dannet et nytt backingband kalt The Crestas. Sammen med dem opptrådte han på Liverpools berømte Cavern Club, blant annet sammen med artister som The Beatles og Gerry and the Pacemakers. Han hadde også en svært vellykket sommersesong ved en Butlin’s ferieleir i Wales.
Siden den gang har Johnny blitt mer og mer kjent i Midlands og Nord-England. Besetningen i bandet hans har skiftet flere ganger (det heter nå The J.P.’s), men hans popularitet har bestått. I mars i år var Johnny på audition for den ledende plateprodusenten Andrew Oldham, som alltid er på utkikk etter nytt talent, og resultatet ble Johnny Peters’ første plateutgivelse på Decca: “When You Ask About Love” med “People Say” på B-siden.
New Musical Express:
Decca’s JOHNNY PETERS dual-tracks a lilting rockaballad “When You Ask About Love.” And as you’d expect from producer Andrew Oldham, there’s an all-happening backing, including bongoes, tambourine and mandolin effect.
(Derek Johnson)
Mick Taylor: “London Town” (CBS) *****
Mick Taylors London Town” er en av de mer kuriøse og lavmælte innspillingene i den britiske folkfloraen fra midten av sekstitallet – signert en amerikansk visesanger, Mike Taylor, som i 1965 befant seg i London og utga denne eneste kjente singelen på CBS. Forvirringen omkring artistnavnet har vedvart: på singleetiketten står det “Mick Taylor”, mens noteark og musikkforlagsinformasjon konsekvent bruker “Mike Taylor”. Han har ingen tilknytning til Mick Taylor fra Rolling Stones – dette er to helt forskjellige artister.
Før utgivelsen ga Mike Taylor sangen til Donovan, som spilte inn en demoversjon allerede i 1964. Donovans innspilling ble ikke utgitt før på samlingen Troubadour i 1992, så det var Taylors egen versjon som først presenterte “London Town” for publikum.
Originalen fremføres i et rolig, resitert tempo over et nøkternt, rullende fingerspill på akustisk gitar. I bakgrunnen tikker noe som lyder som en metronom med kalosjer. Denne underlige kombinasjonen av taktmarkør, halvresitert vokal og fingerspill kunne vært brukt i en resignert dokumentarfilm. Taylors stemme er varm, avdempet og observerende, og teksten maler et bilde av storbyen slik den fortoner seg for en fremmed – ikke romantisk, men hverdagsgrå, sliten og samtidig fylt av underfundig varme for outsidere og byens skyggesider.
Platesamlerforumet 45cat oppsummerer inntrykket slik: “A gentle, almost spoken folk tune, with sparse, fingerpicked guitar and Taylor’s warm, understated vocal. London isn’t romanticised, but depicted as cold, grey and weary, with a subtle but unmistakable affection for the outsiders.”
Taylor var på dette tidspunktet en amerikansk folksanger bosatt i London, og “London Town” reflekterer outsiderens blikk på byen, båret av en ydmyk, poetisk nøkternhet. Da Pretty Things senere spilte inn låten i en langt mer elektrifisert og ekspressiv beat-versjon, var det denne opprinnelige, saktegående fortellerstilen de bygget videre på.
Det er uansett en fascinerende vise som tiden aldri oppdaget.
New Musical Express:
MICK TAYLOR (CBS) does a Donovan in the strangely appealing, folk-styled and self-penned “London Town,” with acoustic guitar. “Hoboin’” is semi-spoken and bluesy, with harmonica. Shows distinct promise, this boy.
(Derek Johnson)
Samme label, samtidig i London, men på to helt forskjellige reiser.
Dana Gillespie: "Donna, Donna" (Pye) ****
Dana Gillespies første single, "Donna, Donna", utgitt på Pye i juni 1965, er et vakkert og overraskende lavmælt stykke britisk pophistorie. Bare 16 år gammel leverer Gillespie en tolkning som balanserer mellom folk og pop med imponerende modenhet, samtidig som hun gir sangen et særegent preg som skiller seg tydelig fra tidligere versjoner.
Sangens opprinnelse går tilbake til den jødiske folkesangen "Dana Dana" (opprinnelig på jiddisch "Dona Dona"), skrevet av Sholom Secunda og Aaron Zeitlin for en teaterproduksjon i New York i 1940. Den engelske teksten ble først gjort kjent av Joan Baez på begynnelsen av 1960-tallet, men har siden fått en rekke tolkninger på tvers av sjangre og språk.
Innspillingen bygger på et svært enkelt, men effektfullt arrangement. Gillespie synger utelukkende akkompagnert av akustisk gitar, og i bakgrunnen anes både kastanjetter og en langfløyte, mikset diskret inn slik at lydbildet får en luftig, nesten eterisk kvalitet. Produksjonen er naken og tilbakeholden, noe som gir stemmen hennes all den plassen den trenger – og den ungdommelige, men allerede uttrykksfulle vokalen hennes bærer hele innspillingen med en sårbarhet som både er britisk og tidløs.
Ifølge Mojo “beholder Gillespie låtens folkerøtter, men tilfører en bittersøt popfølelse og gir den et mildt, men rørende løft.” I diskusjonsgrupper på nettet bemerkes at arrangementet er “strippet for alt overflødig, og de få instrumentene som er med, gir låten en sart, men distinkt karakter – Gillespie synger som om det virkelig gjelder.” I Dana møter folk-trenden ungdommelig popmelankoli.
Gillespie hevdet overfor musikkpressen at hun var en personlig venn av Bob Dylan, noe som ga henne en god del spalteplass i 1965-66. Hvor sant det var, kan diskuteres. Hun hadde et forhold til unge David Bowie i 1964, da han var 17 og hun 14. De holdt kontakten, og hun ble tilknyttet David Bowies MainMan-management. LP’n “Wasn’t Born A Man” (1973) ble produsert av Bowie og Mick Ronson.
“Donna, Donna” ble ingen suksess, men har i ettertid fått status som et ettertraktet samlerobjekt, og er ofte fremhevet som en av de mest interessante britiske versjonene av denne tradisjonsrike sangen. Gillespies skjøre vibrato formidler både styrke og sårbarhet, og gjør innspillingen fascinerende.
New Musical Express:
DANA GILLESPIE
Teenage folk singer Dana Gillespie has a small but delicate voice, which is ideal for the wistful lyric of the traditional “Donna Donna” (Pye).
The unusual backing consists of acoustic guitar, flute and castanets, and the rhythm is pleasantly lilting.
Dana’s self-penned “It’s No Use Saying If” opens with scat singing. She projects more forcefully in the main lyric. A jog-trotting pace on this side.
(Derek Johnson)
Johnny Cymbal: "Go V.W. Go" (United Artists) ***
Johnny Cymbal var allerede kjent for tenåringshiten “Mr. Bass Man” da han i 1965 slapp “Go V.W. Go” – en single som nå står igjen som en sjarmerende kuriositet fra amerikansk pophistorie. Låten rir på to sterke trender: drag racing-bølgen og den stadig voksende amerikanske fascinasjonen med Folkevogn-bobla, bilen som, tross sin størrelse, nå var blitt et ungdomskulturens ikon.
Musikalsk følger “Go V.W. Go” den klassiske dragster-formelen: her er det energisk trommekomp, surf-gitar og doo-wop-koring, alt pakket inn i en produksjon som kunne sklidd rett inn i enhver hot rod- eller strandfilm fra perioden. Teksten er en hyllest til den lille folkevognen – “It may be small, but it's got it all / Go V.W. go!” – og det hele fremføres med akkurat den ironiske entusiasmen og lettheten som preget mange “novelty” singler på midten av 60-tallet.
Samtidsomtale fra Billboard beskrev låten som “a bright, fun number with a clever automotive theme—sure to catch on with the teenage crowd.” Det er åpenbart at produsentene regnet singelen som skreddersydd for amerikansk middelklasse-ungdom og deres bekymringsløse dyrkning av raske biler og solstekende strender.
Låten fikk aldri noe gjennomslag på hitlistene, men lever videre som en liten kultfavoritt blant samlere – både for fans av Johnny Cymbal og for de som elsker surf- og dragster-singler type Jan & Dean og tidlig Beach Boys. Flere har påpekt at “Go V.W. Go” er et utmerket eksempel på samhandlingen mellom amerikansk popkultur og reklame: VW-bølgen var ekstremt salgbar i seg selv.
New Musical Express:
JOHNNY CYMBAL
Another of those speedster burn-up lyrics, this time self-penned by Johnny Cymbal, is “Go V.W. Go”—that’s a Volkswagen, of course!
It has the usual semi-surf fast-shuffle beat, a quite amusing story line, and girls chirping encouragement and humming in falsetto.
The trouble with all these roadster songs is that they all sound the same. I enjoyed the tender rockaballad “Sorrow And Pain” more. Hauntingly handled on echo, with strings, hushed chanting and a colourful lyric. On United Artists.
(Derek Johnson)
Susan Maughan: "When She Walks Away" (Philips) ****
“When She Walks Away”, utgitt på Philips i 1965, viser Susan Maughan i en mer moden og subtil popinnpakning enn tidligere i karrieren. Låten er skrevet av Pete Morgan, med et arrangement ledet av Ivor Raymonde – kjent for sitt elegante grep på britisk pop i perioden.
Innspillingen er påfallende sofistikert og nennsomt arrangert. Oppmerksomheten fanges tidlig av saksofonen som gir vokalen vennlige, pludrende kommentarer hele innspillingen igjennom. Arrangementet er fyldig, men aldri påtrengende – her er det både strykere og kor, men alt dreier seg rundt Maughans varme og vemodige stemme.
Melodien i “When She Walks Away” er ikke blant de mest minneverdige, men dette kompenseres med et komplekst arrangement. Uventede akkordskifter og en sofistikert bro mellom refreng og vers løfter låten, sammen med de elegante instrumentalinnslagene. Teksten er nøktern, men effektiv: “When she walks away, my world turns grey” – et bilde på hvordan kjærlighetens tap kan fjerne all farge fra livet.
Selv om singelen ikke ble noen salgssuksess, fikk den respekt i musikkpressen og på radiostasjoner for sitt “smakfulle, melankolske uttrykk” og for at Maughan nå viste nye sider som sanger. I dag regnes “When She Walks Away” som en av de mer interessante, undervurderte sekstitallsballadene i hennes katalog – og et skoleeksempel på hvor viktig arrangørens rolle var for britisk pop på denne tiden.
New Musical Express:
Impeccable Maughan
EXOTIC sensual bossa nova rhythm with a Getz-type sax obligato for “When She Walks Away” by Susan Maughan on Philips. There a peculiar echo effect that wafts away her final notes into the distance.
An impeccable performance, and—like all her discs—highly polished. But I’m afraid polish doesn’t matter all that much these days!
The Ivor Raymonde-Mike Hawker team wrote the mid-tempo shaker “Come Along Down And See Me,” with chanting group and full-sounding brassy backing.
(Derek Johnson)
Juni-utgavene av fanklubb-magasinene til Rolling Stones og Beatles. Godbiter som det ikke var så lett å få tak i for oss nordmenn.
Midtsidene. Mange fans lot seg friste til å rive ut disse og klistre dem opp på veggen med limbånd. Det var ikke lurt.
Og her, baksidene.
Over til Norge
Ganske oppsiktsvekkende, Beatles gjenerobrer 1. plassen, og vi er langt inne i juni. At Jim Reeves fortsatt topper skuyldes at Arbeiderbladet bare publiserte en LP-liste i måneden.
Jeg var ikke spesiet begeistret for nykommerne til Elvis og Finn Eriksen, men Hep Stars var saker. Og det var et band man følte at var nær. De dukket jo veldig ofte opp på svensk TV.
Hep Stars var svære i Norge, og gjennombruddet kom i disse junidagene i 1965, rett i forkant av Stones-besøket. Jeg var fan selv.
Uken da Hep Stars ble verdenspopulære i Norge. Og Hep-mobilen prydet begge hit-coverne. Snart skulle den få konkurranse av Pussy-bussen. Men foreløpig hadde ingen hørt om The Pussycats i Norge.
EP-platen mistet en låt fra den engelske. Erik Heyerdahl kompenserte med å gi den “You Better Move On”. Han tok som vanlig feil.
Den norske versjonen som manglet “Route 66”.
Klipp og annonser fra NME 11. juni 1965
Nei, Hollies’ hit er ikke rubbish, det er faktisk en av de flotteste singlene som ble utgitt midt på 60-tallet.
Gammelmannsveldet i NME formidlet stor lykke når det gikk bra for Elvis. Da ryddet man plass.
Kinks, Bacharach og Stones. En ikke alt for elegant fotomontasje på nyhetssidene.
Her hele Stones-bildet.
Det var ikke vanlig å kjøre stilige annonser for nye singler i NME. Men her er en.
Keith Altham, en av de beste NME hadde, men han ble snart hyret inn som pressesekretær for The Who.
Alan Smith var en middels reporter som slet litt med integriteten. Han var flinkere til å innynde seg hos stjernene enn å skrive. Han var nær kompis av The Beatles, og fikk ofte VIP-innpass gjennom Brian Epstein.
Kinks var heite i England etter slåsskampen i Cardiff. Nå var tiden kommet for å gre håret til Dave, og det hadde han to jenter til å gjøre. Keith Altham rapporterer.
Peter Noone mener Stones snubbet ham. Mick Jagger dementerer, og Brian snakker om Elvis.
Oslo-kinoene 11. juni 1965
“G.I. Blues” på Sandvika kino. Jeg hadde faktisk gått, om det var i dag.