Et av heavyrockens virkelige ikoner, “Deep Purple In Rock”, utgitt for 55 år siden.

Lørdag 13. juni 1970, nok en fin dag for postmannen i Bogstadveien. Med et visst forbehold da han befant seg i oppgangen til Bogstadveien 30, også kalt “Helvetes forgård”. Her dekket postkassene nesten en hel vegg, rad på rad av grønne postkassedører med navneskilt, plassert etter et system som fulgte gårdens sinnrike tallkoder, men selvfølgelig ikke alfabetet. Når postbudet sto der med tung veske over skulderen, den lille mappen med adressens korsbåndsendinger på maven, venstre neve rundt en solid brevbunke og hodet bikket bakover for å kunne lese navnene i øverste rekke, passerte livet revy. Dette kom til å ta tid. Det tok alltid tid. Og det var et mirakel å komme helskinnet ut. Hver dag.

Man hadde alltid post med seg tilbake fra Bogstadveien 30. Alle kassene var ikke merket med navn. Mange var merket med feil navn (navnet til noen som hadde flyttet for lenge siden). Og mange av dem som var merket med riktig navn (noen utført på en papirlapp festet med tape over navnet til forrige eier) skrev uleselig. Å bli kvitt post i denne oppgangen krevde kløkt, skarpt blikk, evnen til å dekryptere uten Enigma for hånden og nerver av stål. En liten glipp, og panikkangsten var over deg uten forsvarsel.

Oppgangen i Bogstadveien skilten klinten fra hveten, commandosoldaten fra grinasabben. Mangt et postbud er blitt hentet i krampegråt ut herfra av postens utrykningstjeneste. Alle som en la de postsekkene og brevstrikkene på hylla med øyeblikkelig virkning, og begynte å vanke på Blå Kors i Storgaten. Det var en hard verden også i 1970.

Jeg hatet Bogstadveien 30, men vi respekterte hverandre, Og Lorentzen i tredje fikk sine brev, selv om jeg aldri husket hvilken av de 3214 kassene (eller deromkring) som var hans. Det var bare å begynne øverst til venstre og stave seg gjennom marerittet mot høyre, og samme raden under, og raden under inntil evigheten slapp taket, og jeg kunne trekke ut til sollyset og livet og menneskeheten igjen.

Ute i det samme sollyset var barbeinte skolepiker på Tåsen offer for skolestyrerens vrede. De ekle pikeføttene forstyrret styreren, nå forbød han dem. Samtidig lot Rolv Wesenlunds seg friste av Arbeiderbladet til å være noe som aldri kledde ham, men som han forbausende ofte lot seg lokke til å være: En synser. Nærmest en rikssynser. Det var ikke hans styrke. Da ble han direkte umorsom. Så også i denne lørdagens Arbeiderbladet, og hvor han som familiefar uttaler seg om sex og samliv. Bildet på forsiden av avisen har et Fjertnes-uttrykk som villeder. I selve saken er han en tørr Hermansen (figuren han med stort hell parodierte i “Hurra for Andersens!”).

***Her et eksempel på helsefarlige føtter. På Tåsen.***

***Mange glemmer at Rolv Wesenlund faktisk brukte ganske mye av sin tid på å være umorsom i full offentlighet. Som her.***

Ukens New Musical Express gasset seg i godsaker, intervju med John Fogerty, en Roy Carr-sak om Elvis’ klassikere innspillinger fra 50-tallet, en fryktelig Andy Gray-anmeldelse av Pretty Things’ fenomenale “Parachute” (som jeg skal spare dere for), Nick Logans spådom om at ELP blir det neste nye og herlige saker også om The Who og Black Sabbath. Slik liker man å se NME.

NMEs nyhetssider melder bl.a.:

… at Mungo Jerrys “In The Summertime” selger så hurtig over disk (40 000 eks pr. dag) at man må tilbake til The Beatles’ velmaktsdager for å finne maken.

… at Christine Perfect trekker seg ut av musikkbransjen med øyeblikkelig virkning, heretter vil hun bare være kjent som kona til John McVie i Fleetwood Mac.

… at Bob Dylans neste album blir dobbel og får navnet “Self Portrait”; det ventes utgitt 22. juni.

… at Crosby, Stills, Nash & Young har ekspressinnspilt en ny Young låt, “Ohio”, en tung og sint sak, som tar for seg studentopprøret mot Vietnamkrigen i Ohio da fire studenter ble drept av Nasjonalgarden. Platen er allerede ute.

*Ikke alle er klar over at Dylan mottok sitt æresdoktorat i musikk på Princeton 9. juni 1970. Enda færre er klar over hva han mente om opplevelse:*
I put down my robe, I picked up my diploma
Took hold of my sweetheart and away we did drive
Straight for the hills, the black hills of Dakota
Sure was glad to get out of there alive

Dette er London …

Listetopperne i England denne uken. Mungo Jerry kom som lyn fra klar himmel. Ingen fortså den sommer-landeplagen. Beatles var forventet, men salget var ikke helt som før. Fordi albumet var veldig dyrt, fordi opptakene var over et år gamle, og fordi The Beatles nå var oppløst.

***Sommer-landeplage-varsel 2: “All Right Now” incoming!***

***Dagen før England skal opp mot Vest-Tyskland går den fryktelige fotball-LP’n inn på TOP 10.***

Ukens 15 nyheter på single

ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, denne uken signert Derek Johnson.

Creedence Clearwater Revival: «Up Around The Bend» / «Run Through The Jungle» (Liberty) ******

Da «Up Around The Bend» og «Run Through The Jungle» ble utgitt som dobbel A-side-single våren 1970, hadde Creedence Clearwater Revival (CCR) etablert seg som en hitmaskin. Singelen nådde topp 5 i både USA og Storbritannia.

«Up Around The Bend» åpner med et av rockens mest umiddelbart gjenkjennelige gitarriff. I et intervju med Rolling Stone beskrev John Fogerty riffet som: «en slags fanfare, som å blåse til samling for alle som ville være med oss oppover veien.» Musikalsk er låten en klassisk CCR-rocker, med et iltert driv. Fogertys rå vokal er en enestående jubelfeiring av livet, mens rytmeseksjonen pumper på, den vet hvor de skal, og nåde den som forsøler å stoppe dem.

Teksten handler ifølge Fogerty om å se fremover og å søke fellesskap: «I wanted to invite people to something better, to get away from all the darkness that was in the world at the time.» Og ja, den står igjen som en av de mest oppløftende av alle gruppens hits.

«Run Through The Jungle» er mørk, dunkel og mystisk – i sterk kontrast til sin makker. Låten finner kjapt et tungt, fremoverbuktende groove drevet av et hypnotisk, dirrende gitartema og etter hvert ulende munnspill. Snev av psykedelia også. Jungelteppet omkranser deg, det er tett og truende, og det haster, beveg deg, løp, løp for livet.

John Fogerty har sagt at teksten «ikke egentlig handler om Vietnamkrigen», selv om mange trodde det da den kom ut: «It's about America, and how there are guns everywhere, and how you never really feel safe.» Egentlig fikk han ideen i New York, byjungelen over alle byjungler. Men han har neppe unnlatt å sende tankene over Stillehavet til de amerikanske ungguttene som befant seg i en ekte jungel i en ekte krig.

Sikkert er det at denne låten ble en av de mest populære blant de amerikanske soldatene i Vietnam. John Fogerty hadde denne evnen til å kommunisere med dem. Det falt dem ikke vanskelig å forbinde seg med klaustrofobiske tekststrofer som «thought it was a nightmare, Lord, it's all so true» og «Better run through the jungle, don’t look back to see».

Fantastisk produksjon.

En singel med to helt ulike stemninger: en utadvendt, catchy A-side som «blåser optimismen ut gjennom høyttalerne», og en mørk, suggererende B-side som sniker seg innpå lytteren med bilder av den andre amerikanske virkeligheten.

New Musical Express:

CATCHY REVIVAL A TERRIFIC HIT

CREEDENCE CLEARWATER REVIVAL: ★ Up Around The Bend (Liberty).

FEW groups around today have such a distinctive and unmistakeable sound as Creedence. And, of course, it is this familiar trademark that guarantees its success — plus the indefinable aura of magic that complements the group’s work.

It would be easy to say that this newbie sounds a lot like Clearwater’s previous singles — and it would certainly be true from the sound quality aspect. But the tune is different — and what a catchy item it is, too! It’s a terrific rock number, highlighted by pulsating guitars and John Fogerty’s feverish vocal, and the whole thing builds to a vibrating climax. Basically simple in construction — which is what gives it such commercial appeal — it’s enormously infectious.

A thundering great hit!

(Derek Johnson)

Med «Lola» sto The Kinks for et av pophistoriens mest fascinerende og smått absurde øyeblikk – og leverte samtidig sitt definitive comeback etter lang tids hit-tørke.

Det var på nippet til at den ikke fikk sjansen. Tekstlinjen «I met her in a club down in old Soho where you drink champagne and it tastes just like Coca-cola ». Britiske kringkastingsregler forbød reklame for kommersielle produkter, og det å synge «Coca-Cola» var både skjult reklame, og dessuten en potensiell brannfakkel hvis Coca Cola ikke ønsket å bli assosiert med Kinks. Whatever, bort måtte det, ellers ble det ingen radiospilling i England.

Kinks befant seg i USA, midt i en turné, da beskjeden kom. Ray Davies måtte sette seg på første fly til London, gå rett i studio, og dubbe på to ord, og ta flyet tilbake til USA og fortsette turnéen. «cherry cola» erstattet «Coca-Cola». Antagelig den dyreste dubbing i rockens historie ever, målt pr. sekund. Coca Cola-versjonen levde videre på LP’n som kom samme høst

«Lola» er noe helt for seg selv i Kinks-katalogen: en fortelling om en småfull ung manns møte med en karismatisk kvinne (eller kanskje ikke) på en klubb i Soho – en tekst som leker med kjønnsidentitet og forvirring på en måte som fortsatt oppleves som krenkefri. Ray Davies’ fortellerstemme er full av både nysgjerrighet og varme, og teksten står i dag som en hyllest til mangfold, tvetydighet og frihet.

Det musikalske særpreget settes allerede i åpningssekundenes hamrende metalliske intro på gitarstrenger. Lyden fikk de til ved å legge tre spor oppå hverandre, to med en Martin (sikkert D-28) og ett med en 1938 Dobro resonator som Ray hadde kjøpt. De skramler i gang låten, lett ustemt i forhold til hverandre, noe som skaper dette skuddet av magi.

Mottagelsen var overveldende, og «Lola» skjøt umiddelbart til topps på de britiske listene, og ga Kinks en global renessanse. I Storbritannia nådde låten 1. plass på den fortsatt enerådende NME-listen.

I ettertid har låten fått ikonisk status – både for sitt skeive innhold, sin radiovennlige produksjon og den besynderlige «cherry cola»-krøllen. Ray Davies har selv, i flere intervjuer, omtalt «Lola» som et frihetsmanifest, og at låten stadig er aktuell – i dag kanskje mer enn noen gang.

Summen av alle disse trådene er at «Lola» (single-versjonen) fremstår som en poplåt i særklasse – smart, vågal, morsom og umiddelbart fengende. Den er historisk viktig, både som The Kinks’ definitive tilbakekomst til poptoppen, som symbol på 70-tallets gryende åpenhet.

New Musical Express:

BACK TO CHARTS?

KINKS: ★ Lola (Pye).

THE KINKS have been out of the public eye for quite a while, but they could well come storming back into the limelight with this catchy piece — always provided that they’re able to secure the plugs which are so necessary after a Chart absence.

This is an engaging and sparkling piece with a gay Latin flavour and a catchy hook chorus that registers right from the outset. The group’s driving beat and tingling guitar sound are also well in evidence. I can’t recall the Kinks having previously recorded anything quite like this, but the experiment has certainly paid off, because the net result is an extremely good pop record. It now remains to be seen if the fans will go along with my diagnosis!

(Derek Johnson)

THE TEMPTATIONS: «PSYCHEDELIC SHACK» (Tamla Motown) ******

Utgitt tidlig i 1970 som oppfølger til «Cloud Nine» og «Papa Was a Rollin’ Stone», markerer «Psychedelic Shack» høydepunktet i The Temptations’ samarbeid med produsent Norman Whitfield og deres forbigående periode som eksponenter for “psychedelic soul”. Albumversjonen åpner med lydeffekter av en dør som åpnes, mennesker som går inn i et festlokale, og glir raskt over i et drivende, fargerikt groove bygget på fuzzgitar, slagsterk bass og et rikt, lagdelt vokalarrangement. Singleversjonen hopper over døren og festlydene, og går rett på groovet.

Møt Temptations på sitt mest nyskapende». En farveeksplosjon i rytme og vokalakrobatikk. Norman Whitfield pusher virkelig produksjonen til det ytterste. Ikke mye klassisk Motown igjen her, Temptations hygger tak i selve tidsånden, og glefser, “Her overtar vi!” Fuzzgitaren, perkusjonen, rytmen - det er tungt, det er skarpt det er lyden av fremtiden.

Teksten feirer fristedet, den psykedeliske hytta som tilbyr mental velvære og frihet og hjernegøy. 60-tallets idealisme, 70-tallets groove. Suksess på begge sider av Atlanteren. Temptations var plutselig det siste nye. Forbløffende.

Noen kritikere, både i samtiden og i ettertid, har pekt på at låten kan oppleves som kaotisk og at lydeffektene trekker oppmerksomheten vekk fra melodien. Dem om det. Det er jo nettopp denne totalopplevelsen som er hele poenget. “Psychedelic Shack”, “Ball of Confusion” og “Cloud Nine” definerer Temptations’ beste periode.

New Musical Express:

Hectic Temps in really great form

TEMPTATIONS: ★ Psychedelic Shack (Tamla Motown).

FIRST thing that struck me about this disc was that the title is rather dated. Still, I suppose it couldn’t really be changed to “Heavy Shack” or “Underground Shack” without running the risk of a double meaning! The Temps are in great form here, really letting rip with a hectic up-beat number.

The singing is spirited, almost frenzied — and it’s encased in all the oscillations and electronic gimmickry associated with psychedelia. That, plus a breath-taking block-busting beat, makes this quite a disc! Furthermore, it deviates substantially from the normal Tamla sound, which must be an asset. I have a feeling this could be one of the Temptations’ biggest-ever hits.

(Derek Johnson)

Cat Stevens: “Lady D’Arbanville” (Island) *****

Da «Lady D’Arbanville» ble utgitt våren 1970, markerte Cat Stevens et tydelig musikalsk veiskille. Etter en alvorlig tuberkulose-infeksjon året før, som nesten kostet ham livet, hadde Stevens tilbrakt flere måneder på sykehus. Denne perioden førte til et nytt syn på livet – og ikke minst en kraftig endring i musikalsk retning. Der hvor hans tidligere hits som «Matthew and Son» og «I’m Gonna Get Me a Gun» var tidstypiske, orkestrerte poplåter, var «Lady D’Arbanville» hans første steg inn i den mer akustiske, innadvendte singer-songwriter-tradisjonen han senere ble berømt for.

Låten er direkte inspirert av forholdet til Patti D’Arbanville, en amerikansk modell og skuespiller (for Andy Warhol) Cat Stevens møtte i London. Ifølge både Stevens selv og D’Arbanville handler sangen om at han føler hun glir vekk fra ham – en symbolsk begravelse av et forhold, hvor han synger til henne som om hun var død, selv om hun bare var fysisk utilgjengelig og befant seg i USA.

“Stevens wrote that song "Lady D'Arbanville" when I left for New York. I left for a month, it wasn't the end of the world was it? But he wrote this whole song about "Lady D'Arbanville, why do you sleep so still." It's about me dead. So while I was in New York, for him it was like I was lying in a coffin... He wrote that because he missed me, because he was down... It's a sad song".”(Patti D’Arbanville i 1973)

«I was young and restless and didn’t want to settle down. I left, and he wrote this beautiful, sad song.» (Patti D’Arbanville i The Guardian, 2015)

«This was the song that opened the doors for me as an artist – it’s the song that changed everything» (Cat Stevens til BBC, 2012).

Musikalsk er «Lady D’Arbanville» slående enkel, men rik på detaljer. Den åpner med en akustisk gitar i et repeterende, hypnotisk tema, inspirert av både britisk folk og middelalderballader. Stevens synger med en uvanlig sårbarhet, og bakgrunnen fylles ut av Alun Davies på gitar og koring, John Ryan på ståbass og ikke minst Harvey Burns på perkusjon. Særlig sistnevntes bruk av bongotrommer og tamburin gir sangen en nesten barokk og fremmedartet stemning. Dette soundet var del av den nye retningen Stevens fant sammen med produsenten Paul Samwell-Smith (tidligere bassist i The Yardbirds), som presset Stevens mot et mindre pop- og mer folkrock-preget uttrykk. I flere intervjuer har Samwell-Smith trukket frem hvor kompromissløs Stevens var i studio:

«Cat visste hva han ville. Han var rolig, men bestemte seg raskt for at låtene skulle ha et rent og uanstrengt lydbilde, og han aksepterte ingen overflødige pålegg.»

Mottakelsen i pressen var gjennomgående positiv. Melody Maker trakk frem hvor modig Stevens var, både i temavalget og det nedstrippede arrangementet: «This isn’t just a new Cat Stevens single – it’s the start of something new in British music.» Også i ettertid trekkes sangen frem som en nøkkellåt: BBC omtaler den ofte som «Cat Stevens’ virkelige gjennombrudd».

Låten klatret raskt til 9. plass Storbritannia. Den åpnet dører for Stevens, både kommersielt og kunstnerisk, og blir i dag regnet som en av hans mest tidløse klassikere, en av de vakreste «gravferds-låtene» i popen.

New Musical Express:

CAT STEVENS: “Lady D’Arbanville” (Island).

Nice to welcome Cat back after a lengthy lay-off for health reasons. Specially as his comeback is marked by such a warm and enchanting song. A track from his equally impressive LP "Mona Bone Jakon", it’s a contemporary love song—flowing, tender, sensitive and imaginatively scored. I found it wholly engrossing—though whether it’s hit material is another matter. It does have a basic melodic theme that sticks in the mind, so it isn’t lacking in commercial appeal. Hope it gets the breaks, because this is quality pop.

(Derek Johnson)

***Mer dramatisk farvevalg på det norske coveret. Sort som døden.***

Med sin cover av “The Letter” tok Joe Cocker et to minutters pophåndverk fra Memphis og blåste det opp til en elektrisk, ekspressiv soulrock-eksplosjon. Der Alex Chiltons originalversjon med The Box Tops i 1967 var stram og ungdommelig, leverer Cocker en tung, desperat utblåsning, drevet frem av en massiv live-inspirert produksjon og hans egen uregjerlige vokale kraft.

Innspilt i Los Angeles i mars 1970, midt under øvingene til det som skulle bli Mad Dogs & Englishmen-turnéen, fremstår “The Letter” som et dokument av et øyeblikk hvor kaos og kontroll sto i perfekt balanse. Leon Russell, som både ledet bandet og spilte piano, satte tonen med en gospel-dyppet åpningsfigur, før blåsere og koringer tar over og bygger det hele til et kokepunkt. Det er en oppvisning i hvordan arrangement og energi kan løfte selv den enkleste låtstruktur til et dramatisk klimaks.

Cockers vokal er her en studie i rå formidling: hes, rivende, og ustoppelig. Han lever seg inn i teksten med en intensitet som får det til å høres som om den er hans egen. Billboard beskrev den ved utgivelsen som et “blockbuster blues arrangement”, mens Cashbox fremhevet hvordan den tilføyde Cockers “underground-blues spice” – og begge fikk rett: låten nådde topp ti i USA og sementerte Cocker som en kraft i USA.

Selv i dag oppleves denne innspillingen som forbløffende vital. “The sound, the musicianship, the vibe… was unprecedented then and to this day”, skriver en lytter på Reddit, og det er vanskelig å si det bedre. Joe Cocker demonstrerer her hva som skjer når en sterk sang møter en sanger i sitt livs form, med et band som spiller som om hver takt teller.

New Musical Express:

COCKER: WORTH THE LONG WAIT

JOE COCKER: ★ The Letter (Regal Zonophone).

JOE’S singles are few and far between these days, but always well worth waiting for. This is his highly individual treatment of the Box Tops’ hit. Opens quietly with just a piano accompaniment, then builds in intensity as a swinging big band makes its presence felt.

Joe’s voice gets hoarser and hoarser as he’s urged on to even greater heights by the inspired chanting of the Shelter People. This is a record that really rocks — it has rhythm with a capital “R”, and it generates a tingling atmosphere. Maybe its mass appeal won’t be as great as the Box Tops’ glossy commercialised offering.

But for my money, this has much more substance and durability than the original — it’s compelling, dynamic, attacking, almost hypnotic. Good on yer, Joe!

(Derek Johnson)

Affinity: “I Wonder If I Care As Much” (Vertigo) *****

Det er noe særegent stillferdig og likevel uhyre ambisiøst over Affinitys tolkning av Everly Brothers' enkle kjærlighetssorg, “I Wonder If I Care As Much”. I stedet for å gå i kø etter sine samtidige innen britisk jazzrock, bøyer Affinity kompassnålen mot et sted mellom barokkpop, psykedelia og vokaldrevet kammermusikk – og skaper en versjon som løfter den opprinnelige komposisjonens dempede smerte til et skjærende emosjonelt nivå.

Låten åpner med en nærmest pastoral ro: John Paul Jones’ strykerarrangement gir en kontemplativ ramme, mens Lynton Naiffs tangentarbeid tilfører et lag av høystemt, nesten liturgisk stemning. Men det er vokalist Linda Hoyle som bærer selve nerven i innspillingen. Hennes stemme er kjølig og presis, men med en varme som bare så vidt slipper gjennom – en emosjonell kontroll det er sjeldent å høre i denne typen stoff. Det er som om hun holder igjen gråten i strupen, men gir oss akkurat nok til at det gjør vondt.

Produksjonen legger seg tett om lytteren, med subtil bruk av phasereffekter og en dyp, innelukket romklang som skaper en nærmest klaustrofobisk intimitet. Man får følelsen av å være innestengt med noen som akkurat har sluttet å elske deg – men fortsatt synger ordene. Ifølge Prog Archives er låten et “emotionally appealing, beautiful ballad” og en av albumets skjulte perler, og Real Gone Magazine noterer treffende at produksjonen “drowns everything except Hoyle’s voice” – en effekt som både fremhever og forsterker låtens emosjonelle ladning.

Det som i utgangspunktet var en lite kjent B-side fra Tennessee, er her blitt til et britisk prog-kammerverk med katedralaktig akustikk og kunstnerisk overbevisning. Affinity viser hvordan et band med teknisk overflod og intellektuell tyngde kan være aller best når de våger å være mest nakne. “I Wonder If I Care As Much” er et av de øyeblikkene på 1970-tallet da det avantgardistiske og det universelt menneskelige møttes midtveis – og ga oss en låt som fortsatt treffer.

New Musical Express:

What an incredible singer is Linda Hoyle, and she’s supported by an equally startling sound from Affinity in “I Wonder If I Care As Much” (Vertigo).

(Derek Johnson)

Steppenwolf: “Hey Lawdy Mama” (Dunhill) ****

Et sted mellom asfalt og Mississippi-røtter står Steppenwolf, og med “Hey Lawdy Mama” bygger de bro mellom tradisjonsblues og tung, tidlig 70-tallsrock. Opprinnelig en Piedmont-blues fra 1930-årene, kjent gjennom artister som Buddy Moss og Count Basie, har låten vært gjenstand for mange gjendiktninger og tolkninger. Steppenwolfs versjon fra 1970 går rett til kilden, og blåser liv i røttene med et driv og en sult som få band den gangen maktet uten å miste kontrollen.

Singelen, som også åpnet Steppenwolf Live, er et kompakt tre minutters utbrudd av rå, svingende energi. John Kay synger med autoritet og rasp, Goldy McJohn fyller rommet med psykedelia-dryppende Hammond-lyd, og rytmeseksjonen med Larry Byrom og Jerry Edmonton dundrer frem som en maskin – mer selvsikker enn motorisk. Det hele er pakket inn i en produksjon som bevarer bandets livekvaliteter, men strammer dem til for radioformatet. En groovy solo runder av med et snev av studiotriks som likevel ikke underminerer autensiteten.

Dette var Steppenwolfs nest siste Top 40-hit i USA, men det føles mer som en kulminasjon enn en nedtrapping. Der “Born to Be Wild” var en manifestlåt og “Magic Carpet Ride” en psykedelisk flukt, er “Hey Lawdy Mama” et jordnært stønn fra bluesens bakgård – med bluesens struktur og rockens kraft smeltet til én form. Det er kort, effektivt, og kompromissløst.

NB: Selv om “Hey Lawdy Mama” har dype røtter i 1930-tallets tradisjonsblues – med tidlige versjoner spilt inn av blant andre Buddy Moss og Count Basie – er Steppenwolfs utgave kreditert til John Kay, Jerry Edmonton og Larry Byrom. De bygde videre på det historiske materialet, men skapte en ny tekst og et rockeformat som skiller seg vesentlig fra tidligere versjoner.

New Musical Express:

STEPPENWOLF: † Hey Lawdy Mama (Stateside).

With Steppenwolf due to visit Britain later this month, the U.S. underground group is in the limelight right now. Seems to me that many of the contemporary American groups have absorbed a great deal from Creedence Clearwater. Whether deliberately or not, I don’t know. This is a sizzling, scorching rocker with a repetitive hook and a hard-driving sound — and more than a touch of the Creedence in the pungent guitar work. The result is effective and exhilarating. And with sufficient Radio 1 plugs, this could make its mark.

(Derek Johnson)

Svensk cover. Coveret over en en engelsk promo.

Utgitt våren 1970 som oppfølger til hiten «Evil Woman (Don’t Play Your Games With Me)» (som Black Sabbath gjorde til sin), viser Crow med Larry Williams’ «Slow Down» nok en gang sin evne til å kombinere tung, amerikansk bluesrock med elementer av soul og psykedelia. Låten turneres helt greit av bandets hese rasp av en vokalist, Dave Wagner, og bygger på et drivende gitar-riff og et kraftfullt refreng.

Musikalsk ligger «Slow Down» tett opp mot amerikansk hardrock slik den lød før ting ble heavy metal: riffbasert, med Hammond-orgel, solid bass og et ivrig trommedriv. Det er ingen dårlig tolkning Crow gjør, mange tyngre band som forsøkte seg på klassisk rock’n’roll slet med å få det til å svinge. Crow har kontroll, og slipper luften til, hvilket skaper dynamikk. Etterpåkloke viktigperer mener at Crow kanskje var for tøffe for AM-radio, og at de aldri fikk flere hits fordi uttrykket deres var konfronterende støy avlevert med en slåsshanske. Metall før metall fantes. Men så hardt går det ikke for seg.

“Slow Down” fikk aldri noen Hot 100-plassering, og radiospillingen var stort sett begrenset til Midtvesten. Det var først da DJs og plateselskapet snudde singelen og begynte å spille B-siden, “Cottage Cheese”, at Crow vekket nasjonens interesse. “Cottage Cheese” nådde en 56. plass på Billboard Hot 100 sommeren 1970. Ikke så rart, det er en mer moderne låt med tydelig hook og glimt i øyet. Man skjønner at radioen likte dette.

Bandet fikk én ytterligere notering på Hot 100 senere samme år med «(Don’t Try to Lay No Boogie Woogie on the) King of Rock & Roll», som nådde 52. plass, men så var eventyret over.

I dag huskes de først og fremst for at det var dem som hadde originalen til Black Sabbath-klassikeren “Evil Woman”. De fortjente mer. I hvert fall litt mer.

New Musical Express:

In a wild r-and-b raver with a thundering beat called “Slow Down” (Stateside), Crow doesn’t take its own advice!

(Derek Johnson)

Sly & the Family Stone: “I Want to Take You Higher” (Epic) *****

Noen sanger vil si noe. Andre vil forandre deg. “I Want to Take You Higher” vil noe mer enn begge deler: den vil løfte deg – fysisk, rytmisk, kollektivt – og den gjør det hver eneste gang. I Sly & the Family Stones hender blir denne tre minutter lange eksplosjonen av energi en totalerklæring om musikkens forvandlende kraft. Ikke gjennom budskap eller intellekt, men via groove.

Låten startet som en B-side til “Stand!”, men ble raskt hevet til hovedrolle etter bandets eksplosive Woodstock-opptreden i august 1969. Det var her mantraet “Music’s gonna blow your mind” fikk kropp og lyd. Freddie Stones åpningsriff setter tonen: jordnært, elektrisk, med en bluesforankring som aldri forlater låten. Larry Graham følger opp med sin karakteristiske, melodisk pumpende bass – ikke den fullblods slap-teknikken han senere skulle perfeksjonere, men med samme energiske presisjon og rytmiske vekt. Greg Errico og blåserekka dirigerer rytmen mot et stadig mer hypnotisk klimaks. Det hele skjer i en harmonisk kakofoni hvor orgel, håndklapp, rop og kor smelter til én kropp i bevegelse.

Sly selv leverer ingen vanlig vokalprestasjon – han maner, pisker og inviterer. “I want to take you higher” er ikke en strofe, det er et kommandoledd i en rytmisk revolusjon. Det er ikke et løfte, det er en påstand. Og når svaret – både på plate og i publikum – blir “Boom laka-laka-laka,” har han allerede lykkes. Dette er låten der repetisjon ikke er tomgang, men forankring. Et mantra, en trance, en renselse.

At singelen bare nådde 38. plass på Billboard er i ettertid nesten irrelevant. Dens etterliv – i coverversjoner, sampling, hyllester, og som tittel for Rock & Roll Hall of Fames utstilling om den psykedeliske æra – er uomtvistelig. “I Want to Take You Higher” er en av de mest smittsomme, umiddelbart kroppslige og rytmisk befriende låtene noensinne utgitt. Det finnes mer kompliserte sanger. Det finnes dypere tekster. Men det finnes knapt en eneste som i så ren form er musikkens funksjon.

En rytmisk besettelse, en euforisk besvergelse, en av funkens aller reneste destillater. "I Want to Take You Higher" løfter deg fortsatt – og du vil ikke ned igjen.

New Musical Express:

SLY & THE FAMILY STONE: † I Want To Take You Higher (CBS).

A studio recording of an item featured by the group on the “Woodstock” set. A scorching, pulverising beat; a sensational brass-and-organ backing; and an inspired soul vocal — these are the main ingredients of this rip-roaring opus.

(Derek Johnson)

The Dave Clark Five: “Here Comes Summer” (Columbia) ***

Mot slutten av karrieren, da tidevannet for lengst hadde trukket seg tilbake etter the British Invasion, ga The Dave Clark Five ut en liten, solfylt bølge av en singel. “Here Comes Summer” er langt fra en klassiker, men like fullt en velformet, lettbent poplåt som minner om hva bandet en gang mestret: energisk enkelhet, melodisk klarhet og harmonisk varme.

Låten ble sluppet våren 1970, året før bandet formelt ga seg, og nådde 44. plass på de britiske listene. Den ble også inkludert på albumet “If Somebody Loves You”, en av gruppens siste utgivelser. Her finner vi en Dave Clark Five som ikke forsøker å fornye seg, men heller perfeksjonerer sitt eget formspråk: korte, direkte poplåter uten kunstige påfunn.

“Here Comes Summer” åpner med myke gitaranslag og umiddelbare vokalharmonier, der Mike Smith og Lenny Davidson deler på vokalen. Smiths karakteristiske stemme gir det hele et friskt poppreg, mens Davidson tilfører en mildere klang som gir låten et snev av svale sommerkvelder. Teksten handler – selvfølgelig – om sommerens ankomst, og byr på postkortmotiver av sol, frihet og forelskelse. Det er overflatisk, men bevisst – dette er musikk som ikke vil mer enn å være hyggelig, og lykkes i det.

Produksjonen, signert Dave Clark selv, er ryddig og kontrollert. Trommene ligger tett på vokalen, og alt holdes i sjakk av bandets faste popinstinkt. Det er ikke eksperimentelt, men det er smakfullt – og mer selvsikkert enn mye annet i den britiske popoffensivens sluttfase.

“Here Comes Summer” er ikke en låt som roper etter oppmerksomhet. Men i sin egen lille verden av sol, smil og ærbar sommeridyll fungerer den helt utmerket. Det er en veloppdragen, lett nostalgisk poplåt fra et band som visste nøyaktig hvordan man laget dem.

New Musical Express:

DC5 LATE START

DAVE CLARK FIVE: † Here Comes Summer (Columbia).

A CAREFULLY-WORDED statement accompanying this disc assures me that the group recorded this in January, but it’s only just been released due to the illness of Mike Smith.

This is presumably intended to show that it isn’t a deliberate cover version of the Blue Maxi’s single which has been out for several weeks. But whichever way you look at it, you can’t escape the fact that it’s a revival of Jerry Keller’s 1959 chart-topper!

It’s a bright happy-go-lucky treatment of a peppy toe-tapper, with Mike’s lead vocal ably backed up by harmonic support from Dave and the others. Most of you will already be familiar with the tune, which is both catchy and hummable. Nice record with hit potential — but the Blue Maxi’s head start could minimise its chances.

(Derek Johnson)

Lulu: “Hum A Song (From Your Heart)” (Atco) ***(*)

Midt i sin kortvarige, men fascinerende soulfase i USA, ga Lulu ut “Hum A Song (From Your Heart)” – en elegant, rytmisk liten perle som balanserer sømløst mellom blue-eyed soul, lett funk og radiovennlig pop. Med The Dixie Flyers som backingband og produksjon signert Jerry Wexler, Tom Dowd og Arif Mardin, er dette en låt som viser Lulus stemme i et nytt og mer amerikanskfarget lys – med varme, karakter og suveren kontroll.

Singelen ble sluppet i april 1970 som forløper til albumet “Melody Fair”, og nådde en respektabel 54. plass på Billboard Hot 100. Sammenlignet med hennes tidligere, mer britiske hits – som “To Sir With Love” og James Bond-åpningen “The Man With the Golden Gun” – representerer “Hum A Song” en langt mer jordnær og groovy Lulu. Her synger hun ikke med dramatisk vibrato, men med følsom autoritet. Hun fremstår som en artist som ikke forsøker å imponere, men å overbevise – og lykkes.

Låten åpner med pulserende bass og en stram, dempet rytmeseksjon. The Dixie Flyers holder seg like under overflaten, men hele arrangementet har et lett, dansende groove, litt “Not Fade Away”-rykk-og-napp – “swampy” i tekstur, men likevel ryddig og radiotilpasset. Kneppende bluesy gitar, sprut av Hammond. Lekent. Teksten er enkel, nesten barnlig i sin åpenhet: en oppfordring til å synge fra hjertet. Og Lulu leverer den uten ironi – hun nynner, smiler og synger med en oppriktighet som gir låten en egen, lite påtatt sjarm.

Ingen toppnotering i Lulus katalog, men et sjarmerende tidsbilde og en vellykket soulpop-singel fra en artist som midlertidig løsrev seg fra sine britiske røtter – og fant et nytt, grovere register.

New Musical Express:

LULU NAGS AWAY

LULU with the Dixie Flyers: ★ Hum A Song (Atco).

JUST after she had recorded this number, Lulu told me she had a feeling it was going to be a smash hit. Well, she’s already been proved right in the States, and now it remains to be seen whether it will have a similar impact in this country.

Let me say right away that I shall be both surprised and disappointed if it doesn’t. It’s a thoroughly infectious and bubbling routine, based upon a simple riff phrase that nags away at the brain until you’re completely hooked on it. Lulu’s in sparkling form, displaying her inherent rhythmic flair to full advantage — supported by spirited chanting from the Dixie Flyers, an ear-catching guitar figure and an irresistible beat. It’s the sort of soul-blues disc that’s liable to fare better in the U.S. than here at home. But I still reckon the gal will make a sizeable dent in the NME Chart with it.

(Derek Johnson)

The Sweet: “Get On The Line” (Parlophone) **

Før de ble glamrockens glitrende gutter med riff, lakk og hormonell falsett, var Sweet et anonymt popband på Parlophone som gjorde sitt beste for å surfe på samtidens bubblegum-bølge. “Get On the Line” – deres fjerde single og siste med gitarist Mick Stewart – markerer avslutningen på denne lite fruktbare fasen. Det er en naiv, og barnlig appell om å koble seg på fellesskapet, en slags telefonlinje til menneskeheten, formidlet med et allsang-refreng så bløtt og bredt at det kunne vært en reklamejingel på en italiensk badestrand.

Låta føyer seg sømløst inn i post-Summer of Love-sentimentaliten, den typen hodeløs kosmisme som også drev “Everybody Get Together” (The Youngbloods/Dave Clark Five) og “I’d Like to Teach the World to Sing” (New Seekers), men uten den melodiske elegansen til førstnevnte eller den kommersielle raffinementen til sistnevnte. Traffic dro det bedre i land med “You Can All Join In”, som versene i Sweets kalkun prøver å ligne. Sweet fremstår som et bakgårdsprodukt av den britiske popindustriens mer kalkulerte fløy, uten særlig retning eller identitet.

Musikalsk er det rent, lett og nesten klinisk – produsert av John Burgess med bæljende kor og orgelsprut. Det er ikke dårlig håndverk, men det er så lite personlig at man lett forstår hvorfor verken denne eller de foregående singlene traff et publikum. Det skulle ta låtskriverduoen Chinn & Chapman og en solid dose glitter før Sweet fant sin egen stemme.

“Get On the Line” er ganske enkelt bånn i bøtta.

3rd Avenue Blues Band: “I Never Promised You A Rose Garden” (UNI) ****

Før Lynn Anderson tok “Rose Garden” til pop- og countrypantheon – og 14 uker på førsteplass i Norge i 1971 – fantes det en versjon som få har hørt, men som noen aldri glemmer. 3rd Avenue Blues Band, en anonym, men bunnsolid gjeng fra Los Angeles, ga ut sin egen tolkning året før – “(I Never Promised You a) Rose Garden” en groovy, tettpakket versjon som verken søkte etter hitlister eller Grand Ole Opry, men heller klubbgulv og røklagte soulbarer (hvor er de nå?). Den gjorde oss som likte spennende rock glade. Samme låt, men et helt annet univers.

Innspillingen ble sluppet på Revue, et datterselskap av UNI, i 1970. Med Harlan Rogers på elektrisk piano og Harold Jones på vokal leverer bandet en komprimert to-og-et-halvt minutts eksplosjon av bluesinfisert funkrock, der rytmen styrer alt. Der Joe Souths original var tilbakelent og Andersons versjon spritet opp til countrypop-glitter, er 3rd Avenue Blues Bands “Rose Garden” drevet av stram groove, lavmælt intensitet og urbant natteliv.

Det åpner med et tungt gitarriff og et jazz-blinkende keyboard, før vokalen legger seg tett på teksten – tørr, direkte, uten ornamentering. Bandet lar groove og frasering bære budskapet. Ingen roser. Ingen løfter. Bare beat. Låten høres som en B-side fra The Meters eller et ukjent soulspor fra Stax-arkivet, og det er ikke ment som kritikk.

Albumet “Fantastic”, som denne versjonen er hentet fra, ble aldri noen storselger. Bandet selv forsvant ut i mørket kort tid etter, som så mange andre obskure, men kapable amerikanske grupper på slutten av 60-tallet. Likevel lever denne låten videre i kretser som samler på glimt av alternativ musikkhistorie – de som vet at ikke alle blomster vises i dagslys.

Et bortgjemt sidespor i en låts lange reise mot udødelighet.

New Musical Express:

American sextet 3rd Avenue Blues Band comes up with an unusual treatment of Joe South’s “I Never Promised You A Rose Garden” (UNI), which successfully spans the bridge between underground and pop fans...

(Derek Johnson)

R.B. Greaves: “Fire & Rain” (Atco) ***(*)

Når en låt som “Fire and Rain” allerede står som en monolitt av melankolsk amerikansk sangkunst, krever det mot – og en viss kløkt – å forsøke seg på en ny tolkning. R.B. Greaves hadde begge deler. I april 1970 ga han ut sin versjon av James Taylors lavmælte sorgbearbeidelse, men der Taylors original var naken og kammerspillaktig, går Greaves i en annen retning: inn i varmen, inn i soulen, og inn i det musikalske dypvannet som er Muscle Shoals.

Greaves, som året før hadde slått gjennom med den elegant bitende “Take a Letter Maria”, ble aldri en varig hitmaskin, men han bar med seg noe av Sam Cookes evne til å kanalisere følelser med enkelhet og verdighet. I “Fire & Rain” gjør han Taylors reflektive poesi til noe mer omfavnende. Arrangementet, produsert av Ahmet Ertegun og arrangert av Arif Mardin, vektlegger varme: lett Hammond-orgel, diskret rytmeseksjon og lune stryk som smelter sammen til en sørlig soulballade, uten å miste låtens alvor.

Greaves’ stemme er dempet, men trygg – en annen slags sorg enn Taylors, men like ekte. Der Taylor visket til seg selv, synger Greaves til lytteren. Hans versjon bærer spor av håp i uttrykket, ikke resignasjon. Og selv om han ikke legger til noen ny linje eller radikalt endrer strukturen, gir han teksten ny plass å bo i. Det er ikke en versjon for å gjenoppfinne låten – det er en versjon for å gi den nytt klima.

Singelen nådde kun 82. plass på Billboard Hot 100, et fall fra debutsuksessens høyder, men den står som et edelt fotnote-kapittel i R.B. Greaves’ katalog – og i låtens versjonshistorie. Den minner oss om hvor formbar en god sang er, og hvor sterkt et enkelt arrangement kan sette farge på en kjent melodi.

New Musical Express:

R. B. GREAVES: Fire And Rain (Atco).

An artist who’s already enjoyed considerable success in his native America, but hasn’t yet made it over here. This is a James Taylor song — a punchy and beaty ballad, with an absorbing lyric, fascinating shuffle rhythm and a bustling background scoring of brass and strings.

(Derek Johnson)

Et lavmælt mesterverk fra progrockens spirende fase

I en tid da britisk rock utforsket grensene mot jazz, klassisk musikk og psykedelisk ekspansjon, slapp kvartetten Skin Alley sin debutplate på CBS i juni 1970 – et album som i ettertid har fått status som kultfavoritt blant kjennere. Deres første singleutgivelse, “Tell Me”, utgitt samtidig med albumet i en forkortet miks, utmerker seg som en særpreget og stemningsladet komposisjon, og fremstår i dag som et av bandets mest fullendte øyeblikk.

Innspilt i november 1969 ved CBS Studios i London – med singleversjonen festet til tape i De Lane Lea Studios i februar 1970 – er “Tell Me” en langsomt oppbyggende låt som kombinerer følelsesmessig dybde med intrikat instrumentering. Produsent Dick Taylor (kjent fra The Pretty Things) gir bandet rom til å utfolde seg i et bredt dynamisk register, uten å ty til effektsøken. Lydlandskapet er varmt og organisk, og arrangementet vitner om et uvanlig øre for detaljer.

Det er særlig samspillet mellom Krzysztof Juszkiewicz’ Hammond-orgel og subtile innslag av cembalo og mellotron som definerer låtens klanglige signatur. De dype orgeltonene gir stabilitet, mens de ornamentale lagene – fra strykelignende mellotronpassasjer til harpeaktige cembalofraser – tilfører tekstur og rom. Bob James’ fløyte og altsaksofon svever inn og ut av lydbildet med intuitiv presisjon, aldri påtrengende, alltid integrert. Bassist Thomas Crimble og trommeslager Giles Pope sørger for en rytmisk grunntone som både er bevegelig og diskret; grooven puster, den skyver ikke.

“Tell Me” er ikke strukturert rundt refrenger eller hook-linjer, men bygges sakte opp mot et emosjonelt klimaks som heller antydes enn forløses. Vokalen – lett ru, tilbaketrukket – forsterker denne følelsen av tilbakeholdt inderlighet. I stedet for å skrike sitt budskap ut, inviterer låten lytteren inn, med en varsomhet som gjør inntrykk.

“Tell Me” er et glimrende eksempel på hvordan tidlig britisk prog kunne være inderlig uten å bli sentimental, kompleks uten å være påtrengende. Skin Alley nådde aldri de kommersielle høydene til samtidige band som King Crimson eller Soft Machine, men med låter som denne la de likevel et grunnlag for en mer organisk og følelsesdrevet progtradisjon. Dette er ikke musikk som roper – det er musikk som blir værende.

New Musical Express:

“Tell Me” (CBS) by Skin Alley opens with a wispy folk feel, then develops into a heavier biting sound with ear-catching harmonies...

(Derek Johnson)

Over til Norge

Endelig kvitt Barbara. Greenbaum-hit’en er dessuten ganske stilig, og slitesterk. Det samme er “McCartney”. Gøy at den gjorde det så sterkt i Norge.

***Men at Simon & Garfunkel klarte å krabbe seg forbi “Let It Be” var uhørt. Undervurdert Jethro Tull-LP inn på 9. plass, forresten.***

Klipp og annonser fra NME 13. juni 1970

***Fogerty i form, og de spiller verdens beste Creedence-låter for Roy Carr.***

Det annonseres for en Sweet-single øverst til venstre. De måtte vente enda litt før tiung begynte å skje. “Lola” meldes, og tar både Kinks og Pye på senga. Akkurat da alle trodde at Kinks var gårsdagens aviser.

Det er bare å bekjenne, klippe-i-stykker-avisen-sin-mannen gikk løs på Procol Harum-annonsen for å klippe ut “Home”-coveret og lime det inn i sin maskinskrevne løsark-oversikt over LP- og spolebånd-samlingen hans.

***Jeg var overbevist om at Black Sabbath var fremtidens Beatles. Jeg simeplthen elsket debut-LP’n deres, og gjør det ennå.***

***En seriøs og alvorlig Keith Moon? Jeg tror ikke det.***

***En verdig avrunding på denne uken. Da er det bare å stikke på kino.***

Oslo-kinoene 13. juni 1970

55 år siden 13. juni 1970