60 år siden 13. august 1965
13. august 1965 var for meg verdens største dag, da jeg for første gang i mitt svært unge liv (nybakt 13-åring) ble den lykkelige eier av et flunkende nytt rett-fra-butikken eksemplar av en LP-plate, og ikke en hvilken som helst LP-plate, men selveste “Help!”. Jeg hadde aldri holdt noe så gildt i hendene. Skinnende, glinsende glanset hvitt, med svak blåtone fra de fire vinterkledde semafor-beatlene. Jeg studerte posisjonene deres. Jeg kopierte dem. Jeg studerte hodeplaggene, og valgte George som tøffest. Flosshatt.
Så snudde jeg coveret og studerte sort/hvitt-portrettene og sangtitlene, og de korte kommentarene om hvem som sang og gjorde hva. En hel roman fordelt på to cover-kvadrater. Og enda fulgte det en vinylplate med. 14 låter. Jeg hadde hørt to, men eide ingen av dem. Etiketten var svart med gråhvit skrift. Slik så førsteutgaven av “Help!” ut i Norge, for den kom ikke i platebutikkene før på denne gyldne dagen, 13. august 1965.
Kunst.
Og her mine ord om vidunderet fra boken “Beatles og jeg”:
Det var populært å rakke ned på "Help!". The Beatles gjorde det til og med selv. Albumet ble laget under tungt press og i pinefull tidsnød. De var knapt kommet seg etter knallharde 1964 før det bar i studio. Oppdraget var greit: Skriv en haug sanger til neste film, men skynd dere, filmingen starter neste uke og dere skal mime til de nye sangene.
Helvetesuken 15.-20. februar 1965 produserte ufattelige 11 låter. Så bar det til Bahamas, tilbake til London, av sted til Østerrike, tilbake til London – mens filmkameraene surret. Innimellom var det stukket TV-opptredener og den årlige konserten til New Musical Express. I april var det klart at Richard Lester ville kalle filmen «Help!». John fikk jobben å stikke hjem og skrive en låt med den tittelen, et bestillingsverk som må ha appellert til hvordan han følte seg akkurat da. Den 13. april, innimellom opptakene fra «Buckingham Palace» (12. april) og scenen da The Beatles ankommer sin felles bolig med fire individuelle innganger (i starten av filmen) (14. april), klemte de inn innspillingen av «Help!».
I mai begynte deres amerikanske plateselskap Capitol å mase. Man ville ha en LP klar til sommeren, men selv om de hadde en del låter til overs fra den britiske «Beatles For Sale»-LP’n og la til B-siden fra «Ticket To Ride», »Yes It Is», (A-siden fikk de ikke, den var øremerket for soundtracket) var de fortsatt i manko og trengte minst fire låter til. Gruppen lot seg fortsatt herse med. De utleverte «You Like Me Too Much» og «Tell Me What You See» da de ikke skulle brukes i filmen. Gruppen hadde simpelthen ikke tid til å arbeide frem nytt stoff for Capitol, så de valgte snarveien, to coverlåter som de kjente godt fra Hamburg-tiden, Larry Williams’ «Dizzy Miss Lizzy» og «Bad Boy». 10. mai dro gruppen rett fra formiddagens filming til Abbey Road og avfyrte låtene mer eller mindre live. Dermed hadde amerikanerne fått sitt «Beatles VI».
Gruppen var fortsatt ikke ferdig med «Help!»-albumet da datoen for en forestående mini Europa-turné nærmet seg. Kick-off Paris 20. juni. De feide unna seks låter nærmest mens de pakket koffertene 14.-17. juni. De må ha vært fullstendig utmattet. Det er sannsynligvis årsaken til at John Lennon i ettertid omtalte «It’s Only Love» så surt. En møkkasang, mente han. Dømmekraften var nok svekket av erindringene om uutholdelig arbeidspress. «It’s Only Love» fremstår mot alle odds som en avslappet og sjarmerende liten popsang med glimt i øyet.
Den som imponerte mest under den siste økten var Paul McCartney. 14. juni spilte de inn tre av låtene hans på rappen. Alle tre var fremragende og samtidig så stilmessig forskjellige at det var utrolig at de kom fra samme mann, og i hvert fall fra samme strupe på en og samme dag. «I’ve Just Seen A Face» ble tatt først, deretter kom den forrykende «I’m Down» før Paul avrundet dagen med «Yesterday». Det er bemerkelsesverdig at han tillot seg selv å være så uansvarlig at han gjemte «Yesterday» til sist. Risikoen for å smadre stemmen i rock’n’roll-blodrusen «I’m Down» var jo relativt stor. George Martin likte det ikke. Men slik ble det. Og som vi vet, stemmen holdt. 14. juni 1965 ble McCartney Lennons likemann som komponist i The Beatles. Sikkert litt flaut for Lennon å komme trekkende med «It’s Only Love» dagen etter.
Bemerkelsesverdig at «Help!» ble et så godt album. Side 1 fremstår som en ren parademarsj. Side 2 holder ikke helt samme nivå, men den er sterk i begge ender ved åpningskuttet «Act Naturally» som takket være McCartneys annenstemme og Harrisons gitarattack matcher Buck Owens egen versjon, og ved McCartneys lille dobbelfulltreffer «I’ve Just Seen A face» og «Yesterday». Klangen på disse juniopptakene (som inkluderer «It’s Only Love») er for øvrig varmere enn februaropptakene, og de virker også bedre produsert.
Albumet preges av kreativ nytenkning, ikke venstrehåndsarbeid. Det har sin egen lyd. George Harrisons stemme er mer fremtredende i koringene (hør særlig på tittelkuttet). Gruppen bruker elpiano fremfor rytmegitar på flere låter. Harrison leker med tonepedal. McCartney bidrar med sologitar på både «Another Girl» (en triumferende håndjager av en låt) og «Ticket To Ride» (hans lyd er skarpere og råere enn Harrisons). Bruken av kassegitarer som drivende element i arrangementene er definitivt ikke redusert. Lennon våger å levere et stykke Bob Dylan light i 12 strengs-visen «You’ve Got To Hide Your Love Away». Suverene «You’re Going To Lose That Girl» drives av perfekt timet dialog mellom ledevokal og kor (bongotrommene kunne de imidlertid spart seg). Og for første gang siden «Love Me Do» leier de inn studiomusikere (fløyte i «You’ve Got To Hide Your Love Away», strykekvartett i «Yesterday»).
Albumets høydepunkter: Det vidunderlig medrivende tittelkuttet med sitt geniale call-respons driv fra koret som ved å ligge i forkant av Lennons vokal, foregriper teksten og øker spenningen. «Ticket To Ride», noe av det hardeste og skarpeste The Beatles hadde spilt inn til da, drevet frem av det kimende gitarriffet og et synkopert trommeriff som Paul måtte lære en skeptisk Ringo. «Yesterday», gjerne angrepet for å være bløt og sentimental, men faktum er at denne sangen, i all sin skjøre, vakre enkelhet, er et mesterverk; du kødder ikke med en sang som finnes innspilt i tusener av versjoner. «The Night Before», et av de store LP-kuttene som man gjerne glemmer, Paul bruker sin bluesrøst for alt den er verdt og får omsorgsfulle omfavnelser fra koret.
Ingen svake låter på side 1. De to februarinnspillingene på side 2: «You Like Me Too Much» og «Tell Me What You See», gjorde gruppen rett i å droppe fra filmen. Men jeg har ikke noe imot dem. «Dizzy Miss Lizzy» går på autopilot og skjemmes av den enerverende kjeftesmellen av et gitartema. Synes faktisk at «Bad Boy» ville passet bedre.
Gruppen hadde 20 låter til rådighet da de skulle sette sammen albumet. De som ikke fikk være med var B-sidene «Yes It Is» og «I’m Down», «Wait» (som måtte vente til «Rubber Soul» da de igjen var i tidsnød), «Bad Boy» (som ikke ble utgitt i England før julen 1966 på «A Collection Of Beatles Oldies») og to kasserte kutt, «That Means A Lot» (egentlig en ryggfryser av en låt om de hadde tatt seg tid til å spille den inn på ordentlig) og «If You’ve Got Trouble» (noe av det minst inspirerende de har satt navnet sitt på, Ringo pustet nok lettet ut da den ble byttet ut med «Act Naturally»).
Konklusjon: «Help!» er sabla god og sabla undervurdert. Urettferdig nedvurdert fordi Beatles tok noen voldsomme syvmilssteg i sin utvikling på de neste albumene, dermed glemte man platen, eller underkjente den. «Help!» står stødig på egenhånd og er en fryd å høre. Og for noen flotte videoer det ble av filminnslagene!
Like før vi flyttet til Bærum, tidlig i 1965, meldte jeg meg inn i den norske Beatles-fanklubben. Det kostet 5 kroner. Forventningene var enorme. Jeg visste at medlemmene av den engelske fanklubben ble traktert med plate til jul og eget magasin. Jeg hadde store skuffelser i vente. Konvolutten som omsider datt ned i postkassen inneholdt bare et medlemskort (jeg var medlem nr. 186), et standard sort/hvitt promobilde fra Parlophone i postkortstørrelse og et stensilert brev på en A4-side som ønsket meg velkommen og ellers frarådet meg å kjøpe plater gjennom klubben da disse ville bli dyrere enn i butikken. Klubben kunne selge meg Beatles-bilder i forskjellige størrelser, disse kostet fra 2 til 7 kroner pr. stykk. Fanklubbpresidenten kunne ikke love nyhetsavis så ofte da hun gikk på skole og hadde mye å gjøre, men «Engang iblant kommer det nok en overraskelse».
Fornavnet mitt skrev de feil, og medlem nr. 186 hørtes ikke imponerende, ikke i januar 1965. Ikke fikk man noen overraskelser i posten, heller.
Det gjorde det aldri. De hadde ikke engang skrevet navnet mitt riktig. Medlemsskapet ble ikke fornyet. Men høsten 1965 hadde jeg slått såpass rot i nærmiljøet i Vallerveien på Avløs at jeg hadde fått venner – som delte min Beatles-fascinasjon – og følgelig startet jeg en lokal fanklubb, bare for oss. Inspirert av Elisabeth Oraug (president) og Gørli Skaug (sekretær) i den norske Beatles-fanklubben var jeg svært gjerrig på medlemsfordeler. Medlemkontigenten var et farvebilde (minst helside) som presidenten ikke hadde fra før. Det eneste de fikk var et medlemskort, designet og utført av meg for hånd. Portrettet til deres favoritt-beatle ble limt på kortet. De kunne ikke velge favoritt-beatlen selv da presidenten ville ha en jevn fordeling av John, Paul, George og Ringo’er slik at han kunne briljere med sine kopierte autografer. Mitt kort var svært staselig, jeg var tross alt president.
Ikke rart jeg startet min egen fanklubb - med uinnskrenket envevelde. Dessverre var undersåttene noen skikkelige sutrekopper, og sladeret til moren sin alle som en.
Klubben hadde en relativt kort levetid da det tidlig fremkom at presidenten først og fremst var ute etter å mele sin egen kake. Medlemsmøtene, i den forstand man kunne kalle dem det, var bytte-seanser hvor man hadde med seg en pose av sine Beatles-bilder og postere fra magasiner og ukeblader, og byttet med hverandre. Presidenten kunne være relativt manipulerende på disse møtene da noen av medlemmene var mye yngre enn ham, og ved et tilfelle grep foreldre inn slik at presidenten måtte levere tilbake et flott bilde han hadde truet til seg. Klubben raknet allerede etter en måned og forsvant for presidentens del inn i glemselen, inntil han mottok en A4-konvolutt i posten en sommerdag i 1974.
Konvolutten inneholdt et helsides bilde av The Beatles fra Fabulous i 1965, og et lite brev. Det var fra Hans-Olav. Han hadde båret på en tung byrde i ni år, og nå klarte han det ikke lenger. Han viste til et av byttemøtene i Beatles-fanklubben som hadde foregått hjemme hos ham i oktober 1965. Mens jeg hadde vært på do og dermed etterlatt ham helt alene med presidentens fristende godbiter, klarte ikke Hans-Olav å stå imot, men grep altså bildet som jeg nå hadde fått tilbake, og gjemte det under madrassen sin. Jeg hadde ikke merket noe, og jeg hadde antagelig så mange bilder at jeg aldri savnet denne flotte helsiden fra Fabulous, og om jeg gjorde, var jeg tydeligvis ingen Sherlock Holmes. Hans-Olav var blitt kristen, forklarte han i brevet, og nå ba han om min tilgivelse.
Det var en sterk opplevelse. Hans-Olav var 18 år og ryddet opp i sitt unge liv. Hvert sandkorn var viktig. Selv en tilsynelatende verdiløs papirbit fra et ukeblad. Hans-Olav staket ut sin kurs i livet tidlig. I dag er han prest og visesanger, og mannen bak teksten til vinnermelodien «Duett» i Melodi Grand Prix 1994. Han hadde neppe nådd så langt uten Beatles-fanklubben i Vallerveien.
Ellers var nyhetsbildet preget av at det var alt for mange politikonstabler i Oslo, de gikk bare rundt i gjenger og slang. Ikke spesielt betryggende. Ingen av dem stakk oppom Bjerke hvor det var møljekollisjon. Makan!
Østeuropeisk bilproduksjon fikk sitt pass påskrevet. “Moskvitsj” og “Trabant” er ikke bilmerkene du helst sitter i når det vanker møljekræsj, som vi ser. Da bærer det rett til sykehus-senga.
Ukens New Musical Express bød kanskje ikke på mange sidene, men det var i hvert fall reportasjer om Beatles, Sonny & Cher, Richmond-festivalen (med The Who - og besøk av John & George, begge med cap) og ikke minst avsløringen av at Eric Burdon har ambisjoner om å bli forfatter.
NMEs nyhetssider melder:
… at “Help!” singlen til Beatles antagelig når 1 million solgte i Storbritannia, og “Help!” albumet har solgt 250 000 etter bare noen dager, og fyker inn på single-listen til og med!
… at Paul spiller gitar og George tamburin på visegruppen Silkies versjon av “You’ve Got To Hide Your Love Away”.
… at Andrew Loog Oldham starter sitt Immediate med tre single-utgivelser, bl.a. McCoys “Hang On Sloopy”.
… ar Mick og Keith flyr til New York sammen med manager Loog Oldham for å forhandle platekontrakt i USA, det er ikke sikkert de fornyer med London.
Dette er London …
Beatles topper både single og LP-listen i Storbritannia med “Help!”, mens Sonny & Cher går til topps i USA.
Her skal man se opp for Sonny & Cher. De har oppholdt seg i England i flere uker og blitt veldig kjent. Nesten for kjent, vil mange si. Og nå selger platen deres som bare det.
Sonny & Cher suser forbi “Satisfaction” og ruler. Men Beatles er meldt, rett inn på 14. plass, som Derek Johnson ville sagt med pipestemmen sin.
Ukens 17 nyheter på single og ep
ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater. Alle omtalene er utstyrt med linker så du kan høre låtene (på Spotify eller YouTube) mens du leser om dem.
Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, som vanlig signert Derek Johnson, mannen med hentehår, pipestemme og et Cliff-kompleks.
Bob Dylan: “Like A Rolling Stone” (CBS) ******
“Like A Rolling Stones”. Dylan var lei våren 1965. Han var lei av seg selv, lei av rollen som massenes protestsanger, lei av at folk var begynt å fortelle ham hva han skulle og ikke skulle gjøre. Mange av hans trofaste tilhengere hadde reagert negativt på «Another Side Of Bob Dylan» og bruddet med pekefingersangene. De fikk enda mer å klage over da han leverte oppfølgeren, «Bringing It All Back Home», hvis første side var noe så uhørt som elektrisk rock, et skramlende knefall for kommersialismen. I studentmiljøene som hadde vært Dylans startsted, hørte man ikke på rock’n’roll, man hørte på folksangere, på akustisk blues og jazz. Den forrykende Chuck Berry-influerte rockeren «Subterranean Homesick Blues» med sin stabel av beske onelinere, terget dem avsindig. Dylan hadde på sin side stor glede av å se The Byrds plassere «Mr. Tambourine Man» på hitlistene. Han var begeistret over det vitale adrenalinkicket som The Beatles hadde utløst i populærkulturen. The Byrds viste at sangene hans var anvendelige og beholdt substabsen også som radiomat. Rockens lerret var bredt og åpnet for uendelige muligheter. Det var tid for at Mr. Cool entret rocken.
Det var kombinasjonen av musikalske frihetsfølelse og dirrende indre forakt som forløste Dylan og bragte ham tilbake på sporet. Han skrev som avsindig på det som skulle bli et av de mest nådeløse putdowns i rockens historie, historien om Miss Lonelys fall, og jeg personens sadistiske fryd over å gni det inn med et remjende «how does it feeeel?» Han ville ha trøkk i innspillingen. Han var ute etter noe monumentalt. Han trodde han ville finne det med gitaristen Mike Bloomfield, men produsent Tom Wilson hadde et ess i ermet som Wilson ikke var klar over selv engang: Al Kooper. Kooper var der egentlig bare for å observere, invitert av Wilson, men han ville være med, dette var sjansen over alle sjanser, og siden gitaren var så til de grader beslaglagt av mesteren Bloomfield, snek Kooper seg inn bak orgelet.
Låten starter som et pistolskudd. Så skjærer de skramlende, dansende metall-akkordene inn over et sprelsk honkytonk-piano og den nye tidsregning er igang: "Like A Rolling Stone". Maken til kickstart - både på en single og et album (kutt 1 på "Highway 61 Revisited")! Villskapen er etablert og stemningen definert før Dylan har åpnet munnen. Så kommer ordene, arrige, hånlige:
Once upon a time you dressed so fine
You threw the bums a dime in your prime, didn't you?
Vi trekkes hurtig inn i skjebnehistorien til frøken Ensom, en jente av beste familie, sølvskje i munnen, nesa i været, men som har havnet på alle fire i rennestenen. Dylan lener seg over sin kreasjon og snerrer: Åssen føles det nå? Som om han har noe å hevne.
Som sangen utvikler seg - det er fire lange, ordrike vers (spekket med formuleringer som kan rives ut og trykkes på T-skjorter) - tetner plottet, det samme gjør musikken. Denne rus av en ensemble-sound som musikerne deler, er inspirert galskap. Når de stuper ut i refrengene blir Al Koopers orgelbrus orgasme. Det eneste som holder stykket fra å eksplodere i ren selvnytelse er Dylans gneldrende stemme og hans metalliske rytmegitar dansende i dobbelttakt, ikke et øyeblikk gir de slipp på sin funksjon: Å jage musikerne videre og sangen triumferende i mål. Hvor ville han med ordene? Det er ikke så viktig som hvordan de virker på lytteren. "Like A Rolling Stone" får deg til å leve, den er et adrenalinkick hver eneste gang.
Ingen hadde hørt noe lignende sensommeren 1965. Den elektriske rocken fra "Bringing It All Back Home" virket tam og puslete i forhold. Dette var uran. En sånn tekst. En sånn "sound". Og en sånn lengde - på en single! Bare The Beatles’ «Help!» sto mellom den og 1. plassen i USA.
25. juli 1965, dagen etter at singlen hadde debutert på Billboards-listen, sto Dylan på Newports hovedscene og leverte et halvt sett elektrisk rock kompet av Mike Bloomfield, Al Kooper og tre medlemmer fra Paul Butterfield Blues Band. De sjokket puristene. Noen satt der totalt lamslått, andre ga seg til å bue høylytt, og Pete Seeger ville kappe strømmen med øks. Dylan kunne ikke funnet bedre omgivelser for fremføringen av «Like A Rolling Stone».
P.S. Han holder på en stund på side 2 også, den langstrakte, billedrike "Gates Of Eden" fra den akustiske delen av "Bringing It All Back Home".
OBS! ChatGPT har ikke vært involvert i denne omtalen.
New Musical Express:
Five-minute Dylan
IT’S a six-minute wonder. During those 360 seconds, Bob Dylan bores his way into your brain with “Like A Rolling Stone,” a song droningly shouted out by him against a tuneful, biggish backing.
Dylan is dressing down someone who once despised tramps and beatniks, and who has become one. Dylan sneers vocally at him, and says: “How does it feel to be a rolling stone?”
It’s an insistent tune which stays with you, and I forecast heavy sales for it.
Flip is “Gates Of Eden,” taken from a recent Dylan album, and is good publicity for after-life compared with the inequalities of life itself. Self-accompanied on guitar and harmonica. CBS.
(Derek Johnson)
Donovan: “The Universal Soldier” EP (Pye) *****
“The Universal Soldier”. Utgitt mens den første Donovan-feberen var på sitt høyeste. Den toppet EP-listen i åtte uker og nådde også helt opp til 12. plass på single-listen i England. EP'n er svært klar i sitt budskap: Her er pasifisten Donovan i virksomhet, oppbragt over alle krigene og all uroen i verden. Titelkuttet er skrevet av Buffy Sainte-Marie og var uhyggelig populært blant både profesjonelle og amatør-trubadurer midt på 60-tallet. Introet:
He's five foot-two, and he's six feet-four,
He fights with missiles and with spears.
He's all of thirty-one, and he's only seventeen,
Been a soldier for a thousand years.
kunne alle utenat. Donovas versjon er en klar vinner. Han synger avslappet og overbevisende. Fingerspillet, stødig som et urverk, øker i intensitet mot slutten slik at budskapet bankes inn.
"The Ballad Of A Crystal Man" er forsåvidt en fin melodi, men teksten skjemmes av plumpe selvfølgeligheter. Dette er protestsang av dusinvare-typen. "Do You Hear Me Now" (skrevet av Bernt Jansch) er høylytt protest over en skrøpelig melodi, og passer Donovans stemme dårlig. "The War Drags On" (skrevet av Mick Softley) er en fortellervise i Dylans gate. Skarpe ord om krigen i Vietnam, med klagende refreng-strofer og glidende akkorder som kler låten godt. Tekten er noe klossete, men meningen god.
Tittelkuttet kom ut på single i USA, men slo ikke så godt an som i England.
Ellers må man si om viser som disse at det er veldig greit å være mot krig. Men når teksten ikke har flere dimensjoner, blir budskapet ufarlig. Alle mennesker er i utgangspunktet mot krig.
(Fem stjerner på grunn av tittelkuttet. De tre andre låtene er ikke av samme kvalitet. Og nei, GPT har ikke vært involvert i denne teksten.)
New Musical Express:
Donovan’s (extended) message
NEW Donovan release is an EP, but is included in these columns because it is being given full singles promotion by Pye. Title track “The Universal Soldier,” written by Buffy St. Marie, concerns the attitude of the regular Serviceman to war, and how his approach is one of the basic causes of strife.
Wailing harmonica leads into Don’s self-penned “Ballad Of A Crystal Man,” another song with a message—this time concerning race hatred.
Snappier pace with more bounce for “Do You Hear Me Now,” which is more forcefully projected by Don. Finally, “The War Drags On” tells of the hopeless frustration of the Vietnam problem, and is semi-spoken.
All the tracks are tuneful, with a throbbing beat. But they’re all terribly profound and deep. Far from being hit material under normal circumstances, but with Donovan’s following it’s bound to sell well.
(Derek Johnson)
Cliff Richard: “The Time In Between” (Columbia) ***
“The Time In Between”. Basert på den franske sangen “Je t’aime pour toujours ce jour”, skrevet av Georges Aber med ny tekst av Micky Jones og Tommy Brown. Cliff Richard hørte The Shadows prøve låten i Portugal og overtok den på stedet: «I was convinced it was going to be a smash… I think we did a really good job on the track. And yet it didn’t get higher than 20.» Innspillingen ble gjort i Estúdios Valentim de Carvalho, Lisboa, og ga et lett country-waltz-preg kombinert med rene popharmonier. Hank Marvin og Bruce Welch korer, og en kort Marvin-gitarlinje setter preg på mellompartiet. Singelen nådde #20 i Storbritannia, men Cliffs håp var å gå helt til topps.
New Musical Express:
MUCH BETTER, CLIFF
BACK again with the Shadows after two American-recorded singles, Cliff Richard bounces infectiously through “The Time In Between” (Columbia). A French song with a new English lyric, which the Shads were originally going to record, it makes ideal material.
It’s medium fast, with Hank and Bruce providing a vocal harmony backing. It’s a snappy number, full of life and buoyancy, and you’ve just got to keep moving to the beat.
The melody content is both strong and appealing, while the Shads are in vital and vibrant form. There’s also a Marvin guitar interlude. Must say I like this one better than Cliff’s last one, “On My Word.”
Strumming chords and clanking tambourine support Cliff in a pensive rockaballad “Look Before You Love.” A sensitive styling with added strings.
(Derek Johnson)
Sonny: “Laugh At Me” (Atlantic) ****
“Laugh At Me”. Skrevet etter at Sonny Bono ble nektet adgang til en restaurant i Los Angeles fordi han hadde på seg «hippie-klær». «I never thought I’d cut a record by myself, ever,» sier han i åpningen, før han formidler sin personlige protest over et hypnotisk, langsomt driv.
Der ble Bonos eneste store solohit: #10 i både USA og Storbritannia og #1 i Canada. Låten er halvt bekjennelse, halvt fingerpek til et konformt samfunn, og ble et slags uoffisielt frihetsmanifest for beat-generasjonen i 1965. Klesnekt, altså, og ikke Vietnam. Man valgte ofte de små protester i 1965. Sonny fremførte den ofte som et alvorlig innslag i ellers humoristiske konserter med Cher.
Ian Hunter tok låten til helt nye (og bedre steder) på Mott The Hooples første LP.
New Musical Express:
SONNY
One half of the Sonny and Cher team, Sonny, has a certain Bob Dylan quality in his handling of “Laugh At Me” (Atlantic).
After a spoken introduction, he breaks into a nasal, but somehow appealing, drawl—aided by a crashing, indeed shattering, backing which slowly peters out, then returns for the final crescendo.
An unusual disc, with a lyric that makes you listen. And with his current TV exposure here, it could happen.
But I resent the “B” side—it’s a bit of a take-on. “Tony,” by Sonny’s Group, is purely instrumental—just a beaty riff, with no melody.
(Derek Johnson)
Burt Bacharach: “What’s New Pussycat” (London) **
“What’s New Pussycat”. Skrevet sammen med Hal David til komedien med samme navn, her i Burt Bacharachs egen versjon – mer som en lekende pastisj enn Tom Jones’ vokaldrevne hit-utblåsning. Bacharach la inn «bells, strings, tailgate trombone and spirited chanting» for å fange filmens absurde tone. Tom Jones har fortalt at han først nektet å synge låten: «I said, 'What’s New Pussycat? You’ve got to be kidding.' But Burt told me, ‘That’s why it will work – it’s so crazy.’» Som komponistversjon er den en kuriositet, men også et rent stykke 1965-Bacharach, med presis rytmikk og orkestrert humor.
New Musical Express:
BURT BACHARACH
Unlike the Tom Jones version, Burt Bacharach’s “What’s New Pussycat” (London) opens immediately with vocal. The singer is Joel Gray, and the deliberately corny backing consists of bells, strings, tailgate trombone and spirited chanting.
The tempo is bright and similar to the Tom Jones disc, but it doesn’t have the personality impact or the cuteness of the Welsh boy’s styling.
Vocal by Tony Middleton in “My Little Red Book” from the same film. This is more typical Bacharach material—a beaty ballad with a shuffle rhythm.
(Derek Johnson)
Sir Douglas Quintet: “The Tracker” (London) ****
Doug Sahm og hans Texas-baserte kvintett fikk et gjennombrudd med «She’s About a Mover» tidligere samme år, men «The Tracker» ble en mer beskjeden affære. Den nådde bare #105 på Billboard, men bevarer det som ble bandets varemerke: orgeldrevet Tex-Mex-beat, vokal med utestemme og et begynnende psykedelisk preg. Sahm har sagt om perioden: «We were just trying to sound like the British Invasion… but with a Texas thing in it.» Resultatet er både energisk og repetitivt – en mellomstasjon før de senere countryrock-eksperimentene.
New Musical Express:
SIR DOUGLAS QUINTET
A jog-trotting beat that’s almost like a sleigh-ride jingle-jangle, superimposed on an insistent organ riff, plus a compulsive solo vocal in much the same style as “She’s About A Mover”—that’s the new one by the Sir Douglas Quintet, “The Tracker” (London).
No quite so fast as their last one, nor so lively. Halfway through, there’s a gripping r-and-b organ solo with encouraging screams. A bit monotonous, but therein lies its attraction!
Humming support for the wistful item “Blue Norther.” Slightly more tuneful than the “A” side, but poor diction mars the lyric. Steady beat.
(Derek Johnson)
Sam The Sham & The Pharaohs: “Ju Ju Hand” (MGM) ****
“Ju Ju Hand”. En direkte oppfølger til «Wooly Bully» med det samme pågående slagverket og en nonsens-tittel. Sam the Sham beskrev den som «just another crazy dance we made up on the road». Singelen nådde #26 på Billboard Hot 100 og ble populær blant mod-dansere i Storbritannia. Bøljende orgel og meget presis, kraftfull tromming gir låten god trekkraft, det samme gjør den feststemte, oppglødde vokalen som stort sett teller hele bandet i kor - og ingen klager over den skøyeraktige saksofon-soloen som åpenbarer seg litt over midtveis. Herlig låt.
New Musical Express:
Just right for Sham fans
IT’S a bit of a mystery to me why “Wooly Bully” has done so well in this country—but if you liked it, you’ll certainly enjoy “Ju Ju Hand” as well. Pounding, walloping, thud beat, with Sam the Sham providing a tongue-twisting chorus, in which the Pharoahs also join.
It’s really a nonsense song, with a beat that’s great for mod dancers. Very light-hearted, with screams and a gutty sax solo. The number was written by Sam himself.
Organ intro for the more orthodox mid-tempo opus “Big City Lights.” A nostalgic, yearning lyric, but still a snappy, forceful beat. MGM label.
(Derek Johnson)
Marvin Gaye: “Pretty Little Baby” (Tamla Motown) ****
“Pretty Little Baby”. Skrevet av Gaye sammen med Clarence Paul og David Hamilton. Melodien var opprinnelig en julesang kalt «Purple Snowflakes», som ble liggende i arkivet før Gaye omskrev den til en kjærlighetslåt. Han selv likte den «for its gentle sway – not so much the Motown beat as a personal thing». Singelen nådde #25 på Billboard Hot 100 og #16 på R&B-listen. Den myke, nesten bossa nova-aktige rytmen skiller den fra mye annet på Motown-etiketten i 1965.
New Musical Express:
MARVIN GAYE
Although on the Tamla-Motown label, Marvin Gaye’s “Pretty Little Baby” is not in the accepted Motown pattern. Part-written by Gaye, it’s already a success in the States—presumably by virtue of its distinctive approach.
There’s a tinkling rhythm which gives almost an Oriental quality, and he sings this medium-pacer most competently. Doubt if it will be a hit here, though.
Motown’s Bill Robinson composed the soulful beat ballad “Now That You’ve Won Me,” with bass, tambourine and piano setting the mood.
(Derek Johnson)
Everly Brothers: “I’ll Never Get Over You” (Warner Bros) ****
“I’ll Never Get Over You”. Selvskrevet uptempo-låt med et driv som minner om hurtig country-waltz. Phil og Don veksler mellom solo og harmoni, og låten har en umiddelbar «sing-along» kvalitet. Den ble en moderat hit i Storbritannia (#35), men overskygges av samtidige spor. Don Everly har i intervju sagt: «We could always make something out of three chords and a feeling – this one’s just pure Everlys.»
Everly Brothers: “The Price Of Love” EP (Warner Bros.) *****
Tittelsporet, “The Price Of Love”, skrevet av brødrene selv, markerte et stilskifte mot en mer rocka, bluesbasert tilnærming. Den nådde #1 på NME-listen. Don beskrev den som «raw and real – no frills, just that shuffle and our voices». EP-en inkluderer også «It Only Costs a Dime», Buddy Holly-coveren «That’ll Be the Day» og «Gone Gone Gone», og viser hele spennet fra rock’n’roll-arven til ny 60-talls pop.
New Musical Express:
EVERLY BROS.
“I’ll Never Get Over You” is self-penned by the Everlys, as was their No. 1 hit, “The Price Of Love.” Opens with harmonica and drum-thumps, which are maintained throughout this gay, lilting swinger—the tempo is like a fast country waltz, and the beat is thoroughly contagious.
The verses are sung solo, and the boys get together in their familiar harmonies for the choruses. And there’s a certain join-in compulsion which I found most appealing. A great sound, which seems a certainty for the Top Ten.
Tempo slows for “Follow Me,” a rockaballad—but still with a solid rumbling backing, with drums prominent. A good flip. Warner Brothers label.
(Derek Johnson)
EVERLY BROTHERS (Warner Bros.) give out well with Price Of Love, It Only Costs A Dime, That’ll Be The Day, Gone Gone Gone.
(Allen Evans alias Andy Gray)
“Give out well …” Han kalte det en anmeldelse.
Rockin’ Berries: “You’re My Girl” (Piccadilly) ***
“You’re My Girl”. En Goffin/King-komposisjon som fikk den typiske Rockin’ Berries-behandlingen med falsett og munnspill. Bandet var kjent for humorinnslag på scenen, men her leverer de en oppriktig popsingle. Den ble ingen stor suksess (#40 UK), men er et eksempel på hvordan britiske grupper ivrig tolket Brill Building-materiale.
New Musical Express:
BIG HIT FOR THE BERRIES
REVERTING to the high-pitched falsetto harmonies with which they achieved fame, the Rockin’ Berries latch on to a Goffin-King composition “You’re My Girl” (Piccadilly). The leader dual-tracks, supported by that intriguing high-register work.
It’s very tuneful, as you would expect from that songwriting team, and the tempo’s a finger-clicking medium pace. Harmonica well to the fore. Hope this falsetto stuff’s not being overdone, because that would be to the Berries’ detriment. Reckon this’ll be a big one.
One of the boys’ novelty comedy routines, “Brother Bill (The Last Clean Shirt)” is a saga of the evils of drink. Stomping beat with tambourine.
(Derek Johnson)
Dionne Warwick: “Here I Am” (Pye International/Scepter) ****
“Here I Am”. En av de mange Warwick/Bacharach/David-samarbeidene midt på 60-tallet, skrevet for filmen “What’s New Pussycat?”. Warwick synger med den beherskede elegansen som var hennes varemerke. «Burt always knew how to frame my voice with just the right strings and rhythm,» sa hun senere. Singelen nådde #65 på Hot 100 og #11 på Adult Contemporary, mens B-siden «They Long to Be Close to You» lå uoppdaget som en perle til Carpenters gjorde den udødelig.
New Musical Express:
DIONNE WARWICK
A really beautiful record by Dionne Warwick, which deserves recognition—but may be too artistic for the charts. “That’s “Here I Am,” another Bacharach-David number from the film “What’s New Pussycat.”
A tender and romantic ballad, opening with a gentle, unobtrusive beat, which gradually becomes more pronounced.
The scoring is top quality, with strings coming in towards the end, and Dionne’s styling is sincere, controlled and heartfelt.
An ultra-slow ballad with tinkling single-finger piano, strings and muted trombones, “They Long To Be Close To You” is caressingly whispered. On Pye-International.
(Derek Johnson)
Rick Nelson: “Come Out Dancin’” (Brunswick) ***
“Come Out Dancin’”. Skrevet av Clint Ballard Jr., kjent for «The Game of Love». Låten er en oppfordring til å komme seg på dansegulvet, med «yeah-yeah» rop og en talende midtdel. Nelson leverer med energi, men singelen klarte bare #130 i USA. «I was chasing the sound of ’65 – and maybe it wasn’t mine to catch,» reflekterte han senere.
New Musical Express:
RICK NELSON
Clint Ballard—composer of “I’m Alive” and “The Game Of Love”—also wrote “Come Out Dancin’,” which Rick Nelson dual-tracks on Brunswick.
It’s exciting and dynamic, with exuberant yeah-yeah chanting—with the lyric exhorting you to take the floor.
The middle eight is semi-spoken with shouted instructions, and there’s a wild instrumental segment with rinky-tink piano.
Full of enthusiasm and atmosphere—but, alas, Rick doesn’t seem to mean much in Britain now.
Contrasting slow ballad “Yesterday’s Love” is dreamy and reflective. Solo voice, with guitar and subdued humming, it’s soothingly handled.
(Derek Johnson)
The Searchers: “Searchers ’65” EP (Pye) ****
En firelåts-samling som fanget bandets bredde: den politiske «What Have They Done to the Rain» (Malvina Reynolds), den egenkomponerte «This Feeling Inside», hitsingelen «Goodbye My Love» og den mykere «Till I Met You». John McNally om EP-en: «It’s who we were at that moment – folk, pop, and beat in one package.»
New Musical Express:
SEARCHERS ’65 (Pye) are in top form with What Have They Done To The Rain, This Feeling Inside, Goodbye My Love and Till I Met You.
(Allen Evans alias Andy Gray)
“Are in top form …” Andy Gray kalte det en plateanmeldelse.
Catherine Parr: “You Belong To Me” (Decca) **
“You Belong To Me”. En tenåringspop-single med hviskende vokal og enkel trampe-beat. Parr, som hevdet slektskap til Henrik VIII’s sjette kone, ble sammenlignet med Twinkle for sin tilnærming. Hun hadde ingen stor stemme, men et udefinertbart “noe” som kanskje kunne vært tatt steder - om Andrew Loog Oldham hadde fattet interesse.
New Musical Express:
Husky provocative whisper from Catherine Parr, the girl who claims to be a descendant of Henry VIII’s sixth wife, in “You Belong To Me.” Sounds a bit like Twinkle and, in fact, comes from the same stable. Doesn’t have a great voice, but a certain fascination. Cute lyric, stamp beat. Decca.
(Derek Johnson)
The Manhattans: “I Wanna Be (Your Everything)” (Sue) ****
“I Wanna Be (Your Everything)”. En tidlig innspilling fra gruppen, skrevet av bassisten Winfred “Blue” Lovett. Klassisk Northern soul med drivende rytmeseksjon og vokalharmoni som peker frem mot gruppens senere balladesuksesser. Ble aldri en stor hit, men fikk liv som dansegulvfavoritt i UK’s soulklubber.
Lowell Fulson: “Too Many Drivers” (Sue) ****
“Too Many Drivers”. En tradisjonell 12-bar blues om sjalusi, levert med Fulsons karakteristiske, rufsete gitarspill. Han veksler mellom sang, rop og prat – en stil som hadde påvirket både B.B. King og Otis Rush. I Storbritannia ble den utgitt på Sue-etiketten og ble en liten kultfavoritt blant bluespuristene.
New Musical Express:
“Too Many Drivers”. Couple of authentic r-and-b items. Plodding, insidious beat for “I Wanna Be” by the MANHATTANS, with solo vocal and chanting support. “Too Many Drivers” by LOWELL FULSON is in the traditional 12-bar blues format—part sung, part shouted, part spoken. Both on Sue.
(Derek Johnson)
Samtidig, i Vietnam …
De nord-vietnamesiske soldatene hadde dårlige hjelmer og brøt hurtig sammen når de ble beglodd. Her er det like før.
Samtidig, tilbake i Vallerveien …
Irriterende at Arbeiderbladet lot den LP-listen vare så lenge. Faktisk kom ikke august-listen før 21. august.
Om man regner med at opptellingen av Arbeiderbladets liste ble avsluttet på onsdager, kan man anslå at “Help!” kom veldig sent ut på single i Norge. Å debutere på 18. plass skyldes antagelig at den ikke nådde butikkene før tidligst mandag 11. august. Listen ble publisert torsdag 14. august.
Svak debut for “Help!”, antagelig fordi den bare hadde vært i handelen én dag. Fint for Hep Stars som kunne gjenerobre 1. plassen.
LP-listen som varte evig, antagelig fordi Erik Heyerdahl var på badestranden eller noe.
A-HA, Erik Heyerdahl var opptatt med Beatles’ film og plate. Filmomtalen ser ut til å være basert på vaskeseddelen. Heyerdahls spårdom om “rytmesterke” Dizzie Miss Lizzy som Beatles’ neste single ved årsskiftet, virker som ren fylleprat.
Filmjournalen kjørte like godt et foto fra “A Hard Day’s Night” på forsiden, film er film, og dette var så nær “Help!” at det får vi godta. Fint bilde også.
Les og lær, slik blir en Beatles-film laget! Til venstre vakre Jane også kjent som bikini-Jane, senere sinte Jane og til slutt helse-Jane.
Filmjournalen hadde altså også bilder fra den riktige filmen.
Og der kom endelig reportasjen om Stones på Sjølyst. Det het trykningstid.
Klipp og annonser fra NME 13. august 1965:
Den forrykte og aldrende Andy Gray alias Allen Evans “anmeldte” LP’ne i NME. Ikke fordi han hadde peiling, men fordi han gikk med tversoversløyfe og var sjef, og mente at alle LP’ne redaksjonen fikk tilsendt var hans eiendom. Skrive kunne han ikke. Sjekk Byrds-anmeldelsen.
Pye spanderte litt mer plass på Donovans EP. Normalt var deres annonseringsvilje svært smal og ytterst gjerrig.
Cher snerper seg til når hun skal uttale seg om filmen “Help!”. Etter å ha sett filmen hun og Sonny lagde på denne tiden, må jeg si at hun vel egentlig burde holdt kjeft.
Heldige Chris Hutchins, på reisefot med Beatles igjen.
Kamelon Donovan, mannen som forandrer utseende hele tiden.
John og George på bluesfestival med matchende luer.
Keith Altham har fått kikke i Eric Burdons manuskript. Dynamitt.
Oslo-kinoene 13. august 1965:
Jeg hadde aldri hørt om den verdensberømte chimpansefamilien, men ny Beatles-LP var uansett viktigere.
Ingen “Help!” på kino …