Lørdag 9. august 1975 var en dårlig dag på Club 7. Jeg vet det, for jeg var der, og jeg har notert det i almanakken min. Sommeren 1975 nektet å gi seg, så det var på grensen til tropevarmt fortsatt. Den søndagen dro jeg på Sognsvann og badet sammen med Lars og Tormod. Møtte Christian etterpå, trengte moralsk støtte for jeg skulle på Elvis-møte på Soria Moria, og Elvis-fansen var slett ikke fornøyd med meg. Min tredelte Elvis-serie i Ungdommens radioavis var en stinker. Ros og forguding i kapittel 1 som omhandlet 50-tallet, deretter æresskjelling og hån for 60-tallet og Las Vegas-årene. Pål Granlund ropte meg opp, og der sto jeg i mørket og trodde meg usynlig, og ble hentet frem i rampelyset - våt i håret, iført kortbukser og tresko. Ikke akkurat mister rock’n’roll. Granlund fikk buerne til å å dempe seg, ga meg Elvis’ “On Stage”, og mente at jeg ved å gi Elvis radiotid, hadde gjort noe for kongen. Christian lo. Jeg så han ristet i mørket der borte da Pål ga meg mikrofonen og jeg bare klarte å få ut et kvekk. Så gjaldt det å komme seg ut, litt faderlig fort. Det var flere Elvis-gangstere der som ga meg blikket. Men jeg var godt trent i løping med tresko, og nådde trikken.

Dagen etter var varmen over, og høsten nær. Jeg tok tiggergangen til Galgeberg, tryglet om penger og støtte oppe hos Bendiksen. Skrive sladder. Det fikk jeg noen lapper for. “Har du hørt?” Jeg jugde i hop noe, og karret meg hjem til en dårlig mandagsfilm. Ringte min far Gösta, kunstmaleren i Skåne, om han kunne låne meg litt cash. Kunne griser fly? Han var som regel blakkere enn meg. Jeg hadde 2500 i gjeld og ble vel snart funnet i Akerselven med sementsokker. På grunna, håpet jeg.

Brukte kvelden til å gjøre ingenting sammen med Christian, Lars og Tormod. Man levde slik på den tiden.

Onsdag 13. august fylte jeg 23 og dro på Ringstrøm og solgte en LP for hvert år. Vonde salg, og knirkeskepsis fra eventyrskogens vokter, Bjørn med pussekluten og den nådeløse skrivebordslampen. Hos Bendiksen fikk jeg 150 kroner for en Manfred Mann-sak. Utpå ettermiddagen stakk min mor innom. Pliktvisitt. Vi sto ikke på god fot. Og ikke pokker om hun hadde penger til overs.

Kom kvelden, kom Christian. Jeg hadde kjøpt inn kake og Donald-brus. Slo ham i sjakk for 15. gang på rad. Det står i almanakken, så det måe være sant. Norge tapte 0-2 for Sverige i fotball på TV. Christian dro tidlig. Forbitret over matten. Så satt jeg der, 23 år gammel og pengelens og sugde på sjakkseieren. De 150 Manfred Mann-kronene var allerede brukt opp.

1975 var noe dritt.

***Ekstremvær. Varmerekord på Gvarv. Kulderekord i Troms. Samtidig. Det gikk for seg før i tiden også.***

Hyggelig I New Musical Express i dag. Intervju med Gary Holton, og hunden til Lowrey har smakt på godsakene til sin psykedeliske eier, og Rod Stewart har gitt ut en gymsokk-single som knekker The Faces (litt), Roger Daltrey er fly forbanna med renter, “Who’s Next” er nå Who’s best og Mick Farren har sett på “Rollerball”.

NMEs nyhetssider rapporterer:

… at Mott uten Hunter og Ronson debuterer med singlen “Monte Carlo”.

… at The Faces er på sammenbruddets navn, det vil skje snart eller aldri.

… at Jackson Five må forandre navn da Tamla Motown mener de eier retten til navnet, og det skal ikke Epic få noen glede av.

… at Bob Marleys nye single blir en live-versjon av “No Woman, No Cry”.

Dette er London …

Siden jeg har vært på Barbados, stemmer jeg for. Og Wings er herlig fri for datostempling.

***Jeg har faktisk ingen kommentarer til noen av disse listene.***

Ukens 14 nyheter på single

ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, denne uken signert den fryktelige Pete Erskine. NME-journalistene roterte ansvaret, og noen ganger hadde de gjeste-anmeldere.

***“Single of the week? No way is there a Single of the week.”***

ROD STEWART – “Sailing” (Warner Bros) **

“Sailing”. Kanskje det verste mølet Stewart har innspilt ever. Ødelegger garantert en hver båttur, da den uten unntak spilles i skipsbarer og resttauranter hver gang det kastes loss. Oversentimentalt på oppkastgrensen. Originalen er definitivt bedre.

Skrevet av Gavin Sutherland, hentet fra Atlantic Crossing. Innspilt i Muscle Shoals Sound Studio med Tom Dowd som produsent. Stewart har selv fortalt om innspillingen: “I’d never sung anything in a studio without having a drink… Got it in six or seven takes.” (sitert i ettertid i intervjuer og bøker). Utgitt august 1975, ble den en av hans største suksesser – #1 i Storbritannia i fire uker, men bare #58 i USA. Fikk nytt liv i 1976 som temalåt til BBC-serien Sailor, der den igjen gikk til UK #3. Videoen, filmet i Dublin, ble vist på Top of the Pops 28. august 1975.

New Musical Express:

ROD STEWART: “Sailing” (Warner Bros.). Lifted from the forthcoming “Atlantic Crossing” lp, “Sailing” is the kind of tune you might find yourself having to sing in morning assembly. Written by one of the Sutherland Bros., it’s a rather dreary sentimental piece in which Mr. Stewart, via some very basic imagery (“flying like a bird ’cross the sky”), keens for his loved one in foreign parts.

The chord progressions and escalating heavenly chorale swaying gently with scarves aloft in the background suggest that at any moment the inevitable rent-a-piper will be wheeled on brandishing bouquets of heather wrapped in tin foil. Doubtless it will prove to be a Very Moving Moment in some forthcoming stage show as the audience will naturally associate the lyrics (sample: “Can you hear me/Can you hear me/Through the dark night far away/I am dying/Forever crying/To be with you/Who can say?”) with Stewart’s homesickness at being a tax exile in Hollywood. The B side — again rather poorly produced by Tom Dowd — is “Stone Cold Sober”, written by Stewart in conjunction with Steve Cropper, and is a drag-heeled garage band re-run in the Stones “Happy” tradition. Might sound alright if you’re drunk. Maybe Stewart should have worked with Allen Toussaint after all. Talking of whom . . .

(Pete Erskine)

CHOCOLATE MILK – “Action Speaks Louder Than Words” (RCA) ****

New Orleans-baserte Chocolate Milk ble lansert av Allen Toussaint og Marshall Sehorn, som også produserte og spilte den inn i Sea-Saint Recording Studio. Singelen nådde #15 på R&B-listen og #69 på US Hot 100, og lå 17 uker på listene. Record World omtalte den som ukas beste discolåt. NME trakk frem “the way the moog plays an auxiliary bass line” og et arrangement med “basic snappy fatback-groove-with-backup-singers.” I senere år har låten blitt samplet av bl.a. Stetsasonic og Geto Boys.

New Musical Express:

CHOCOLATE MILK: “Action Speaks Louder Than Words” (RCA) is produced by Toussaint and business partner Marshall Sehorn, and is probably the best disco single of week. None too original –– yr. basic snappy fatback-groove-with-backup-singers –– but at least it’s gutsy. I like the way the moog plays an auxiliary bass line. The B side is very Meter-inspired (Chocolate Milk are from New Orleans), celebrating under the creative moniker “Ain’t Nothing But A Thing”

(Pete Erskine)

ANDY MACKAY – “Wild Weekend” (Island) ***

“Wild Weekend”. Blåsergøy. Utgitt med “Walking The Whippet” på B-siden. Sporet ble senere lagt til reutgivelsen av solodebuten In Search of Eddie Riff. Låten opptrer i Roxy Music-diskografier som et av flere sidesprang mellom bandets hovedperioder.

New Musical Express:

ANDY MACKAY: “Wild Weekend” (Island). I have just spent three weeks in France and am positive that this might be The Ferry’s next big market. The French charts are full of Latin crooners with cracked larynxs, open shirts and identity bracelets.

There are two sorts of French pop song: the first is the Homme Tragique, where his lady has done a runner, his world has fallen down around him, and he is begging for her return. The second is where he gets her back and bores her into doing another runner by falling to his knees and grinding on about how beautiful she is, how her teeth are like stars etc.

One wonders what the effect of a song like “Under My Thumb” might’ve been on the French. They also have horrendous bands — like ‘Les Teddy Boys’, ‘The Devil’s Britches’ — who play tunes like “Wild Weekend” in lime green tuxedos at village fetes.

Here Mackay resusitates Lord Rockingham and Johnny And The Hurricanes, with overdubs of a fairground rifle range. Could be huge in Lille.

(Pete Erskine)

THE CARPENTERS – “Solitaire” (A&M) *****

Lapspudding. Jeg orker den ikke. GPT gjør:

“Solitaire”. Komponert av Neil Sedaka og Phil Cody; tredje single fra “Horizon”. Debuterte på Billboard Hot 100 #76 (2. august 1975), nådde #17. Sedaka har sagt om Carpenters’ versjon: “It’s my favorite of all recordings of ‘Solitaire’.” Den er kjent for Karens rene vokal, de varme harmoniene og en produksjon som bærer Richard Carpenters signatur. Melankolsk ballade med et preg av resignasjon.

New Musical Express:

THE CARPENTERS: “Solitaire” (A&M) undoubtedly will. This one has Sunday Lunch written all over it. Karen plays her drums and hits that plunging lower register with her usual aplomb. There’s a nice steel guitar and tubular bell accompaniment where she sings about a little hope going up in smoke. There are oboes, a George Harrison-style guitar part, a harp, and a pause for Richard to comb his hair.

(Pete Erskine)

STEPHEN STILLS – “Turn Back the Pages” (CBS) ****

Jeg synes han underpresterer. GPT ville gi ham 6. Verden er mangfoldig.

Åpningsspor på albumet “Stills”, utgitt 8. august 1975. Alan’s Album Archives beskrev åpningslinjen “I thought I knew you – but I did not know myself” som en av Stills’ mest selverkjennende, før låten løfter seg i “one of his best rousing choruses.” Anmeldelser fremhever blandingen av rock og latinrytmer, rike harmonier og energisk gitarspill. A Green Man Review oppsummerer styrken slik: “Stills’s perfectionism, his juxtaposition of rock with Latin beats, his rich harmonies and his fiery guitar playing make me sit up and take notice.”

New Musical Express:

STEPHEN STILLS: “Turn Back The Pages” (CBS). Record companies should forcibly eject their artists after their first or second albums — after that the majority only tend to repeat themselves with less and less conviction. Stills has just changed companies after his fourth album. This comes from his fifth, the first for CBS, “Stills”. It sounds exactly like a random cross-section of the cuts on the second “Manassas” album. Deja Vu. Why erase former glories by recording yourself into oblivion? Ignore this and stick with the first Stills album.

(Pete Erskine)

APRIL – “I Wanna Fall In Love With You” (Pye) **

Møkkadritt.

Oppført i Pye-diskografier, men ingen kritiske omtaler, presseklipp eller chart-data funnet. Forblir en obskur midt-70-talls popsingle uten dokumentert medieoppmerksomhet.

New Musical Express:

APRIL: “I Wanna Fall In Love With You” (Pye). Since the top twenty in the last year has survived almost totally on fifties necrophilia, it was inevitable that someone should take the lead and drag the whole hoary crew into the early 60s by pulling off Beatle impersonations. For April’s “I Wanna Fall In Love With You” please read “I Should’ve Known Better” and prepare yourself for Showaddywasdy’s “Sergeant Pepper”. The only other point of interest is that the drummer is playing slow. Every week you get at least a couple of singles where the playing is such that you wonder whether the Joystrings are still doing sessions. Like:

(Pete Erskine)

Enda mer møkkadritt.

“Brazil”. UK #26 i august 1975. Under dette navnet opererte Lafayette Afro Rock Band, en gruppe som blandet afrikansk funk og amerikansk soul/disco. Versjon av Ary Barrosos “Aquarela do Brasil”, arrangert for dansegulvet midt i discomanien.

New Musical Express:

DISASTER OF THE WEEK

CRISPY AND COMPANY: “Brazil” (Creole): This may have been recorded at RG Jones’ studios in Wimbledon. RG himself engineers most of the material recorded there, refusing to be hampered by the fact that he’s stone deaf. I have played this version of “Brazil” to at least 12 lucky people this afternoon, all of whom, without fail, have cracked up during the opening bar. The reason for this is that the tune (a ‘soul’ remake with Barry White-style rhythm section and ladies with winged spectacles doing ascending ‘doo doo dooos’ in the background) may well have been assembled by postal correspondence. Each component has chosen its own peculiar time sequence and, for the main, the guitars and horns are completely out of tune. On the other hand you can always opt for the other version:

(Pete Erskine)

RITCHIE FAMILY – “Brazil” (Polydor / 20th Century) *****

Og møkka dritten fortsetter å renne. GPT ga den 5.

Produsert av Jacques Morali, spilt inn i Sigma Sound Studios i Philadelphia, med “Sweethearts of Sigma” som studiovokalister. Nådde US Disco #1, Hot 100 #11 og R&B #13. Derek’s Music Blog beskriver: “Horns rasp, strings swirl and sweep furiously and the rhythm section add a powerhouse of a groove.” Gruppen ble nominert til Grammy for Best Pop Instrumental Performance i 1976.

New Musical Express:

RITCHIE FAMILY: “Brazil” (Polydor). Perhaps it’s no coincidence that “Brazil” also happens to be a make of sausage.

(Pete Erskine)

JOHNNY AND THE HURRICANES – “Beatnik Fly” (Contempo) ****

Opprinnelig spilt inn i 1960, basert på “Blue Tail Fly”, og ble en Top 15-hit i USA. Instrumental med orgel og sax i front, typisk for gruppens rock ‘n’ roll-stil. Gjenutgitt på Contempo i 1975, men uten ny suksess.

New Musical Express:

JOHNNY AND THE HURICANES: “Beatnik Fly” (Contempo). Timely that this should be released the same week as the Andy Mackay. A re-release, actually, dating from the early ’60s. Real Popeye music based around “Little Brown Jug”. Might be a hit again.

(Pete Erskine)

THE HUDSON BROTHERS – “Rendezvous” (Rocket) **

Signert til Elton John og Bernie Taupins Rocket Records, kjent for eget TV-show på CBS. Fans beskriver dem som “a lot better than their ‘teen idol’ status would have you believe”. Hvilket som kjent betyr: Møkkadritt.

New Musical Express:

THE HUDSON BROTHERS: “Rendezvous” (Rocket). One of the initial signings to Elton and Bernie’s label, the Hudsons seem to have been the only act aside from Kiki Dee who’ve paid off –– albeit only in the US. “Rendezvous”, despite being part-written by Bruce Johnston, is pretty much your average shrill teenpap. The Hudsons try hard to sound like they’ve just left high school, despite the fact that they all look like well-seasoned LA car salesman.

(Pete Erskine)

TOMMY MCLAIN – “Before I Grow Too Old” (Oval) ****

Swamp-pop-ballade, #7 i Canada og #49 i UK. På Reddit omtalt som “a perfect mix of slow rockabilly and soulful LA blues”. McLain har spilt låten gjennom hele karrieren, senest sammen med Elvis Costello. Fats Domino dro den beste versjonen av dem alle, men Joe Strummer var sannelig ikke langt bak. McLain leverer vel versjonen man ikke nødvendigvis griper etter, selv om den er god nok.

New Musical Express:

TOMMY McLAIN: “Before I Grow Too Old” (Oval). Another cut from Charlie Gillett’s excellent “Another Saturday Night” lp, this sounds a bit low key after Johnnie Allen’s “Promised Land” and the Belton Richard tracks. “Before I Grow Too Old” is one of those tremulous mid-paced rock’n’ roll tunes with pleasantly random multi-tracking on the voice (which is vaguely reminiscent of S. Marriott), and a fine tawdy trumpet part.

(Pete Erskine)

THE BRECKER BROTHERS – “Sneakin’ Up Behind You” (Arista) ****

Fra debutalbumet The Brecker Bros., nominert til Grammy for Best R&B Instrumental Performance. PopMatters beskriver hovedriffet som “hip, James Brown-y stuff”, men kaller det cabaret-aktige mellompartiet malplassert og produksjonen “cold and slick.” Medvirkende inkluderer Michael og Randy Brecker, David Sanborn, Harvey Mason og Ralph MacDonald.

New Musical Express:

THE BRECKER BROTHERS: “Sneakin’ Up Behind You” (Arista). Featuring Ready Brecker? The Breckers play trumpets, formerly with Blood, Sweat And Tears, then with Larry Coryell. This is a deliberate attempt to capitalise on the success of “Pick Up The Pieces”. The main riff is a combination of Sly circa “Fresh”, and Stevie Wonder’s vocal phrasing. The middle eight is pure cabaret. The rhythm section is Love Unlimited. The label is paper. Dingwalls will probably bulk-buy.

(Pete Erskine)

RUFUS – “Please Pardon Me (You Remind Me Of A Friend)” (ABC) ****

Fra Rufusized; nådde #48 på Hot 100 og #6 R&B. Derek’s Music Blog omtaler låten som “upbeat and bright” med strykere og blås som gir dramatisk effekt, og Chaka Khans vokal som emosjonelt sentrum. Clare Fischers arrangement bidrar til et sofistikert lydbilde.

New Musical Express:

RUFUS: “Please Pardon Me (You Remind Me Of A Friend)” (ABC). Fabulous production, and the chord changes during the bridge are classic. Rufus always seem to play extraordinarily well but two things let them down; the singer, Chaka Khan, tries too hard and listens to Stevie Wonder more than she should; and the band have no taste –– I once heard them massacre “We Can Work It Out”. “Please Pardon Me” may be found on their “Rufusized” lp, and sounds like a B side.

(Pete Erskine)

WILD MAGNOLIAS – “They Call Us Wild” (Barclay) ***

New Orleans Mardi Gras Indian-funk, utgitt i Europa på franske Barclay. NME beskrev åpningen som lovende, men mente låten raskt falt tilbake til “production-line shoeshine yelping.”

New Musical Express:

WILD MAGNOLIAS: “They Call Us Wild” (Barclay). Whilst on the subject of Toussaint, this one arrived with a press release railing against him and Dr. John, suggesting they had capitalised upon ‘the real sound of New Orleans’ as represented by the Wild Magnolias, who we’re told are direct descendants of the Indians the first French settlers found there. This would have some credibility if it weren’t that the Magnolias are happy to employ exactly the same devices –– i.e. moogs, clavinets, fuzz bass etc. And although “They Call Us Wild” opens promisingly with Creole-style rhythms and the same weird stifled-sounding horn Dr. John used on “Gris Gris”, it rapidly reverts to the usual production-line shoeshine yelping. Perhaps they should go back to being extras on “Gunsmoke”.

(Pete Erskine)

Samtidig, tilbake i Norge …

Toppen på VG-listen var hugget i sten, tydeligvis. Og der passerte Nazareth et halvt år på listen.

VG

Single-listen

1 . Nazareth – Love Hurts (3:52)
2 . Sweet – Action (3:18)
3 . Sweet – Fox on the Run (3:22)
4 . Wings – Listen to What the Man Said – (4:01)
5 . Billy Swan – I Can Help (3:57)
6 . Uriah Heep – Prima Donna (3:08)
7 . Status Quo – Roll Over Lay Down (5:42)
8 . Teach In – Ding-A-Dong (2:29)
9 . Slade – Thanks for the Memory (Wham Bam Thank You Mam)
10 . 10cc – I’m Not in Love (6:06)

LP-listen

1 . Wings – Venus And Mars
2 . Elton John – Captain Fantastic And The Brown Dirt Cowboy
3 . Uriah Heep – Return to Fantasy
4 . Thorleifs – Gråt Inga Tårar
5 . Diverse artister – På treff med 9
6 . Carpenters – Horizon
7 . ABBA – ABBA Gold
8 . Billy Swan – I Can Help
9 . Freddy Kristoffersen – Midsommerminner
10 . Frank Zappa, The Mothers Of Invention – One Size Fits All
11 . Four Jets – Eurotreff 6
12 . Bob Dylan – The Basement Tapes
13 . Elvis Presley – Elvis Today
14 . Demis Roussos – Souvenirs
15 . Rita Engebretsen/Helge Borglund – Frem fra glemselen kap.1
16 . Flamingokvintetten – Flamingo 5
17 . Vømmøl Spellmannslag – Vømlingen
18 . Deep Purple – 24 Carat Purple
19 . Diverse artister – Stjerneparaden
20 . Bachman Turner Overdrive – Four Wheel Drive