60 år siden 14. mai 1965
For nøyaktig 60 år siden spillte Bob Dylan i Royal Albert Hall. Han kom som popstjerne, og avsluttet som en konge. Med “Freewheelin’” på første, “The Times They Are A-Changin’” på 5. og splitter nye “Bringing It All Back Home” rett inn på 10. plass på LP-listen. I ukens NME annonseres det dessuten for en ny versjon av “Mr. Tambourine Man” med et band som kaller seg The Byrds. Ingen hadde hørt om dem 14. mai. Snart skulle de eie sommeren 1965 og fylle hodene våre med svevende, kimende Rickenbacker-klang.
Rystende informasjon på forsiden av Arbeiderbladet. Norske nynazister med kontaktnett i Ku Klux Klan. Og breial skryting om at man kan ta Stockholm med 200 væpnede menn. Det vil jeg tror at alle kan. Poenget er ikke å ta byen, men å holde den. Med 200 mann? Særlig. Og Hollekim-saken trekker ut.
Ukens NME har et helt ukjent band på forsiden, Force 5. Fant låten på YouTube. Det burde vært en klassiker.
På nyhetssidene fikk man bl.a. vite at
… Beatles hadde vært i EMI-studioene og spilt inn to Larry Williams-låter (“Bad Boy” og “Dizzy Miss Lizzie”), en bestillingsjobb for deres amerikanske selskap Capitol, som presset på for å få ut en ny Beatles-LP i juni.
… Beatles-filmen “Help!” får sin verdenspremiere på London Pavilion 29. juli.
… de som er så heldige å være i England kan se The Kinks på “Ready Steady Goes Live” 14. mai, og igjen 4. juni, da gruppen er booket for to opptredner.
… Alan Prices erstatter i The Animals heter Dave Rowberry (fra Mike Cotton Sound), Price forklarer at hans brudd med Animals skyldes flyskrekk, og at han kollapset bare timer før gruppen skulle avsted til Skandinavia.
“Ticket To Ride” topper for femte uke på rad. Helt fabelaktig. Samtidig har Bob Dylans lille britiske turné gitt ualminnelig god uttelling på salget av back-katalogen. To år gamle “Freewheelin” når overraskende nok helt til topps, men vil måtte kjempe om sparepengene til fansen de neste ukene, for nå er ikoniske “Bringing It All Back Home” utgitt, og ingenting er helt som det var.
Bob Dylan-dominans på LP-listen i England.
Jeg ba ChatGPT gi en kvalitetsvurdering av ovenstående TOP 30-liste og måle den mot en tilfeldig TOP 30 fra 2025, og fikk dette svaret:
NME Top 30 – 12. mai 1965
Dette er en liste som favner en særegen blanding av overflatedryss og dybdekraft, som var typisk for midten av 60-tallet. Listen inneholder:
Tidløse popklassikere som “Ticket to Ride” (Beatles), “King of the Road” (Roger Miller), og “Here Comes the Night” (Them).
Nyskapende og dyptvirkende låter som “Subterranean Homesick Blues” (Dylan) og “Catch the Wind” (Donovan).
Elegant sjangerhåndverk – soul fra Animals, doo-wop-pop fra Peter & Gordon, girl-group-rester fra Cilla Black og Marianne Faithfull.
Pene bagateller og kuriosa – f.eks. “The Clapping Song”, “Little Things”, og “Poor Man’s Son”.
Det som gjør denne listen bemerkelsesverdig er bredden innen det stramme formatet. Innenfor tre minuttersgrensen rommer den både formmessig nyvinning, politisk brodd, melodisk briljans og kommersiell intuisjon. Flere av låtene her har overlevd som kanoniserte verk, andre som periodedokumenter med sjel.
Sammenlignet med en Top 30 fra 2025
En typisk samtidsliste (fra Spotify eller Billboard) i 2025 vil antakelig være:
Mer dominert av hiphop, rap, trap, R&B og elektronisk pop, ofte med tung digital produksjon.
Rikere på sonisk atmosfære og teknologisk tekstur, men ofte fattigere på melodisk identitet og vokal karakter.
Langt flere spor vil være skrevet av et team, ofte med samples og repeterende hooks.
Tekstene er ofte emosjonelt konkrete eller kynisk effektive, men sjelden poetisk åpne.
I motsetning til 1965-listen – som stort sett er skrevet og fremført av én tydelig stemme eller gruppe, og produsert med enkle midler – fremstår dagens lister oftere som studio- og merkevareprodukter, med glidende grenser mellom artist og marked.
Konklusjon – hvem står seg best?
Kvalitetsmessig står 1965-listen seg uvanlig godt. Den har:
Flere kompositorisk fullendte låter
En sterk følelse av kunstnerisk identitet
Et bredt register av uttrykk og stemninger, innenfor popens grunnformat
2025-listen vil kunne ha mer lydlig raffinement og tematisk samtidsspeil, men mangler i snitt den låtskriverstyrte integriteten og sjangeroverskridende dristigheten som preger 1965 her. Det betyr ikke at alt i dag er svakere – men dybden og overlevelsesevnen i 60-tallssinglene er påfallende høy.
*
Så langt ChatGPT, som også anmelder ukens singler, riktignok mer som et teamwork (med meg), analysen ovenfor gjorde den helt på egenhånd. Omtalene av singlene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte forslag.
Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, som vanlig signert Derek Johnson, mannen med hentehår, pipestemme og et Cliff-kompleks.
The Beau Brummels: “Just a Little” (Pye International) *****
Den slynger seg av gårde med en forsiktig, pågående fremdrift – akkurat nok fremdrift til å virke bestemt, men aldri så mye at den mister melankolien. “Just a Little” er en sang som bærer sin popstruktur med sjenanse. Alt virker tilbakelent og kontrollert, men aldri slapt. Sal Valentino synger som om han ikke vil vekke noen, men heller ikke bli misforstått. Det dirrer en spent ensomhet i stemmen, en knapt merkbar undertekst av resignasjon. I denne spenningen ligger hele låtens styrke.
Låten står ved et veikryss i amerikansk pophistorie: Den har folkrockens akustiske åpenhet, men er enda ikke bundet av Dylans visjonære nerve. Den har Rickenbacker-klingende ornamentikk, men Byrds var fremdeles ikke riktig ankommet. Den er produsert med forbløffende klarhet – Sylvester Stewart (senere kjent som Sly Stone) lar stemmen og kassegitaren bære sangen, mens rytmeseksjonen holder alt akkurat på plass, ikke ett slag for mye.
“Just a Little” er verken garasjerock eller vestkystpsykedelia, men peker mot begge deler. Den er ikke dramatisk, men desto mer urokkelig i sitt uttrykk: en av 60-tallets tidligste virkelig modne popsanger, og kanskje den beste sangen Beau Brummels noen gang spilte inn. Ikke fordi den forsøker å være banebrytende, men fordi den vet nøyaktig hvor langt den skal strekke seg – og stopper der.
New Musical Express:
The American group with the English sound, the Beau Brummels, and their plaintive “Just A Little” (Pye-International), with harmonica and tambourine.
(Derek Johnson)
Billy J. Kramer: “Trains and Boats and Planes” (Parlophone) ***
Dette er historien om en god sang som ble gitt til en sanger den vokste fra. “Trains and Boats and Planes” er et presist stykke Bacharach/David-håndverk – en sang der kjærlighetens fravær blir konkret og målbart, uttrykt i rutetider og transportmidler, og der melodien aldri forløses helt, men drives fremover av fraser som stadig løper tomme. Den bærer i seg en understrøm av desperasjon.
Kramers versjon er ren og kontrollert. Han synger ikke dårlig, men han synger ikke som en som har opplevd det han synger om. George Martins produksjon er elegant og striglet, med små kammertoner i strykerne og en fornuftig balanse i miksen, men alt blir stående på et slags mellomnivå – ingen virkelig smerte, ingen tydelig nerve. Man aner en god sang, men ikke en god tolkning.
Det ble enda tydeligere da Burt Bacharach selv slapp sin egen versjon samtidig i England, og overgikk Kramer på nesten alt. Der Kramers fremføring var pyntelige påstander, var Bacharachs en strukturert sorg. Den kvinnelige vokalgruppen synger teksten nærmest uten individualitet, men med desto større effekt – som om ordene svever anonymt gjennom et rom han ikke selv vil fylle. Resultatet er avstand og resignasjon gjort til uttrykk i seg selv, og en påminnelse om at kjølighet kan være mer uttrykksfull enn varme.
At Bacharachs versjon gikk høyere på listene enn Kramers i Storbritannia – en sjelden hendelse for en komponist i konkurranse med en etablert popartist på hjemmebane – forteller hva som traff. “Trains and Boats and Planes” er ikke en sang som skal synges, den skal iscenesettes. Kramer sang den. Bacharach viste den frem.
Kramers versjon nådde 10. plass, men står igjen som en pedagogisk parentes. Den viser hva som skjer når godt stoff gis til en habil utøver uten særlig innsikt i stoffets temperatur. Ingen store feil, men heller ingen forutsetninger for å gjøre det uerstattelig.
New Musical Express:
Billy J - He’ll really go places with this!
OH, yes, that’s much better, Billy J! I wasn’t struck on Mr. Kramer’s last single and, as I suspected, it wasn’t a hit—but I anticipate much better things from his version of the Bacharach-David number “Trains And Boats And Planes” (Parlophone). Billy dual-tracks the absorbing, nostalgic lyric, and the Dakotas are in excellent form supplying the melodic theme.
Enchanting guitar riff opens the track, which then leads into a subdued rockaballad, gradually building with tambourine and shimmering strings. I reckon this is Bill’s best since “Little Children.”
A fade-in opening for “That’s The Way I Feel.” It’s a solo-voice mid-tempo shaker, with humming voices and a driving, twangy backing.
(Derek Johnson)
Chuck Berry: “Dear Dad” (Chess) ****
Dette er Chuck Berry i miniatyrformat – og det kler ham. “Dear Dad” varer i knappe to minutter og er konstruert som et brev fra en gutt som maser om å få en bedre bil. Alt er på plass: de lakoniske rimene, de presise punchlinene, det overkvalifiserte gitarriffet. Men det er også en påminnelse om at Berrys storhet ikke først og fremst ligger i hva han sier, men hvordan han sier det. Her er han ikke den romantiske outsideren, heller ikke observatøren av tenåringsritualer – han er bare morsom, og usedvanlig effektiv.
Rytmisk er låten stram som ei fjær. Trommene er tettpakket, men unngår akkurat å virke stressede. Gitaren markerer seg med et kort, svidd soloarbeid, og vokalen er levert med den sarkastiske snerten som var Berrys signatur. Det er umiskjennelig hans univers: ungdom, transportmidler og familiær frustrasjon – fortalt med en økonomi i både språk og struktur som de færreste rocktekstforfattere har vært i nærheten av.
“Dear Dad” ble ingen stor hit, og i ettertid fremstår den mer som et siste rykk enn en ny giv. Chuck Berry var på vei ut av sin mest relevante periode, og selv om dette er godt håndverk, er det også rutine. Den mangler den elektriske overraskelsen i “You Never Can Tell” og den erotiske dobbeltbunnen i “Nadine”. Men den er underholdende – og kort nok til at du spiller den om igjen før du rekker å kjenne savnet av noe mer.
B-siden var “Lonely School Days”, en ettertenksom og mer melodisk låt som fikk følge singelen i så godt som alle markeder – bortsett fra England, der plateselskapet valgte å bruke den mindre distinkte “My Little Lovelight” som bakside. Det gir ingen åpenbar mening. “Lonely School Days” hadde gitt bedre balanse til utgivelsen og vist en annen side av Berry, mens “My Little Lovelight” er en uinspirert jam som drukner i sin egen anonymitet. Men kanskje regnet man med at britene uansett ville kjøpe Berry – så hvorfor gi dem mer enn de trengte?
I dag står “Dear Dad” igjen som et av de siste virkelig vellykkede forsøkene på å gjenskape Berry-formelen før den ble pastisj. Ikke epokedefinerende, men klart nok i formen til å minne oss på hvor elegant og tidløs den en gang var.
New Musical Express:
Great feel and rhythm from Chuck
THE familiar pounding r-and-b style of Chuck Berry is virtually unchanged for his latest single on Chess, “Dear Dad.” It’s a fast mover, with a novelty lyric about a youngster who wants a new car, and features some excitingly vital, raucous guitar work.
I’d have welcomed a stronger melody line, but the feel and rhythm are great! A less heavy beat for the slightly slower shake “My Little Love Light”—an ideal dance tempo.
(Derek Johnson)
The Everly Brothers: “The Price of Love” (Warner Bros) *****
Etter noen år med synkende relevans og et stadig mer konservativt repertoar, kom Everly Brothers tilbake med en låt som feide triumferende ut av radioapparatene. “The Price of Love” er alt annet enn nostalgisk balladeharmoni – den er et spark i grusen, med en skitten fuzzbass i front og et refreng som freser. Den klassiske Everly-vokalen er intakt, men her er det raseri i harmoniene, ikke smekt. Ikke kjærlighetens sødme, men dens konsekvens.
Låten åpner rett på sak: “You’re gonna lose that girl” kunne ha vært undertittelen. Rytmen er hard og trampende, og arrangementet effektivt spartansk. Gitarene er skarpe og nedpå, vokalen tett og truende. Dette er ikke de rene, svevetonene fra “All I Have to Do Is Dream” – dette er to brødre som høres som de har sovet dårlig i flere år og ikke lenger holder det ut.
At låten tok en uventet 1. plass i Storbritannia, men ikke gjorde det noe særlig i USA, sier sitt. Den engelske beat-scenen hadde allerede adoptert den skarpere, enklere lyden som her gjør Everlys relevante igjen. Amerikanerne, derimot, syntes kanskje det var vanskelig å kjenne igjen duoen i dette formatet. Men det er dem – bare ærligere, eldre og sintere.
“The Price of Love” er ikke deres mest sofistikerte komposisjon, men den viser at de ikke bare kunne harmonere, de kunne true. Det er en sulten plate. Det høres ut som den ble spilt inn fordi de måtte, ikke fordi de kunne.
Et lite trekk for teksten, som er naivt enkel – men til gjengjeld fungerer det. Kjærligheten koster, og det er du som betaler. Det holder.
New Musical Express:
Everly Bros are on the R’n’B kick
WAILING harmonica lends an r-and-b flavour to the Everly Brothers’ self-penned “The Price Of Love.”
The stamping, walloping beat storms along, with the boys belting at full blast, yet still managing to retain their distinctive sound.
All the same, I can’t understand why this has been rush-released to coincide with their visit, when their “That’ll Be The Day” disc has been out less than a month.
Another full-sounding backing for the rumbling rockaballad “It Only Costs A Dime.” Considerably slower than the top side. On Warner Brothers.
(Derek Johnson)
The Four Tops: “I Can’t Help Myself (Sugar Pie, Honey Bunch)” (Tamla Motown) ******
Alt klikker. Ikke som i “virker” – men som i sammenføyer seg, låser seg fast, smekker på plass. “I Can’t Help Myself” er en tre minutter lang bevegelse uten dødpunkter, et stykke musikk så tettpakket med driv og pop-intelligens at det virker nesten overmenneskelig. Ikke en tone er overflødig. Ikke en stavelse er tilfeldig.
Holland-Dozier-Holland hadde skrevet gode låter før denne, men her finsliper de Motown-formelen til den gyldne kjerne: den vrikkende bassgangen, tamburinens konstante klirring, håndklapp som sitter som en rytmisk maske over hele arrangementet. Og så er det Levi Stubbs. Han synger som om han er i ferd med å kollapse under trykket av det han føler, men nekter å slippe taket. Det er desperasjon, men under stålkontroll.
“I Can’t Help Myself” er ikke subtil. Den roper. Den maser. Den gjentar tittel og refreng så ofte at det burde blitt monotont. Men det blir det ikke. Det er selve gjentakelsen som gjør det uimotståelig. Sangen handler ikke bare om besettelse – den er besettelse, strukturert i groove.
Den ble selvsagt nummer 1 i USA, og var i praksis den sangen som sementerte The Four Tops som et toppnavn i Motown-katalogen. At teksten er enkel og primitiv, betyr ingenting. Den er ikke der for å tolkes, den er der for å forløses.
Noen sanger er klassikere fordi de var store hits. Andre er det fordi de fortsetter å virke. Denne er begge deler. Full pott.
New Musical Express:
It was the Four Tops who first recorded “Baby I Need Your Lovin’,” remember? Now they reappear with “I Can’t Help Myself,” a number which very closely resembles the Supremes’ hit “Where Did Our Love Go.”
It’s the usual Motown treatment of male soloist, chanting support, tambourine, handclaps and an irresistible beat.
Tempo slows for a sob-in-the-voice styling of rockaballad “Sad Souvenirs,” with brassy backing. On Tamla-Motown.
(Derek Johnson)
Jackie DeShannon: “What the World Needs Now Is Love” (Liberty) *****
Det er vanskelig å tenke seg en mer risikofylt åpning på en popsang i 1965 enn å si: “What the world needs now is love, sweet love.” I andres munn kunne det blitt sukkersøtt, i verste fall patetisk. Men i Jackie DeShannons versjon er det hverken kokett eller svulstig – det er mildt, liketil og nøkternt. Hun synger med et fast, uanstrengt alvor, uten spor av ironi eller overspill. Det er denne tilbakeholdenheten som gjør budskapet troverdig.
Melodien er typisk Burt Bacharach: asymmetrisk, springende, men samtidig intuitiv. Den starter i bønn, klatrer i toneleie og slipper seg så ned i et refreng som hviler på et enkelt, barnlig mantra. Bacharach og Hal David balanserer det sakrale og det popkulturelle med kirurgisk presisjon. Men det er Jackie DeShannons tilstedeværelse som holder det sammen – hun gir sangen en moralsk ryggrad uten å gjøre den til preken.
Arrangementsmessig er låten en studie i kontrollert ekspansjon: en forsiktig blåserinngang her, noen diskrete pauker der, og til slutt strykere som stiger inn uten å ta rommet. Det hele kulminerer i en stilisert storhet som unngår det banale fordi den aldri mister sin innestemme. Det er nærmest liturgisk, men fortsatt pop.
Hvis sangen har en svakhet, ligger den i sin statiske struktur. Den gjentar seg selv med små variasjoner, og det finnes ingen dramatisk utvikling – ingen ny vending, ingen overraskelse. I en annen tolkning kunne det blitt monotont. Her blir det bare litt trygt.
Men når verden skrek etter kjærlighet i 1965 – midt i Vietnam, midt i raseopprør, midt i begynnelsen på slutten av uskylden – kom denne sangen og sa det høyt, uten å rope. Det er vanskelig å gjøre noe så enkelt og så modig samtidig. Og det er derfor den fortsatt står seg.
New Musical Express:
An extremely colourful Bacharach-David rockaballad, “What The World Needs Now Is Love,” receives a convincing styling from Liberty’s Jackie de Shannon.
Rattling piano plays a prominent part in Bacharach’s sparkling scoring, with horn and strings also featured.
The lass is almost bubbling over in the up-tempo effervescent shaker “It’s Love Baby,” with spirited chanting. Jackie could make her biggest impression to date with this disc.
(Derek Johnson)
Johnny Cash: “It Ain’t Me, Babe” (CBS) ******
Noen ganger er det enkle mer enn nok. Når Johnny Cash og June Carter tar tak i Bob Dylans “It Ain’t Me, Babe”, skreller de vekk tvetydigheten og lar sangen stå igjen som en uforbeholden avvisning – men også som et bekjennende, rensende ritual. Dette er ingen tolkning – det er en overtagelse.
Cash’ baryton kommer inn med autoritet, men ikke arroganse. Han synger ikke som en som avslutter noe i sinne, men som en som ser klart. June Carter svarer ikke som såret kvinne, men som en som allerede vet svaret. Det gjør duetten til et stykke voksen dialog i en musikalsk tid preget av tenåringsdramatikk. Den er blottet for sentimentalitet, men full av menneskelig tyngde.
Arrangementet er enkelt, men umiskjennelig: det klassiske “boom-chicka-boom”-kompet ligger som en metronom under fremføringen, og gir sangen en følelse av urokkelig fremdrift. Ingenting trekkes ut, ingen detaljer trekkes frem. Det hele er gjort med kontroll og verdighet – som alt Cash gjorde på sitt mest økonomiske.
Og viktigst: Den gis betydning. For et publikum som ikke nødvendigvis hadde fulgt Dylan, introduserte Cash en sang med ekte moralsk tyngde. Det er ikke bare et nei – den setter grenser. Det finnes grenser for hvor mye man skal være for et annet menneske. Det ble sagt i klartekst, av en mann som kunne si det uten å vakle.
Det er en sekser. Ikke fordi den er perfekt i teknisk forstand, men fordi den leverer alt den vil si, med total overbevisning – og blir stående som en fullbyrdet og unik versjon som tåler å stå ved originalens side. En bedrift bare dét.
New Musical Express:
Latest to climb the Bob Dylan bandwagon is country star Johnny Cash, who employs his easy-going, Reeves-type voice in “It Ain’t Me Babe” (CBS).
Harmonica and clip-clopping beat give it a hill-billy flavour at the outset, then in come brass section and chanting group.
The approach is highly commercial, but not really suited to Johnny. He’s more at home with a light-hearted country finger-snapper like “Time And Time Again.”
(Derek Johnson)
Roger Miller: “You Don’t Want My Love” (RCA) ****
Få kunne kombinere resignasjon og ironi slik Roger Miller gjorde det, og “You Don’t Want My Love” er et tidlig (fra 1960) og godt eksempel på nettopp den balansen. Det er en sang som smiler mens den blør – et portrett av en mann som vet at han ikke er ønsket, men heller vil lage en vits ut av det enn å synke ned i selvmedlidenhet.
Arrangementet er minimalistisk: noen få gitaranslag, litt honky-tonk piano, og Millers stemme, som alltid ligger et sted mellom hvisk og latter. Han synger med en halvhjertet oppriktighet, som om han allerede har akseptert nederlaget og nå bare dokumenterer det. Det gir sangen en uvanlig varme, og en uforutsigbar tone. Man vet aldri helt om han er trist eller tilfreds med å bli avvist – og det er kanskje poenget.
Sangen er kort, snerten og melodisk, men også litt uforløst. Den bygger ikke opp til noe – den bare peker, nikker og rusler videre. Det er ikke en svakhet i seg selv, men det gjør at den ikke biter seg fast. Teksten er skarp nok, men verken så treffende eller snerten som det Miller skulle bli bare noen år senere med “Dang Me”, “Chug-a-Lug” eller “King of the Road”.
“You Don’t Want My Love” er mer et glimt av det som skal komme enn et fullendt verk i seg selv. Den har Millers signatur skrevet inn med blyant, ikke blekk. Men det er nok til å høre hvem han var i ferd med å bli: countryens klokeste klovn, med en blues han aldri gjorde seg viktig med. Fire klare stjerner – og et nikk til mannen som alltid holdt ting lett og ukomplisert, også når det var tungt.
New Musical Express:
COUPLE of self-penned earlier waxings by Roger Miller are now issued by RCA. “You Don’t Want My Love” is an up-tempo finger-snapper, with an infectious, thumping beat, tambourine and chirping girls. Roger’s effortless country drawl and novelty scat gimmicks are featured to good advantage, but the number’s not so tuneful as his current hit.
Another enthusiastic and spirited approach for forceful c-and-w opus “Every Which-A-Way.”
(Derek Johnson)
The Shangri-Las: “Out in the Streets” (Red Bird) *****
Det er en sang bygget på skyld. Ikke den moralske, men den uunngåelige, den som kommer når man vet at kjærlighet gjør folk til noe de ikke var ment å bli. “Out in the Streets” er kanskje Shangri-Las’ mest alvorlige øyeblikk – en sang som står stille i stedet for å løpe, og som viser hva som skjer etter tenåringsopprøret: tomheten. Prisen.
Mary Weiss synger med en kjølig fatalisme: “He don’t hang around with the gang no more…” – og i stemmen hennes ligger vissheten om at det er hennes skyld. Han har gitt opp hele sin verden for henne, og hun ser hva det gjør med ham. Det er det motsatte av triumf. Det er et kjærlighetsforhold kledd i sort.
Ellie Greenwich og Jeff Barry skrev låten, men produsenten Shadow Morton gir den dramatisk tyngde: klokkespill, kor med tung romklang, og en dvelende rytmeseksjon som holder alt i skyggen. Det er mye stil her, men ikke for stilens skyld – alt kretser rundt stemningen av en verden i oppløsning, ikke i en altoppslukende storm, men over tid, gjennom langsom forvitring.
Sammenlignet med gruppens største hit, “Leader of the Pack”, er dette nedtonet, men også mer ekte. Her er det ingen motorsykkelulykke, ingen skrik. Bare et forhold som glir mot stillstand, og en jente som vet at hun får ham til å miste seg selv – og ikke klarer å stoppe det.
Det som trekker ned, er at sangen lener seg vel tungt på produksjonen – den repeterer seg strukturelt uten å intensiveres, og mot slutten føles det mer som stemning enn fortelling. Men det gjør egentlig ingen ting. Dette er pop noir. En mørk liten film fortalt på 2 minutter og 45 sekunder.
Fem stjerner – for alvor, balanse og den uuttalte ansvarsfølelsen i en 17-årings stemme.
New Musical Express:
You’ve got to hand it to the Shangri-Las — they’re constantly changing their style. On “Out In The Streets” (Red Bird), they switch to a dramatic, compulsive ballad, with a rumbling beat and a wistful quality.
Lead singer dual-tracks with counter-harmonic support, plus strings. The lyric is absorbing, but on this disc the girls don’t have the gimmick of either spoken dialogue or controversy — which won’t help their chances.
Pounding piano backing for beat-ballad “The Boy.” It’s a solo-voice showcase for the lead singer, with colourful harmonies from the others.
(Derek Johnson)
Mary Wells: “Never, Never Leave Me” (Stateside) ****
Det er en fin sang – men det er også en påminnelse om hvor langt Mary Wells hadde falt utenfor begivenhetenes sentrum da hun forlot Motown. “Never, Never Leave Me” var ment som et nytt kapittel, men føles som et forsøk på å klamre seg fast til en stil som var i ferd med å forlate henne.
Wells synger med sin vanlige varme, den nesten hviskende intimiteten som gjorde “My Guy” til en signatur. Hun har fortsatt sin naturlige frasering og evnen til å gjøre selv de enkleste verselinjer menneskelige. Men det er noe stivt over produksjonen. Arrangementet forsøker å etterligne Motown uten å forstå Motowns vesen. Strykere og kor er på plass, men groove og driv er fraværende. Den smådunkle rytmen får aldri frem Wells’ egen puls, og resultatet blir polert uten nerve.
Låten er skrevet av Van McCoy – han kunne melodier, og dette er en av hans mer forsiktige, tilbakeholdne komposisjoner. Den bæres av en enslig hook i tittelen, gjentatt ofte, men uten at teksten ellers gir nok variasjon eller vekt til at gjentakelsen blir ladet. Det er en sang som insisterer for tekkelig, og som står i fare for å bli for glatt.
Det gjør ikke “Never, Never Leave Me” til en dårlig plate. Den er fin, lyden er rund og varm, og Wells leverer med kontroll og karakter. Men det høres som et sidespor – et pent, men lite nødvendig innslag i katalogen hennes. Den savner de små, dansende detaljene som pleide å gi stemmen hennes rom. Fire stjerner – og det er først og fremst stemmen som fortjener dem.
New Musical Express:
The velvet-smooth tones of Mary Wells glide effortlessly through the lyric of “Never Never Leave Me.” She handles this rockaballad with conviction, warmth and maturity.
The imaginative scoring comprises strings, thumping tympani and effective chirping by a girl group. Highly polished, and one for your quality collection, but minus the gimmicks of a major hit.
Mary reverts to her old Tamla-Motown style on “Why Don’t You Let Yourself Go.” A bouncy beat, with handclaps and chanting. Stateside label.
(Derek Johnson)
Samtidig, over i Norge:
Beatles eide Norge på 60-tallet. I mai toppet de både single- og LP-listen helt uanstrengt.
Legg merke til at 20-toppen egentlig var en Topp 30. Det gjorde Arbeiderbladets liste langt mer interessant en den pjuskete Topp 10-greia VG drev med. I 60-årene var Arbeiderbladet også en langt større avis enn Verdens Gang. Det var også dem som hadde ansvar for utdelingen av platebransjens sølv-, gull- og diamant-plater. De så ut som noe Erik Heyerdahl hadde laget på sløyden, men det var hva Norge hadde, og det var de offisielle troféene.
Arbeiderbladet mente at en månedlig LP-liste fikk holde. LP’er nådde ikke slike salgstall som singlene gjorde. Av alle dustete ting la avisen ned LP-listen i 1968, og restartet den ikke før to år senere. Da rulet LP-platen som bare det, og VG eide listen. Maken til feilvurdering.
Klipp og annonser fra NME 14. mai 1965
Det er vanskelig å begripe årsaken, men her ser man eksempler på hvordan redaksjonene i dags- og ukepressen mente at billedbakgrunner bare var forstyrrende, så de ble retusjert vekk eller rett og slett klippet bort. Noen ganger fjernet man kroppen til motivet også, og trykket bare hodet.
Det var som oftest flust med Beatles-nyheter i NME. Her annonseres også en ny EP. Den hadde ganske fint cover, så man ikk veldig lyst på platen selv om alle låtene allerede var å finne på snart halvt år gamle “Beatles For Sale”.
EP’n som var meldt 4. juni 1965. Norge var ikke noe EP-land (i motsetning til Sverige), så vi nøyde oss som vanlig med en avkortet løsning, en “ny” single, altså en utgivelse utenfor den offisielle britiske rekken. Avbildede EP ble opphavet til den høstens “norske” Beatles-single “I’ll Follow The Sun”. En av gruppens få flopper i Norge, faktisk.
Det er ikke ofte man ser intervjuer med Them. Så ta vel i mot dette.
Allerede kjent for å være en ubehagelig type, Manfred Mann. Ikke spesielt blid, heller.
Den forrykte sjefsredaktøren Andy Gray (alias Allen Evans) torturerte leserne og terroriserte avisens unge journalister ved å grabbe til seg alt som var av LP’er som ble sendt redaksjonen, og insisterte på å “anmelde” dem selv. Han hadde overhodet ikke begrep om musikken han omtalte og kunne knapt skrive. Levde for golfbaner og sangfestivaler i Syd-Europa, og gikk rundt i smoking og tversover. Han klarte egenhendig å kjøre NME i grøften da kravet til etterrettelig journalistikk og god skrivekunst ble avgjørende for hva folk valgte å kjøpe ukentlig. NME falt så sterkt i opplag at de gikk fra å være verdens mest solgte musikkavis til å slåss med kreditorene for å overleve. Til slutt, og i siste liten (i februar 1972), parkerte avisens eiere Andy Gray. Og NME ble en moderne musikkavis.
Roger Miller var også en av countrymusikkens morsomste utøvere. Spør Øystein Sunde.
Donovan var heite saker. Og annonsekampanjen for hans debut-LP ble kjørt på en slik måte at man skulle svette og dirre av forventning til den store D-dagen, 21. mai 1965.
Slik ga The Byrds seg til kjenne for første gang for oss som leste utenlandske popaviser. Bokstaveringen av navnet, skyggeansiktene og Dylan-referansen gjorde at man bare måtte få hørt den platen, og det litt fort. Og snakk om å leve opp til forventningene!
Nyheter som denne var ikke av stor interesse for oss som bare så pop en sjelden gang når svensk TV forbarmet seg.
På kino i Oslo 14. mai 1965?
Jeg kom ikke inn på voksenfilm så fremt jeg ikke var i følge med min mor. Hun tok meg med på noen, vi delte humor, og “Et skudd i mørket” var bankers. Hun introduserte meg for Peter Sellers - eller i hvert fall filmene hans. Hun tok meg også med på “Zorba”, som jeg hadde stor glede av. Hun fikk meg ikke med på “My Fair Lady”, og jeg klarte ikke å lure henne til anstandrollen på cowboy- og agentfilmene jeg så gjerne ville se.
Nå kom jeg på at hun introduserte meg for Josephine Baker også (i august 1958), som plasserte meg på fanget sitt og ga meg et stort kyss (som det står i barneboken hun signerte). Jeg var riktignok bare seks år og hun 52, men likevel. Jeg kjenner ingen andre som har sittet på fanget til Josephine Baker.
Her forteller jeg onkel Jørgen om den gangen for fire måneder siden da jeg satt på fanget til Josephine Baker. Det tror jeg nok onkel Jørgen også hadde lyst til å oppleve.