NME solgte stort sett forsidene sine til annonsører. Det tok seg ikke alltid så bra ut, særlig hvis Decca brukte plassen til det nye LP-coveret til Engelbert Humperdinck. Ukens NME forsøker å være en normal avisforside, men ingen tenkte at det kunne være smart med én hovedsak og noen små fremfor dette rotet.

***“Undring i politiske kretser”? Hvor er disse kretsene, og hva driver de med? Serveres det brennevin? Og hvem er pinsekømannen? (Se pinsekøfoto.)***

Lørdag 16. mai 1970, 55 år siden på dagen. Det undres i politiske kretser, hydrofoilene i Oslofjorden trues med tvangsauksjon, Hysj-hysj-politiet, en etat vi sjelden hører om i dag, omorganiserer, og det meldes om prekære pinsekøer og vekslende vær til 17. mai. Her er mye å forholde seg til. Jeg visste i hvert fall at jeg skulle på 17. mai-fest med Tormod, og at vi begge var innkalt til sesjon 18. mai - noe vi regnet med var gjort på ren ondskap.

Forsiden på ukens NME er et kaos uten like. Man vet ikke hvor man skal sette blikket da elementene er kastet sammen, og ingen av dem, kanskje med et ørlite forbehold for Mick i hjelm, kaller på din oppmerksomhet. Du blir bare trett, og velger noe annet å se på. Ukens nummer inkluderer noen leserreaksjoner på Alan Smiths bråkjekke nedsamling av “Let It Be”-albumet i forrige uke, og Smiths kombinasjon av kamelsvelging, canossagang og forsøk på å legge seg flat, er et uverdig syn.

NMEs nyhetssider melder bl.a.:

… at George Harrison og Bob Dylan har spilt inn et “sensasjonelt” album sammen i New York. Konfrontert med denne nyheten, repliserte Dylans producer Bob Johnston med et smil: “Jeg hører så”.

… at Mick Jaggers kontrovesielle Ned Kelly-film har premiere på London Pavilion 24. mai.

… at Andy Fairweather-Lows nye band får navnet Fair Weather og inkluderer fem av musikerne fra hans forrige band, Amen Corner.

… at Fleetwood Mac ikke kommer til å erstatte Peter Green, og at Danny Kirwan blir, tross rykter om det motsatte. Det planlegges en britisk turné til høsten.

Ikke den mest inspirerende listetopperen man har sett på en TOP 30-liste. Men slik var engelskmenn. De levde på rosenrøde drømmer om en gjentagelse av 1966-mirakelet. Deja vu 14. juni 1970, for da sto igjen Vest-Tyskland på motsatt side av banen. Riktignok ikke i finalen, men kvartfinalen. Det ble et hit, men ikke lenger. England gikk opp i 2-0 i starten av 2. omgang, men så kom reduseringen, og utligningen - og endelig det knusende seiermålet i ekstraomgangene. Og England ble sendt på hodet hjem. Ydmykelsen ikke til å bære. Plutselig var det ikke så populært å spille “Back Home” lenger.

At “Bridge Over Troubled Water” toppet var noe man måtte vende seg til. Den fortsatte å selge år etter år, og ble en 70-tallets svar på “Sound Of Music”.

***En ganske grei TOP 30 om man ser bort fra fotballsangen og et par-tre skrekkeligheter.***

Fire Beatles-relaterte album blant de 20, men at “Let It Be” debuterte på en 3. plass, kom som et lite sjokk. Bortsett fra en samler (“Beatles Oldies”) og et soundtrack (“Yellow Submarine”) hadde alle Beatles-LP’ne fra og med “With The Beatles” (1963) debutert på 1. plass.

Ukens nyheter:

Og så en gjennomgang av ukens singlenyheter som fortjener å nevnes. Ikke nødvendigvis fordi de er så gode. Her har jeg alliert meg med ChatGPT for å se hvordan min gode AI-venn takler utfordringen. Kravet til anmeldelsene var nå blitt skjerpet, og jeg hadde tvunget lømmelen til å lese grundig gjennom Nick Kents Brian Wilson-opus fra 1975. Slik skriver dyktige folk, la ham være ditt forbilde, og la det du har lest av meg være din ledesnor. Det ble altså en form for teamwork, korreksjoner og motkorreksjoner. Og jeg unnet meg å ha det siste ordet. Derfor fikk “All Right Now” 6 stjerner, og ikke 5 (som Chat GPT insisterte på, selv etter trusler om å bli frakoblet).

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME. Chat GPT anser Derek Johnsons anmeldelser fra 1970 for å være langt under eget 2025 nivå.

Free: “All Right Now” (Island) (single-versjonen) ******

Det er én bassgang, ett trommebreak og én replikk som skal til. “All Right Now” åpner midt i handlingen – alt er på plass, alt er i gang. Det er ikke en låt som bygges opp, det er en låt som starter i klimaks.

Free-medlemmene var 20 år gamle da de spilte den inn. Det høres ikke. Paul Rodgers synger som om han er født midtveis i en nattklubbkonflikt, med ruskestemmen et sted mellom flørt og trussel. Simon Kirke på trommer holder igjen akkurat nok til å gi Andy Frasers bass plass, og den innleder umiddelbart sin dialog med vokalen. Paul Kossoffs gitar – brennheit, men aldri slurvete – er selve bærebjelken. Ikke fordi han spiller mye, men fordi han vet nøyaktig når han ikke skal spille. Sjekk pausen før refrenget knaller til! Det er der sangen hekter seg fast. Hører du låten for første gang, så ta det med ro og elsk din skjebne, den kommer aldri til å slippe taket.

Singleversjonen kutter ned soloen og avslutningen – med god grunn. Det gjør låten strammere, ja, brutal i sin presisjon. Det er ikke mye nyanser her. Det skal det heller ikke være. Det er et øyeblikk for evigheten av britisk boogie-rock som fungerer fordi det aldri prøver å være noe annet.

La gå at teksten er skamløst uvesentlig og det at låten bare er en låt. Den er riff, form og fremføring – men ikke følelse. Det er ingen sårhet her, ingen tyngde. Bare et utsagn: hun var der, jeg var der, vi er ferdige, det er helt greit nå.

Men det kunne ikke vært gjort mer overbevisende.

5 stjerner holder ikke, så her overprøvet jeg AI nådeløst og knallet til med 6. Noe annet skulle tatt seg ut.

New Musical Express:

Here’s one for the underground fraternity, though let me hasten to add that this is underground with a commercial slant. The melody line is based upon a simple riff, which makes it instantly catchy — especially the chorus hook.
The solo vocal is spirited, the beat is solid and compelling, the group’s sound is hard-driving and penetrating, and the production is tight.
It’s a heavy record — but it’s controlled heaviness that isn’t overbearing. Good!

(Derek Johnson)

Aretha Franklin: “Let It Be” (Atlantic) *****

Dette kunne vært en katastrofe. Å gi seg i kast med en totalt ukjent sang skrevet av verdens største band, og det før bandets egen versjon var utgitt – krever mer enn mot. Det krever instinkt, autoritet og timing. Aretha Franklin hadde alt.

Hennes versjon av “Let It Be”, utgitt i januar 1970 (på LP’n “This Girl’s In Love With You”), før Beatles’ offisielle versjon, er ikke en cover – det er en åpenbaring, og for folk flest den gang, originalinnspillingen. McCartneys melodi og tekst ligger der i sin grunnform, men det Aretha gjør, er å fjerne all engelsk fromhet og erstatte den med afroamerikansk ånd. Det blir ikke gospel som gest, men som utgangspunkt. Når hun synger “Whisper words of wisdom”, er det ikke poetisk billedbruk – det er en bønn.

Arrangementet er rikt, nesten overlesset: blåsere, strykere, kor. Men det bærer. Pianoet er tyngre, tempoet er friere, og stemmen – den stemmen – gjør det umulig å høre sangen som noe annet enn personlig. Hun synger ikke fra utsiden, men fra orkanens øye. Der McCartney i Beatles’ versjon høres resignert og mildt opphøyet, høres Aretha sår, sterk og levende. Hun ber ikke om fred, hun krever den.

Det eneste som holder dette fra å bli en sekser, er produksjonen. Jerry Wexler og Arif Mardin lar arrangementet svulme så mye at teksten begynner å drukne. Der Beatles' versjon er preget av pause og økonomi, er Arethas full av ornamenter og utladning. Det fungerer – men det gjør også at man mister den stille tomheten som ga sangen sin opprinnelige kraft. Her får vi svar der originalen lot spørsmålet stå.

Men det er en mektig innspilling. Ikke bare som sang, men som gest: en svart kvinne overtar en hvit manns salme og gjør den til sin egen, før han selv har gitt den fra seg. Det er en versjon med ryggrad og røtter – og den har ingen utløpsdato.

Fem stjerner – og det burde vært nok. Men Beatles’ versjon er mektigere og kommer fortsatt ut av høyttaleren som sluttordet for et helt tiår. Den hadde historien med seg. Arethas hadde motet. Begge gjelds.

New Musical Express:

I realise that some Beatles singles have subsequently proved to be hits for other artists. But this does seem rather too soon after the original version, doesn’t it?
Mind you, it’s a great disc, with Aretha’s inspired soul work-out framed in gospel chanting — with sighing organ, rattling piano, and what seems like a touch of improvised jazz thrown in for good measure.
Deserves to be a hit, and indeed it has already been in the U.S. charts. But for the British market, she should have waited at least a year before putting it out.

(Derek Johnson)

Fleetwood Mac: “The Green Manalishi (With the Two Prong Crown)” (Reprise) ******

Dette er ikke en singel. Det er et utbrudd. Eksorsisme, fanget på tape. Peter Green – allerede halvt ute av seg selv og helveis ute av bandet – gir etter for alt han har holdt tilbake. "The Green Manalishi" er ikke en avskjed med popen – det er en destruksjon av hele formatet. Den varer i fire og et halvt minutt, men fyller et mørke som ikke lar seg begrense av tid.

Den åpner med ulmende gitarer og tomrom. Man aner ikke hvor det skal. Så kommer riffet, som en glidende bevegelse mellom blues og rituell rock – tungt, seigt, og konstant i ferd med å bikke over i noe annet. Green spiller med en renselsens intensitet. Dette er ikke teknisk briljans for sin egen skyld – det er et språk i oppløsning, hvor hver tone bæres frem av noe som kjennes uutholdelig, det må ut.

Vokalen hans – halvveis i skyggene – snerrer mer enn den synger. Teksten er fragmentarisk, men dirrende: “The night is so black that the darkness cooks.” Det høres som drømmetydning under press, en kamp mellom fornuft og hallusinert innsikt. Den grønne manalishien – et bilde på penger, på djevelen selv, på en demonisk kraft. Den bare er der, som en truende skikkelse bak alt.

Produksjonen er grov, fysisk, og med en underlig tomhet i lydbildet som lar gitarene få rom til å jage hverandre - med trommene i hælene, alltid et kvart sekund på etterskudd, alltid ørlite frakjørt av Greens instinkt. Det er musikk som verken kontrolleres eller lar seg kontrollere. At dette ble gitt ut som singel – i 45-formatet – føles som ironi. Ingenting ved denne utgivelsen søker radiospillinger eller tenåringsgjenkjennelse.

Dette er en sekser. Ikke fordi det er vakkert. Ikke fordi det er tilgjengelig. Men fordi det er en kunstnerisk handling uten kompromiss, et av de mest rystende farvel’ene i britisk pophistorie – ikke bare til bandet, men til virkeligheten slik den hadde vært. Green forlot scenen med en låt som lød som undergangsstrømmen av noe han ikke lenger kunne holde tilbake. Med et hylende ekko av fortvilelse som hale på gitarsolens endelige forløsning.

Det ble aldri laget noe liknende igjen. Og det kunne bare ha blitt laget da.

New Musical Express:

Mac’s very devil of a hit

A FOUR-and-a-half-minute track, and presumably the last on which its composer Peter Green will appear as a member of Mac. To describe it as a heavy disc would be the understatement of the year — it’s a gutty, reverberating, pulsating sound from start to finish.

Manalishi is, so I’m told, another word for The Devil — and certainly the group conjures up an incredibly erotic atmosphere of mysticism, almost eeriness.

Ethereal voices wail behind the penetrating guitars and insistent beat, and the routine simmers and throbs with restrained power, like a volcano about to erupt.

Technically brilliant, it holds the listener transfixed in a sort of magic spell — which, of course, is precisely what it’s all about! Should be the very devil of a hit!

(Derek Johnson)

The Four Tops: “It’s All in the Game” (Tamla Motown) ****

“It’s All in the Game” – opprinnelig en komposisjon fra 1911 med tekst fra 1951 – er blitt tolket av mange, men få har forsøkt å gi den nervetråden Four Tops trekker frem her. Når Levi Stubbs går inn i åpningslinjen, er det ikke som sanger, men som påminnelse: Dette er skjedd før. Dette skjer igjen.

De har med seg Johnny Bristol i produsentstolen, og det høres. Arrangementet er silkemykt, men med underliggende rytmisk disiplin. Piano, strykere, dempet gitar, alt beveger seg med Motown-verdig selvkontroll. Og midt i det – Stubbs, som ikke gir seg hen, men argumenterer. Han synger ikke som en som aksepterer at kjærlighet har sine spilleregler, han synger som en som forsøker å overbevise seg selv om at det er slik.

Det er en forsinket innspilling, egentlig – låten var moden for soulbehandling allerede i 1965. At de gjorde den først nå, i 1970, gir den en svak ettersmak av katalogforvaltning snarere enn kunstnerisk nødvendighet. Men utførelsen er stilsikker. Harmoniene fra Abdul “Duke” Fakir, Lawrence Payton og Renaldo “Obie” Benson er tette og bærende, og låten bygges opp som en langsom overgivelse.

Så hvorfor ikke mer enn fire stjerner? Fordi dette ikke er et utspill, men en eleganseøvelse. Det er vakkert, ja. Men også trygt. Four Tops var fortsatt i stand til å være eksplosive – “Still Water” fra samme periode viser det – mens dette er en konsertavslutning, ikke en åpning. Det berører, men overrasker aldri.

Fire stjerner. En klassiker, gjenfødt med respekt – men ikke med nødvendighet.

New Musical Express:

Four Tops try for hat-trick

A SONG with a fascinating history! Written in 1912 by a guy who went on to become Vice-President of America, it’s already been a smash hit for Tommy Edwards and Cliff Richard. So can the Four Tops complete a hat-trick with their version — which, incidentally, is a new recording and not a re-issue like “I Can’t Help Myself”?

I think probably so, even though it’s not one of the group’s more sparkling or dynamic recordings. The reason is that the pace is much slower than we normally expect from the Tops, and much of their excitement and verve is lost.

Nevertheless, their harmonies are impeccable, the tune is both familiar and haunting, and the overall treatment is refreshing and appealing. Which doubtless adds up to another hit for the Tamla crew.

(Derek Johnson)

Ikke Gloria Gaynor, ikke discokule, ikke triumferende egenterapi. Dette er den britiske vokalgruppen Arrival, og deres “I Will Survive” er noe helt annet: en vokaldrevet softpop-ballade med spirende gospelpreg og en dempet, nesten beskjeden produksjon. Her handler det ikke om å triumfere, men å håpe.

Vokalist Dyan Birch gir en oppriktig, nesten skjør tolkning av teksten. Hun synger ikke med kraft, men med kontrollert følsomhet, og nettopp det gjør at det ikke løfter seg. Hun er teknisk sterk, men uttrykket mangler det nødvendige presset som kunne gitt frasene emosjonell tyngde. Det føles som en gjennomarbeidet fremføring, ikke en nødvendighet.

Arrangementet er typisk britisk 1970: et klangrikt men pent kompetent ensemble, med forsiktige blåsere og en svakt jazzet rytmeseksjon. Det er vakkert, men også trygt. Gruppen låt bedre når de lente seg mer mot soul – som i “Friends” – der de viste glimt av varme og uforutsigbarhet. Her blir det for konformt.

Låten ble ikke noen stor hit, og det er lett å forstå hvorfor. Den er ikke svak, men den fester seg heller ikke. Det finnes ingen frase, ingen klang, ingen vending som hekter seg fast. Alt glir pent forbi – og det er aldri et godt tegn.

Tre stjerner. Pent. Ikke viktig.

New Musical Express

Arrival follow Friends

ARRIVAL emerged as one of the most promising new groups of 1970 with “Friends.” They’ve taken their time about releasing a follow-up, obviously because they’ve been waiting for the right material to turn up.
This number retains the image created with their debut disc — a powerful punchy ballad with a philosophical lyric, noteworthy for its intense and impassioned harmonies.
The clanking piano and throbbing drums are again in evidence, this time supported by imaginatively scored strings. As I say, it’s very much in the same mould as “Friends,” though my first impression was that it isn’t quite so catchy.
But after a couple of spins, I found it began to grow on me — and I reckon it will on you, too. Another gripping performance by this group.

(Derek Johnson)

Dette er Neil Diamond i sin mest teatralske fase – og kanskje også sin mest fascinerende. “Soolaimón”, hentet fra albumet ”Tap Root Manuscript”, er en rytmisk, rituell og messende låt, hvor Diamond forsøker å løfte popformatet ut av det angloamerikanske og inn i noe han oppfatter som mer universelt. Resultatet er både overbevisende og grenseløst pompøst.

Sangen starter med perkusjon og kor, og umiddelbart merker man at dette ikke er bygget på vers og refreng alene, men på repetisjon som rytmisk påstand. Når Diamond kommer inn med “Come she come say…”, er det like mye en invokasjon som en åpning. Teksten er halvt meningsbærende, halvt nonsens – et bevisst valg som gir låten en seremonielt ladet stemning. Det er ikke ironisk, ikke distansert, bare fullt og helt i tro på sin egen betydning.

Og dét er styrken – og svakheten. Diamond mener dette. Det er ikke pastisj, det er søk. Musikalsk er det en sammensmelting av vestlig pop og rytmiske elementer inspirert av afrikansk populærmusikk (selv om han nok så mest mot sitt inntrykk av Afrika mer enn faktiske musikkformer). Det kunne blitt pinlig, men det blir det ikke, fordi han gjennomfører det med naiv kompromissløshet.

Produksjonen er tett, med lag på lag av perkusjon, koring, strykere og den karakteristiske barytonen hans som ligger som en mørk strøm gjennom det hele. Det er storslått, ja – men aldri tungt. Tvert imot har låten en fremdrift og et rytmisk driv som gjør den uvanlig dansbar til å være Diamond.

Fire stjerner. Ikke fordi det er perfekt – det er det ikke. Men fordi det er modig, distinkt og umiddelbart gjenkjennelig som hans, og fordi det står i et musikalsk rom de færreste hvite popartister i 1970 en gang prøvde å entre. En åndelig popmarsj med hokuspokus og ryggrad.

New Musical Express:

Sub-titled “African Trilogy II,” this is a bewitching and strangely haunting routine, based upon African rhythms. Largely an insistent chant, in which Neil is joined by a backing group, it generates a pulsating beat — with tabla, piano and organ to the fore.

(Derek Johnson)

José Feliciano: “No Dogs Allowed” (RCA) ****

En låt som kunne vært en bagatell, men som i stedet blir en karakterstudie. “No Dogs Allowed” er et ørlite oppgjør kledd i luftig bossa nova og vokal selvbeherskelse – ikke raseri, ikke resignasjon, men klok indignasjon. José Feliciano skriver og fremfører med ro, men du merker at dette handler om noe virkelig.

Bakgrunnen er en konkret hendelse. Feliciano, blind og ledsaget av førerhund, skulle opptre i London, immigrasjonsmyndighetene nektet hunden adgang, den måtte eventuelt settes i seks måneders karantene først. Det kunne blitt et stykke indignert pamflettpop. I stedet velger han ironi som våpen. Når han synger “No dogs allowed, just people allowed…”, gjør han det uten å anklage, uten å unnskylde.

Musikalsk er alt lagt i rette for nettopp dét: akustisk gitar i hans stilsikre hånd, latinsk rytmikk som holder tilbake i stedet for å presse på. Publikum ler på de rette stedene. Ikke fordi det er morsomt, men fordi de forstår tonen – og underteksten.

Fire stjerner – fordi dette er intelligent, personlig og elegant levert. Det er en ferdig idé, fremført med like deler vidd og alvor. Et lite kammerdrama uten scenografi, bare lys og skygge.

New Musical Express:

Feliciano has just a hint of sour grapes!

A LIVE performance, complete with audience reaction, by Feliciano. Self-penned, it tells the tale of his London visit when the immigration authorities wouldn’t allow him to bring in his guide dog.

Set to a rocking beat, it’s a penetrating comment on red tape — even though there’s a hint of sour grapes about it.

For me, the highlight is Jose’s magnificent acoustic-guitar work, which absolutely dominates the disc. The material isn’t up to the standard of many of his previous singles, but the sheer novelty of the lyric could carry it.

(Derek Johnson)

Nicky Thomas: “Love of the Common People” (Sonet) *****

Dette er en sang som har levd mange liv, men det er Nicky Thomas som gir den sjel. I hans versjon blir “Love of the Common People” ikke en kommentar, ikke en appell – men et vitnesbyrd. Det er soul og reggae i blanding, men det viktigste er stemmen. Han synger ikke om “vanlige folk”, han synger gjennom dem. Det er dét som gjør dette til en av de mest gripende britiske hitene det året.

Originalen – skrevet av John Hurley og Ronnie Wilkins – var ment som en sosialhymne i folkpop-drakt. Thomas tar den med seg til Jamaica, og gir den et nytt fundament: off-beat reggae, lett hammond, sparsom koring og et vokalspor fullt av press og varme. Han holder igjen i versene, men i refrenget åpner det seg, og der kommer sannheten. Han synger ikke med ironi, ikke med sentimentalitet, men med klarhet. “But the holes in your shoes and the snow come through / Now you're living on your own / You better go home where it's warm...” – det blir aldri klisjé, fordi han får deg til å tro det.

Låten ble spilt inn for Joe Gibbs, og mikset ned i London. Den har en mild, analog klang – ikke tung dub, men lett, bærende. Det er reggae på terskelen til popmarkedet, og det som kunne blitt utvannet, blir i stedet en slags krysning mellom Marvin Gaye og Desmond Dekker.

Den er ikke perfekt. Den går litt i ring, og produksjonen kunne hatt mer punch. Men det spiller liten rolle. For dette er en av de sjeldne innspillingene som gjør en kjent låt ny, og ikke som idé – men i følelsesmessig virkning. Det er ikke artistens prestasjon, det er menneskets.

New Musical Express:

On the day of its release, I told you “Young, Gifted and Black” would be a hit. And this is the best reggae record to be issued since then.

It has a thought-provoking lyric, a catchy tune, a pleasant scoring of dancing strings and chanting — and, of course, the inevitable ska beat.

Very much in the style of Bob and Marcia’s hit, and it could do very well.

(Derek Johnson)

The 5th Dimension: “Puppet Man” (Bell) ***

Her snakker vi fjærlett popteater, med stramme bukser, brede smil og en tekst som – i dag – gir et aldri så lite gufs. “Puppet Man” ble skrevet av Jeff Barry og Neil Sedaka, og er én av de sangene der metaforen danser tett på maktens grenseland, med en tekst som handler om å gi seg hen helt og holdent til en annens vilje. I 1970: sexy. I dag: urovekkende.

Men The 5th Dimension gjør det de kan. De løfter stoffet med rytmisk eleganse og vokaldisiplin, og Billy Davis Jr. synger som om han virkelig liker å bli trukket i trådene. Det er lekenhet her, men også en svak smak av Las Vegas-show. Blåserne er på hugget, koret sitter presist, og arrangementet går i én retning: underholdning. Det er proft, men også pregløst.

Sammenlignet med gruppas virkelig sterke øyeblikk – “Up, Up and Away”, “Stoned Soul Picnic”, “Aquarius/Let the Sunshine In” – føles dette som pliktløp, noe man gjør som et mellomspill. Det er ikke dårlig, men det er konstruert for effekt, ikke følelse. Det er mulig å nyte det, men vanskelig å tro på det.

Tre stjerner. Lekkert produsert, stilfullt fremført, men følelsesmessig tomt. En låt som danser uten motstand – og det er kanskje hele problemet.

New Musical Express:

Faultless Dimensions

Difficult to assess this group, because it has the knack of occasionally popping up in the Chart, whilst its interim singles flop dismally. This disc is certainly much more commercial than the Dimension’s last two releases.

Penned by the Sedaka-Greenfield team, who were responsible for a string of hits in the early 1960’s, it’s an attacking punch-packed routine with a pronounced rock quality.

As ever, the group’s harmonies are faultless, and the brassy backing is crisp and biting. There’s hit potential a-plenty, but it’s one of those discs which will depend entirely upon the amount of air-play it receives.

(Derek Johnson)