Det finnes ikke noe New Musical Express datert lørdag 10. mai 1975. Vi nerder gikk hvileløst fra Narvesen-kiosk til Narvesen-kiosk i Oslo den lørdagen, på desperat og etter hvert resignert leting etter ukens absolutte høydepunkt. Inntil man innså at det var skjedd igjen, streik i England, og intet NME. Skjønt, man var aldri helt sikker. Og slik oppstod hullene i årgangene, som kanskje ikke var huller likevel, men gapet som skulle vært fylt av NME-utgaven som du ikke hadde fått tak i.

Neste uke, hvis det lå et ferskt NME hos Narvesen da, bladde man febrilsk opp på nyhetssidene (eller eventuelt Teasers-spalten) på jakt etter forklaringen:

***Puh. Nyhetsnotisen som gjorde at vi nerder kom oss igjennom 17. mai 1975. Bekteftelsen på at 10. mai-utgaven ikke fantes, og at årgangen 1975 så langt fortsatt var komplett.***

Det skjedde ikke alltid at avisen husket å berolige oss faste lesere med forklaringer. Mye senere i livet oppdaget jeg for eksempel at to utgaver som aldri kom, og som heller aldri fikk noen forklaring, faktisk ble utgitt, men bare i Storbritannia. Distribusjonsnettet var blitt lammet av streik, men bare eksporten. Dermed oppsto to brutale huller som jeg foreløpig bare har klart å fylle ett av (takk ebay).

Dagens innslag på min nettside kommer uten NME-stoff av streikemessige årsaker. Riktignok har jeg TOP 30-listen, den finnes i en super-nerde-listebok som jeg har.

Men Arbeiderbladet kom 10. mai. Arbeiderbladet skuffet ikke med streik og uteblivelser. Ergo kan man konstatere at det siste på motefronten i landets hovedstad, var kniv festet til leggen. Det dreide seg ikke om smørkniver. Så det var tøffere tider for 50 år siden. Tøft for Akergruppen også, da 11 supertankere plutselig ble avbestilt. Ikke noe hyggelig å lese til morgenkaffen. Heller ikke at tyske krigsskip drev og kolliderte ved Sørlandskysten. Ble ikke de jaget for 30 år siden?

Ser ellers at jeg skrøt Flying Norwegians opp i skyene for konserten deres som oppvarmere for Flying Burrito Brothers i Chateau Neuf.Alt vel, altså, selv uten nytt NME.

Topplatene i Storbritannia uken da NME ikke kom. Minnie Riperton og Bay City Rollers.

Ferske singler

Og så en sterkt redusert gjennomgang av ukens singlenyheter. Her har jeg alliert meg med ChatGPT for å se hvordan min gode AI-venn takler en slik utfordring. Ikke så veldig bra, skulle det vise seg. ChatGPT er en døgenikt som ofte velger lettvinte løsninger, og som kan finne på å skrøne sammen facts som ikke er facts, men altså rene skrøner. Utfordrende, med andre ord. Vi har kranglet oss gjennom dette, her er blitt korrigert og motkorrigert, Stjernene er mine.

IAN HUNTER: “Once Bitten Twice Shy” (CBS) *****

New Musical Express:

The opening cut on Hunter’s recently-released solo album, “Once Bitten Twice Shy” is the obvious single release and’ll more than likely get its fair chew at the charts.

Like The Feelgood’s single, it’s the only record this week that has anything to do with bona fide rock ’n’ roll, although the song’s simplistic construction is tarted up with various trickeries in terms of arrangement and production (like the seemingly-incongruous quirky piano that comes to the forefront of the mix every now and then).

Then there’s the over-emphasised tom-tom rolls that hog the speakers for a couple of seconds before Ronson, co-producer and arranger, makes with the power chords. His solo once again illustrates his long-standing obsession with Jeff Beck.

A decent record with lyrics (about rock ’n’ roll experiences; what else do you sing about if you’re Ian Hunter?) interesting enough to make you want to listen to them.

The flip, “3,000 Miles Away” — in which Hunter attempts to wax poetic about more rock ’n’ roll experiences with just acoustic guitar to prop up his appalling singing — is shockingly bad.

(Steve Clarke)

På trykk i NME 18. april 1975

Gladys Knight and the Pips: “The Way We Were / Try to Remember” (Buddah) ***(*)

Det kunne ha blitt søtladent. To sentimentale ballader smeltet sammen til én – Barbra Streisands tåreperse “The Way We Were” og den teatralske minnevisen “Try to Remember” fra musikalen “The Fantasticks”. Men Gladys Knight og The Pips var ikke hvem som helst, og i deres hender blir dette en overraskende gripende og kraftfull medley, utgitt i kjølvannet av deres overgang fra Motown til Buddah Records.

Gladys synger som alltid med en emosjonell intensitet som aldri tipper over i overspill. Der Streisand er glassklar og kjølig raffinert, gir Knight sangen en dystrere, mer jordbunden klang – det er et minne hun bærer, ikke et hun betrakter på avstand. The Pips gir støtte med diskret og presis koring, og det hele er elegant arrangert med strykere og soul-rytmer som balanserer mellom gospel og pop.

Overgangen til “Try to Remember” skjer nesten umerkelig, og gir låten et nytt følelsesmessig rom – en slags nostalgiens etterskjelv. Dette var et grep produsenten Eugene McDaniels (bedre kjent som låtskriver av “Compared to What”) foreslo i studio, og det gir medleyen både variasjon og dybde. Det er en modig konstruksjon: ikke to låter satt etter hverandre, men to sjeler i dialog.

Men det finnes svakheter også. Den dramatiske stryker-finalen virker unødig svulstig, og man kan spørre seg om to nostalgiske sanger oppå hverandre blir smør på flesk – hadde det ikke vært sterkere med én, fremført enda mer inderlig?

Singlen ble en betydelig hit i USA (#11 på Billboard Hot 100), og regnes som en av gruppens fineste øyeblikk i deres post-Motown-periode.

Svenne & Lotta: “Bang-A-Boomerang” (Polar) ***

En pussig avstikker i ABBA-universet – skrevet av Benny Andersson, Björn Ulvaeus og Stikkan Anderson, men først lansert som single av et annet Polar-par: Svenne Hedlund (fra Hep Stars) og Lotta Hedlund (tidligere i amerikanske Sherrys). “Bang-A-Boomerang” er med andre ord en slags ABBA-låt med alternativ besetning – og den låter også sånn: som ABBA minus glansen, men med uforfalsket sjarm.

ABBA gjorde en versjon av låten under Waterloo-innspillingene i 1974, men først i demoform med Benny og Björn på vokal. ABBA droppet den til slutt – kanskje fordi teksten var i overkant teit, eller fordi melodien manglet den siste magien. Så værsågod sa sikkert Benny til sin gamle kollega Svenne, og så ble den spilt inn, så nær opp til en full ABBA-produksjon som mulig, og deltok i den svenske Melodifestivalen 1975.

Musikalsk er det en glitterpoppet affære med umiskjennelig ABBA-struktur: vers, bro og refreng så iørefallende at hvert av elementene kunne dratt vognen alene, og en produksjon badet i klokkespill, symmetrisk vokal og ekko på akkurat rett sted. Tittelen er meningsløs og fengende, en slags lydmalende metafor for kjærlighetens kraft (“send it out and it comes back again”). Det gir ingen mening, men det funker, slik mange av Stikkans tekster gjorde.

Svenne & Lotta gjør en hederlig jobb, men det er åpenbart at de ikke er Agnetha og Frida. Lotta synger med kraft, men mangler finesse, og Svenne høres tidvis ut som en godt voksen mann som prøver å gjenskape ungdommelig popentusiasme, men havner på feil side av patetisk. Resultatet er en låt som gynger, glitrer og vil veldig mye – men som aldri tar av. Likevel er det noe rørende over hele prosjektet.

Sangen kom på 3. plass i Melodifestivalen, og ble en hit i Sverige og Norge, særlig i radio og TV. ABBA selv spilte den inn med Agnetha og Frida på vokal senere samme år, men ga den kun ut på samlealbum.

Björn Skifs: “Michelangelo (Men Så Svara Då!)” (EMI) ***

Sjarmerende og underfundige svensk 70-tallspop, og et godt eksempel på hvordan Björn Skifs kunne blande humor, varme og musikalitet i en tre minutters pakke som både underholdt og stakk litt dypere enn først antatt.

“Michelangelo” ble Skifs’ bidrag til Melodifestivalen i 1975 og endte på en respektabel 5. plass, men slo langt bedre an hos publikum enn i juryen. Låten stiller det besnærende spørsmålet: Hvordan kunne Michelangelo skape noe så vakkert som taket i det sixtinske kapell – og hva ville han svart, om man spurte ham i dag? Det er en poplåt bygget over en eksistensiell undring, men levert med glimt i øyet og en rytmisk letthet som skjuler alvoret.

Musikalsk går det i en blanding av svensk schlager og engelsk-inspirert softrock, med et elegant komp, drivende piano og en rytmisk struktur som minner mer om 10cc enn om svensktoppar. Skifs synger med overskudd, timing og en uanstrengt tone som gjør at teksten aldri virker påtatt. Han får det til å høres naturlig å undre seg over Michelangelo midt i en poplåt – og dét er i seg selv en bragd.

Låten ble en stor hit i Sverige og Norge, og spilte seg raskt til fast plass på Skifs’ konsertrepertoar.