60 år siden 16. juli 1965
Sommeren 1965 bød ikke på tropiske svettetokter. Ikke i Telemark, der vi holdt til på hytte uten strøm. Det blåste tidvis kaldt og vått, og jeg fikk oppleve svært få barbente bondegård-morgener da solen hadde fått bake på stien opp mot skogholtet, og de ferske kukakene hadde fått en tynn, men fast skorpe, og skogbunnen var myk under føttene, og de flate flekkene av berg avga solvarme. Gråvær og 14 grader er ikke noe for klimaentusiaster.
Når det regnet, satt vi i miniatyrstabburet og leste i bunkene med Hjemmet som noen hadde etterlatt seg der. De luktet fuktig ukepresse, ingen ubehagelig lukt, bare litt tung. Jeg oppdaget at når det regner ute, og det er lite annet å finne på - bortsett fra å traske rundt i fjøset i søt, krydret fjøslukt og høre grisene grynte - så kan ukebladføljetonger nytte som tidsfordriv.
Selv om de var ganske skarpt vinklet mot kvinnelige lesere, med vekt på håp om kyss fra galante herrer, bød de også på spennings-momenter og tilløp til internasjonale intriger. Bortføringer, truende bøller og til og med én og annen hemmelig agent. Og da man hadde (nesten) komplett sett av noen årganger, slapp man den dumme nedturen man får når man leser enkeltnummer, og historien stopper med en handlingsfot i løse luften, og vissheten om at du aldri får vite hva som skjedde med sultanens mystiske datter.
I det virkelige Norge stundet det mot valg, og, skulle det vise seg, borgerlig seier. Foreløpig ble det nok kimset litt av Per Borten. Men det skulle snart gi seg. I Vietnam var det nå helt klart blitt ordentlig Vietnamkrig. Arbeiderbladet rapporterte at militærsjefene i USA enstemmig hadde gått inn for å sende ytterligere 100 000 mann til jungelen. I Hellas var det dramatisk da kongen nektet å blande seg inn i striden mellom landets forsvarsminister og statsminister George Papandreou, som derfor tok sin hatt og gikk. Og det er noe alle vet, at ingen angrer mer enn de som tar sin hatt og går.
Dramatisk i Vietnam og Hellas. Noe å snakke om ved frokostbordet etter at mutter og stefar hadde hørt på nyhetene i transistorradioen min.
I ukens New Musical Express får vi besøke hver av The Hollies-medlemmene hjemme. Det viser seg at både Tony og Bobby fortsatt bor på gutterommene hos sine respektive foreldre. Det er sikkert flaut å innrømme. Derek Johnson anmelder allerede den nye Beatles-singlen, og den skal være knakende god. Samtidig er det klart at The Byrds er det siste nye, og at skottene er gale etter Pretty Things.
Nyhetssidene melder:
… at Beatles kiommer ikke til å gjøre noen innsats for å markedsføre “Help!”-singlen (kommer neste fredag) på TV, bortsett fra i programmet “Blackpool Night Out” 1. august. De mener nok at platen selger av seg selv.
… at Them har holdt øyråd og stemt ut gitaristen Billy Harrison (helt sant!).
… at The Beatles’ John Lennon og Paul McCartney vant hele fem Ivor Novello-priser ved årets utdeling. Bare Paul møtte opp, han forklarte Johns fravær med at det “ble litt sent i går kveld”.
… at Kinks-managerne er blitt enige om at gruppens neste single blir “See My Friend”, og ikke “Ring The Bells”.
… at fagforeningen til de britiske musikerne forsøker å nekte The Byrds å opptre i Storbritannia, de er kun villige til å slippe amerikanerne til hvis et britisk band får spille i USA samtidig. Utvekslings-politikk der, altså.
Dette er London …
“Mr. Tambourine Man”, originalen og tidenes cover-versjon, på toppen av begge listene i England. Fullsommer 1965.
Vanvittig sterk TOP 30. Disse låtene levde altså side om side i sanntid, og var helt ferske for verden denne magiske sommeren.
Dylan eier fortsatt LP-listen og holder “Sound Of Music” på avstand.
Ukens 25 nyheter på single
ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater. Alle omtalene er utstyrt med linker så du kan høre låtene (på Spotify eller YouTube) mens du leser om dem.
Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, som vanlig signert Derek Johnson, mannen med hentehår, pipestemme og et Cliff-kompleks.
The Beatles: “Help!” (Parlophone) ******
Sommeren eller snarere sensommeren 1965. «Help!». Ingen Beatles-single har gledet mitt tenåringshjerte mer. Følelsen sitter der ennå, like bedøvende hver gang koret anført av George begynner sin dialog med John. Låten var, tross sin tittel og tekstens sårhet, så mild og varm og nær og vemodig. Akkurat da det så ut som om konkurrentene var i ferd med å ta dem igjen, så bare trakk de på skuldrene og leverte denne magiske sangen som lever og puster og trollbinder uten å strekke seg så mye som en millimeter etter lure lyder og innfall. «Help!» lever i kraft av sitt veveteppe av stemmer, mykt støttet av akustiske gitarer. Et stykke briljant løst teamwork, helt uanstrengt fremført.
«Help!» har en tiltrekkende smak av folk music. Lennons verselinjer er horisontale og uvant ordrike, men han fraserer fint og gynger stavelsene mot rytmen. Det som gjør sangen så melodisk er korets rolle, det kommer Lennons strofer i forkjøpet og lage en kontramelodi til ledevokalen. Denne måten å bruke koret på var Pauls idé, og den er helt utslagsgivende for lytterens opplevelse av innspillingen. Du overmannes av vemodig skjønnhet.
Gruppen sørger med enkle grep for at låten ikke står seg fast. Hvert refreng utløses av en rapp slagserie fra Ringo som gir Johns stemme fart i det den klatrer oppover, hver fortvilede strofe elegant avløst av tre nedadstigende toner fra elgitaren før alle tre samles flerstemt rundt refrengets sluttstrofe «won’t you please, please help me». Så trekker sangen pusten, og neste vers kan begynne.
Flo og fjære-dynamikken er gjennomført hele låten igjennom. Ingen bro, ingen solo. Bare vers-refreng-vers-refreng-vers-refreng. Det eneste bruddet er åpningssekundene, også de smart uttenkt da sangen trengte en slags fortale for å komme i gang. Den består av fire flerstemte rop om hjelp. Ikke høye rop, men inderlige. De tre første kommer som korte blaff med hver sin Lennon-kommentar som hale. Det siste blir hengende over elgitarens nedadstigende klimpring (som dukker opp igjen i slutten av hvert refreng). Så er tonen satt og sangen kan begynne.
John var med god grunn stolt av teksten som beveger seg langt utenfor den vanlige kjærlighetstematikken. Ropet om hjelp kommer fra et menneske som kjemper med indre traumer, forsvarsmekanismene er i ferd med å kollapse, han er naken, forsvarsløs og alene, og trygler etter nærhet og omsorg gjennom et himmelropende «hjelp!». Den ellers tøffe og skruppelløse Lennon våger å fremstå som svak og sårbar. Patriarken og bøllen som myk mann.
Hvor bevisst han var tekstens tolkningsdybde er jeg usikker på. «Help!» var et bestillingsverk. Det var sannsynligvis regissøren Dick Lester som foreslo at filmen og dermed også tittellåten skulle hete «Help!». Da det var bestemt, hadde gruppen bare tiden og veien til å skrive og spille den inn. Det skjedde 13. april 1965, mens de var midt inne i en travel periode med filmopptak. John skrev altså sangen under tidspress og med ferdigbestilt tittel.
Mange år senere, etterpåklok og ruset på sitt ego, uttrykte Lennon misnøye med The Beatles’ behandling av sangen. Han syntes den gikk for fort og at man ofret ærlighet for kommersialitet. Jeg ser ikke helt hva han mener med det. «Help!» i Plastic Ono primalskrik-versjon virker lite tiltalende. Lennon tok feil. «Help!» er perfekt. Gruppens avdempede arrangement kombinert med korets kontrapunkt skaper to magiske minutter som formidlet all den smerte Lennon ønsket å uttrykke, men kontrapunktet gir sangen en ekstra dimensjon, koret kommer ham i møte, det legger armen rundt John og holder ham oppe. Det er en sang om å våge å blottlegge seg selv. Men det er også musketerne og vennskapets sang. Enda mer når man ser gruppen fremføre låten på filmduken. Et av de fineste Beatles-øyeblikk jeg vet om.
Jeg tror jeg var forelsket i «Help!». Ja, egentlig er jeg det ennå.
B-siden «I’m Down» blir likt av mange. Det er en av de råeste låtene gruppen spilte inn. Paul var bevisst ute etter en erstatning for «Long Tall Sally». Låten tok da også umiddelbart over som sistelåten på konsertene deres. Den har all råskapen Paul var ute etter, og du hører at de andre tre er minst like entusiastiske som han selv. For et øyeblikk er de viltert upretensiøse, Pauls innledende krigsrop antenner bandet, og så er det bare full fart fremover. Lennon tar omtrent av bak Vox-orgelet – hvor gøy han syntes det var å spille denne låten ser man av filmkuttet fra Shea Stadium hvor han fremstår som Liverpools Jerry Lee. «I’m Down» er en rock’n’roll-pastisj og oppsummerer The Beatles’ musikalske utgangspunkt. Den bruker et smart stopp-start mønster ved at bandet holder igjen når Paul bæljer versene, og formelig eksploderer inn i refrengene, for å gå aldeles fra konseptene i avslutningen for Paul river stemmebåndene i filler (mens en bekymret George Martin står med hakeslepp og tenker på at de skal spille inn «Yesterday» etterpå).
McCartney har uttalt at rene rock’n’roll-låter som denne er noe av det vanskeligste som finnes å skrive. Han har også en selvironisk distanse til det de er i gang med og mumler «plastic soul, plastic soul» mellom opptakene. Han trengte ikke bekymre seg. «I’m Down» fremstår som det den er, noen minutters upretensiøs og tøylesløs moro. Det er på ingen måte min favoritt, men den mer enn duger til sitt bruk, og den har også oppnådd status som en klassiker innenfor sitt felt.
Teksten er ren fleip. Lennons hudløse alvor på A-siden byttes ut med en stabel bevisst teite klisjeer (den parodierer ikke minst «Can’t Buy Me Love»), det er sangen om den svikefulle jenta som hiver alle ringene han gir henne i søpla og som smekker ham over hånden når de er alene og han gjør et aldri så lite fremstøt. Da blir selvfølgelig jeg-personen ordentlig lei seg. Tull og tøys. Antagelig kastet ut mer eller mindre som det falt ham.
Det er en lettvekter, men også en kraftig kinaputt.
For meg hadde uansett singlen 2. prioritet. For første gang fokuserte jeg 100% på LP’n. Den havnet mellom hendene mine 13. august, dagen jeg fylte 13. Her fikk jeg «Help!» og 13 magiske låter til. Men det ergret meg selvfølgelig at «I’m Down» manglet. Ergo ble jeg nødt til å krype til korset utpå høsten. Coveret var jo nesten verdt prisen, en stilig og skøyeraktig foto av gruppen på Bahamas.
Ute i den nære verden hadde jeg omsider innsett at det var Lyn som var laget. 4-0 over Frigg 5. september var det som skulle til. Jeg var på transfer. Sensommeren ga meg en god venn i afroamerikaneren Junior som bodde i NATO-husene nedfor vår Selvaag-rekke i Vallerveien på Avløs. Jeg sa neger den gang. Det hadde ikke Junior noe imot. Vi ble venner etter å ha fløyet på hverandre nede på parkeringsplassen, begge provosert av den andres eksistens. Det endte uavgjort. Etterpå ble jeg med Junior hjem. Han hadde tre søstre (jeg fikk et svimmelt godt øye til Sharon) og en haug LP-plater. Mest Beach Boys. Noe Stones. Men også «Eve Of Destruction». Det var en av de tøffeste låtene jeg hadde hørt. Han fnøs av mitt «Help!»-album, ikke bare fordi han syntes Beach Boys var mye bedre enn Beatles, men også fordi han syntes at hans eget amerikanske «Help!» med utbrettcover og greier, var mye stiligere enn enkeltcoveret mitt. At det var dobbelt så mange Beatles-innspillinger på min plate falt på stengrunn. Amerikansk var alltid best.
En søndag tok han meg med på kino på NATO-hovedkvarteret på Kolsås. Der viste de Kirk Douglas som viking i «The Vikings» fra 1958. Den imponerte ikke meg. Det gjorde derimot «Help!» da jeg så den på Sandvika kino. Bare tilløp til hyling i salen, og litt tramping. Jentene hadde roet seg. Og der var de, beatlene i farver. Fortsatt er det åpningsminuttene som henger i: The Beatles som fremfører «Help!» i sort/hvitt mens den forrykte Clang kaster dartpiler (i farver) på lerretet. En tredimensjonal start på en fantastisk reise.
En vond dag i slutten av august opplyste en ekkel type som holdt med Stones at Sonny & Cher hadde vippet «Help!» ned fra 1. plass i England. Han godtet seg. Enda mer uken etter for da nådde Stones 1. med «Satisfaction». Ting skjedde fort. I «Ti i skuddet» (jeg tror det var der) spilte de «Like A Rolling Stone». Jeg misforsto og trodde Stones hadde enda en låt ute. Den var mye tøffere enn «Satisfaction». Dette møtet med Bob Dylan gjorde meg nysgjerrig. Jeg hadde noen overraskelser i vente, en av de store guttene i nabolaget lot meg låne et par av Dylan-LP’ne sine. De inneholdt ingen «Like A Rolling Stone», men akustiske viser sunget av en knirkete og ergerlig stemme. Det som forundret meg enda mer var at min mor ga meg et «Twist And Shout» deja vu, hun ba meg slå av den forferdelige musikken, det var det styggeste hun hadde hørt noen gang. At en samling nakne viser kunne utløse et tilnærmet apoplektisk anfall fascinerte meg. Bob Dylan var tydeligvis en man burde holde øye med.
(Fra “Beatles og jeg”, Spetakkel/Saranya 2014)
New Musical Express:
‘HELP!’ REVIEWED
THERE’S always the danger of running out of superlatives when one reviews a Beatles disc. Especially when it’s like “Help!” (Parlophone), which is undoubtedly one of their best yet (writes Derek Johnson).
Bounding along at a medium-fast tempo with a tingling rhythmic backing (I don’t know any drummer who uses the cymbals as liberally as Ringo!), it also features some resonant gutty guitar chords.
But as usual, it’s the melody that hits you like a sledgehammer. Basically so simple, yet catchy and infectious, it registers on the very first spin.
And the lyric is one of the most thoughtful that the boys have come up with. John solos, with Paul and George supplying their familiar harmonies—and you’ll love the inevitable falsetto trademark on the phrase “Won’t you please, please, help me?”
I haven’t yet recovered from the “B” side—I’m still feeling limp and breathless after listening to such a fantastic wild rave-up. Titled “I’m Down,” it showcases Paul’s throaty shouting and screaming—it’s a wonder he had any voice left after the session—plus some great Harrison guitar and the added novelty of John on Hammond organ.
(Derek Johnson)
Fra venstre: amerikansk, britisk og fransk utgave.
Sonny & Cher: “I Got You Babe” (Atlantic) ******
Utgitt i juli 1965, skrevet og produsert av Sonny Bono, markerer «I Got You Babe» det store gjennombruddet for Sonny & Cher, og skjøt dem rett til topps på både de britiske og amerikanske listene. Låten bygger på en enkel, nærmest hypnotisk akkordrekke, og åpner med bært bært klingelingeling, bært bært klingelinge før den reiser av sted under lydkatedralens buer. Refrenget er som å havne i en fornøyelsespark med alle lampene tent. Duetten mellom de to er i seg selv en magnet, for her er en kvinne og en mann med helt like stemmer, de lyder som hverandre. Du kommer ikke tettere enn det.
Stemningen er naiv og optimistisk, hele veien forankret i 60-tallets begynnende flower power-tid. Teksten er en enkel kjærlighetserklæring hvor linjen «I got you, babe» repeteres til den blir et mantra (og Bill Murray hamrer på døren), mens produksjonen – tydelig inspirert av Phil Spectors «Wall of Sound» – gir låten både fylde og særpreg, men uten å bli like mektig som Spectors egne produksjoner. Uimotståelige saker. Plutselig var det kult med en liten kosemave.
New Musical Express;
SONNY & CHER (Atlantic) have the advantage of an absorbing backing in "I Got You Babe." Sounds like a Dylan number, but isn't. Faster tempo for the contrasting "It's Gonna Rain," featuring twangs and handclaps.
(Derek Johnson)
Fra Det Nyes arkiver, mannen med kosemaven og hans dyprøstede hustru.
Righteous Brothers: “Hung On You” / “Unchained Melody” (London) ******
Da «Hung On You» ble lansert som A-side, kunne man skilte med solide låtskrivere (Spector/Goffin/King) og Phil Spector i produsentstolen – alt lå til rette for en ny storslager. Men det var B-siden, «Unchained Melody» (North/Zaret), som umiddelbart grep publikum og endte opp som hovedhit. Bobby Hatfields vokalprestasjon på «Unchained Melody» står igjen som noe av det mektigste og mest ikoniske som er blitt skapt i populærmusikkens navn.
Hele innspillingen er båret fram av Spectors «Wall of Sound»: dramatisk oppbygging, strykere, piano, mektig perkusjon, og et vokalarrangement som starter nært og lavmælt, før det bygger seg opp til et klimaks som er både hjerteskjærende og sublimt. Stemmer og produksjon løfter balladen til legende-status – dette er en sang og en innspilling som aldri vil forsvinne ut av historien.
New Musical Express;
Righteous Brothers come up with fantastic sound
THERE'S a fantastic sound on the Righteous Brothers' new one, "Hung On You" (London). A double-time shuffle rhythm, tambourine and strings—plus heavenly ethereal voices—are all moulded into the familiar Spector pattern, with tremendous echo.
And it's all just a background to the fascinating vocal blend of the two boys, who pepper this beaty ballad with falsettos. Written by the Spector-Goffin-King team, who were also responsible for the brothers' No. 1 success, it's got "hit" written all over it.
The flip, the oldie "Unchained Melody," is almost as good.
(Derek Johnson)
Den svenske pressingen ble solgt i Norge også. Den var rød og gild.
Marianne Faithfull: “Summer Nights” (Decca) ****
Her går det litt fortere enn vanlig for Marianne Faithfull, men hun takler det også – stemmen hennes beholder sin myke, sørgmodige tone, selv når tempoet øker. «Summer Nights», arrangert av Mike Leander, er britisk pop på sitt mest sarte: et vakkert, diskret strengearrangement underbygger Faithfulls delikate vokal, og gir låten en egen melankoli, som om sommeren allerede bærer på et løfte om regn. Stemningen er nostalgisk og drømmende – både uskyldig og moden på samme tid – og selv om dette ikke er blant Faithfulls mest kjente innspillinger, står den igjen som et lite portrett av britisk pop-eleganse på midten av 60-tallet.
New Musical Express:
MARIANNE TAKES FASTER TEMPO IN HER STRIDE
"SUMMER Nights" is undoubtedly the fastest track Marianne Faithfull has yet waxed—her huskily trembling voice (partly dual-tracked) is supported by humming, handclaps and a throbbing, rumbling beat, with strings entering later. It opens with strumming on electronic harpsichord, which punctuates the scoring throughout.
Again, there's a strong melodic content, and the lyric is both topical and colourful. I was a little apprehensive of this disc, wondering how Marianne's delicate, sensual tones would cope with the faster tempo. But I needn't have worried—she handles it beautifully. Another big one.
Another good performance in "The Sha La La Song" which, as the title implies, features a catchy chorus. Some splendid guitar work in the backing. On Decca.
(Derek Johnson)
Roy Orbison: “(Say) You're My Girl” (London) ***(*)
Dette er ikke blant Roy Orbisons aller beste innspillinger, men den er god nok – og utvilsomt solid håndverk. “(Say) You’re My Girl” bygger på den velkjente Orbison-formelen med dramatisk vokal, fyldig arrangement og stor klangflate. Melodien har en karakteristisk “call and response” mellom Orbisons stemme og det støttende bakgrunnskoret, mens gitar, trommer og kor anført av et livlig piano fyller ut lydbildet i klassisk pop-ballade-stil. Teksten er enkel og kjærlig, nærmest barnslig i sin naivitet, med fokus på å erklære kjærlighetens eierskap. Arrangementet gir plass til Orbisons vokale klatretur mot falsett. En sang som bekrefter Orbisons profesjonalitet, selv når materialet ikke matcher hans største øyeblikk.
New Musical Express:
INTRIGUING ORBISON
BACK in his up-tempo "Pretty Woman" style, Roy Orbison is backed by acoustic guitar, piano, tambourine and cooing girl group in the shuffle-shake "(Say) You're My Girl," which he co-wrote. An intriguing feature of this song is the way in which, in each stanza, the range gets progressively higher—until ultimately Roy's falsetto is in full flight. And after the first chorus, there's an instrumental break showcasing piano.
You've got to hand it to Roy—he certainly knows the type of song that suits him best! Don't think this is one of his greatest melodically, but it's typical Orbison material, and should make quite an impact.
The other side of Orbison is "Sleepy Hollow," a ballad with a descriptive lyric and unobtrusive beat. Lots of vibrato here. On London.
(Derek Johnson)
The Ronettes: “Is This What I Get For Loving You” (London) ****(*)
“Is This What I Get For Loving You” gir oss The Ronettes i et mer modent og ettertenksomt landskap enn tidligere, signert Goffin, King og Phil Spector. Arrangementet er dramatisk og romslig, men ikke så konstant som tidligere “wall of sound”-produksjoner – her får låten bråstopp der alt stilner, før musikken tar ny sats og bygger seg opp igjen. Resultatet er en ballade som pulserer mellom det mektige og det saktmodige. Ronnie Spector synger mer lavmælt og sårbart enn vanlig, og stemmen hennes bærer teksten om kjærlighetssorg og desillusjon med en modenhet vi ikke hørte i de tidligste Ronettes-singlene. Strykere, piano og forsiktige trommer gir låten både varme og avstand. Dette er The Ronettes på sitt mest voksne og ettertenksomme – en ballade for den som har vært gjennom mer enn bare tenåringsdrømmer.
New Musical Express:
Ronettes ‘violent’ return
SOUNDING like a female edition of the Righteous Brothers (and not surprisingly, considering that it’s another Goffin-King-Spector number), the Ronettes return with “Is This What I Get For Loving You.”
Features the lead singer, with the others chanting on echo—plus that reverberating, rumbling wall of sound. Occasionally the backing dies away to almost nothing, then suddenly erupts with even greater violence.
More familiar Ronettes material is “You Baby.” Handclaps and thumps support the group, and the girls sing in unison in the chorus. It’s a more relaxed styling than the top side, and the number’s more tuneful. On London.
(Derek Johnson)
Brian Poole & The Tremeloes: “I Want Candy” (Decca) ***(*)
“I Want Candy”, en iørefallende utgave av The Strangeloves’ amerikanske hit, men selv om Brian Poole & The Tremeloes leverer med energisk vokal, markant rytmegitar og trommebeat, blir resultatet tammere enn originalen. Den engelske beat-/pop-stilen gir låten mer polert preg, med mindre jungeltrommer og amboltgitar og færre røffe kanter. Det er fortsatt nok trøkk og danseglede til at den overgår Bow Wow Wows senere versjon. Solid, men forblir en (av mange) anonym(e) innspilling(er) i Tremeloes-katalogen.
New Musical Express:
BRIAN POOLE GOES BACK TO BIG BEAT
ABANDONING ballads and reverting to beat, Brian Poole dual-tracks the wild, vibrant and exuberant "I Want Candy" (Decca). Opens with pounding drums and crashing cymbals, then develops into a twangy, insistent riff—a really strident, raucous sound from the Tremeloes.
Certainly bags of drive and excitement in this work-out, but for my money it resembles the Stones’ “Not Fade Away” much too closely for it to be a smash hit.
Brian co-wrote "Love Me Baby," for which the tempo slows fractionally, though it’s still pretty snappy and peppy. Solo-voiced with chanting.
(Derek Johnson)
Paddy, Klaus & Gibson: "I Wanna Know" (Pye) ***
Singelen "I Wanna Know" ble utgitt på Pye i 1965 og har oppnådd kultstatus blant britiske beat- og r&b-samlere. Gruppen besto av Paddy Chambers, Klaus Voormann og Gibson Kemp – alle sentrale navn i Liverpool- og Hamburg-miljøet på sekstitallet.
Låten åpner med romantiske feler i introduksjonen, før den smetter over i en slentrende popballade med distinkt britisk beat-preg. Arrangementet balanserer mellom det hverdagslige og det eksperimentelle – broen er som Swingle Singers på syre, med tette vokalharmonier og lett orkestrering. Likevel er det en sang på desperat leting etter et refreng; strukturen føles både løs og ufokusert, som om låten aldri helt finner sitt melodiske anker. Man skjønner godt at dette ikke ble en hit.
På 45cat og Steve Hoffman Forum omtales "I Wanna Know" likevel som «catchy, punchy, og med en herlig upolert produksjon», og flere samlere fremhever det harmoniske særpreget og trioens egenart
New Musical Express:
A big Continental hit, now with an English lyric, "I Wanna Know" features PADDY, KLAUS and GIBSON—two Liverpool lads and a German boy. Pleasant rhythmic ballad with ear-catching harmonies, but not for our charts. Pye.
(Derek Johnson)
Klaus fikk ikke fart på karrieren før han tegnet coveret til Beatles’ “Revolver”.
Millie: “My Street” (Fontana) **
Dette er ikke Millie Small fra øverste hylle. På “My Street” forsøker hun seg på en slags storband-jazzpop med svingende blåsere og koring, men den lille, iltre stemmen som gjorde “My Boy Lollipop” så uimotståelig, virker helt bortkommen i det større, mer sofistikerte lydbildet. Teksten beskriver hverdagsliv og folk i gata, og arrangementet har innslag av både ska og jazzet pop, men det hele fremstår mer sjarmerende enn minneverdig. Energien og friskheten fra gjennombruddshiten er borte, og resultatet blir dessverre en låt der Millie aldri helt finner fotfeste.
New Musical Express:
Millie rocks back
She applies her delicious baby voice to the rocker "My Street" (Fontana), enhanced by a bright-and-breezy brassy backing, with spirited chanting injecting a fast blues quality into the styling. The material's not hot, but Millie's vivacious personality and the effervescent, light-hearted feel of the song keep you moving all the time.
Contrasting beat-ballad "It's Too Late" spotlights organ, piano and solo guitar. The plaintive lyric is handled with surprising maturity by one not normally associated with this type of song. Quite tuneful, too.
(Derek Johnson)
Det norske coveret var kanskje ikke så spennende. Millie med lue svinger mer. Svenskene kan det.
Mary Wells: “He’s A Lover” (Stateside) ***(*)
Mary Wells kryper helt inn i armkroken din på denne soul/pop-singelen, som opprinnelig ble utgitt på 20th Century Fox i USA og Stateside i Storbritannia. “He’s A Lover” har et disiplinert og pyntelig komp – stramt rytmisk bass, tamburin og svalt kor – mens blåserne leker lett i arrangementet, og en jazzet sax-solo gir låten ekstra farge. Dette er mer pyntelig og behersket enn Motown ville gjort det, men det kler Mary Wells’ myke, uttrykksfulle vokal. Hun synger med en nærhet som gjør at man får lyst til å trekke henne enda nærmere. Teksten er en klassisk Motown-lovestory, men helheten fremstår mer elegant enn lidenskapelig. Ikke hennes største øyeblikk.
New Musical Express:
Familiar Wells' sound
WELL, you know what to expect now from Mary Wells—a mid-tempo, heavy beat steeped in Motown, chanting girls on echo, brass section, tambourine and organ. And that's precisely what you get in "He's A Lover" (Stateside), with Mary's seductive, honey-coated, velvet-smooth tones wrapping themselves around the lyric. But it's far from the strongest material she's ever waxed.
Tempo speeds for "I'm Learnin'", which receives a more forceful approach, with tambourine more prominent. Otherwise, the mixture as before.
(Derek Johnson)
Johnny Rivers: “The Seventh Son” (Liberty) ****(*)
Dette er en tøff, liksom-live-versjon av Willie Dixon-klassikeren “The Seventh Son”, og Johnny Rivers kler materialet som hånd i hanske. Det stramme gitarkompet gir låten en rå, energisk live-følelse, mens det bæljende koret, klappingen og det enkle, men presise trommespillet tilfører et ekstra lag av nerve og trøkk. Rivers’ distinkte, lett nasale stemme (med lærsmak) er nærmest skreddersydd for denne typen blues-rock’n’roll. Arrangementet balanserer lekent elementene, og summen er en velfortjent hit. Både dansbart og usedvanlig tight. En av Rivers’ beste innspillinger.
New Musical Express:
JOHNNY RIVERS
"The Seventh Son" is basically old-fashioned rock 'n' roll—the sort of stuff Jerry Lee and Little Richard used to do, but given a somewhat more polished treatment by Johnny Rivers, with chanting girls.
Audience reaction creates an enthusiastic atmosphere. Harmonica featured in the backing, and there's a twangy guitar interlude.
Written by Willie Dixon, it's a hit in the States. Although not a great deal of substance to it, it's a happy, gay disc.
The self-penned "Un-Square Dance" is an instrumental showcase for Johnny's guitar. A lot of fun, and ideal party-dance material. On Liberty.
(Derek Johnson)
The Mighty Avengers: “(Walkin' Thru' The) Sleepy City” (Decca) ***(*)
Ekko-Oldham slår til med sin Spector-light-lyd. “(Walking Thru’ The) Sleepy City” er en Jagger/Richards-spesial sydd sammen til bruk for håpefulle artister i Oldham-stallen. Denne låten har hele kjøkkenbenken inkludert dørklokken nede i hallen, pluss strykerne - og kastanjettene. Stor lyd, liten låt. Sjarm.
Typisk britisk 1965-pop: Tostemt vokal og «jangly» gitar, med en produksjon som er lys og klar, men ikke særlig kraftig – forsiktig bruk av kor og orgel. Resultatet er catchy og trivelig, men ikke umiddelbart iørefallende.
New Musical Express:
MIGHTY AVENGERS (Decca) benefit from a startling Andrew Oldham backing in "Sleepy City," with castanets, clanking piano and walloping beat. Unison vocal for this Jagger-Richard number. "Sir Edward And Lady Jane" is a novelty instrumental.
(Derek Johnson)
Dionne Warwick: "(Here I Go Again) Looking With My Eyes (Seeing With My Heart)" (Pye International) ****
Det er vanskelig nok å huske tittelen, så er også “(Here I Go Again) Looking With My Eyes (Seeing With My Heart)” en veldig krevende låt å synge, ingenting er smooth her, tonene klatrer, rykker, sklir og flyter, alt er i bevegelse, men under Bacharachs vanvittig stramme regi, og Dionne klarer på mystisk vis å ta kontroll og virke aldeles uanstrengt i sine ferd gjennom dette stadig foranderlige, kantete og detaljerte landskapet. Ingen egentlig hit, men en krevende øvelse hvor C-momentene kommer på rekke og rad. Tror knapt det finnes noe annet menneske i verden som kunne sunget denne sangen uten å falle av.
Det er Bacharach/David i full utfoldelse, og sangen er en leksjon i pop-arkitektur fra 1965 – rytmisk vrien, elegant orkestrert og melodisk medrivende, men likevel krevende å få grep om. Dionne Warwick leverer selvsagt, mykt og med en selvtillit som får alt til å høres enkelt ut, selv når det musikalsk egentlig er langt fra lett. Resultatet er et mesterverk av kontroll og musikalitet – ikke en av de største Warwick-hits, men en sang som vitner om både komponistens og sangerens helt særegne kvaliteter.
New Musical Express:
Different Dionne
THE bracket-laden title of "(Here I Go Again) Looking With My Eyes (Seeing With My Heart)" is a little confusing. But it receives the usual artistic and convincing Dionne Warwick styling. Unusually fast for a Bacharach-David composition, it's a fast shuffle—a sort of railroad rhythm. The scintillating arrangement features humming girls, strings and piano. Doesn't strike me as a huge hit, but could register mildly.
Dionne employs a quieter technique in the opening of "Only The Strong, Only The Brave," but breaks into full belt on the title phrase. On Pye-International.
(Derek Johnson)
Tony Jackson: "Stage Door" (Pye) ***(*)
“Stage Door” er litt sånn Searchers "Needles and Pins"-komp, bare blekere, mindre suggererende. Jacksons stemme er guttete, med en dæsj av Gene Pitney. Ikke noen hit, men brukbart gjennomført, og med den karakteristiske etterhengende rytmemarkeringen fra piano og tamburin, som gir det iørefallende skyvet.
Tony Jackson, tidligere frontfigur i The Searchers, forsøker seg her i soloformat med en låt som låner åpenbart fra hans gamle bands suksessoppskrift – men uten helt å gjenskape den distinkte nerven eller originaliteten fra storhetstiden. Produksjonen er effektiv og proff, men aldri spesielt minneverdig. Likevel: Det rytmiske, snertne akkompagnementet gir låten akkurat nok energi til å heve den over det anonyme.
New Musical Express:
TONY JACKSON (Pye) handles the catchy Goffin-King "Stage Door" extremely well, with piano, maracas and tambourine prominent in the backing. A good 'un! He dual-tracks the mid-tempo "That's What I Want" on echo.
(Derek Johnson)
Little Anthony & The Imperials: "Take Me Back" (United Artists) **
En god, gammeldags 100% oversentimental ballade, fremført foran en vegg av Walt Disney-strykere som tar mer og mer eierskap over produksjonen dess nærmere slutten vi kommer. Dette er ikke populærmusikk for 1965.
«Take Me Back» er en klassisk ballade, midtempo, bygget opp rundt Little Anthonys emosjonelle falsett og tette vokalharmonier fra The Imperials. Arrangementet er fullt orkestrert. Teksten dreier seg om anger og bønn om å få en gammel kjærlighet tilbake. Sterk vokal, men det hele fremstår mer som en anakronisme i 1965, da både lydbilde og sentimentalitet allerede var gått av moten i den samtidige popmusikken.
New Musical Express:
LITTLE ANTHONY
Lush strings lead into "Take Me Back" (United Artists), a sentimental rockaballad with a nostalgic lyric and a swaying, subtle rhythm. It's by Little Anthony and the Imperials, who had a minor hit earlier this year with "Goin' Out Of My Head."
This new one's a hit in the States, but I reckon it's too sugary for this market. Strictly a square record, this!
Another very romantic number, "Our Song," is a beat-ballad. Anthony's high, girl-like voice is supported by chanting from the group.
(Derek Johnson)
Goldie & The Gingerbreads: "Sailor Boy" (Decca) ****
Herlig jentegruppe-pop i trampende marsjtakt (på stiletthæler) og med en bølgende, lite gitarriff som kroken du gladelig biter på.
Goldie & The Gingerbreads var en kvinnelig beatgruppe ledet av Goldie Zelkowitz, og “Sailor Boy” er en energisk, fengende blanding av beat, pop og et touch av R&B. Arrangementet bygger på markant takttramping (med nette, små føtter), tydelige trommer og vokalharmonier, som gir låten ekstra driv. Dette er jentegruppe-soundet i sin mest selvsikre og slagkraftige form – energisk, catchy og full av attitude, selv om det aldri ble noen stor hit.
New Musical Express:
GINGERBREADS
Gerry Goffin also had a hand in writing "Sailor Boy," the latest vehicle for Decca's Goldie and the Gingerbreads. Handclaps and finger-snaps maintain a steady beat, with Goldie soloing and the other girls joining in frequently.
Organ and guitar are heavily featured in the backing, which is much fuller-sounding than the rather thin quality in "Can't You Hear My Heartbeat." It all blends together attractively—and it's a catchy melody, too. With the girls now back in this country, they could have a hit on their hands.
Wild, frenzied raver "Please Please" moves at a breath-taking pace. R-and-b flavour, with spirited shouts encouraging the singer.
(Derek Johnson)
Jan & Dean: "You Really Know How To Hurt A Guy" (Liberty) **
“You Really Know How To Hurt A Guy”, Jan & Dean i ekkokammer-land, omgitt av sviskeorkester og kor, og en Phil Spector-wanna-be-attitude som ikke uventet strander i Jan Berrys veke røst som er no match hverken for Medleys bariton eller Hatfields tenor. Dessuten går låten alt for sakte. Prøv hellet Batman, er mitt råd. Kommer ikke TV-serien før i januar (1966)? Ja, ja.
Singelen ble utgitt i 1965 og viser Jan & Dean i en mer dramatisk surf/pop-stil enn vanlig. Melodien er sorgfull, men catchy, med den typiske vokalharmonien duoen er kjent for. Arrangementet er fyldig orkestrert, med trommer, bass og et sukkersøtt refreng. Omtales ofte som solid pop, men den mangler særpreget og ikonisk status fra duoens aller største øyeblikk.
New Musical Express:
JAN AND DEAN
"You Really Know How To Hurt A Guy" (Liberty) finds Jan and Dean switching away from their well-known West Coast surf sound. The boys' ear-catching vocal blend is as distinctive as ever, but the material is far less distinguished—even though Jan helped to write it.
They're more like their old selves in the shuffle shake "It's As Easy As 1, 2, 3," in which they revert to falsettos and high-register harmonies.
(Derek Johnson)
Som man ser, det amerikanske coveret var betydelig morsommere enn låten.
The Fourmost: "Everything In The Garden" (Parlophone) **
Snatre merseybeat og mariachi-blåsere (light), Unit 4+2 på tequila-bar. Kanskje den beste grunnen til å oppløse et band jeg har hørt.
The Fourmost var et solid navn fra Merseybeat-bølgen, og "Everything In The Garden" byr på uptempo, gitarbasert pop med tydelig Liverpool-sound. Her er det enkel tekst om forhold, innslag av blåsere og et arrangement som gir assosiasjoner både til typisk britisk beatpop og til mariachi-band på bytur. Resultatet er catchy og kompetent – og det låter faktisk mer som en fest enn et stykke pophistorie.
New Musical Express:
FOURMOST
Captivating mid-tempo Latin rhythm highlights "Everything In The Garden" (Parlophone) by the Fourmost—there's a distinct calypso flavour, perhaps inspired by the success of "Long Live Love."
Billy Hatton solos, occasionally indulging in falsetto flights, with the other boys humming and joining in some passages.
Added brass makes for a most polished production—a cute lyrical idea, a whistleable melody and a contagious rhythm.
"He Could Never" is more orthodox, with a bouncy, hand-clapping beat. Treatment is similar, but no added brass. Soloist sounds remarkably John Lennon-ish on this track. Some competent guitar work, too.
(Derek Johnson)
Little Milton: "Who's Cheating Who" (Chess) *****
Howlin' Wolf: "Ooh Baby" (Chess) *****
Elmore James: "It Hurts Me Too" (Sue) ******
Little Milton: "Who's Cheating Who" (Chess)
Her får vi klassisk Chicago-blues med et tydelig soul-preg, slik bare Little Milton kunne gjøre det. Vokalen er kraftfull og gritty, fylt med ektefølt bitterhet over temaet utroskap. Arrangementet drives frem av orgel og blåsere som gir låten tyngde og varme, mens gitaren snor seg inn og ut av lydbildet og gir ekstra dybde. Stemningen er intens og ladet – dette er “solid southern soul” med nerve, hvor både tekst og fremførelse føles personlig og ekte.
Howlin' Wolf: "Ooh Baby" (Chess)
Chicago-blues slik den skal være: Rå, raspende vokal fra Howlin’ Wolf, tung groove og et enkelt, repeterende riff som gir låten en primal energi. Gitarene ligger tett på stemmen og forsterker det utemmede uttrykket, og produksjonen holder alt tett og kompakt – akkurat nok plass til å slippe løs Wolfs enorme scenepersonlighet og en kommenterende saksofon mens et piano tripper lystig i bakgrunnen. Teksten er enkel og direkte, og hele innspillingen oser av rå bluesfølelse, selv om den kanskje ikke er blant hans aller mest kjente låter.
Elmore James: "It Hurts Me Too" (Sue)
Elmore James leverer klassisk blues med sin signatur-slidegitar i front, og bygger låten på en tradisjonell 12-takters struktur. Vokalen er intens og klagende, og det er en oppriktig sorg i fremførelsen som gjør innspillingen ektefølt – nesten som et rop fra dypet. Og sliden, herregud, Guds egen slide-signatur, intet mindre! Innspilt i 1963, bare noen måneder før han døde.
New Musical Express:
Three authentic r-and-b discs for connoisseurs. LITTLE MILTON has a big-band backing and a tremendous irresistible beat in "Who's Cheating Who" (Chess). Also on Chess, HOWLIN' WOLF sings his self-penned 12-bar "Ooh Baby" with an insidious repetitive-riff backing and harmonica. And ELMORE JAMES warbles the ultra-slow soulful blues-ballad "It Hurts Me So" (Sue).
(Derek Johnson)
The Drifters: "Follow Me" (Atlantic) ****
Her kommer en smukkas flanerende som slett ikke er så oppesen som han gir inntrykk av, for der i byen gjør de narr av ham, så hvis det skal bli noe greie på tilværelsen, må den søte snuppa han har i tankene skjønne at her kommer kavaleren over alle kavalerer, så follow me! Jepp, det er hva det dreier seg om, mer pop enn soul, men fremragende spilt og sunget, vi snakker tross alt om The Drifters.
"Follow Me" er midtempo soulpop av det radiovennlige slaget, med Drifters’ velkjente og utsøkte vokalharmonier i sentrum. Arrangementet drives av rytmegitar, smektende blåsere og et glatt lydbilde som smyger seg elegant inn i øret. Låten har fått omtale som solid håndverk, men ikke som et epokegjørende høydepunkt i katalogen.
New Musical Express:
DRIFTERS
Kenny Lynch and Mort Shuman wrote "Follow Me" for the Drifters—it's a fast rockaballad handled by the lead singer, with chanting support. Full brassy backing with a throbbing beat.
Not the sort of song in which this group usually specialises, and consequently their individuality is not so pronounced as usual. But it's a quality song, and an accomplished treatment.
"The Outside World" is more dramatic, with clipped brass and castanets—plus an intriguing lyric. More in their recognised style. Atlantic label.
(Derek Johnson)
Mike Berry: "That's All I Ever Want From You, Baby" (HMV) **
Denne popballaden – faktisk også innspilt av Manfred Mann – er signert låtskriverduoen Greenwich/Barry, og bærer preg av en ungdommelig, lys og naiv vokal fra Mike Berry. Arrangementet er karakteristisk britisk «tidlig 60-talls» med jentekor og feit messing. Ganske lett å like, men ikke spesielt minneverdig.
New Musical Express:
MIKE BERRY (HMV) abandons his Buddy Holly style for the tuneful beat-ballad "That's All I Ever Want From You," with chirping girls and a full brassy backing. "She Didn't Care" is a spirited up-tempo finger-clicker.
(Derek Johnson)
Major Rowely: "There's A Riot Going On" (Stateside) **
“There’s A Riot Going On”. Tøyse-snakke-låt med ljomende kor i den berømte tittelstrofen, som utgjør refrenget. Sært, men litt gøy. Lydeffekter og alt. Det er lite informasjon å oppdrive om denne singlen, men den fremstår som et britisk forsøk på soul eller R&B, og fremstår mest som et humoristisk eller parodisk innslag i samtiden. Tittelen kan gi inntrykk av samfunnskommentar, men dette er først og fremst en småfrekk moroklump som ikke har allverden på hjertet.
New Musical Express:
A startling police-siren opening heralds a novelty disc about a prison break-out, "There's A Riot Going On." Could have been quite amusing if Major Rowley hadn't elected to speak the verses in pukka over-affected English, which is supposed to be funny, but doesn’t really come off.
Rowley proves he can sing on the flip. He launches into a bright, up-tempo bouncer "Do It The Right Way," with an infectious rhythm. On Stateside.
(Derek Johnson)
Murray Head: "Alberta" (Columbia) ***
Dylan gjorde to forskjellige versjoner av denne på "Self Portrait". Her er det Murray Head som er enda tidligere ute, sangen om Alberta fremført til akustisk gitarakkompagnement og med en lett overstyrt fløytesolo. Murray skulle få sitt gjennombrudd, men ikke ennå. Han er betydelig mer kjent for sine senere bidrag til musikalpopen: som Judas i "Jesus Christ Superstar" og med fenomenale "One Night In Bankok" fra "Chess".
Dette er en svært tidlig og sjelden single fra Head, i en enkel, folkinspirert drakt, hvor han viser solid håndlag med tradisjonelt materiale. Innspillingen har en direkte og upretensiøs stemning – Head synger lavmælt og upolert, og arrangementet holdes nøkternt. «Alberta» fremstår som en kuriositet i Head-katalogen, og peker ikke fremover mot popdramaene han senere skulle bli kjent for.
New Musical Express:
Folk fans will enjoy "Alberta," sung by Londoner Murray Head. The attractive Norrie Paramor backing features a compelling shuffle rhythm. This newcomer has a refreshingly uncomplicated style and an authentic feel. Columbia.
(Derek Johnson)
Samtidig, i Norge et sted…
Jim Reeves topper som i forrige uke, ikke rart siden LP-listen varer i en måned. Mer futt på single-listen. Hep Stars’ versjon av “Cadillac” er ikonisk. Det samme er Hep-mobilen.
Men se opp for “Lappland”, er redd den truer det meste som er av rock’n’roll; til og med Rødts mann i Bærum er en nesegrus beundrer av bærtingen til Finn Eriksen.
Snart kommer “Help!” og ordner opp.
Club 7-reportasje, inkludert foto av “to studenter fra Stockholm i dyp konsentrasjon”. Det skjer saker på Club 7.
Klipp og annonser fra NME 16. juli 1965:
Man hører ikke så mye om Rosemary, Jenny og Pam lenger. Ikke om Eric heller, når jeg tenker meg om.
Andy Gray “anmelder” LP’er til venstre. Sjekk utvalget. Sjekk det dovne, slurvete innholdet. Kan du svarene på Beatles-quizzen, forresten?
The Byrds, det største siden The Beatles? Og er likevel P.J. den aller største?
Donovan rystet av Coca Cola-Amerika, men har med seg DEN singlen.
Her ville jeg spart til Animals-LP’n først. Den er bedre enn debuten.
Paul og David. De skulle møte hverandre mange ganger de neste årene. “Hey Jude” hadde sin debut i Frosts TV-show, og Frost kalte dem “the greatest Tea Room Orchestra in the world”.
Oslo-kinoene 16. juli 1965:
Scaramouche, Scaramouche, will you do the Fandango? På Jarlen.