For 60 år siden slet norsk film. Bankene nektet lån, tross statsgarantier. Mens bøndene jublet over et inntektshopp på hele 17 prosent. Hva var det for slags prioriteringer, liksom. Jeg var bare 12 år og tenkte ikke så mye på de greiene der. Jeg kom ikke inn på de stilige filmene uansett. Men jeg ser av kinoannonsen denne dagen for 60 år siden at det ikke gikk en eneste norsk film i Oslo, ikke Stompa, engang. Så de hadde antagelig en sak.

Urovekkene å lese om de dårlige tilstandene på byens bilverksteder. Folk ble sendt ut i trafikken i vogner som manglet både bolter og bremser. Det rullet livsfarlige biler rundt i gatene. Det tenkte vi ikke på mens vi ventet på grønt.

***Fæle tilstander i byens bilpark. Men legg merke til solskinnshistorien om bilisten som fikk helt ny vogn etter at den forrige ble kjørt til vrak på grunn av verksted-slendrian.***

Annonsen som avslørte hva fotballspillere snakket om mens de lot som de var opptatt av ballen. De hadde egentlig lyst til å kjenne litt på hverandres nybarberte kjaker. Etterbarberingsvann var det første de pakket ned i matchsekken når de skulle på kamp.

I New Musical Express var de kjempestolte over nyheten om at beatlene var innstilt til hver sin MBE. Jeg var stolt selv. Jeg trodde det var et utmerkelse så høy og gjev at de i hvert fall ble grever. Jeg ante ikke dette:

En MBE (Member of the Order of the British Empire) er den laveste av de fem ordinære gradene innenfor Order of the British Empire. Rekkefølgen fra høyest til lavest er:

GBE – Knight Grand Cross eller Dame Grand Cross of the Order of the British Empire

KBE / DBE – Knight Commander / Dame Commander

CBE – Commander

OBE – Officer

MBE – Member

Lavest av de fem, altså. Og i den grad man forsøker å rangere slike ordener og utmerkelser, havner nok MBE’en et sted mellom 40. og 50. plass. Men så var også Beatles bare fire popgutter fra Liverpool, det var oppsiktsvekkende at de ble innstilt i det hele tatt. Utnevnelsen av The Beatles ble sett på som en anerkjennelse av gruppens enorme innflytelse både kulturelt og økonomisk. Onde tunger ville ha det til at statsminister Harold Wilson forsøkte å surfe på Beatles’ popularitet ved å gjøre slike utfall.

***12. juni 1965. Pressekonferanse. Beatles har nettopp fått vite at de er innstilt til MBE. (Foto: Liverpool Echo)***

På nyhetssidene i New Musical Express fikk man bl.a. vite at

… Dave Clark Five-filmen “Catch Us If You Can” settes opp 8. juli på Rialto i Londons West End.

… Yardbirds’ manager Giorgio Gomelsky har gitt 18 år gamle Julie Driscoll platekontrakt. Debut-singlen “Don’t Do It No More” kommer på Parlophone neste fredag.

… Det blir ingen Beatles-film til høsten, “A Talent For Loving” er satt på vent. Opptakene skulle foregå i Spania, og man skylder på været. Beatles fikk gull for den amerikanske LP’n “Beatles VI” allerede før den nådde burikkene da forhåndsbestillingene var på hele 500 000 eksemplarer.

… Donovan er i studio i dag og spiller inn fire låter som skal ut på EP i slutten av juli. Alle er hans egne komposisjoner.

… Rolling Stones’ nye hit i USA, “Satisfaction”, gis ikke ut i England før i august.

(For spesielt interesserte kan jeg nevne at det i dag, 18. juni 2025, er nøyaktig 60 år siden The Beatles’ “Help!” (albumet og singlen) ble mikset ferdig.)

Dette er London …

De representerer på mange måter hvert sitt ti år som amerikanske ikoner. Elvis eide 50-tallet, Dylan 60-tallet. Her topper de hver sin liste i England samtidig. Dylan smakte fremtid, Elvis smakte anakronisme (men skulle komme seg og orke enda et kunstnerisk come-back).

***Elvis på 1. og Everly Brothers på 2. plass. Andy Gray og Derek Johnson gikk antagelig rundt i redaksjonslokalene med hvert sitt spett i buksene og lurte på hva som var skjedd.***

***Dylan holder stand, men er under beleiring av Julie Andrews og Burt Bacharach.***

Ukens 21 nyheter på single og EP

ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater. Alle omtalene er utstyrt med linker så du kan høre låtene (på Spotify eller YouTube) mens du leser om dem.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, som vanlig signert Derek Johnson, mannen med hentehår, pipestemme og et Cliff-kompleks.

Da denne EP’n kom ut i England sommeren 1965, var Dylan allerede i full gang med å snu folkrockens kompass med “Subterranean Homesick Blues” og Bringing It All Back Home. EP’n byr på fire kutt hentet fra det akustiske repertoaret: “Don’t Think Twice, It’s Alright”, “Blowin’ In The Wind”, “Corrina, Corrina” og “When The Ship Comes In”. For britiske tilhengere som nettopp hadde opplevd sin høyt elskede kassegitar-refser fra scenene rundt i England, kom det nye albumet “Bringing It All Back Home” som et sjokk. Et knefall for kommersialismen. Å plugge inn elektrisk gitar og spille med band, det var et svik. Hvem trodde denne judasen at han var?

Langt de fleste hadde selvfølgelig stor sans for den nye elektriske pop-prinsen, og “Bringing It All Back Home” føk helt til topps på de britiske LP-listene. Men de tradisjons-konservative visefanatikerne, som hovedsakelig tilhørte studentmiljøene, var mange nok til å lage kvalm (noe Dylan skulle få merke et år senere da han vendte tilbake med et elektrisk band i ryggen). Rene sekten. “Dylan”-EP’n roet dem ned. Dette var deres Bob. Kanskje de bare hadde drømt?

Don’t Think Twice, It’s Alright
EP-en åpner med et av Dylans tidlige mesterverk – en resignert, lakonisk avskjed til et forhold. Nyt balansen mellom den kjølige avvisningen i tekstlinjer som “It ain’t no use to sit and wonder why, babe / It don’t matter anyhow” og det varme, nesten sårbare fingerspillet. Dylans vokal er inntrengende uten å være sentimental, og det akustiske arrangementet er nøkternt og gjennomsiktig, men likevel ladet med undertrykt spenning.

Blowin’ In The Wind
En av de store folksangene i forrige århundre, her presentert i sitt ikoniske, spartanske arrangement – kun Dylan, gitar og munnspill. Teksten var allerede allment kjent (først og fremst med Peter, Paul & Mary), men fikk en tidløs autoritet i originalversjonen. “How many roads must a man walk down / Before you can call him a man?” I 1965 var denne låten fortsatt en gyldig referanse for den amerikanske borgerrettighetskampen. Skjønt Dylans fremføring er mer lavmælt og underfundig enn opprørsk.

Corrina, Corrina
Dette er EP-ens mest lavmælte og intime øyeblikk. To akustiske gitarer – den ene tydeligere i lydbildet enn den andre – vever et mykt, repeterende fingerspill-tema som gir låten sitt karakteristiske preg. Rytmeseksjonen består av et stødig trommespill, med markante kantslag som holder låten sammen, og en walking kontrabass som skaper denne slengete, bekymringsfrie fremdriften. Vandringsmannen. Det er en rolig, småbluesy tolkning, mer jazzet enn visepreget, og arrangementet formidler vemodig varme. Her står vi langt fra den elektriske Dylan som antente platemarkedet sommeren 1965.

When The Ship Comes In
Et av Dylans mest melodisk fengende bidrag fra den akustiske perioden, preget av optimistisk alvor og fortellerglede. “And the words that are used for to get the ship confused / Will not be understood as they’re spoken” – en linje som bærer det doble budskapet om endring og oppgjør. Fremføringen er enkel og direkte, uten effekter eller staffasje. Her står Dylan igjen som visesanger og folkmusikalsk kronikør, ikke som popikon eller provokatør.

Oppsummering
EP’n var ikke ment å peke fremover, men fungerte nærmest som et prospektkort fra den akustiske folk-Dylan, utgitt på et tidspunkt da artisten selv hadde fått det travelt og publikumet hans slet med å holde følge. For dem som ikke ønsket å gi slipp på den politisk engasjerte visesangeren med kassegitar og munnspill, må Dylan-EP’n ha vært en etterlengtet – men i ettertid litt blodfattig – pause fra utviklingen. Det som en gang var et brennende manifest, lød nå som et ekko fra en annen virkelighet. Dylan datostemplet seg selv.

New Musical Express:

BOB DYLAN (CBS) sings quietly through four of his thought-provoking songs—Don’t Think Twice It’s Alright, Blowin’ In The Wind, Corrina Corrina, When The Ship Comes In—playing guitar for himself and adding his harmonica playing between verses.

(Allen Evans alias Andy Gray)

Peter and Gordon: “To Know You Is To Love You” (Columbia) *****

Peter & Gordons versjon av “To Know You Is to Love You” fra juni 1965 er et ganske vellykket forsøk på å gjøre en Spector. Duoen kjemper seg gjennom brottsjøer av orkesterlyd, det er overveldende, men også ikke så rent lite imponerende. De klarer faktisk nesten å gjør låten til sin egen.

Innspillingen kickstartes av pauker, så du er allerede forberedt når lydtsunamien velter inn. Strykere, kor, og hektisk dryppstenspiano. Et svulmende, ekkokammer med flere lag instrumentering og fokus på trommer og vokalharmonier. Vevet inn mellom paukene, strykerne og koret veksler duoen på den vokale hovedrollen – harmoniene løfter låten til et hymnelignende poporkesterverk. Mer Spectors wall-of-sound enn mesteren selv. Som britisk tolkning av denne sounden er det både troverdig, imponerende og musikalsk overbevisende.

En velfortjent verdenshit.

New Musical Express:

ROMANTIC REVIVAL FROM P and G

ANOTHER revival from Peter and Gordon, this time the Teddy Bears’ six-year-old “To Know You Is To Love You” (Columbia). They’ve made a few modifications to the original lyric and given it a rather more punchy treatment. Opening with rumbling tympani, cascading strings and tinkling piano, it settles into a lilting, gently swaying rockaballad.

The lyric is romantic and sentimental, the tune is whistleable and registers quickly, and the overall effect is fully in keeping with today’s trends. If you liked their ‘True Love Ways,’ you’ll go for this, too.

Attractive harmonies highlight the self-penned “I Told You So,” set to a relaxed, easy-going pace, with acoustic guitars prominent in the backing. On Columbia.

(Derek Johnson)

Billy Fury: “In Thoughts Of You” (Decca) *****

Billy Furys “In Thoughts of You” markerte slutten på artistens rekke av topp-ti-singler, men ble raskt stående hans mest anerkjente senere opptak. Sangen er skrevet av Geoff Morrow og Chris Arnold og regnes som deres første store pophit, spesielt skrevet for Fury. Mange fans og samlere omtaler den som en av hans siste virkelig store ballader, med en produksjon som ofte trekkes fram for sin utsøkte orkestrering, arrangerert av Mike Leander.

Innspillingen åpner med et dramatisk, nesten filmatisk pianoparti før strykere og dempet messing bringer låten over i en klassisk mid-60-talls popballade. Følelsesladet vokal og arrangementets blanding av eleganse og storhet ga Fury anledning til å vise hele sitt register. Publikum har ofte kalt låten “catchy”, “vakkert arrangert” og fremhevet det som “en favoritt fra den siste storhetstiden”.

Selv om “In Thoughts of You” ikke er like hyppig nevnt i retrospektive hitkåringer som Furys aller tidligste klassikere, er den en verdig utfordrer. Innspillingen holder høyt nivå, og brister nesten, men bare nesten i gråt. En Fury spesial. Mannen var et funn for de store pop-dramaer. Og dette, hans siste store hulk, lyder like fremragende i 2025.

New Musical Express:

Billy Fury — he deserves big hit

A SYMPHONIC opening, with a concerto-type piano, heralds Billy Fury’s long-overdue “In Thoughts Of You” (Decca), but it quickly breaks into a mid-tempo ballad with muted brass and sensitive guitar work. Mike Leander’s colourful pulse-quickening scoring embellishes the descriptive lyric, of the kind Billy handles so well. And the tune’s very catchy, too. THE WAY TRENDS ARE GOING AT THE MOMENT, THIS COULD BE A BIG ONE. CERTAINLY DESERVES TO BE.

Handclaps announce the slap-happy shaker “Away From You,” with Billy in dual-track and a honky-tonk piano. An effective contrast from the top side.

(Derek Johnson)

The Ivy League: “Tossing And Turning” (Pye) *****

The Ivy League slo endelig gjennom med “Tossing and Turning” sommeren 1965. Sangen ble gruppens største suksess og lå hele 13 uker på de britiske listene, med en tredjeplass som høyeste notering. I USA fikk den også en respektabel plassering på Billboard Hot 100. Låten er skrevet av trioen selv – John Carter, Ken Lewis og Perry Ford – som alle hadde solid bakgrunn som studiovokalister, og det høres: Vokalharmoniene er tette, elegante og nærmest skoleeksempel på britisk vokalpop midt på 60-tallet.

Selve innspillingen er produsert av Terry Kennedy og har fått mye ros i musikkmiljøer og forum for sin umiddelbare, lett tilgjengelige popappell. Flere omtaler trekker frem hvordan de enkle, men svært effektive melodilinjene kombineres med de karakteristiske trestemte harmoniene som gruppen var kjent for – noe som gir låten et klart særpreg. “Tossing and Turning” eide eteren, det er storartet vokalpop med vridining mot det bløte. De er som punsjebollen, man orker én og kanskje to av Ivy League, men så gjelder det å si stopp.

New Musical Express:

IVY LEAGUE

Rather belatedly, the Ivy League’s Brighton Song Festival entry “Tossing And Turning” (Piccadilly) is now released, and it will doubtless already be familiar to you by way of the TV coverage of the event.

The boys’ high-register harmonies are offset by a bouncy beat, rumbling drums, tambourine and clavioline.

It’s a simply constructed song which can be quickly assimilated, and should do better in the chart than at the Festival.

Similar approach for “Graduation Day,” with handclaps to help along the beat—though this side’s not so tuneful. Both tracks penned by the League.

(Derek Johnson)

Del Shannon: “Break Up” (Stateside) ****

Del Shannon beveger seg inn i gitarband-terreng med “Break Up”, en single som har fått fornyet liv blant garasjerock-fans. Lydbildet er rått og nesten underprodusert for sin tid, med en markant skramlende elgitar som setter en rufsete og levende tone gjennom hele låten. Gitarspillet tilfører en utemmet energi, og kler Shannon.

Det som virkelig løfter “Break Up” over mengden av samtidige gitarbaserte popsingler, er orgel-soloen midtveis. En vill, smertefull tonereise som bare spyles ut helt uanmeldt. Det gir låten både spenning og et overraskende løft. Ekkoeffekten på Shannons vokal er som alltid toneangivende, det er fingeravtrykket til hans produksjoner.

Ingen hit, men en fin pakke likevel.

New Musical Express:

DEL SHANNON

The past-master of falsetto, Del Shannon uses this gimmick to good advantage in his self-penned mid-tempo shaker “Break Up” (Stateside). Opening with throbbing drums and twangs, plus tambourine rattling at double time, it’s dual-tracked with an organ interlude.

Still dual-tracking, but this time in deep echo and without any flights into falsetto, Del has a pungent guitar backing for “Why Don’t You Tell Him.”

(Derek Johnson)

The Ventures: “The Swingin’ Creeper” (Liberty) *****

The Ventures’ “The Swingin’ Creeper” er et instrumentalspor hvor bandet trekker surf-rocken inn i et mer dristig og nesten filmatisk landskap. Allerede fra starten er det den dominerende fuzzbassen som leder an – et lydbilde langt mer massivt og fremoverlent enn den rene twang-gitaren man ofte forbinder med sjangeren. Bassen gir låten en uro og kraft som skaper et slags psykedelia-preg, langt forut for sin tid.

Underveis får bassen følge av orgel, som kaster inn korte, nesten spøkelsesaktige kommentarer og gir musikken ekstra tekstur og dybde. Orgelet skaper kontrast til den harde, maltrakterte solobassen og forsterker den teatrale stemningen i sporet. Alt dette er lagt på et underlag av urolige, hamrende krigstrommer – trommespillet driver låten frem med en rastløs energi, det er innspillingens hjerte.

“The Swingin’ Creeper” er derfor ikke bare surf eller go-go; det er Ventures på sitt mest eksperimentelle, med et uttrykk som peker både bakover mot instrumentalrocken og fremover mot sekstitallets kommende psykedeliske strømninger.

New Musical Express:

VENTURES (Liberty) blend electronic plucking, organ, rasping sax and a steady shake rhythm into the strangely haunting instrumental “Swingin’ Creeper.” Twangy guitar and organ are featured in the hectic up-tempo “Pedal Pusher.”

(Derek Johnson)

Sounds Orchestral: “Moonglow (Introducing Theme from Picnic)” (Pye) ***

Sounds Orchestral og Johnny Pearson tar med “Moonglow” jazzstandardens tidløse melodilinje inn i et elegant og dempet orkesterarrangement, tydelig forankret i easy listening-tradisjonen. Denne versjonen bygger først og fremst på Pearsons myke pianospill, med strykere som legger ut et silkemykt teppe rundt melodien. Trommespillet er tilbakeholdent, akkurat nok til å drive arrangementet fremover uten å forstyrre den rolige stemningen.

Platen bærer undertittelen “Introducing Theme from Picnic”, og er dermed tydelig inspirert av George Dunings filmmusikk fra Picnic (1955). “Moonglow” blandes med det sentrale temaet fra filmen. Sounds Orchestrals innspilling føles som en hyllest til soundtrack-tradisjonen, og holder seg tett til en lett jazzpreget, drømmende atmosfære. Resultatet er smakfullt, men aldri prangende – musikken fremstår som avslappet og selvsikker, med vekt på melodisk skjønnhet snarere enn teknisk bravur.

“Moonglow” er først og fremst musikk for kveldstimer: en myk, reflekterende instrumental som med varme og balanse føyer seg pent inn i 60-tallets easy listening.

New Musical Express:

SOUNDS ORCHESTRAL

Formerly a hit for Morris Stolloff, “Moonglow And Theme From Picnic” has now been adapted to the Sounds Orchestral style. Opening features Johnny Pearson’s piano without rhythm, then breaks into a relaxed medium-paced tempo—with strings taking up the melody while Johnny extemporises.

An arrangement of a piece by classical composer Scarlatti has piano, choral voices and strings. The title—“Scarlatti Potion No. 9.” Piccadilly.

(Derek Johnson)

Jackie Trent: “When Summertime Is Over” (Pye) ***

Jackie Trent forsøkte å følge opp sin sensasjonelle nummer én-hit “Where Are You Now (My Love)” med denne balladen, skrevet sammen med Tony Hatch. Men selv med et klassisk 60-tallsarrangement – dominert av piano, strykere og moderat rytme – slo “When Summertime Is Over” aldri an hos det brede publikum. Den ble liggende nede på listene. En merkbart svakere oppfølger, både kommersielt og kunstnerisk.

Vokalen er, som alltid med Trent, solid og oppriktig, men låten mangler både det umiddelbare melodiske løftet og den minneverdige teksten som gjorde forgjengeren slagkraftig. Arrangementet er smakfullt og nøkternt, uten å tilføre låten særpreg eller skille den fra mengden av tidstypiske popballader. Det lyder for ordinært rett og slett.

New Musical Express:

Jackie has ideal follow-up

SHIMMERING strings, la-la backing group and an appealing guitar figure lead into the melodic rockaballad “When Summertime Is Over” (Pye), ideally suited to Jackie Trent’s huskily caressing tones.

Tony Hatch wrote and scored this number, which receives a polished performance in every way.

“Where Are You Now” probably wouldn’t have been a hit but for its TV coverage, but in the wake of it, this new quality song is bound to be big.

A less complex backing and rather more tender treatment of the ballad “To Show I Love Him,” which Jackie wrote herself. Two splendid sides!

(Derek Johnson)

Kathy Kirby: “The Way of Love” (Decca) ***(*)

Kathy Kirby skaper med “The Way of Love” en dramatisk britisk popballade som bygger på den franske originalen “J’ai le mal de toi”. Arrangementet er tidstypisk for midten av 60-tallet – en langsom, melodisk ballade med fokus på strykere og stor, uttrykksfull vokal. Kirby legger seg tett opp til den teatralske stilen som preget mange av hennes innspillinger, og hun gir låten et tydelig preg av emosjonell kraft.

Singelen fikk ikke noen stor kommersiell betydning i Storbritannia, men markerte seg som hennes eneste notering på USAs Billboard Hot 100 – en kuriositet i hennes karriere. Kirbys dramatiske stemme gir låten mer karakter enn mange tidligere versjoner, selv om melodien i seg selv aldri helt fester seg hos lytteren.

“The Way of Love” står i dag som et godt eksempel på Kirbys evne å ta eierskap over en i utgangspunktet anonym ballade med ren vokal styrke, men uten det melodiske eller produksjonsmessige ettertrykket som kunne gjort den til en klassiker.

New Musical Express:

Kathy pours out heart

DRAMATIC piano-solo opening for the soothing ballad “The Way Of Love,” with Kathy Kirby employing a husky, close-to-the-mike technique, and strings coming in unobtrusively. In the reprise, there’s a shattering orchestral build-up, and Kathy switches to belting.

She really pours her heart into the plaintive lyric. It’s a superb performance, and an object lesson in interpretation for any would-be singer.

Shuffle rhythm and a faint Latin flavour for “Oh Darling, How I Miss You.” It has sing-along quality and is tailor-made for “Family Favourites.” On Decca.

(Derek Johnson)

Hank Locklin: “Faith and Truth” (RCA) ***

Hank Locklin slapp “Faith and Truth” i juni 1965, og sangen – klokket inn på under to minutter – oser av klassisk Nashville Sound, med dempet piano og strykere som skaper et mildt og ryddig lydbilde. Låten er skrevet og fremført av Locklin selv, og reflekterer en enkel, trofast kjærlighetsformidling som setter ham i samme tradisjon som hans andre ballader. Det er nettopp denne varme formidlingen som gjør inntrykk, snarere enn låtens melodiske originalitet.

Teksten er ukomplisert og direkte, med linjer som: “Faith and truth I bear unto you / Until the last beat of my heart” – et uttrykk for hengivenhet som er solid og troverdig, men også uventet ordinært i et repertoar som har mer gripende høydepunkter.

Selv om innspillingen er profesjonelt produsert og viser Locklin i sitt komfortable element, mangler den gnisten som gjorde ham til en historisk figur i countrysjangeren. “Faith and Truth” er hyggelig og korrekt, men samtidig anonym – en ballade for de som setter pris på håndverk fremfor stor dramatikk.

New Musical Express:

HANK LOCKLIN

Sentimental country ballad “Faith And Truth” is warbled in the familiar Southern drawl of RCA’s Hank Locklin. It’s far from one of his best compositions—the lyric’s too sugary, and the melody has no lasting impact. But the c-and-w atmosphere is authentic.

All the same, I prefer Hank in his easy-on-the-ear, jog-trotting style—like in “Forty Nine, Fifty One,” which makes much more relaxed listening than the top side.

(Derek Johnson)

Buzz & Bucky: “Tiger A-Go-Go” (Stateside) ***

Buzz & Bucky var et kortlivet Nashville-prosjekt bestående av Buzz Cason, kjent fra vokalgruppen The Statues og som soloartist under navnet Garry Miles, og Bucky Wilkin fra Ronny & the Daytonas, gruppen bak hot rod-hiten “G.T.O.” Duoen fikk sin eneste notis i pophistorien med “Tiger A-Go-Go”, produsert av Bill Justis (utgitt på Amy Records i USA) sommeren 1965.

Dette er en klassisk trippende surf-låt i Jan & Dean-fasong, alt lett og ledig og helt etter mønster. Det låter dønn ekte og ikke pastisj, det skal den ha, men den har heller ikke et eneste selvstendig fiber i utførelsen. Gøy, lettbent og fort glemt.

New Musical Express:

Taking a leaf from the Beach Boys’ book are Buzz and Bucky, with their West Coast falsettos and counter-harmonies, plus fast shuffle rhythm. The number is “Tiger-A-Go-Go” (Stateside).

(Derek Johnson)

The Exciters: “Run Mascara” (Columbia) *****

The Exciters fra Queens var blant de mest energiske amerikanske soul-pop-gruppene på 60-tallet, med Brenda Reid som uomtvistelig kraftsenter i front. Gruppen slo gjennom med “Tell Him” i 1963 og befestet sitt rykte med utladet, rå vokal og sterke, ofte dramatiske låtvalg. Da de ga ut “Run Mascara” i 1965, jobbet de med den legendariske låtskriveren og produsenten Bert Berns – en av New Yorks mest betydningsfulle R&B- og popprodusenter gjennom tidlig- og midten av tiåret.

Berns, født i 1929 og en sentral skikkelse bak hits for Solomon Burke, The Drifters og senere Van Morrison, bringer her sitt dramatiske og rastløse låtskrivertalent til en tekst full av konflikt og emosjonell nerve. “Run Mascara” er ingen søt soul-låt, men et tre minutter langt emosjonelt utbrudd om ustabil kjærlighet, hvor Brenda Reid gir alt – både desperasjon og styrke – i en tekst om å bli såret, men likevel klamre seg til følelsen. Arrangementet er typisk Teacho Wiltshire: drivende, dramatisk og intenst, med rytmisk puls og rå korstemmer som bygger opp under Reids vokal.

Resultatet er en eksplosiv soulpop-single som står igjen som et av de mest interessante sporene i Exciters-katalogen fra midten av 60-tallet – verken glatt eller glattpolert, men desto mer vital og ekte.

New Musical Express:

EXCITERS (Columbia) showcase the fascinating vibrant voice of their girl lead singer in the snappy “Run Mascara,” with a touch of bossa nova in the beat. Bert Berns wrote it. “My Father” is a shuffle-rhythm rockaballad with strings.

(Derek Johnson)

Make it stand out

Whatever it is, the way you tell your story online can make all the difference.

“I Hear Voices” ankommer på et valsende instrumentalparti – orgel, gitar, trommer og saxofon legger et mørkt teppe for Screamin’ Jay som brått entrer rommet med utestemme. Tilstanden er ustabil.

man don’t stand a chance
in a one-sided romance
most lovers are that
the rest just lose their minds

Refrenget er en usammenhengende grøt av lyder og ord som bare sjelden gir mening, og håret reiser seg på hodet. Denne låten vil deg ikke godt:

whoa!
i hear voices
ah-sussusususus…
whoo-cifuss! asussusus…
ah-sussusususus…
i hear the foot tracks!
ch-ch-ch-ch… wooo… eee… arrrgghh… whoa, whoa…

Det hele bygges opp med koringer, lydmalende effekter og instrumentaldrama – mer kabaret enn klassisk blues, men med en infam og mørk lekenhet som bare Hawkins kan levere.

“I Hear Voices” omtales av fans som bisarr, teatralsk og uforutsigbar. Det er en horror minimusikal, den skal spilles høyt, helst sent, og alltid når du er alene.

New Musical Express:

Couple of self-penned items from r-and-b stars. Screamin’ Jay Hawkins semi-shouts beat-ballad “I Hear Voices” in a throaty growl with weird effects.

(Derek Johnson)

John Lee Hooker: “I’m In The Mood” (Sue) ******

I 1965 fikk britiske platekjøpere tilgang til et av blueshistoriens mest ikoniske opptak: John Lee Hookers “I’m In The Mood”, utgitt på Sue Records men spilt inn hele fjorten år tidligere, i 1951. Dette er den originale Modern/Kent-innspillingen, berømt for sin hypnotiske, én-akkords struktur, det karakteristiske, taktfaste trampingen og Hookers egen dobbeltlagte vokal – et tidlig eksperiment med overdubbing som gir låten et uvirkelig, ekko-slør.

Låten er et studie i økonomi og atmosfære. Hookers stemme – lavmælt, suggererende, truende – bærer hele sangen alene. Musikalsk er dette blues helt inn til beinet: ingen flashy gitarspill eller stor produksjon, bare rytme, stemning og Hookers uforlignelige frasering. Låten var en stor hit på R&B-listene i USA da den kom, men dens innflytelse skulle bli varig – særlig etter at britiske bluesfans oppdaget Hooker og la grunnlaget for hele den britiske bluesbølgen.

New Musical Express:

John Lee Hooker’s “I’m In The Mood” is similar in tempo, but more authentic—it’s a soulful blues with a plodding, insistent beat. Both on Sue.

(Derek Johnson)

Jimmy Justice: “Only Heartbreaks For Me” (Pye) **

Jimmy Justice, som noen år tidligere hadde vært en britisk popsoul-favoritt med låter som “Ain’t That Funny” og “Spanish Harlem”, leverer her en ballade som bærer alle tegn på at beat-bølgen har vasket over karrieren hans. “Only Heartbreaks For Me” er solid, nøkternt arrangert og fremført med Justice’ modne, Ben E. King-aktige vokal, men det hele er preget av en tilbakeholden melankoli snarere enn den desperate popnerven som preget hans tidlige hits.

Arrangementet er enkelt og rent, med fokus på stemmen og et diskret akkompagnement, typisk for tidlig 60-tall. Justice synger med overbevisning og varme, men melodien mangler det ekstra som virkelig kunne gitt låten gjennomslag. “Only Heartbreaks For Me” ender som en helt respektabel popballade, men også som et skoleeksempel på hvor mange britiske stemmer som forsvant ut i glemselen da popen skiftet ham.

New Musical Express:

JIMMY JUSTICE (Pye) warbles a dramatic, wistful, self-penned rockaballad “Only Heartbreaks For Me” with lush strings. Convincing styling, but not for the charts. Revival of “Everything In The Garden” is given a Latin flavour.

(Derek Johnson)

The Marvelows: “I Do” (His Master’s Voice) *****

The Marvelows var en Chicago-basert vokalgruppe bestående av Melvin Mason, brødrene Frank og Johnny Paden, Sonny Stephenson og Jesse Smith. Gruppen gikk lenge under radaren, men fikk sitt store gjennombrudd da de, ved en tilfeldighet, spille inn “I Do”. Låten var opprinnelig kun ment som en oppvarmingsrutine for stemmene før innspilling, men Johnny Pate – sjefen i studio – likte resultatet så godt at han sørget for å gjøre den til gruppens hovednummer.

Resultatet ble en av soulårets mest smittende singler: “I Do” åpner med et lekent pianoanslag, før hele gruppen kaster seg inn i en harmonisk, fingerknipsende soulpop der alt sitter løst og ledig. Stemningen er upretensiøs og smilende – det er et humørfylt samspill mellom forsanger og kor, med små improviserte utrop og elegant veksling mellom stemmene. Låten har en feelgood-appell som gjorde den til en umiddelbar hit på R&B-listene og senere også på poplistene.

I ettertid beskrives “I Do” ofte i diskusjonsfora og soul-miljøer som en ekte “happy accident”: en låt som ikke bare fanget energien i øyeblikket, men som ble stående som et symbol på hvor mye sjarm og rytmisk glede som kan ligge i enkel, uforfalsket soul. The J. Geils Band var blant dem som senere tok låten inn i sitt repertoar – både i studio og på scenen – et lite bevis på dens varige appell.

New Musical Express:

Brassy, infectious finger-snapper with handclaps and an irresistible beat—that’s “I Do” by the MARVELOWS, who introduce some catchy scat work into their routine. It’s beaty, bouncy and extremely Motown-ish. HMV label.

(Derek Johnson)

The O’Jays: “Lipstick Traces (On a Cigarette)” (Liberty) ****

The O’Jays var fremdeles i startgropen av karrieren da de slapp “Lipstick Traces (On a Cigarette)” i 1965, noen år før de for alvor definerte Philly soul-lyden. Kvintetten fra Canton, Ohio – Eddie Levert, Walter Williams, William Powell, Bobby Massey og Bill Isles – henter her frem Benny Spellmans New Orleans-original og gir den identitet med sine egne myke, men distinkte vokalharmonier.

Gruppens versjon fikk solid rotfeste både på R&B- og poplistene, og mange soulentusiaster påpeker i nettfora at det var nettopp denne innspillingen som først fikk dem til å merke seg The O’Jays. Arrangementet er varmt, smakfullt og enkelt: Eddie Levert tar tekstens resignerte tristhet og former den til en forsiktig og sårbar fremføring, mens resten av gruppen vever inn harmonier som gir melodien tyngde og bredde. Lydbildet er mindre rått enn Benny Spellmans original, men også mer poppet, tilgjengelig og tidstypisk.

Det er ingen revolusjon, men det er heller ingen glatt kopi – The O’Jays gir “Lipstick Traces” et ektefølt uttrykk, solid nok til å bli stående som en favoritt i deres tidlige katalog.

New Musical Express:

Finger-snaps, falsetto chanting, organ and a cute lyric highlight the bouncy “Lipstick Traces”—an intriguing disc by the O’Jays on Liberty.

(Derek Johnson)

Ruby & the Romantics: “Your Baby Doesn’t Love You Anymore” (London) ****

Ruby & the Romantics – Akron-gruppen bak klassikeren “Our Day Will Come” – var på sitt mest lavmælte og elegante med “Your Baby Doesn’t Love You Anymore”, utgitt som B-side til “We’ll Meet Again” våren 1965. Låten, skrevet av Larry Weiss, fikk ingen plass på de store hitlistene, men markerte seg i radiokretser og på soulforumer som en av gruppens mest verdsatte, om enn underkjente, ballader.

Innspillingen er et skoleeksempel på vokalarrangert R&B fra perioden: Ruby Nash synger hovedstemmen med varm, myk følsomhet, mens gruppens fire mannlige stemmer vever et diskret, men uttrykksfullt bakteppe. Alan Lorbers arrangement holder seg på den dempede siden, med subtil orkestrering som aldri stjeler fokus fra vokalprestasjonen. Resultatet er en ballade der følelsen av hjertesorg og resignasjon fremheves nettopp gjennom beherskelsen, ikke store gester.

På diskusjonsfora og blant samlere fremheves denne originalen ofte som den definitive versjonen av låten, særlig på grunn av harmoniene og den avdempede, voksne fremføringen. “Your Baby Doesn’t Love You Anymore” er en ekte soul-perle – et eksempel på hvordan understatement og stemmeklang kan overgå dramatikk og volum.

New Musical Express:

RUBY AND THE ROMANTICS (London) introduce a powerful echo effect into throbbing rockaballad “Your Baby Doesn’t Love You.” Lavish backing includes strings and tympani. “We’ll Meet Again” is new ballad, not the Vera Lynn oldie.

(Derek Johnson)

The Saxons var en britisk instrumentalgruppe som fikk sitt mest varige avtrykk med “Saxon Warcry”, en single som i dag er ettertraktet blant samlere av britisk beat og 60-talls instrumental-rariteter. Bandet stilte med klassisk besetning: gitar, bass, trommer – og, selvsagt, saxofon i en dominerende rolle. Bandet går “all in” på energi og teatralsk stil.

Innspillingen åpner med et markant, militært trommebreak, før gitarriff og saxofon kaster seg inn i et tema som vekselvis er hissig og lekent. Saxofonen jamrer og hyler over et arrangement som like gjerne kunne vært tolket av The Shadows på sitt mest lystige. Det er ingen finstemte nyanser her – “Saxon Warcry” satser alt på rå eksplosivitet, med vilje til å ta det helt ut i rent teater. Innspillingen beskrives blant samlere på nettet som en “over-the-top battle song” og en “instrumental med humor og fandenivoldskhet”.

Låten er elsket av samlere og har et dedikert publikum blant dem som graver i britiske instrumentalsingler. “Saxon Warcry” er mer energi enn melodisk finesse – og det er akkurat slik den er ment å være.

New Musical Express:

The SAXONS are highly reminiscent of the Tornados and, in fact, share the same recording manager in Joe Meek. After an effects opening, “Saxon Warcry” settles into a gallop-pace instrumental of the “Telstar” type. On Decca.

(Derek Johnson)

Shawn Phillips: “Hey Nelly Nelly” (Columbia) ****(*)

Shawn Phillips’ britiske single “Hey Nelly Nelly” – er en ren og nedstrippet visetolkning av Jim Friedman og Shel Silversteins sosialt bevisste ballade. Phillips akkompagnerer seg selv på akustisk gitar, trolig en 12-strenger, og lar stemmen stå helt naken mot et minimalistisk bakteppe. Ingen kor, ingen produksjonstriks, bare en sang og et budskap i front.

Teksten, kjent for sin alvorlige refleksjon over sosial urett, får god plass hos Phillips, som synger med alvor og oppriktighet, uten store fakter. Lyttere i samlermiljøer fremhever nettopp innspillingens enkle og ektefølte uttrykk som dens styrke – et ærlig tidsbilde fra folkprotestens gullalder.

New Musical Express:

In the folk style is the story-in-song “Hey Nelly Nelly.” It’s a fast mover, with only a strumming acoustic guitar as an accompaniment, and it introduces Columbia’s Shawn Phillips. Enjoyable, but maybe not different enough.

(Derek Johnson)

John Mantell: “Remember Child” (Oriole/CBS) ***

John Mantells “Remember Child” er britisk pop fra øverste hylle av det anonyme sjiktet – en låt som aldri nærmet seg listene, men som likevel har vakt interesse blant Manfred Mann-samlere, først og fremst på grunn av produksjons-stamtreet: Låten er skrevet av Paul Jones og produsert av Manfred Mann under navnet “Manfredisc”, slik etiketten stolt forteller.

Innspillingen bærer tydelig preg av Manfred Manns studiohåndverk. Arrangementet er stramt, styrt av en spartansk rytmeseksjon, kraslende kassegitar, og Mantells lyse, lette popstemme i front. Et særpreg er bruken av et ensomt horn – et klagende blåseinstrument - som legger inn noen sørgmodige toner etter hver vokalstrofe. Dette gir låten en melankolsk, lengselsfull understrøm midt i all pop-poleringen. Hornet er hele hemmeligheten. Og kunne med litt hel gjort at dette faktisk ble en hit.

Låten mangler nok det umiddelbare refrenget som kjennetegner de største Manfred Mann-produksjonene, men innspillingen har en håndverksmessig finish og en diskret, britisk eleganse som gjør den til et hyggelig bekjentskap for spesielt interesserte. Og ikke minst hornet.

Singlen har fått sitt eget lille etterliv som kuriositet, og flere bemerker at “it’s almost like a hidden Manfred Mann B-side, just with a different singer.”

New Musical Express:

Paul Jones wrote, and Manfred Mann produced “Remember Child” for JOHN MANTELL. It’s set to a Bacharach-type shuffle beat and trombone solo, and makes very pleasant listening, though I don’t see it as hit material. CBS.

(Derek Johnson)

Samtidig, i Norge

Og der gjenerobret sannelig Roger Miller 1. plassen, mens Jim Reeves ubesværet fortsatte å lede LP-listen da den bare ble publisert én gang i måneden. Det var dette Rolling Stones kom til da de landet på Fornebu fem dager senere.