Lørdag 20. juni 1970, postmann i bakrus. En hard øvelse. Den gode nyheten var at man bare gikk ruten én gang på lørdager. Mindre post, tidlig ferdig. Så kunne man kreke seg hjem og få pustet ut før jakten på kveldens fest begynte. Den var ikke hos Tormod denne lørdagen, for storebror Audun skulle ha fest der på sankthans. Og der var det lov for oss tenåringene å være med også. Forhåpentligvis kom hun som ble så kåt at hun bare måtte kaste klærne når hun hørte The Doors. Hun var legendarisk, men jeg hadde aldri sett det skje med egne øyne. Jan prøvde en gang, det husker jeg, men han valgte antagelig feil låter.

Uansett var dette faktisk en lørdag da man virkelig visste hvor man skulle. Høvikodden, popmusikk med Junipher Greene, Min Bul og Rain. Du fikk det ikke mer supert enn det i Bærum i 1970. Junipher Greene allerede legender, og fryktet for sine evner til å sjekke opp alle de fineste damene på alle festene jeg ikke engang kom inn på i Bærum. Min Bul, Terje Rypdals nye trio, og Terje var stort, veldig stort, vår første egentlige superstar, for pokker, Jimi Hendrix hadde Dream-LP’n i leiligheten sin i London (det visste vi riktignok ikke da, men det kom frem senere på året, etter at Jimi reiste over elven). Og Rain var liksom vårt band, vi som gikk på Nadderud hadde hørt dem på skolefester, en av elevene på skolen, selveste Knut Heljar Hagen, spilte i Rain. Han var mer Vanilla Fudge enn Vanilla Fudge, det slo brottsjøer av orgel ut av høyttaleranleggene i den ballongpyntede gymsalen når Heljar slapp seg løs.

Klart vi skulle på Høvikodden og røke skøyeraktige sigaretter.

Fæle fysakker. Jentene ble rammet av dånedimpen, og vi som ikke var gamle nok til å kjøpe øl var ikke ettertraktet vilt når Freddy Dahl og Helge Grøslie dukket opp. Vi hatet dem og elsket dem. De var stjerner. We were not worthy. (Foto: Det Nye)

Det var travle tider. For allerede neste søndag var det full fart igjen. The Troggs på Club 7 på Kongen. Jeg gledet meg selv om man offisielt skulle være ferdig med Troggs i 1970. Det gikk fort for seg i popmusikken på den tiden.

En rett-på-sak-annonse. Den sa alt du trengte å vite. Og innrømmet indirekte at gruppen egentlig var over toppen. “Nytt repertoar”, “Ny suksess”, det lød unektelig en smule desperat. Ja, egentlig advarte den om at de kanskje ikke kom til å spille det vi kom for å høre, “Wild Thing”, “With A Girl Like You”, “I Can’t Control Myself”. Så ille var det heldigvis ikke, skulle det vise seg.

***Den nye Troggs-platen. Ingen ny suksess. Men de var gode på Kongen. Reg Presley i en litt for trang dress, men med de riktige mikrofon-moves’ene.***

Hva jeg ikke visste var at jeg kom aldri til å få oppleve sankthansfesten hos Audun. Skjebnen hadde triks i ermet. Jeg skulle møte alle følelser tsunami: Tenåringsforelskelsen. Hun het Hilde og hadde øyne så vakre at de speilet stjernehimmelen. Men det lå fortsatt noen dager frem i tid. Lørdag 20. juni karret en postmann i bakrus seg hjem, for å finpusse formen til kveldens konsertbegivenhet på Høvikodden.

Og hva slags vær melder Arbeiderbladet: “Penere og penere”. Slike værmeldinger lager de ikke lenger. På Nesbyen visste de i hvert fall hva meteorologene snakket om, for der satte de norsk rekord med 35,2 grader. Over i den politiske virkeligheten var Per Borten i skikkelig trøbbel, regjeringskrise på gang. Og Reiulf Steen var klinkende klar på at den norske oljen skulle hjem, og jaggu hadde man funnet enda mer olje vest for Haugesund. Historiens første skarrende oljesjeiker entret scenen.

***Tenk, den metereologiske værspådommen “Penere og penere”. Og avisens leder lovet: Taxman, Mr. Wilson, taxman mr. Heath.***

***Borten skylder på Lyng. Høyremannen var angivelig ikke noe god på å sende brev.***

***De skarrende oljesjeiker vandret rundt i Haugesund. Og Reiulf Steen lover skikkelig disktriktsutbygging. Alt for oljen.***

***Postmannens trikkekort. Legg merke til den avkortede juli-betalingen. Postmannen skulle nemlig til Arendal på ferie i juli.***

Ukens New Musical Express skilter med rikstelefonsamtale til LA. Roy Carr bare ringte Bruce Johnston midt på natten, og Bruce tok den. Sånn var det med popstjernene før i tiden. Moody Blues forteller om hvor viktig mellotronen er blitt for dem. Nick Logan stiller seg positivt til Bob Dylans “Self Portrait”, og anbefaler også Affinitys nye på Vertigo. Samme Logan tar en prat med et litt trist Fleetwood Mac, og er også på den ganske underlige debut-konserten til solo-artisten Peter Green.

NMEs nyhetssider melder bl.a.:

… at Eric Claptons nye gruppe debuterte live sist søndag på Londons Lyceum, og at besetningen nå har satt seg med nyankomne Dave Mason. De andre musikerne Bobby Whitlock, Carl Radle og Jim Gordon. Gruppen har ennå ikke bestemt seg for noe navn, men på Lyceum kalte de seg Derek & The Dominoes. Antagelig kommer de til å finne på noe bedre.

… at to av originalmedlemmene fra Vanilla Fudge (Carmine Appice og Tim Bogert) har startet nytt band, Cactus.

… at Ginger Baker’s Air Force dropper USA-turnéen på grunn av at landet er politisk ustabilt, motstanderne av Vietnamkrigen er tallrike, og det er stor uro i byene.

… at Leonard Cohen har takket ja til å opptre på Isle of Wight-festivalen søndag 30. august.

Dette er London …

Mungo Jerry kom for å bli (en stund). Det er en låt som det burde vært forsynt med datostempel. Den forglemmelsen har kostet sommer-menneskeheten dyrt. Den fortsetter å plage oss. “Let It Be”, derimot skulle få slite med å holde 1. plassen. Albumet var dyrt og undervurdert. Det skulle gå flere tiår før man endelig forsto at platen egentlig er ganske kul.

***Tre sterke nykommere, det skal denne listen ha.***

Jeg var særlig svak for to av samlingene her, “Fill Your Head With Rock” og “Bumpers”. Sistnevnte fikk meg til og med til å gå rundt i Londons skoforretninger sommeren 1971 å forlange et par bumpers (og “den nyeste LP’n til Elastic Oz Band” i byens musikkforretninger). Ingen forsto hva jeg mente.

Ukens 18 nyheter på single

ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, denne uken signert Derek Johnson.

“Sweet Dreams” ble utgitt som single våren 1970, og markerer Yes i en overgangsfase mellom britisk psych-pop og den mer ambisiøse progrock-stilen bandet senere skulle bli kjent for. Her er det Peter Banks’ elektriske gitar som åpner, avventende støttet av Bill Brufords trommeslag, før Tony Kayes orgel velter inn og legger grunnlaget for resten av låtens lydbilde. Chris Squire trer frem med melodisk, markant bass etter introen, mens Jon Andersons karakteristiske, lyse vokal tar over i verset.

Låten er kjent blant Yes-fans som et av bandets mest tilgjengelige og direkte tidlige spor, en strømlinjeformet poplåt med hint av prog. Arrangementet er ryddig og bandet holder seg tett til en kompakt, fengende popstruktur med refreng og tydelig driv – fokus på radiovennlighet. Samtidig høres spor av bandets kommende ambisjoner, ikke minst i Banks’ og Kayes samspill og de dynamiske tempovekslingene som ligger under overflaten.

“Sweet Dreams” regnes sjelden blant Yes’ aller sterkeste øyeblikk, men står i ettertid som en solid, elegant single med flott bandspill og et snev av den kreative nerven som snart skulle eksplodere for alvor. Både fans og samlere peker på låten som et nøkternt, men sympatisk blikk inn i Yes’ utviklingsår. Mer pop enn prog, men et utmerket stykke tidlig Yes med tydelig retning.

New Musical Express:

YES WORK UP TO A FRENZY

YES: Sweet Dreams (Atlantic).

A PULSATING wallop beat, organ dominating the backing (copious twangs), and an uninhibited solo vocal supported by harmonica chanting — that’s the formula that typifies all we expect from one of our leading underground units.

Towards the end, there’s a touch of psychedelia for good measure. Builds to a frenzied climax. It’s tingling and exciting, but the material may prove the weak point.

(Derek Johnson)

The Marmalade: “Rainbow” (Decca) ****(*)

Da The Marmalade fulgte opp “Reflections of My Life” med “Rainbow” sommeren 1970, traff de nok en gang blink på de britiske listene, der singelen nådde en sterk tredjeplass. Låten, skrevet og produsert av Junior Campbell og Dean Ford, bygger formidler en leirbål-aktig stemning der munnspillet setter tonen allerede i åpningen. Det er nettopp dette instrumentet, i samspill med klimprende akustiske gitarer, praktfulle, luftige vokalharmonier og en myk shuffle-rytme, som gir “Rainbow” sin særegne karakter.

Arrangementet er enkelt, men raffinert – et stykke britisk folkpop med sol og sommer i blikket, og med en produksjon som legger vekt på nyanser og dynamikk fremfor bombastiske effekter.

“Rainbow” har ikke den samme mørke dybden som “Reflections of My Life”, her slipper de solen og regnbuen inn. Låten er et skoleeksempel på pophåndverk fra 1970, og har beholdt sin friskhet og sjarm som en sommerklassiker. En lys, melodiøs og varmt produsert single – der munnspill, gitar og vokalharmonier smelter sammen til en klassisk, britisk poplåt med varig appell.

New Musical Express:

Marmelade’s Pop Quickie

MARMALADE: * Rainbow (Decca)

AFTER a countrified introduction by strumming acoustic guitars and wailing harmonica, the boys slip into a toe-tapping bounce beat, in which the slightly exaggerated bass work adds to the infectious jauntiness.

Much faster and altogether livelier than “Reflections Of My Life,” but still possessing a haunting melodic quality, emphasised by the delightful tonal quality of Marmalade’s vocal blend.

The lyric is colourfully descriptive, and I find the disc wholly delightful and enchanting. Maybe it doesn’t have the punch or gimmickry to make it an overnight hit, but remember that “Reflections” lay dormant for several weeks before it finally got into the Chart.

This is a song that grows on you, and I’m sure it’s going to do very well for the group, because it’s unpretentious and undemanding — but at the same time, good quality pop.

(Derek Johnson)

The Flying Burrito Brothers: “Older Guys” (A&M) ****

“Older Guys” er skrevet av Gram Parsons, Chris Hillman og Bernie Leadon, produsert av Jim Dickson og Henry Lewy, og utgitt parallelt med albumet Burrito Deluxe.

Musikalsk åpner “Older Guys” kontant med et gitar-riff og setter tonen for bandets “loose and lively” countryrock. Samspillet mellom Bernie Leadons gitar og “Sneaky” Pete Kleinows pedal steel gir låten både energi og særpreg. Parsons synger med sin karakteristiske blanding av ironi og sårhet, og Chris Hillmans bass og Michael Clarkes trommer holder et bunnsolid, men ukomplisert groove.

“Older Guys” har både live-energi og et skråblikk på bandlivet, tekst og stemning bærer preg av Burritoenes honkytonk-humor. Arrangementet er enkelt og direkte, uten overdreven produksjon, og låten har i ettertid blitt en favoritt blant dem som setter pris på Burritos’ mindre polerte sider. De er direkte, det går unna, det er rock’n’roll med cowboyhatt.

New Musical Express:

FLYING BURRITO BROS.: Older Guys (A & M). A gorup with a reputation of being both progressive and underground. But in this case, the Burritos have come up with a disc that's essentially pop. The lyric has a teenage slant, about gaining in experience as one grows up. There's a beat that's midway between bubblegum and the Beach Boys' surfing shuffle. And some great twangy guitar of which Keith Richard would be proud!

(Derek Johnson)

“Sugar Bee” ble utgitt som single i 1970 og var samtidig åpningsspor på albumet “Future Blues”, den siste platen med Canned Heats klassiske besetning: Alan Wilson, Bob Hite, Harvey Mandel, Larry Taylor og Fito de la Parra. Låten er en cover av Eddie Shulers bluesnummer og ble raskt en livefavoritt for bandet.

Låten åpner med Alan Wilsons karakteristiske, bredt klagende bluesmunnspill, som setter stemningen før Bob Hites røffe vokal tar over. Gitarspillet fra Mandel og Vestine buldrer frem i et robust, men samtidig velbalansert lydbilde, mens Taylor og de la Parra gir en jevn, forsiktig shuffle-rytme gjennom hele låten. Flere kritikere og lyttere har omtalt “Sugar Bee” som en ekte, stompende bluesrocker, preget av både spontanitet og solid håndverk. Låten føles mindre improvisert enn mye av Canned Heats live-repertoar, men er likevel fri for overproduksjon og bevarer bandets rå live-energi.

“Sugar Bee” er ikke blant Canned Heats aller største klassikere, men stor nok. Når du setter på denne, kommer smilet øyeblikkelig.

New Musical Express:

Sugar Bee pust the heat on

(Anmeldelsen er dessverre delvis ødelagt, da det er klippet i avisen. Det nedenstående er restene med gjetninger av GPT)

CANNED HEAT: * Sugar Bee (Liberty)

A new song — in fact, it was first recorded by a group called Cleveland Crochet and the Hillbilly Ramblers. But it'll be unfamiliar to the vast majority. And those who previously thought Canned Heat was a loud-mouth unit, specialising in frenzied rave-ups, will have to re-consider their opinion after hearing this disc. Because this is a great blues work-out!

It's as close to authenticity as any white group could possibly come! Set to a rolling mid-tempo beat, it brings out the very best in Bob Hite, whose flair for the idiom has never before been showcased to such advantage.

Guitars and harmonica are augmented by scorching brass, and the whole routine really swings. And I mean “swings” in the literal sense. What’s more, it’s catchy and commercial. So it’s bound to be a

(Derek Johnson)

Hotlegs: “Neanderthal Man” (Fontana) *****

Bak navnet Hotlegs skjulte det seg tre musikere fra Stockport, England – Kevin Godley, Lol Creme og Eric Stewart – som senere skulle bli kjent som kjernen i 10cc. “Neanderthal Man” ble spilt inn i Strawberry Studios som et eksperiment med trommelyd og rytmisk lag-på-lag-teknikk. Ifølge Godley og Stewart selv var utgangspunktet en test av nyinnkjøpt innspillingsutstyr, og det var ren tilfeldighet at låten fikk singleutgivelse. Likevel gikk den rett til topps i store deler av Europa sommeren 1970, og nådde #2 i Storbritannia.

Musikalsk er “Neanderthal Man” bygget på en insisterende, primitiv trommeloop og enkle gitarriff, ispedd smålyder og den nærmest mantraaktige teksten: “I’m a Neanderthal man, you’re a Neanderthal girl, let’s make Neanderthal love in this Neanderthal world.” Låten er blirr beskrevet som “avant-pop”, “fascinerende enkel” og “påfallende rytmisk”, med en nærmest hypnotisk effekt. Vokalharmonier og den minimalistiske produksjonen gir låten et bisart preg . Irriterende eller genialt.

Flere samtidige anmeldere karakteriserte låten som en kuriositet du enten elsker eller hate. Platen brøt med tidens popkonvensjoner. Den uvanlige blandingen av studiotriks, primalrytmer og repeterende tekst gjorde “Neanderthal Man” til både en umiddelbar landeplage og en forløper for mer eksperimentell pop senere på tiåret.

New Musical Express:

‘Hotlegs’ may burn up chart

HOTLEGS: * Neanderthal Man (Fontana).

I’M not suggesting that this will do a Mungo Jerry, but I am saying that it could explode out of the blue and become a smash hit.

Basically, it’s a nagging and repetitive chant, but the unusual thing about it is that the throbbing tom-tom drums are recorded to the fore — with the chanting going on distantly behind them.

The result is utterly compelling and hypnotic. Only fault with this disc is that it does tend to become a wee bit monotonous when you’ve heard it a few times. But paradoxically, its insistence could be the key to the Chart. Very unusual. It could be big — and don’t say I didn’t warn you!

(Derek Johnson)

Edgar Broughton Band: “Up Yours” (Harvest) ****

“Up Yours!” ble utgitt som single på Harvest i 1970, parallelt med albumet Sing Brother Sing, og var en direkte kommentar til det forestående britiske parlamentsvalget. Teksten – en politisk erklæring om å “droppe ut” – leveres ikke med opprørske brøl, men nærmest som resitasjon. Edgar Broughtons mørke, blodskutte stemme hviler over en klimprende, lavmælt elektrisk gitartema. Rytmen er avdempet og låten i utgangspunktet nesten meditativ. Dette understrekes ytterligere av et overraskende vakkert, luftig strykerarrangement signert David Bedford.

Kontrasten mellom den resignerte, slentrende fremføringen og det sterke politiske budskapet gir god uttelling. Arrangementet er enkelt, men likevel forseggjort, der strykerne trekker frem låtens uvanlig varme og stemningsfulle karakter.

“Up Yours!” var langt fra noen radiovennlig protestsang, men har fått kultstatus for sin tidstypiske, ironiske tone og det stilfulle samarbeidet med David Bedford, en sentral skikkelse på den britiske prog- og undergrunnsscenen.

En resignert og uventet vakker protestsang.

New Musical Express:

EDGAR BROUGHTON BAND: Up Yours! (Harvest).

Charming, I thought, when I saw the title! But apparently the directive doesn’t apply to me, but to the government and to politicians in general. Yes, folks, it’s another election-inspired ditty. It has a very catchy, highly amusing and rather vulgar chorus — in which everyone in the office joined when I played it. An entertaining novelty, with the good thick sound of the band behind it. But it’s come a bit late in the day to cash in on the General Election.

(Derek Johnson)

RARE EARTH: «GET READY» (Tamla Motown) *****

Da Rare Earth ga ut «Get Ready» tidlig i 1970, ble det starten på Motowns storsatsing på hvite rockband under etiketten “Rare Earth Records”. Låten, skrevet av Smokey Robinson og gjort kjent av The Temptations i 1966, fikk her en total nytolkning: Rare Earth leverte en ni-minutters albumversjon bygget på utstrakt jamming, samt en kraftig nedkortet singleutgave (rundt 3:10), spesiallaget for radio.

Musikalsk er dette drivende, rytmisk rock med soul- og funkinnslag. Vokalist/drummer Pete Rivera leder et band med blåserrekke, orgel og gitar – og flere brukere på 45cat fremhever bandets “rå, energiske livefølelse”. En samler skriver: «Du merker at dette er et band som faktisk kan spille, ikke bare følge Motown-formelen.» Trommebreaks, gitarsoloer og blåsere løfter arrangementet og gir låten et unikt preg, mens referansen til Motown-klassikeren er tydelig hele veien. Flere påpeker at “singleversjonen mister noe av groove og dynamikk fra albumet, men har fortsatt en helt egen nerve.”

“Get Ready” ble Rare Earths definitive gjennombrudd og nådde topp 5 på Billboard Hot 100. Det bemerkes i chatgrupper på nettet at låten “står som bro mellom svart og hvit populærmusikk”, og at den bevarer Motown-arven samtidig som den peker fremover mot 70-talls rock og funk.

Kritiske røster påpeker at vokalen kan virke anstrengende, og at singelversjonen fremstår “forkortet og heseblesende” sammenlignet med albumet.

“Get Ready” med Rare Earth står i dag som en av Motowns mest særegne singler, og den første store crossover-hiten for selskapets rock-satsing.

New Musical Express:

Rare Earth try new hard Motown sound

RARE EARTH: † Get Ready (Tamla Motown)

ANYTHING on the Tamla lable must be in with a chance, and this is no exception. The song’s an oldie, but the treatment is electrifying.

The fervent solo vocal and enthusiastic chanting are carried along by just about the heaviest beat even Tamla has produced. There’s also sizzling brass and the inevitable tambourine. A breath-taking power-packed raver that sounds like the Tops and Temptations rolled into one. Excitement galore! Should do well.

(Derek Johnson)

Raymond Froggatt: “A Matter of Pride” (Polydor) ****

Raymond Froggatt, Birmingham-sanger og låtskriver, var en markant men ofte oversett stemme i britisk pop og folk på 60- og 70-tallet, og etablerte seg senere som countryartist. Han ble kjent for sin sterke formidlingsevne og skrev låter for en rekke andre artister (inkludert Dave Clark Five og Cliff Richard), men gikk også egne veier med solomateriale. “A Matter of Pride”, utgitt på Polydor i 1970, er blant hans mest følsomme innspillinger.

En sårbar, ulykkelig røst skildrer over et klimprende gitartema (i utgangspunktet ikke ulikt Harry Nilssons “Everybody’s Talkin’”) og en veldig toneaktiv bass som støter og pludrer, vispende rytme og i det fjerne - saktmodige treblåsere. Lydbildet utvides gradvis med fullt strykerarrangement som lekent farvelegger og kommenterer tekststrofene. Det er et arrangement som lar både tekst og stemning vokse. Virkelig et eksempel på ettertenksom, britisk balladekunst.

“A Matter of Pride” ble ingen hit, tross tung annonsering i musikkpressen - inkludert hele forsiden på New Musical Express.

New Musical Express:

RAYMOND FROGGATT: A Matter Of Pride (Polydor).

Another commendable item from the very talented Froggatt & Co., whose ability is regrettably so often overlooked by fans. The tale of a lover’s tiff, it’s warbled by the deep-throated resonant tones of the soloist, spurred by a fast-moving but unobtrusive beat. Very pleasant listening indeed.

(Derek Johnson)

Graham Bonney: “When Evelyn Was Mine” (Columbia) ***(*)

Graham Bonney skrev “When Evelyn Was Mine” sammen med Tony Hiller. Bonney allerede kjent fra britisk pop og spesielt sin suksess i Tyskland, leverer et typisk stykke orkestrert britisk pop. Her spares ikke på noe. Blåsere, strykere, ja, hele kjøkkenskapet tas i bruk.

Låten har et friskt, joggende tempo og en elastisk, tykk og distinkt bass, slik man ofte finner det på samtidige innspillinger med for eksempel Love Affair. Bonneys stemme er hyggelig og glad, men egentlig ganske lminnelig. Man serveres et profesjonelt komp, et sympatisk arrangement og en innspilling som er lett å like, men helt uten den gnisten som kunne antent hitlistene. Tommelen opp for bassisten – han gir valuta for hyren.

New Musical Express:

GRAHAM BONNEY: When Evelyn Was Mine (Columbia).

A rhythmic ballad that’s both attractive and lilting. Dualtracked by Graham, it has a finger-clicking beat and a full orchestral scoring. Blues-chasing and relaxing, but similar to so many other discs.

(Derek Johnson)

Pacific Drift: “Water Woman” (Deram) *****

Pacific Drift fra Manchester besto av Barry Reynolds (hovedvokal, gitar), Brian Chapman (piano, orgel, cembalo, vokal), Lawrence (Larry) Arends (trommer, perkusjon, vokal) og Graham Harrop (bass, akustisk gitar, vokal). Etter debuten “Feelin’ Free” var det snakk om et nytt album, men svakt salg gjorde at Deram trakk seg. Bandet spilte likevel inn nytt materiale våren 1970, og ga ut “Water Woman” som single i Storbritannia. Låten er opprinnelig skrevet og først innspilt av Spirit for deres debutalbum, og ble også spilt inn av The Amazing Friendly Apple. Til tross for promovering, inkludert konserter på Marquee og Blaise’s i London, fikk ikke Pacific Drift noen kommersiell uttelling med “Water Woman”.

Synd. Det er glad og leken folkrock med prog-elementer vakkert brodert inn, den dansende fremdriften besørges av fele og piano i et levende komp av gitar, trommer, dynamisk basspill og luftig koring i Fairport-land. Veldig sympatisk låt fra et lovende album, som bandet dessverre aldri fikk fulgt opp.

New Musical Express:

John Peel fans will enjoy the underground sounds of Pacific Drift in “Water Woman” (Deram) . . .

(Derek Johnson)

Mark Lindsay: “Silver Bird” (Columbia) ****

Mark Lindsay, tidligere frontfigur i Paul Revere & The Raiders, fikk en av sine største solohits med “Silver Bird”, utgitt på Columbia sommeren 1970. Låten er skrevet av Kenny Young og produsert av Jerry Fuller – de samme som sto bak hans forrige store single, “Arizona”. “Silver Bird” gjorde det bra på listene og nådde #25 på Billboard Hot 100 i USA, og fikk også rotasjon på flere radiokanaler i Europa.

“Silver Bird” er en energisk, radiovennlig poplåt med fengende refreng, rytmisk driv og et lett vestkystpreg. Låten åpner med en hornstøt, en småpsykedelisk “brass hook”, og Mark Lindsays varme vokal. Kompet er luftig og profft arrangert, med blåsere og strykere som bygger opp under låtens solfylte, euforiske stemning. Lindsays vokal er hele veien både sterk og avslappet, og formidler en sømløs blanding av kommersiell pop, singer/songwriter-trenden og mild psykedelisk soul.

Musikalsk har singelen klare likhetstrekk med tidens amerikanske AM-radiohits: store refrenger, rik produksjon, og en lyd som er laget for å kime i sommerbrisen. messingblåserne skaper hymnestemningen som gir låten ansikt.

En sterk, velprodusert og svært catchy popsingle med sol og vestkyst og Mark Lindsays fineste øyeblikk som soloartist.

New Musical Express:

A very commercial Kenny Young number “Silver Bird” (CBS) is powerfully delivered by Mark Lindsay, former singer with Paul Revere & the Raiders . . .

(Derek Johnson)

The 5th Dimension: “(I’ll Be) Lovin’ You Forever” (Bell) ****

Denne singelen, skrevet av Willie Hutchison, arrangert av Gene Page og produsert av Gordon-Hutch, ble først utgitt i USA i 1966 og relansert på Liberty i Storbritannia i 1970. “I’ll Be Lovin’ You Forever” tilhører The 5th Dimensions tidlige, og tydelig soulpregede periode, før de for alvor slo gjennom internasjonalt med sin California-sound.

Låten er bygget rundt et tett, dynamisk komp med gitar, bass, trommer og keyboards i forgrunnen, og preges av gruppens sikre vokalharmonier, ledet av en varm og oppriktig hovedvokal. Det hele suppleres av Gene Pages elegante arrangement, hsom lar en fløyte leve sitt lyriske liv i bakgrunnen. Stemningen er umiskjennelig Motown-inspirert: rytmisk, elegant og med en pop-soul-vibe som var typisk for amerikanske vokalgrupper i overgangen mellom 60- og 70-tall. Selv om singelen ikke ble noen stor hit, viser den The 5th Dimension som en gruppe med både klasse og bredde.

New Musical Express:

Dimension set for the charts

5th DIMENSION: † I’ll Be Lovin’ You Forever (Liberty).

QUITE a change from the 5th Dimension’s last few singles. It’s a fast-moving rhythmic ballad, featuring a spirited solo vocal with chanting support, a pounding beat emphasised by double-time rattling tambourine, and an inherent soul feel.

In fact, it sounds very much like a Tamla disc, and the illusion is heightened by the soloist who is remarkably like Levi Stubbs of the Tops. A wonderfully exhuberant and happy disc, which the discotheque fraternity will love. And with the Tamla sound proving so all-conquering these days, a few Radio 1 spins could carry it into the Chart.

(Derek Johnson)

Etter tiden med Dozy, Beaky, Mick & Tich gikk Dave Dee solo, og “Annabella” ble hans tredje single under eget navn, utgitt på Fontana våren 1970. Låten er signert Arnold/Martin/Morrow og arrangert av Zack Laurence.

Singelen åpner med et langt, elegant pianotema, før Dee begynner å synge. Kompet bygges først forsiktig opp med bass og trommer, mens refrenget lar flodbølger av orkester og kor skylle inn og gir låten sitt svulstige, tekkelige preg. Det hele er vellaget og profesjonelt, men helt uten oppdagelsesfryden og humoren som preget Dees tidligere band.

Låten gjorde det ikke stort på de britiske listene, men fikk solid gjennomslag på kontinentet, særlig i Tyskland hvor Dee opparbeidet seg et lojalt publikum.

San Remo neste?

New Musical Express:

DEE HAS CHANCE

DAVE DEE: † Annabella (Fontana).

PENNED by Butterscotch, this opens with a bluesy piano clanking behind Dave’s reflective and sensitive handling of the verse. Then it expands into a punchy dual-tracked chorus with swirling strings and a more solid beat.

A good production, and impressively handled by Dave. I must say I was disappointed that his “My Woman’s Man” didn’t make the grade, as I thought it was an excellent disc.

Melodically, this one didn’t strike me quite so hard — but it does have rather more attack and bite, by way of compensation. Good, honest, middle-of-the-road pop. Stands a 50-50 chance of the kids latching on to it.

(Derek Johnson)

Johnny Rivers: “Into The Mystic” (Liberty) ****

Johnny Rivers, mest kjent for sine 60-tallshits og live-opptak fra Whisky a Go Go, tok i 1970 for seg Van Morrisons klassiker “Into The Mystic”, og ga den ut som single. Låten er hentet fra Rivers’ album “Slim Slo Slider”, utgitt samme år.

Rivers’ versjon regnes som en av de mest sjelfulle tolkningene av Morrisons klassiske original fra “Moondance” (1970). Han går for et mykere og mer meditativt uttrykk enn man er vant til fra den kanten. Arrangementet er bygd på to akustiske gitarer, piano, bass og et diskret blåsearrangement – særlig saksofon – som gir innspillingen et drømmende, svalende vestkystpreg. Kompet er avslappet, og Rivers’ vokal legger seg tett på Morrisons, men med en mer polert og mindre personlig undertone. Mot slutten kommer et luftlett strykerarr svevende også.

Rivers bevarer den varme og spirituelle stemningen fra Morrisons original, men gir låten en ekstra, elegant LA-produksjon. Samtidige anmeldelser (bl.a. Cash Box og Billboard) var positive og fremhevet innspillingen som “impeccably arranged and heartfelt”, selv om den aldri ble noen stor hit. Rivers’ “Slim Slo Slider”-album regnes som hans mest undervurderte.

New Musical Express:

JOHNNY RIVERS: Into The Mystic (Liberty).

A regular U.S. chart entrant who has never made any real impact over here. This number is already a big seller in the States, but I can’t be too optimistic about its British chances.

The fascinating lyric is intensely handled by Johnny, aided by a throbbing beat, guitars, solo sax-obligato and a bustling background. It could get into the charts if it gets the necessary air-time.

(Derek Johnson)

Beachcomber: “Surfin’ Soul” (Parlophone) ***

Bak Beachcomber står Dennis Cordell, med Chris Thomas bak spakene – to sentrale navn i det britiske studioapparatet rundt 1970. “Surfin’ Soul” er en instrumental der “I Will Return” møter “Sugar, Sugar”: en leken slide-gitar svever over chugga chugga-rytmen, mens groovet driver låten fram uten noen egentlig utvikling. Det er dansbart og lett å like, men på knappe to minutter og 15 sekunder går og går den – uten egentlig å komme noen steder.

Dennis Cordell leker seg i studio, Chris Thomas holder stø kurs, men resultatet er mer småsjarm og nostalgi enn virkelig originalitet. Lettbent, repeterende og tidstypisk britisk instrumental – en kuriositet for samlere.

Eddie Cochran: “C’mon Everybody” (Liberty) ******

“C’mon Everybody” ble opprinnelig spilt inn av Eddie Cochran i oktober 1958 og utgitt på Liberty tidlig i 1959, med “Don’t Ever Let Me Go” som B-side. Singelen fikk ny aktualitet da den ble relansert i Storbritannia på Liberty i 1970, og klatret rett opp på listene – drevet av en ny rockabilly-bølge.

Låten har fått klassikerstatus, og beskrives i utallige musikkleksika, kritikerlister og samlerfora som selve inkarnasjonen av rock’n’rollen. Kompet er stramt, med Eddie Cochran selv på gitar og vokal, Connie ‘Guybo’ Smith på bass og Earl Palmer på trommer – ifølge Michael Gray og flere samtidige kilder. “C’mon Everybody” åpner med en umiddelbart smittende gitarriff, som blir låtens motor og skaper et dansbart groove som er umulig å forsvare seg mot. Cochran synger med en uanstrengt, selvsikker og ungdommelig autoritet, og teksten – et slags rock’n’roll-manifest – bygger videre på fest, opprør og energi.

Suveren produksjon, alt er innspilt i ett rom og du virkelig hører både “romklang” og spontanitet. Ikke minst er låtens korte lengde, enkle oppbygning og brennende energi et spartansk mesterverk. Låten er jevnlig inkludert på lister over “de viktigste rockelåtene gjennom tidene”.

Selv Sex Pistols spilte den inn.

New Musical Express:

(Ødelagt utklipp)

EDDIE COCHRAN: C’Mon Everybody (Liberty).

A re-release of Eddie’s 1959 smash hit. Even though a bit dated by today’s standards, it epito-

Love Children: “Paper Chase” (Deram) ***(*)

Love Children var et britisk popband som i juni 1970 ga ut “Paper Chase” på Deram, produsert og skrevet av Findon & Shelley. Låten bærer alle kjennetegn på den lettbeinte britiske popen fra perioden – langt mer bubblegum enn soul eller mod.

Her møter vi de hyggelige fetterne til tidlig bubblegum-Status Quo, med et fargerikt og fluffy lydbilde preget av orkesterarrangement, skyggekoring og ungdommelig, teenage-vokal. Rytmen er hompedump og sukkerspinnaktig, men det hele er gjort med en viss britisk sjarm og produksjonsmessig finesse. Man aner også snev av Grapefruit i stemning og arrangement, men mest av alt er dette sukkerpop uten annen agenda enn å være fengende og bekymringsløst sommerlig.

Veldig lettbent, veldig britisk – sukkersøt bubblegum-pop med både farge og sjarm, men definitivt “best før …”.

New Musical Express:

Appealing vocal sound and driving beat from Deram’s Love Children in “Paper Chase” . . .

(Derek Johnson)

Paper Dragon: “Julie Is Gone” (Bell) ***

Paper Dragon var et britisk popprosjekt som i 1970 ga ut singelen “Julie Is Gone” på Bell, produsert av Albert Hammond og skrevet av Mark Jordan. Låten gikk under radaren i sin samtid, men har senere blitt et ettertraktet samleobjekt blant entusiaster for britisk pop fra tidlig 70-tall.

I samlerfora beskrives “Julie Is Gone” som “light, summery pop with a bittersweet edge”, og andre omtaler fremhever “baroque strings, sunshine harmonies, and that classic 1970 British pop sound”. Låten åpner med et fengende pianotema før et fullvoksent arrangement med strykere og blåsere tar over. Refrengene er umiddelbart fengende, og produksjonen bærer tydelig preg av Albert Hammonds sikre popteft. Stemningen smaker typisk britisk bubblegum og barokkpop, og låten sammenlignes gjerne med Grapefruit og Edison Lighthouse.

New Musical Express:

PAPER DRAGON: Julie Is Gone (Bell).

A track from the Family Dogg album, produced by the Hammond-Hazlewood team. A bright rhythmic ballad with a contagious beat, it’s noteworthy for Paper Dragon’s ear-catching harmonies. A very pleasant sound from the Gibraltar group, but I suspect the song’s not sufficiently outstanding for the Chart.

(Derek Johnson)

Samtidig, i Norge …

Greenbaum holder stand, verre med Beatles som ikke bare må slippe evig-selgende Simon & Garfunkel forbi seg, men også slemme-Paul og Jethro Tull. Nå står ikke verden til påske.