Den legendariske sommeren 1975 kryper enda et skritt nærmere. Dette er uken for avreise. Mandag 30. juni bærer det av sted mot Nelaug, Arendal og undergangen. Vi liker oss på El Paso, for der har de jukebox med både “Stand By Your Man” og “Love Hurts”. Det passer bra, for Tormods forhold er over, og det er ikke så mye annet å gjøre med det enn å drikke øl og reise en runde til med Nazareth. Det går ikke spesielt bra med Audun heller, og han må jeg dessuten slåss med om mitt eget eksemplar av NME. Brian Wilson-føljetongen leses igjen og igjen i tung rotasjon. Jeg forsøkte å fotografere ham ute på Mærdø mens han solbadet, Audun var besatt av soling, så besatt at han kjørte oss på grunn med båten deres i Risør, han prioriterte riktig solvinkel for egen bruning fremfor stø kurs mot Risør havn.

***Snikfotografering av Audun. Det er Christian som titter opp. Stedet er Mærdø, på utsiden mot havet. Bildet ble senere brukt som illustrasjonsfoto i Det Nye.***

Den uken kommer piken som jeg aldri skal få til Arendal. Method acteren er godt forberedt og har allerede ropt hennes navn ut i Agder-natten flere ganger. I notisboken min står det bare at hun kommer. Det ser ikke lystig ut, for dagen etter reiser Tormod hjem og Audun stikker til Kristiansand (og deretter hjem). Christian, Lars og jeg tar inn på Bondeheimen. Vi er slitne. Og det regner.

Dagen etter reiser Christian og Lars hjem. Jeg blir igjen i Arendal alene.

Det er bare gått én uke av sommeren 1975 og alle er reist sin kos. Piken hvis navn jeg roper nevnes ikke i almanakken, så hun er vel reist, hun også. Det eneste som er sikkert er at jeg ikke duger som solo-ferierende method actor i Arendal. Det står bare FETT! over hele lørdag 5. juli, og vår bruk av ordet “fett” hadde motsatt betydning av hva det har for folk flest i dag. Fett betydde alt grusomt og jævlig som tenkes kan. Og så reiste også jeg hjem.

Men vi ga oss ikke. Det skulle bli mer Sørlandet og enda mer roping i natten. Dessuten fikk jeg lese kapittel 3 av Brian Wilson-føljetongen i fred.

Det var ellers en periode hvor avisene skrev en del om skumle ting som spiritisme (Købersaken) og okkulte krefter (dagens Arbeiderbladet). Tittelen “Syndige Satan krever orgier av disipline” var kanskje ikke helt lett å forstå, men pirret gjorde det. Og jeg hadde dessuten kjøpt meg Tarot-kort, og kom Dylans “Desire” godt i forkjøpet.

I ukens New Musical Express dreier alt seg om kapittel 2 i Nick Kents vidunderlige serie om Brian Wilson. Det er den og Køber-føljetongen i Dagbladet som gjorde livet lysere denne sommeren. Neil Young-intervjuet om “Tonight’s The Night” var også innafor.

Nyhetssidene i NME melder at

… Mick Jagger hadde på seg trusene til journalist Lisa Robinson under en Stones-konsert i Toronto. Han kunne ikke finne sine egne. Jagger forklarer at han måtte ha dem på bak-frem, da dametruser er betydelig større bak enn foran.

… Lemmy fikk sparken i Hawkwind midt i USA-turnéen etter at han ble knepet med to gram amfetamin av tollerne i Canada. “De trodde det var kokain.” Han tilbrakte 24 timer i en celle, da han slapp ut, ble han informert om at han ikke lenger var med i Hawkwind.

… Rod Stewart har signert en millionkontrakt med Warner Bros, og hans første LP for dem, “Atlantic Crossing”, kommer i august.

… Wings har laget en ett minutt lang TV-reklame for “Venus And Mars”. Samtidig melder produsentene av TV-serien “Crossroads” at neste sending kommer til å bruke Wings’ versjon av seriens tema.

Dette er London …

Alle fornektelsers episke mesterverk, lag-på-lag-vokal-høysangen “I’m Not In Love”, på en velfortjent 1. plass i popens høyborg, England. Eltons selvbiografiske kalkun opptar topplasseringen på LP-listen, godt boostet av hans Wembley-happening, med Beach Boys og Eagles som oppvarmere.

Ukens 15 nyheter på single

ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, denne uken signert Brian Eno. NME opererte ofte med gjeste-anmeldere på den tiden.

***Ukens 1975-singler anmeldt av Brian Eno. Her fotografert i London i september 1974. (Foto: Yan Calmeyer Friis)***

Bryan Ferry: “You Go To My Head” (Island) ****

Bryan Ferry forvandlet den amerikanske standarden “You Go To My Head” til en raffinert og drømmende ballade. Sløret, romantisk og super-cool, mannen oser stil og finesse. Vi sitter godt og mykt i dype stoler blant mennesker med manerer og eksklusive garderober. Lounge music.

Singelen ble utgitt på Island Records og nådde en respektabel 33. plass på de britiske listene i 1975. Ferry hadde en egen evne til å gjøre andres låter til sine på den tiden, kamelonmannen med hulket på rett sted. Hans versjon av “You Go To My Head” utmerker seg med en kjølig, men innsmigrende vokal.

B-siden “Re-Make/Re-Model” er en re-make og re-model av Roxy-låten med samme navn. Ferry gjorde noen sånne stunts.

New Musical Express:

BRYAN FERRY: “You Go To My Head” (Island).

Ol’ Blue Hair is back with one of Frank Sinister’s more sleazy songs. However, since anything I say about B. will be taken down and used in evidence. I shall confine myself to a discussion of the contents of the song. It is an idyllic if fantastic view of the good life, tailor made for the junior accountant. What every Sunday Times reader would like to be able to say to his girl, ersatz elegance and defunct decadence. It was (very well) recorded on a 24-track chaise longue with a microphone hidden in a cocktail cherry. Compared to “Smoke Gets Up Your Nose” it leaves me tepid.

(Brian Eno)

Dean Martin: “Memories Are Made of This” (Capitol) ****(*)

Dean Martins “Memories Are Made of This” er en av 1950-tallets store amerikanske klassikere, og opprinnelig utgitt på Capitol i 1955. Låten ble Martins første nummer 1-hit i USA og omtales på AllMusic som “a warm, laid-back singalong” der Martin leverer med sin sedvanlige avslappede eleganse. Mr. Cool. Arrangementet er tidstypisk, med vokalharmonier fra The Easy Riders og et særlig fengende akkompagnement på akustisk gitar.

Teksten formidler et bilde av livets små lykker, og Martins myke baryton gir sangen en aura av nostalgi optimisme. Definitivt en av Deans signaturlåter, lavmælt og full av feel-good.

New Musical Express:

DEAN MARTIN: “Memories Are Made Of This” (Capitol).

Without doubt the record of the week. The backing vocals harmonizing and dancing round the gentlemanly voice of Dean (ol’ Blue Chin) Martin almost forced my resignation from consciousness. The most remarkable quality of the record is its roominess — the production is so sparse and airy that the record has a kind of cushion dreaminess. Dean sings as though he’s just reached Nirvana, Ohio.

(Brian Eno)

“Rolling Stone” er hentet fra albumet “All the Fun of the Fair” i 1975. En mørk, stemningsfull ballade med understrømmer av horror, særlig påtagelig i de stille partiene hvor lydeffektene skaper en cinematisk dimensjon. Han elsket å lage teater, og holder bevisst igjen enda han vet at han har et refreng og melodilinjer som kunne gjort dette til en ultrakommersiell listetopper. Men han vil ikke, han vil mye heller leke med mørket, og det gjør denne perioden i hans musikk fascinerende. “Rolling Stone” er, ved siden av å være iørefallende, en vandring gjennom melankoli og weltschmerz.

En god produksjon med modige sideveier. I like it!

New Musical Express:

DAVID ESSEX: “Rolling Stone” (CBS).

The production is very noteworthy. There’s one chord change where all the singers momentarily lose their cool which is annoying. It sounds as though they put it in in case your attention span (estimated by British Bureau of Single Producers at 5.1 secs.) had expired. There is a very attractive swimming quality to the texture of the record (my needle nearly floated off), which also features both synthesizer and strings being used successfully and with some sense of adventure. The probability of a well applied synthesiser and a cleverly scored string section occurring on the same piece of plastic is estimated at nearly six hundred thousand billion to one. Many scientists believe that the likelihood of all the separate elements being at the same place at the same time is so remote that we can seriously question the existence of another occurence in the observable universe.

(Brian Eno)

Tammy Wynette: “D.I.V.O.R.C.E.” (Epic) ******

“D.I.V.O.R.C.E.” er en av Tammy Wynettes mest ikoniske innspillinger, en tidløs countryballade, utgitt i 1968 men relansert og mye spilt også i 1975. Tammy slipper oss helt inn på det mest sårbare du kan berøre i skildringen av et ekteskap i motbakke, med små ører og øyne som vitne. Sannhetens øyeblikk, skilsmissen meldt, og der sitter tragediens voksne motpoler og forsøker å spare barnet for hva det allerede frykter og erkjenner eksistensen av ved å bokstavere ordet, som om det var en hemmelig kode, i troen på at å lese en situasjon handler om bokstaver og ikke den sorg og fortvilelse som alle, og små barn mer enn noen, kjenner.

Det er en vond sang, sunget av den fremste røsten countrymusikken har eid. Tammy Wynette. Ingen formidlet sorg, tårer og smerte som henne. Og med slik skjønnhet. Hun betydde like meget for country som Aretha betydde for soul. “D.I.V.O.R.C.E.” er ren klasse. Storytelling uten like. En søyle.

New Musical Express:

TAMMY WYNETTE: “D.I.V.O.R.C.E.” (Epic).

This record is not recommended for those with less than Mensa-level IQs. It is a very profound and cogent study of dyslexia in the Southern states of America and its relationship to local dialect. Dr. Wynette argues convincingly for the adoption of the diphthong form of the letters d.i.v.o.r.c.e. during conversations conducted in the presence of young children. Fully illustrated with three hundred in-close photographs the way you like ’em. D.E.F.U.N.C.T.

(Brian Eno)

“Black Friday” ble utgitt som første single fra Steely Dans album “Katy Lied” i 1975, og er blitt beskrevet som “a tight, bluesy rocker with cynical lyrics.” Berømmet for sin “snappy shuffle beat” og sitt samfunnssatiriske tekstinnhold, der Donald Fagens vokal leverer bitende observasjoner om økonomisk kollaps og grådighet.

“Black Friday” markerer et musikalsk skifte for Steely Dan, mer rett på sak, mer groove, lekre detaljer, levende samhandling, tett, pumpende rytme, faste elpiano-rammer, en riff og solo-kåt elgitar, og i tet Donald Fagens lyse bluesvokalen omgitt av yr koring. Det koker, det gynger. Herlig gjennomført.

Og som George Starostin sier: “...Black Friday, which opens the album, is a perfect example of their sardonic humor – a rock-and-roll song about financial catastrophe that you could easily dance to.”

New Musical Express:

STEELY DAN: “Black Friday” (ABC).

Is it . . . No don’t tell me it’s . . . Is it Ian Macdonald? . . . Is it John Cale producing the Beach Boys writing an album about Nick Kent writing about how Brian Wilson parodied Lou Reed? . . . Is it Art? . . . Is it Life? . . . Is it the sound of one hand clapping? Has it got a Ph.D.? (There are many things to commend this record. It is fashioned in pure black Vinalex plastic and is of the circular as opposed to the cigar shaped variety).

(Brian Eno)

Joe Walsh: “Rocky Mountain Way” (ABC) ****(*)

Joe Walsh’ “Rocky Mountain Way” ble utgitt i 1973 og fikk fornyet oppmerksomhet midt på 70-tallet. En typisk godbit for bilradioen, rått elgitar-løft over et grøftet komp. Walsh’ gitarer over alt, og en talkbox-gitarsolo som åtet over alle åter. Du slår takten mot rattet før du er kommet ut av garasjen. Og allerede etter første lyskryss er den amerikanske fjellheimen spredd utover hele frontruten, hvilken utsikt! Hva en liten rock’n’roll-låt kan skape av trivsel og fart og frihetsfølelse.

Starostin: “… a terrific showcase for Walsh's slide guitar and his underrated sense of humor.”

New Musical Express:

JOE WALSH: “Rocky Mountain Way” (ABC).

Pilot Walsh on another tricky tangle with the Hun spares us no excitements in this death-defying display of the Voice-Modulated Harmonic Filter. Some splendid flight sequences; superb skyscapes and tasteful production yield a fine document of man’s struggle against man when both meet the elements. (MacMillan £2.46p).

(Brian Eno)

Nilssons “Kojak Columbo” fra 1975 er galopperende storytelling med blåserstøtte og rullende piano. Harry leker seg gjennom sin hyllest til to av de største TV-detektiv-heltene på 70-tallet. En typisk hit kan man ikke beskylde den for å være, men den har humor og spretne påfunn. Blant mannens særere innfall, men ikke helt der ute med “Coconut”. Kombinasjonen av pop, satire og musikalsk lekenhet er lettere tilgjengelig, men mangler den ultra-forrykte punch-linen til kokosnøtt-klassikeren.

New Musical Express:

NILSSON: Kojak Columbo (RCA).

A bizarre view of the media by one whose work I often enjoy but who does seem capable of trying a bit too hard to please, as in this topical and colorful piece of crap. It stars Joanne Woodward and George C. Scott as the dolphin. It is not recommended for children or intelligent adults. Do not expose to naked lights. Eat before June 30. However, it is almost saved by its great enthusiasm which makes me retract my first statement and the second too. If I now retract the third statement you will probably forget the whole incident. Stay away from the 24 track. It is dangerous. It will make you lose your brain. It will make you forget the emptiness of the seventies for the clutter of the sixties. This record could have been made much better on 4 track.

(Brian Eno)

Aphrodite’s Child: “Break” (Vertigo) ****

“Break” av Aphrodite’s Child ble opprinnelig utgitt i 1972, men opplevde relansering og fornyet interesse på midten av 70-tallet. Bredt anlagte pianoakkorder, en merkverdig vokaldialog som berører det absurde - én formidler sorg den andre snakker røversprog -, mens låten fortsetter å sveve på akkordene. Og jaggu kommer en tørr, knudrete, pedalbehandlet gitar-solo ormende. Demis Roussos er usikker på om han overlever dette, og stilner, liggende på den avsluttende akkorden - inntil en stemme plutselig bryter inn med oppfordringen: “Do it!”

Vakkert, melankolsk og forbilledlig fint skrudd sammen. Ikke noe overflødig her. De er triste, pianoet viser omsorg, gitaren sår uro, og så er det over. Ingen typisk hit, men verdt å eie.

New Musical Express:

APHRODITES CHILD: “Break” (Vertigo).

This record is naive and charming and a bit embarrassing but it is better than 90 per cent of the records here just because it hasn’t been polished up like a Ming vase. It is not as good as Vivaldi’s “Seasons” but better than “Bombing Vindicated” by Major J. M. Spaight (1944). It is not as good as its B-side which is a nerve-wracking live festival gig recorded bootleg with a mike hidden in a bottle. It is like a group of Rugby players from Barnsley fighting crazed bulls in bright stadia with Fender Stratocasters. It is frankly messy but not without peripheral significance.

(Brian Eno)

Detroit Spinners: “Living A Little, Laughing A Little” (Atlantic) ****(*)

“Living A Little, Laughing A Little”, En glidende, sofistikert soul-produksjon signert Tom Bell. Teksten handler om å finne balanse i livet, og låten utmerker seg særlig med sine harmonier og sitt stemningsfulle arrangement. Kompet beveger seg mer stakkato enn smygende, hvilket skaper en egen dynamikk.

Spinners’ stemmer er fra aller øverste hylle, og plassert i de myke Philly soul-omgivelsene, er det bare å lene seg tilbake å nyne. Strykerne akkurat passe tilstede, aldri overdådige. Du får ikke soulmusikk mer elegant.

Robert Christgau: “Bell’s Philly productions are creamy, ethereal, a little ethereal for my taste, but when Philippé Wynne’s pipes get cooking, they can make me swoon anyway.”

New Musical Express:

DETROIT SPINNERS: “Living A Little Laughing A Little” (Atlantic).

This is like a piece of soundtrack for a late-sixties film about broken marriages and rain-swept tenements where you see the black hero shuffling joblessly though laughing piccaninnies, kicking a can before him, hands in pockets. You may be able to live without this record.

(Brian Eno)

Jessi Colter: “I’m Not Lisa” (Capitol) ****(*)

Jessi Colter slo gjennom internasjonalt med “I’m Not Lisa” i 1975, og singelen er omtalt som en av tiårets store countryballader. Rolling Stone skriver at Colters vare og såre stemme gjorde låten til “an anthem of heartbreak and individuality,” mens Billboard beskriver innspillingen som “haunting and unforgettable.”

Hentet fra det praktfulle albumet “I’m Jessi Colter”, og et høydepunkt i et meget sterkt selskap. Hun har en stemme som berører hjertet med øm fortrolighet, og hun har sanger som får commandosoldater til å bryte sammen.

Christgau: “A pure-voiced country gal with a lot of spunk and more than a little sap.”

For å holde oss til denne singlen, her er strofen som forklarer tittelen:

I’m not Lisa, my name is Julie, Lisa left you many years ago ...

Det er en hel roman, det, formulert gjennom 13 små ord. George Jones- og Tammy Wynette-klasse.

Prøv Jessi Coulter, du også, og fell tårer i glasset.

New Musical Express:

JESSE COLTER: “I’m Not Lisa” (Capitol).

“There are many ways in which the thing I am trying in vain to say may be tried in vain to be said” — Samuel Beckett. This single claims to be top of the American charts. These claims can be validified by notifying the appropriate authority at your area office. The sound of a schoolbus/fade-out to a snow capped buddhist in Marrakesh/cut to a jar of Hellman’s mayonnaise and a hot-dog on a check formica table somewhere in Florida. Zoom in to the maroon radio... “I’m not Black Friday...”

(Brian Eno)

Sharonettes: “Going To A Go-Go” (Black Magic) ***(*)

Sharonettes’ versjon av “Going To A Go-Go,” utgitt på Black Magic-labelen i 1975, er en klassiker innen northern soul-genren. En fartsfylt og energisk cover-versjon av The Miracles’ original. Den fyller dansegulvet, og du må ha noe virkelig smart og ikke minst sterkt å følge opp med, ellers tømmer du gulvet og klubben og kan like gjerne se deg om etter en annen jobb. Når Sharonettes varmer opp, forlanger folket mer gull. Og da mener jeg ikke Rolling Stones’ cover fra “Still Life”, for den er fryktelig.

New Musical Express:

THE SHARONETTES: “Going To A Go-Go” (Black Magic).

Three or four breathy wrigglers deliver a rather attractive rendition of this natty ditty. This is practically the only record in this huge pile that has a tolerable (even exciting) string arrangement. The leading lady sings in a delightfully out of tune voice. She sounds as though she’s no more than ten years old. The bass player is quite remarkably in tune and plays on nearly every beat of the bar. Obviously a convert to “Fight Against Funk”.

(Brian Eno)

The Beach Boys: “Break Away” (Capitol) *****

Opprinnelig utgitt i 1969, men relansert i 1975, da Beach Boys’ karriere hos Warner Bros ble satt på pause fordi Capitol teppebombet markedet med de gamle hitsene om igjen. “Break Away” lå på den doble “Spirit Of America” som ble utgitt i april og solgte i bøtter og kar. Det var et smart single-valg da den aldri ble oppdaget av amerikanerne da den kom ut i 1969. I England var det en hit. I USA var det deres dårligste plasserte single siden de debuterte i 1962. Amerikanerne skjønte ikke hva de gikk glipp av.

I dag regnes låten som en av de aller siste av en lang rekke klassikere, et sterkt undervurdert mesterverk sprudlende fullt av livsglede og håp.

Starostin: “...the beautiful ‘Break Away’ is easily one of the band’s best late-sixties singles – a moving, upbeat, multi-layered gem.”

Christgaud: “one of their late-era masterpieces.”

New Musical Express:

BEACH BOYS: “Break Away” (Capitol).

“In the two thousand years of recorded world history, so sharp a revolution in customs, ideas and beliefs has perhaps never occurred before.” — Stendhal.

(Brian Eno)

Wet Willie: “Dixie Rock” (Capricorn) ***(*)

Wet Willies “Dixie Rock” er plukket fra albumet med samme navn. Sydstatsboogie. Låten ruller friskt, og leverer den rå bluesvokalen som genren krever. Gitarene skjærer på kryss og tvers i det ganske tempererte kompet med en vandrende bass og iltre solostikk fra gitarene. Og hver gang de mister pusten, legger orgelet inn noen brede akkorder å hente seg inn på. Ikke helt Allman og Lynyrd, men tremenninger. Ikke noe dårlig band i det hele tatt.

New Musical Express:

WET WILLIE: “Dixie Rock” (Capricorn).

The cut on this record is such that it’s about 4 times as loud as most of the other singles. In this sense, it is this week’s star buy at Sainsburys. However, it is a tough and rather surly meat, and needs to be marinated in numerous bottles of red wine, which is a hidden cost you should be aware of before investing. It has a certain joie de vivre but little lasting fragrance.

(Brian Eno)

Peggy Lee: “He’s A Tramp” (Buena Vista) ****

Peggy Lee spilte inn “He’s A Tramp” til Disneys “Lady og Landstrykeren” i 1955, men låten er blitt relansert flere ganger, også på 70-tallet. Lees elegante, lekne vokal med jazzdrag i doseringene, vinner deg umiddelbart, hun har full kontroll, og feirer det med en makeløst sterk fremførelse. Definitivt en av de beste innspillingene som er blitt hentet fra en Disney-film. Akkurat hvorfor det ble relansert i 1975, aner jeg ikke, med mindre de feiret filmens 20 års jubileum.

New Musical Express:

PEGGY LEE: “He’s A Tramp” (Atlantic).

A cup of old Rosy Lee. Cut-back to lithe swaying hips, baying hounds and single track tape recorders. Like the Dean Martin record, what is missing in terms of sonic density is more than compensated for by the wit and ingenuity of the interaction of the few elements being used.

(Brian Eno)

Rufus Thomas: “Do The Double Bump (Part 1)” (Stax) ****

Rufus Thomas ga ut “Do The Double Bump” i 1975 på Stax, og nok en runde tøysesoul forkledd som en dansemote. Den er funky, Rufus Thomas var alltid det, den har energi, men også det aldri fraværende glimtet i øyet. Rufus Thomas var først og fremst humør, og det hadde han i tonn. Og danse-låtene hans var uimotståelige, du måtte bare ut å strutte med greiene dine. Hvor er “The Double Bump” nå når vi trenger den?

Selv jeg danset the Bump på Chateau Neuf, og det var ikke ufarlig, for grensen mellom the bump og hoftesving var syltynn, særlig om man trodde seg i sitt ess. Man måtte hjelpe ganske mange svimle partnere på bena igjen etter ufrivillige møter med gulv, vegger og ikke minst andre dansende.

Christgau: “A novelty man who rarely lets the groove slide.”

New Musical Express:

RUFUS THOMAS: “Do the Double Bump” (Pye).
The words go “Do the double bump yeah”. They would have been much nicer if they went “Do the double bump part I.” It would have made me feel so good, it would have made me feel alright. Don’t just stand there. Bump someone.

(Brian Eno)