60 år siden 25. juni 1965
Oslo er merket av sitt kortvarige, men intense status som verdens sentrum. The Rolling Stones kom, så fansen bli spylt av rullebanen på Fornebu, klatre på Vikings hotellfasader, rave bål-dritings rundt i Hvervenbukta, hyle som besatte i Messehallen på Sjølyst, og så var de borte, verdensidolene - allerede i Finland, snart Køben og Malmö. Og naboen min, skjønne Elisabeth var på gråten, Mick Jagger hadde pekt på henne da han sang “I need you! You! You!”, Beatles gjaldt ikke mer. Ikke en gang “Ticket To Ride”?, sa jeg bønnfallende. Nei, ikke en gang “Ticket To Ride”.
Stones var på forsiden av alle avisene dagen etter konsertene. Erik Heyerdahls “eksklusive” intervju med gruppen ble holdt igjen til lørdag. Dagens rapport fra kaoset ville holdt i massevis. Særlig den avsluttende kommentaren fra en mor. Men jeg er gem, så jeg har tatt med Heyerdahl-intervjuet også.
Foto av hylende jente er viktigere enn foto av popidoler. Syntes journalistene. De skrev for foreldrene, ikke for tenåringene. Man følte seg litt fornærmet når de foretok slike vurderinger.
En mor som ikke ville gått på Stones om du så hadde tilbudt henne en hundrelapp. Det kaller jeg standhaftig tullebukk.
Og akkurat da fansen hadde bestemt seg for å storme Stones, hoppet de fem britene ned, smatt inn i en ventende folkevognbuss fra Schlagerforlaget, og borte var de. (Foto: Riksarkivet / Arkivverket)
Hovedoppslaget på Arbeiderbladets musikkside lørdag 26. juni 1965
Utrolig at ikke gruppen ga Heyerdahl franske mansjetter og kokos. For noen elendige spørsmål. “Hvorfor de voldsomme honorarene?” “Ser dere på tilhengerne som et nødvendig onde?” “Dere blir kalt verdens styggeste gruppe?” Rett i seng uten kveldsmat, spør du meg.
Fotoalbum - DET NYES arkiv
De to bildene fra Fornebu er kreditert Riksarkivet / Arkivverket. De to andre er min eiendom, fra Det Nyes arkiv, tatt på Hotel Viking. (OBS! Klikk på bildene, så blir de store!)
Flere av mine Det Nye-bilder. Fra venstre Brian, Charlie og Keith. Det røkes en del.
Mine Det Nye-bilder fra Viking (farvebildene) og Messehallen. Kjell Karlsen introduserer Stones med skjelvende stemme. Så ser vi Bill på hugget, eleganten Brian, stødig Charlie, vill Charlie (bak elegant Keith), klappe-mannen Mick, gruppebilde med glimt av løvtrærne på Bygdø-siden gjennom vinduet og endelig fansen.
Flyplassen i Turku, Finland 25. juni 1965. (Foto: V.K. Hietanen)
Full krig i NME mellom Hollies og Kinks. Samtidig forteller Chris Jagger alt om sin brutter. Hvordan er fremtidsutsiktene for Moody Blues? Yardbirds liker ikke hitsene sine. Derek Johnson, mannen med hentehår og pipestemme, leker ordstyrer i kontroversiell debatt, denne gang Beatles og MBE’ne, og fremstår atter som en fjott. Dessuten anmeldes John Lennons nye bok. Og NME reiser med The Beatles og rapporterer fra Paris (fotografiene tatt av Brian Epstein), mens Kinks’ manager blir arrestert i USA. Dramatikk.
Nyhetssidene i NME rapporterer:
… at søsteren til George Harrison, Louise Caldwell, har gitt ut LP i USA - om Beatles.
… at Kinks har spilt inn en folk-EP som kommer i oktober under navnet “Kinky-Folky”.
… The Hollies går inn i forlagsbransjen og allierer seg med Dick James. Nå skal de eie sine egne sanger.
… at Manfred Mann krangler med manageren sin.
Dette er London …
Dette er ikke akkurat hva man forbinder med swingin’ London. En Elvis-salme fra 1960 og soundtracket til familiefilmen “Sound Of Music”. Men det er hva som toppet denne uken i England for 60 år siden. Og “Sound Of Music” skulle plage oss som likte LP-lister i flere år.
Her er det mye fint, og Elvis klarer neppe å ødelegge festen stort lenger.
Huttetuttetu! “Sound Of Music” inntar 1. plassen for første gang. Der kommer den til å bo - med korte avbrudd - i mange år.
Ukens 21 nyheter på single og EP
ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater. Alle omtalene er utstyrt med linker så du kan høre låtene (på Spotify eller YouTube) mens du leser om dem.
Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, som vanlig signert Derek Johnson, mannen med hentehår, pipestemme og et Cliff-kompleks.
The Byrds; “Mr. Tambourine Man” (CBS) ******
Jeg misunner dem som hører “Mr. Tambourine Man” med The Byrds for første gang. Det blir selvfølgelig ikke det samme som å høre den for første gang i mai 1965. Den gang skjønte man ikke hva som traff en fordi man hadde ingen referanser. "Mr. Tambourine Man" kom ut av intet. OK, så hadde Byrds hørt masse på Beatles og Searchers, og OK så sang de en Dylan-låt. Men "Mr. Tambourine Man" var ikke bygget med legoklosser. Den var ny, den var frisk, den var fra en annen planet.
Den kimende klangen av en 12 strengs Rickenbacker, sangharmoniene, enkeltmedlemmenes bakgrunn fra amerikansk folk, deres felles kjærlighet til britisk beat. Ja, alt det. Og så var det Dylan. Britiske The Animals hadde allerede gnaget på Dylan et par ganger. Men det var The Byrds som forløste ham, det var de som maktet å overføre skjønnheten og rytmen i ordene hans til soniske omgivelser som matchet.
Den Bach-influerte introen får deg til å spisse ørene, ennå i 2025, og så bare tar stemmene av...
Hey Mr. Tambourine Man, play a song for me,
I'm not sleepy and there aint no place I'm going to.
Hey Mr. Tambourine Man, play a song for me,
In the jingle jangle morning I'll come followin' you.
... over avgrunner svever de, selv grunnkompet letter, bassen, rund og feit, skyver, skyver, trommene og tamburinen aksentuerer det sørgmodige tempoet, et underlig kjipp ligger bak jingel-jangelet til McGuinn og låter som noe midt imellom blåsere og slag på ambolt - men mer enn noe er det stemmen til Roger McGuinn da den trer ut i lyset, vekk fra korharmoniene - den er undrende, døsig og kjærtegner strofene, disse forunderlig skjønne, surrealistiske strofene som henter deg inn i eventyret:
Take me for a trip upon your magic swirlin' ship,
All my senses have been stripped, and my hands can't feel to grip,
And my toes too numb to step, wait only for my boot heels
To be wanderin'.
I'm ready to go anywhere, I'm ready for to fade
Onto my own parade, cast your dancing spell my way,
I promise to go under it.
Den ga sommeren 1965 lyd og ansikt. Og den klinger like høytidsstemt deilig den dag i dag.
"I Knew I'd Want You", er en vakker, veldig folkinfluert ballade i 3/4 takt pakket inn i fjellfriske sangharmonier (Crosby når uvirkelig høyt). Skrevet av Gene Clark. Strålende følgesvenn til den betydelig mer berømte A-siden.
Derek Johnson anmeldte ikke denne i NME. Han ignorerte den til fordel for Lesley Gore, Eden Kane, Johnny Tillotson og ikke minst Proby. Hvordan var det mulig å ignorere The Byrds’ overveldende himmelbrus? Oppsigelsesgrunn.
P. J. Proby: “Let The Water Run Down” (Liberty) ****
P. J. Probys “Let The Water Run Down” er bygget på et Bo Diddley‑komp, angivelig utført i flerrende råskap av Jimmy Page på rytmegitar. Johnny Scotts arrangement er energisk og groovy, men svekkes av det enerverende, skingrende koret som allerede i 1965 virker påtatt. Probys vokal er både mer polert og råere enn Ben E. Kings original, og resultatet er en låt som står sterkt i katalogen hans.
For å sitere den uforlignelige George Starostin:
“It also has Jimmy Page on rhythm guitar, playing that frantic Bo Diddley‑style rhythm, and while the shrill vocals of the backup girls already sound a bit cheesy for 1965, the overall groove is efficient and tasteful — already the original did a damn good job of combining the Bo Diddley punch with the energy and beauty of a great soul vocal, and Proby’s version sounds both more raw (instrument-wise) and more polished (vocal-wise) than the original.”
New Musical Express:
PROBY GETS YOU RAVING
WHAT a startling contrast from P.J. Proby’s last few singles! “Let The Water Run Down” (Liberty) is an ultra-fast, frenzied raver, with tambourine, maraccas, twangs and a Stones-type rhythm. Chirping girls join in the catchy title stanza, and the whole thing bounds along so infectiously you simply can’t sit still while it’s playing.
P.J. sounds even more like the early Presley on this work-out. Even despite the pace, he still manages to employ his throbbing, trembling delivery, and to insert a few gimmicks, including shouts, growls and falsettos.
The flip reverts to his ballad style, with strings and crashing piano chords. The opening verse of “I Don’t Want To Hear It Anymore” is vaguely reminiscent of “Somewhere,” then it settles into a rockaballad tempo.
(Derek Johnson)
Joan Baez: “There But For Fortune” (Fontana) *****
Joan Baez’ tolkning av Phil Ochs’ “There But For Fortune” er innspilt med en uttrykksfull, klar sopran og en dempet, nærmest meditativ akustisk gitar. Baez løfter teksten med en lavmælt, saktmodig vokal som gir Ochs’ empatiske budskap maksimal gjennomslagskraft. Som det ble påpekt i samtidige anmeldelser, har innspillingen en sjelden balanse av enkelhet og dypde – “simple, but so expressive, it hurts,” skrev en kritiker, og traff kjernen i Baez’ styrke som formidler.
Singelen lå i tre uker på 7. plass på NME-listen, som var den mest autoritative britiske hitlisten gjennom 1960-årene. I USA gikk den til nr. 50, og ble dessuten nominert til Grammy. Utgivelsen markerer Baez’ overgang til et mer samfunnsbevisst repertoar. Det danske singelcoveret, som jeg bruker som illustrasjon her, avslører at danskene fikk “The Unquiet Grave (Child no. 78)” som B-side, i motsetning til “Plaisir d’Amour” på den britiske utgaven.
New Musical Express:
Haunting Baez could make chart
ENCHANTING guitar passage leads into "There But For Fortune" (Fontana)—a song with a message, but not too deeply moralising. The strangely haunting voice of Joan Baez handles this simple song with tremendous feeling and sincerity.
This is folk music of the delicate, rather than the harsh, variety. Not a logical hit, but in view of her popularity, it should register.
The delightful "Plaisir d'Amour" is sung partly in French. Beautiful styling, though the material may not appeal to the younger element.
(Derek Johnson)
The Untamed: "I'll Go Crazy" (Stateside) *****
The Untamed fra Worthing var et britisk beat- og r&b-band, tilknyttet Shel Talmys produksjonsselskap. De ga ut fem singler i 1964–66. "I'll Go Crazy" var den tredje, innspilt med Glyn Johns som produsent og Jimmy Page på gitar. En rå og minneverdig versjon av James Browns klassiker.
Låten tar en slengete, spradende ferd gjennom versene, understøttet av gitar og orgeldrevet beat-komp, stykket opp av refrengets gjøende utbrudd hvor sangeren truer sin kjære med at hvis hun stikker, blir han gal. Pages gitarbidrag smaker ikke så rent lite av Yardbirds – rått, metallisk og kompromissløst.
Bandet har fått legendestatus i ettertid, men det er jo litt trist at høydepunktet i karrieren var å havne på forsiden av ukens NME - i en annonse betalt av produksjonsselskapet.
The Four Seasons: "Girl Come Running" (Philips) ****
"Girl Come Running" viser The Four Seasons i et produksjonsmessig storformat, med Bob Crewe bak spakene og Bob Gaudio som låtskriver. Arrangementet er preget av hvelvende Spector-influert romklang. Lag på lag vegg av lyd og isntrumenter, med en raslende tamburin helt i tet. Frankie Valli veksler elegant mellom sin signatur-falsett og en mer jordnær tenor, mens de mektige koringene gir singelen ekstra pop-drama og tyngde. Billboard kalte det “powerful production and vocal performance on a good Bob Crewe teen ballad with a driving dance beat in strong support,” mens Cash Box beskrev låten som “one of the [Four Seasons’] most dynamic showings”.
At låten kun nådde 30. plass på Billboard-listen, er egentlig overraskende, for den har både den storslåtte produksjonen og harmoniene som ellers preget gruppens største hits. Kanskje var Spector-stilen allerede på hell i amerikansk pop i 1965, selv om Righteous Brothers’ suksess samme år viser at det fortsatt fantes publikum for denne typen maksimalisme.
New Musical Express:
Familiar Seasons sound
THE familiar high-pitched falsetto of Frankie Valli, which gives so much character to the Four Seasons’ sound, is again in evidence in the thumping mid-tempo “Girl Come Running” (Philips).
Counter-harmonies and an extremely full backing add more colour. Melodically, it’s not one of the strongest Crewe-Gaudio numbers, but the treatment makes you sit up and take notice.
Tempo slows for sad, heartfelt rockaballad “Cry Myself To Sleep.”
(Derek Johnson)
Dion DiMucci: "Spoonful" (CBS) *****
"Spoonful" er rent hekseri. Midt i lydbildet legger en jinglende janglende elgitar sitt bølgende underlag for en fantastisk avventende, og elektrisk smittende forestilling, Tamburin, perkusjon og og kassegitarer skaper en en jevn rytmestrøm i høyre kanal, mens en elgitar porsjonerer ut tilmålte akkorder i venstre. Det koker virkelig under lavt bluss. Dions stemme søker ut i bakken, det slår flammer av ham, men han mister aldri kontrollen. Det er Bo Diddley-musikk i en underlig laidback versjon. Du blir hektet av dialogen mellom de to elgitarene og lydrommet rundt dem. En klar vinner. Jeg ville kjøpt den singlen.
Det hadde nok flere andre gjort også. Mange mener fine ting om Dions utspill midt på 60-tallet. Han fant en ny stemme og de riktige lekekameratene. Inkludert Al Kooper. Men dessverre høstet han ikke suksess. Det var akkurat som om folk syntes han kunne bli igjen i 50-tallet og hulke skjebnetungt om å være en teenager in love. Mens Vietnamkrigen raste og Dion med den.
Han fikk en ny vår på tampen av 80-tallet, hyllet og hjulpet av navn som Bruce Springsteen, Lou Reed, Paul Simon og Dave Edmunds. 1989-albumet “Yo Frankie” er helt strålende.
New Musical Express:
DION DI MUCI
Soulful r-and-b styling of “Spoonful” is semi-shouted in none too convincing a fashion by Dion di Muci on CBS. Somehow, he doesn’t have the authentic ring.
But what really makes this record is the gutty, raucous backing, consisting of earthy, strident guitar twangs and maraccas.
Much the same remarks apply to the flip “Kickin’s Child,” which is very similar. Won’t suit the r-and-b purists, but has considerable commercial appeal.
(Derek Johnson)
Lesley Gore: "Sunshine, Lollipops and Rainbows" (Mercury) ****
"Sunshine, Lollipops and Rainbows" er skrevet av Marvin Hamlisch og Howard Liebling, produsert av Quincy Jones og arrangert av Claus Ogerman. Den energiske og lett tilgjengelige poplåten ble brukt i filmen Ski Party (1965), der Lesley Gore selv opptrer og fremfører sangen på en buss.
Låten utmerker seg med et fargerikt, luftig arrangement, og er med sin korte spilletid og smittende refreng et skoleeksempel på mid-60-talls feelgood-pop. Billboard beskrev den som «back on the happy rhythm trail» og trakk frem hvor effektiv og radiovennlig den var. Sangen nådde 13. plass på Billboard Hot 100 sommeren 1965, og er fortsatt blant Lesley Gores mest kjente innspillinger. En liten modulering midtveis gir låten ekstra energi, og helheten bærer preg av Quincy Jones' distinkte pop-produksjon.
En sommerhit, ganske enkelt.
New Musical Express:
LESLEY GORE
From the film “Ski Party,” Lesley Gore dual-tracks the snappy, happy-go-lucky “Sunshine, Lollipops and Rainbows” (Mercury). Hectic pace, with a full-of-the-joys-of-living quality.
Makes you jig to the contagious beat, though it’s a bit too fast for dancing. Peppy teenage stuff!
One of the rare occasions in which Lesley’s solo voice is heard is the ballad “You’ve Come Back,” with lush strings and subtle rhythm. Effective—she should solo more often.
(Derek Johnson)
The Overlanders: "Freight Train" (Pye) ***
The Overlanders startet som britisk folk-trio i 1963, men utvidet etter hvert til et folkpop-band med røtter i både beat og tradisjonell folk. De hadde en rekke singelutgivelser uten listeplassering, og slo først gjennom med sin versjon av "Michelle" i 1966, som gikk til topps i England. Utenom denne suksessen forble det meste av den anonyme katalogen deres glemt.
"Freight Train" er forsåvidt tidsriktig folk (med snev av skiffle), varm og inkluderende på en chugga-chugga-rytme, snev av latino forsterket av noen mariachi-lignende toneløkker frembragt av elektrisk gitar med tone-pedal (sikkert influert av George Harrisons fremmedartede pedal-detaljer i “Yes It Is”). Hyggelig. Samtidig er det umulig å komme utenom at dette er en udramatisk og anonym affære – Unit 4+2 på valium.
New Musical Express:
OVERLANDERS
The ten-year-old Nancy Whisky hit “Freight Train” is revived by the Overlanders, with a Tony Hatch arrangement of shuffle rhythm, maraccas, handclaps and guitar.
Solo voice treatment, with the others joining in. It’s a catchy tune, and sufficiently old to register again with the new generation of fans. Could just get a touch.
Another oldie, “Take The Bucket To The Well,” features organ and a double-time gallop beat. Pye label.
(Derek Johnson)
Buck Owens & His Buckaroos: "Before You Go" (Capitol) ****(*)
"Before You Go" er tittelsporet fra Buck Owens’ Capitol-album fra juli 1965, produsert av Ken Nelson, skrevet av Owens og Don Rich. Låten åpner med klassisk Bakersfield-groove: en drivende Telecaster-riff fra Don Rich, krydret med pedal steel og en tydelig, rytmisk kontrabasstromme. I starten er tempo lyst og sprudlende, nesten en blåkopi av “Act Naturally”, før den plutselig skifter til vals – noe som gir sporet en uventet dynamisk snert. Et besnærende grep som muligens er modigere enn egentlig smart. Låten stopper jo opp.
Singelen, utgitt i april 1965, tilbrakte seks uker på toppen av Billboard Country-listen og nådde også 83. plass på Hot 100.
Richie Unterberger på AllMusic summerer albumet med samme navn slik: «…the usual competent original material and accomplished guitar picking, paced by the number one title track, with occasional instrumentals thrown in for a change of pace». Spilleglede og variasjonen, altså. Buck Owens er hel ved.
New Musical Express:
Country singer BUCK OWENS co-composed “Before You Go.” Starts as a snappy up-tempo ditty with infectious steel guitar work, then suddenly switches to a lilting, sway-along ballad. His lazy drawl adds authenticity. Capitol.
(Derek Johnson)
Johnny Tillotson: "Then I’ll Count Again" (MGM) **(*)
Johnny Tillotson var en amerikansk sanger-låtskriver som ble tenåringsidol på slutten av 1950-tallet, kjent for melodisk og polert pop med innslag av country. Han fikk sitt store gjennombrudd med "Poetry in Motion" og markerte seg på både pop- og countrylistene i en årrekke, før han i midten av 60-årene beveget seg inn i et mer voksent, orkestrert poplandskap.
"Then I’ll Count Again" åpner nærmest i hoppende marsjtakt, der trommene tar føringen i tett samspill med rytmiske gitarmarkering og et flagrende pianoakkompagnement. Johnny Tillotson legger seg på en romantisk 50-talls-vokal fra første strofe, og arrangementet eser etter hvert ut med både strykere og kor. Resultatet er overdådig produsert, men helt uten særegne fingeravtrykk. Det fungerer greit nok på radio – du gidder verken å slå av eller bytte stasjon, for å si det sånn.
New Musical Express:
JOHNNY TILLOTSON
Typical material from country singer Johnny Tillotson with “Then I’ll Count Again,” a bouncy jog-trotter with tinkling piano, humming group, strings and an easily memorised melody.
It’s a sort of c-and-w sing-along—enjoyable, without being distinctive.
Johnny dual-tracks “One’s Yours, One’s Mine,” a medium-pacer with a shuffle-shake beat which he co-wrote. On MGM.
(Derek Johnson)
Joe Brown: "Sicilian Tarantella" (Pye) ****
Joe Brown var en britisk sanger og gitarist med røtter i både rock’n’roll, folk og cockney-pop. Han ble tidlig en nær venn av The Beatles, og særlig George Harrison som var hans forlover da Brown giftet seg for andre gang i 2000. I 1965 var Joes beste periode som popstjerne på hell, og man kan lure på hva han tenkte da han ga ut “Sicilian Tarantella” på single. Det er jo en regelrett instrumental. Riktignok også en imponerende oppvisningsnummer for gitaristen Joe Brown.
"Sicilian Tarantella" åpner med et heseblesende presist fingerspill på spansk gitar foran et skjelvende strykerakkompagnement, en forventningsskapende start. Gitaren beholder sin sentrale plass og jager gjennom melodiens hovedtema med spektakulær teknikk, mens strykerne gradvis tar større plass og utvikler en dialog der gitaren skildrer og strykerne svarer. I et kort, men forbløffende parti går strykerne over i pizzicato, og vi får en virkelig fingerknekker av en tone-dialog, før låten styrter mot finalen – raskere og raskere, som edderkoppen melodien har fått navn etter. Dette er en uvanlig Joe Brown-utgivelse: et glansnummer og en showtopper i konsertene hans, men neppe slagermateriale. Så ble det heller ingen hit.
New Musical Express:
JOE BROWN
Brilliant intricate guitar playing by Joe Brown in his waxing of his stage speciality “Sicilian Tarantella” (Pye), a whirling Italian dance with tambourine, string section, handclaps and shouts of encouragement.
Excellent technically, but no hope of making the charts.
“Thinkin’ That I Loves You” is a Cockney comedy routine, right up Joe’s street—a lot of fun.
(Derek Johnson)
Ben Carruthers & The Deep: "Jack O'Diamonds" (Parlophone) ******
Ben Carruthers, mest kjent som skuespiller, trådte i juni 1965 frem med singelen "Jack O'Diamonds", der han satte melodi til en tekst Bob Dylan hadde publisert i prosavedlegget til “Another Side of Bob Dylan” – selv aldri ment for fremføring av Dylan, men her omskapt til et ekspressivt bluesrock-manifest. Teksten tar utgangspunkt i den gamle folk/blues-tradisjonen, Blind Lemon Jeffersons sang om Texas-gambleren Jack O’ Diamonds, men via Dylans penn og Carruthers’ komposisjon og Shel Talmys produksjon blir dette noe helt nytt. Ta med at Talmy hentet inn to nøkkelpersoner til innspillingen: Jimmy Page (gitar) og Nicky Hopkins (keyboards).
Resultatet er en singel som er like kompromissløs og pågående som The Pretty Things i flammer. Låten åpner med truende elgitar-arpeggio badet i ekko, så skyter den fart, trukket av Carruthers glam av en stemme og en infernalsk utålmodig rytmegitar. Vi feier gjennom et arrangement som tar seg friheter, rokkerer om på virkemidler og tempo, og fyker videre, og legg merke til det orgelet, det pludrer og bobler og foregriper den elektriske krukken til Tommy Hall i 13th Floor Elevators et drøyt halvår før de fantes.
Det er en helt fantastisk uryddig innspilling. En one of a kind. Carruthers’ vokal, nervøs, ladet og intens, arpeggiogitarene, den drivende rytmen, alle påfunnene på veien, og endelig - avrundingen som ifølge George Fishman er “beautifully constructed… with a wonderful final chord”.
Dette er en uoppdaget klassiker – en urkraft fra den britiske undergrunnen anno 1965.
Den første inkarnasjonen av Fairport Convention inkluderte en versjon av denne låten på sin selvtitulerte debut-LP på Polydor.
New Musical Express:
Star of the recent BBC-1 play “Man Without Papers,” Ben Carruthers features the song specially written for it—“Jack O’ Diamonds.” A plaintive, folksy handclapper, with lyrics by Bob Dylan. Fascinating, gripping. Parlophone.
(Derek Johnson)
Ronny & The Daytonas: "Beach Boy" (Stateside) ****
Ronny & The Daytonas, surfbandet fra Nashville ledet av John “Bucky” Wilkin, var kjent for å forene vestkystens solskinns-sound med sydstatenes pophåndverk. Selv om gruppen kom langt fra Californias strender, traff de stilen med overbevisning og et skarpt øre for detaljer, slik de beviste med gjennombruddet "G.T.O." året før.
"Beach Boy" er ikke egentlig en pastisj, men en genuint stilsikker surfelåt, utført med alvor og respekt for genren. Her er det særlig Jan & Dean som peker seg ut som referanse – det trippende gitardrivet og falsettkoringen av Dean Torrence-typen er på plass, men uten denne duoens lekne og sprø innfall. Denne gruppen mener alvor. Alt sitter: vokal, harmonier, gitarer er perfekt avstemt. De går ikke nye veier, men de går godt. Det er ganske fint. Noen ganger er det nok.
New Musical Express:
West Coast fast-shuffle surf beat with falsetto counter-harmonies from Ronny and the Daytonas, with “Beach Boy.” A gimmick title, because they’re doing their utmost to sound like the Beach Boys. Ultra-fast tempo. Stateside.
(Derek Johnson)
Julie Driscoll: "Don’t Do It No More" (Parlophone) ****
Julie Driscoll var en britisk sanger som i løpet av 1960-tallet gikk fra å være anonym R&B-artist til å bli et stilikon for den britiske psych-scenen. Senere ble hun kjent for sitt samarbeid med Brian Auger og for sin dramatiske, nesten ekspressive vokal, særlig på klassikere som “This Wheel’s on Fire”. Men på denne tidlige innspillingen var uttrykket hennes fortsatt i støpeskjeen.
"Don’t Do It No More" er rytmisk rhythm & blues med et groovy kjellerpreg, en trommeslager med autoritet og enkelte propellaktige overganger, samt et mykt, medfølende og hvispende gitarkomp. Julies røst er mer alminnelig her enn hun senere skulle bli kjent for, selv om dette delvis kamufleres ved at hun synger duett med seg selv – og lar stemmene kommunisere fremfor å dupliserer hverandre. Vokalen formidler en blanding av følelse og usikkerhet ved tanken på det kommende, uunngåelige sviket.
New Musical Express:
JULIE DRISCOLL sounds more mature in the Inez and Charlie Foxx number “Don’t Do It No More,” dual-tracked with soulful interpolations.
(Derek Johnson)
Chris Farlow & The Thunderbirds: "Buzz With The Fuzz" (Columbia) *****
Chris Farlow & The Thunderbirds var blant de mest distinkte navnene i den britiske R&B- og mod-bølgen midt på 60-tallet, med Chris Farlows power-vokal og Albert Lees gitar i front. Bandet leverte kompromissløse singler på Columbia.
"Buzz With The Fuzz" serverer drivende orgel og gitarjazz med blåser-øs og hofteswing. Albert Lee spiller fingerrapp jazzgitar, horn og orgel slynger seg gjennom arrangementet, tidvis som utrykningssirener, delvis som klubbjam. En låt på kant med loven. Farlows vokal er intens og aggressiv. Teksten moden for politianmeldelse med sine referanser til lovbrudd, joint-røyking og ung erotikk. Attituden er uomtvistelig: Dette er rå, britisk rhythm & blues som gir mods-miljøet sitt definitive soundtrack.
Låten ble ingen kommersiell suksess. Ikke så rart da få radiostasjoner tok sjansen på å spille den.
New Musical Express:
CHRIS FARLOW and the THUNDERBIRDS (Columbia) feature a novelty r-and-b opus “Buzz With The Fuzz.” Throaty semi-shouted vocal, with organ, saxes and guitar. “You’re The One” is an exciting, breath-taking, wild raver.
(Derek Johnson)
Brenda Holloway: "Operator" (Tamla Motown) ****
Brenda Holloway var Motowns store vestkysttalent – født og oppvokst i Los Angeles, signert som 17-åring, og kjent for sin dramatiske, følsomme stemme og et mer “californisk” uttrykk enn resten av Motown-familien. "Operator" ble skrevet av Smokey Robinson, først spilt inn av Mary Wells i 1963, men Holloways versjon fra 1965 er blitt stående som den definitive.
Singelen ble ingen stor hit – den nådde 78. plass på Billboard Hot 100 – men har fått et sterkt ettermæle. Ifølge Motown Junkies: “improves on the original,” og Holloway “sings with a nervy, heartfelt edge, never tipping into sentimentality.” En fan beskriver låten som “ideal for late night listening,” og gir den 9 av 10 i karakter.
Produksjonen er klassisk Motown med stramme trommer, elegant bass og koring fra The Andantes, og Holloways vokal bærer låten med en balanse av sårbarhet og selvsikkerhet.
New Musical Express:
On “Operator,” the underrated BRENDA HOLLOWAY has the husky, sensual approach of a Mary Wells. This, combined with an insidious Motown beat and catchy tune, makes absorbing listening. But the strings are unnecessary. Tamla-Motown.
(Derek Johnson)
Eden Kane: “If You Want This Love” (Fontana) ****
Eden Kane, født Richard Sarstedt, var et britisk tenåringsidol med røtter i tidlig 60-talls pop, kjent for melodisk teft og elegante produksjoner, selv etter at den første popbølgen hadde lagt seg. Han var bror av Peter Sarstedt og Robin Sarstedt, og hans største hit var “Well I Ask You” i 1961.
"If You Want This Love", utgitt i juni 1965, åpner med en ornamentert, skjev og forventningsskapende strykerinngang over en mer elegant variant av den klassiske hestetrampern. Her er det blåtonet kveld, neon reflektert i blank og fuktig asfalt, et komp man får lyst til å knipse til, avventende og slentrende, trigget av lekne trommedetaljer. Strykerne brukes spartansk, men effektivt, og svaier inn i natten arm i arm med et plystrende orgel. Det er ganske lekkert – stilsikkert, kontrollert og tydelig britisk, men likevel med et snev av nattens frihet.
New Musical Express:
EDEN KANE
“If You Want This Love” starts with a lavish string section and walking-pace rhythm and Eden Kane huskily whispering the melodic refrain.
Then suddenly it breaks into cantering pace, with organ dominating the backing, and Eden chatting instead of singing. A peculiar mixture!
Chris Curtis wrote beat-ballad “Have I Done Something Wrong,” with organ and spirited group. On Fontana.
(Derek Johnson)
Julie London: "Charade" (Liberty) ****
Julie London var kjent for sin silkemyke og dempede vokalstil, og på "Charade" skrider hun elegant gjennom Henry Mancini og Johnny Mercers ballade – omgitt av et strykerarrangement av tyll og fløyel, og et piano som legger svale klangfarver inn i bildet. Etter hvert glir et diskret kor inn og gir både støtte og svar, uten å stjele fokus fra Londons kjølige, menelegante vokal.
Hun tolker melodien med kontrollert varme, og holder linjene klare uten store krumspring eller vokale overslag. Resultatet er en sofistikert, tilbakeholden versjon som legger mest vekt på stemning og uttrykk. Hun åpner vinduet til et ørlite utsnitt av virkeligheten, og lukker det igjen etter to minutter og 30 sekunder. Stemningen henger igjen. Og du merker en øm berøring av savn.
New Musical Express:
That delectable charmer, JULIE LONDON, combines two modern standards on her latest single, the Mercer-Mancini “Charade” and the Bacharach-David “Wives And Lovers.” As you might expect, a smooth and polished styling. Liberty.
(Derek Johnson)
Migil 5: “One Hundred Years” (Pye) ***
Migil Five var av de aller første hvite bandene som spilte ska da de entret engelske hitlister med "Mockingbird Hill" i mars 1964. og kom John Lennon og hans "I Call Your Name" i forkjøpet. "One Hundred Years" er til gjengjeld aldeles fri for innovasjon. De går egentlig motsatt vei, for det hersker ingen tvil om at denne innspillingen ligner farlig mye på Manfred Manns slager fra januar 1965, "Come Tomorrow". Stop-start-rytmen, kubjelle, breie saksofoner, et sakte og dypt rullende piano og en mann som roper det hele ut hver gang han når refrengets klimaks, det låter profft, men egentlig ikke særlig engasjerende. Det var mer futt i bluebeat-forsøkene deres i 1964.
New Musical Express:
MIGIL FIVE
Former blue beat specialists, the Migil Five retain an insidious and compulsive rhythm for “One Hundred Years.” More in the r-and-b style—with piano, sax and maraccas—it’s noteworthy for the soul-searching Mike Felix vocal. Don’t see it as a hit, though.
Fats Domino wrote “I’m In Love Again,” a light-hearted bouncer with rinky-tinky piano backing. Very bouncy! On Pye.
(Derek Johnson)
Bobby Rydell: "Ciao Ciao Bambina" (Cameo-Parkway) **
Bobby Rydell var en amerikansk popsanger og tenåringsidol fra Philadelphia, kjent for slagere som "Wild One", "Volare" og en rekke dansegulvfavoritter på begynnelsen av 60-tallet.
Halvveis ut i 1965 er timeglasset snart tomt. Han fremstår i “Ciao, Ciao Bambino” som syngemann med desperat smil, knipsende håndbevegelser og lakksko - på vei over gulvet med solid storband i ryggen og fantasien dypt inne på Bobby Darins enemerker (og litt Frankies). Dette er oppskriftsmusikk helt uten samtidsforståelse. Bobby er en has-been og sliter med å innse det.
"Volare", javel, men "Ciao, Ciao Bambina" er bare trist.
New Musical Express:
BOBBY RYDELL (Cameo) offers a swinging, punchy styling of the Italian “Ciao Ciao Bambina.” It’s vibrant, infectious, and whistleable, with a big-band backing. Romantic rockaballad “Voce De La Notte” is also Latin flavoured.
(Derek Johnson)
Doris Troy: "Heartaches" (Atlantic) ****
Doris Troy var en amerikansk soul- og R&B-sanger, låtskriver og korvokalist, mest kjent for klassikeren "Just One Look" og sitt arbeid med flere av de største britiske og amerikanske navnene på 60-tallet. Hennes stemme var en distinkt miks av gospel, pop og blues – alltid med et personlig uttrykk.
"Heartaches" åpner med høytflagrende strykere, før et slentrende countrykomp av gitar, bass og trommer legger grunnlaget. Over dette tømmer Troy sitt hjerte i episk sjelekval. Pianoet bidrar både med lette melodilinjer og spretne, små hopp, og resultatet er en interessant stilart-kombinasjon. Her er det veldig mye å like.
Doris ble senere kompis med The Beatles og ga ut to singler og en LP på Apple.
New Musical Express:
DORIS TROY
Shimmering strings herald the bluesy ballad “Heartaches” (Atlantic), with an underlying guitar figure. Doris Troy really lives the sentiments of the title, and both scoring and interpretation are first class.
Unfortunately, it’s out of character with the charts, but well worth hearing.
Contrasting slap-happy r-and-b opus “You’d Better Stop” has an enthusiastic chanting group.
(Derek Johnson)
Samtidig, tilbake i Norge …
Alt ved det gamle i Norge. Countrymusikken eier nasjonen. Men snart kan endelig LP-listen skiftes ut. Vi venter spent på juli-listen. Og hvis du synes det er en nerdete billedtekst, har du helt rett.
Nå ser dert stygt ut. Jailbird Singers farlig nær toppen. Elvis på gang. Beatles på hell. Bare Hep Stars igjen å håpe på.
Her blir det forhåpentligvis rokkeringer når juli-listen kommer.
De ble ikke anmeldt. Men så kunne ikke NME ignorere dem lenger, for inn på listene føk The Byrds.
Ikke helt trygt å ha yngre bror som kjeder seg hjemme i England, når man selv er bortreist på turné.
Lurer på hvem det var som laget de piketegneserie-annonsene til Moody Blues. De kan umulig ha hjulpet på den allerede labre interessen for gruppens plater.
Animals likte heller ikke sine egne hits. Merkelig holdning. Fansen ble naturlig nok lei seg når de leste sånt.
To klassiske Dylan covere og den evige saken om hjertemist i San Francisco. Dessuten er Klaus Voormann klar for tjeneste i Nortre Dame Hall på Leicester Square. Hver søndag kveld. Men det var ikke denne trioen som skulle gjøre Klaus berømt, det var Manfred Mann og The Beatles. I 1966.
Den selvhøytidelige Derek Johnson (med hentehår og pipestemme) slår til igjen. Det samme gjør forresten John Lennon. Og det er langt mer vellykket.
Stones var i Oslo, Beatles valgte Paris. Det ble en del reising på popstjernene før i tiden.
Det ble alltid krøll når Kinks skulle erobre Amerika.
Oslo-kinoene 25. juni 1965:
Mange stengte kinoer den sommeren. Av filmene som gikk, hadde jeg bare sett Zorba (med følge) og Stompa. Kino var ikke viktigst for 12-13 åringer som meg. Men Freia sjokolade hygget jeg meg med mange ganger. Visste ikke at det gikk an å hygge seg bråkete med sjokolade. Det var kanskje noe de voksne drev med?