Helt vanvittig fantastisk, Nick Kents føljetong om Brian Wilson og The Beach Boys. Kanskje det beste stykke rockjournalistikk som noen gang er blitt skrevet. Bare scroll nedover, og les.

Den legendariske sommeren 1975 kryper enda et skritt nærmere. Jentene er reist. Alt er i det uvisse. Men vi har ennå enda et siste beger av bekymringsfri ungdomstid igjen, rørt ut med en teskje nåtidsmalurt, sankthansfest i Jarveien 18. Været strålende, bekymringene få, selvmedlidenheten episk - særlig et godt stykke ut i “My Generation” fra “Live At Leeds”. Tormod-dansen når sitt absolutte høydepunkt i partiet hvor alt stopper opp og Towenshend fokuserer på sjokk-gitar. Tormod holder trassig takten, i den grad den finnes, hodet kastet bakover, øynene lukket, en tjafs av hår i munnviken, armene kastet frem og tilbake, frem og tilbake i stakestil, de lange, tynne bena i sleng-jeansen blafrer sidelengs, knærne slår sammen og spretter fra hverandre igjen. Tormoddansen.

Christian har mistet en sko og blir båret omkring av kvinnen fra tundraen. Hun er sterk. Jeg tror ikke han kan snakke. Selv er jeg i full gang med å finpusse min rollefigur, weltschmerz-mannen for hvem alt håp er ute og som selv stjernene hånler av. Han akker og veer, og roper en uoppnåelig kvinnes navn ut i sommernatten. Han kommer ut av det et øyeblikk da han får øye på Christians sko ute i rosebedet. Men så setter noen på “Blood On The Tracks” og verdenspinen blir fullkommen. Sankthans. Snart ferie.

Dagens avisforside skryter av sykkelens overlegne egenskaper i rushkøen, 50 år før sin tid. Vietnam-flyktningene vil allerede hjem. Og sannelig skremmer Arbeiderbladet med hekser og fullmåne og seanser. Antagelig har de fått nyss om at Købersaken fra 1935 skal gå som føljetong i Dagbladet hele sommeren. Den utløste stadige krangler. Ingen ting var viktigere enn å sikre seg Dagbladet først og ligge på svabergene ute på Mærdø og finlese det mørke, og uløste kriminalmysteriet. Ingen pine var sterkere enn 3. plass i køen for å lese det nyeste kapittelet i Køber-føljetongen. Av og til lurte man på om Audun forsøkte å lære seg hele artikkelen utenat, så sakte gikk det.

Jeg har aldri vært på en skikkelig hardcore seanse med ekte spiritister. Men vi hadde jo noen sånne teenage-versjoner, og var man in the mood, var det lett å skvette hvis glasset beveget seg. For eksempel. Enda alle visste at det var Tore.

Ukens New Musical Express dreier alt som om de fire tettpakkede sidene om Brian Wilson og The Beach Boys. Første del av en føljetong skrevet av Nick Kent. Mitt store forbilde den gang. Den artikkelen tåler å leses igjen.

Nyhetssidene i NME melder at

… George Harrison lanserer et nytt band på Dark Horse: Jiva.

… Led Zeppelin-filmen er snart ferdig. Spilletiden blir på to timer og vil inneholde scener med hver av medlemmene i uvanlige settinger, Robert Plant plassert i Wales i det 14. århundre, blant annet.

… Ritchie Blackmore er sluttet i Deep Purple, plassen hans overtas av Tommy Bolin.

… Elton Johns Wembley-konsert i dag er fullstendig utsolgt, 72 000 billetter ble bare revet vekk.

Dette er London …

Overraskende at den tøysesinglen vender tilbake på 1. plass, men Eltons posisjon på LP-listen kan man forstå, selv om albumet slett ikke er så herlig som mange mente den gang.

***Favoritter på single-listen er Wings, 10cc og Steve Harley. LP-listen inneholder i hvert fall ti megafavoritter.***

Ukens 13 nyheter på single

ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, denne uken signert Charles Shaar Murray, NMEs dårligste anmelder siden Andy Gray.

Eno: “The Lion Sleeps Tonight (Wimoweh)” (Island) *****

I Brian Enos versjon av “The Lion Sleeps Tonight” fra 1975 blir den gamle klassikeren forvandlet til en vokaldrevet kunstpop-konstruksjon der det eksotiske og det intime møtes. Her er ingen doo-wop-nostalgi eller tribal pastisj, men i stedet et egenartet lydbilde der synth-metronomen og lette, synkoperte bassganger med ska-preg legger grunnlaget. Pianoet dytter rytmen fremover mens et subtilt orgel gir varme under Enos vokale manøvreringer. Det mest slående er kormontasjen: et virvar av Enos egne stemmer lagt oppå hverandre i komplekse harmonier som er, vel overveldende og henrivende. I mellompartiet bygger han videre med synth-blåsere som løfter det hele mot det storslagne, før arrangementet puster ut og daler mot utgangen på vokalt brus over trillende pianotoner.

Låten er blitt kalt “en merkelig vakker avsporing” og “the definitive art-pop take on the song.” Det er ingen ambisjoner om listetopper her, men en leken og respektfull behandling av en låt med lang og komplisert historie – fra Solomon Lindas “Mbube” i 1939, via The Weavers og The Tokens, til dette særegne kammerspillet av stemmer, synther og subtil rytmikk. Dypt fascinerende.

New Musical Express:

TRASH AESTHETIC TRIUMPH OF THE WEEK

ENO: “The Lion Sleeps Tonight (Wimoweh)” (Island). I actually listened to this record, which was gilding the lily more than somewhat. The idea of this record — or, to be precise, the fact of its existence — is far more important than the petifogging details of what it actually sounds like. It sounds okay, in fact, but that’s not the point. The point is that Eno has made a record of “The Lion Sleeps Tonight (Wimoweh)”, and that is enough. Once you know that the record exists, listening to it is undoubtedly something of an anti-climax. Indeed, Eno actually making the record is an anticlimax. He shoulda just advertised it, and let the world wonder what an Eno version of “The Lion Sleeps Tonight (Wimoweh)” would have sounded like. I mean, whatever happened to mystique?

(Charles Shaar Murray)

The Beach Boys: "Sail On, Sailor" (Brother/Reprise) *****

“Sail On, Sailor” åpner Holland-albumet og markerer et tydelig stilskifte i The Beach Boys’ katalog. Med Blondie Chaplin i front gir bandet slipp på sine solblekede harmonier og kaster seg ut i tung rockelåt med groove og sjel, og endog blues. Carl Wilson er låtens producer og multiinstrumentalist da han står for koring, piano, elektrisk Wurlitzer-piano, elektrisk gitar, Hammond-orgel og ARP Odyssey-synthesizere. Med andre ord bærer han nesten hele låten. Daryl Dragon bidrar på clavinet, og arrangementet understøttes av en tett rytmeseksjon og diskret sax.

Vokalt er dette enestående i gruppas historie: Chaplins raspende soulstemme gir sangen et jordnært alvor som står i sterk kontrast til deres mektige, flerstemte harmonier. Flere fans har kalt den “the best thing they did post-Smile”.

Innspilt i Nederland og Los Angeles, utgitt i 1973 og re-utgitt i 1975 (i forbindelse med deltagelsen på Elton John-happeningen på Wembley), fikk “Sail On, Sailor” beskjeden listeplassering, men har senere blitt anerkjent som et høydepunkt i bandets katalog. Brian Wilson hadde lite med låtens fullbyrdelse å gjøre utover å være medkomponist, og har både kritisert og rost den i ulike intervjuer. Låten ble opprinnelig skrevet av Van Dyke Parks og Brian Wilson, med senere bidrag fra Tandyn Almer, Jack Rieley og Ray Kennedy. Den lange og forvirrende komponistlisten speiler kanskje også bandets tilstand på denne tiden – splittet mellom nostalgisk pop og ønsket om å være relevante i et mer albumorientert rocklandskap. Men midt i dette står “Sail On, Sailor” som en bemerkelsesverdig, konsentrert og vokalt sterk prestasjon – en sjelden blanding av desperasjon og fremdrift.

New Musical Express:

TIE-IN WITH FORTHCOMING MASSIVE EVENT DEPT.

THE BEACH BOYS: “Sail On Sailor” (Brother-Reprise). Hmmm. For some peculiar reason, this record seems to be too slow, like as if (sort of) the turntable was revolving at too lethargic a pace. It isn’t until that glorious chorus comes in that the plodding seems to stop and the soaring takes over. Prognosis: either the world has speeded up since 1973, when this song was first made public knowledge on the “Holland” album, or the Beach Boys have gotten slower, which on the face of it is manifestly absurd. Archivists will note that the song was composed by Rieley/Kennedy/Almer/Parks/Wilson, and that the plodding effect is mainly due to the drumming. Not crisp enough. Glur-r-r-r-r-p.

(Charles Shaar Murray)

“Prima Donna” gir et friskt pust av rå, teatralsk kraft midtveis på “Return to Fantasy”-albumet, med sin blendende kombinasjon av klassisk rullende hardrock og en kraftfull blåser-rekke som virkelig går all in. Låten, utgitt som single i juni 1975, er skrevet av Byron, Box, Kerslake og Hensley, og innspillingen fant sted i London samme vår. Den ga fansen hakeslepp med sin høyst uventede flørting med Chicago-blås og voksenrock. Byron er i fortellermodus og får et strålende komp å flyte på. Det er lekent og teatralsk. Mel Collins’ saksofonspill gir et blues-løft, og bandets vokale harmonier med nevnte Byron i føringen – setter prikken over i-en i en låt som viser en bredde i Uriah Heeps musikalske evner som tok mange på sengen.

Som Uriah Heep-kritikere ofte påpeker, markerer “Prima Donna” bandets vilje til å leke med form og stil uten å miste sin progheavy-energi. Singlen nådde topp 10 i Danmark og nummer 3 på VG-listen. Resultatet er svært akseptabelt. Uriah Heep funker med blåsere og snev av Las Vegas’ plysjgardiner. Et solid høydepunkt på den undervurderte “Return to Fantasy”.

New Musical Express:

MOST LIKELY CONTENDER FOR THE GRAND FUNK MEMORIAL PRIZE

URIAH HEEP: “Prima Donna” (Bronze). ‘Ere — I fought these blokes was one a’ yer progressive groups like. This single ain’t progressive at all, though — it’s just a 12-bar stomper with a lot of brass and some aggressive drumming. It bounds along quite intimidatingly and doesn’t even have guitar and keyboard solos, for which omissions it gains a bonus of five merit points. Sadly enough, these are promptly lost because the song’s about bein’ a rock star and includes references to limousines. Plus it has a fade ending, and fade endings are right out. The way to get good reviews these days, boys, is to use lots and lots of echo, preferably at sublimely inappropriate moments a la Johnny Cool. Incidentally, how come Chinn and Chapman haven’t got anything out this week?

(Charles Shaar Murray)

The Rubettes: "Foe Dee Oh Dee" (State) ***(*)

“Foe Dee Oh Dee” ble utgitt sommeren 1975 og representerer et skifte fra The Rubettes’ tidligere glaserte vokalpop til en mer gitarforankret, boogie-stil. De låter faktisk nesten som Status Quo – riffene ligger tett, og appellerer til headbang-foten. Trommeslageren er tydelig plassert i miksen og legger inn en “snublende” aksentering som gir låten et spenningsmoment. Vokalmessig lener de seg fortsatt på 50-tallsreferanser i form av doo wop-kor, men disse ligger nå over et rockbasert fundament. Helt OK.

Singelen nådde topp 20 i Storbritannia og ble spesielt godt mottatt i Frankrike. Man regner den som en overgangslåt – en litt av hvert-låt, glam, retro, rock – og likevel ingen av delene. Et forsøk på å tilpasse seg et marked i endring.

Det er ikke så mange som snakker om Rubettes, så man kan vel ikke akkurat beskylde dem for å ha lykkes.

New Musical Express:

BEST PRODUCED DUMB RECORD OF THE WEEK

RUBETTES: “Foe-Dee-O-Dee” (State). Dunno about you, but I reckon it’s time the ’50’s were left to fend for themselves. I mean, the Rubettes are still in there plugging away with thinly disguised revibes of “At The Hop” and it doesn’t exactly fold back the boundaries of civilisation much further, but it’s got an excellent guitar and keyboard sound and a good ending, which means that they’re several points up on Showaddywaddy.

(Charles Shaar Murray)

Gary Glitter: “Doing Alright with the Boys” (Bell) ****(*)

“Doing Alright with the Boys” viser Gary Glitter på sitt aller mest selvsikre, og står fram som en glimrende representant for glamrockens pomp og prakt. Produsert av Mike Leander som skrev låten sammen med Glitter selv. Det åpner som alltid med et hardtslående trommegroove som setter tonen - og fortsetter låten ut. Glitter er i karakteristisk allsangmodus, her ropes over jungelbeat’en, mens arrangementet fylles ut av turbogitarer på flybensin og punchy basslinjer. Effekten er en perfekt blanding av øyeblikkelig og teatralsk rock, hvor det overdådige glam-soundet tøyles akkurat nok til at melodien og energi får skinne.

Singelen nådde 6. plass i England. Den ble en av Glitters 13 topp-ti-slagere på rad, noe som befestet hans status som en glamperiodens onkel Einar. «Doing Alright with the Boys» forble populær i hans live-sett, og ble tolket av Joan Jett i 1980. Selv om sangen ikke er i samme liga som «Rock and Roll (Part 2)», har den tålt tidens tann. Det har som kjent ikke Gary Glitter. For ham var dette begynnelsen på slutten. Han skulle snart få annet å bekymre seg over enn svakere opplagstall.

New Musical Express:

This week’s mot honourable failed classic

GARY GLITTER: “Doing All Right With The Boys” (Bell). For the first minute, this sounds like a return to the classic days of Glitter with flailing robot drums and dustbin voices grunting semi-comprehensibly in the middle distance before Mike Leander switches in the automatic guitars and we learn that Mr. Glitter is doing all right with the boys now that his woman done caught that Sout’boun’ train. Unfortunately, the texture gets a little muddy and monotonous after awhile and the general effect isn’t as captivating as “Hello Hello” or “Do You Want To Touch Me”, the twin peaks of G.G.’s career so far, but it’s still the best Gary Glitter record for a long, long time. Rock and roll needs records like this. What for I haven’t the faintest idea.

Incidentally, a Mr. John Rossall, who used to be a member of the Glitter Band and was last seen posing for advertising photographs dressed up as the touring version of David Bowie, has a new single of his very own released this week on the very wonderful Bell label. It is entitled “I Don’t Know Why”. I mention this purely as a matter of public record.

(Charles Shaar Murray)

Carly Simon: “Attitude Dancing” (Elektra) ****

“Attitude Dancing” ble utgitt som første single fra “Playing Possum” i mai 1975 og fremstår som en livlig blanding av pop, rock og tidlig disco. Produsert av Richard Perry, drives låten fram av et stramt trommespor levert av Jim Gordon og kledelige streng- og blåserarrangementer av Paul Riser. Carly Simon spiller piano og fører an med en selvbevisst og leken vokal med et lite kattesnerr på lur. Backingkoret med Carole King i tet gir låten et livlig uttrykk. Melodisk og rytmisk er sporet bygget rundt Simon og Jacob Brackmans tekstlinje “Attitude dancing – strut around the floor in a new attitude”, som i seg selv oppsummerer låtens budskap om selvhevdelse og artistisk uttrykk.

Kritikere omtaler “Attitude Dancing” som et av de mest spennende sporene Carly Simon ga ut etter “You’re So Vain.” Rolling Stone beskrev den som “albumets showstopper” med “stilig horn og skarpe stryker” og fremhevet Gordons trommer som “impeccable, essential drumming.” Singelen nådde 21. plass på Billboard. Svært akseptabelt. Den nedenstående “anmeldelsen” fra Charles Shaar Murray sier alt om ham, og ingen ting om platen han skulle uttale seg om. For en klovn.

New Musical Express:

TITS’N’ASS OF THE WEEK

CARLY SIMON: “Attitude Dancing” (Elektra). Oh, Christ.

(Charles Shaar Murray)

“Run Billy Run” er en sjelden vokalsingel fra The Shadows, og viser bandet i en langt mer popsentrert og leken drakt enn deres klassiske instrumentale uttrykk. Bruce Welch, bandets faste rytmegitarist, trer frem som hovedvokalist, og leverer en uanstrengt og tiltalende innsats omgitt av karakteristiske harmonikoringer fra de øvrige bandmedlemmene. Arrangementet har en spretten, ompa-puls og lystig atmosære. De har jobbet grundig med lydbildet, og særlig bidrar Hank Marvin med oppfinnsomme detaljer, faktisk styrer gruppen tett opp mot 10cc i perioder. Ikke helt der, men likevel.

Låten ble ingen stor hit og forsvant fort fra spillelistene, men har fått etterliv som kuriositet blant Shadows-fans, mye på grunn av sitt sjeldne vokalfokus og sitt tydelige brudd med bandets ellers så distinkte sound. “Run Billy Run” er en velspilt poprocker fra Shadows – kompetent, men ikke uforglemmelig.

New Musical Express:

MEANWHILE BACK AT THE B-SIDE

THE SHADOWS: “Run Billy Run” (EMI). Bad Paul McCartney, but that doesn’t matter. On the B-side is a gen-you-wine Shads instrumental, and halfway delightful it is too. By this I mean that it’s delightful up until halfway through when it just starts repeating itself. The artefact under discussion, by the way, is entitled “Honourable Puff-Puff” (glurr-r-r-r-r-r-p), and it features a quiet gentlemanly disagreement between Hank B. and the lads as to whether they’re playing Chet Atkins or Kool And The Gang before Brian Bennett attempts to sort it all out with a phased drum solo. Then repeat. S’easy. S’wonderful. S’hot. Glur-r-r-r-p.

(Charles Shaar Murray)

Jimme Shelter: "Achin' In My Heart" (Oval) ****

Under pseudonymet Jimme Shelter spilte Glasgow-fødte Jimme O’Neill (senere kjent fra Fingerprintz og The Silencers) inn denne selvkomponerte solo-singlen, “Achin’ In My Heart”, som et tidlig høydepunkt i sin karriere. Låten er preget av solskinns-pop med lekent skranglende rytmegitar, innflettede røffe kommentarer fra en elgitar, rytmen hele tiden skiftende i støt-stopp-støt fasong - og helt i tet, Jimmes vokal, lagt høyt og mot grensen til falsett. Alt veldig crisp, veldig tiltalende selv om man ikke føler seg presset til å gi mannen en sigar. God og personlig britisk indierock. Fin B-side også, “Cold On Me” har en nedtonet, inderlig karakter, og bidrar til å forsterke inntrykket av O’Neill som en mann å holde øye med.

Historisk sett er denne singelen interessant som O’Neills første musikalske signal, hans eneste solo-innspilling under navnet Jimme Shelter. Den ble utgitt på Oval Records i Storbritannia, og døde døden. Verdt en sjekk.

New Musical Express:

MOST UTTERLY DISARMING SINGLE OF THE WEEK

JIMME SHELTER: “Achin’ In My Heart” (Oval). Jimmie Shelter??? Oy gevalt, vas dis vid der silly names awreddy? “Achin’ In My Heart” is a beautiful pop single, actually, a genuinely innocent piece of work which effortlessly and probably unwittingly synthesises Curtis Mayfield, Speedy Keene and early-’60’s guitar pop in such an unutterably charming way that you almost overlook the slightness of the song. Shelter (who thought up the name, anyway?) combines the ethereal vocal ambience of the two aforementioned gents with the best one-note guitar solo of the year. The pause that refreshes.

(Charles Shaar Murray)

“I Surrender” fra 1975 er en sjelden og stillfaren perle fra det britiske reggae-undergrunnsmiljøet, utgitt på Ackee-labelen. En spartansk produksjon, bassen og stemmen (med ekko) og en laidback trommeslager med snert i markeringene, styrer innspillingen - med kontrollert bidrag fra gitaren. Men noen få ganger blafrer det til, et plutselig utbrudd av wah wah, et like plutselig innfall fra en fløyte, det er låtens utporsjonerte krydder.

Denne minimalistiske, men stilige roots-reggaen utmerker seg ved å holde alt tilbake til fordel for groove, atmosfære og detaljer. “I Surrender” ble aldri noen hit, men verdsettes av samlere og reggae-entusiaster for sin tilbakeholdte sjarm og subtile oppbygning, den er behersket, rå og elegant på én gang.

New Musical Express:

MOST PERFECTLY STONED SINGLE OF THE WEEK

JOHNNY COOL: “I Surrender” (Ackee). Glur-r-r-r-r-p. Summer is traditionally a time for the breed of record usually referred to as “mellow”; “I Surrender” is so mellow it hurts. In the currently popular “reggae” vein, it’s so goddam laid-back it sounds as if half the musicians didn’t even show for the session. It just chugs along quite imperturbably with Mr. Cool announcing his surrender at regular intervals and occasionally falling into a gigantic pool of tape echo (a la Bob and Dave’s “Good Morning Little School Girl”). Tape echo rools, okay? Meanwhile there’s some alarmingly desultory flute and much more of the same on the B-side (this time entitled “I Surrender (Peacefully)”), only with less bass and drums, a percussion effect that sounds like a scratch in the record and a few lines of actual song. If this record is played loudly enough, often enough and publicly enough, it could well bring Britain to a standstill. It’s already brought me to a standstill, but then … glurr-r-r-r-p.

(Charles Shaar Murray)

Brook Benton: “Rainy Night in Georgia” (Atlantic) ******

“Rainy Night in Georgia” ble innspilt av Brook Benton i november 1969 med Arif Mardin som produsent og utgitt på Cotillion/Atlantic i desember samme år. Innholdet er en rolig og melankolsk R&B-ballade, bygget opp rundt en myk, men likevel tydelig rytmisk struktur – med pulserende bass, dempet trommespill og et inviterende groove. Benton leverer en vokal med dyp, sliten autoritet som omfavner Tony Joe Whites tekstlige bilder – sangen om regnet, stillheten og lengselen – og gir låten en inderlig varme og følelsesdybde.

Arif Mardins produksjon tilfører sporet en rik, men aldri overpyntet ramme – her brukes diskret orgel, en bluesy, melodisk gitarfigur (av Cornell Dupree) og et sørgmodig, men aldri sentimentalt strykerarrangement som forsterker stemningen uten å overskygge Benton. Hans vokal ligger som et anker i midten, intonasjonen er myk, men hver linje bærer snev av feberhet bekjennelse i seg – dette er ikke en aktør som spiller rollen, men en som eier sangen fra innerst til ytterst.

“Rainy Night in Georgia” er en gjennomført soulklassiker – en fullkommen kombinasjon av tekst, stemning og prestasjon – som trygt kan defineres som Brook Bentons ubestridelige mesterverk og en av de beste balladene fra slutten av 1960-tallet.

Da den håpløse Murray heller ønsket å tøffe seg ved å være annerledes og fokuserte på B-siden, tar vi noen ord om den også:

“Shoes” fungerer som en solid kontrast til A‑sidens melankolske balladeri. Låten legger seg trygt i mellomtempo, med et luftig bandarrangement levert av Dixie Flyers – gitar, bass og beskjeden tromming – tonet ned til for ikke å overskygge Bentons varme, elegante bariton. Fin låt, men uten samme publikumsappell som “Rainy Night in Georgia”,

New Musical Express:

NEARLY THE MOST WONDERFUL SINGLE OF THE WEEK

BROOK BENTON: “Rainy Night In Georgia”/“Shoes” (Atlantic). “Rainy Night In Georgia”’s okay, though it spends far too much time farting around before it gets to chorus, which is far and away the best bit. “Shoes” is the killer, though; unquestionably one of the slinkiest records ever made. Backed up by the Dixie Flyers, Mr. Benton urbanes his way through an extremely deft Don Covay song about how his shoo-o-o-o-es keep walkin’ up to his baby’s do’ even though she got herself a brand new pair. The arranger (probably Arif Mardin) has rested an overly heavy finger on the “strings” button, but otherwise it’s as perfect a couple of minutes as I’ve heard for a long time. All powuh to de B-sides!

(Charles Shaar Murray)

Brian Hyland: “Sealed With a Kiss” (ABC-Paramount) *****

Jess Conrad: “This Pullover” (Decca) ***

Brian Hylands “Sealed With a Kiss” har gjennom tidene befestet sin posisjon som en av de store tidlige 60-talls sommerballadene. Låten er bygd rundt en myk og melankolsk melodi, arrangert med et stadig tilbakevendende munnspill, støttende kor og Hylands ungdommelige, men sårbare vokal. Teksten – et enkelt løfte om troskap gjennom en sommeradskillelse, “Though we gotta say goodbye for the summer / Baby, I promise you this / I’ll send you all my love every day in a letter / Sealed with a kiss” – løftes av låtens tilbakeholdne, men effektive produksjon. Kritikere har lenge pekt på at Hyland klarte å formidle både tenåringens usikkerhet og sentimentalitet uten å velte over i det sentimentale, og den særegne stemningen har gjort låten til en gjenganger på “oldies”-radio og sommer-kompilasjoner. Singelen ble en stor internasjonal hit og er blitt tolket i utallige versjoner, men for mange står Hylands original som selve fasiten på denne typen “søt pop med bittersøtt preg”.

Jess Conrads “This Pullover”, utgitt året før på Decca, har fått et mer kultaktig ettermæle, mye på grunn av sin kombinasjon av naiv britisk pop, teatralsk vokal og tekstens absurde omdreiningspunkt – gleden over å gå med en spesiell genser. Med sitt lett overstadige arrangement – fingersnapp, kloppetiklopp sprettent komp, og Conrads svulstige fremføring (“My favourite pullover, I wear it all the time”) – har låten i ettertid blitt omtalt både som et høydepunkt innen “so bad it’s good” og som et ufrivillig morsomt øyeblikk i britisk pophistorie. Enkelte kritikere på 70-tallet trakk den frem på lister over de “verste” singlene fra tiåret, men nyere lyttere har sett låten som et uttrykk for 60-tallets uskyld, lekenhet og den britiske evnen til å omfavne det sære.

Satt opp mot hverandre fremstår “Sealed With a Kiss” som tidløs, sentimental popperfeksjon, mens “This Pullover” står igjen som et kuriøst øyeblikk – like mye humor som popmusikk, men med en sjarm som ikke kan benektes. Der Hyland traff varig med sin lengtende og genuine tenåringsromantikk, lever Conrad på sitt mest camp, uironiske og “engelske”. Til sammen illustrerer de hvor bredt popbegrepet kunne strekkes i begynnelsen av 60-årene – fra det klassisk rørende til det nesten ubegripelig sære.

New Musical Express:

MOST LUDICROUS EXAMPLES OF RE-ISSUED KITSCH

BRIAN HYLAND: “Sealed With A Kiss”/“Ginny Come Lately” (ABC); JESS CONRAD: “This Pullover” (Decca). I suppose Brian Hyland represents the respectable face of nostalgia, since the two songs resuscitated on this single rack up remarkably high scores on the glutin-o-meter and bring a tear to the shades of anybody who was ever involved in a slice of unrequited teen passion. But Jess Conrad? “Listening to “This Pullover” is an equivalent experience to reading Mirabelle on downers. It’s an enthralling little tale of how a young girl knits a pullover for her young man, and whenever he wears the horrid thing he feels the warmth of her love … or something like that. The B-side, “Why Am I Living” is one of the earliest known examples of angst-rock. A flop in 1961, and hopefully destined to repeat its achievement in 1975. No devotee of the truly awful can afford to be without it. Which brings us, logically enough, to …

(Charles Shaar Murray)

Olivia Newton-John: "Summertime Blues" (EMI) ***

Olivia Newton-Johns versjon av “Summertime Blues”, innspilt som B-side til “Follow Me” og utgitt høsten 1975, representerer et markant avvik fra Eddie Cochrans opprinnelige, energiske rockabillyoriginal. I stedet for det røffe og ungdomsopprørske legger Newton-John seg på en behersket softrock-linje, med forsølvede akustiske gitarer, dempet tromming og en jevnt fremadskridende rytme som gir låten en solvarm og avslappet stemning. Vokalen er mild og kontrollert, og hun leverer teksten uten snev av ironi, men også uten den ungdommelige trass som preget Cochrans versjon.

Arrangementet fremhever Newton-Johns styrke som formidler av melodisk, tilgjengelig pop med countryundertoner, og låten føyer seg uanstrengt inn i katalogen fra hennes mellomperiode. Selv om “Summertime Blues” aldri var tiltenkt en hovedrolle i hennes diskografi, og den fikk beskjedent nedslag hos kritikere – NME valgte å anmelde B-siden fremfor A-siden på kødd.

New Musical Express:

LOONIEST B-SIDE OF THE WEEK

OLIVIA NEWTON-JOHN: “Summertime Blues” (EMI). No, my friends, I am not kidding, so for the benefit of those of you with poor reactions, I will repeat that. OLIVIA NEWTON-JOHN: “Summertime Blues” (EMI). It’s not impossible that when 10cc composed the memorable lines “Minnie Mouse has got it all sewn up/She gets more fanmail than The Pope” they were thinking about our Livvy and her perky-kleeno vocalisin’, and she sure sounds gosh-awful cute here, Jack! Nice backing-track, presumably featuring her producer John Farrar on assorted guitars and basses. The A-side, for your information, is a predictably unpleasant performance of John Denver’s “Follow Me”. A nasty business all round.

(Charles Shaar Murray)

Samtidig, tilbake i Norge …

Etter å ha ligget 113 år på VG-listen var det bare rett og riktig at Nazareth fikk skråle fra 1. plass igjen. Denne låten må jeg innrømme at jeg spilte i tung rotasjon på jukeboxen på El Paso i Arendal i juli 1975. Jepp, sommeren 1975 var ikke for nervesvake, og nesten like hyppig spilte jeg “Stand By Your Man”. Andre kan glede seg over at Wings toppet LP-listen. LP’n har vokst over tid. I dag står den som en påle.

***Det er mye her som kan være uheldig for tennene. Jeg sier ikke mer.***

***Paul sniker seg forbi Elton. Hvordan skal dette gå?***

***Min rapport fra Kalvøyfestivalen 1975 kom ikke på trykk i Det Nye før ute i august. I virkeligheten skjedde alt 22. juni 1975, altså for 50 år siden på dagen i morgen.***

Klipp og annonser fra NME 21. juni 1975

Helsidesannonsene i NME la man spesielt godt merke til. Særlig hvis det ble brukt litt farve. Wings tjente på at de havnet i samme legg som forsiden og fikk låne rødt fra NME-logoen.

Og her følger første del av den fantastisk Nick Kent-føljetongen om Brian Wilson og The Beach Boys. Særlig passende gjensyn nå som Brian nettopp forlot oss. Dette er det ypperste verden har sett av rockjournalistikk. Les og nyt. Jeg tror det funker veldig bra på PC-skjermen din, tyngre på mobil, selv om du kan zoome.

James Dean og Kraftwerk, de er så relatert at det får godtas.

50 år siden 21. juni 1975