Det var den dagen Bjørge Lillelien sto frem i Arbeiderbladet med gitar. Riktignok speilvendt. Det var også den dagen promillemesteren i bånnski berget livet etter å ha erobret lavlandsrekorden på 5. Ingstad ville til Vinland, og postbudet på Majorstuen ville bare til Jar for å kysse kjæresten sin. Jepp, ting var skjedd, og ikke nødvendigvis til det beste. Jeg hadde aldri hatt kjæreste før, og jeg var såpass idiot at jeg måtte lære meg alt “the hard way”, hvilket betyr at jeg nok ikke burde gledet meg til november. Ja, egentlig burde jeg også skjønt at man ikke tar med seg sin flunkende nye og vakre kjæreste på guttetur til Mærdø.

Men foreløpig var alt vel og jeg forrykt og forelskelsen himmelhøy på skjelvende lykke. Jeg var til og med blitt introdusert for frøken Pessar, en skummel fremtoning som levde i en eske i den høyre kommodeskuffen til verdens søteste jente.

10 000 offentlige skjemaer, og alle er i bruk. Byråkratiet koste seg. Det er neppe blitt bedre. I 2025 har anleggsbransjen 16 600 regler å forholde seg til. Menneskeheten elsker forordninger og regler og lover. Og alt begynte med ti bud hugget i sten. Det bedret seg med papyrus og pergament. Men oppfinnelsen av papiret må ha gitt massive byråkratutløsninger over hele kloden. Nå er vi digitale - og det er uendelig med plass.

Fire dager tidligere, på selveste sankthans 1970:

Sankthans ruslet Tormod og jeg oppover Jarveien fra Tjernsrud. Vi hadde kjøpt hver vår frostkalde flaske Teem og sjokoladen Nuts i kiosken på stasjonen. Den perfekte kombinasjon en solvarm formiddag. Vi diskuterte kvelden. Som vanlig slet vi med skrale planer. Audun skulle ha fest, men de var fire år eldre enn oss. Smågutter på 17-18 sto ikke høyt i kurs blant 22-åringer. Ikke tidlig på kvelden i hvert fall. Riktignok hadde jeg hørt at en av disse uoppnåelig gamle jentene ble så kåt hvis man satte på en bestemt Doors-låt at hun bare måtte kle av seg. Kanskje vi skulle spørre Audun likevel, foreslo jeg og lurte på hvilken Doors-låt det kunne dreie seg om.

På veien møtte vi Finn og kjæresten hans. Han gikk på Nadderud. En trivelig fyr som vi ofte traff på fester. Hun, en vakker og langbent jente med sprakende rødt hår, bodde like nedenfor Tormod. Vi kjente henne litt også. Nå lurte de på om vi ville komme til henne i kveld. Det var bare dem og søsteren hennes. Tormod og jeg vekslet blikk. Jeg tenkte på Doors-piken. Så sa Tormod at broren hans skulle ha fest, og vi kunne jo spørre om de kunne komme også.

Kjæresten til Finn var ikke så hissig på det. Så ble det til at Tormod og jeg skulle komme innom dem først.

Søsteren hadde langt, brunt hår, blå øyne og en myk munn som smilte mye. Hun fattet av underlige grunner interesse for en sjenert og usikker gutt som ikke visste hvordan man snakker med jenter. I hvert fall ikke så pene jenter. Hun gikk på diskoteker, leste Det Nye og var opptatt av moter. Jeg takket Gud for at jeg la igjen skalken hos Tormod. Finn satt på en av platene jeg hadde med, «McCartney», og «Lovely Linda» kom lavstemt lallende gjennom den åpne verandadøren og ut på gressplenen hvor vi satt.

Alle syntes det var en koselig plate. De etterlyste ikke klassebevisstheten til Paul slik SUF (m-l)’erne gjorde. Jeg behøvde ikke forsvare noen ting. Til og med Dylans «Self Portrait» ble godtatt uten motforestillinger. «Den minner meg om sommer», sa piken. «Den er kliss ny, og dessuten er det sommer», sa jeg. Så lo vi inntil jeg kjente at jeg ble rød. Tormod sendte meg et forundret blikk. Hun hadde så varme øyne. De smilte når de så på meg, og det gjorde de nesten hele tiden.

Etter en stund begynte Tormod å bli urolig. Han så på klokken. Lurte på hvordan det sto til oppe hos Audun. «Jeg tar en tur», sa han, «og kommer ned igjen senere. Blir du?» Jeg nikket og kremtet med de smilende øynene hennes på meg. Ja, jeg ble.

Det var en sånn romantisk natt som man bare ser på film, eller kanskje alle har det sånn første gang de faller for et menneske og det gjengjeldes. Jeg husker hvor stille alt var, hvor uvirkelig. Jeg skalv, det dirret i hjertet, det fløt honning i årene, og hun møtte blikket mitt, og vi var så nær hverandre at jeg kunne se dunene på overleppen hennes. Hun hadde stjerner i øynene. Hun stoppet å puste, jeg stoppet å puste, det var midtsommernatt og leppene hennes berørte mine, så forsiktig at det kilte i brystet.

Du behøver ikke dra hjem, sa hun senere, du kan overnatte.

Hva så hun i meg? Uskylden? Jeg må ha fremstått som fullstendig vergeløs og avsindig klossete. Hun så tvers igjennom tornen i borgerskapets øye. Han skremte ingen. Kanskje utløste han omsorgsfølelsen, kanskje syntes hun han var spennende annerledes.

Da hun klatret splitter naken ut av sengen og ned til meg der jeg lå på gulvet på gjestemadrassen, var jeg absolutt vettskremt. Det var jo dette jeg hadde lengtet etter i alle disse årene, det var dette jeg hadde lest og fantasert om, men nå… Hun dro dynen av meg og fniste. «Se her ja!» Jeg ville dø. Hva gjør man? Hva gjør man? Hun berørte meg. Jeg var paralysert.

Så reiste hun seg og fumlet i kommodeskuffen. «Hva er det?» pep jeg. «Pessar», svarte hun og gikk ned på huk. Jeg våget ikke se. Så var hun over meg igjen, kysset halsen min og munnen min og hele tiden gjorde vidunderlige ting der nede. Nå kjente jeg varmen av henne, så glatt hun var, så deilig hun beveget seg… så døde jeg som på baderommet som for fem år siden, bare mer. «Allerede», sa hun og lo, «Vi hadde jo ikke begynt en gang. Var du jomfru?».

(Fra “Beatles og jeg”)

***Stiligere annonser enn dette skal man lete lenge etter. Jeg skjønner fortsatt ikke hva de som laget den egentlig tenkte.***

Ukens utgave av New Musical Express bugner av saker om de tyngre navnene i populærmusikken. Og da mener jeg tung i betydningen bråkete; musikk som får mødre til å hamre på døren og rope SKRU AV DET BRÅKET! Legendariske Jefferson Airplane er på Bath-festivalen, og Nick Logan huker tak i dem. Der er også Roy Carr (med ekstra høye sko og en hentehårsåte av episke dimensjoner) og huker tak i John Bonham som var opptatt med en øl. Deep Purple erobrer endelig England, og har en låt-for-låt-prat om “Deep Purple In Rock” med NME. Status Quos road manager er blitt med i bandet. Og vi får møte både Free og Creedence. Et kalasnummer!

LP-anmelder Andy Gray (den eldgamle og forrykte redaktøren) alias Allen Evans klarer ikke lenger å grabbe alle de viktige albumene, må gi fra seg nyhetene med Hendrix, Procol Harum, Uriah Heep, Steppenwolf og Edgar Broughton Band til de yngre og kulere journalistene, men sørger for at deres omtaler overskygges av hans egne hjelpeløsheter om Engelbert Humperdinck, Dana og Marmalade.

NMEs nyhetssider melder:

… at The Doors kommer til Isle of Wight-festivalen.

… at “Natural Sinner”, debut-singlen til Andy Fairweather-Lows nye band Fair Weather, kommer 3. juli.

… at Black Sabbath utsetter sin USA-turné til senere i år av frykt for studentopptøyer.

… at Ringo har planer om å spille inn en LP sammen med Bob Dylan. I øyeblikket er Ringo opptatt med å medvirke på innspillingen av George Harrisons kommende solo-LP.

Dette er London …

Det er ikke akkurat spennende på toppen av de britiske hitlistene da juni går mot slutten. Mungo Jerry er blitt en enerverende landeplage, og Simon & Garfunkel gjenerobrer toppen som om det fortsatt er vinter.

Én skarve nykommer, og det noe så stusselig som en orkestrert cover av en låt som The Beatles ga ut den definitive versjonen av på single for bare noen måneder siden. Det er George som gjelder, ikke Shirley. Men takk og pris for at Fleetwood Mac nådde Top 10 med Peter Greens fabelaktige finale.

Trist å se McCartney og Beatles ødelegge for hverandre, og dessuten at ikke Who greide å benytte sjansen, da den nå gamle finalen til Paul & Art bare inntar 1. plassen helt uten besvær. Men at rocken blir tyngre, kan man nå trygt konstatere. Nye LP’er med Cream (gamle live-opptak) og Deep Purple (bautaen!), Who på Topp 3 og Zeppelin fortsatt på Top 10. NME er full av reportasjer om og intervjuer med tyngre skyts-gutta. Dessuten er det fine saker på progsiden av LP-listen også, en ny med nå oppløste The Nice og en vidunderlig med King Crimson. Så later vi som at vi ikke ser “Sound Of Music” vende tilbake og runde 245 uker på listen.

Ukens 13 nyheter på single

ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, denne uken signert John Wells.

David Bowie: "Memory of a Free Festival Part 1 & 2" (Mercury) ****(*)

Låten varer i syv minutter og har en viktig funksjon på Bowies selvtitulerte album fra 1969. Men Mercury Records ønsket en hit, noe som kunne bygge videre på “Space Oddity”. “Prettiest Star” hadde ikke greid det. Så hva med en omrigget variant av det episke, men litt rotete LP-kuttet. Bowie og Tony Visconti valgte å spille inn låten om igjen, men nå i to økter, en for hver side av singlen. Det ble gjort i mars–april 1970. Resultatet ble betydelig hardere og mer fokusert, og introduserte dessuten Mick Ronson på en Bowie-innspilling for første gang. Gitarspillet hans gjør denne versjonen magisk. Legg til Ralph Mace’s Moog og Bowies ustø drodling på et Rosedale chord-organ, og du aner konturen av psykedelisk folk og en aldri så liten knert glam.

A-siden (Part 1) er en vinnende, triumferende oppvisning i driv og groove med fullt band-trykk. Mens “Sun Machine”-finalen får vokse fritt på B-siden. Overgangene er strammere, tempoet økt, og utgangen blir rene mantraet esende mot et rituelt klimaks, rene festforestillingen for Ronson. Elektrisk hypnose, og langt mer effektivt enn album-versjonens eklektiske psykedelia.

Mot slutten av singleversjonen kommer særlig Viscontis strykerarrangement og Mace’s synth til sin rett. Når Ronsons siste gitartema fader ut, henger lydbildet igjen som en drøm – og et forvarsel om hva som ventet rundt svingen: “The Man Who Sold the World”.

Kort sagt: Singleversjonen av “Memory of a Free Festival” er langt mer enn en redigering – det er en revitalisert, energisk nytolkning. Med Ronsons debut, Viscontis bass og stryk, Maces Moog og fullt bandoppsett, er dette et klart statement om retningen Bowie var på vei mot. Det er også et tidlig signal om glamrockens inntog, fortidens hippieoptimisme transformert til mørkt teater.

OBS! Coveret er norsk.

New Musical Express:

DAVID BOWIE: Memory Of A Free Festival, Parts 1 and 2 (Mercury).

A disc that starts off sounding not unlike David's first hit "Space Oddity" and then ends up on the B side as if it was recorded live at a festival complete with raucous guitars, a repetitive drum line, which is great for an atmosphere piece but not for a single designed for the charts.

David writes some good stuff and if he allowed just a slightly more commercial approach I'm sure he'd be back in the charts. But I really don't see this one doing it

(John Wells)

Elton John: "Rock and Roll Madonna" (DJM, 1970) ***(*)

Elton Johns “Rock and Roll Madonna” er en direkte og energisk homage til tidlig rock'n'roll, med Bernie Taupin-tekst og produsert av Gus Dudgeon. Innspilt 20. mars 1970 i Trident Studios og utgitt 19. juni samme år i UK – uten chart-suksess. Sangen er strukturert som en konvensjonell rock-låt med pådubbet live-stemning – applaus og publikumslyder lagt på, en forløper til den senere “Bennie and the Jets”.

Tekstene omtaler et slags rock'n'roll-ikon – Madonnaen som symbol – men sangens styrke ligger ikke primært i ordene, men i energien. Musikerne bak leverer smittende øyeblikksrock: Elton på piano og vokal, Caleb Quaye på gitar, Roger Pope på trommer, og Dave Glover på bass. George Starostin trekker fram den levende pianospillingen som en demonstrasjon av Elton Johns evne til å rocke med samme intensitet som en Jerry Lee Lewis, men med én fot i et mer sofistikert kabaretsjangre.

Som B-side fulgte “Grey Seal”, som senere ble reinnspilt for “Goodbye Yellow Brick Road”, men her fremstår som en melankolsk, vidstrakt kontrast med vibrafon og Paul Buckmaster-arrangement.

Norsk cover. Rart.

New Musical Express:

ELTON JOHN * Rock And Roll Madonna (DJM).

Superb! A hard, driving rock number from this much praised singer/songwriter which brings back nostalgic memories of days when records sold on excitement and to hell with technique!

That's not to imply it has a dated sound, for this is up to the minute, pulsating rock which defies you not to be swept up in its sheer enthusiasm. A disc to dance to, let your hair down and, to coin a phrase, "do your own thing."

(John Wells)

The Doors: "Roadhouse Blues" (Elektra, 1970) ******

«Roadhouse Blues» havnet på B-siden av «You Make Me Real» i USA (og Sverige) da den singlen kom tidlig i 1970. I England plasserte de “The Spy” på B-siden. Ergo var “Roadhouse Blues” ledig, og perfekt for briter i sommermodus, tenkte plateselskapet (og la “Blue Sunday” på B-siden). Det ble nok en single-flopp for gruppen, britene foretrakk LP’ne og kjøpte heller det korresponderende albumet “Morrison Hotel”.

Uansett, “Roadhouse Blues” burde vært der opp side om side med “All Right Now”. Det er en av de mest iørefallende bluesrockerne i The Doors’ katalog, særlig takket være Jim Morrisons karismatiske vokal og Ray Manzareks drivende tangenter.

Under innspillingen var stemningen i studio løssluppen og kaotisk. Både bandet selv og innleide musikerne bidro til å gi låten sin rullende live-energi. Bluesgitaristen Lonnie Mack spilte bass, mens John Sebastian (fra The Lovin’ Spoonful) bidro på munnspill – begge forfriskende tilskudd.

George Starostin skriver på sin nettside at “Roadhouse Blues” står som et bluesrockmanifest, med sin «riff-baseret minimalisme» og Morrison på sitt mest utemmede:

“His vocals here are pure ‘animalistic baritone’.” Roadhouse Blues’ is my favourite – a fascinating, gripping song with possibly the most powerful intro on a Doors record. The gruff, heavy riff that ushers in the song is unforgettable”.

Innspillingen låter som en inspirert jam, med kolossalt økende energi mot slutten. Tekstlinjen «Keep your eyes on the road, your hands upon the wheel» er blitt selve symbolet på låtens rastløse frihetsfølelse. Det er en “road song” i ordets mest klassiske betydning.

«Roadhouse Blues» ble ingen hit, men etablerte seg tidlig som konsertfavoritt. Ofte utvidet med lange improviserte partier.

New Musical Express:

DOORS: Road House Blues (Electra).

A real power-house blues from one of America's top groups that builds steadily, fronted with wailing harmonica and gutsy guitars setting of Jim Morrison's earthy vocal to perfection.

It's taken from the group's "Morrison Hotel" album and therefore most fans will already have it but if anyone else wants to hear some sheer excitement then I suggest you give this a listen.

Not chart material for the reason mentioned, but it deserves to be.

(John Wells)

***B-siden i England. Enda et spor fra “Morrison Hotel”.***

Pacific Gas & Electric: "Are You Ready?" (CBS, 1970) ****(*)

Pacific Gas & Electric slo gjennom i april 1970 med singelen “Are You Ready?”, som ble deres største hit – den nådde Topp 20 i USA, og etablerte bandet som en sentral aktør innen bluesrock-gospelfusjon. Låten kombinerer a cappella gospel-intro med full utblåsning av orgel, blåsere, rock’n’rollgitar og en “call-response”-struktur hentet rett fra amerikansk kirketradisjon. Produksjonen er kreditert John Hill, mens tekstopphavet ligger hos frontmann Charlie Allen sammen med Hill.

Bandet så seg selv som et broderskapets eksperiment– de erfarte at hvis det var konflikt internt, falt musikken fra hverandre. Denne sangen representerte deres evne til å samhandle både musikalsk og menneskelig. En Amazon-anmeldelse konkluderer: “Its pulsing, pounding, get-up-and-sing sound combines with Charlie Allen's Black gospel 'sermon' to produce a driving critique of modern life, as well as a message of hope in a hopelessly corrupt world.”

Robert Christgau kalte den “easily [the band's] best cut ever.”

Sannheten er vel at de egentlig ikke har så mange andre beste kutt å vise til. Deres gospel-funk-psykedelia nådde sitt høydepunkt med “Are You Ready?”. It was all downhill from there.

New Musical Express:

PACIFIC GAS AND ELECTRIC: Are You Ready (CBS).

A hard, driving band who give this number a really powerhouse treatment making it really charge along and at times, maybe because of the question and answer lyric, sounding almost gospelish.

A very professional and polished sound, this is the title track from the group's second album and therefore must lose out in the singles race.

The vocal, by Charlie Allen, is forceful but nicely controlled and contrasts with a strong soulful vocal backing supplied by the Blackberries.

(John Wells)

The New Seekers: "What Have They Done To My Song, Ma?" (Philips, 1970) ****

The New Seekers fant “What Have They Done To My Song, Ma?” på en Melanie-LP og ga den ut på single i juni 1970, to måneder før Melanie gjorde det samme, bortsett fra at hun la låten på B-siden av “Ruby Tuesday”. Det var først da denne singlen begynte å selge at folk ble oppmerksomme på New Seekers-singlen, som brått tok av i oktober. The New Seekers tilførte sangen en mer luftig produksjon, preget av lettbent poparrangement og gruppekoring. Eve Grahams røst er koselig inviterende i motsetning til Melanies som har et langt større og dypere følelsesregister. Kidsa foretrakk dilldall.

Ettertiden har gitt New Seekers en noe hyggeligere dom enn min, man berømmer gruppens florlette, bekymringsløse vokalharmonier og den hymneaktige stemningen. En sang om en kunstners smerte over kommersialismens fristelser ble et hyggedrops. Skjebnens ironi. Melanies versjon kan faktisk oppleves som en reaksjon på hva New Seekers gjorde med låten hennes, selv om hennes innspilling kom først.

At folk i chattegrupper kaller New Seekers-versjonen for “en tidlig popjuvel”, gjør nesten vondt. Og likevel, det var med denne låten gruppen slo igjennom. De skulle snart overgå den med en hyllest til Coca Cola.

I rest my case.

New Musical Express:

THE NEW SEEKERS: What Have They Done To My Song Ma? (Philips).

A strange one, this. Written by Melanie Safka, the lyric has a powerful meaning for any songsmith who has had ruinous cover versions done of their songs.

Yet the New Seekers produce a tongue-in-cheek version themselves, complete with accordion, acoustic guitars and vaudeville approach.

I must say I liked Eve Graham's lead vocal even when she sings in French a la Piaf and the whole disc has a rousing, infectious feel about it—really bright and breezy.

However I wonder what Melanie thinks about what the Seekers have done to her song? Or have I missed the point somewhere?

(John Wells)

Rhinoceros: "Old Age" / "Let’s Party" (Elektra, 1970) ***(*)

Rhinoceros valgte “Old Age” som A-side i England, en bluesrock-låt på cirka 3 minutter, skrevet av Larry Leishman og Duke Edwards. Låten viser bandets røtter i soul og rock, med en kompakt struktur som balanserer mellom følelse og rå musikkenergi. Ros til bandet for organiske samspill og en avmålt, men effektiv vokalprestasjon fra John Finley, som gir den en jordnær og upolert kraft.

“Let’s Party,” som var A-siden i mange land, fungerer som en lettere, mer gøyal kontrast. Rett og slett en “fun rocker” med en “killer groove,” hvor gitaristene Danny Weis og Larry Leishman, sammen med Michael Fonfara på orgel, skaper “exceptionally evocative textures”. I henhold til chattere på nettet. Låtens budskap er enkelt: “let’s party and let’s clap your hands”.

Altså:

“Old Age”: Sterk A-side, solid bluesrock med vekt på følelsesrom og organisk samspill, rene jammen.

“Let’s Party”: Lettbent B-side, fengende, men uten dybde.

New Musical Express:

RHINOCEROS: Old Age (Elektra).

One of the best releases of the week and certainly the most intriguingly constructed track, but regretfully that's what it is—a track from their "Better Times" album and therefore isn't off to a strong start.

But what a number! Opens with a throbbing, dirty bass and then in comes a piping organ and everything breaks loose in what sounds like an almighty jam session.

But it's the catchy, question and answer vocal which makes it so distinctive and immediately memorable. If you're not already a fan, give yourself a treat and listen to this.

(John Wells)

The Foundations: "I'm Gonna Be A Rich Man" (Pye) ****

Sommeren 1970 gjorde Foundations et iherdig forsøk på å få fart på “I’m Gonna Be A Rich Man”, som allerede var kjent som B-siden på “Take A Girl Like You” (utgitt i februar 1970, og kjøpt av svært få) med ikke mindre enn to forskjellige singleutgaver på kort tid: Først med “Who Am I” på B-siden, og bare to uker senere med “In The Beginning”. Til tross for denne innsatsen, oppnådde ikke bandet det ønskede comebacket.

Låten, skrevet og sunget av Colin Young, fikk ros fra NME for sin pågående, røffe vokal og intense arrangement. Singlen har et lydbilde med drivende orgel, skarpe gitarer, aktiv bass og et pulserende trommespill, og arrangementet bygger gradvis opp trykket og slipper blåserne til – mer mot soulrock enn den renskårne popen fra bandets gullperiode. Produksjonen er tett og energisk, men melodien savner den distinkte X-faktoren som kunne gitt Foundations sin radiohit.

Retrospektive omtaler fremhever låten som et solid, men ikke spesielt originalt bidrag fra bandets sene periode. Det er et spor som nærmest blir en kuriositet i katalogen, nettopp fordi det ble sluppet i flere omganger uten å slå an.

Det avbildede coveret er det norske, og forestiller det første forsøket med “I’m Gonna Be A Rich Man”. Under er etiketten på andre forsøk, det som omtales her.

New Musical Express:

THE FOUNDATIONS: I’m Gonna Be A Rich Man (Pye).

Swirling organ, twanging guitars, and a strong drum line all contribute to a pulsating beat which builds in intensity making this a most forceful disc and the best that the Foundations have done for ages.

It's catchy, infectious and powers its way along with a strong, rough vocal that hardly lets up for a second. Will need more than a few plugs, but provided it gets them look out for the Foundations back in the chart again.

(John Wells)

***Juni-forsøket på å få en hit ut av “I’m Gonna Be A Rich Man”.***

Paintbox: "Get Ready For Love" (Young Blood) ***(*)

Paintbox var et kortlivet soul-pop-prosjekt styrt av Harry Vanda og George Young (tidligere i Easybeats), med George Alexander (het egentlig Alex Young, ledet bandet Grapefruit, og var Georges storebror) som låtskriver og frontfigur. Singelen “Get Ready For Love”, utgitt i juni 1970 på Young Blood (og senere re-utgitt i 1971 med noe lengre intro), presenterer en polert, kommersiell britisk-soul estetikk.

Låten starter med en kort, gitarriff-introduksjon før stryk, vokal og koring velter inn, og man oversprøytes av typisk britisk pop anno 1968-70, slikt Love Afair og drøssevis av andre leverte. Da Paintbox også flørter med soul, er det ikke uventet at man finner likheter med Foundations også. Og ikke så rent lite bubblegum.

Det er ikke Vanda & Young på sitt beste, men du hører at det står erfarne folk bak, og at de kan sitt håndverk.

I flere europeiske land kom singelen i et bildecover som viste en kvintett sorte musikere. Ingen vet hvem de var, og de hadde ingen ting med platen å gjøre.

Musikkbransjen er rar.

New Musical Express:

PAINTBOX: Get Ready For Love (Young Blood).

Strident guitars lead into a heavy driving brass sound and this pulsating, chunk beat is kept up right through the number weaving extremely forceful sounds behind the vocal, making it ideal material for discotheques.

The vocal is powerfully handled and the song strong enough to catch on after a few plays. Given the plugs, Paintbox could be heading for their chart debut.

(John Wells)

Madeline Bell: "We’re So Much In Love" (Philips) **

“We’re So Much In Love”, skrevet av C. Jackson og V. McCoy og arrangert av Keith Roberts, er en av Madeline Bells mindre kjente singler, først utgitt i 1969 og relansert på Philips i 1970. Det er strykere og blås, et overveldende teppe av orkester pop - sunger av en kosete Madeline, som treffer tonene trygt og varmt, med litt Bacharach schwung i de stilleste partiene. Men det blir skjærende hver gang hun tar av sammen med koret. Refrenget er bare skriking.

En veldig alminnelig ballade, og man kan lure på hvorfor den ble relansert bare et år etter at den floppet. Antagelig forsøkte man å cashe inn på Madelines suksess med Blue Mink som hadde to TOP 10 hits bak seg på dette tidspunktet. Hun var bedre i Blue Mink.

New Musical Express:

MADELINE BELL: We’re So Much In Love (Philips).

A re-issue by public demand, claim Madeline's label, and I'm not a bit surprised. It was originally released prior to her becoming established as a member of Blue Mink and is one of the finest records she's ever made.

Her heartfelt and plaintive vocal is set against tender backing which almost brings a tear to the eyes. A really beautiful ballad which deserved to be a hit when it was first issued and must surely make the chart the second time around.

(John Wells)

The Impressions: "Check Out Your Mind" (Buddah) ****(*)

"Check Out Your Mind" er den siste store singlen med Curtis Mayfield før han forlot The Impressions. Låten var en suksess på R&B-listene i USA, der den nådde #3, og kom også inn på Billboard Hot 100.

Sangen er skrevet og produsert av Curtis Mayfield. Musikalsk er den blitt omtalt som funky og moderne for sin tid, med en sterk rytme, markant bass, blåsere og harmonier typisk for Chicago-soul. Absolutt et av høydepunktene på albumet den er hentet fra. Man kan trygt beskrive den som seriøst funky. Du kjenner groovet helt opp i tannkjøttet.

Teksten oppfordrer lytteren til å tenke selv og være bevisst i møte med omverdenen. Et positivt budskap, altså, og en form som peker tydelig mot fremtiden og 70-tallets soul og funk.

"Check Out Your Mind" er et verdig punktum for Mayfields tid i The Impressions..

New Musical Express:

THE IMPRESSIONS: Check Out Your Mind (Buddah).

The Impressions, lead by Curtis Mayfield, who also wrote and produced this disc, have never enjoyed the success here that they do in America which is a great pity. They produce adult professional records of which this latest release is typical, yet I can't be too hopeful of its chances.

It's catchy and drives along with an infectious beat but then so have most of their other non-hit singles. Their break must come one day, I hope.

(John Wells)

Redbone: "Crazy Cajun Cakewalk Band" (CBS) ****

Redbone ga ut “Crazy Cajun Cakewalk Band” som forsmak på sitt selvtitulerte dobbeltalbum i 1970. Før bandet tok navnet Redbone, opptrådte Pat og Lolly Vegas en kort periode under navnet The Crazy Cajun Cakewalk Band – en referanse til deres blandede bakgrunn og tilknytning til amerikansk sørstatsmusikk.

Låten kjennetegnes av det som ofte beskrives som “swamp rock” – altså en tung, groove-basert rock med elementer av blues, funk og rhythm & blues. Man kan fremheve den energiske rytmen, den litt rå, “mudrete” produksjonen og en tydelig bluesfølelse. Låten bygger på Redbones miks av afroamerikansk og amerikansk urbefolkningsarv, med vokal og arrangement som gir assosiasjoner til New Orleans- og Louisiana-tradisjoner (zydeco, cajun, funk).

CBS la stor vekt på bandets “native roots” i markedsføringen, særlig etter Santanas suksess. Musikalsk peker låten mot den retningen Redbone senere fikk internasjonal anerkjennelse for, med hits som “The Witch Queen of New Orleans” og “Come and Get Your Love”.

Låten solgte ikke mye da den kom ut, men har likevel høy status som et nøkkelkutt i deres samlede produksjon.

New Musical Express:

REDBONE: Crazy Cajun Cakewalk Band (CBS).

Mesmerising – that's about the only way to describe this disc from four young Indians from America's West Coast who make up the group Redbone.

The number, taken from their forthcoming album, starts off with a ponderous, rocking bass beat and is maintained all the way through, giving a strong foundation for some intriguing guitar work, gentle drumming and a rich, growling vocal.

It all makes up to a sound as distinctive and different as when Procol Harum first burst upon the scene.

I look forward to hearing the album and I urge you to give this single a listen while we're waiting.

(John Wells)

“Portobello Road” ble utgitt i 1967 og gjenutgitt i juni 1970. Men ble aldri noen hit. Den låter veldig 1967, arketypisk engelsk popspykedelia. Lystig og slentrende, sunget med lyse stemmer, et plystrende orgel svinser rundt føttene deres, refrenget er om mulig enda ledigere og herlig bekymringsløst, med et piano som ekstra glad følgesvenn. Her kan intet ondt skje. En sympatisk liten ditty. Helt i Monkees’ gate, faktisk.

Ingen dårlig observasjon, om jeg skal si det selv, for Spectrum var RCAs engelske avdelings forsøk på å skape et britisk Monkees.

Det psykedeliske sitrondropset “Portobello Road” var deres andre single, skrevet av Andrew Veal og John Marsh, og produsert og arrangert av Harry Roberts. Piratradioen likte den i ‘67, men så fikk BBC stengt det vinduet, og dermed også skjebnen til “Portobello Road”.

Spectrum kom aldri videre i hjemlandet, men klarte å etablere en viss interesse i Spania og Tyskland.

“Portobello Road” har vokst i status over tid, ikke minst fordi den er oppkalt etter den nest-mest kule gaten i swinging London, bare slått av Carnaby Street.

New Musical Express:

SPECTRUM: Portebello Road (RCA).

A group that's never really shown the promise many expected and although they turn in some highly professional performances, as is this release, I don't think the number itself is strong enough to change their fortunes.

It's pleasant, with some catchy organ work and very good harmonies but just not different of distinctive enough.

(John Wells)

Hank Locklin & Danny Davis & the Nashville Brass: "Blue Moon Of Kentucky" (RCA) ***

“Blue Moon of Kentucky” ble innspilt av Hank Locklin sammen med Danny Davis and the Nashville Brass i 1970, og utgitt på albumet med samme navn. Dette var en del av RCA-serien der Davis koblet sine messingblåsere med kjente countryartister.

Vi får altså et fullt blåseorkester bak Locklins tradisjonelle countryvokal. Det lyder … vel, annerledes. Samarbeidet mellom Locklin og Davis kan fremstå som ganske klønete, til tider, men akkurat “Blue Moon of Kentucky” er blant de få låtene på albumet som funker. Kitsch, harry, rart og egentlig rett og slett forglemmelig. Jeg vet om ganske mye jeg ville satt på før denne.

New Musical Express:

HANK LOCKLIN & DANNY DAVIS: Blue Moon Of Kentucky (RCA).

A bonanza for country fans! A peppy c-and-w ballad, well suited to the unmistakable country drawl of Hank Locklin, who throws in a few Ifield-like yodels for good measure.

Danny Davis and the Nashville Brass supply a rocking backing, with biting brass and rasping trombones. And the infectious rhythm will also appeal to dancers.

(John Wells)

Samtidig, i Norge …

Utrolig stilig at disse toppet i Norge. Singlen kjøpte jeg umiddelbart etter å ha hørt den på radio. Jethro Tull tapet jeg på spolebånd, syntes det var litt skuffende etter “Stand Up”. Den var nok mye bedre enn jeg trodde.

***Slike hitlister kunne man leve med. Men hvor mange gikk på Musikkhuset og spurte etter “Naturvernvisa” med Creedence?***

Bjørge var raus, han hadde ikke noe i mot gitarister, og fremstår her som en selv. Bortsett fra at Arbeiderbladets desk/layout speilvendte bildet. En uting på 60-tallet da layoutfolk ga blanke i at keivhendte gitarister var sjeldne (men ofte gode) og heller lot gitaren peke der de syntes det passet dem best. Mest kjent er vel coveret på Dylans debut-LP som fortsatt er speilvendt etter 63 år. Jeg vendte Bjørge den riktige veien. Man kan si mye fint om Bjørge, men noen Jimi Hendrix var han ikke..

Klipp og annonser fra NME 27. juni 1970

***Denne kjøpte jeg på dagen da den kom ut. Den utgjorde umiddelbart soundtracket til sommeren 1970. Og er fortsatt mitt favoritt sommeralbum gjennom alle tider.***

Jeg fikk nesten alltid lyst på platene EMI annonserte på sin faste plass i NME. Men Danny Doyles versjon av “The Long And Winding Road” sto jeg rolig over.