55 år siden 30. mai 1970
Lørdag 30. mai 1970, 55 år siden på dagen. Jason King hadde inntatt Norge. TV-stjernen ertet på seg politiet umiddelbart, og ble tatt for lusekjøring på Drammensveien. Kinnskjeggets keiser (kotelettene gikk opp én krone denne dagen) skapte såpass harmoni rundt seg at Norges-besøket fikk gå sin gang, og det ble både visittid på Sunnaas og spradebassing i Frognerparken. Hva jeg senere oppdaget ved nærmere studier av NÅ og Aktuell, var et meget kjent ansikt (for meg), nemlig ingen ringere enn min mor. Iført mektige agent-solbriller, bukseantrekk og nylagt hår kunne hun iakttas mens hun spionerte på Jason King på Sunnaas. I Frognerparken kastet hun all forsiktighet til side og vadet rett inn i oppslagsfotografiet med slik selvfølgelighet at hun overtok det. Riktignok visste jeg at hun intervjuet Jason King for Asker og Bærums Budstikke den gangen, men ikke at hun var involvert i noe som ser ut som en audition for filmen “Douglas”, som Rolv Wesenlunds sidekick.
Detaljer fra Pål Bang-Hansens “Douglas”. Scroll nedover for å se de avslørende bildene fra NÅ og Aktuell av agent 00Mutter.
Så da har jeg funnet to intervjuer blant min mors etterlatte papirer, ett med Agnar Mykle og ett med Jason King. Pluss de avslørende reportasjene i NÅ og Aktuell hvor hun opptrer som hemmelig agent. Dessuten sørget hun for at jeg fikk sitte på fanget til Josephine Baker. Så min mor var et menneske med mange talenter.
Forsidesaken fra Arbeiderbladet 30. mai 1970. Tatt for lusekjøring. Tenk, så flaut.
Kotelettenes stormester. Selveste. Peter Wyngarde blant venner. (Foto: Det Nye)
Min mor dukket uanmeldt opp på NÅ og Aktuells bilder fra Jason King-besøket i Norge. Til venstre på Sunnaas, til høyre i Frognerparken. Hun var tydeligvis ute på hemmelig oppdrag, kamuflert som reporter for Asker og Bærums Budstikke.
Agent 00Mutter. Detalj fra Frognerparken. Hun vandrer ubekymret inn i fotografiet som en unik kombinasjon av James Bond og Kilroy. Og Rolv “Douglas” Wesenlunds mystiske sidekick. Slike mødre lager de ikke lenger! Den ganske tunge håndvesken tyder på at hun var bevæpnet.
Forsiden på NME 30. mai viser hvilke problemer avisen skapte for seg selv ved å selge forsidene til plateselskapene. De hadde ingen restriksjoner på hvilke artister som det kunne annonseres for på det som er en hver avis og et hvert tidsskrifts viktigste salgsplakat. Ergo var det fritt frem for navn bare bestemødre kunne la seg lokke av, noen ganger veldig kjente, som Engelbert Humperdinck, andre ganger bakmenn som Les Reed (arrangør, orkesterleder og komponist av Tom Jones-musikk) som altså hang rundt i kioskvinduene til Narvesen, og sørget for at unge gutter heller kjøpte Melody Maker 30. mai 1970
Jeg kjøpte NME av gammel vane, så Les Reed passerte, men jeg husker den forsiden godt. Den ga sterk avsmak. Det var en forside som ikke tilhørte mitt parti. Heldigvis var det ting å lese i denne utgaven. Man lærte blant annet at Jethro Tull utvidet besetningen med en femtemann da de følte at imagen deres var bedre enn musikken. Jack Bruce, mannen som sluttet å være super etter at han sluttet i Cream, snakket med Nick Logan. Og Roger Daltrey tok imot Richard Green i landlige omgivelser i Buckinghamshire.
NMEs nyhetssider melder bl.a.:
… at Mick Fleetwood skal gifte seg med Jenny Boyd, søsteren til Patti (kona til George Harrison).
… at Robin Gibb er blitt venner med brødrene sine igjen etter et drøyt års isfront, og det er meget mulig at Bee Gees gjenoppstår.
… at Four Tops har vært i London og spilt inn sin neste single, en komposisjon av Mike Pinder i The Moody Blues, “It Happens To Us All”.
… at en ny supergruppe er født, Keith Emerson (fra Nice), Greg Lake (fra King Crimson) og Carl Palmer (fra Atomic Rooster) har slått seg sammen, under navnet Emerson, Lake & Palmer. De har bestilt en moog synthesizer fra Amerika med prislappen £ 4 000. I henhold til Norges Banks prisjusteringskalkulator tilsvarer det 800 000 norske kroner i 2025.
Over til Storbritannia
Gledelig topper fra Moody Blues. Paul og Art begynte man å bli lei av trynene på.
Moody Blues når 1. plass for andre gang i karrieren, og det med et episk stykke single-magi. Vanvittig sterk finale fra Peter Green i Fleetwood Mac på 29. plass. Den burde nådd toppen, men bråkte kanskje for mye.
I teorien ødelegger McCartney og Beatles for hverandre, men de burde uansett klare å komme seg forbi en konfekteske som folk hadde spist heftig av i fire måneder. Gøy å se Sabbaths første inne på TOP 10, og at legendariske “Deja Vu” debuterer.
Nyhetene - ukens plateomtaler
Og så en gjennomgang av ukens singlenyheter som fortjener å nevnes. Ikke nødvendigvis fordi de er så gode. Her har jeg alliert meg med ChatGPT for å se hvordan min gode AI-venn takler utfordringen. Kravet til anmeldelsene var nå blitt skjerpet, og jeg hadde tvunget lømmelen til å lese grundig gjennom Nick Kents Brian Wilson-opus fra 1975. Slik skriver dyktige folk, la ham være ditt forbilde, og la det du har lest av meg være din ledesnor. Det ble altså en form for teamwork, korreksjoner og motkorreksjoner. Og jeg unnet meg å ha det siste ordet.
Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME. Chat GPT anser Derek Johnsons anmeldelser fra 1970 for å være langt under eget 2025 nivå.
Crosby, Stills, Nash & Young: "Woodstock" (Atlantic) *****
Crosby, Stills, Nash & Youngs versjon av "Woodstock" er både en hyllest til festivalen den er oppkalt etter og en overbevisende dokumentasjon på bandets gitar-styrke og mektige harmonisang. Joni Mitchell skrev låten. Hun var aldri fysisk til stede på festivalen. Hennes kjølige folk-versjon strammes opp og ikles et tyngre, elektrisk og skurvete uttrykk. De hugger til fra første sekund, og skaper et gjørmedriv fra sumpene, anført av Neil Youngs karakteristiske gitar, og Stephen Stills i rollen som moderne sjaman, han får den visjonære teksten til å brenne.
Innspillingen har en tydelig kollektiv energi. Vokalharmoniene, særlig i refrengene, demonstrerer det beste fra kvartettens samspill: Graham Nash’ lyse røst, David Crosbys varme midtregister, Neil Youngs nasale jamring og Stills’ kontante lederskap. Bandet får solid støtte fra rytmeseksjonen med Dallas Taylor på trommer og Greg Reeves på bass.
Den musikalske innrammingen av "Woodstock" er tyngre og mørkere enn mye av det CSN med og uten Y vanligvis presenterte. Orgel, frynsete gitar og tett koring gjør undere med låten og gir den en nerve og intensitet som (sammen med “Ohio”) har vært med på å definere bandet i ettertid. Særlig gitardialogen mellom Stills og Young gir låten dybde og retning. Det er absolutt den definitive versjon. Iain Matthews og hans Southern Comforts' engelske hit-versjon er fra en helt annen have, fascinerende og magisk også den, men de ikke i nærheten av å kunne kalle låten for sin. CSN&Y eier “Woodstock”.
Produksjonen bærer riktignok preg av tidens hang til å la alt få plass samtidig, og resultatet er at arrangementet kan oppleves som fullstappet. Noen (stort sett pingler) vil mene at sangens mystikk og opprinnelige lavmælte visjon mister sin magi i møte med denne mer bombastiske innpakningen. Stephen Stills’ vokal, til tross for kraften, har også en tendens til å bli påtrengende, særlig i kontrast til Nash’ og Crosbys mykere harmonier.
Selv mener jeg denne versjonen er uangripelig. En herlig smaksprøve av rocken anno 1970, en oppvisning i vokalharmonier og elgitar-samhandling, og aller viktigst: Innspillingen er tusen ganger bedre enn festivalen som ga den navn.
New Musical Express:
CSN&Y festival tribute
An uncharacteristic heavy sound from the quartet, who are noted for the delicate texture of their work. Still, I suppose it needed to be indicative of the festival to which it pays tribute.
Despite the strident guitars and pounding beat, we're still treated to some of those delicious and intricate harmonies for which the team is rightly famed. It's an exciting and exhilarating sound, building to quite a frenzy towards the end. But — with apologies to composer Joni Mitchell — rather lacking in melody content.
However, the group's work-out is immaculate — and with all the publicity surrounding the Woodstock film and LP, it could well take off.
(Derek Johnson)
Van Morrison: "Come Running" (Warner Bros) *****
"Come Running" markerer Van Morrisons tilbakekomst til mer direkte, jordnære sanger etter de stemningsfulle eksperimentene på uforlignelige “Astral Weeks”. Utgitt som første single fra “Moondance” – i USA i januar 1970, i Storbritannia i mai samme år – viser låten en artist som har funnet balansen mellom pop, soul og amerikansk singer/songwriter-tradisjon.
Låten åpner i et lett løpende tempo, med dansende piano, kassegitar og trommer i tett samspill, mens blåsere gradvis fyller ut lydbildet. Instrumenteringen er klassisk for perioden, men produksjonen er stram og radiovennlig, sammenlignet med Morrisons tidligere, mer ekspansive utgivelser. Vokalen er varm og melodisk – Morrison synger med både frihet og kontroll, og refrengene er umiddelbart fengende. Teksten er enkel og direkte:
You’ll come running to me
That’s when I’ll be around
Og han gjentar strofene med en oppriktighet som er fri for affekt eller påtatt mystikk.
Musikalsk er "Come Running" mindre eksperimentell enn “Astral Weeks”, men det er nettopp den åpne, tilgjengelige formen som gir låten sin styrke. Dette er Van Morrison som omfavner rytme, hook og struktur uten å ofre sin særegne tilstedeværelse. Låten har en nærmest countryfarget urbanitet i arrangementet, der alt er på plass uten å bli polert til ugjenkjennelighet. Blåserne er til stede, men aldri påtrengende; det er bandets samspill og Morrisons løsslupne sang som gir låten liv.
Svake sider finnes, om enn små: "Come Running" mangler kanskje den emosjonelle dybden og poetiske mystikken som preger de mest banebrytende Van Morrison-låtene, og som single kan den virke “safe” sammenlignet med det som ellers dominerer “Moondance”. Likevel er dette en av hans mest solide og tidløse poplåter, med et smittende overskudd som fortsatt låter friskt over 50 år etter utgivelsen.
New Musical Express:
Formerly lead singer with Them, Van has now established himself in a big way in America. And it's incredible how he has absorbed the country-blues environment so completely.
This snappy item, with its shuffle beat and join-in chorus, has a tremendously authentic feel.
A happy blues-chasing sound. And with Van about to promote it in Britain, it could spring a surprise.
(Derek Johnson)
East Of Eden: "Jig-A-Jig" (Deram) *****
Noen låter fester seg umiddelbart i samtiden – andre trenger tid før de får fotfeste. “Jig-A-Jig” med East Of Eden hører definitivt til sistnevnte kategori. Da denne energiske instrumentalen ble utgitt i mai 1970, var britisk folkrock allerede et etablert fenomen: Fairport Convention hadde satt standarden med “Unhalfbricking” og “Liege & Lief” i 1969, og sjangeren blomstret både på klubbscener og i radio. Likevel tok det nesten ett år før “Jig-A-Jig” fant veien til de britiske hitlistene og til slutt klatret helt opp til en 7. plass våren 1971 – et skoleeksempel på en sleeper.
Musikalsk er “Jig-A-Jig” en eksplosiv og smittende fusjon av tradisjonell britisk/irsk dansemusikk og tidlig 70-talls rock. Dave Arbus’ elektriske fiolin er bærende og karaktersterk; den freser, jager og danser over et solid komp av bass, trommer og gitar. Låten bygger på trad-arrangementer av “The Ashplant Reel”, “The Kesh Jig” og “The Swallowtail Jig”, men alt er kledd i bandets egne, lett psykedeliske og rockpregede lyd (med et Zeppelin-trøkk når de tar i). Resultatet er en instrumental som både appellerer til rockepublikummet og får folk til å danse – noe britiske DJ-er og pubgjester straks tok til seg.
“Jig-A-Jig” lå lenge i dvale, nærmest upåaktet, før den sakte men sikkert erobret radiotid og ble plukket opp av diskoteker og klubber som trengte rytmiske, energigivende innslag. Først etter en ny runde med plateselskapspromotering våren 1971 eksploderte salget, og bandet ble – på tross av en katalog med langt mer komplekse og prog-pregede utgivelser – stående som et “one-hit wonder” i allmennhetens bevissthet.
Denne typen folkrock-instrumentaler traff også en bølge som snart kom til uttrykk i Norge. Øystein Sunde, med “Fender-slåtten” (september 1971), og Christiania Fusel og Blaagress med “Fanitullen” (desember 1972), og Saft med “Stev, Sull, Rock og Rull” (1973) dyrket tilsvarende blandinger av folkemusikk, humor og moderne instrumentering. På den måten ble “Jig-A-Jig” en del av en bredere folkelig og elektrifisert tradisjon, både på de britiske øyer og i Norge.
“Jig-A-Jig” er ingen komplisert eller revolusjonerende komposisjon, men dens kombinasjon av groove, folkefest og elektrisk energi er tidløs. Det er fremfor alt låtens kompromissløse fremdrift og umiddelbare glede som gjør at den fortsatt står fjellstøtt over 50 år etter utgivelsen.
New Musical Express:
A traditional item arranged by the group, this is an instrumental for all underground fans. Opens as a handclapping Irish jig and gradually builds into a hard-driving heavy group sound, before reverting to the basic format for its berserk climax. Over to you, John Peel!
(Derek Johnson)
Mike Cooper: “Your Lovely Ways” (Dawn) ****
Mungo Jerry: “In The Summertime” (Dawn) *****
Våren 1970 forsøkte den britiske platebransjen å kle opp en gammel kjenning i nye klær. “Maxi-single” var det nye markedsføringsordet for en 7-tommer på 33 1/3 rpm, gjerne med tre eller fire spor, solgt til en lavere pris og med et spartansk omslag. Det var i realiteten 60-tallets EP-plate under ny fane – nå fremhevet som forbrukervennlig, “value for money” og, i følge presseskriveriene, selve fremskrittet for singelforbrukeren. NME og de fleste andre britiske musikkaviser gjennomskuet umiddelbart nyskapningen: Dette var ikke noe annet enn EP-en, bare ribbet for sin tidligere aura av eksklusivitet og design, og nå brukt til å gi et lite markedsfortrinn til både nykommere og etablerte artister.
Mike Cooper: “Your Lovely Ways”
I denne første bølgen av maxi-singler kom Mike Coopers “Your Lovely Ways”. Den er så hemmeligsjelden i dag at jeg ikke har funnet fnugg av lydspor på nettet, og måtte ta til takke med singlens B-side, “Watching You Fall (Part 1 & 2)” - kun første del - en skjenende, viserocker med ivrig slide, en fele som danser sjøgressdansen, og trommer som lyder som om de er på etterskudd og forsøker å ta ham igjen. Egentlig en fascinerende sak, sunget med hutrende røst og sikkert nesten nypussede briller. Derek Johnson gadd tydeligvis ikke spille hverken denne platen eller Mungo Jerry da han skulle omtale dem. Han fokuserte på maxisingle-formatet i stedet. (Se nedenfor) Jeg gir Mike Cooper tommelen opp, men skulle gjerne hørt A-siden også.
Mungo Jerry: “In The Summertime”
Ingen hadde på dette tidspunktet forutsett hvilken effekt maxi-single-formatet kunne ha når musikken først traff tidsånden. Da Ray Dorset og Mungo Jerry slapp “In The Summertime” i mai 1970, ble låten omtalt i musikkpressen nærmest i forbifarten – det var formatet og prisen som fikk de største overskriftene. Låten selv – en uforskammet enkel, akustisk og nesten skramlete boogie – ble i beste fall omtalt som “hyggelig”, og ble ikke regnet som en opplagt hit. NME oppsummerte lakonisk “Here's value for money! ”, og ofret ingen spalteplass på å beskrive det blivende sommermonsteret.
Så gjorde radioen jobben. “In The Summertime” tok først publikum og deretter hele popverden med storm. Gatemusikk med hatten på fortauet, uformelt og medrivende, her kom buskerne, sleivete, glade, sprudlende av good time - og bevæpnet med et refreng som åt seg inn i hjernen og ble der. “In The Summertime” traff det britiske og etter hvert internasjonale publikummet på et nivå ingen i musikkpressen hadde sett komme. Singlen gikk rett til topps på de britiske listene (for ikke å snakke om de norske, den toppet i ti uker på rad!) ble årets bestselgende single og er i dag synonym med sommer, frihet og “pub singalong” på tvers av generasjoner.
OBS! Maxi-moten ble ikke overført til Norge. Hos oss kom platene som vanlige singler.
New Musical Express:
UNDERGROUND MAXI-SINGLES
Here's value for money! Singles playing at 33⅓ rpm and priced at 9s 11d. You get a maximum of 16 minutes playing time. Similar to the EPs, which now seem to have gone out of fashion. These two maxi-singles are on the Dawn label, and feature Mike Cooper with "Your Lovely Ways" (Parts 1 and 2) and "Watching Your Fall" (Parts 1 and 2); and Mungo Jerry with "In The Summertime," "Mighty Man" and the six-minute "Dust Pneumonia Blues."
(Derek Johnson)
I Norge var det fullpris og én låt på hver side. Business as usual.
John Phillips: “Mississippi” (Dunhill) *****
Etter suksessen med The Mamas & the Papas valgte John Phillips en helt annen vei med sin første solosingel. “Mississippi” er ikke en klassisk road-song eller elegi over tapte steder – snarere et slentrende, sensuelt postkort fra sørstatene, skrevet med outsiderens smil og sans for miljø.
Teksten er preget av løs, nesten dagdriveraktig stemning: En kvinne haiker ned til Louisville med en hundrelapp i lomma, kler seg som en “Cajun Queen” i New Orleans, og fanges i fortellerens blikk over et ølglass på Bourbon Street. Rundt dem renner Mississippi-elven “som sirup om sommeren”, og alt går i et bedagelig, søvnig tempo som matcher musikkens flyt. Refrenglinjen “Down on the bayou, why, you never know just what you’re doin’” fanger essensen: I sumpene vet ingen helt hva som skjer, og det er nettopp poenget.
Musikalsk har “Mississippi” alt som kjennetegner Phillips’ beste arbeid: Solfylt og gjennomført produksjon, varme gitarer, diskret orgel og en laidback rytmeseksjon med oppglødde koringer stemplet Laurel Canyon. Phillips’ stemme er mer observerende enn intens, og leverer med en mild ironi og et tilbakelent smil. Det er en låt som ikke maser, men vinner deg over på sin egen, besnærende gladrytme.
Svakheten er at “Mississippi” aldri tar det store emosjonelle spranget. Den holder seg i sin lune, skildrende boble, og blir mer et stemningsbilde enn en sterk fortelling. Koselig er vel ordet. Og jeg liker både den og LP’n den er hentet fra. Skål for ulvekongen!
New Musical Express:
The solo debut of the former Mamas and Papas leader, who also wrote it. It's a bright, up-tempo toe-tapper which flows smoothly along, aided by a throbbing beat and a wonderfully relaxed rhythm section.
The cute lyric is handled in effortless style by John, and there's a catchy hook chorus in which he's supported by chirping girls. A blues-chasing routine that's fun for dancing and equally pleasant to listen to. Must stand a chance.
(Derek Johnson)
Nirvana: “The World Is Cold Without You” (Pye International) *****
Nirvana-navnet forbindes i dag nesten utelukkende med Seattle-grungen, men på tidlig 70-tall var det britiske Nirvana – duoen Patrick Campbell-Lyons og Alex Spyropoulos – som bar navnet med distinksjon. “The World Is Cold Without You”, utgitt på Pye International i 1970, markerer slutten på gruppens første, mest kreative periode, og er samtidig en av de fineste britiske popsinglene fra dette året.
Låten åpner lavmælt med strykere og spinett (?), før vokalen mumlende tar fatt og får støtte av trommer og piano, og arrangementet setter kurs for første løft, stemmen får kraft og sender desperasjonen i høye svev, strykerne vender tilbake og vi er inne i en rus av vidunderlig prog-pop, majestetisk, barokk, i strykerkaskader. Deilig.
Etter et og et halvt minutt stilner alt, og låten tar fatt på neste vers. Fra det stille til det veldige. Igjen seiler vi inn i tekstlinjene som tilsynelatende er så enkle og beroligende, inntil du oppdager mørket som skjuler seg bak dem, for dette er ikke en kjærlighetssang, men et ubegripelig vondt farvel. De elsker hverandre, gråt ikke, kjære, synger han, men jeg må gå - og så står vi her:
Now when I go away
I know that you will miss me
There are no words to say
Just close your eyes and kiss me
You got to try
To make it, without me my love
Because the world is cold
The whole world is cold without you
Siste strofe sunget om og om igjen mot teppefall, i et forvilelsens klimaks av uforlignelig skjønnhet i kaskader av strykere og et solid orkestertrøkk, går han ut av hennes liv og inn i kulden. Og antagelig døden.
Ja, det er en sånn sang. Den drypper is. Og fiolett natt.
Arrangementet, antagelig signert Tony Visconti, er mer enn halve låten. Balansen mellom pop og teater suveren. At det ikke ble en hit er forståelig. At det ble en kultklassiker en selvfølge. Det britiske Nirvana har en langt mer spennende katalog enn sine mer berømte og langt senere amerikanske navnebrødre.
Mottakelsen i 1970 var lunken, prisen for et pent eksemplar av “Dedicated To Markos III” som singlen er hentet fra, er på rundt 5000 kroner. Så ettermælet vant. Synd for duoen som hadde fortjent mer enn etterpåklok ære.
New Musical Express:
A pleasure to welcome back this talented duo after a lengthy disc absence. Their approach, with its strong classical leanings, is limited in its appeal. But if you're looking for a disc that out-of-the-ordinary, give this a listen. It's rich in ideas and melody, imaginatively scored and thoroughly enterprising. One for the connoisseurs.
(Derek Johnson)
James Brown: “Ain’t It Funky Now” (Polydor) *****
Little Richard: “Dew Drop In” (Reprise) ****
To av populærmusikkens største energikilder møtes på hver sin single denne høsten, men med vidt forskjellig utgangspunkt – og ulik evne til å fornye sitt eget uttrykk.
James Brown gir med “Ain’t It Funky Now” et lærestykke i videreutvikling av funkens grunnprinsipp: alt for musikkens groove, ingenting for overflødig staffasje. Her kuttes vokal ned til noen korte utrop, mens bandet – under Browns legendariske ledelse – bygger opp et riffbasert, suggererende mønster av stakkato gitar, flytende orgel, messingblås og presis rytmeseksjon. Resultatet er en minimalistisk og hypnotisk instrumental, hvor hver musiker får svinge pisken på sin plass i det kollektive maskineriet. “Ain’t It Funky Now” er mindre eksplosiv enn Browns mest berømte 60-talls-hits, men det er nettopp det lavmælte, utrettelige trykket som er poenget: funken får her tid til å svette ut av høyttalerne, linje for linje, og med så mye autoritet at ingen trenger å tvile på hvem som leder an. Ikke hans mest umiddelbare eller radiovennlige single, men et kroneksempel på Browns evne til å bygge et helt landskap ut av rytme, pauser og mikroskopiske variasjoner.
Little Richards “Dew Drop In” er på sin side noe så sjeldent som et nostalgisk comeback som faktisk lykkes i å overføre den gamle energien til et nytt format. Tittelen viser til den legendariske klubben i New Orleans der mye av R&B-historien ble skrevet, og Richard selv legger all sin gospelstyrke og rå soul i vokalen. Dette er klassisk, kokende New Orleans-R&B med drivende blåsere, og den karakteristiske, heseblesende Little Richard-vokalen som kaster seg mellom tekstlinjene. Han roper, prediker, og vrir det siste ut av hver strofe – akkurat slik en legende skal gjøre når han besøker gamle trakter. “Dew Drop In” har kanskje ikke melodilinje eller arrangement til å matche Richards beste klassikere, men den er et utvetydig signal om at han fortsatt har overskudd, humor og scenetekke nok til å fylle dansegulv og klubber.
Oppsummert:
James Brown leverer et kontrollert, svettende groove-mesterverk som krever tålmodighet og et våkent øre. Little Richard gir et vitalt stykke retrosoul – mindre banebrytende, men fylt av genuin glede over å være tilbake i rampelyset. Begge viser at de ikke har tenkt å slippe taket i hverken funk eller rockens grunnkrefter med det første.
New Musical Express:
I've lumped these discs together, because they feature two of the greatest names from the golden era of rock. Apart from this, however, they bear little similarity!
Brown's double-sided item is mainly instrumental, with brass and organ generating an insistent riff, while James chats and chuckles in the foreground.
The beat is predominant throughout, and it's ideal for discotheques.
But although this is a much more controlled James Brown than we normally expect, Richard pulls out all the stops in his frantic rocker. The passing years don't seem to have taken their toll in the slightest as he shouts, screams and generally works himself up into a frenzy. And plays some sizzling boogie piano, too!
(Derek Johnson)
Tin Tin: “Toast and Marmalade for Tea” (Polydor) ****(*)
Noen sanger vinner lytteren på sjarm alene, og Tin Tins “Toast and Marmalade for Tea” er et lærebokeksempel på tidlig 70-talls popperfeksjon som kombinerer lun dagligdagspoesi med nysgjerrig produksjon. Duoen Tin Tin – australske Steve Kipner og Steve Groves – fikk et avgjørende puff da Maurice Gibb fra Bee Gees både produserte og bidro instrumentalt til innspillingen. Det høres: Harmoniene, det svevende lydbildet og ikke minst det legendariske, “skjeve” pianoriffet gir låten en drømmende karakter som er umiddelbart gjenkjennelig.
Anekdoten om pianoet er velkjent og dokumentert fra både produsenten og bandet: Under innspillingen lente en tekniker seg utilsiktet på båndopptakeren, slik at riffet fikk et uventet skjelvende preg. Maurice Gibb elsket effekten og lot det uvanlige pianolydbildet stå, til det som i dag er låtens signatur.
Sentralt i låten står teksten, enkel og uskyldig, men med akkurat den rette blandingen av nostalgi og romantikk. Refrenget – “Toast and marmalade for tea, / Sailing ships upon the sea, / Aren’t lovelier than you” – formidler varme og hengivenhet med en lavmælt poesi som gjør låten både tidstypisk og tidløs. Det er barndom, morgenlys og ung kjærlighet i samme pakke.
Musikalsk hviler sangen på et sparsomt, minimalistisk grunnkomp av bass og trommer i oppdrevet samspill, omgivelsene farvelagt med utstrakt bruk av elektrisk gitar, keyboards og vokalharmonier som svever inn fra alle kanter i stereo. Utrolig velbalansert av Maurice, for dette kunne blitt sølete, men er det ikke. Det er en praktfullt sammenskrudd poplåt med en skarp, påskrudd elgitar som sørger for at dette river og ikke bare flyter. Flott pop. Helt der oppe blant det tidlige Bee Gees’ beste.
“Toast and Marmalade for Tea” ble en overraskende hit i USA i 1971, og har siden fått klassikerstatus innenfor generen “soft pop”. Tin Tin fikk aldri følge opp med tilsvarende suksess, men låten lever videre som en favoritt for både samlere og alle med sans for delikat britisk-australsk pophåndverk fra perioden.
New Musical Express:
A melodic lilting ballad, well rendered by Tin Tin. The vocal has a strangely resonant quality, reminiscent of Robin Gibb — but maybe that's only an association of ideas because Maurice Gibb produced it. There's an absorbing wowing guitar solo and an impressive scoring.
(Derek Johnson)
Brinsley Schwarz: “Shining Brightly” (United Artists ****
Brinsley Schwarz’ debutsingle “Shining Brightly”, utgitt på United Artists i mai 1970, er et tidlig blikk inn i den britiske pubrockens opprinnelse – før både bandet og hele genren hadde fått sitt gjennombrudd. Singelen bærer Nick Lowes signatur, både som låtskriver og vokalist, og presenterer et band som allerede i startfasen søker en balanse mellom amerikansk-inspirert rootsrock og britisk popfølelse.
Det hutrende åpningsriffet er umiddelbart, men mildt; her er ingen stor bravur eller stadionambisjoner, men et direkte, organisk lydbilde hvor de akustiske gitarene, styrer det nærmest unplugged semi-latino-kompet hvor koringene gir farve til den avslappede atmosfæren. Nick Lowes stemme formidler stor ro og sommerlig bedagelighet. Typisk søndag. “Whoa we’ll go shining brightly, all across this crystal sea” messes det i refrenget, og teksten, som spiller på troen på å holde ut og lyse i motgang, speiler den milde optimismen og jordnære tonen bandet skulle perfeksjonere utover 70-tallet.
Produksjonen, signert Steve Verroca, er ryddig og relativt tørr; ingen overdrevne lag eller effekter, men en håndverksmessig trygghet som gir bandet rom til å spille sammen, ikke over hverandre. Det er i grunnen mer The Band enn Beatles her, ja, egentlig mer folk enn dem begge (og si hei til både Poco og CSN&Y). Ujålete. Og det skulle de sannelig fortsette med da de skrudde opp til 11 og ble pubrock-monstre.
“Shining Brightly” ble ingen listehit, og singlen har i dag status som en kuriositet og et samlerobjekt snarere enn en genredefinerende klassiker. Men den står igjen som et ærlig, sympatisk førsteutspill fra et band som skulle bli bindeleddet mellom 60-tallets britiske pop og den skarpskodde rockbølgen som senere ga grobunn for både Nick Lowes og Elvis Costellos respektive (og tidvis sammenfallende) karrierer.
New Musical Express:
I was disappointed by this group at the NME Poll Concert. But I must say that, within the intimacy of the recording studios, the lads have made an enchanting disc.
Touched with delicacy, it's noteworthy for some beautiful acoustic guitar, subtle and ear-catching harmonies and an intriguing lyric.
A remarkably perceptive routine from a promising group.
(Derek Johnson)
Steve Ellis: “Loot” (CBS) ***
Etter å ha forlatt Love Affair på toppen av britisk pophimmel, gjorde Steve Ellis sitt første, markante solostunt med tittelmelodien til filmen “Loot” – basert på Joe Ortons satiriske teaterstykke. Resultatet er ikke bare en overgang fra pop til soul, men også et eksempel på viktigheten av et godt produsert soundtrack i en tid da britisk film og musikk ofte gikk hånd i hånd.
“Loot” er bygget over en storslagen og rytmisk soul/funk-mal, der Keith Mansfields på grensen til overproduserte arrangement forener punchy blåsere, en særdeles livlig rytmeseksjon og snertent Hammondorgel. Mansfield, kjent fra KPM-biblioteket og samarbeid med Dusty Springfield, setter et tydelig filmatisk preg på hele produksjonen: Her er det dramatikk, voldsomt driv, men også en leken groove som får låten til å fungere like godt på dansegulvet som i åpningsscenen på lerretet.
Steve Ellis selv låner mye av uttrykket fra amerikansk soul, men gir det en britisk vri – vokalen er kraftfull,og distinkt engelsk, med sin karakteristiske klang og ru nerve. Han har aldri virket mer vital enn her, et par kvartaler fra den mer sukkersøte pop-sjargongen fra “Everlasting Love”-perioden.
Skal jeg være ærlig må jeg si at jeg foretrekker Love Affair-innspillingene hans. “Loot” er på godt norsk masete.
Singlen ble ingen kommersiell suksess, men dukker ofte opp på retrospektive samlinger.
New Musical Express:
Mature Ellis
The first solo single from the former Love Affair vocalist. It represents a considerable step forward in his development, because it's a mature approach to jazz-based number that's far from easy to sing.
Blaring brass, throbbing drums and swinging organ combine into a driving backing. But I have some reservations about its commerciality. The coupling "More, More, More" was originally intended as the "A" side — and I'm rather surprised it wasn't retained as such, because it seems to me to have more pop appeal.
But with "Loot" being the title song from a new film, the exposure from which it benefits will undoubtedly help to boost it. Certainly a fine performance!
(Derek Johnson)
Love Affair: “Speak of Peace, Sing of Joy” (CBS) ***
Da Love Affair returnerte etter Steve Ellis’ avgang, var det ikke for å levere nok en mykpop-ballade, men et utbrudd av energi. “Speak of Peace, Sing of Joy” kaster seg ut i en kraftfull og tidvis overveldende produksjon som slår i bølger gjennom stereoanlegget. Musikken er dramatisk, med dynamiske skifter og en voldsom tyngde som preger både vers og refreng.
Langfløyten, brukt i mellomspillene, har en hutrende, nesten kjølig funksjon, slik man kjenner den fra Jethro Tull – den broderer lydbildet med presisjon og gir låten en utålmodig undertone. Men det er den lange, hylende og kraftfulle gitarsoloen som virkelig stjeler showet og gjør låten: Love Affair i grenseområdet mellom psykedelia og prog, min santen!
Vokalen, levert av August Eadon, er solid og uttrykksfull, og matcher intensiteten i bandets nye uttrykk. Likevel mangler låten egenart – det er mye kraft, mye som skjer, men lite som virkelig fester seg utover det umiddelbare trykket. Resultatet er et fascinerende, men anonymt forsøk på fornyelse. Da LP’n som denne innspillingen havnet på, kom ut, kalte de seg L.A. Desperasjon kjennetegner alltid slutten. Også her.
Johnny Johnson & The Bandwagon: “Sweet Inspiration” (Bell) ****
Johnny Johnson & The Bandwagon startet som et amerikansk band, men vendte seg tidlig mot Storbritannia da det ble klart at de traff et større publikum der enn hjemme. Etter gjennombruddet med “Breakin’ Down the Walls of Heartache” i 1968 befestet de sin posisjon som britisk soulpops mest iherdige amerikanere, og “Sweet Inspiration” ble både en hit og et vitnesbyrd om gruppens evne til å tilpasse seg det britiske markedet.
Låten utmerker seg med et energisk og iørefallende arrangement. Det er merkbar bruk av kor som løfter refrengene, og strykere som gir låten ekstra fylde og fremdrift. Et klokkespill er særlig fremtredende gjennom hele innspillingen, og bidrar til å gi låten en distinkt, lys og optimistisk karakter. Tempoet er raskt, og Johnny Johnsons vokal har autoriteten og engasjementet, noe som sammen med koret gir et effektivt løft mot refrenget.
Produksjonen til Macaulay er stram og radiovennlig, med alle instrumenter balansert slik at låtens melodiske styrke kommer til sin rett. Britisk soulpop i sin reneste form: fokusert, dansbar og preget av smittende entusiasme.
“Sweet Inspiration” oppnådde topp 10-plassering i UK og står fortsatt som en av de mest vitale og minneverdige britiske soulpop-singlene fra perioden – ikke minst takket være kombinasjonen av et sterkt refreng, effektiv bruk av kor og strykere, og det karakteristiske klokkespillet som setter prikken over i-en.
De hadde enda en sterk slager på gang i 1970 før de gikk inn i historiebøkene for godt: “(Blame It On) The Pony Express”, en heftig gjenganger på Hovseter Bar & Dritings på 80-tallet.
New Musical Express:
Written by John Cameron and produced by Tony Macaulay, this marks the Bandwagon's debut on the Bell label. A bubbling and effervescent rhythmic ballad, it's virtually a solo showcase for Johnny Johnson, with the others supplying spirited support. The backing of dancing strings and walloping beat completes the full and robust sound. But with the group having been absent from the Chart for nearly two years, it will need a lot of radio exposure if it is to succeed.
(Derek Johnson)
The Casuals – “My Name Is Love” (Decca) **
“My Name Is Love” er en typisk obskur britisk popsingle fra 1970, utgitt av The Casuals i kjølvannet av deres kortvarige storhetstid. Innspillingen åpner med blåsere og rikelig med strykere før et rolig parti med klimprende akustisk gitar overtar. Derfra bygger arrangementet seg opp igjen med lag på lag av strykere, blåsere, og kor – et svært aktivt og forseggjort lydbilde, slik britisk pop ofte lød på denne tiden.
Til tross for det påkostede arrangementet og det vokale overskuddet, mangler låten det avgjørende refrenget som kunne gitt den varig appell. Melodiens kjerne er aldri mer enn alminnelig – et skoleeksempel på britisk pop som med alle virkemidler prøver å løfte seg, men ender som et “glemt spor” for de spesielt interesserte.
Ingen kultstatus, ingen klassiker – bare et overlesset, men ordinært stykke britisk pophåndverk fra 1970.
New Musical Express:
A pleasant easy-listening ballad with a steady beat. Soloed in the verses, it features a really meaty close-harmony blend in the expansive chorus. Encased in a delicious stringy scoring, it's one of those songs that grow on you. So it'll need a lot of airplay if it is to succeed.
(Derek Johnson)
Cliff Richard: “Goodbye Sam, Hello Samantha” (Columbia) **
“Goodbye Sam, Hello Samantha” representerer Cliff Richard på sitt mest utagerende, dresskledde og publikumsvennlige. Tett striglet glad-ompa for alle pengene, med yre jenter, stampende, taktfast komp, og vegg-til-vegg-smil hele veien til banken. Bortsett fra at det var låter som dette som undergravde Cliffs renomme og gjorde ham til en figur å styre unna. Lydbildet er stramt og fyldig, alt sitter som det skal, og arrangementet bygger effektivt opp under låtens overdrevent livsglade tone.
Bak det polerte ytre skjuler det seg ingenting annet enn et umåtelig håp om plassering på Top 10. Låten er umiddelbar, det er hele poenger, og uten giverglede. En sjarmløs og masete lettvekter laget for å skli ned uten motstand. Glemt, men ikke mer enn at man frykter den. En av etter hvert mange Cliff-singler som det ikke finnes noen unnskyldning for å eie.
New Musical Express:
Cliff Makes Half Century
CLIFF'S 50th single—and all the previous 49 have been hits! I'm confident this will enable him to reach his half-century of Chart entries, because—unlike some of his previous discs which have taken a while to get off the ground—this has instant pop appeal written all over it.
A happy-go-lucky number with an infectious beat, and just a touch of Latin sparkle, it's the perfect showcase for Cliff's personality.
It's penned by the Mitch Murray-Peter Callander-Geoff Stephens team, and they're three boys who know what commerciality is all about.
There's a catchy and repetitive hook chorus, in which Cliff is joined by chanting girls and handclaps. Not a song of substance or durability, but one that's tailor-made for the Chart.
(Derek Johnson)
Judy Collins: “Someday Soon” (Elektra) *****
“Someday Soon” ble skrevet av Ian Tyson og først gjort kjent av duoen Ian & Sylvia i 1964, men det er Judy Collins’ versjon fra albumet “Who Knows Where the Time Goes” (1968) som har fått klassikerstatus. Singlen ble relansert i Storbritannia i mai 1970, midt i den perioden der britisk interesse for amerikansk folk og country var på topp.
Innspillingen er produsert av David Anderle og spilt inn i Los Angeles. Arrangementet bygger på en blanding av folk og country, med Stephen Stills på akustisk gitar (og Collins’ egen gitar i kompet), samt den legendariske Buddy Emmons på pedal steel-gitar. Den varme og naturlige produksjonen gir rom for Collins’ karakteristisk klare og kjølige vokal, som står i front hele veien. Strykere er ikke brukt; isteden hviler lydbildet på akustiske gitarer, bass, pedal steel og en stødig, men diskret rytmeseksjon. Samhandling fra øverste hylle, mind you. Det lyder rett og slett uimotståelig.
Låten forteller om en ung kvinne som forelsker seg i en rodeorytter til tross for foreldrenes motstand – et tema som er nært knyttet til Tysons opprinnelige visjon. Collins’ vokal tolker teksten med nøktern varme, fri for sentimentalitet, men likevel med emosjonell presisjon.
“Someday Soon” ble ingen stor hit på listene verken i USA eller UK, men har siden blitt en av Judy Collins’ høyest elskede innspillinger. Suzy Bogguss gjorde låten til en amerikansk country-hit i 1991.
New Musical Express:
Judy’s Haunting Ballad
A haunting and pleasantly lilting ballad with a folksy feel, sensitively handled by the famous Collins wispy voice. The lyric, about a girl's parents refusing to accept her boyfriend, has a certain teenage identification.
There's an agreeable hummable melody; some gorgeous guitar from Steve Stills; and tinkling piano provided by Van Dyke Parks. It's a record that's got a lot going for it, even though the tune isn't quite as strong as "Both Sides Now." And that disc, you will recall, took many months before it finally registered.
All the same, I've got a feeling that this could make its presence felt in a much shorter time. Very acceptable listening indeed!
(Derek Johnson)
Jimmy Ruffin: “I’ll Say Forever My Love” (Tamla Motown) ****
“I’ll Say Forever My Love” åpner uten introduksjon – rett på refrenget, drevet frem av kraftige trommer, fyldige strykere og umiddelbart tilstedeværende koring. Arrangementet er typisk Motown: energisk, elegant og så fokusert på låtens emosjonelle kjerne at ingenting får trekke oppmerksomheten bort fra Ruffins vokal.
Koringene er effektive og presise, og gir låten både løft og dybde gjennom hele arrangementet. Strykerne er sentrale – de ligger som et teppe under refrenget, og bygger dramatikken uten å tippe over i det pompøse. Trommenes driv gjør veien til dansegulvet kort.
Teksten er et løfte om evig kjærlighet, fremført med Jimmy Ruffins karakteristisk varme, men tilbakeholdne stemme. Han lar aldri følelsene løpe av med seg, men bærer budskapet med en enkel, troverdig autoritet.
“I’ll Say Forever My Love” ble ingen storselger i USA, og floppet helt i Storbritannia da den opprinnelig kom i 1968. Men relanseringen i 1970 sendte den rett opp i Top 10. Den står faktisk igjen som en av Jimmy Ruffins mest populære singler i Nord-Europa.
New Musical Express:
Punchy Ruffin
ORIGINALLY released just over two years ago, this is now re-issued to tie in with Jimmy's June visit to Britain — and presumably because Tamla has nothing else available for the occasion!
It's a beaty and punchy ballad, cloaked in the predictable Motown sound of swirling strings, background chanting and that heavy tambourine-accentuated beat.
The romantic lyric is effectively handled by Jimmy, but I don't rate the material as highly as "Farewell Is A Lonely Sound." Nevertheless, it's good middle-of-the-road Tamla stuff.
And the combination of the label's popularity and Jim's current success should be enough to carry it into the Chart.
(Derek Johnson)
Bob Seger System: “Lucifer” (Capitol) *****
Bob Seger var fortsatt Detroit-outsider da han slapp “Lucifer” i 1970, og singelen er et kompromissløst stykke bluesrock – mer skitten garasje enn polert FM-klassiker. Her åpner han med tunge gitarer og et orgel som truer med å velte hele lydbildet. Rytmeseksjonen er stram og intens; bandet låter som om de har vokst opp med MC5 og The Stooges i bakgården.
Teksten er fandenivoldsk: Seger ser på ryktet sitt med hevet øyenbryn, gjør narr av “Lucifer”-stempelet og lever ut rollen som rockens evige rampegutt. Han synger om råkjør, vin, damer og netter på bar, men hele veien med et selvironisk “I know I’m good” i refrengene. Det er musikerlivets hardkjør og outsider-rolle som feires, ikke djevelskap.
Låten er kompakt og uavbrutt energisk, med Segers hese vokal liggende tett på bandet. Orgelet (Dan Watson) får en tydelig rolle og bygger en mur sammen med gitarene, mens trommene gir akkurat det nødvendige drivet. Produksjonen er kompromissløs – tett, rå og upolert, slik Detroit-rock skulle låte i 1970.
“Lucifer” ble ingen stor radiohit, men den peker rett mot det Seger senere skulle bli berømt for: muskuløs, hardtslående rock med glimt i øyet, og en troverdighet få i amerikansk rock matcher. I dag står låten igjen som et høydepunkt i hans tidlige katalog, og et skoleeksempel på hvordan man tar fanden ved hornene – og ler hele veien ut av klubben.
New Musical Express:
Excitement galore in the Bob Seger System's "Lucifer" (Capitol), which has a touch of the Creedence about it .
(Derek Johnson)
Ronnie Hawkins: “Bitter Green” (Atlantic) ****
Ronnie Hawkins tar Gordon Lightfoots melankolske ballade og gir den en solid dose kontinentalt jernbanedriv. Her møter vi en shufflende tog-rytme som ikke bare understreker tekstens vandringsmotiver, men gir låten et typisk country-preg – man kjenner skinneskjøtene under hjulene. Trommene og gitarene trekker med seg et arrangement som har både substans og fremdrift.
Det mest karakteristiske ved innspillingen er strykerarrangementet, som legger seg florlett over lydbildet – som skydotter på blå himmel. Strykerne forskjønner, men de tynger aldri melodien, og går aldri i veien for låtens egen fremdrift. De løfter stemningen, men lar den klassiske countryfølelsen og rytmen forbli intakt.
Hawkins’ vokal er nøktern og troverdig, akkurat passe slitt, og han lar både arrangement og tekst puste. Dette er country med eleganse – mer roadmovie enn honky tonk, og med nok dynamikk til å holde lytteren fra å gå av på neste stasjon.
Et vellykket, lavmælt og respektfullt cover – og et godt eksempel på hvordan strykere kan brukes som subtilt krydder i et countrylandskap.
New Musical Express:
An unexpectedly controlled and subdued offering from Mr Hawkins. It's a light, fluffy and wispy item — dualtracked by Ronnie, with a tambourine supplying a folk-beat quality, plus dancing strings and an attractive melody. I didn't think I'd ever say it about this artist, but not enough punch for the Chart!
(Derek Johnson)
Johnny Nash: “(What A) Groovy Feeling” (Major Minor) ****
“(What A) Groovy Feeling” åpner med en lett, gyngende rytme som gir en umiddelbar følelse av sommer og letthet. Hygge-ska. Arrangementet inkluderer bølgende orgel, klimprende piano og subtile hornstøt som sammen skaper en luftig og behagelig atmosfære. Nash’ varme og klare vokal flyter over dette lydbildet av tidløs optimisme.
Tekstmessig er “(What A) Groovy Feeling” en enkel, men effektiv hyllest til kjærlighetens og livets gode følelser. Låten unngår komplekse metaforer og holder seg til en direkte og ærlig formidling av glede og tilfredshet.
Produksjonen er stram og balansert, med en tydelig inspirasjon fra både soul og den gryende reggae-scenen. Dette er ikke overraskende, gitt Nash’ engasjement i å introdusere reggae til et bredere publikum, blant annet gjennom sitt samarbeid med Bob Marley og JAD Records.
Selv om “(What A) Groovy Feeling” ikke ble en stor kommersiell suksess, har den i ettertid blitt anerkjent for sin sjarm og sitt bidrag til overgangen mellom soul og reggae i populærmusikken.
New Musical Express:
It's been some time since Johnny was last in the Chart with "Cupid." This is in similar rocksteady style, but not quite so potent melodically.
Trouble is that, since Johnny was at his peak, we've been inundated with reggae — and this is no more than glossed-up reggae!
Still, it does have Johnny's distinctive personality to put it over, plus an irresistible dance beat. With plugs, could get a slight touch. Self-penned.
(Derek Johnson)
Nina Simone: “Turn Me On” (RCA) ****(*)
Nina Simones “Turn Me On” ble utgitt som single i Storbritannia i 1970, men var først å få på albumet “Silk & Soul” i 1967. Låten er skrevet av John D. Loudermilk, og Simone leverer en av sine mest lavmælte, men like fullt ladede tolkninger, fra denne perioden.
En vakker, slepende bluesballade i et diskret, men fyldig arrangement – strykere, gitar og piano er de toneangivende elementene, alt følsomt balansert. Simones stemme ligger hele tiden i front. En lekker innspilling med et artig sistevers som Nina skrev selv:
My hi-fi's waitin' for a new tune
And my glass is waitin' for some fresh ice cubes
I'm just sittin' here waitin' for you to come home
And turn me on
Simone lar melodien puste og gir hver frase en ro og sensualitet som få andre kan matche. Stemningen er intim, nattlig – det er en sang som åpner seg sakte, og der hvert “turn me on” får akkurat den tvetydigheten og sårbarheten teksten krever.
Instrumenteringen holdes enkel – ingen store utbrudd, men små, elegante fargelegginger fra gitarens dialog med Nina.
“Turn Me On” er ikke blant Simones mest berømte innspillinger, men den viser hvorfor hun fortsatt regnes som en av de store tolkerne av amerikansk pop og soul: alt handler om timing, dynamikk og nærvær.
New Musical Express:
Country-styled Nina Simone! Superficially, at any rate, because this is a John D. Loudermilk song. And the backing of steel guitars, tinkling piano and gently lilting rhythm have an unmistakeable c-&-w flavour.
But of course, Nina's inherent quality is a tremendous feel for the blues, and she applies it most effectively to this rather poignant song.
There's an appealing melody, and Nina's dark-brown tones handle the lyric with the utmost sensitivity. A beautiful disc, though not a logical hit because of its slowness.
(Derek Johnson)
Over til Norge
Topplatene i Norge da vi tok fatt på sommeren 1970.
Hvor morsom var egentlig den Robban-låten? Her var det bare å håpe og heie på Creedence. LP-listen var litt artig, for sannelig utklasser McCartney sitt eget band. Ikke fullt så artig å se hvor død listen er, ingen nyheter, nesten ingen bevegelser.
Klipp og annonser fra NME 30. mai 1970
Legenden Nick Logan, NMEs redningsmann, avisens eneste virkelige stjernejournalist i 1970, ved siden av Keith Altham. Logan styrte renoveringen av avisen i 1972, og hentet bl.a. inn Nick Kent. I 1980 grunnla han det legendariske og svært innflytelsesrike magasinet The Face.
The Who var sannsynligvis NMEs favorittband, de var alltid tilgjengelige for en prat, stilte opp på det meste, og skapte overskrifter så lett som bare det - ikke minst takket være Keith Moon.
Sandie Shaw som de legendariske popfestivalenes talskvinne? Særlig. Det er ikke nok å gå barbent. Men det er en overraskende fin låt. Overraskende var også Cat Stevens come-back etter tuberkulosen. Han fremstod som en helt ny artist, i front for 70-tallets singer-songwriter-brigade (sammen med bl.a. James Taylor, Joni Mitchell, Neil Young og Paul Simon).
Anmelderne var ganske ukritiske til Woodstock-fenomenet. Jeg forbinder det bare med gjørme, mygg, dårlig kroppslukt, fæle festivalversjoner av låter jeg egentlig liker - og ikke minst den brune syren. Å se filmen på Klingenberg var en hodepine-affære.
Richard Green og Nick Logan fikk heldigvis anmelde de kuleste platene. Andy Gray tok seg av billigkasse-rælet. Gudene vet hva de hadde her å gjøre. Jeg mener “Dixie Goes Latin”, “Hits From The Musicals” og … Kenny Ball?!? Ikke rart NMEs opplag falt.
Jack Bruce fikk ikke helt fotfeste i superstjerne-hyllen etter at Cream sprakk. Clapton og Baker klarte seg bedre.
Jeg klarer ikke så høye damestemmer. Hvis hun hadde snakket til meg med samme stemme, ville jeg ringt etter en drosje, helst den gule drosjen til Didrik. Men en Bolt hadde også holdt helt fint.
Kino i Oslo 30. mai 1970
“For en neve dollar” på Lilleaker! Løp og se! “Satyricon” snakket vi mye om. Den var ikke så herlig som vi trodde. Egentlig fragmentarisk og kjedelig.