Lørdag 2. mai 1970, altså på dagen for 55 år siden, gjenåpnet Arbeiderbladet sin ukentlige presentasjon av de mest solgte LP’ne i Norge - etter vel to års fravær. Argumentet var at folk nå kjøpte LP'-plater i massevis, så da var det naturlig å ha en liste. Akkurat som om ikke LP’er solgte i 1968. Heyerdahl kamuflerte bare egen dovenskap, det er min teori. Det tar tid å sette opp lister.

Ellers skjedde mye rart i henhold til Arbeiderbladet. Noen reiste til Uganda i kano. Nixon drev et farlig spill i Cambodia, Reiulf Steen ville ta ansvar for Europas fremtid, og våren kom til Østlandet 1. mai. Ting å ta tak i. Jeg skulle snart på sesjon, det gledet jeg meg ikke spesielt til.

Ukens NME pranget meg god, gammeldags avisforside. Ekte artikler på forsiden, gitt. Hovedsaken var viet Simon & Garfunkel, verdens heteste navn på denne tiden i 1970, og deres konsert i Royal Albert Hall. Grundig, frimodig og arrogant dekket av den aldrende, pomadiserte, senile redaktøren Andy Gray, som iført tversover og smoking grabbet til seg alle anmelder-LP’ne og alle de staselige konsertbillettene, til de yngre og betydelig mye bedre journalistenes store frustrasjon.

NME meldte bl.a.:

at Jon Lord er i gang med å skrive nok et musikkstykke for Deep Purple og symfoniorkester, “The Gemini Suite”. Men først skal gruppens neste album, “Deep Purple In Rock” ut (5. juni).

at Taj Mahal hevder at kvinner forstår musikk mye bedre enn menn..

at regnet stoppet Readingfestivalen forrige lørdag.

at Allan Clarke ønsker litt motstand, da hitsene kommer for lett til The Hollies; han kunne tenkt seg en flopp.

Ukens toppere på single- og LP-listen i England.

***En ekte engelsk TOP 30 inneholder pr. definisjon minst én Beatles-relatert hit. Her er det tre. To Apple-singler pluss en Who-slager som nevner The Beatles i teksten. Bra.***

***Jeg var opptatt av mye rart som 17 år gammel nerd med god tid. Bl.a. poengsammendrag. Album jeg bare hadde på spolebånd, er ikke krysset ut.***

Og så en gjennomgang av ukens singlenyheter som fortjener å nevnes. Ikke nødvendigvis fordi de er så gode. Her har jeg alliert meg med ChatGPT for å se hvordan min gode AI-venn takler utfordringen. Ikke så veldig bra, skulle det vise seg. ChatGPT er en døgenikt som ofte velger lettvinte løsninger, og som kan finne på å skrøne sammen facts som ikke er facts, men altså rene skrøner. Utfordrende, med andre ord. Vi har kranglet oss gjennom disse tekstene, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte forslag, ikke alltid til det bedre, fra GPT. Jeg må rett og slett holde lømmelen i ørene, og selv da kan jeg aldri føle meg for sikker.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME.

Stjernene er mine.

The Supremes, “Up The Ladder To The Roof” (Tamla Motown) ****

“Up the Ladder to the Roof” markerte et skjellsettende øyeblikk i The Supremes’ historie. Singelen var den første etter Diana Ross’ avgang fra gruppen, og introduserte Jean Terrell som ny hovedvokalist. Mange var spente på om gruppen kunne holde på publikum uten Ross’ ikoniske tilstedeværelse, men utgivelsen i februar 1970 ga et klart svar: En stor hit i USA med topp 10-plassering på Billboard Hot 100, og også i Storbritannia oppnådde den solid listeplassering.

Låten er skrevet av Vincent DiMirco og produsert av Frank Wilson, som på dette tidspunktet var en av Motowns mest erfarne produsenter. Arrangementet kombinerer den polerte Motown-estetikken med nye elementer, som wah-wah-gitar og mer atmosfæriske strykere. Det gir låten en moderne lyd for sin tid, med snev av psykedelisk pop i bakgrunnen. Samtidig holdes energien høy og strukturen stram, med tydelige vers og et iørefallende refreng.

Jean Terrell gjør en overbevisende debut. Stemmen hennes har likheter med Diana Ross i klang og letthet, men hun har også et mer jordnært og mindre teatralsk uttrykk. Det gir låten en mer kollektiv følelse, og det understrekes av at Mary Wilson og Cindy Birdsong får mer plass i bakgrunnsvokalene enn på mange av gruppens tidligere hits. Der Ross’ vokal ofte stod alene, fremstår dette som en treklang – en bevisst strategi for å signalisere en ny retning. Teamet Supremes.

Tekstmessig er “Up the Ladder to the Roof” en optimistisk og metaforisk sang om håp og forandring. Den handler om å løfte seg over hverdagens bekymringer og finne et bedre sted sammen. Dette kan selvsagt også tolkes som en kommentar til gruppens egen situasjon: de klatrer videre, mot nye høyder, uten sin tidligere lederfigur.

Reaksjonene i samtiden var overveiende positive. Kritikere la merke til at Motown hadde klart å gjøre overgangen smidig, og mange bemerket at låten faktisk lød friskere enn mye av det The Supremes hadde gjort på tampen av 60-tallet. Noen anmeldere var mindre entusiastiske og savnet Ross’ særpreg, men det var en minoritet.

NME:

SUPREMES MOMENT OF TRUTH

SUPREMES: Up The Ladder To The Roof (Tamla Motown)

THE moment of truth, which will determine whether or not the Supremes can survive as a Chart force without the dominating presence of Diana Ross. Well, new girl Jean Terrell has been very cleverly selected, in that, she sounds not unlike Diana—she has the same smouldering, husky delivery and the same provocative feline quality.

And in this bright up-beat finger-popper, we hear rather more of the other girls' supporting harmonies, which almost became extinct during the latter stages of Diana's reign.

All things considered, a happy disc with an infectious rhythm and an appealing sound from the girls. I'm none too happy about the song itself, which isn't any great shakes. But even so, I feel the trio should register with it. (Derek Johnson)

Da Chicago ga ut “Make Me Smile” i 1970, var det et slags gjennombrudd – både kommersielt og kunstnerisk. Låten var en del av en større suite med tittelen “Ballet for a Girl in Buchannon” skrevet av trombonist James Pankow, og ble gruppens første store hitsingel. Den nådde 9. plass på Billboard Hot 100 og bidro sterkt til å etablere bandet i mainstream. Dette var samtidig et musikalsk risikoprosjekt: en kompleks låt med uvanlig struktur, hentet fra et album som ikke akkurat var preget av radiovennlige låter. Likevel traff den bredt.

“Make Me Smile” åpner med en dramatisk, rytmisk blåserekke som umiddelbart skiller den fra samtidens pop. Chicago var et band som turte å mikse jazz, rock og pop i en ambisiøs form, og denne låten er et skoleeksempel på nettopp det. Terry Kaths vokal er kraftfull og sårbar på samme tid, og melodien glir sømløst mellom vers, bro og refreng med uvanlig smidighet. Brassarrangementene – som ble et av gruppens varemerker – er ikke pynt, men en integrert del av låtens driv.

Opprinnelig ble ikke “Make Me Smile” skrevet som en frittstående singel, men som første del av en ni-delt suite på Chicago II. Da Columbia Records lette etter et slagkraftig spor å gi ut, ble denne seksjonen valgt ut og noe redigert for å fungere alene. Det er verdt å merke seg at låten i sin albumversjon har et annet tempo og føles mer som en del av en helhet, mens singelutgaven ble strammet inn for å passe radioformatet.

Bandets lyd på denne tiden var fortsatt i utvikling, men “Make Me Smile” viste at det var mulig å kombinere avansert arrangering med popappell. Samtidig peker låten tydelig frem mot det som skulle bli bandets kommersielle storhetstid senere på 70-tallet, hvor de etter hvert mistet mye av den musikalske risikoen som preget de tidlige utgivelsene. Her er de fortsatt i et kreativt spenningsfelt mellom kunst og kommers.

En annen nøkkel til låtens suksess er den tekstlige tonen: enkel, romantisk, men med en emosjonell dybde som gjør at det ikke bare føles som sukkerspinn. Det er en ekte varme i fremføringen, som forsterkes av Kaths innsats – som dessverre ikke skulle få mange år til i rampelyset før han døde i 1978. Hans rolle i å forme Chicagos uttrykk kan ikke overvurderes.

NME:

Chicago swings like mad!

CHICAGO: Make Me Smile (CBS).

PENNED by group trombonist Jim Pankow, this is part of a new suite titled “Ballet For A Girl In Buchannon,” which is featured on Chicago’s second double album.

It’s a scintillating, sparkling track! It features the fruity gritty voice of Terry Kath, with some spirited harmonies from the other lads, plus a tight and biting brass section.

The whole routine is exciting — it’s jazz-based and swings like mad. In fact, it sounded to me more like Blood, Sweat and Tears than Chicago! I like this record immensely — it gives the listener a real lift. Nothing terribly adventurous or progressive about it — but a clean, wholesome and very professional sound epitomising the best in mainstream pop. (Derek Johnson)

Bobbie Gentry: “If You Gotta Make A Fool Of Somebody” (Capitol) ***(*)

Da Bobbie Gentry i 1970 ga ut “If You Gotta Make A Fool Of Somebody”, tok hun et uventet skritt inn i britisk beat-historie. Originalen var skrevet av Rudy Clark og først gjort kjent i 1962 av James Ray, men ble for alvor en hit i 1963 med Freddie and the Dreamers’ versjon. Gentrys utgave kommer altså syv år etter britenes mer komiske og keitete tolkning, og bærer et langt mer polert og sørstatsinfusert preg. Dette var hennes forsøk på å nå tilbake til listene etter flere kommersielt svake utgivelser, og den ble lansert samtidig som hun jobbet aktivt med britisk TV og promotering i Europa.

Gentry gjør ikke bare en cover – hun gjenskaper låten i sitt eget bilde. Det mest slående er hvor elegant og soulinfisert den fremstår i hennes versjon. Arrangementet er mer sofistikert enn i tidligere tolkninger, med strykerpreg og dempet, men drivende rytmikk. Hennes særegne, dype, lett nasale røst tilfører en følelsesmessig dybde som tidligere versjoner manglet. Der Freddie and the Dreamers gjorde den til en nesten tullete affære, gir Gentry låten verdighet og mørkere undertoner.

Vokalen hennes balanserer på grensen mellom melankoli og resignasjon, og teksten – som i bunn og grunn handler om å bli ydmyket i kjærlighet – får dermed en mer alvorlig og moden klangbunn. Det er en tolkning som ikke bare kler Gentrys stemme, men også hennes generelle musikalske prosjekt: å gi en kvinnelig sørstatsstemme autoritet i en bransje der menn dominerte både scenen og studioene.

Innspillingen er ryddig og stramt produsert, med strykere og koringer som gir en radiovennlig overflate. Likevel mangler den kanskje et virkelig gjennomtrengende refreng eller en musikalsk krok som setter seg umiddelbart. Det er vakkert og kompetent, men kanskje ikke minneverdig nok til å tvinge seg inn på listene i en tid da musikkmarkedet var ekstremt konkurransepreget. Den fikk derfor begrenset kommersiell respons, til tross for promotering og hyppige TV-opptredener.

NME:

Bobbie up-dates Freddie’s old hit

BOBBIE GENTRY: If you Gotta Make A Fool Of Somebody (Capitol).

AFTER her failure with “Raindrops,” Bobbie digs deep into the pop vaults and comes up with her revival of the song which did Freddie and the Dreamers proud seven years ago.

Most of you will already be familiar with the song itself, so let me just tell you that the gal succeeds admirably in adapting it to her distinctive Southern style.

Dancing strings and a backing vocal group have been added to the routine to give it a commercial gloss, and the overall effect is extremely acceptable. Not sure about its Chart possibilities, but with Bobbie promoting it on British TV, I’m inclined to give it the benefit of the doubt. (Derek Johnson)

Alan Price: “Sunshine & Rain” (Decca) ***(*)

Alan Price hadde i 1970 allerede markert seg som en særegen stemme i britisk pop og rock, både som tidligere medlem av The Animals og som soloartist med en forkjærlighet for R&B, jazz og musikkteater. “Sunshine and Rain” – med undertittelen “The Name of the Game” – ble utgitt på Decca og representerer både kontinuitet og forsiktig fornyelse i Prices katalog. Det var hans første singel på en stund, og dermed ble den møtt med en viss forventning fra kritikere og publikum som hadde satt pris på hans tidligere utgivelser som “Simon Smith and the Amazing Dancing Bear” og “Don’t Stop the Carnival”.

Låten åpner med et lett shuffle-komp og piano, et umiskjennelig Price-trekk, før hans karakteristiske, litt nasale og varme vokal glir inn med en nesten talende frasering. Melodien er enkel, men ikke banal, og akkompagneres av diskret blås og koring som gir låten et løft. Det hele er gjort med presisjon og britisk eleganse – ingen store fakter, men heller en saktebyggende varme. Man merker tydelig hans sans for musikalske detaljer og vektlegging av tekst og stemning.

Teksten er vemodig med en understrøm av resignert optimisme – en balanse Price ofte har mestret godt. Her speiles dualiteten i tittelen: sol og regn som metafor for livets uunngåelige blanding av glede og skuffelse. Det føles oppriktig, ikke kalkulert, og det gjør at låten får en menneskelig dimensjon som mye av datidens pop ofte manglet.

Likevel er det lett å forstå hvorfor “Sunshine and Rain” ikke ble noen stor hit. I 1970 var popmarkedet i rask utvikling, og mye av det som kom ut fra Storbritannia bar preg av psykedeliske etterdønninger, hardere rock eller barokke eksperimenter. Alan Prices lavmælte, svingende og nesten teatralske stil kunne lett fremstå som gammeldags eller i det minste atypisk for tiden. Det er også mulig at låten ble for mild og reflekterende til å fange radio-DJers oppmerksomhet i et marked som søkte umiddelbarhet.

NME:

Spirited Alan

ALAN PRICE: Sunshine and Rain (Decca).

IT’S been quite a while since Alan Price last popped up on disc. Nevertheless, his releases are always well worth waiting for. They have a distinctive touch which makes them instantly recognisable.

And this is no exception! Subtitled “The Name Of The Game,” it receives a spirited rendition from Alan, aided by a contagious shuffle beat. And there are one or two little ear-catching gimmicks in the treatment, which could well prove to be an important sales factor.

Self-penned by Al, it’s an immensely pleasing disc. But after his long lay-off, it’ll need an awful lot of plugging!

Melanie & The Edwin Hawkins Singers: “Lay Down (Buddah) ****

Da Melanie Safka ga ut “Lay Down (Candles in the Rain)” våren 1970, var det et kunstnerisk gjennombrudd som flyttet henne fra undergrunnens folk-scene til mainstream radiospilling og hitlister. Låten var sterkt inspirert av hennes opptreden på Woodstock året før, der hun som ung, nærmest ukjent artist ble overveldet av tusener av mennesker som tente stearinlys i mørket mens hun sang. Denne opplevelsen – både åndelig og konkret – ble grunnlaget for “Lay Down”, som hun senere spilte inn sammen med Edwin Hawkins Singers, kjent for den store gospellåten “Oh Happy Day”.

Resultatet er en intens og uvanlig blanding av folk, gospel og pop. Låten starter forsiktig med Melanies karakteristiske vibrerende stemme, men bygger seg raskt opp mot et katedral-lignende klimaks, båret frem av det mektige koret. Det er en uvanlig strukturert single, med lange, ekspanderende partier som trosser datidens radiokonvensjoner. Likevel ble den en stor hit – særlig i USA, hvor den nådde 6. plass på Billboard Hot 100 – noe som sier mye om låtens følelsesmessige kraft og tidens vilje til å omfavne musikk som brøt genrenormer.

Melanies stemme er umiddelbart gjenkjennelig. Den har en dirrende intensitet, noen ganger på grensen til ustø, men nettopp det gir låten en emosjonell autensitet. Når hun synger “we were so close, there was no room” over den voksende veggen av gospelstemmer, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor mange betrakter låten som et av de mest kraftfulle musikalske uttrykkene som springer ut av Woodstock-bevegelsen.

Samtidig er det ikke en perfekt single i konvensjonell forstand. Den mangler en tydelig melodisk krok, og noen vil finne uttrykket overdrevent teatralsk. Men “Lay Down” er ikke laget for å være lett tilgjengelig. Den er laget for å mane frem følelser, fellesskap, nesten religiøs ekstase – og den lykkes til fulle, hvis man åpner seg for formatet.

Edwin Hawkins Singers løfter innspillingen til noe hinsides. Deres harmoniske presisjon og gospel-dynamikk skaper en kontrast til Melanies nesten improviserte fremtoning, og sammen utgjør de en lydlig allianse mellom folkets intimitet og kirkens kraft. Det er verdt å merke seg at samarbeidet var uvanlig for tiden – både i musikalsk og kommersiell forstand – og står igjen som et tidlig eksempel på vellykket krysspollinering mellom ulike afroamerikanske og hvite musikktradisjoner.

“Lay Down” har egentlig bare én svakhet, den holder på med for lite for lenge. Du blir fort lei.

NME:

MELANIE: “Lay Down” (Buddah).

Most of Melanie’s previous work has been folk-inspired. But here, vigorously supported by the Edwin Hawkins Singers, there’s an inherent gospel feel.

Soloed with enormous power, it’s one of those songs with a message. I found it wonderfully exciting and invigorating — more especially in the supercharged climax. I do hope the d-j’s latch on to it! (Derek Johnson)

Ike & Tina Turner: “The Hunter” (Harvest) *****

“The Hunter” ble utgitt av Ike & Tina Turner i 1970 på det britiske Harvest-label, en kuriositet i seg selv ettersom dette plateselskapet først og fremst var kjent for progressive rockeband som Pink Floyd og Deep Purple. At en amerikansk R&B-duo som Ike & Tina havnet på etiketten, sier noe om hvor musikalsk grenseløs og eksperimentell perioden var. Låten er opprinnelig skrevet av Booker T. Jones og Carl Wells, og først gjort kjent av Albert King i 1967, som en tung blueslåt med et tydelig maskulint rovdyrmotiv. Tina Turner gjør den til noe helt annet – og samtidig like kraftfullt.

Innspillingen er rå og direkte, med en utemmet studioklang som minner mer om liveopptak enn studioarbeid. Den domineres fullstendig av Tina Turners vokal, som nærmest river seg gjennom miksen med en intensitet få kunne matche. Hun synger ikke denne låta – hun angriper den. Der Albert King ga sangen et dvelende, seigt bluesuttrykk, gir Tina den rytmisk fremdrift, dramatikk og kvinnelig autoritet. Det er et fascinerende eksempel på hvordan en sang kan endre karakter totalt når perspektivet skiftes – “The Hunter” går fra å være en mannlig trussel til å bli en kvinnelig utfordring.

Instrumenteringen er tungt forankret i sørstatsblues og soul: gitar, bass og trommer legger en stødig groove, men lar vokalen få all den plassen den trenger. Det finnes ingen spor av Motown-polering her – dette er ur-R&B, med all sin skitt og glød. Man lukter nesten svetten i rommet.

Ike Turners rolle her er som produsent og bandleder, ikke som duettpartner, og det understreker hvor tydelig Tina var i førersetet på dette tidspunktet. Mens mye av duoens katalog ble assosiert med show, glitter og hitsingler som “River Deep – Mountain High”, er “The Hunter” noe helt annet: mørkere, mindre kommersielt, men også mer ektefølt. Det er kanskje derfor singelen fikk begrenset kommersiell suksess – den passet ikke inn i noen enkel popkategori.

Men for kjennere og fans av ekte bluesbasert soul, står denne låten som et lite mesterverk. Den viser Tina Turner på sitt mest kompromissløse, før solokarrieren, før 80-talls-revitaliseringen – som en kraft i seg selv. Og det minner oss på at det bak showet og historiene fantes en vokalist som kunne hamle opp med de beste, uansett sjanger.

“The Hunter” er ikke en singel for radiolyttere med hang til sukkersøt pop. Det er en låt for mørke klubber, tunge netter og folk som vet at musikk også kan være konfrontasjon. Den forsvant kanskje litt i mengden av 1970-utgivelser, men står igjen som en av de mest intense vokalprestasjonene Tina Turner noensinne leverte.

NME:

IKE AND TINA TURNER: The Hunter (Harvest).

The Turners have had more record labels than hot dinners, I should think — and here they are cropping up on yet another.

Tina’s fiery and compelling approach is as spellbinding as ever in this insidious blues routine. There’s a nagging walking-pace beat, a funky soul backing, and a gripping atmosphere of earthiness and authenticity which stems mainly from Tina’s vibrant performance.

As usual, Ike is conspicuous by his absence! Unlike the duo’s Spector-inspired singles, this one is mainly for the specialists. (Derek Johnson)

The Hollies: “I Can’t Tell The Bottom From The Top” (Parlophone) ****(*)

“I Can’t Tell The Bottom From The Top” ble utgitt av The Hollies våren 1970, og står som et tydelig eksempel på bandets overgang fra 60-tallets hitmaskineri til et mer modent, melankolsk uttrykk. Etter at Graham Nash forlot bandet i 1968, befant The Hollies seg i en ny fase – på jakt etter både ny identitet og sonisk retning. Denne singelen, skrevet av produsentparet Geoff Stephens og Roger Greenaway, markerer et mellomsteg: en form for voksenpop, rik på følelser og arrangert med en slags storslått resignasjon.

Låten åpner stille med piano og vokal – et grep som minner sterkt om “He Ain’t Heavy, He’s My Brother”, deres store hit fra året før. Allan Clarke synger med sin karakteristiske klarhet og varme, og stemmen hans bærer låten fra første tone. Deretter bygger arrangementet seg gradvis opp med koringer, strykere og til slutt et fullt band, uten at det noen gang tipper over i det pompøse. Johnny Scotts strykearrangement er særlig verdt å merke seg: smakfullt og emosjonelt presist, uten unødvendig sentimentalitet.

Tekstmessig er sangen preget av forvirring og følelsesmessig kaos, uttrykt gjennom tittelen – et klassisk bilde på tapt retningssans og usikkerhet. Det er ingen direkte historie, men snarere et stemningsbilde, en opplevelse av å stå i et forhold som glipper mellom fingrene. Dette preger også Clarkes fremføring, som balanserer mellom sårbarhet og styrke, og gir låten et anstrøk av autentisitet.

Det finnes ingen umiddelbar “hook” – ingen refrenglinje man husker etter ett gjennomspill – men låten setter seg likevel gjennom stemning og struktur. Det er en av de singlene som ikke skriker etter oppmerksomhet, men heller lister seg inn i lytteren med subtile virkemidler. Det krever litt mer tålmodighet enn noen av deres tidligere, mer opplagte hits.

Singelen ble godt mottatt og klatret til 7. plass på britiske lister, og demonstrerte at The Hollies fortsatt hadde både kommersiell kraft og musikalsk integritet. Samtidig ble det tydelig at gruppen beveget seg bort fra beatpopens enkle glede og over i et mer alvorlig og albumorientert terreng.

“I Can’t Tell The Bottom From The Top” er kanskje ikke en milepæl i pophistorien, men det er en verdig og velformulert låt som viser et modent band i arbeid. Den mangler litt av Nash-periodens glød og originalitet, men kompenserer med dybde og håndverk. Det er ikke nødvendigvis en låt man forelsker seg i umiddelbart – men en man kommer tilbake til.

NME:

Hollies keep up superb Quality

HOLLLIES: I Can’t Tell The Bottom From The Top (Parlophone).

LOOKING back over the years, I can’t recall one Hollies release which failed to appeal to me. And throughout that time, the group has gone from strength to strength in terms of quality, class and artistry.

This is another superb production, in which the boys’ golden harmonies are enhanced to perfection by a gorgeous stringy Johnny Scott scoring. Opens slowly and poignantly, rather like “He Ain’t Heavy”, with just a piano accompaniment — and builds steadily all the way.

The powerfully projected chorus is haunting and hummable — and once you hear it, it’s a job to banish it from your mind.

The one slight let-down is the fade-out ending, which struck me as a bit of an anti-climax. But otherwise, a super disc and a big hit. (Derek Johnson)

The Dave Clark Five: “JUlia” (Columbia) ***

Da Dave Clark Five ga ut “Julia” i 1970, var det et band på vei nedover etter en særdeles suksessrik første halvdel av tiåret. På sitt høydepunkt var de blant de aller mest populære britiske beatgruppene, og i en periode faktisk konkurrenter til The Beatles i USA, med et tettpakket turnéprogram og en imponerende rekke hits. Men i 1970 var tidene i ferd med å skifte, og “Julia” kom i en periode hvor bandet prøvde å fornye uttrykket sitt i møte med et stadig mer albumorientert og voksent popmarked.

Låten er en kraftfull, litt mørk ballade med et tydelig soulpreg. Mike Smiths vokal er som alltid robust og uttrykksfull, og det er liten tvil om at han fortsatt var en av de sterkeste stemmene fra den britiske beatbølgen. I “Julia” får han virkelig rom til å vise både kraft og følsomhet, støttet av et orgelbasert arrangement og koring som til tider minner om gospel, eller i det minste britisk pub-soul.

Låten bygger seg langsomt opp, med repeterende akkorder og en jevnt stigende intensitet. Det er tydelig at man her har forsøkt å gi bandet et mer “seriøst” preg – noe som også avspeiles i selve låtvalget og produksjonen, som er fri for den typiske britiske beatens muntre energi. Man aner i stedet et ønske om dybde, ettertenksomhet og modenhet, og det er i og for seg et forståelig grep i 1970. Men spørsmålet er om det lykkes.

“Julia” er langt fra dårlig, men den mangler kanskje det umiddelbare melodiske trekket som gjør at en ballade fester seg etter første lytt. Arrangementet er smakfullt, men også ganske alminnelig. Det føles tidvis som at bandet strever etter å finne sin plass i en ny æra, og at verken tekst eller melodi riktig evner å løfte seg fra det velmenende til det virkelig gripende. Det er pent og korrekt, men også noe retningsløst.

Singelen fikk da heller ikke kommersiell gjennomslagskraft. Den ble knapt lagt merke til, verken i hjemlandet eller i USA, og ble et av de siste sporene bandet etterlot seg før oppløsningen i 1970. I ettertid har “Julia” blitt en litt glemt perle blant fans, men det er kanskje like mye fordi den markerer et farvel, som på grunn av selve låten.

Det ubetalelige norske single-coveret er imidlertid grunn nok til å skaffe seg platen.

NME:

Dave Clark New Style

DAVE CLARK FIVE: ✝ Julia (Columbia)

MUST say that Dave Clark has been ringing the changes very comprehensively in his last few releases. This latest one is quite different from the last two, and is a powerful soul-flecked ballad.

It’s intensely and convincingly emoted by Mike Smith, with chanting support from the other boys that’s almost choral in texture — and this illusion is heightened by the resonant organ backing. Penned by Dave and Mike, it’s a fine performance, but I’m just wondering if the song itself has quite got what it takes. However, if the group succeeds in getting as many ‘Top Of The Pops’ plugs as in the past, I’m sure the youngsters will latch on to it. Because it takes a while to register. (Derek Johnson)

En aldri så liten spilleliste for denne maidagen i 1970:

Noen høydepunkter fra NME 2. mai 1970

***“Stand Up” gjorde det for meg. “Benefit” fikk jeg aldri det samme forholdet til.***

*Albumet kom ikke før i september, men katten (og prøvepressinger) var for lengst ute av sekken. Helt sikkert med Jimmy Miller som lekkasjesjef. NME anmelder side 1. Side 2 ble anmeldt i forrige uke.*

***PÅ listen over ting man ikke trenger: Sykkelen Raleigh “Chopper” og sigaretten "Mento.***

Sjefene på de norske hitlistene: John, Paul, George, Ringo, Art og Paul.