Så fikk vi 90-grense på Østlandets to motorveier - strekninger som målte hele to mil. Mange skyntet seg ut for å prøve. Vi også. Nettopp hjemkommet fra Telemark. Klart vi måtte kjøre i 90. Politiet patruljerte strekningen og holdt øye. 90 var voldsomt, nesten superfort. SAAB’en vår klarte det så fint som bare det. MIn stefar dro det helt opp til 93, men bare for å tøffe seg. Han fikk kjeft av min mor som satt og røkte.

Ute i den store verden klatret en hel familie over muren mellom Øst- og Vest-Berlin. Med livet som innsats. De brukte tau. I Stockholm ranet menn med løsbryster og skaut en bank, og skjøt folk i foten. Ingen forsøkte seg på woke-vitser.

Vel hjemme i Vallerveien ble gjensynet med min amerikanske venn Junior sånn passe. Han hadde nemlig fått en Beatles-LP jeg aldri hadde sett før, “Beatles VI”. Den inneholdt mange helt nye låter, og jeg ble syk av misunnelse. “Bad Boy”, “Dizzy Miss Lizzy”, “You Like Me Too Much” og “Tell Me What You See”. Han gliste, og lot meg høre dem, før han satte på et flunkende nytt Beach Boys-album, “Summer Days (And Summer Nights!!)”. Og jeg måtte si høyt og tydelig at det albumet var bedre enn noe av Beatles, ellers satte han ikke på “Beatles VI” igjen. Storesøsteren hans, Penny, satte på Otis Redding og mente at ingen av oss hadde peiling. Sånn holdt man på i 1965.

I musikk-virkeligheten er det ikke uventet The Beatles som gjelds. De debuterte rett inn på 1. plass på TOP 30 med “Help!”, deres sjette debut på 1. plass på rad. Det er en hel side om filmen inne i avisen, og også en halvsides annonse for filmen som går på London Pavilion ved Piccadilly Circus. Vi i Norge hadde ikke noe nytt fra Beatles ennå, bortsett fra Junior, og det var smertefullt. Ingen visste når singlen kom. Og der så jeg med egne øyne at den toppet i England. Tenk, engelsk ungdom kunne bare gå rett inn i platebutikken og forlange “Help!”, og gå hjem og spille den.

Yardbirds er visstnok i trøbbel i England, ett eller annet med at de er bannlyst fra å spille i klubber som tilhører en eller annen kjede. Og så har en amerikansk visesanger som heter Paul Simon stukket innom NME for å fortelle om Joan Baez og Dylan. Dana Gillespie, visstnok Joan Baez’ sekretær, var også innom NME og tystet: Joan bruker ikke annen sminke enn mascara.

NMEs nyhetssider avslørte:

… at Alan Prices nye band The Alan Price Combo har tegnet kontrakt med Decca.

… at P.J. Proby nekter å opptre i “Ready, Steady Go!” igjen etter at han ble fadet allerede midt i andre av tre låter. Programmet skyldte på at tiden var ute.

… at begge Rolling Stones-konsertene i Blackpool 22. august er avlyst da de lokale politikerne fryktet at fan-opptøyene fra i fjor skulle gjenta seg.

… at det amerikanske ekteparet Sonny & Cher kommer til England i morgen for å markedsføre seg selv for presse og kringkasting i de neste to ukene.

Dette er London …

Beatles rett til topps i England, det gjorde det lettere å svelge at “Sound OF Music” vendte tilbake på LP-toppen. Den norske utgaven av “Help!” (avbildet) er ennå ikke meldt.

De gjorde det med “I Want To Hold Your Hand”, “Can’t Buy Me Love”, “A Hard Day’s Night”, “I Feel Fine” og “Ticket To Ride” - og de gjør det igjen. Debuterer på 1. plass med sin nye single.

I England var billedcovere en sjeldenhet. De fleste singlene kom i fabrikkposer som denne.

***Ikke akkurat verdens mest inspirerende LP-liste. Unge mennesker kjøpte nesten ikke LP’er. De var for dyre.***

Ukens 17 nyheter på single

ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater. Alle omtalene er utstyrt med linker så du kan høre låtene (på Spotify eller YouTube) mens du leser om dem.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, som vanlig signert Derek Johnson, mannen med hentehår, pipestemme og et Cliff-kompleks.

Kinks oppdager den indiske raga? Det hevdes av rockhistorikerne at de med denne låten gjorde akkurat det. At de var før dem alle, inkludert The Beatles. Noen har til og med antydet at "See My Friend" influerte The Beatles til å plukke opp sitaren.

Vel, den løsstrengede, kveilende duren som går hele låten igjennom kan meget vel ha hentet sin lyd fra indisk musikk. Kinks hadde ingen sitar for hånden, så de måtte klare seg med gitar og ekko, og det holdt, det. Den søvnige, nesten dopete stemmen til Ray formidler en spartansk, men meget gåtefull tekst om å være forlatt av en jente, og sitte alene ved elvebredden og se alle sine venner leke på den andre siden, så nær, og likevel så uoppnåelig. Mange har siden tolket dette som skaphomsens sang.

Uansett er det en sang som hypnotiserer deg med sin overveldende monotoni. Et vågestykke også, for man forventet absolutt ikke det uventede og sære fra et band som The Kinks.

The Beatles oppdaget selvfølgelig sitaren lenge før Kinks laget "See My Friend". Ikke bare hadde handlingen i deres "Help!"-film (filmet vinteren og våren 1965) bærende indiske elementer, men det er en restaurantscene der, innspilt 9. mai 1965, hvor et indisk orkester sitter og spiller Beatles-klassikere med indiske instrumenter, bl.a. sitar. George Harrisons interesse for indisk musikk ble vekket under filminnspillingen. Faktisk hadde "Help!" premiere nøyaktig samtidig som "See My Friend" ble utgitt.

B-siden, "Never Met A Girl Like You Before", er en upretensiøs og skøyeraktig vise.

P.S. Det hevdes at sangens tittel ble feilbokstavert i starten, og at det egentlig dreide seg om venner, og ikke bare én helt spesiell venn. Derfor ble sangen for ettertid hetende “See My Friends”. Jeg finner denne forklaringen mistenkelig revisjonistisk. Ray Davies hadde nok av anledninger til å korrigere feilen, hvis det var en feil, men platen ble presset opp, etiketter trykket og annonsen bestilt og publisert uten at han reagerte. Jeg tror det dreier seg om second thoughts. De fleste land ga ut entalls-versjonen først.

New Musical Express:

KINKS HAVE CERTAIN HIT

NO doubt about the hit potential of the Kinks’ latest—it’s so nagging in its insistence and repetition that it almost hypnotises you into playing it over and over again. Another Ray Davies composition, “See My Friend” (Pye), it has a distinct r-and-b flavour and a plaintive quality. A twangy, strident riff opens the track, and underlines the vocal throughout.

The mid-tempo rhythm is rather slower than many of the group’s hits. The combination of that insidious, resonant guitar work, and the simple lyric which requires no effort to memorise, is sure to mean another high chart placing.

Also composed by Ray, “Never Met A Girl Like You Before” is an up-tempo, bouncy finger-snapper, charged with typical Kinks compulsion.

(Derek Johnson)

“I Am A Rock”. Vise-Paul alene med sin akustiske gitar. Sangens styrke er åpenbar allerede i denne provisoriske versjonen. De bittert strømmende, ordrike verselinjene og det forløsende, halvt ropte, hyperenkle refrenget: "I Am a rock, I am an island!" Det lyder som en hit, og det er i grunnen rart at den ikke tok fyr. Paul var jo bosatt i England, han var en del av det svingende London. Men hverken singlen eller LP'n som kom ut samtidig, "The Paul Simon Songbook", skjedde. Samtidig ble "The Sounds Of Silence", en av låtene fra Simon & Garfunkels debut LP "Wednesday Morning, 3 A.M.", pådubbet elektrisk komp, og tok av så det sang i USA. Paul Simon ble forferdet da han hørte resultatet, men ikke da han så singlen nå 1. plass på Billboards HOT 100 den høsten. Da bar det hjem igjen, og Simon & Garfunkel gjenoppstod, og tok verden med storm.

Paul Simon skrev og spilte inn “I Am a Rock” som siste spor på det lavmælte soloalbumet “The Paul Simon Song Book”, utgitt i august 1965 på CBS i Storbritannia. Simon var da relativt ukjent utenfor New York-folk-scenen, men levde i London, hvor han opptrådte jevnlig på små klubber. Innspillingen er neddempet og intim, kun Pauls stemme og gitar, og teksten uttrykker fremmedgjøring, stolthet og sårbarhet med en intensitet som var tidstypisk for den nye singer/songwriter-bølgen.

Samtidig, på den andre siden av Atlanteren, valgte Columbia-produsent Tom Wilson å overdubbe elektriske instrumenter på “The Sound of Silence” fra Simon & Garfunkels debutplate, uten Simons vitende. Singlen ble en kjempehit vinteren 1965–66, og tvang Simon hjem fra England for å reetablere duoen. Med denne suksessen i ryggen ble også “I Am a Rock” spilt inn på nytt, nå med fullt band og utgitt som single av Simon & Garfunkel i 1966. Denne versjonen gikk høyt på listene i USA og klatret inn på Topp 20 i Storbritannia.

New Musical Express:

PAUL SIMON

“I Am A Rock” hit me with considerable impact when I first heard it, and I shouldn’t be surprised to see it as a smallish hit. Paul Simon, from New Jersey, sounds not unlike our own Donovan in this self-penned folksy item, with its self-sufficient contemplative lyric.

There’s some intriguing guitar playing, and the beat’s carried along by Paul’s own foot tapping.

In more wistful vein, “Leaves That Are Green” has a descriptive and nostalgic lyric. Equally appealing and again self-penned. CBS label.

(Derek Johnson)

The Dixie Cups: "Gee The Moon Is Shining Bright" (Red Bird) ****

Typisk Dixie Cups: Jentetrio synger i kor, det er lengsler og lykke over slentrende takt, en slags laidback galopp, og dype blåserstøt og etterhvert klokkespill og klokkeklang. Dixie Cups skulle alltid gifte seg, og her er de i gang igjen. Sjarm og for oss som begynner å bli gamle, melankolske glimt av en tid som er så til de grader forbi. Akk, 60-tallets naive lykke og sorg.

“Gee The Moon Is Shining Bright” ble skrevet av det ikoniske låtskriverparet Ellie Greenwich og Jeff Barry sammen med Phil Spector, og kom ut på Red Bird-labelen i 1965. Dixie Cups, kjent for evige hits som “Chapel of Love” og “Iko Iko”, leverer her en single som oppsummerer mye av trioens formel: enkle, umiddelbart fengende melodier, unison jentekor, og et rytmisk akkompagnement hvor klapping, knipsing og lyden av kirkeklokker gir assosiasjoner til amerikanske gatehjørner og tenåringsdrømmer fra østkysten.

Uforskammet melodisk og smittsomt, og i tekst og uttrykk står bryllupsdrømmer, naiv romantikk og ungdommelig frihet i sentrum – akkurat slik The Dixie Cups alltid balanserte mellom eventyrlyst og uskyld. Produksjonen har fått mye ros for å være både luftig og detaljrik, og sangen regnes blant trioens aller beste innspillinger, selv om den aldri ble noen stor hit.

New Musical Express:

DIXIE CUPS

The Greenwich-Barry team combined with Phil Spector to write “Gee The Moon Is Shining Bright” for the Dixie Cups. Opening solely with finger-snaps, the rhythm gradually builds with handclaps to carry it along.

Mainly a unison vocal, it’s offset by that tremendously infectious bounce beat which characterises much of the girls’ work.

The melody is catching, the lyric is romantic, and the happy beat is completely irresistible. All things considered, one of the group’s best.

A more orthodox shake rhythm for “I’m Gonna Get You Yet.” Again a unison vocal with an attractive vocal blend, but the material’s none too strong. On Red Bird.

(Derek Johnson)

The Strangeloves: "I Want Candy" (Stateside) *****

Jungeltrommer med høy puls, skranglegitarer, og den hyperenkle teksten fremsunget i kor. Bærtesaksofoner gir sitt besyv med i laget. Smittende, suggererende. Mange har forsøkt seg på denne, men det er Strangeloves som definerer den. Er det noe som fortjener en pose snop, er det dem.

“I Want Candy” ble skrevet av Bert Berns, Bob Feldman, Jerry Goldstein og Richard Gottehrer, og utgitt i juli 1965 på Bang i USA og Stateside i Storbritannia. Bak navnet The Strangeloves skjulte det seg et rent studioprosjekt bestående av de nevnte New York-låtskriverne/produsentene, som valgte å markedsføre seg med en oppdiktet bakgrunnshistorie om å være tre australske sauefarmere – «brødrene Giles, Miles og Niles Strange» – som hadde oppfunnet en ny sauerase og reist til USA for å spille popmusikk. Dette var ren fiksjon og ment som et PR-stunt – i virkeligheten hadde de ingen australsk bakgrunn, og var erfarne amerikanske bransjefolk. De opptrådte med parykker, luer og scenekostymer for å spille på denne "australske" identiteten da de skulle selge inn bandet til radiostasjoner og TV, for å gjøre det lettere å lansere dem som et "mystisk, spennende" nytt navn og ikke bare nok en Brill Building-produksjon.

Musikken var imidlertid alt annet enn lammende: Bo Diddley-rytmen koker gjennom hele låten, drevet av insisterende perkusjon, fuzzgitar og et lag på lag av kor og blåserutbrudd. Produksjonen har fått ros for sin “primal energi” og “hypnotiske groove” (AllMusic), og låten anses av mange for å være en av 60-tallets store “one riff wonders”.

“I Want Candy” nådde 11. plass på US Billboard og har levd videre som både kult-hit og dansegulvfavoritt. Den ble senere en topp 10-hit i Storbritannia med Bow Wow Wow i 1982, men det er Strangeloves' original som setter standarden: suggererende, sulten, kompromissløs poprock som aldri går ut på dato.

New Musical Express:

... The Strangeloves’ original recording of “I Want Candy” is now available on Stateside, and their U.S. hit is very similar to Brian Poole’s British version ...

(Derek Johnson)

Alma Cogan: "Snakes, Snails And Puppydogs’ Tails" (Columbia) ****

Ljomende rabalderkoring, Alma må virkelig kjempe for ikke å drukne, rullende beat-komp med skranglete gitarer og masse romklang. Alma Cogan i en forrykende og svært uventet rhythm & blues-tapning med en svært aktiv trommeslager som hovedmotor.

“Snakes, Snails And Puppydogs’ Tails” ble utgitt på Columbia i august 1965 og var en av Almas aller siste singler før hennes altfor tidlige død året etter. Låten er skrevet av Chris Curtis fra The Searchers og produsert av Mickie Most. Musikalsk representerer denne singlen en overraskende retning for Cogan, som først og fremst var kjent for sin elegante og ofte søtladne pop, men som her leverer en røff og rytmisk britisk R&B-låt med et tydelig 60-talls “beat”-preg.

Produksjonen er preget av doble vokalspor, ekkoeffekter og en nærmest “psykedelisk” atmosfære, der barnekoret og de lekne tekstene gir låten både sjarm og et mørkere anstrøk. Trommene driver låten energisk fremover, mens gitarene og koret gir den et lydbilde man sjelden hører fra Alma Cogan.

“Snakes, Snails And Puppydogs’ Tails” beskrives som en “delightfully odd slice of British girl-pop with childlike lyrics and a subtle hint of menace” (Anorak Thing).

New Musical Express:

ALMA COGAN

“Snakes, Snails And Puppydogs’ Tails” (Columbia) must be the most unusual disc Alma Cogan has made. She dual-tracks on very deep echo—almost as though it were recorded in a cupboard—with chanting girls joining her.

Written by Chris Curtis, it has a twangy beat and a suggestion of r-and-b, despite the childish title. The lyric is cute, though a little difficult to catch in places—and the overall effect is zestful, vital, snappy and commercial.

Another quickie, this time with an up-tempo shuffle rhythm, the happy-go-lucky “How Many Nights” features Alma soloing aided by chirping girls.

(Derek Johnson)

Jerry Lee Lewis: "Rocking Pneumonia And Boogie Woogie Flu" (Philips) ****

“Rocking Pneumonia And Boogie Woogie Flu”. Den stamper mer enn den rocker og ruller, og Jerry Lee har byttet ut pianoet med en cembalo, eller noe elektronisk som ligner på det. Den sprø, tynne klangen gir låten en eiendommelig effekt som kanskje distraherer mer enn den tilføyer, likevel tar Jerry Lee så til de grader kommando med stemme og frasering, og rytmen er såpass bastant, at summen blir en vinner. Et merkelig innslag i mannens rekke av rock'n'roll innspillinger.

Jerry Lee Lewis’ versjon av “Rocking Pneumonia And Boogie Woogie Flu” ble spilt inn og utgitt i 1965, og er et sjeldent eksempel på at han utfordret sin egen signaturlyd ved å forlate det karakteristiske pianoet til fordel for et clavioline-lignende keyboard. Låten ble opprinnelig skrevet og innspilt av Huey "Piano" Smith i 1957, og er blitt tolket av mange, men Lewis’ tolkning skiller seg ut gjennom både instrumentering og en nærmest sta, hamrende rytme.

Produksjonen er typisk for midt-på-60-tallet, med fokus på beat og rytme, og med Jerry Lees karakteristisk ru vokal i front. Hans evne til å gjøre selv det mest hverdagslige stoff til noe eksplosivt og personlig, kommer tydelig frem her: fraseringen er leken, og energien like insisterende som alltid.

Jerry Lee Lewis: "I Know What It Means" (London) ****

"I Know What It Means" er klassisk Jerry Lee fra 1957. Opprinnelig utgitt på Sun. En løs og ledig country-ballade, vakkert instrumentert med gitar, piano, bass og trommer, varmt og nært som hjemme i din egen stue, det er en Jerry Lee i sitt rette element, og han leker frem blues-figurer og spretne rock'n'roll detaljer på pianoet, uten å slippe country-formen et sekund. Elegant.

Låten ble først gitt ut som B-side til "Whole Lotta Shakin' Goin' On" (Sun) i 1957 og er et av de klareste eksemplene på hvor naturlig Jerry Lee Lewis beveget seg mellom country, blues og tidlig rockabilly. I 1965 ble "I Know What It Means" gjenutgitt på single i Storbritannia, denne gangen på London American, sammen med “Carry Me Back to Old Virginy” på B-siden – begge fra hans tidlige Memphis-innspillinger for Sun Records.

Innspillingen har den varme, nøkterne Sun-sounden, med pianospill som er både utforskende og lekent, og med et komp som lar stemmen og melodien puste. Jerry Lees vokal er mild og overbevisende, og tekstformidlingen gir låten et slags sørstatsmelankolsk skjær uten å bli sentimental.

New Musical Express:

Two from Jerry Lee Lewis — and completely different

HUEY “PIANO” SMITH originally wrote and recorded “Rocking Pneumonia And Boogie Woogie Flu,” but it makes tailor-made material for Jerry Lee Lewis. A mid-tempo rocker with a thumping, walloping beat, it features the lad in top form.

He’s playing what appears to be a clavioline, and he practically makes it talk. Really exciting stuff! Somewhat faster is “This Must Be The Place,” which he treats with enthusiasm and spirit, even though the material is weakish. Piano trills and a frenzied beat. Philips label.

A completely different Lewis turns up on “I Know What It Means,” a rockaballad with a jog-trotting country feel. Lilting and tuneful—and intriguing that Jerry can project and infuse conviction into a romantic lyric, along with more established balladeers. But he’s back on his old familiar rock ground for a barn-storming, up-tempo treatment of the spiritual “Carry Me Back To Old Virginia.” On London.

(Derek Johnson)

Bo Street Runners: "Baby Never Say Goodbye" (Columbia) ****

Avventende rytmisk intro, så tar låten av på orgelets blå off-beat-akkorder og sveivende toneløp og den kjapp, kjappe rytmemarkering til deres nye batterist Mick Fleetwood, den stødigste mannen i britisk rock. Lovende tredjesingle som nådde inn på Radio Londons TOP 40, og hadde kurs for de nasjonale listene da en streik forbigående bremset opp platepressene, og skrinla Bo Street Runners' gjennombrudd.

“Baby Never Say Goodbye” ble utgitt på Columbia i mai 1965 og representerer høydepunktet i Bo Street Runners’ korte, men markante karriere. Singlen er skrevet av duoen Parker/Moeller fra Unit Four Plus Two, og bandet – nå med Mick Fleetwood på trommer – viser her sitt mest rytmisk innovative ansikt. Den distinkte orgellyden, sterke vokalen og en drivende rytmeseksjon gir låten en skarphet som peker mot både soul og tidlig britisk R&B.

Bo Street Runners vant “Ready Steady Win!” på TV året før, men slet med å konvertere kritikerros til kommersiell suksess. “Baby Never Say Goodbye” fikk likevel rotasjon på Radio London og var i ferd med å klatre da en landsomfattende streik stoppet produksjonen av nye singler, noe som ifølge både bandmedlemmer og samtidskilder var en hovedårsak til at låten ikke fikk sitt fortjente gjennombrudd.

New Musical Express:

BO STREET RUNNERS

Unit Four Plus Two wrote “Baby Never Say Goodbye” for Columbia’s Bo Street Runners—the group which won last year’s “Ready, Steady, Win” TV contest.

The up-tempo snappy beat is contagious, and is the perfect foil to the spirited singing of the leader. Opening with a subdued plucking, the backing steadily builds with organ and chanting.

An altogether more earthy and twangy sound permeates “Get Out Of My Way,” with background handclaps, but the tempo is equally fast.

(Derek Johnson)

The Chosen Few: "I Won’t Be Round You Anymore" (Pye) ***(*)

Kling klang klimprende merseybeat-gitarer, flerstemt harmonisang, snev av Fortunes og Merseybeats, et fint, lite gitarorkester fra Newcastle med Beatles-ambisjoner. Ledet av en meget ung Alan Hull som skrev låten og spiller gitar. Han trengte noen år til på å finne veien, men man aner kvaliteter allerede her.

“I Won’t Be Round You Anymore” ble utgitt på Pye i juli 1965 og er en sjelden dokumentasjon av den britiske beatbølgen utenfor London. The Chosen Few var et Newcastle-band med Rod Hood på vokal og Alan Hull – senere kjent som frontfigur i Lindisfarne – som låtskriver, gitarist og harmonisanger. Singelen er et utpreget “northern England”-produkt, med smittende melodi, typiske sekstitallsharmonier og et komp som balanserer mellom letthet og trøkk.

Låten bærer preg av lokale Beatles-påvirkede grupper: den skimrende gitarlyden, den ungdommelige harmonisangen og det lette, men bestemte driven fra rytmeseksjonen. Alan Hulls låtskriving gir allerede her et glimt av hans evne til å lage melodier som setter seg, selv om han ikke var den dominerende stemmen i bandet.

The Chosen Few skulle snart oppløses; Hull gikk videre via Skip Bifferty før han for alvor markerte seg med Lindisfarne. Denne lille beatperlen står igjen som et fascinerende forvarsel om hva som skulle komme fra Tyneside senere i tiåret.

New Musical Express:

Soloist Rod Hood harmonises with himself as he dual-tracks the rockaballad “I Won’t Be Round You Any More.” Written for the CHOSEN FEW by their lead guitarist James Hull, who himself plays appealingly on this disc. Pye.

(Derek Johnson)

Heinz: "End Of The World" (Columbia) ***

Klimprende, klangfull folk elgitar og sildrende pianobekker over en stødig trommebanking og flerstemt sang, en spinkel, liten gitarsolo fra mannen også, og alt enksentrisk samlet under Joe Meeks signatur-romklang. Det lyder en smule ute av sync med sin samtid, men tiltalende likevel. Ligner mistenkelig på “On Broadway”, men OK.

“End Of The World” ble utgitt i juli 1965 på Columbia, og er én av de siste singlene til Heinz Burt – mest kjent fra Joe Meek-prosjektet The Tornados (“Telstar”) og for sin solokarriere på 60-tallet. Låten ble skrevet av det obskure låtskriverparet B. Hilton og E. Hilton (antagelig et Meek alias), og er produsert av nettopp Joe Meek – en lydarkitekt kjent for sin eksentriske stil og forkjærlighet for klang, ekko og overraskende instrumentering.

Heinz' stemme, støttet av flerstemt koring, svever gjennom et lydbilde som bærer både spor av datidens folkpop og Meeks eksperimentelle popunivers. Den karakteristiske Meek-klangen gjør at innspillingen skiller seg markant fra det meste annet i 1965, både på grunn av sin soniske signatur og sitt litt “sidelengs” forhold til samtidens motebølger.

New Musical Express:

Happy (folksy) Heinz

FOLLOWING his excursion into Dylan territory, Heinz retains a faint folk flavour for “End Of The World” (Columbia)—though it’s of a highly commercialised nature.

Despite the foreboding title, it’s a relatively happy lyric, dual-tracked by Heinz with a bouncy, jog-trotting, tinkling rhythm.

Has a sort of fresh-air, open-road quality. Vocal group supports the singer, and there’s a fascinating guitar interlude.

Strings and a girl group provide a different type of backing for “You Make Me Feel So Good,” but the tempo remains the same. Written by Joe Meek.

(Derek Johnson)

The Peasants, "Got Some Lovin’ For You Baby" (Columbia) ****

"Got some lovin' for you baby" skramler avsted, høy på purpurhjerter, elektrisk snatre-gitar, oppdrevet Bo Diddley-tempo, og enda mer The Kinks ca. "Never Met A Girl Like You Before", walking bass, og en pludrende brodert søm av en gitarsolo, lyder rått og autentisk, britisk R&B rett fra kjellerboden – eller bakhageskuret.

Singelen ble utgitt på Columbia i 1965 og er det eneste kjente sporet fra The Peasants, et band fra High Wycombe i Buckinghamshire. Låten er egenkomponert og leveres med den energien og attityden som preget de britiske R&B- og beatbandene midt på 60-tallet. Det er en garasjerock-perle som fanger øyeblikket: krakelerte gitarer, entusiastisk kor, og en drive som bærer låten hele veien gjennom. Bassgangen gir ekstra tyngde til det småskitne lydbildet, mens gitaren får akkurat nok frihet til å gi soloen et anstrøk av kaos og ungdommelig fandenivoldskhet.

Låten fikk ingen listeplasseringer og forsvant i mengden av britiske småband-singler fra perioden. “Got Some Lovin’ For You Baby” høres som en tapt scene fra en britisk 60-tallsfilm.

New Musical Express:

Up-tempo frantic-pace raver “Got Some Lovin’ For You Baby” introduces the PEASANTS from High Wycombe. A self-penned number, it features solo voice with chanting, and a twangy guitar interlude. Well performed and catchy—a good début disc. Columbia.

(Derek Johnson)

Johnny Carr and the Cadillacs: "Do You Love That Girl" (Fontana) *****

“Do You Love That Girl”. Her spares ikke på noe, det merker man allerede i de dovne brottsjøene av en intro, det lyder som om vi entrer en sentimental Gene Pitney-ballade uten å ha banket på engang, vips står vi til knes i drama, orkesterpianoet hamrer sine teatralske akkorder – og hjelpe og trøste, der kommer vokalisten med en eiendommelig stemme som du først tror kødder med deg, han går hele veien, blindet av tårer, og bruker skjelvet, herregud for en vibrato, den vibrerer og vibrerer lenge etter at stiften har forlatt platen, hver tone, hvert ord, hver vokal i denne sangen skal skjelves, her står alt på spill, og band og kor øser og øser på, og pianisten hamrer sine vidløftige trappetrinn-akkorder, det er så det nesten, men bare nesten, vipper over i parodien. Jeg kommer ikke over skjelvestemmen. Jeg må spille den en gang til. Jeg er blitt hektet.

“Do You Love That Girl” kom ut på Fontana i 1965, skrevet av det rutinerte hitmakerparet Les Reed og Barry Mason – begge kjent for storslagne ballader med maksimal emosjonell ladning. Johnny Carr and the Cadillacs var en britisk vokalgruppe som her fikk sitt høydepunkt: en teatralsk pop-produksjon, fullt orkestrert og med et arrangement der piano og strykere kjemper om plassen, mens vokalisten lar stemmen vibrere gjennom hele registeret, fra stille hvisk til tårevåt klage.

For noen går den for langt, for andre er den akkurat så intens som en kjærlighetssorg-ballade skal være – full av alt det ingen lenger tør gjøre på plate.

New Musical Express:

Appealing Les Reed-Barry Mason rockaballad “Do You Love That Girl” (Fontana) receives a sob-in-the-throat styling by Johnny Carr and the Cadillacs, with chanting, piano and a compulsive beat. . . . .

(Derek Johnson)

Mark Leeman 5: "Blow My Blues Away" (Columbia) ****(*)

Spenstig britisk R&B-lag, oppdaget av Manfred Mann som produserte deres debut, "Portland Town". Oppfølgeren, "Blow My Blues Away", hadde bandet store forventninger til, men det gikk fryktelig galt da deres leder, Mark Leeman (vokal og gitar), ble drept i en bilulykke noen uker før platen kom ut. Det er en suggererende låt, sterkt sunget, med et komp i sakte dansende fremdrift, vokalen skygget av et spøkelsesaktig kor. Masse atmosfære, og gnistrende soloparti hvor pianoet tar føringen men med iltre kommentarer fra gitaren. Kunne blitt en hit. Ble det ikke.

Mark Leeman 5 var kjent for sin kraftfulle og ekspressive rhythm & blues, og “Blow My Blues Away” ble utgitt på Columbia i 1965, like etter tragedien som rammet bandet. Leeman selv var bare 22 år gammel da han døde, men rakk å etterlate seg et innspillingskatalog som viser hvor tett britisk R&B kunne ligge opp mot amerikanske forbilder. Denne singlen er et klart eksempel: sakte, men intenst driv; Mark Leemans sjelfulle stemme støttet av et kjølig kor, et arrangement som bygger en trykkende, nærmest hypnotisk stemning gjennom hele låten.

Pianoet får en uvanlig prominent rolle – “en slags britisk Booker T.-energi i et mørkere landskap,” har én blogger formulert det – mens gitaren skyter inn sine egne, små lyn.

New Musical Express:

MARK LEEMAN

The recent death of Mark Leeman was a great tragedy, as demonstrated by the promise he displays on the disc he cut shortly before he was killed, “Blow My Blues Away.”

A self-penned title with an authentic r-and-b feel, it spotlights solo voice singing and blues-shouting, with chanting by the other members of the Leeman Five.

The mid-tempo shuffle beat is emphasised by rattling tambourine. A worthy memorial to this young artist.

Rumbling drums and staccato organ chords support the singer in the Leiber-Stoller number “On The Horizon.” Tuneful, with a colourful lyric.

(Derek Johnson)

Platform Six: "Money Will Not Mean A Thing" (Piccadilly) ***

“Money Will Not Mean A Thing”. Lett folkrock-drag (med litt jazz) over denne låten som er så ivrig etter å være melodisk at det nesten virker påtatt, melodilinjene går opp og ned og hit og dit, det er liksom ikke måte på, resultatet blir jo det motsatte, man kan ikke nynne på alle disse krumspringene, hvor avslappede de enn fremstår, er dette melodien som leter etter seg selv. Dette sagt, det er ingen utiltalende innspilling, tvert imot, den er behagelig å følge, og bandet er ultrasolid, og slipper seg løs i solopartiet hvor blåserne tar tak og underlaget er friksjonsfritt lekkert. Når det hele er over, husker du ikke en dritt av låten. Derfor ble det ingen hit.

Platform Six var i utgangspunktet kjent som backingbandet til Billie Davis, men her står de på egne ben på singelen “Money Will Not Mean A Thing”, utgitt på Piccadilly i 1965. Låten blander elementer av britisk folkrock og mild jazz, og får mye av sitt særpreg gjennom elegant arrangement, lette harmonier og et knippe svært kompetente musikere. Produksjonen er tight og tidstypisk, og blåserne gir låten en velfungerende lift, spesielt i instrumentalpartiet.

New Musical Express:

Billie Davis’ backing group, Platform Six, emit a solid, soul-band sound with “Money Will Not Mean A Thing.” Saxes, organ and a bluesy beat produce an r-and-b flavour, but the material’s far from outstanding. Piccadilly.

(Derek Johnson)

The Newbeats: "I Can't Hear You No More" (Hickory) **

"I Can't Hear You No More" går rett i strupen på både lytter og band. Her er det full spiker, rusten saksofon, slamrende komp og koringer som rødflammede arr på kryss og tvers i lydfossen som anføres av forsanger Larry Henleys skrikefalsett. Veldig mye entusiasme er lagt inn i dette beat-kalaset, men spesielt attraktiv er ikke innspillingen. Mer mas og kjas enn driv.

Carole King–Gerry Goffin-komposisjonen hadde allerede blitt gjort kjent i flere versjoner – Lulu, Dusty Springfield og senere Helen Reddy. The Newbeats slapp sin utgave på Hickory i 1965. De tok den i sitt sedvanlige, høyenergiske tempo, med Larry Henleys særegne falsettvokal helt fremst i lydbildet, tett fulgt av blåsere og vokalharmonier som fyller ut hvert eneste ledige rom. Resultatet er en blanding av southern soul, britisk beat og klassisk amerikansk pop, presset sammen til et lydbilde som aldri hviler.

Fikk aldri samme gjennomslag som gruppens store hit “Bread and Butter”, og er blitt stående som en kuriositet i katalogen til både King/Goffin og The Newbeats.

New Musical Express:

NEWBEATS

The Goffin-King number “I Can’t Hear You No More”—which Lulu, among others, has previously recorded—is the latest vehicle for the Newbeats. After a clanking piano intro, it explodes into a raucous beat backing with rasping sax injecting earthy chords.

Larry Henley’s peculiar high-pitched screaming is supported by Dean and Mark chanting the title phrase, as well as indulging in falsetto humming.

A dynamic sound from the “Bread And Butter” team, coupled with a driving, storming rhythm. Could well get a touch in the charts.

Another beaty opus is “Little Child,” a toe-tapper featuring Dean and Mark more prominently, with just a few baby-voice interpolations by Larry. Hickory label.

(Derek Johnson)

Eddie Hodges: "New Orleans" (Stateside) **

“New Orleans”. Breie saksofonstøt og trommekanonader, klapping og hey hey hey-koring. Gjenganger allerede i 1965, og ikke det spor bedre siden den dukket opp og plaget livet av hjernen med Gary U.S. Bonds i 1960. Hodges var mer plageånd enn popstjerne. "I'm Gonna Knock On Your Door" er fortsatt en av de mest irriterende låtene jeg vet om. Her forsøker han altså å overgå seg selv med "New Orleans".

Eddie Hodges fikk en kortvarig popkarriere etter å ha vært barnestjerne i amerikansk film og teater, og var allerede kjent for sitt energiske, men ofte plagsomt muntre uttrykk. Med "New Orleans", utgitt på Stateside i 1965, gir han seg i kast med Gary U.S. Bonds’ r&b-klassiker fra fem år tidligere, men tilfører lite annet enn ekstra volum og pågående kor. Produksjonen legger seg tett opp til originalen, med feit blåserekke, “party sound” og et tungt trommekomp, men der Bonds hadde sjarmerende rufsete stil, blir Hodges’ versjon mer en test av tålmodigheten.

New Musical Express:

EDDIE HODGES

An erstwhile hit parader combining with a former chart entry—that’s the pattern for Eddie Hodges’ “New Orleans” (Stateside). He dual-tracks the vocal with a rousing backing of enthusiastic chanting, clapping, and a throbbing, pulsating beat.

I expect you know the tune—it always was a good ’un. But this new version, catchy though it is, doesn’t up-date it in any way.

The up-tempo shuffle rhythm is maintained for “Hard Times For Young Lovers,” with added brass. Good sound, but indifferent material. Stateside label.

(Derek Johnson)

John Schroeder Orchestra: "You've Lost That Lovin' Feelin'" (Piccadilly) **

“You’ve Lost That Lovin’ Feelin’”. Når du har et helt orkester til rådighet, finnes det ingen grenser, og John Schroeders orkester alias Sounds Orchestral, tar Phil Spectors klasseproduksjon på strak arm. Flo og fjære-effekten blir rungende når de går fra stilt klokkespill til full orkesterutblåsning, og det gir denne låten dem utallige muligheter til å utnytte. Likevel blir jeg sittende og tenke: But why? Det gjorde nok den tids platekjøpere også, for denne innspillingen gikk rett i billigkassene.

John Schroeder Orchestra – eller Sounds Orchestral, som prosjektet i praksis var – var på midten av 60-tallet et av de fremste navnene innen britisk easy listening og instrumental-pop. Med Schroeder selv på arrangementer, Johnny Pearson på piano og Laddie Busby på trombone, spesialiserte de seg på orkestrale versjoner av datidens største hits. Utgaven av “You’ve Lost That Lovin’ Feelin’”, utgitt på Piccadilly i 1965, følger trofast Spector-formelen: svulmende strykere, påkostet blås, og stadige dynamiske skift fra pianissimo til tutti.

Resultatet er påkostet, og det låter unektelig proft – men også klinisk og blottet for den rå følelsen som gjorde Righteous Brothers’ original til et mesterverk. Schroeder og co. gjør sitt beste for å skape drama med sitt arsenal av klanger, men det hele blir mest en øvelse i genretro “easy listening”, pent nok til bakgrunnsmusikk på et teselskap, men uten det nødvendige emosjonelle løftet.

New Musical Express:

JOHN SCHROEDER

Sounds Orchestral have reverted to their basic name of the John Schroeder Orchestra, presumably because of their change of style in their instrumental version of the Righteous Brothers’ hit “You’ve Lost That Lovin’ Feelin’” (Piccadilly).

The melody line throughout is taken by the smooth trombone of Laddie Busby, with strings and Johnny Pearson’s clanking piano in support.

Very attractive, though I can’t see it attaining hit status.

Piano plays a more prominent part in “Funny How Love Can Be,” with the result that the scoring is more closely aligned to Sounds Orch. Trombone’s heavily featured on this side, too.

(Derek Johnson)

Samtidig, i Norge …

Synd, men sant, slik så det ut på toppen i Norge de siste dagene i juli 1965. Og stakkars Moody Blues ble ikke kreditert for sin 18. plass engang, Arbeiderbladet krediterte Elvis.

***“Lappland” ligger farlig nær toppen nå. Det er bare én jeg vet om som syntes det var flott, la oss kalle ham Røde-Stein fra Stabekk.***

***Juli-listen gjelds enda en uke. Er ganske lei den nå.***

***Jeg tror Vidar Lønn-Arnesen fikk i seg noe rart iblant. Når man ser hva som fantes av ferske singler denne sommeren, hvorfor ble disse ti foretrukket?***

***Når nordmenn likte noe, likte de det skikkelig. Jeg tror ikke denne versjonen var noen stor vinner i andre land, og i England hadde Alma endog en ny single ute denne uken. En skikkelig raff, en.***

Klipp og annonser fra NME 30. juli 1965:

De aldrende sullikene som drev avisen overlot for en gangs skyld en Beatles-happening til en av de yngre og ordentlige journalistene. De hadde jo allerede sikret seg anmeldereksemplaret av “Help!”-LP’n og den eksklusive førpremieren på filmen.

***Så hvis du skulle til London, Piccadilly Circus var stedet.***

***Yardbirds i hardt vær. Brøt de kontrakter, eller var de uskyldige? Det er ikke lett å være unge popstjerner.***

***Mye interessant på dette oppslaget. Elvis krangler aldri, Dana Gillespie hevder hun er sekretæren til Joan Baez, og Animals’ John Steel er mannen alle glemmer. Visstnok.***

***Peter Noone skriver fra Amerika om det vanskelige livet som filmstjerne.***

På Oslo-kinoene 30. juli 1965:

***Fortsatt mange sommerstengte kinoer. Men masse lidenskap og spenning likevel - og “adskillig dramatikk”. Og hvem kan motstå filmer som er “fotograferingsmesterlig 100% vellykket”?***

Og her noen lobby-kort fra “Help!”-filmen. Det skulle vare og rekke før den ble satt opp i Norge.

60 år siden 30. juli 1965

Dette er London …