60 år siden 4. juni 1965
En berømt svensk skapsprenger på Norges-turné med bilen full av dynamitt og ammunisjon, en astronaut som snek seg ut av romskipet og lurte seg til ekstra kvalitetstid i rommet, og 101 husmødre lovet gratistur til Danmark; verdensbegivenhetene kom tett for 60 år siden og det var mye å holde rede på. Helt sikkert var det imidlertid at The Rolling Stones ikke kom til Norge, selv om New Musical Express hadde skrevet det. Nedenstående notis fant man i Arbeiderbladet 15. mai, først 12. juni skrev de om de forestående konsertene som om de hadde visst det hele tiden.
Enfoldige “P” fra Kongsberg trodde New Musical Express og Sveriges Radio var kilder man kunne stole på. Han hadde nok ikke regnet med Arbeiderbladets oppdaterte reporter og musikkside-redaktør Erik Heyerdahl.
Det finnes ikke så mange berømte skapsprengere lenger, og man hører aldri om at de skal på turné. Antagelig sprenger de bare små skatoller og en og annen skuff nå for tiden.
Oldtimerne i New Musical Express skalv i fryd over Everly Brothers’ come-back, og Derek Johnson, mannen med hentehår og pipestemme, ga likegodt brødreduoen ukens paradeoppslag i avisen. På samme side “anmeldte” den eldgamle sjefsredaktøren Andy Gray LP-plater under pseudonym, og nøyde seg med et par linjer verdiløs informasjon om hver utgivelse. Det viktigste var tydeligvis at han fikk platene og kunne sette dem i hyllen, til de yngre og langt mer skriveføre journalistenes ergrelse og frustrasjon.
På nyhetssidene i New Musical Express fikk man bl.a. vite at
… Burt Bacharach skal lede orkestret når Dusty Springfield legger ut på sin britiske høst-turné.
… Kinks’ USA-turné er forsinket et par uker, årsaken skal ikke være feiden mellom Dave Davies og Mick Avory, og heller ikke problemer med arbeidstillatelse. Særlig.
… The Rolling Stones går i gang med innspillingen av sin første film i juli. Filminnspillingene vil pågå gjennom hele august og inn i september.
… The Beatles’ nye LP i USA, “Beatles VI”, utgis 14. juni og inneholder fire låter som aldri er blitt utgitt i Europa: “You Like Me Too Much”, “Tell Me What You See”, “Bad Boy” og “Dizzy Miss Lizzy”. Albumet kommer ikke ut i Norge.
Som vi sier her på Røa: “Mint er for pyser.” Dette eksemplaret har vært utsatt for tung kjærlighet og våte pikedrømmer.
England:
Sandie holdt stand, det samme gjorde Dylan. Jeg holdt med Dylan. Jeg kunne ikke fordra sangstemmene til Sandie Shaw og Cilla Black. Sistnevnte lød som en sveiseflamme.
50-talls-heltene Elvis og Everly Brothers foretar noen voldsomme klyv på TOP 30, og viser med all tydelighet at det ikke er over før det er over.
Ny sterk Dylan-uke for LP-folket, brukbart for Donovan også. Men Julie Andrews nærmer seg, og man aner temaet fra “Haisommer”.
Ukens nyheter på single
ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater.
Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, som vanlig signert Derek Johnson, mannen med hentehår, pipestemme og et Cliff-kompleks.
The Yardbirds: "Heart Full Of Soul" (Columbia) ******
Det finnes singler som forandrer stemningen i et rom. Og så finnes det singler som forandrer selve luften vi puster. Da Yardbirds, med en nyinnflyttet Jeff Beck på gitar, fortsatt rystet av Eric Claptons exit, slapp «Heart Full Of Soul» sommeren 1965, gjorde de begge deler. Med den innspillingen åpnet Yardbirds vinduet til fremtidens svingende, brennende britiske pop – halvdyster, hungrende, fosforisert, garasjeskarp, høy, og ja, for første gang virkelig psykedelisk. Tilsatt en tanke world music for transistorører.
Ryktene gikk i London allerede før utgivelsen: Beck hadde forsøkt å legge ekte indisk sitar på sporet, men det låt «for pent». Det bandet egentlig var ute etter, var noe mer rufsete, noe som kunne slå gnister i hjernen. Resultatet ble det ikoniske fuzz-riffet – et av pophistoriens første, et gjennombrudd for fuzz og Østens skalaer i britisk pop. Riffet er påtrengende, og Becks gitarlyd lignet ikke på noe man hadde hørt før. Den eksotiske stemningen gjorde platen til en åpenbaring. Gitarens frynsete mørke, den snek seg tydelig inn på Beatles’ enemerker, men ville enda lenger inn i skyggene.
Det er ikke bare gitaren som gjør låten magisk. Keith Relfs vokal er distansert, fremmedartet, men med et sårt drag som henger igjen i lydbildet lenge etter at singelen er ferdig. Som lyden av en hjemsøkt. Det fantes ikke noe å sammenligne dette med.
På nettsiden 45cat sitter superlativene løst blant brukerne: «For en strålende single! Gitaren med sitar-preg, den mørke melodien og det ustoppelige beaten – ren magi.» «Du kan nesten føle starten på psykedelisk rock her – Becks gitar er stjernen. Låten høres fortsatt moderne.» «Fuzz-gitar-himmel, og Keith Relf på sitt kuleste.»
Jeff Becks fuzzgitar ble med ett selve symbolet på den nye britiske popens uforutsigbarhet, det luktet fremmedartet, definitivt ikke kristenmanns blod, noen brant røkelse, man fikk lyder i hodet som aldri hadde vært der før, og man kjente et kick som bragte deg så nær dopfølelsen som det var mulig å komme, uten å innhalere. «Heart Full Of Soul», en pionér i ragarock-bølgen, og fortsatt dens ypperste representant.
Nå kunne alt skje.
Det er lett å glemme hvor radikalt singelen faktisk lød sommeren 1965. «Du kan nesten føle starten på psyk her – Becks gitar er stjernen. Låten høres fortsatt moderne ut,» skriver en av brukerne på 45cat.
«Heart Full Of Soul» nådde ikke bare høyt på listene (#2 i UK, #9 i USA), den satte en ny standard for hva en popsingle kunne være – konfronterende og grenseløs. Yardbirds utløser våkn-opp-signalet, og hele Soho starter festen.
New Musical Express:
YARDBIRDS—FIRST CLASS
AFTER a dramatic crashing opening with reverberating twangs, the Yard-
birds’ “Heart Full Of Soul” (Columbia) settles into a medium pacer
with crashing cymbals. As a backing to the soloist, the other boys indulge
in wild flights of ethereal falsetto chanting.
There are a few fascinating tempo changes, but generally the treatment
is not so way-out as “For Your Love.” Performance is again first-class.
A strong “B” side, too. It’s a slowly pounding blues instrumental,
with accent on some intricate guitar work and a harmonica solo. Good stuff!
(Derek Johnson)
Bob Dylan: "Maggie’s Farm" (CBS) *****
Da Bob Dylan plugget inn gitaren og åpnet sitt sett på Newport Folk Festival i 1965 med «Maggie’s Farm», var det som å sparke inn porten til en ny æra. Publikum visste umiddelbart at dette ikke bare var et musikalsk retningsskifte, men et åpent brudd med det han selv kom fra. Bob Dylan elektrisk. Det var ikke til å tåle. Det var ikke til å tro.
Her møter vi ikke lenger protestvise-Dylan, men en bluesbasert visjonær med forakt for konvensjoner. Adam Sweeting i The Guardian mener at Dylan med ‘Maggie’s Farm’ vrengte av seg folk-ideologien som en annen overall, og gjenoppsto som bluesbasert visjonær med forakt for konvensjonene. Teksten freser av sarkasme og humor, bandet driver låten frem med en jagende, slamrende elektrisk blues-beat som Mike Bloomfields gitar og Al Koopers orgel gir ekstra nerve.
Denne forvandlingen er selve hovedtemaet for mange dylanologer. «‘Maggie’s Farm’ er ikke bare et personlig opprør – det er en satire på hele den folkelige protestkulturen Dylan selv var blitt et symbol for.
Ute på chattegruppene på nettet vekker låten fortsatt stor begeistring. «Dette er Dylan som river ned veggene – en elektrisk blues med humor og raseri. Man føler opprøret i hvert eneste refreng.» «Gitaren biter, orgelet surkler, og vokalen er sarkastisk og kompromissløs. Dette er Dylan som nekter å danse etter andres pipe.»
For mange er det nettopp denne blandingen av fandenivoldsk frihetstrang, humor og trass som gjør «Maggie’s Farm» til noe mer enn bare en protestvise; her er det både satire og elektrisk energi, og det slår gnister fortsatt. «En av de Dylan-låtene som aldri blir gamle – beatet driver frem, teksten freser, og man kan høre hele 1965 eksplodere mellom linjene.» (Discogs)
Det er kanskje dette som er «Maggie’s Farm»s egentlige triumf: Dylan ikke bare bryter ut av sine egne rammer, men gir også lytteren et løfte om at friheten alltid ligger på den andre siden om man våger å utfordre det konforme. Sangen ble, sammen med “Subterranean Homesick Blues”, selve startskuddet for Dylans elektriske fase, men også for hele 60-tallets nye rock-poesi. Man kjenner opprøret, frihetsrusen, triumfen og humoren i hvert vers, og i bakgrunnen står Maggie avmektig og skjærer tenner.
Min eneste innsigelse mot låten er at den som mange av Dylans bjefferockere, blir i overkant repetitiv. Man savner sånt som vindeltrappen av Al Koopers blå orgeltoner slik de løfter og senker atmosfæren i sangen om Mr. Jones. Men “Maggie’s Farm” er ikke skapt for nytelse, den er og skal være en taktfast fremvisning av langfingeren in your face. Og ingen tar den turen bedre enn Dylan selv. Specials’ versjon sanner de berømte ord: “Ingen synger Dylan som Dylan”.
Men Solomon Burke gjorde et helhjertet forsøk - utgitt samtidig med Dylans original. Burke, kjent som «the King of Rock ’n’ Soul», tolket låten i et markant rhythm and blues- og soul-landskap, preget av hans karakteristiske vokale kraft. Mens Dylans original hadde et bjeffe-skramlende folk-rock-sound, gikk Burkes utgave i retning av den tidlige soulens jordnære groove med stødig rytmeseksjon og raspende saksofoner. Mot slutten løftes innspillingen av et energisk blåserarrangement. Burkes versjon fikk god omtale i musikkpressen for sin energi og stilistiske egenart. Et tidlig eksempel på hva soulartister kunne tilføre Dylans låter.
New Musical Express:
DYLAN—AMUSING AND TREMENDOUS
EXPECT to see Bob Dylan’s self-penned “Maggie’s Farm” (CBS) in the charts very quickly. It has a tremendous sound, an infectious driving beat, superb guitar work, and pounding drums and harmonica. And the amusing lyric is much more comprehensible than on many of his discs.
An alternative version by Atlantic’s Solomon Burke must be second in the running. It’s much more in the r-and-b soul idiom, with rasping earthy saxes, twangy guitar and towards the climax, a brass section.
Flips: Harmonica leads into Bob’s compulsive and insidious fast walking-pacer “On The Road Again.” And Solomon warbles a meaningful beat-ballad with gospel-slanted chanting, “Tonight’s The Night.”
(Derek Johnson)
Solomon Burke: “Maggie’s Farm” (Atlantic) ****
Cliff Richard: "On My Word" (Columbia) **
Da Cliff Richard slapp «On My Word» sommeren 1965, var han fortsatt Storbritannias popkonge, men befant seg i en overgangsfase – mellom de store tidlige sekstitalsslagere og den gryende beat-revolusjonen han aldri fullt ut skulle eie. Han foretrakk fortsatt sleik.
Pressen reagerte behersket. Man kunne strekke seg til at låten var smakfullt produsert og utstyrt med solide, men ikke umiddelbart fengende kvaliteter. Som oppfølger til country-vinneren “The Minute You’re Gone”, som bragte Cliff helt til topps i England, ble det en nedtur. Ettertiden lar seg fortsatt ikke overbevise. Fans på nettsider som 45cat og Discogs forsøker riktignok å være rause: «Dette er ikke Cliff på sitt mest minneverdige, men det er en låt som vokser etter noen gjennomspillinger. Arrangementet er elegant, med blås og kor som gir et amerikansk preg.» «En vellykket, men litt anonym overgangslåt for Cliff, mer Motown- og Nashville-inspirert enn typisk britisk pop».
Sannheten er at det en en rotete komposisjon som leter etter en smart (for)løsning, men ikke finner den. Cliff haler og drar i låten uten at den gir noe tilbake. “On My Word” er et kadaver.
En av Cliff svakeste 60-tall-singler.
New Musical Express:
SNAPPIER CLIFF HAS ANOTHER HIT
ANOTHER song recorded in the States, “On My Word,” is the latest chart challenge from Cliff Richard. Considerably snappier than “The Minute You’re Gone,” it’s set to a shuffle rhythm with a subtle Latin flavour, plus brass and chirping girls.
Cliff sings in huskily appealing low register, which contrasts effectively with the bounding beat. The melody’s not so whistleable as his last one, but it has an insistent quality.
It’s one of those discs which you rate on the basis of its overall feel, and by that yardstick it should do extremely well.
The Shadows support Cliff in Hank Marvin’s composition “Just A Little Bit Too Late”—a jaunty toe-tapper, with the lad in bubbling, sparkling mood, in keeping with the happy lyric. On Columbia.
(Derek Johnson)
Wayne Fontana & The Mindbenders: "It's Just a Little Bit Too Late" (Fontana) ***(*)
Wayne Fontana & The Mindbenders hadde nettopp toppet hitlistene med «The Game of Love» da de i 1965 fulgte opp med «It’s Just a Little Bit Too Late». Mens forgjengeren svevet som en sommerfugl og stakk som en bie i den britiske beatbølgen, ble denne oppfølgeren møtt med et mer avmålt, men ikke mindre interessert blikk – både fra pressen og fra fans.
Kritikerne kompromisset med oppfatninger som at det var en sterk, godt fremført beat-låt med et fengende refreng, men at magien fra “The Game of Love” manglet. Catchy og profft, men ingen sigar.
På 45cat forsøker man å justere på historien: «Dette er en av de singlene som høres bedre for hver gang du spiller den. Det er et driv her, og Wayne synger med skikkelig energi.» «Ikke helt på nivå med ‘Game of Love’, men jeg har alltid likt trommene og de små gitarfigurene – dette er klassisk britisk beat fra midten av tiåret.» «En skjult perle med et refreng som setter seg på hjernen».
Perlen var eventuelt skjult så godt at det tok 60 år å oppdage den.
Selvfølgelig var det ikke lett å følge opp en megasuksess som “Game Of Love”. Og «It’s Just a Little Bit Too Late» var i hvert fall et bedre forsøk enn hva f.eks. The Moody Blues forsøkte seg med etter “Go Now”. Man kan ikke være banebrytende hver gang, men det skader ikke å prøve.
«It’s Just a Little Bit Too Late» en brukbar oppfølger all den stund klassikere som “Game Of Love” er bortimot umulig å følge opp. Den har driv, et ganske sterkt refreng og en Wayne Fontana i form. Ikke udødelig, men verdig.
New Musical Express:
Wayne—he must make Top Ten
WAYNE FONTANA’S “It’s Just A Little Bit Too Late” (Fontana) has no connection with the “B” side of Cliff’s new single. Maintaining his familiar pattern, Wayne dual-tracks this irresistible bouncer, with hand-claps, clattering tambourine and some absorbing guitar work—indeed, the Mindbenders provide a superb backing.
Flip is the number Wayne performed at the British Song Contest, the mid-tempo “Long Time Comin’,” with tambourine rattling at double-time.
(Derek Johnson)
Buffy Sainte-Marie: "Until It’s Time For You To Go" (Fontana) ******
Da Buffy Sainte-Marie ga ut «Until It’s Time For You To Go» i 1965, var det som en stille eksplosjon i det amerikanske folklandskapet – en sang om moden kjærlighet og avskjed, skrevet med en emosjonell presisjon som var uvanlig selv for tidens store visepoeter. Låten ble raskt anerkjent som en klassiker, og dens kraft har overlevd utallige coverversjoner.
Buffy Sainte-Marie spartansk arrangerte original er fremført med en blanding av følelse og tilbakeholdenhet som gjør den smertefullt enkel. Helt usentimental, og rått ekte.
Den har stått seg godt i disse 60 årene. Eksempler fra 45cat: «Det er noe utrolig ektefølt over Buffys stemme på denne innspillingen – du tror på hvert ord. Arrangementet er så nedpå at det nesten viskes inn i øret.» «Jeg har alltid foretrukket Buffys originale fremfor alle coverne. Hun er sårbar, men likevel sterk, og hun gjør mer med mindre.»
Buffy Sainte-Maries egen versjon bygger på et enkelt arrangement: gitar, litt perkusjon, og den lette, drømmende vokalen hennes. Den er naken, men ikke skjør; nøktern, men aldri kald. Sangen ble ikke en hit i tradisjonell forstand, men har den fått evig liv nettopp fordi originalen føles så troverdig og udiskutabelt ekte.
Elvis gjorde versjonen som for veldig mange er den definitive. Willie Nelson og Neil Diamond har også gitt gode bidrag. Likevel faller jeg alltid tilbake på originalen. Elvis pakker låten inn i sin egen myte. Noe jeg slett ikke har noe imot. Men Buffy overlater sangen til seg selv og sin skaper, og du tror hver strofe, hvert ord.
"Until It’s Time For You To Go" er kjærlighet uten løfter, og desto sterkere nettopp av den grunn – å si farvel med verdighet er ikke enkelt.
New Musical Express:
American folk star Buffy Sainte-Marie sings her delicately self-penned “Until It’s Time For You To Go” (Fontana), which is rather more commercial than authentic folk.
(Derek Johnson)
Zoot Money’s Big Roll Band: "Please Stay" (Columbia) ****
Da Zoot Money’s Big Roll Band slapp sin versjon av «Please Stay» i 1965, var det som å flytte The Drifters’ amerikanske soul-ballade inn i en svett, britisk klubb. Bandet, kjent for sin kompromissløse live-energi og Zoots ekspressive vokal, la seg tett på originalens følsomme nerve – men med den distinkte britiske R&B-holdningen.
Versjonen har mange fans ute på chatgruppene: «Kanskje ikke like polert som Drifters’ original, men Zoots versjon har en rå og ektefølt energi. Det høres ut som den ble spilt inn rett før stengetid på Marquee Club.» «Dette er britisk R&B på sitt mest følsomme – ikke altfor raffinert, men full av sjel.» «En oversett perle for britiske R&B-fans, der intensiteten trumfer den silkeaktige elegansen fra Bacharachs New York-lyd».
Låten ble aldri noen stor hit for Zoot Money, men for britiske R&B-fans og platesamlere er den blitt et lite klenodium. Bandets klubbfølelse og Zoots store stemme gir en nærhet og varme som skiller seg ut fra mange samtidige covers.
Dette er ikke soul i amerikansk, radiovennlig forstand, men britisk rhythm & blues på sitt mest nærgående og ektefølte. Intensitet fremfor polering, sjel fremfor studiofinesser – og et sjeldent øyeblikk der Londons klubbverden får puste ut i vinylform. Pusten lukter sterkt av eventyrtobakk.
New Musical Express:
Very slow and persuasive rockaballad “Please Stay” (Columbia) is not what we usually expect, either from composer Burt Bacharach or from the performers, Zoot Money’s Big Roll Band.
Zoot’s solo is warm and sincere, with unobtrusive organ support. A quality song—maybe too much so! Tempo speeds for the self-penned “You Know I’ll Cry,” a mid-tempo Georgie Fame-type number with background chanting supporting the ripe rhythmic vocal.
(Derek Johnson)
Adam Faith – "Someone’s Taken Maria Away" (Parlophone) ***(*)
Adam Faith hadde allerede vært et popikon i flere år da han i juni 1965 slapp «Someone’s Taken Maria Away», skrevet av Chris Andrews – mannen bak flere av Sandie Shaws største hits. Singelen representerer Faiths forsøk på å fange opp det ferske poplydbildet, og kom mens han befant seg på skråplanet mot glemselen.
Det er en låt som burde være midt i blinken, helt i tiden. Chris Andrews var en mester på dette i 1965-66. Her får vi litt lett calypso. Gitar og claviolin. Absolutt en potensiell TOP 20-hit, med et refreng som sitter limt. Sandie Shaw-pop for menn.
Adam Faith, som fortsatt sverget til sleik, akkurat som Cliff, satte nok inn dette støtet for sent. Toget hans hadde egentlig gått, og da skal det mer til enn signaturen til Chris Andrews.
Selv om låten ikke ble noen stor hit, står den i dag igjen som en påminnelse om hvor profesjonelt og gjennomarbeidet britisk pop kunne låte midt på 60-tallet, selv oldtimere kunne virke samtidsrettet når de fikk ung, begavet hjelp. Arrangementet, med sine lekne gitarfigurer og latinske trekk, gir Faith et passende lerret å farvelegge.
«Someone’s Taken Maria Away» kunne med litt flaks gitt ham en hit. Det er en single som viser både Faiths evne til å tilpasse seg nye poptrender og Chris Andrews’ evne til å skrive fengende, kommersielle melodier. Han får skylde på tilfeldigheter og uflaks.
New Musical Express:
The colourful calypso feel that characterises Sandie Shaw’s hit can also be detected in Adam Faith’s “Someone’s Taken Maria Away,” also written by Chris Andrews.
Lilting guitar work and clavioline effect embellish the backing, and the routine builds to a crescendo, with staccato chanting on the title phrase, as in “Message To Martha.”
Adam’s handling of the plaintive lyric is most convincing, and the disc is more commercial than his last release.
Into dual-track for a rockaballad with a rumbling rhythm, “I Can’t Think Of Anyone Else.” Another imaginative backing here. On Parlophone.
(Derek Johnson)
Chas McDevitt & Shirley Douglas: “The Most Of What Is Least” (Columbia) ***
«The Most Of What Is Least» er en av de mer obskure britiske Donovan-tolkningene, spilt inn av skiffleveteranen Chas McDevitt sammen med Shirley Douglas midt på 60-tallet, i en periode da skiffle allerede var utgått på dato.
Er man nøktern, kan man si at denne ukjent utgivelse byr på et trivelig folk/vise-nummer. Shirley Douglas synger hovedvokal og gir den en uskyldig sjarm. Skiffle-bakgrunnen er gammeldags, men hyggelig.
Låten er signert Donovan, og det kunne kanskje gitt drahjelp om det ikke var for at Marianne Faithfull ga ut sin langt bedre og mer tidsriktige versjon på EP omtrent samtidig. De fleste gikk nok for den.
Singelen har ikke fått noen særlig omtale i presse eller bøker, men for skiffle- og folkentusiaster har den beholdt en viss sjarm. Douglas’ stemme trekkes fram for sin varme og enkelhet, mens produksjonen oppleves som beskjedent tidstypisk. Det er ikke en låt som utvider horisonten, Si heller en hyggelig kuriositet for spesielt interesserte.
New Musical Express:
“The Most Of What Is Least” is a tuneful, folk-type ballad, very much in the Donovan style—not surprising, considering he wrote it! The wistful and absorbing lyric is delightfully harmonised by Chas. McDevitt and Shirley Douglas, and the acoustic guitars add to the folk atmosphere. It could click!
The up-tempo self-penned “Don’t Blame Me” sets a breath-taking pace, with a novel lyric and banjo in the backing. Very enjoyable.
(Derek Johnson)
The Seekers: “Chilly Winds” (Decca) ***(*)
«Chilly Winds» er et stykke The Seekers-historie som viser gruppens australske folk-røtter før verdenssuksessen i Storbritannia. Innspillingen – gjort i Australia tidlig på 60-tallet og relansert som single da The Seekers slo gjennom i UK – har ikke fått mye plass i musikkhistoriebøkene.
Tidlig Seekers, før de slo gjennom i Storbritannia. Harmoniene er på plass, men det låter røffere enn deres senere popsuksesser.
Låten har en autentisk enkelhet og et klassisk folk-arrangement – kun gitar, bass og tette vokalharmonier. Judith Durhams vokal gir allerede her The Seekers sitt særpreg, selv om produksjonen er langt mer beskjeden enn de store britiske hitene.
«Chilly Winds» nådde aldri hitlistene, selv ikke relanseringen, men sjarm har den, og historisk verdi. De kunne lett stått på Egertorvet og fremført dette tidlig på 70-tallet, side om side med Don Partridge, i et begeistret mynttregn. Det låter ujålete, friskt og ekte.
New Musical Express:
HAPPY-GO-LUCKY SEEKERS
THE highly individual vocal blend and happy-go-lucky feel of the Seekers are showcased to splendid advantage in “Chilly Winds” (Decca), recorded before the group left Australia. There’s an acoustic guitar solo and howling-wind effects. The material doesn’t have the impact of the Tom Springfield numbers, but their current popularity is sure to boost sales.
A lengthy guitar solo leads into the slow traditional “Kumbaya.” It’s repetitive and much more folksy, featuring a Judith Durham solo.
(Derek Johnson)
Over til Norge:
Og plutselig viste Norge deler av sitt rette ansikt, country & western-harryene og -dorisene som tok bussen til Arvika for å handle. Roger Miller hadde klart bredere appell enn Jim Reeves, selvfølgelig, munter og full av små anekdoter og historier som han var. Og “King Of The Road” er bare tvers igjennom utsøkt. Jim Reeves, derimot, var mannen med den dype stemmen og de bunnløse hjertesorgene, satt til verdens lekreste og mest tilbakelente country-komp. Etter at han omkom i en flyulykke i 1964, ble han verdens største platesuksess i Norge - mannen som til og med utfordret de fantastiske fire fra Liverpool. Fire LP’er på Topp 10 i juni, tre singler på Topp 30. Svært imponerende til å være en mann som hadde vært borte i over ti måneder.
Tellefeil på LP-listen, “Around And Around” hadde ikke vært med i 11 måneder, men 5.
Popnytt tok Norge med storm, selv om store deler av bladet hadde dansk opprinnelse. Dessuten var trykkvaliteten sånn passe, formatet litt stort, og artiklene stort sett til å hive.
Popnytt ligger tilgjengelig for alle å lese på Nasjonalbibliotekets nettside. Men midtsidene herjer stygt med personen som måtte være så uheldig å befinne seg i bretten, for midtsiden er ikke scannet i ett, men i to deler - med et ørlite svinn - som så er hektet brutalt sammen. Bill slapp ganske heldig fra det her. Andre gjorde det ikke.
Verdens to mest populære band hadde selvfølgelig hvert sitt månedsmagasin. Lik layout, samme trykkeri, og vel egentlig også den samme staben. Gilde var de. Stonesbladet greide bare to år. Beatles, derimot, holdt koken helt ut 1969.
Klipp og annonser fra NME 4. juni 1965:
Singleanmelderen, Derek Johnson, mannen med hentehår og pipestemme, slo på paukene så snart hans egne favoritter fikk litt fremgang. Hodet hans levde fortsatt på tampen av 50- og begynnelsen av 60-tallet. Han holdt med Cliff.
Tenåringsidolet Burt Bacharach får egen artikkel. NME led en del under sitt gammelmannsvelde. Men hva gjør vel det så lenge det dukker opp en og annen pop-art single?
Noen middels interessante navn, og én prins, Dave Davies. Tilbake etter cymbal-smellen i Cardiff, og generøs med autografene.
Moody Blues-annonsene ble alle designet av den samme ungjenta. Feminine, plastiske fonter, vanskelig å lese. Greit nok da Moody Blues-singlene hadde det med å være vanskelig å huske.