55 år siden 6. juni 1970
Lørdag 6. juni 1970, og vi gikk inn i årets første badehelg. Sommeren var her, og de tradisjonelle bildene av nakne og halvnakne små barn gikk sin seiersgang på avisforsidene. Avisforsider som, hvis man velger å legge dem ut på Facebook i 2025, vil gi umiddelbar utestengning. Alle forsøk på å anke strander i roboter med rett til å ignorere. Ellers var alt ved det gamle, i 1970. OBOS bygget nesten ikke boligere for sine medlemmer lenger, bygårdspekulantene lo hele veien til banken, væpnede fly forfulgte en flykaprer i USA, og prisen på loff gikk opp hele 10%.
I min verden vekslet dagene mellom krangel med min mor, fest og løyer hos Tormod og drepende tidlig start på dagen for å nå trikken til Majorstuen (en reise hvor jeg studerte Maos lille røde meget nøye og understrekte alle viktige sitater med blyant). Jeg var postbud ned Bogstadveien og Hegdehaugsveien og tjente penger til egne plater, øl og sigaretter. Hver dag en arbeidsdag, inkludert lørdag, selv om jeg sluttet tidligere da. En grei jobb, men vanskelig å kombinere med sene kvelder, øl og høy musikk i Jarveien 18. Noen ganger ringte de fra postkontoret. Hvor ble jeg av? En lørdag, da jeg overnattet hos Tormod, ringte min mor, rasende, postkontoret hadde vekket henne og hvor var jeg? Jeg hadde akkurat falt ned trappen i Jarveien (glatte sokker og bakrus), og måtte la Tormod ta samtalen.
Den dagen, 6. juni 1970, haltet postbudet i Bogstadveien.
Ukens New Musical Express bød på en billedrik sak om Mick Jaggers nye film “Ned Kelly”, forfattet av avisens halvsenile, pompøse redaktør Andy Gray, som hadde sikret seg billettene til pressevisningen, på sine unge reporteres bekostning. Grays ubehjelpelige artikkel var helt uten substans, han gjenfortalte bare handlingen - rett ut av pressemappen. Avisens samtidsalibi ble levert av Nick Logan og Jan Nesbit, i form av intervjuer med henholdsvis Robert Fripps King Crimson og Quintessence.
NMEs nyhetssider melder bl.a.:
… at Deep Purple fikk bandvognen med alt utstyret beslaglagt av øst-tysk grensepoliti. Konfiskeringen skjedde på motorveien mot München, på det lille partiet av autobahn som løper gjennom en snipp av Øst-Tyskland.
… at Doris Troys nye LP på Apple inneholder bidrag fra George Harrison, Ringo Starr og Eric Clapton.
… at ex-Move Carl Waynes første solo-single høyst sannsynlig blir Roy Wood-komposisjonen “Dear Elaine”.
… at Eric Clapton planlegger turné i små klubber med sitt nye band som foreløpig teller Bobby Whitlock og Carl Radle. Clapton forsøker å få kontakt med Jim Keltner.
Over til Storbritannia
Creedence-sound-a-likes Tremeloes forkledd som Jeff Christies band, erobrer 1. plassen, og sparker seg selv bak fordi de lot sin egen demo gå tilbake til opphavsmannen, som omgjorde Tremeloes-kompet til sin suksess. Velfortjent, spør du meg, men litt av en omvei å gå. Over i longplayingplatenes verden tar endelig Beatles teten. Det tok uvanlig lang tid, men så kostet også “Let It Be”-originalen med boks og bok en god del mer enn vanlige LP’er.
Frykteligheten fra Mungo Jerry skal snart gjøre hele den vestlige halvkule gal. Tenk å ødelegge sommeren for så mange. Folk våkner fortsatt i krampegråt midt på natten, 55 år etter, med denne på hjernen.
Beatles til topps, vel fortjent. Og super-Who rett inn på Top 10. Og McCartney, Jethro, CSN&Y, Zeppelin, Crimson, Sabbath, Creedence og Ten Years After, Nei, her var det mye fint!
Nyhetene - ukens plateomtaler
Og så en gjennomgang av ukens singlenyheter som fortjener å nevnes. Ikke nødvendigvis fordi de er så gode. Her har jeg alliert meg med ChatGPT for å se hvordan min gode AI-venn takler utfordringen. Kravet til anmeldelsene var nå blitt skjerpet, og jeg hadde tvunget lømmelen til å lese grundig gjennom Nick Kents Brian Wilson-opus fra 1975. Slik skriver dyktige folk, la ham være ditt forbilde, og la det du har lest av meg være din ledesnor. Det ble altså en form for teamwork, korreksjoner og motkorreksjoner. Og jeg unnet meg å ha det siste ordet.
Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME. Chat GPT anser Derek Johnsons anmeldelser fra 1970 for å være langt under eget 2025 nivå.
DEEP PURPLE: «BLACK NIGHT» (Harvest) *****
Utgitt juni 1970 som egen singel etter ønske fra plateselskapet, og raskt et gjennombrudd for Deep Purple på singlemarkedet. «Black Night» ble bandets første virkelig store hit og toppet NME-listen i slutten av oktober. Det melodiske, vandrende basstemaet har en kjent forhistorie – bassist Roger Glover: «Jeg lånte riffet fra Ricky Nelsons versjon av ‘Summertime’.» Keyboardist Jon Lord har påpekt det samme, og på flere BBC-opptak kan man høre ham demonstrere likheten på piano.
Musikalsk balanserer låten mellom hardrockens tyngde og popens umiddelbare appell. De bare pumper på, og det er umulig å mislike det. Trommeslager Ian Paice har i ettertid oppsummert tilblivelsen slik: «Det viktige er hvor enkelt og inspirert det var. Teksten var enkel, riffet var fengende. Trommene helt sprø. Du kan ikke planlegge det. Det øyeblikket av kreativitet måtte bare bli slik – det var akkurat der og da.»
«Black Night» er et produkt av en kollektiv rus, der bandet koblet ut selvbevisstheten og bare spilte.
Platen ble raskt en konsertfavoritt, og det er symptomatisk at den lenge var Deep Purples faste ekstranummer – en låt med rå drivkraft og kollektiv fremdrift, men aldri tom for liv eller detaljer. Brian May fra Queen har rost låten i store ordelag: «Det riffet fra Black Night, det er ett av de største og beste, og mest minneverdige riffene noensinne.»
B-siden «Speed King» (eller i noen markeder «Into the Fire») understreker hvor sterkt Deep Purple sto i denne perioden – kompromissløs, tung og oppfinnsom hardrock. «Black Night» har i ettertid blitt inkludert på utallige samlealbum og står i dag som en av heavyrockens mest ikoniske innspillinger.
New Musical Express:
DEEP PURPLE: "Black Night" (Harvest). One of those complex, deep-thinking progressive groups who necessarily take a little time to get their musical message across — which is why Purple has fared so well with albums.
To condense all they have to offer into three minutes is asking a lot. But the boys have well nigh succeeded with this heavy rocker.
Based on a simple yet penetrating riff, it’s outstanding for some mind-blowing lead guitar breaks. And the hand-clapping beat injects a touch of commerciality.
(Derek Johnson)
TEN YEARS AFTER: «LOVE LIKE A MAN» (Deram) *****
«Love Like a Man» var Ten Years Afters eneste topp 10-hit i Storbritannia. Det spesielle med singelen er at de to sidene må avspilles på forskjellig hastighet: A-siden leverer en nedredigert studioversjon på snaut tre minutter, B-siden byr på en nær åtte minutter lang liveversjon, innspilt på Fillmore East. For å få plass til hele opptaket, må B-siden avspilles på 33 1/3 RPM, mens A-siden går i 45 RPM. Det var lett å glemme når man snudde platen.
Bassist Leo Lyons om låtens karakteristiske riff: «Det var et lykketreff. Riffet kom ut av løse luften, og fingrene mine falt på det. Jeg spilte ideen for bandet under en jam-session, og vi utviklet den til en låt. Det er ingen teknisk vanskelig eller en uvanlig musikalsk sekvens, men jeg antar det traff en nerve.»
Alvin Lee irriterte seg over den nedredigerte versjonen: «Singelen er ikke særlig representativ for oss. Låten ble et nedklippet utdrag fra albumet, soloen var fjernet. Singlen var bare ment som markedsføring for albumet i USA. Jeg liker å tro at liveopptaket på B-siden er årsaken til at den ble en suksess her.» Han var også svært tydelig på bandets holdning til Top of the Pops: «Vi har gjort det til en greie ikke å delta fordi jeg synes det er et veldig, veldig dårlig program. Rent samlebånd. De har kontaktet oss, de ville ha oss med, men vi kan ikke representere oss selv ved å mime eller til og med spille live til en to-minutters låt.»
Kommentarene på 45cat og lignende plattformer gjenspeiler både beundring og forvirring: Flere brukere trekker frem hvor uvanlig og tøft det er med den lange liveversjonen som B-side, og hvordan denne faktisk ga merverdi og troverdighet til bandet. Enkelte bemerker at den korte singelversjonen mister mye av energien fra albumet, mens andre peker på at det var nettopp det direkte og enkle uttrykket på A-siden som gjorde låta til en radiohit. Kombinasjonen av to ulike avspillingshastigheter på én singel har gjort den til et morsomt samlerobjekt.
Musikalsk står «Love Like a Man» som et bindeledd mellom bandets rå bluesrøtter og en mer kommersiell, singelrettet rock. Studioversjonen er stram og fokusert, mens B-siden viser Alvin Lee og bandet i full utfoldelse – improviserende, energiske og langt mer kompromissløse enn hva man møtte på de fleste andre hit-singlene i 1970.
New Musical Express:
Best of the heavy singles
TEN YEARS AFTER: "Love Like A Man" (Deram).
THERE is a tendency for many of the “heavy” records to sound alike. As one of the Radio 1 d-j’s commented last week: “When you’ve heard one, you’ve heard ‘em all!” Well, that isn’t strictly true, as several of today’s heavy groups have their own distinctive trademarks—which is why they are more successful than their rivals.
And Ten Years After is one of ‘em! This is a moody atmospheric disc, with a thumping beat, reverberating guitar sound and an impassioned vocal by composer Alvin Lee.
And unlike most heavy discs, it has a repetitive melody line that’s instantly assimilated. Could do very well.
(Derek Johnson)
BARRY GIBB: «I’LL KISS YOUR MEMORY» (Polydor) **
«I’ll Kiss Your Memory» er Barry Gibbs første solosingel etter Bee Gees’ midlertidige oppløsning. Låten ble innspilt i IBC Studios i London med Bill Shepherd som ansvarlig for det frodige orkesterarrangementet. Barry Gibb står selv for vokalen, som han beskrev slik: «På singelen doblet jeg stemmen min syv ganger, fordi jeg visste nøyaktig hvordan jeg ville ha det.» Resultatet er en følelsesladet ballade preget av lagdelte harmonier og strykerarrangementer som gir den sårbare låten et distinkt Bee Gees-preg.
B-siden «This Time», er lettbent countrypop, og begge låtene var opprinnelig ment for Gibbs første soloalbum, “The Kid’s No Good”, som aldri ble utgitt. Singelen floppet de fleste steder, men nådde 16. plass i Nederland. Ikke verdens beste T-skjorte-tekst.
På 45cat og liknende samlerfora får singelen blandede reaksjoner. Flere fremhever den varme produksjonen og Gibbs stemme som hovedstyrker. Men låten mangler et tydelig refreng og den umiddelbare melodiske appellen fra de beste Bee Gees-singlene. Noen sitater fra chatten: «For mye orkester, for lite personlighet. Han drukner nesten i arrangementet.» «En fin ballade, men jeg skjønner hvorfor det aldri ble noen hit. Den stopper liksom opp og minner mest om en typisk Bee Gees B-side.»
«I’ll Kiss Your Memory» var et feilslått forsøk på å vise brødrene (og verden) hvem som var eldst. Bortsett fra Robins bunnløst sørgmodige “Saved By The Bell”, endte alle brødrenes solo-utspill i 1969-70 som fiaskoer. Verden ville ha Bee Gees, ikke tre sutrete solo-surrekopper.
New Musical Express:
BARRY GIBB: "I’ll Kiss Your Memory" (Polydor). Amid speculation of the Bee Gees reuniting, Barry emerges as the third of the Gibb brothers to release a solo single. The incredible thing is that, like Robin’s and Maurice’s discs before him, Barry’s offering contrives to sound like a Bee Gee record!
It’s a quiet number with a vague country flavour, set to an easy-going job-along lilt rhythm. Partly dual-tracked, with background humming and sweeping strings, it has a very sentimental lyric and a quick-to-register melody.
Self-penned by Barry, it’s easy to sing or hum along with. Difficult to assess its chances, bearing in mind that recent releases by Robin and Maurice haven’t fared any too well—but it’s a very relaxing and easy-on-the-ear routine which must stand a chance of catching on.
(Derek Johnson)
JEFFERSON AIRPLANE: «WHITE RABBIT» / «SOMEBODY TO LOVE» (RCA) ******
Våren og sommeren 1970 relanserte RCA de to ikoniske sporene fra Jefferson Airplane, helt åpenbart for å spekulere i bandets suksess i Woodstock-filmen og det tilhørende soundtracket. Begge låtene var store amerikanske hits i 1967, ikke fullt så i Europa hvor vestkystgruppen var mer kult-fenomen enn allemannseie. Med Woodstock-effekten fikk de et nytt publikum, og særlig «White Rabbit» ble løftet frem som selve lyden av den psykedeliske tidsånden.
«White Rabbit» er blitt beskrevet som “en to-minutters, marerittaktig reise inn i en Lewis Carroll-verden av rus og forbudte gleder, anført av Grace Slicks intense vokal”. Låten er en bolero, arrangementet bygges ut lag for lag over en fjern, snatrende militær marsjtakt, og tar av når Grace røst når klimaks: “Feed your head! Feed your head!”.
“Somebody To Love” er mer konvensjonell i formen, riffdrevet, energisk og mektig iørefallende, en evig crowd-pleaser på radio.
Den britisk RCA-pressing har forøvrig fått mye skryt for lydbildets dynamikk og tilstedeværelse.
Men ikke alle på 45cat er like begeistret for relanseringen. Det var tross alt to tre år gamle innspillinger. Bandet var et helt annet sted i 1970. En bruker beskriver utgivelsen som “ren pengemaskin fra plateselskapet – de har ikke engang gjort noe nytt med miksen, og det føles som gjenbruk for å surfe på Woodstock-bølgen”. “Begge låtene var fantastiske da de kom, men nå føles det mer som nostalgi enn samtid.”
Det er imidlertid liten uenighet om låtenes status i rockhistorien. Begge har tålt tidens tann, og egentlig kunne singlen hatt undertittelen “The Best Of Jefferson Airplane”, for det er akkurat hva de to låtene er, gruppen klarte aldri å matche dem, og ferden videre var vel egentlig bare for spesielt interessert.
New Musical Express:
JEFFERSON AIRPLANE: "White Rabbit" (RCA). A fascinating disc with a touch of Eastern magic. Set to a bolero rhythm, it steadily builds in intensity like the famous Ravel classic.
The wailing solo vocal expounds tht absorbing lyric, while the beat becomes more and more insistent. Thoroughly intriguing, but unlikely to be a hit.
(Derek Johnson)
THE MONKEES: «OH MY MY» (RCA) **
«Oh My My» ble utgitt i april 1970 som The Monkees’ aller siste single (før den såkalte gjenforeningen i 1986), og markerer dermed slutten på bandets kommersielle epoke. På dette tidspunktet var gruppen redusert til en duo, Micky Dolenz og Davy Jones, da både Peter Tork og Michael Nesmith hadde forlatt prosjektet.
Låten er skrevet av Jeff Barry og Andy Kim, og også produsert av Barry – et navn som var synonymt med en rekke kommersielle hits på sekstitallet. Musikalsk er «Oh My My» en lakserolje-glatt, radiovennlig poplåt med kvasi rock’n’roll-preg, gospel-inspirert koring og et refreng som minner om noe Tommy James eller Three Dog Night kunne funnet på i søvne. Dolenz synger energisk, men uten at produksjonen antenner, her er alt gjennomsnitts formet for samtidens radiomarked.
Singelen nådde så vidt inn på Billboard Hot 100, så lavt at det egentlig bare understrekte hvilken flopp Monkees anno 1970 var blitt. Blant fans og samlere ute på nettet beskrives låten ofte som “kompetent, men uinspirert”. “Dette kunne vært hvilken som helst bubblegum-single fra 1970, Monkees-navnet er nesten det mest interessante.” Andre påpeker at det ikke er noen i bandet som spiller på platen – dette er et rent studioprosjekt med sessionmusikere, noe som ytterligere bidrar til følelsen av avstand mellom artist og produkt.
Hard core fans gjør sitt beste for å finne noe positivt å si: “Det er slett ikke dårlig, bare uoriginalt. Den funker på radio og Dolenz synger glimrende.”
«Oh My My» er et symptomatisk punktum for The Monkees: profesjonell, men tom for identitet.
New Musical Express:
MONKEES: "Oh My My" (RCA). Two or three years ago, the advent of a new Monkees disc would have been a major event. But this one crept up on me almost unnoticed! Certainly you'd never recognise the group as compared with its "I'm a Believer" teenybopper days.
This is a new, heavier and more bluesy approach. Walloping drums, strident guitars and a broody rebellious air give the Monkees an entirely new sound.
Trouble is, of course, that they're now dabbling in a market which already has its champions. Good attempt, but the material isn't as strong as it might be.
(Derek Johnson)
SANDIE SHAW: «WIGHT IS WIGHT» (Pye) ***(*)
«Wight Is Wight» markerer et av Sandie Shaws mer ambisiøse forsøk på å tilpasse seg den nye tidens poplandskap våren 1970. Låten er en engelsk versjon av Michel Delpechs franske hyllest til Isle of Wight-festivalen og dens nye hippiekultur, med referanser til Bob Dylan og Donovan, og utgitt parallelt med at festivalen vokste til et europeisk motstykke til Woodstock.
Shaws versjon er innspilt i London, men bærer preg av sin franske opprinnelse, melodiføringen i marstakt og storslått arrangement. Hun synger med autoritet, men også med en merkbar distanse til tekstens idealistiske innhold – en effekt flere fans og samlere påpeker i ettertid: “Hun er profesjonell som alltid, men man hører at dette er et bestillingsverk og ikke et prosjekt hun selv føler for,” skriver en samler på 45cat. Andre beskriver låten som “flink, men flat”, og flere peker på at produksjonen virker en tanke gammelmodig.
Noen roser likevel melodien og arrangementet for å være friskere enn mye av det Shaw gjorde i siste del av 60-tallet, og at låten faktisk ble en liten hit flere steder i Europa, spesielt i Belgia og Nederland. B-siden «Send Me a Letter» trekkes også frem for å være et overraskende fint, folk-pop-inspirert spor med mer nerve enn hovedlåten.
«Wight Is Wight» er et korrekt, høytidelig og påklistret hippie-manifest, fremført av en mager dame som dukket opp i veldig rare og svært minimale klær (i gullbikini og tiara på sandstrand) utenpå et billigalbum “The Sandie Shaw Supplement” på Marble Arch-labelen i 1969, omtrent samtidig med Dylans opptreden på Isle of Wight.
New Musical Express:
Sandie: one of her best
SANDIE SHAW: "Wight Is Wight" (Pye),
NO, this isn’t a mis-spelling! When I tell you that the second line is “Dylan is delight,” you’ll realise it was inspired by the Isle of Wight Festival.
Sandie dualtracks the lyric, which conjures up all the anticipation of the event.
It’s a very pleasant and hummable tune, the glowing strings are immaculately scored, and tambourine ensures that the beat never flags.
Something different from Sandie, and her best disc for quite some time. And with this year’s I.O.W. now up-coming, I reckon it could be big.
(Derek Johnson)
IKE & TINA TURNER: «I WANT TO TAKE YOU HIGHER» (Liberty) *****
Ike & Tina Turners versjon av Sly & The Family Stones «I Want To Take You Higher» er et eksplosivt, ufiltrert stykke soulrock med Tina i sentrum. Innspillingen kom ut parallelt med duoens store gjennombrudd i det hvite rockmarkedet, hjulpet av deres spektakulære opptreden på Rolling Stones’ amerikanske turné og med Woodstock-effekten som bakteppe. Låten ble også inkludert på Ike & Tinas live-album “Come Together” samme år.
Tina Turner legger alt i vokalen: rå, intens, suggererende, aggressiv, Tina bremser ikke for noe, hun løfter selv det enkleste materiale til et nytt nivå. Og her løfter hun sannelig gull. Innspilt med Ike Turners klassiske, drivende rytmeseksjon, blåsere i front, et arrangement som bare øser på og øser på. Resultatet er en radikalt mer elektrisk og intens tolkning enn originalen til Sly & The Family Stone. Ikke nødvendigvis bedre, men sannelig ikke langt ifra.
På 45cat og i tilsvarende forum er mottakelsen jevnt over positiv: «Dette er kanskje den eneste versjonen som faktisk tar deg høyere». En annen fremhever Tinas vokal og blåserekka som “mer heseblesende enn Sly noensinne våget.” Litt sutring forekommer: “Lydbildet er noe rotete – alt går på full guffe, og det blir nesten for mye av det gode.”
Uansett er dette et av de beste eksemplene på Ike & Tina Turners eventyrlige evne til å ta eierskap over andres låter – her forvandler de en psykedelisk funk-klassiker til en rått glansnummer for Tina, en puma av en utøver.
New Musical Express:
IKE & TINA TURNER: "I Want To Take You Higher" (Liberty). Even without the magic of Phil Spector, the Turners still manage to generate an electrifying sound. An up-beat item that surges forward relentlessly, this features an uninhibited rocking delivery by Tina, with Ike relinquishing his background role in order to join in the frenzy.
Crisp brass, wowing guitars and a driving beat complete the breathtaking work-out.
Only let-down is the song itself, which is no great shakes, but the Turners do it more than justice. A “must” for the discotheques.
(Derek Johnson)
STATUS QUO: «DOWN THE DUSTPIPE» (Pye) *****
Utgitt i mars 1970, markerer «Down the Dustpipe» det store musikalske veiskillet i Status Quos karriere. Bort med silke-psykedelia og tyggegummi-pop, tid for BOOGIE! Boogie-rocken ble deres varemerke, perfeksjonert gjennom tiår etter tiår. Og det begynte vel egentlig her. Låten er skrevet av Carl Groszmann og produsert av John Schroeder.
Musikalsk rett-på-sak: drivende, markant boogie dominert av den elektriske rytmegitaren, tett grunnkomp og Francis Rossis vokal. Gitarene hugger mer enn de ruller, og alt henger på det energisk riffet. Munnspillet har også en viktig rolle.
Begeistringen er stor blant fansen på 45cat. “Quo hadde aldri hørtes mer jordnære enn på denne – du får akustisk gitar og munnspill rett i fleisen.” “Dette er blåkopien for alt som skulle komme – en groovy, humpende boogie med det typiske Quo-riffet.” Det lyder rått og primitivt, og herlig annerledes i samtidspopen 1970.
Singelen ble en betydelig radiohit og nådde topp 20 i Storbritannia. I dag regnes den som en klassiker – både for sitt nyskapende (for Quo) lydbilde og for sin ujålete energi.
Å innvende at melodien er repeterende og enkel, blir som å klage over at gresset er grønt. Det er Quo for pokker! Groove og livsglede i bøtter og kar. Folk som etterlyser refreng, vet ikke hva de snakker om. Status Quo på sitt beste er en tilstand.
THE GUESS WHO: «AMERICAN WOMAN» (RCA) ******
Den definitive internasjonale gjennombrudds-singelen for The Guess Who. Låten markerer en overgang til et tyngre, bluesbasert og mer gitarorientert uttrykk, og er preget av et ikonisk gitarriff, skrevet og spilt av Randy Bachman. Burton Cummings leverer vokalen med både snerr og energi, og teksten ble i samtiden oppfattet som både mystisk, politisk ladet og kontroversiell.
Introen er en av rockhistoriens mest gjenkjennelige, med Bachmans uforglemmelige riff og en kort, nesten improvisert åpning som glir over i et tungt, drivende komp. Du vet umiddelbart hva som kommer etter de åpningssekundene.
Tekstmessig ble «American Woman» i USA møtt med blandede reaksjoner – noen mente den var anti-amerikansk, andre tolket den som en generell kommentar til samfunn og politikk, mens bandet selv har uttalt at teksten først og fremst handler om en type livsstil og ikke nødvendigvis om kvinner eller nasjoner.
Singelen gikk til topps på Billboard Hot 100, og har siden vært en radioklassiker, rene krafthymnen. Lydbildet er tungt, brutalt og skarpt, og Cummings’ vokal skjærer rett gjennom miksen. Det lød råere enn noe annet på datidens Top 40. I 2025 blåser den fortsatt bakoversveis på alt som kommer i dens vei.
Men ja, den er monoton, den er bråkete, men den har lov. Har du først oppfunnet et sånt riff, er du i din fulle rett til å bruke det for alt det er verdt og enda litt. Av og til er komprissløshet hele hemmeligheten.
Guess Who kom aldri så nær rock’n’roll-himmelen igjen, de utviklet seg heller i en mer sofistikert retning. Det ga mange fine turer i stereoanlegget de neste årene, selv om høyttalerpappen ikke ble utfordret i like stor grad som da “American Woman” herjet.
MOUNTAIN: «MISSISSIPPI QUEEN» (Bell) ******
Mountains definitive gjennombrudd – en av de store amerikanske hardrock-singlene fra overgangen mellom sekstitallets bluesrock og den nye heavyrocken. Låten åpner som det den er, forberedelsene til et overfall, elementene kommer skrittvis (litt som “All Right Now”, bare med flere detaljer) kubjelle, riffet, trommene, du blir rett og slett hektet fast, og så gyver Leslie West løs på deg med lynende gitar og et skrubbsår av en røst. Og rytmen fortsetter fremrykningen, og du blir selv en del av det rytmiske landskapet. Fanget.
Musikalsk står «Mississippi Queen» frem som det beste av tidlig 70-talls amerikansk hardrock: tung, riffbasert og kompromissløs. Gi-faan-holdningen og energien er fra øverste hylle og nederste kjellerbod.
Vokalist og gitarist Leslie West leverer en av rockens mest gjenkjennelige vokalprestasjoner på denne utgivelsen, mens Felix Pappalardi (produsent og bassist) gir låten den tyngden og presisjonen som gjør den tidløs. Låten er relativt kort, effektiv og rett på sak. Som teksten. Cream var aldri så fokusert.
“Mississippi Queen” nådde topp 30 i USA og ble en radiofavoritt på begge sider av Atlanteren, men dens virkelige status er kommet over tid, gjennom radiospilling og som populært innslag i filmer. ZZ Top, Grand Funk Railroad og 70-talls-versjonen av Southern Rock har mye å takke Mountain og ikke minst denne låten for.
Om den er monoton? Med det riffet, skal den være monoton. Det er jo en spikerpistol rett i lillehjernen.
THE POPPY FAMILY: «WHICH WAY YOU GOIN’ BILLY?» (Decca) ****
«Which Way You Goin’ Billy?» ble en verdenshit for den Vancouver-baserte gruppa The Poppy Family, frontet av ekteparet Susan og Terry Jacks. Låten er skrevet og produsert av Terry Jacks, og fremført med Susan Jacks’ særegne, sørgmodige røst.
Musikalsk befinner vi oss i skjæringspunktet mellom folkpop og “orkesterpop”: arrangementet er sparsomt, men stemningsfullt, med tydelige strykere, forsiktig perkusjon og en produksjon som gir maksimal plass til Susan Jacks’ stemme. Kommentarer på 45cat: “Dette er en ballade som bærer på en uvanlig ekte sorg.” “Det er nesten ingen trommer, men det bygges likevel en dramatikk – alt dreier seg om stemningen.”
Teksten – en direkte appell til en mann som er på vei bort – er både enkel og gripende. Susan Jacks synger med en sårbarhet som er låtens store styrke. Vi snakker Dusty Springfield og tidlig Carpenters.
5. plass i England, en stor helt blant tilhengerne av mykpop med tårer. Så-vakkert-og-sårt-atte-musikk går aldri av moten. Selv om en på 45cat uttalte: “Nydelig, men nesten for stille – låten risikerer å forsvinne i bakgrunnen.”
“Seasons In The Sun”-viruset til Terry Jacks ble i hvert fall utviklet fra «Which Way You Goin’ Billy?»
THE GRASS ROOTS: «WALKING THROUGH THE COUNTRY» (Stateside) ***(*)
Utgitt rett før årsskiftet 1969–1970, er «Walking Through the Country» en av The Grass Roots’ mest karakteristiske og radiovennlige singler fra perioden. Låten er skrevet av bandets bassist, Dennis Provisor, og har et typisk vestkyst-pop-sound med fengende refreng, håndklapp, og flerstemts vokalharmonier.
Musikalsk bærer singelen preg av den florlette, lett soulpregede poprocken som kjennetegnet gruppens klassiske periode. Vokalen er fremtredende, og sangharmoniene gis god plass (type kaskade), mens piano og rytmegitar kombinert med det etter hvert overdådige orkester-arrangementet gir låten et luftig, sommerlig preg.
Sammenlignet med med bandets største hits, som «Midnight Confessions» og «Let’s Live for Today», er «Walking Through the Country» mindre umiddelbar og mer alminnelig: Det lyder ikke en million dollars og gullplate, snarere B-side eller kutt 3 side 2 på en LP. Trygg og polert, solid produsert, men vanskelig å huske, selv etter femte gjennomspilling.
Om du aldri har hørt den før, finnes det nok av andre låter du bør høre først.
PICKETTYWITCH: «(IT’S LIKE A) SAD OLD KINDA MOVIE» (Pye) ***(*)
Pickettywitch’ oppfølger til smash hiten «That Same Old Feeling». Som vanlig står Tony Macaulay bak både låtskriving og produksjon, og det er et typisk eksempel på tidlig 70-talls britisk pop – melodisk, smektende og forglemmelig, og bygget rundt Polly Browns distinkte og sårbare vokal.
Låten går for det sentimentale med alt den har i et arrangement som forsøker å gi inntrykk av at vi hører på melodien fra en ganske god film. Polly Brown synger om kjærlighetens tapte øyeblikk med en nøktern inderlighet, og refrenget er fengende, men også gjennomsyret av den lette vemodigheten tittelen lover. Carpenters light – det er pent, tilgjengelig, men kjemisk fritt for særpreg.
På 45cat skrytes det av Polly Browns stemme: «Det er lett å høre hvorfor denne fikk radiospilling – hun har en fantastisk stemme, og refrenget sitter.» Ikke i nærheten av «That Same Old Feeling», riktignok, for den husker man. «(It’s Like A) Sad Old Kinda Movie» er en av de låtene du glemmer straks den er ferdig.
New Musical Express:
Picketty stick to hit feeling
PICKETTYWITCH: "It’s (Like A) Sad Old Kinda Movie" (Pye).
I STILL get that same old feeling that Pickettywitch realise they’re on to a good thing, and have adhered to the formula which produced their debut hit. Mind you, this is a wee bit slower than the last one.
There are flowing strings to add depth and richness to the accompaniment and maraccas provide a touch of captivating Latin sparkle. But the construction and phrasing of the song reminded me very much of “Feeling” — and bearing in mind that the group still has to prove its durability, I don’t think that’s a bad thing.
Again penned by the Macaulay-Macleod team, its mainly a show case for Polly Brown, who handles the lyric most effectively—aided by chanting and humming from the lads. It’s pleasantly lilting and hauntingly melodic, and I imagine it’s bound to ensure Picketty’s prompt return to the Chart.
(Derek Johnson)
BROTHERHOOD OF MAN: «WHERE ARE YOU GOING TO MY LOVE» (Deram) ***
«Where Are You Going to My Love» Brotherhood of Mans nest største hit før gruppens besetning begynte å lide av gjennomtrekk. Folk kom og gikk så hurtig at de møtte seg selv i døren, og etter to år hadde så mange vært innom bandet at de kunne befolket en småby på Vestlandet. Bandet gjenoppsto fra de døde i 1972 med helt nye folk og da de seiret i Melodi Grand Prix i 1976 var det ingen som husket begynnelsen.
«Where Are You Going to My Love» var altså originalbandets andre (og siste) slager. Den bærer alle kjennetegnene på tidlig 70-talls britisk pop: storladen produksjon, duett- og gruppeharmonier, og et refreng med et melankolsk, men fengende preg. En sang som må fremføres med vegg-til-vegg-smil.
Låten åpner med en litt svulstig, dramatisk intro før en Sandie Shaw soundalike tar rommet, leverer verset, får svar av en medfølende herre, og så velter korsang og orkester og refreng inn som sukkerspinn i solnedgang. Eller som The New Seekers på en middels dag. Klassisk britisk popproduksjon, høflig, vellydende og som skapt for litt vide bukser og en time hos frisøren. Kanskje noen liker dette bedre i dag. Det lyder jo så retro at du får lyst til å oppsøke en telefonkiosk og lete etter 25-øringer.
Om britisk sanggruppe-pop grytidlig på 70-tallet har noen gjennomsnittsrepresentant, så er det dette bandet og denne låten.
I Pattaya går briten Barry Upton rundt og presenterer seg som tidligere Brotherhood Of Man-medlem. Han opptrer gjerne i havepartys og lignende, fremfører alle Brotherhood-hitsene og alt annet du måtte finne på å be om. “Any song, anything”. Jeg tok ham på ordet og ropte “Strawberry Fields Forever”, ikke bare én gang, men minst ti. Han ignorerte meg med kraft, og har ikke snakket til meg siden.
Fot orden skyld: Barry Upton var medlem av den minst kjente Brotherhood Of Man-inkarnasjonen i 1982-84. Han var ikke med på noen av deres hits.
New Musical Express:
Brotherhood grow with each spin
BROTHERHOOD OF MAN: "Where Are You Going To My Love" (Deram).
COULD easily have been titled “Re-United We Stand,” because the group retains the formula that characterised its recent hit.
A pounding beat-ballad, it features an emotive boy-and-girl interchange in the verse, and that powerful vocal blend comes into its own in the haunting chorus. Cy Payne’s orchestral scoring is colourful and impressive, and Tony Hiller’s production is faultless.
Material-wise, the song doesn’t hit with quite the same instant impact as “United,” but I suspect that this is a number which grows on the listener with every spin. And following so closely on the heels of Brotherhood’s debut success, it should do very nicely.
(Derek Johnson)
The SCAFFOLD: «ALL THE WAY UP» (Patlophone) ***
Scaffold var et lyrikk-og-humor-band fra Liverpool. Mest kjent for skøyeraktige slagere som «Lily the Pink» og «Thank U Very Much». «All The Way Up» ble brukt som hovedtema i filmen med samme navn, en britisk samfunnssatire med Warren Mitchell i hovedrollen. Musikalsk markerer den et brudd med gruppens vante stil - – dette er rett frem, tidstypisk pop, uten snev av selvironiske eller burleske elementer.
På 45cat er den redusert til “et stødig og kompetent stykke britisk pophåndverk. Dette kunne vært hvem som helst. Jeg savner det absurde og karakteristiske – det som fikk Lily the Pink til å skille seg ut i mengden”. Flere påpeker at gruppens vokalister virker anonyme, og at “alle” gjorde filmsingler på den tiden.
Platen ble en flopp. Det var liksom ikke det viktigste i livet å skaffe seg et stykke helt grei britisk pop, uten glimt i øyet.
Gøy fant man på B-siden med “Goose”. Men den gjelds ikke her.
New Musical Express:
Scaffold: a new pub favourite
SCAFFOLD: "All The Way Up" (Parlophone).
SCAFFOLD in a rather more beaty frame of mind than we’ve come to expect from them. It’s an up-tempo item with tambourine and punch-packed brass section.
Even so, there’s still a catchy sing-along chorus which could become a pub favourite if it’s given sufficient exposure. On the surface, this has nowhere near the mass appeal of, say, “Lily The Pink” — but it comes from the new Warren Mitchell film, and that’s bound to give it a boost.
(Derek Johnson)
COUNTRY JOE & THE FISH: «I-FEEL-LIKE-I’M-FIXIN’-TO-DIE» (Vanguard) *****
Da Vanguard i 1970 lanserte «I-Feel-Like-I’m-Fixin’-To-Die» som single i Storbritannia, var det opplagt for å utnytte Woodstock-bølgen. Viktig da å understreke at denne utgivelsen ikke inneholder Woodstock-opptaket eller det beryktede “Fish Cheer” som åpner live-versjonen. Her er det snakk om studioversjonen, opprinnelig utgitt på bandets andre album i 1967.
Studioversjonen er en underfundig, galgenhumoristisk protestsang fra Vietnam-krigens mest intense periode. Country Joe synger med et skrått smil og folkrock-bandet akkompagnerer med trampeorgel og rai-rai-rai’ing – hele låten lagt opp som en mørk vaudeville-parodi på amerikansk patriotisme. Teksten, med linjer som “And it’s one, two, three, what are we fighting for?” og “Be the first one on your block to have your boy come home in a box”, traff tidsånden hardt og provoserer fortsatt. Produksjonen er enkel, tett og rett på sak, og skiller seg klart fra den mer kaotiske og energiske Woodstock-liveversjonen.
Blant dagens samlere på 45cat foretrekkes tydeligvis Woodstock-versjonen. Det kan vi ikke ta hensyn til. 1967-versjonen er morsommere å høre på, teksten kommer tydeligere frem, og latteren sitter løsere. Dessuten er det godt å tenke på at unge mennesker kledte seg mye stiligere i 1967 enn på Woodstock i 1969. Selv er jeg allergisk mot Woodstock.
Singelen gjorde ingen suksess i England i 1970, men regnes som et sterkt og originalt protestdokument fra epoken. Ingen krig har gitt så mange flotte låter som Vietnamkrigen.
New Musical Express:
COUNTRY JOE & THE FISH: "I Feel Like I’m Fixin’-To-Die Rag" (Vanguard). One for the country-folk specialists. It’s a square dance, complete with caller shouting the instructions, party atmosphere and country fiddles. All great fun — until you listen closely to the lyric which (would you believe?) is a Vietnam war protest.
(Derek Johnson)
BLACK WIDOW: «COME TO THE SABBAT» (CBS) *****
«Come to the Sabbat» debutsingelen til Black Widow – et band som raskt ble legendariske for sin okkulte image og sitt teatralske liveshow. Låten er hentet fra albumet “Sacrifice”, men de flete ble nok kjent med låten gjennom den doble CBS-samleren “Fill Your Head With Rock”. Nå har låten uansett kultstatus, hugget i sten.
Musikalsk er «Come to the Sabbat» en suggererende, nesten messende låt bygget over en repeterende akkordrekke, der vokalen fungerer som en seremoniell invitasjon: «Come, come, come to the sabbat – come to the sabbat, Satan’s there!» Teksten vakte umiddelbart oppsikt og ble gjenstand for både moralsk panikk og fascinasjon. I britiske aviser og musikkmagasiner ble bandet omtalt som “satanistiske” og “sjokkerende”, men andre opplevde dem som en dårlig parodi.
På 45cat er mange engasjert: “Dette er virkelig den mørke siden av tidlig 70-tall – et stykke britisk okkult pop som faktisk tør å være annerledes.” «Det er mer stemning enn egentlig låtskriverkunst, og teksten grenser til det banale – men det funker likevel.»
Personlig var jeg meget begeistret for denne låten og spilte den like mye som jeg spilte Black Sabbaths debut-album. Det er noe eget ved den oppfodrende messingen og den dansende kombinasjonen av langfløyte og fele. Mørkegjemsel med snev av ereksjon. Klassiker.
New Musical Express:
BLACK WIDOW: "Come To The Sabbat" (CBS). The six-piece Leicester group which has adapted occult legends to its stage act. This item is laden with excitement and mysticisms, heightened by wailing flutes and pounding tom-tom. And the shattering climax is really spine-tingling! All rather weird, but fine for Dennis Wheatley lovers!
(Derek Johnson)
JOHN SEBASTIAN: «MAGICAL CONNECTION» (Reprise) ****
Utgitt våren 1970 som første single fra Sebastians debutalbum etter Lovin’ Spoonful, er «Magical Connection» et vakkert eksempel på overgangen fra sekstitallets pop til den mer nedtonede og personlige singer/songwriter-trenden som preget starten av det nye tiåret. Låten har et lett, svevende folkpop-preg, med fingerspill på gitar, Sebastians karakteristisk varme vokal og et arrangement som forsiktig bygges rundt melodien uten å bli prangende.
Et vevteppe av unplugged-instrumenter, klokkespill, akustiske gitarer, rytmiske treblokker, lekkert diskret bruk av trommesettet. Snev av latina. Du får lyst på en blå drink i høyt glass. Eller for å sitere et fan på nettet: “vårfrisk og tidløs, som om Sebastian nettopp har oppdaget verden på nytt.”
Spesielt fengende er låten ikke, og det er overraskende da dette er mannen som teppebombet 1966-67 med iørefallende, deilig varierte godbiter på single. Denne gang holdet det bare til et klapp på skulderen, før man satte på “In the Summertime” eller “Woodstock” eller noe annet som føltes veldig hipt i juni 1970.
New Musical Express:
JOHN SEBASTIAN: "Magical Connection" (Reprise). The former Lovin' Spoonful leader with a track from his solo LP "John B. Sebastian," though the middle initial is omitted from the label on the single.
An enchanting ballad about the vibrations between two young people. Set to an exotic Latin beat, with vibes and conga drum prominent, it's sung—almost whispered—tenderly by the composer. Smooth!
(Derek Johnson)
BLUES IMAGE: «RIDE CAPTAIN RIDE» (Atco) ****
Utgitt våren 1970, ble «Ride Captain Ride» en uventet og betydelig hit for det amerikanske bandet Blues Image, som inntil da hadde vært kjent mest for sine klubbkonserter i Florida og California. Låten er skrevet av gitarist Mike Pinera og organist Frank “Skip” Konte, og bygger på et rytmisk piano-riff, med svevende harmonier og et refreng som umiddelbart fester seg.
Tematisk handler «Ride Captain Ride» om 73 mennesker som drar ut på eventyr til havs – en fortelling som både kan tolkes bokstavelig som en maritim reise, eller som et bilde på frihet og eskapisme. Teksten fanger den typen undrende optimisme og psykedelisk lengsel som preget overgangen fra sekstitallet til syttitallet. Musikalsk er låten likevel overraskende rett frem: fengende poprock, nærmest i Chicago- eller Blood, Sweat & Tears-landskapet, men uten blåserne. nr. 4 på Billboard. En perfekt sommerhit.
Harde ord på 45cat: “Det er først og fremst refrenget og arrangementet som bærer dette – teksten hører egentlig hjemme på en flyer for strandfest.”
Ikke dårlig til å være en one hit-wonder. Strandfester er gøy. Noen ganger. Gjerne uten Barry Upton.
New Musical Express:
BLUES IMAGE: "Ride Captain Ride" (Atco). This group is all the rage in the States right now, and it sure dispenses a funky and groovy sound in this contagious item. There’s an irresistible join-in chorus, some pungent guitar work and an organ base. Builds to a supercharged climax. You simply can’t sit still when you listen to this disc.
(Derek Johnson)
EMIL DEAN ZOGHBY: «WON’T YOU JOIN ME» (Polydor) ***
Utgitt på Polydor våren 1970, er «Won’t You Join Me» en av de mest særpregede – men også oversette – britiske popsinglene fra dette året. Låten er skrevet av John Kongos og hentet fra musikalen “Catch My Soul”, en rockeversjon av Othello som gikk i London mot slutten av sekstitallet. Emil Dean Zoghby, født i Sør-Afrika og med bakgrunn fra både pop og musikal, fikk oppgaven med å gjøre låten til single.
«Won’t You Join Me» et vennlig og melankolsk preg, med klassiske popharmonier og et diskret men effektivt orkesterarrangement. Produksjonen er profesjonell, med stor vekt på Zoghbys rene og uttrykksfulle vokal. 45cat’erne har sine forbehold: “Dette er elegant og smakfullt gjort, men likevel uten det lille ekstra som får den til å feste seg umiddelbart.”
Det kunne sikkert blitt en større hit om en mer profilert artist hadde gitt seg i kast med den. Uansett har sangen referanser som gir nerder glede: F.eks. at John Kongos skrev den.
New Musical Express:
Don’t miss Emil
EMIL DEAN ZOGHBY: "Won’t You Join Me?" (Polydor).
EVERY once in a while, something unusual turns up, and I welcome it with open arms when it does. This comes into that category. It’s one of those records which could die a death — but if it takes off, it could be an enormous hit.
Produced by Jack Good, who recorded it 60 times before he was satisfied, it comes from the U.S. musical "Catch My Soul." It’s insistent and compelling, fascinating and absorbing. Best described as a cross between the Edwin Hawkins Singers and a routine from "Hair." Don’t miss it!
(Derek Johnson)
SHIRLEY BASSEY: «SOMETHING» (United Artists) ****
DES O’CONNOR: «SOMETHING» (Columbia) **
Shirley Basseys versjon av George Harrisons «Something» ble utgitt i mai 1970, og er i ettertid blitt stående som en av hennes store signaturlåter. Der originalen med The Beatles var nedtonet og sart, går Bassey til sangen med maksimal stemmekraft, et dramatisk arrangement. Orkestreringen er veldig, med strykere og blåsere som bygger lag på lag – alt lagt til rette for Basseys karakteristiske fraseringer og mektige klangfarver.
Reaksjonene, både fra samtidige anmeldere og senere samlere, er jevnt over positive, men deler publikum i to. Mange fremhever at hun gir sangen nytt liv og gjør den til sin egen. Et eksempel fra 45cat: «Dette er hvordan en cover skal gjøres. Hun eier hvert sekund.» «For mye vibrato, for lite følelse,» mener en annen. Man kan vel være tilbøyelig til å mene at Shirley overdriver. Hun blåser opp noe som egentlig egner seg best lunt.
Uansett ble låten en kjempesuksess for Bassey – hennes første topp 10-singel på syv år, og hun gjorde det faktisk bere på listen enn The Beatles’ original et halvt år tidligere. Selv for de som synes den er i overkant pompøs, må hun få for den.
Verre med Des O’Connors’ “Something”. Hvorfor spilte han inn dette mølet? Croonerstil med sleik, helt ufølsom for sangens sjel og personlighet, han bare braser gjennom den omgitt av strykere og noe som like gjerne kan være egen svette som egne tårer.
På 45cat beskrives singelen slik: «Hyggelig nok, men fullstendig overflødig når Bassey allerede har laget en versjon for historiebøkene.» I den grad man er villig til å gi Shirley den plassen.
Jeg mener nei. “Goldfinger” ja, “Big Spender” ja, “Something”, nei. Den definitive versjonen vil det alltid stå Beatles på.
New Musical Express:
DES O’CONNOR (Columbia), SHIRLEY BASSEY (United Artists): "Something".
I must confess I find it rather odd that two big stars should be competing with a revival of a song that’s less than a year old!
I presume the majority of NME readers already possess the Beatles’ original and would therefore be reluctant to acquire a cover version which — by their standards — must be inferior.
So it’s really up to the Mums and Dads, who may be looking for what they consider a more commercial rendition.
Well, both discs have lush orchestral backings — though Shirley’s is massive and expansive, while Des’s is subdued and more sophisticated. For two artists who rely largely upon their personality and individuality, both waxings are commendable for their warmth and perception.
I would think Des has the edge, because of his recent Chart successes. But the short time lag since the original worries me!
(Derek Johnson)
NITE PEOPLE: «P.M.» (Page One) ****
«P.M.» er kanskje den mest kjente – og i dag ettertraktede – singelen fra Nite People, et band fra Southampton som i sin samtid forble et navn for spesielt interesserte og følgere av The Troggs’ manager og produsent Larry Page. Låten bærer preg av overgangen fra psykedelisk pop til tidlig britisk progrock: her er det tung fuzzgitar, drivende bass, masse orgel og trommer med skarpe breaks, og et arrangement som gir låten et rastløst uttrykk.
Det skrytes av hvor energisk og teknisk presist bandet spiller og at «P.M.» fortjener å bli løftet frem blant undervurderte britiske psych-singler, ikke minst fordi den har det “rå, skitne” lydbildet mange garasjenerder som meg elsker.
Andre igjen mener at låten blir for monoton, og at melodien ikke setter seg: “Dette er kul stemning, men også litt tilfeldig – en B-side som nesten høres som jam.” For samlere av britisk psych og tidlig progrock er Nite People og «P.M.» et interessant funn, selv om det aldri ble noen hit.
New Musical Express:
NITE PEOPLE: "P.M." (Page One).
Does this title refer to Harold Wilson or to the period after midday, I wondered when I put the disc on the turntable? Well, the latter proves to be the case. It’s a solid hard-driving opus with a thundering beat and spirited harmony vocal. The Bournemouth group makes for stimulating listening, but the material strikes me as being below Chart standards.
(Derek Johnson)
GEORGIE FAME: «SOMEBODY STOLE MY THUNDER» (CBS) ***(*)
«Somebody Stole My Thunder» er en moderne, funky soul anno 1970 – med fuzz-gitarer, Jimmy Smith-orgel og Fames karakteristiske, uanstrengte jazz-vokal på toppen. Feiende blåsere og et tett rytmisk driv gir låten groove som gir frikort til alle nattklubbene i mils omkrets.
Fame var kjent for sin evne til å tilegne seg og videreutvikle amerikanske strømninger i britisk pop, og «Somebody Stole My Thunder» er et utmerket eksempel på urban funk for blekansikter. En Northern Soul-godbit, Georgie Fame i toppform. Men snytt for et refreng som kunne gitt platen kraft nok til å storme inn på Top 20.
Som det er lyder alt fint, alt OK, stor kraft, ingen problemer, dette kan Fame (og producer Alan Price). Men ikke så veldig mange syntes det var nok til å forlange et eksemplar i nærmeste platesjappe. Den døde døden.
New Musical Express:
GEORGIE FAME: "Somebody Stole My Thunder" (CBS). A sizzling r-and-b item, with rasping guitars, shrieking brass and tambourine-accentuated beat. It’s a routine that really swings, and it enables Georgie to display his flair for jazz singing to utmost advantage.
Reminiscent of Fame’s early hits, it’s punchy, attacking and exhilarating.
Two slight snags are that it’s taken from his latest LP, which presumably his fans will already own; and the material isn’t quite as strong as some of his Chart entries I could mention. Produced by Alan Price, it’s an exciting disc.
(Derek Johnson)
Over til Norge
Fortsatt Robban. At folk orket. Jeg kjente ingen som hadde denne, så noen må ha kjøpt flere eksemplarer. “McCartney”, derimot, er det utrolig trivelig å se på 1. plass. Det er ikke alle som har klart å holde unna for en ny Beatles-LP.
Enkelte gullkorn finnes man på disse listen, MEN IKKE MANGE NOK!
klipp og annonser fra nme 6. juni 1970
Det mystiske King Crimson, Plutselig var det bare en musiker og en tekstforfatter igjen. Av superbandet som debuterte for et kvarter siden med progrockens bibel, “In the Court Of The Crimson King”.
Den ultragamle redaktøren Andy Gray prioriterer seg selv og sitt umettelige ego, og sikrer seg billettene til pressevisningen av “Ned Kelly”. Han kunne ikke skrive skarpe betraktninger, han kunne bare bable, og han burde latt Nick Logan eller andre i staben ta seg av dette. Men Gray elsket å være en mann med makt, og sendte seg selv. Som filmanmelder leverte han det absolutt verdiløse, en gjenfortelling av handlingen hentet rett ut av pressemappen. Han gjorde meg kvalm.
Det var et langt synopsis. Ikke mye plass til journalistikk. Ingen, faktisk.
Et magasin ene og alene viet selveste Johnny Cash. Hvem kunne vel motstå det tilbudet?
Stephen Stills tar oss gjennom “Deja Vu”.
Ultragamling og sjefsredaktør Andy Gray grabber Joni Mitchell og Tom Paxton gir seg til å “anmelde” dem på bekostning av avisen unge og gode journalister. Mannens frekkhet og oppblåste selvbilde er ikke til å holde ut. Og ja, han kaller seg Allen Evans her så leserne ikke skal skjønne at de blir utsatt for en ubrukelig klodrian. Men det han ikke begriper er at vi ser det med en gang.
EMI-annonnsene ga mange gode idéer til platekjøp.
Oslo-kinoene 6. juni 1970
Lazenby på Frogner. Klassiker. “Bullitt”, “Syv uovervinnelige”, “Tystnaden”, “Topaz”, Buster Keaton, “El Dorado”, “Mannen som ikke kunne le”. Her er det sannelig mye jeg vil se igjen.
