50 år siden 31. mai 1975
Nazibråk i sporveiene, trusler om streik hvis ikke etatens brunyngel ble sparket. Ganske dramatiske tilstander. Og det bare noen måneder før jeg tok trikkekurset på Sinsen, og ble konduktør selv. Av og til måtte nemlig musikk-freelancejournalister tjene til livets opphold og kjøleskapets ve og vel på vanlig måte. Altså stå opp om morgenen og gå på jobben, og ha lunsjpause og bruke a-endelser når man snakket med kollegene om helgens fotballresultater. Sånne ting.
Men ennå hold jeg stand på magre honorarer fra Det Nye og Arne Bendiksen AS og NRK, mens tomme vinflasker satt fast i gulvet på kjøkkenet, og jeg trente method acting i forkant av den usle sommeren vi gikk i møte.
Jeg forsøkte å gjøre mine hoser grønne overfor piken hvis navn jeg kunne rope ut i natten med et teatralsk hulk. Savnet var påtatt og innlevelsen sånn passe, men nok til at jeg fikk knotet ned enda noen krøllete avsnitt i “Blomster ved graven”, romanen Norge heldigvis ble spart for.
Arbeiderbladets forside bød på nazioppstyret, som nevnt. Men også oppsiktsvekkende formuleringer som at man kunne bli dømt til å kjøre bil på livstid, og at det slett ikke var ufarlig å jobbe i operaen. Det siste overrasket forsåvidt ikke, da høye damearier rett inn i øret neppe kunne være sundt. At spanjolene nå hadde så sterk innflytelse i NATO at man kalte det Spania-NATO var oppsiktsvekkende, og et tydelig skritt i gal retning.
De observante har vel allerede oppdaget at det ikke er noen New Musical Express-forside i dag. Det skyldes streik i England. Denne ukens utgave kom aldri ut. Men avisen unnlot ikke å sette opp sine TOP 30-lister, og disse er derfor inkludert i min markering av 50 års jubileet for 31. mai 1975.
Her oppslaget om nynazistene i Oslo Sporveier.
Ukens New Musical Express kom altså aldri ut, så jeg har hverken sitater eller utklipp. Bare de to TOP 30-listene for de mest solgte singlene og LP’ne i Storbritannia. Det er da noe.
Over til England
De samme platene topper fortsatt. Men det er bevegelser på listene, så jeg tipper at både Tammy Wynette og Bay City Rollers kan ryke neste uke.
Tøyseplaten “Whispering Grass” med strak kurs mot toppen? Engelskmenn, altså.
Sterk debut for Eltons selvbiografiske album. Tipper at den tar toppen neste uke.
Big Boys Don’t Cry - Ukens nyheter på single
ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater.
Ingen anmeldelser fra NME denne uken, da avisen ikke kom ut.
10cc: “I'm Not in Love” (Mercury) ******
Da 10cc slapp “I'm Not in Love” i mai 1975, satte de en ny standard for popproduksjon og følelsesmessig nyanserikdom. Singelen, skrevet av Eric Stewart og Graham Gouldman, har siden stått som et av tiårets mest særpregede og teknisk ambisiøse popverk. Bakgrunnen for sangen var en samtale mellom Stewart og hans kone, som mente han ikke sa “jeg elsker deg” ofte nok. Stewart, på sin side, fryktet at frasen ville miste sin betydning om den ble gjentatt for ofte, og denne ambivalensen ligger i kjernen av tekstens underfundige fornektelse.
Opprinnelig var låten komponert som en bossa nova med gitar, men denne versjonen ble forkastet etter at Godley og Creme uttrykte misnøye med arrangementet. Sangen ble senere gjenopplivet med en radikalt ny løsning: flerlags vokalharmonier som hovedgrunnlag for arrangementet. Innspillingen fant sted i Strawberry Studios i Stockport, der bandet brukte tre uker på å spille inn “ahhh”-vokaler 16 ganger for hver av de 12 tonene i den kromatiske skalaen. Dette resulterte i et “kor” av 48 stemmer per tone, redigert til 12 separate båndsløyfer som ble spilt gjennom miksebordet for å bygge harmonier ved å justere volumet på de ulike kanalene.
Instrumenteringen ble holdt på et minimum for å fremheve vokalharmoniene. Eric Stewart spilte Fender Rhodes elektrisk piano, Graham Gouldman la på rytmegitar, mens Kevin Godley programmerte en Moog-synthesizer for å gi sangen sin myke basstrommelyd. I tillegg ble en spilledåse brukt i avslutningen, som et siste grep om den luftige, drømmende stemningen. Et særpreg ved produksjonen er den lavmælte, hypnotiske kvinnestemmen som hvisker “Big boys don’t cry”, levert av studiosekretæren Kathy Redfern. Dette partiet ble lagt til etter forslag fra Godley, som følte at midtpartiet trengte et ekstra, forstyrrende element.
Teksten er preget av en insisterende benektelse, der fortelleren gjentar at han ikke er forelsket, men samtidig avslører tydelige tegn på det motsatte. Særlig slående er linjen: “I keep your picture on the wall, it hides a nasty stain that’s lying there.” Her brukes et tilsynelatende trivielt argument for å skjule hvor mye hun faktisk betyr for ham. Denne tilnærmingen gir sangen en kompleksitet der kjærlighet uttrykkes gjennom fornektelse; følelsene strømmer under overflaten, pakket inn i et lydbilde som er både distansert og dypt personlig.
Utgivelsen ble en umiddelbar suksess, gikk rett til topps på de britiske listene og nådde andreplass i USA. Kritikere hyllet produksjonen og den emosjonelle kompleksiteten. Særlig ble det innovative vokalarrangementet og den lavmælte, men intense stemningen trukket frem som banebrytende. “I'm Not in Love” har senere blitt stående som et referansepunkt for eksperimentell popproduksjon, og har beholdt sin kraft og originalitet gjennom tiår med gjenhør.
Eric Clapton: “Swing Low, Sweet Chariot” (RSO) ****
Eric Clapton ga ut sin versjon av “Swing Low, Sweet Chariot” som singel i mai 1975. Sangen, en av de mest kjente afroamerikanske spirituals, har røtter tilbake til 1800-tallets sydstats-USA og har vært tolket av utallige artister innen gospel, jazz, blues og populærmusikk.
Claptons innspilling skiller seg fra de tradisjonelle kor- og gospelversjonene. Her tolkes “Swing Low, Sweet Chariot” i en avslappet reggae-innpakning, tydelig påvirket av de innspillingene Clapton gjorde på Jamaica for “There’s One in Every Crowd”. Produksjonen, signert Tom Dowd, preges av den distinkte laid-back-følelsen som kjennetegner denne fasen av Claptons karriere. I flere intervjuer har Clapton understreket hvordan samarbeidet med jamaikanske musikere utvidet hans musikalske horisont og inspirerte til å bruke reggae-rytmer i klassiske amerikanske sanger.
Arrangementet er bygget på et lett, gyngende komp dominert av elektrisk gitar og subtile keyboard-innslag, med Jamie Oldaker på trommer og Carl Radle på bass – den faste besetningen fra Claptons band i denne perioden. Koringen, levert av Yvonne Elliman og Marcy Levy, gir innspillingen en mykere og mer melodisk karakter enn mange tidligere versjoner. Orgeltoner og avventende perkusjon skaper lun og tilbakelent atmosfære, mens Claptons gitarspill, neddempet men distinkt, preger lydbildet uten å dominere det.
Tekstlig følger versjonen den tradisjonelle spiritualens oppbygging og tema – håpet om frihet, trøst og forløsning. Clapton synger med et lavmælt alvor, fri for patos, og unngår den dramatiske intensiteten som ofte kjennetegner gospelversjonene. Claptons vokal understreker en nøktern respekt for sangens historie snarere enn å forsøke å gjøre den til en storslått showstopper.
Mottakelsen var blandet ved utgivelsen. Noen roste Claptons evne til å gjøre en klassiker til sin egen uten å overdrive, og fremhevet det varme bandspillet. Andre mente at denne tolkningen manglet kraften og inderligheten som har gjort sangen til en bauta i amerikansk musikktradisjon. Singelen ble ingen stor hit – den gjorde seg mer bemerket på konserter og samlinger enn på hitlistene, men har i ettertid fått en viss oppreisning for sitt uanstrengte preg og for å vise Claptons musikalske nysgjerrighet i årene etter “461 Ocean Boulevard”.
Claptons versjon av “Swing Low, Sweet Chariot” representerer et øyeblikk der han satte sitt personlige preg på en av afroamerikansk musikkarvs største sanger, og gjorde det på sine egne premisser.
Van McCoy & The Soul City Symphony: “The Hustle” (Avco) *****
Van McCoys “The Hustle” så dagens lys 18. april 1975 og ble raskt et globalt fenomen. Inspirert av en ny dans med samme navn, som McCoys samarbeidspartner Charles Kipps observerte på nattklubben Adam's Apple i New York, komponerte McCoy låten umiddelbart og spilte den inn med noen av byens fremste studiomusikere.
Innspillingen fant sted i Mediasound Studios i New York og inkluderte musikere som Steve Gadd (trommer), Gordon Edwards (bass), Richard Tee (keyboard), Eric Gale og John Tropea (gitar), med Gene Orloff som orkesterleder. Den karakteristiske fløytemelodien ble spilt av Phil Bodner.
Musikalsk sett er “The Hustle” en instrumental discolåt med en fengende fløytemelodi, strykere og en rytmisk groove som inviterer til dans og kanskje noen striper rett i nesen. Låten kombinerer elementer fra soul og funk med discoens pulserende rytmer, noe som bidro til dens brede appell.
Sangen toppet både Billboard Hot 100 og Hot Soul Singles i USA sommeren 1975. Den nådde også førsteplass i Canada, tredjeplass i Storbritannia og niendeplass i Australia. I 1976 ble “The Hustle” tildelt en Grammy for beste popinstrumental.
Kulturelt sett spilte “The Hustle” en sentral rolle i å løfte disco fra undergrunn til mainstream. Låten og dansen med samme navn ble symboler på discoæraen og bidro til å definere en hel musikalsk epoke.
“The Hustle” er velprodusert og fengende og fanget tidsånden på et stykke plastikk. Selv om den kanskje ikke har samme dybde som de mest anerkjente representantene for soul eller funk, er dens innflytelse og suksess udiskutabel.
Hot Chocolate: “Disco Queen” (RAK) *****
“Disco Queen” ble utgitt som singel i april 1975 og er hentet fra Hot Chocolates debutalbum “Cicero Park” fra 1974. Låten er skrevet av bandets frontfigur Errol Brown og bassist Tony Wilson, og produsert av Mickie Most. Den nådde 11. plass på den britiske singellisten og 28. plass i USA. Musikalsk kombinerer “Disco Queen” elementer fra funk og soul med discoens karakteristiske, pulserende rytmer.
Innspillingen har et tungt groove, forsterket av skarpe hornstøt og en lekker bruk av keyboards som gjør lydbildet smidig og glanset. Errol Browns vokal er energisk og uttrykksfull. Et særlig effektivt bonus er den ildfulle elgitarens heftige utbrudd. En låt med tydelig plan og befriende egenart, og et sterkt bidrag til Hot Chocolates CV, et band som tidvis kunne levere det helt geniale.
Teksten hyller en kvinne som eier dansegulvet. Disco-dronningen tiltrekker seg alles oppmerksomhet. Typisk discointrige; dansegulvet fremstilt som et livets scene, åsted for frigjøring og selvutfoldelse.
“Disco Queen” ble godt mottatt og bidro til å etablere Hot Chocolate som en betydelig aktør innen britisk soul, funk og disco. Den har tålt tidens tann forunderlig godt.
Hamilton Bohannon: “Disco Stomp” (Dakar) ****(*)
“Disco Stomp” ble utgitt i 1975 og er signaturlåten til den amerikanske trommeslageren, bandlederen og produsenten Hamilton Bohannon. Låten nådde 6. plass på den britiske singellisten og ble en klubbklassiker i både Europa og USA. Bohannon hadde bakgrunn fra Motown-miljøet og var kjent for sine karakteristiske, rytmebaserte produksjoner.
Innspillingen er et skoleeksempel på “funky disco”, med et drivende, insisterende trommekomp i sentrum. Låten er bygget på en repeterende groove med tung, markant bass og stram hi-hat. Rytmen er stødig, nærmest hypnotisk, med Bohannons karakteristiske minimalistiske og rytmiske trommespill som det naturlige midtpunktet.
Sentralt står de kraftige, stakkato gitarriffene og den dype, pulserende bassgangen som sammen gir låten en uimotståelig dansbarhet. Enkle, men effektive blåsere og leken bruk av perkusjon setter ytterligere fart på arrangementet. Det hele toppes av ropene og koret “Disco stomp with me!”, som inviterer til fellesskap og dans – et typisk Bohannon-grep.
Stilen er rå, direkte og suggererende, og i ettertid har “Disco Stomp” fått status som rene disco-salmen. Låten var viktig for utviklingen av discoens groove-baserte uttrykk og sjefet blant DJ-er i diskotekene. Bohannon var kjent for å holde arrangementene åpne og repeterende, noe som gjorde låtene perfekte for dansegulvet og forlengede mikser.
Mottakelsen var overstrømmende, særlig i klubbmiljøene og på britiske radiokanaler. Bohannons originale og kompromissløse groove fikk ros for å være både innovativ og kompromissløs. “Disco Stomp” er et pulserende, rytmedrevet stykke discohistorie, et tidlig høydepunkt innen klubbdisco.
Og hvis du tror jeg spiller dette hjemme, er svaret nei.
Retta Young: “Sending Out An S.O.S.” (All Platinum) *****
“Sending Out An S.O.S.” ble utgitt i 1975 på All Platinum Records, skrevet av Allan Landon og Douglas Lenier, og produsert av Al Goodman, Harry Ray og Walter Morris. Låten kombinerer elementer fra disco og soul, og er spesielt kjent for sin fengende rytme og karakteristiske Morse-effekter tydeliggjør sangens tittel og budskap. Retta Youngs vokal er uttrykksfull og sensuell, noe som gir låten ekstra tiltrekningskraft.
Musikalsk leverer låten preget flytende groove med distinkt rytmikk og innslag av blåsere og strykere, bygget for dansegulvet. “Sending Out An S.O.S.” ble raskt populær i diskotekmiljøer, særlig i New York, hvor den klatret høyt på lokale dansegulvlister. Det ble imidlertrid aldri en crossover-hit. I NME nøyde den seg med tre uker på 30. plass, mens den ikke ble registrert på Billboards Hot 100 i det hele tatt. Typisk klubbvinner, og aldri noen stuegris.
Låten omtales like fullt som en disco-klassiker i dag. Og ja, “Sending Out An S.O.S.” er en velprodusert og fengende sak som byr på sterk rytme, kreativ bruk av lydeffekter og en markant vokalprestasjon.
En låt som også forklarer hvorfor pubrock, punk og The Clash måtte komme.
Samtidig, hjemme i Norge …
Som vanlig okkuperer en klebrig fryktelighet toppen av single-listen i Norge. Vømmøl er ikke akkurat noen søyle i rocken, heller, men langt å foretrekke for sørpa som okkuperer resten av pallen: Thorleifs og Demis. URRGH!
En av de svakere Slade-singlene stikker innom.
Ingen nykommere, ræl galore og ingen klassikere - med forbehold for “ABBA” og, hvis man strekker strikken maksimalt, “On The Level”. Det sto sørgelig til i Norge forsommeren 1975.
Bare sporadisk slapp jeg til i Det Nye. Armoden hersket i Harald Hårfagres gate 12 C, 6. etasje, armod, method acting, vin (aldri tom for det, merkelig nok) og stereoanlegg på 11. Noen hundrelapper for en skrivebordssak om Eagles gjorde ikke store forskjellen.
Oslo-kinoene 31. mai 1975
Var på Gimle sammen med Tormod. Vi så ofte film der, for vi var nemlig intellektuelle feinschmeckere som sjelden menget oss med riff-raffet på Eldorado.
“Phantom Of The Paradise” så jeg på en pressevisning - uten underholdningsmusikk på hammondorgel. Ikke imponert. Paul Williams er, var og har alltid vært irriterende.