Så suste verden mot min fødselsdag, 13. august, endelig skulle jeg bli tenåring. 12 var en fæl alder. Barnealder. Man måtte være tenåring, da var man på samme lag som de store guttene som gikk på realskolen og hadde moped og snakket om ting som vi ikke fikk høre. Det var denne uken Beatles’ nye single “Help!” kom ut i Norge også. Den hadde allerede ligget på toppen i England i flere uker, så det var sannelig på tide. Jeg hadde uansett et avslappet forhold til den singlen nå, jeg visste nemlig at jeg skulle få hele LP’n til bursdag, og det på nøyaktig samme dag som den var ventet inn i butikkene. “Help!” og jeg kom til å ha samme bursdag for evig og alltid.

Ellers oppsummerte man sommerferien, som hadde vært ganske kald. Og lurte på hvordan det ville føles å være 7. klassing. Eldst på skolen. Jeg hadde alltid sett på 7. klassingene med ærefrykt. De var suverene, uangripelige, uoppnåelige. En gang, langt inn i fremtiden, nesten så man ikke turte å tenke på det engang, skulle man spasere inn i den eksklusive klubben og bli sett opp til. Fremtiden var nå.

Jeg holdt meg unna Junior disse dagene. Han hadde “Help!”-singlen allerede, den amerikanske. Den hadde et utrolig gildt farvecover. Jeg ville hverken se eller høre den. Ikke før jeg hadde fått LP’n. Da kunne han prale så mye han ville. Slik tenkte man før i tiden.

Arbeiderbladet hadde Jim Reeves på forsiden. Eller enken hans. Avisen hadde overrakt henne diamantplaten for “I Love You Because”, verden verste smørkliss, tenkte jeg. Urettferdig at så mange kjøpte den. Beatles fikk bare sølvplater, de, veldig mange, men likevel, sølv var sølv. Tenkte jeg. Og husket hva Kupper’n sa.

Jim Reeves var ikke på min liste over navn jeg ønsket å lese om. Jeg kjente faktisk ingen som hadde Jim Reeves-plater, og likevel skrev avisene at det var en Jim Reeves-plate i hvert fjerde norske hjem. Uhyggelig.

I New Musical Express var det masse om både Beatles og Stones denne uken. Virkelig noe å fordype seg i med en god ordbok for hånden. Ny Byrds-single sto det om også. Og Marianne Faithfull og alle babiene hun hadde tenkt å få. Og Donovan-luen. En sånn ville jeg fryktelig gjerne ha, den lignet både på John Lennon-luen og Bob Dylan-luen.

New Musical Express’ nyhetssider fortalte:

… at innspillingen av neste Beatles-film, “A Talent For Loving”, er avlyst, og at gruppen heller drar på ferie til høsten.

… at Dylans nye single “Like A Rolling Stones” varer i 6 minutter!!

… at Andrew Loog Oldham starter nytt plateselskap, Immediate.

… at 25 000 eksemplarer av den nye Stones-singlen ble presset med feil B-side, disse blir utgitt i Europa i stedet, inkludert Norge, mens de engelske kjøperne får singlen men en helt annen B-side.

Dette er London … (og USA)

Topp-platene i England og USA. Jeg tok med Herman’s Hermits, siden den låten hadde stor betydning for de små guttene som skulle bli ungdommer og starte Ramones. “Second verse, same as the first!”

***Beatles ruler. Antagelig gikk det unna dobbelt så mange “Help!” som neste single på listen de tre-fire første salgsukene. Beatles-singler var helt i særklasse der.***

“Second verse, same as the first.” The Ramones blir til i løpet av 1 minutt og 40 sekunder med Herman’s Hermits på toppen av Billboards-listen. Og åtte måneder etter at den kom ut er fortsatt “Beatles For Sale” TOP 10.

Ukens 19 nyheter på single

ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater. Alle omtalene er utstyrt med linker så du kan høre låtene (på Spotify eller YouTube) mens du leser om dem.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, som vanlig signert Derek Johnson, mannen med hentehår, pipestemme og et Cliff-kompleks.

The Byrds: “All I Really Want To Do” (CBS) *****

Det må ha vært tøft å skulle følge opp noe så vidunderlig som "Mr. Tambourine Man". Byrds tok ingen sjanser og valgte Dylan igjen. “All I Really Want To Do” er en mer pågående låt. Men sangharmoniene og den skinnende gitarklangen får like stor plass. McGuinns stemme tar føringen, han er den i bandet med størst vokal autoritet og egenart. Musikken vasker som bølger over svaberg en sommerdag. Refrenget tindrer. Breaket - det med

I don't want to fake you out,
Take or shake or forsake you out,
I ain't lookin' for you to feel like me,
See like me or be like me.

er en snedig beatlesk vending som bryter tilløpet til monotoni. De laget broen selv, tok Dylans siste vers, ga det en ny melodi, og vips fikk låten akkurat det lille, ekstra løftet den trengte. Genial detalj. De spurte neppe Dylan om lov.

Det er ikke mye mer å si. Byrds' utnyttelse av tid og rom er ekstrem: Alt unnagjort på to minutter. Gylden pop. Punktum.

B-siden, "I'll Feel A Whole Lot Better", er like sterk, en forrykende Gene Clark-komposisjon drevet av to elgitarer som deiser til det stramt rytmiske grunnkompet. Den ene låner lyden fra The Searchers. Den andre er McGuinns kimende trademark. Vokal-arrangementet henter en god del fra The Beatles. Og McGuinn spiller ikke den ringlende soloen her, han rir den. Utrolig fengende og velprodusert låt, sterk nok til A-side status på egenhånd.

Bob Dylan var ikke nådig da Cher presterte å mose dem med sin fryktelige versjon. Hun nådde 15. plass i USA, Byrds bare 40. plass. Elendig resultat når man følger opp en nr. 1-slager. I England vant de tvekampen (4. plass mot 8.).

P.S. Single-versjonen av "All I Really Want To Do" er ikke identisk med LP-versjonen, det dreier seg om to forskjellige innspillinger.

Byrds’ utgave ble raskt en kritikerfavoritt: Mojo (2003) kaller deres arrangement «folk-rock at its genesis», mens Johnny Rogan i Timeless Flight Revisited oppsummerer: "In their hands, Dylan's material was transformed, its New York sensibility filtered through a California prism, jangling with electric optimism."

Mye av magien ligger i produksjonen: den distinkte, elektriske 12-strengeren til McGuinn – og den gnistrende rytmeseksjonen, som gir låten sitt særpreg. Og den før nevnte broen, som ikke finnes i Dylans originalversjon.

Rolling Stone plasserer B-siden “I’ll Feel A Whole Lot Better” blant de 100 største poplåtene noensinne, og Tom Petty har flere ganger sagt at han lærte alt om å skrive en poplåt fra akkurat denne: «The guitars, the harmonies, the way it kicks off with that riff – perfect!». At Cher utklasset Byrds i USA, irriterte Dylan nok til at han kommenterte det. Han hadde satset på Byrds, og her skuffet de ham. McGuinn opplevde det som direkte flaut.

ANOTHER BYRDS No. 1?

THE Beatles and the Stones may prevent the Byrds' new one reaching the top, but in all other respects "All I Really Want To Do" (CBS) has that No. 1 look about it.

The pattern is much the same as before, with those familiar high-register harmonies—clearly influenced by the West Coast surf sound—coupled with strident twangs throughout, rattling tambourine and crashing cymbals.

Another Bob Dylan composition, it has a haunting melody—particularly in the oft-repeated title phrase, which you find yourself singing over and over once you've heard the disc. It can't miss!

Fractionally faster is "Feel A Whole Lot Better." Leader dual-tracks with chanting support and a storming, driving shake beat. An excellent flip.

(Derek Johnson)

Small Faces: “What’cha Gonna Do About It” (Decca) ******

Small Faces var hva The Who lot som om de var: Vaskeekte mods. Elskere av amerikansk rhythm & blues og soul. Ekstremt motebevisste. De handlet klær i Carnaby Street, og lå alltid i forkant. Få band var så stilige på bilder som Small Faces.

Manager Don Arden koblet dem med Decca og hentet inn Ian Samwell (mannen bak teksten til Cliffs "Move It") for å sette ord til det uferdige, riff-kåte lille stykket gruppen forsøkte å komponere. "What'cha Gonna Do About It" fikk en titel som oste av autentisk rhythm & blues. Det luggende riffet var et regelrett tyveri fra Solomon Burkes "Everybody Needs Somebody To Love".

I Small Faces' hender ble dette en spretten og gladsinna poplåt, oversmurt med tøff gitar og morkne orgeltoner. Marriott synger som sto det om livet. Den bittelille mannen med den kjempedigre stemmen var fremme. Den iørefallende bruken av gitarfeedback må ha provosert Pete Townshend en tanke.

B-siden, "What's A Matter Baby", er en blanding av ropende soul og Merseybeat, lallende kor og det hele. En slags "Stand By Me" møter Freddy & The Dreamers (litt).

Den umiddelbare energien i Small Faces’ debutsingle er slående, og opptaket fra Olympic Studios i juni 1965 er gjennomsyret av røff, upolert produksjon. Gitarfeedbacken var en av de aller første på en britisk single – Steve Marriott har i intervjuer fortalt at Pete Townshend både ga ham ros og var en smule misunnelig over hvor effektivt de utnyttet feedbacken. Den tekstlige R&B-holdningen (“I want you to know that I love you, baby... What'cha gonna do about it?”) traff rett i hjertet av mod-publikummet og ga bandet en øyeblikkelig identitet.

Singlen nådde 15. plass på UK-listen og etablerte Small Faces blant mods, soul-entusiaster og den yngre beat-scenen. Marriott har senere kalt låten “our calling card”, og bandets biografer peker på hvor gjennomført Small Faces fremsto både musikalsk og visuelt – “they looked like Carnaby Street come to life, but they played with East End attitude”.

New Musical Express:

Ian "Sammy" Samwell co-wrote and produced "Whatcha Gonna Do About It" for the SMALL FACES. Solo-voice semi-shout treatment, with shake beat and tambourine. Far from outstanding, but in the current trend. Decca.

(Derek Johnson)

“Far from outstanding”?!? Derek Johnson hadde peiling må jeg si!

Tom Jones: "What's New Pussycat" (Decca) ****

“What's New Pussycat" var en av de virkelig store komediene på 60-tallet, og førte Peter O'Toole, Peter Sellers, Woody Allen og Ursula Andress sammen i et kostelig kaos hvor selveste Richard Burton, uten noen som helst grunn, dukket opp i en pubscene, hvor han hadde én replikk, rettet til O'Toole, som sto og røkte: "Excuse me, but haven't you seen me somewhere before?"

Det sier seg selv at en slik film trengte en spektakulær tittelmelodi full av løyer og testosteron. Tom Jones passet låten som hånd i hanske, selv om frieriet til lettere underholdning kom vel tidlig i karrieren ("Thunderball" passet ham nok bedre, sånn sett). Låten ble uansett en stor suksess, særlig i USA. Hjemme i England saboterte utgivelsen salget av Toms ferske "With These Hands", som nettopp var nådd TOP 10, da pusekatt-sangen ble sluppet. Nå datt "With These Hands" som en sten. Og Tom fryktet vel at hans svært ferske karriere allerede var gått på grunn.

Låten ble skrevet av Burt Bacharach og Hal David spesielt for filmen, og produksjonen er like overdådig og teatralsk som Tom Jones’ stemme: dramatiske blåsere, hamrende piano, og et kattedyr-kor-refreng som veksler mellom innsmigrende og eksplosivt. Tom Jones har fortalt at han måtte “klype seg i armen” over å bli valgt foran etablerte croonere som Sammy Davis Jr. for en så stor filmproduksjon. Musikalsk er det en gjennomført Bacharach-affære, med utspekulerte akkordskifter og et stort, svingende orkester – og ikke minst Jones’ rå vokalutblåsninger som hever materialet over det parodiske.

I USA ble “What's New Pussycat?” en av Tom Jones’ største hits, og nådde 3. plass på Billboard. I England ble det mer blandet mottakelse, men singlen er siden blitt en av de mest ikoniske låtene i Toms katalog, hyppig brukt i filmer og TV-serier, og fortsatt en publikumsfavoritt på konserter. Singlen fikk Oscar-nominasjon for beste filmlåt i 1966, og Rolling Stone har senere omtalt den som “perhaps the most flamboyant example of the British Invasion’s sense of humor.”

New Musical Express:

Tom Jones – sparkling

HEADING for the upper reaches of the charts is the Bacharach-David title song from the film "What's New Pussycat" (Decca), which makes a sparkling personality showcase for Tom Jones.

The cute lyric is infectiously handled, and it’s the sort of tag line which will soon be on everyone’s lips. Already No. 3 in America, it could well emulate that feat over here. And deservedly so.

Gordon Mills wrote "The Rose." Strings are added for this delicate ballad with a gentle beat and a strong story line.

(Derek Johnson)

The Walker Brothers: "Make It Easy On Yourself" (Philips) *****

“Make It Easy On Yourself", her svulmer den store Walker-tsunamien inn over verden, og overdådig orkestermusikk og endeløs romklang ble forbannelsen den unge Scott Engel måtte bekjempe med nebb, klør og himmelropende baryton i to filleristende år, hjemsøkt av hylende jentefans og stadig nervesammenbrudd, før han endelig fikk fast grunn under føttene og kunne ta sin egen vei - ut av Ziegfeld Follies-lydkulissene og inn i en solokarriere hvor ambisjonene ble større, men lyden roligere.

Alt begynte med denne singlen som hevet billedskjønne Scott rett opp på veggen i alle Englands pikeværelser. Det finnes ingen ting av lite format i Walker Brothers-produksjonene. Det er bare å lukke øynene og la det stå til. "Make It Easy On Yourself" er egentlig like meget en oppsummering som en start, det var her fenomenet tok fyr, og det var med disse virkemidlene de gikk inn i single etter single de neste årene, inntil både trioen og deres tilhengere ble utmattet og ikke orket mer. OK, det er en lettvint oppsummering, men den får duge i dag.

Denne tredje Walker Brothers-singlen for Philips er selve skoleeksemplet på grandios pop-produksjon anno 1965: komponert av Burt Bacharach og Hal David, arrangert av Ivor Raymonde, og bygget rundt Scott Walkers uforlignelige baryton. Orkesteret er massivt, strykere og blåserrekker bygger seg opp under Walkers vokal, mens produksjonen (av Johnny Franz) bruker all den studioekko og romklang som fantes i Philips Studios, Stanhope Place, London - et studio som var så trangt at det nesten ikke var plass til fiolinbuene når man stappet et orkester inn.

Singlen traff midt i tidsånden – de britiske poplistene var på vei fra beat til “big ballad”, og ingen sang større enn Scott Walker. “Make It Easy On Yourself” gikk rett til topps på UK-listen og satte standarden for bandets særegne kombinasjon av amerikansk melankoli og europeisk romantikk.

Låten var allerede innspilt av Jerry Butler og Dionne Warwick, men det var Walker Brothers som ga den den nødvendige følelsesmessige intensiteten og dramatikken. Scott Walkers alvorstunge vokal er blitt analysert av alle fra Simon Reynolds til David Bowie, og David Hepworth har kalt denne singlen “det definitive eksempelet på symfonisk pop før rocken ble voksen”. Etter denne utgivelsen tok hysteri og press bandet til randen.

New Musical Express:

Walkers – dramatic

ANOTHER Bacharach-David song, "Make It Easy On Yourself" (Philips) is much more in keeping with the Walker Brothers' recognised style—a dramatic ballad which builds strongly to a shattering climax.

Lush sweeping strings, heavenly choir and a steady beat are the features of Ivor Raymonde's scoring—and it's powerfully and convincingly handled by the boys. A likely Top Tenner.

Rasping brass, chirping chicks and a forceful rockaballad beat for the revival of "But I Do," sung in unison by the Walkers.

(Derek Johnson)

The Yardbirds: "Five Yardbirds", EP (Columbia) ***

Jeg har aldri vært glad i "My Girl Sloopy" (alias “Hang On Sloopy”), jeg finner den irriterende, monoton, bygget på en blanding av snubleriff og snublerytme, og infisert med et hey!-kor som går meg på nervene. Og likevel måtte alle spille den på 60-tallet. Også The Yardbirds.

EP-en markerer starten på Yardbirds’ Jeff Beck-periode. Opprinnelig var det Eric Clapton som introduserte bandet for Vibrations’ “My Girl Sloopy”, men han rakk aldri å spille den inn med gruppa. Da Jeff Beck tok over gitaren i april 1965, ble “My Girl Sloopy” spilt inn i Advision Studios i London. Resultatet ble en over 5 minutter lang versjon – en uvanlig lang “studio jam” på denne tiden, og det som AllMusic har kalt “the first extended jam to emerge on record from a band on the British blues scene”. Ifølge Yardbirds-kronikør Greg Russo har bandets versjon også et tydelig humoristisk preg gjennom “out of control vocal buildups”, akkurat slik de gjorde det på scenen, som under deres legendariske opptreden på Richmond National Jazz and Blues Festival.

“My Girl Sloopy” i Yardbirds’ tapning er dermed ikke bare en monoton og insisterende affære, men også et tidlig eksempel på britisk bluesrock som tillater seg å gå løs på rammene for en popsingle. Jeff Becks gitar dominerer lydbildet, men låten bærer også preg av et band som allerede på dette tidspunktet var ute etter å tøye konvensjonene.

"I'm Not Talking" (Mose Allison) forvandles til en elektrisk klubblues der Becks gitararbeid legger på lag av råskap og energi. Keith Relfs vokal gir låten mørke. Arrangementet tar bluesen et skritt mot det psykedeliske, og igjen er det Becks innovative spillestil som farger uttrykket.

"I Ain't Done Wrong" er kreditert Keith Relf, men bygger i realiteten på Eddie Kirklands “I Must Have Done Somebody Wrong”, slik også Elmore James senere gjorde. Dette var bandets forsøk på å skrive eget materiale i Beatles’ ånd, men bluesen ligger tykt utenpå, og Becks gitar er hovedattraksjonen også her.

Alle tre låtene finnes på det amerikanske albumet “For Your Love”, og står igjen som dokumentasjon på Yardbirds’ overgang fra rendyrket blues og r&b til et mer eksperimentelt, psykedelisk uttrykk – med Jeff Becks inntog som det tydeligste tegnet på at bandet var på vei inn i en annen fase. EP-en “Five Yardbirds” gir et fascinerende øyeblikksbilde av denne overgangen.

New Musical Express:

FIVE YARDBIRDS (Columbia) give you a long, raving track of My Girl Sloopy, which takes one side. Other gives you I’m Not Talking and I Ain’t Done Wrong.

(Allen Evans)

Andy Gray alias Allen Evans grabbet samtlige EP’er som kom til redaksjonen, begrunnet det med at han var avisens (selvbestaltete) EP- (og LP-) anmelder. “Anmeldelsene” så altså ut som den rett ovenfor.

Frank Sinatra: "Forget Domani" (Reprise) ***

“Forget Domani”, man blir nesten sjøsyk av all orkesterbruken, og de spinkle forsøkene på litt italiensk Zorba, og koret, det evinnelige Hollywood-koret, det er så filmmusikk at blikket søker nødutgangen. Ikke min kopp te.

Låten ble skrevet av Norman Newell og Riz Ortolani som tittelmelodi til filmen “The Yellow Rolls-Royce” (1964), og ble utgitt av både Sinatra og Connie Francis omtrent samtidig i 1965. Sinatras versjon fikk et voldsomt, nesten overdrevent filmatisk arrangement, ledet av Don Costa, med store strykerseksjoner, sprikende blåsere og det klassiske, lette Hollywood-koret. Sinatra synger ledig og rutinemessig, men gir egentlig låten mer respekt enn den fortjener.

“Forget Domani” har snev av italiensk stemning, men blir aldri mer enn en “travelogue” – man ser nærmest for seg postkort, store biler og klirrende glass på en utekafé. Singlen ble en liten hit for Sinatra i USA (nummer 78 på Billboard), men havnet i skyggen av både Francis’ versjon og Sinatras egne, mer substansielle utgivelser fra samme periode. Kritikerne har senere omtalt låten som et av de tydeligste eksemplene på Sinatras mindre interessante filmmusikk-flørter.

New Musical Express:

FRANK SINATRA

That light-hearted ditty from the "Yellow Rolls-Royce" movie, "Forget Domani," doesn't present too much of a strain for Frank Sinatra's tiring tones. He handles it at a snappy pace, with a large vocal group singing along with him in the chorus, and humming in the verses.

He's in romantic mood for the dreamy, slowly swaying ballad "I Can't Believe I'm Losing You." Certainly lost none of his old magic here. On Reprise.

(Derek Johnson)

We Five: "You Were On My Mind" (Pye-International) ****

“You Were On My Mind”, glossy folkrock, avventende, pludrende grunnkomp, jingel jangel elgitar og brottsjøer av frelstemt sang. I Norge foretrakk vi Barry McGuires versjon for denne godteposen vellyd. Egentlig er den ganske fin (særlig når damen tar i med kraft i sitt whoa-hoo, men ikke si det til noen).

We Five gjorde denne Sylvia Fricker/McLachlan-komposisjonen (opprinnelig utgitt av Ian & Sylvia) til et signaturspor for den gryende folkrock-bølgen på vestkysten av USA. Gruppens arrangement bygger opp låten gradvis, fra lavmælt folk-vise til et eksplosivt, kaskadisk klimaks. Forsanger Beverly Bivens’ vokal er blitt beskrevet som både “soulful” og “urgently innocent”, og det er særlig det siste refrenget – der hun virkelig tar i og slipper løs stemmeprakten – som har gjort låten minneverdig for mange lyttere.

Sangen gikk til topps på flere amerikanske radiolister sommeren 1965 og er i ettertid regnet som en av de aller første hitene i folkrock-sjangeren. Den solgte til gull, og musikkhistorikere kaller We Five mellomleddet mellom Kingston Trio og Jefferson Airplane, nettopp på grunn av denne innspillingen. Arrangementet ble sett på som nyskapende fordi det kombinerte tradisjonell folkemusikkstruktur med elektriske instrumenter og rocke-estetikk.

I ettertid er det kanskje Beverly Bivens’ “whoa-whoa-hoo!”-utbrudd mot slutten som huskes best.

New Musical Express:

An American group of four boys and a girl, We Five sing the melodic folk-flavoured shaker "You Were On My Mind" in unison, and the result is enjoyable listening. Pye-International.

(Derek Johnson)

Graham Bond Organisation: "Lease On Love" (Columbia) ****(*)

Herlig orgeldriv og stødig grunnkomp, får helt Club 7-stemningen og ønsker at Christian Reim skal dukke opp. Britisk r&b fra midten av 60-tallet på sitt mest typiske. Klasse.

“Lease On Love” er signert Graham Bond selv, og med Jack Bruce på bass, Ginger Baker på trommer og Dick Heckstall-Smith på saksofon, er det et stjernelag som drar dette maskinrommet av en single. Låta drives av Bonds karakteristiske Hammond-orgel, som ligger tett på vokalen og tilfører låten både energi og særpreg. Rytmeseksjonen pumper med en distinkt jazz-følelse – akkurat denne miksen av jazz og r&b var det bare Bond-orkesteret som maktet å få til med så mye rå nerve.

Singlen ble aldri noen stor hit, men er blitt trukket fram i ettertid som et av de beste eksemplene på britisk klubb-r&b fra perioden, og en forsmak på det som senere skulle komme med Cream og Colosseum. Låten omtales ofte som “et orgeldrevet råskinn” og får æren for å ha fanget tidsånden i Londons klubbmiljø bedre enn nesten noen annen single i 1965.

New Musical Express:

GRAHAM BOND

Here's a good one which I can confidently recommend—"Lease On Love" by Columbia's Graham Bond Organisation. What I like about this group is that the soloist has an inherent r-and-b feeling, and this is particularly noticeable with the persistent organ blues riff behind him.

The steady mid-tempo rhythm is contagious, and there are a few vocal harmony passages.

Graham himself wrote the contrasting blues beat-ballad "My Heart's In Little Pieces," which receives a soulful styling with organ adding depth.

(Derek Johnson)

The Mark Four: "Hurt Me If You Will" (Decca) *****

Får psykedelia-følelsen. Stampende komp (type “Tobacco Road”), krasjende gitarer og unison vokal med klagende tonefall, og en dødsstille Yardbirds-influert bro. Burde være pensum for alle som vil kjenne autentisk og innovativ britisk pop fra denne perioden.

Singlen markerer et av høydepunktene i Mark Four-katalogen, før flere av medlemmene senere gikk videre til The Creation. "Hurt Me If You Will" er offisielt kreditert Phillips, Lee – altså gitarist Eddie Phillips og trommeslager John "Twink" Alder (her omtalt som Lee). Nettopp samspillet mellom Phillips’ tidlig fuzzgitar og Twinks pågående tromming er sentrale elementer her, og utgjør det rå, direkte uttrykket. Låten står i skjæringspunktet mellom britisk R&B og fremvoksende psykedelisk stil, og den leverer en intensitet og en lyd som peker rett mot lydbildet Creation skulle perfeksjonere året etter.

Produksjonen (ved Mike Smith for Strand Records) er tørr og tett, men med akkurat nok romklang til at både gitar og kor får plass. "Hurt Me If You Will" er, med sitt bølgete drivet og suggererende refreng, en av de beste eksemplene på den sultne, kompromissløse britiske beat-scenen rett før psykedeliaen for alvor slo til.

New Musical Express:

Much more earthy and raucous is the Mark Four's "Hurt Me," with twangs galore, a crashing beat and an absorbing r-and-b quality. Well worth hearing. Decca.

(Derek Johnson)

Mike Vickers: "On The Brink" (Columbia) ****

"On The Brink". Mektig stororkester-arrangement med voldsomt blåsertrøkk og en underlig mandolinlignende tonetrall (sikkert spilt på tangenter) med spektakulære fjellmassiver som kulisser. Eller noe sånt. For voldsomt til at det lyder som soundtrack-musikk, selv om den er til en BBC-serie. Tittelen sier mye.

Dette er instrumentalpop av den mest storslåtte og dramatiske sorten, signert Mike Vickers – tidligere Manfred Mann-gitarist og fløytist, her på egenhånd med et av sine mest ambisiøse singleprosjekter. "On The Brink" ble opprinnelig skrevet for BBC-dokumentarserien “The World About Us”, og det er ingen tvil om at han gikk inn for å matche bildenes episke skala med sitt arrangement. Resultatet er en forbløffende miks av nesten-filmatisk, storvokst britisk lett-psykedelia, med messingblåsere som hamrer løs i en slags storslått utgave av John Barry møter John Philip Sousa – mens det mystiske mandolinpreget skaper fremdrift.

Låten er ofte fremhevet som et unikt eksempel på hvordan britisk instrumentalpop midt på 60-tallet kunne nærme seg avantgarde uten å miste publikumsappellen. For platekjøpere som forventet popsingler à la Manfred Mann, må denne voldsomme, nesten uhyggelig voldsomme låten ha kommet som en overraskelse.

New Musical Express:

Startling scoring by Mike Vickers, of the Manfreds, of "On The Brink" (Columbia) which he conducts himself — with growling brass, rumbling drums and a hypnotic riff . . . .

(Derek Johnson)

The Other Two: "Don't You Wanna Love Me Baby" (RCA) ***

"Don't You Wanna Love Me Baby", mer orkestrert voldsomhet, dundrende trommer, feite blåsere, det pianodrevne underlaget en hyggetrampoline for gruppens tilgjorte jentepop-korsang. Ganske monotont, men den insisterende rytmen hekter deg fast.

Denne singlen er et fascinerende tidsbilde på britisk pop like før beatbølgen muterte til soul- og Motown-inspirert storproduksjon. The Other Two fikk aldri det store gjennombruddet, men her slynges de inn i en vegg av Phil Spector-lignende produksjon og "Brill Building"-låtskrivertradisjon – arrangert med alt det 60-tallet hadde av storslått perkusjon, blåserseksjoner og vokalhøydepunkter. Det er kanskje ikke melodisk revolusjonerende, men låten har fått et lite etterliv blant Northern Soul-tilhengere, nettopp på grunn av sin rytmiske pågåenhet og den dansbare energien.

Singelen ble skrevet av Goffin & King, og omtales ofte som en arketypisk girl group-låt med britisk vri. B-siden "Hold Back The Light Of Dawn" er for øvrig ansett som deres beste innspilling og har fått anerkjennelse for et tydelig mer originalt uttrykk.

New Musical Express:

THE OTHER TWO

"Don't You Wanna Love Me Baby" is another Goffin-King number. They've been busy lately, haven't they? — perhaps too busy, because this isn't one of their better efforts. But it's ideal dance material — a pounding shaker, with tambourine, rasping brass and crashing cymbals.

In fact, the backing tends to overpower the Other Two, who are heard to better advantage in the bright toe-tapper "Hold Back The Light Of Dawn." RCA label.

(Derek Johnson)

Carolyn Hester: "Come On Back" (Dot) ****

"Come On Back", en skiffle-blues med markert komp fra 12 strengs-gitarer, trommer, ståbass og så vidt jeg kan høre, jafser av munnspill. Svinger som bare det. Carolyn har full kontroll og leker med låten og gir den tydelig smak av country. Og for de som ikke vet det: Carolyn Hester ga Bob Dylan sin platedebut da hun hyret ham inn som munnspiller i september 1961. Foto fra sessionen pryder baksiden av coveret på hans "New Morning".

Hesters single ble godt mottatt i britisk presse, og hennes overgang fra renspikket amerikansk folk til en mer rytmisk, country-influert stil ble lagt merke til i 1965. Omtaler fra perioden trekker frem både "finger-clicking beat" og "infectious energy", med spesielt ros for gitararbeidet og hennes evne til å injisere liv og vitalitet i materialet (Melody Maker kalte det «snappy and infectious»). Låten får ofte hederlig omtale blant folkrockere for sin tilnærming til den nye sounden som herjet med Byrds og Dylan. I USA forble hun en kultfigur, men for mange var denne singlen en liten perle i en stor bølge av folkpop.

B-siden, "Three Young Men", er nærmere amerikansk folk-tradisjon, men med Hesters særegne lyse og energiske stemme i front.

New Musical Express:

CAROLYN HESTER

If you like your folk music with a bit of life and vitality, instead of being doleful and moody, try Carolyn Hester’s "Come On Back" (Dot). The lyric is wistful, it’s true — but the treatment is snappy and infectious. In fact, it’s more on a c-and-w kick than folk.

The finger-clicking beat keeps you jigging to the rhythm, and there’s some great acoustic guitar work. And Carolyn, now visiting Britain, injects pep and spirit into it.

By contrast, the self-penned "Three Young Men" is an authentic-sounding story-in-song, sung in an unusually high register. Much more folksy.

(Derek Johnson)

Julie Rogers: "Day By Day" (Mercury) ***

"Day By Day", oppdrevet og svært tidsriktig beat med gitarutfall, piano, slamrende trommer, blåsertrøkk og kor. Julie viser at hun følger med, og er tydelig klar for "Ready Steady Go!".

Dette var Julie Rogers’ tredje single for Mercury i 1965, og her låner hun mange triks fra både Dusty Springfield og Cilla Black – men leverer dem med egen eleganse og punch. Låten er skrevet av Carole King og Gerry Goffin, og det kan høres: refrenget er insisterende, melodien lett å gripe, og produksjonen er tettpakket og energisk, akkurat slik det skulle være i 1965. Rogers’ stemme skjærer tydelig gjennom kompet, og hun løfter det som kunne vært ordinær pop til noe mer levende.

Singelen fikk fine omtaler i musikkpressen den gangen, og Record Mirror kalte den «bracing, brassy and very commercial», mens flere jukebox-lister rapporterte at den var populær på dansesteder rundt om i Storbritannia.

New Musical Express:

JULIE ROGERS

A completely different approach from Julie Rogers in "Day By Day" on Mercury. Opening with twangs, handclaps and a shuffle-shake beat, it’s bright, bubbling and up-tempo.

Julie dual-tracks a few passages, and sounds perfectly at home with this out-of-character, happy-go-lucky material.

It’s quite tuneful, too, — not surprising, considering that it was written by Gordon Mills. Won’t be a smash, but could possibly be a smallish hit.

Billy Reid’s standard "I’m Walking Behind You" is revived in lilting waltz-time, with piano and rhythm. This is more like the Julie we know!

(Derek Johnson)

Roger Miller: "Can't Stop Loving You" (Stateside) ***

"Can't Stop Loving You": Hei og hopp gymnastikk på en trampoline av en låt som synges elegant, Roger er løs og ledig, det samme er den sympatiske gitaristen som ikke går av veien for en solo på vei mot ren jamming, mens pianisten er ustyrlig og lever sitt eget hakkende liv høyt og lavt. Tidlig innspilling. Det gamle plateselskapet forsøker å gjøre dollars på Millers nyvunnede status som landeveiens konge.

En eldre innspilling, gjort lenge før Roger Millers store gjennombrudd med "King of the Road" og de store hittene for Smash Records. Da Miller fikk sitt internasjonale gjennombrudd, gravde tidligere plateselskap frem det de kunne av gamle opptak. "Can't Stop Loving You" er langt mer preget av countryjazz og leken hillbilly enn av den mer polerte Nashville-lyden som dominerte hitlistene.

Flere musikkbloggere og samlere peker på hvor avslappet og "jammete" bandet låter, og det er tydelig at Miller allerede her hadde den varme, småironiske fraseringen som senere skulle gjøre ham til en favoritt også i popmarkedet.

The Dixie Cups: "Two-Way-Poc-A-Way" (HMV) ***

"Two-Way-Poc-A-Way", egentlig en tromme-seanse, det ruller og hamrer med et og annet piskeslag av slegge, mens jentegruppe kjører call-respons-mantra, forsanger kaster ut korte meldinger, besvarer av korets evige gjentagelse av låtens tittel. Gammelt opptak, igjen et plateselskap som forsøker å tjene på ex-klientens nåværende suksess hos en konkurrent. Dixie Cups den gang de bare var noen små asjetter.

Singelen har røtter tilbake til New Orleans second line-tradisjon, og er i likhet med deres store hit “Iko Iko” preget av et rituelt perskusjons-groove. Låten ble først utgitt på Red Bird-labelen i 1965, men dette er i realiteten en tidligere innspilling som plateselskapet hentet frem igjen for å surfe på bølgen etter "Chapel of Love"-suksessen. Arrangementet bygger på Mardi Gras-indianernes rytmer og gatechants, og det finnes flere kilder som peker på at låten opprinnelig er en variant av den klassiske “Jock-A-Mo”-tradisjonen fra Louisiana.

New Musical Express:

ROGER MILLER / DIXIE CUPS

Old recordings by Roger Miller and the Dixie Cups are issued by their previous disc companies. Roger’s "Can’t Stop Loving You" (Stateside) is a sort of country rocker, with tinkling single-finger piano and a bouncy beat—plus that unmistakable and irresistible relaxed drawl.

Flip is more in the "Dang Me" format, with barn-dance fiddles and Roger singing on echo. Both titles self-penned, incidentally.

The Dixies’ "Two-Way-Poc-A-Way" (HMV) is set to a tropical up-tempo beat, with nothing but throbbing drums as the backing. It’s sensuous, wild and repetitive, with the lead singer handling the solo while the others insistently chant the title. Rather like a faster-paced "Iko Iko." Unison vocal for "That’s Where It’s At," with a plodding mid-tempo beat.

(Derek Johnson)

Skremmemusikk for dem som trodde de var kvitt Frank Ifield. Kassegitarkomp, engleorkester og jodling. Gi den til noen du ikke liker.

"Paradise" er typisk Ifield anno midten av 60-tallet: En sentimental, nesten parodisk blanding av country, easy listening og tysk-inspirert schlager, komplett med Ifields patenterte jodling. Singelen kom ut da Ifields storhetstid på de britiske listene for lengst var over – og både presse og platekjøpere var mer opptatt av Beatles, Stones og beatbølgen enn av hans velmenende, men håpløst daterte crooning.

Ifield gir låten et sukkersøtt countrypop-preg som får flere britiske musikkforum til å kalle det "a taste for completists only". Melody Maker anmeldte den i 1965 som "heavily orchestrated, with Frank yodelling away – his fans will love it, the rest will hide under the table".

New Musical Express:

Ifield, with a yodel-a-line!

REVERTING to his proven formula of adapting popular oldies to his style, Frank Ifield selects the evergreen "Paradise" for his new Columbia release. And his fans will be delighted to know that there’s a yodel at the end of each line!

Set to a jog-trotting, easy-going, toe-tapping beat, it’s a perfect showcase for Frank—and, much more so than his recent discs, is in the "I Remember You" mould, though not quite so bouncy.

Frank himself helped to write "Goodbye Now." Has a plaintive lyric, embellished by hushed chanting and tambourine.

(Derek Johnson)

Kiki Dee: "Runnin' Out Of Fools" (Fontana) *

“Runnin’ Out Of Fools”. Alle har en fortid, men ønsker vi å bli konfrontert med den? Kiki Dee holdt det gående vanvittig lenge i forhold til hvor middelmådig hun var. Det beste med denne gapende balladen, er tittelen. Orkesteret, koret, de gjennomtrengende Kiki-vokalene, den brå henfallingen til kabaret-triks, det utgjør til sammen en utrolig rotete innspilling som du ønsker å få overstått litt faderlig fort.

"Runnin' Out Of Fools" var opprinnelig en Aretha Franklin-låt (1964), men Kiki Dees versjon har blitt omtalt som «en britisk pastisj med alle 60-talls-effekter påskrudd», og ikke nødvendigvis til sitt eget beste. Kikis stemme er kraftfull, men mister ofte nyanser til fordel for volum og show-off, og hun havner midt mellom soul, pop og kabaret. Flere pophistorikere og bloggere bemerker at arrangementet forsøker å være dramatisk, men ender i stedet som klosset og overspilt, der blåsere, kor og orkester løper om kapp - ikke alltid i samme retning.

New Musical Express:

KIKI DEE

One of those modern-style, dramatic ballads, with clipped phrases building to a big-belt climax, "Runnin' Out Of Fools" (Fontana) spotlights the underrated Kiki Dee.

She really throws herself into the lyric, with humming girls, strings and an unobtrusive shuffle beat. A quality waxing—a disc to keep indefinitely, though not in keeping with chart trends.

"There He Goes" is not so moody. The lyric’s still on the plaintive side, but it’s a happier mid-tempo beat. Another competent performance.

(Derek Johnson)

Matt Monro: "Before You Go" (Parlophone) *

"Before You Go". Husmorfavoritten med den følsomme syngemann-stemmen, alltid trygt plassert i en ballsall smekkfull av strykere, blåsere, korsangere og små klatter av oppkast. Han skal ha for at han sang "From Russia With Love", men bør samtidig pryles for sin aldeles pinlig misforståtte versjon av "Yesterday" (det var han som fikk den store hit'en med den i England). Og "Before You Go", utgivelsen som omtales her, er bare helt fryktelig. Stay away!

Monro, kjent som "the singer’s singer", har utvilsomt en teknisk god stemme, men her havner han midt i et av 60-tallets mest klisjéfylte arrangementer – strykerhavet, himmelhøyt kor og produksjon så overlesset at det grenser til det komiske. I samtidsomtaler beskrives låten gjerne som «sentimental to the point of suffocation» (Record Mirror) og som «innsmigrende og glatt» av pophistorikere i ettertid. Teksten og melodien forsøker seg på sørgmodig storhet, men ender som anonymt bakgrunnsstoff for radiolyttere på jakt etter trygghet og velkjente klisjeer.

At Derek Johnson i det hele tatt ga plater som denne spalteplass i popavisen New Musical Express forteller hvor langt fra tenåringene, altså avisens lesere, han befant seg.

New Musical Express:

Faultless Monro

"BEFORE You Go" is one of those earnestly sincere, romantic ballads in which Matt Monro specialises. Tom Springfield is one of the three composers of this gorgeous tune, which is further enhanced by Johnnie Spence’s usual scintillating accompaniment.

Quality material of the kind that sends shivers down the spine. Matt’s interpretation is faultless, and it’s a pity that this type of disc seldom finds its way into the hit parade.

"And Roses And Roses" was a recent Andy Williams "A" side, though Matt’s styling is completely different. Opens with a piano backing, then in come the strings. Another polished track. On Parlophone.

(Derek Johnson)

Sue Thompson: “It’s Break-Up Time” (Hickory) ***

Slamrende rock'n'roll sunget med babydoll-stemme. Den har sin forunderlige, perverse sjarm, særlig når hun tøyer vokalene. Jeg stemmer for. (Litt)

Sue Thompson hadde allerede hatt flere pophits i USA på tidlig 60-tall, men “It’s Break-Up Time” er et godt eksempel på hvordan britisk utgitte singler kunne ha et markant, nesten overdrevet, amerikansk preg. Låten er skrevet av Robert (Bobby) Blackwell og ble omtalt som «catchy and full of brio» av Billboard, mens enkelte britiske anmeldere fremhevet både Thompsonens karakteristiske "litt barnlige" vokal og den energiske, enkle rock’n’roll-produksjonen.

På tross av sitt søte ytre har låten en viss “bad girl”–attitude, noe som gjør at den fortsatt har en viss kultstatus i rockabilly- og girl group-miljøene, særlig på grunn av den forførende kombinasjonen av tøffe riff, shuffle-rytme og Thompsons ertende frasering. Låten nådde aldri listetoppene, men er jevnlig å finne på samleplater for 60-talls girl pop og blir av mange sett på som en bortgjemt perle fra en sangerinne som ofte gikk under radaren.

New Musical Express:

SUE THOMPSON

The baby-like tones of Sue Thompson are not to everyone’s liking, but at least they are highly distinctive. On “It’s Break-Up Time,” she’s aided by a storming shake beat, thundering drums and enthusiastic chanting—in fact, the backing tends to overpower her at times.

The overall effect is bright, cheerful and contagious, but the material’s not all that hot.

Beat-ballad “Afraid” is in the sweet-corn category, with strings and a sing-along group. Hickory label.

(Derek Johnson)