Nedtelling før skolestart. Jeg foretok den på Jar, hos min kjæreste som nå aldri fikk fred for meg. Jeg hadde flyttet inn. Det gikk i musikk og sigaretter, de siste laget av hennes avanserte sigarettmaskin. Det lå alltid en sneip og brant i askebegeret mens det nye Moody Blues-albumet dundret fra det ganske spede stereoanlegget. Døren ut til haven sto alltid åpen, og tyllgardinene bølget i trekken.

Jeg forsøkte å lese meg opp på pensum. Skulle begynne i Samfunnslinjen på Valler, i klassen til Eirik. De hadde et helt år med samfunnsfag bak seg. Jeg hadde bare postvesker og kjæresterier. Etter at jeg forlot Nadderud midt i frankstimen, var det ikke blitt noen retning på meg. Jeg ville egentlig bare kjær’ste i vei. Hun hadde behov for litt alenetid på Sound City. Det var ikke beroligende.

Hun satt også og søkte på jobber. Jeg likte ikke det heller. Herfra til døgenikten burde vært mitt motto.

Ellers meldte Arbeiderbladet ar Leif i Hellerudsvingen hadde vunnet avisens sommerkonkurranse, et fjernsynsapparat som kunne få plass i en frakkelomme. Ikke akkurat high tech, eller kanskje nettopp high tech, det var tross alt bare 1970. Dramatisk dynamittdrama i USA. Leser man den notisen ser man konturene av en skikkelig thriller-film.

Ukens New Musical Express hadde en fin låt-for-låt gjennomgang av det nye Moody Blues-albumet, en prat med Jerry Reed, og Cat Stevens, og Roy Carr har sett The Byrds live og serien ukens Creedence er kommet til Stu Cook.

Nyhetssidene i NME melder

… at Christine Perfect er blitt fast medlem av Fleetwood Mac.

… at plateselskapet Vertigo legger opp en pakketur i Europa for sine artister, med Manfred Mann og Black Sabbath i spissen.

… at Dave Clark Five gir seg.

… at Rolling Stones nå er uten platekontrakt, men at de forhandler med et meget sterkt selskap.

Dette er London …

Elvis tilbake på toppen i England, og Beatles. Som det skal være.

***Ikke alle så den komme, Elvis nr. 1 i 1970?!***

***Moody Blues inn på listen, jeg hadde allerede sikret meg albumet.***

Ukens 10 nyheter på single

ChatGPT i tospann med meg anmelder ukens singler. Omtalene nedenfor ble til som krangler, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen, selv om den er blitt skarpere og mindre irriterende etter at jeg ga den noen av Nick Kents føljetonger fra NME i 1975 i lekse. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte resultater.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, denne uken signert Derek Johnson.

Man har lært seg til å forvente det uventede fra Bob Dylan, men denne gangen overgår han seg selv. "Wigwam" er et stykke musikk (ja, det er definitivt ikke en sang) som normalt ville hørt hjemme på en LP med Herb Alpert & His Tijuana Brass, eller Ennio Morricone møter James Last! Det er et stort og fyldig orkesterarrangement, dominert av blåsere - med ilter mariarchi-sound i støtene. Musikken drar seg sakte fremover, som et begravelsesfølge gjennom en ørkenlandsby, anført av akustiske gitarakkorder. Dylans vokale bidrag begrenser seg til en stabel la-la-la og da-di-da'er, utført med hans klareste korgutt-stemme, plassert høyt opp og lang bak i den etter hvert svulmende miksen. Det rarest av alt er at man blir hjelpeløst forført av denne orkestermantra, denne mest udylanske av alle Dylans innspillinger.

På side 2 ligger "Copper Kettle (The Pale Moonlight)", en gammel vise om hjemmebrenning på bondebygda. Vakkert og bløtt arrangert. En jentekor skygger strofene, og refrenget har et uimoståelig løft. Du må imidlertid sjekke labelen noen ganger for å være sikker på at det virkelig er Bob Dylan.

Begge låtene er hentet fra det omdiskuterte "Self Portrait"-albumet

"Wigwam" ble spilt inn i mars 1970 under "Self Portrait"-sessjonene med overdubs lagt til i New York senere. Flere samtidige og senere omtaler har pekt på låtens overraskende, nærmest easy listening-preg. AllMusic kaller den "a curiously charming, wordless pop tune led by mariachi-style horns and Dylan’s la-la-la vocalizing," mens Rolling Stone i en retrospektiv vurdering skriver at «Wigwam» er “strangely hypnotic in its cheerful oddness.”

Singelen gjorde det overraskende godt på hitlistene, særlig i Europa (blant annet topp 10 i Norge og Nederland). I USA ble den Dylans siste topp-50 single på mange år. Flere har trukket frem at "Wigwam" kan høres som et musikalsk postkort fra 1970-tallets internasjonale lounge-pop, med tydelig påvirkning fra samtidsmusikk som Herb Alpert.

Omtalen i Record Collector summerer opp: “No other Dylan single sounds quite like it, and it still stands as one of his most beguiling curios.”

For B-siden, "Copper Kettle", har flere skribenter (bl.a. Clinton Heylin) fremhevet den som en av de mest stemningsfulle og vellykkede balladene på Self Portrait, mye takket være det vokale arrangementet med jentekor og den dvelende produksjonen.

New Musical Express:

GREAT—BUT VIRTUALLY NO DYLAN!

BOB DYLAN: ★ Wigwam (CBS)

FROM his “Self Portrait” album comes this strange piece from the great Dylan. Strange, because it’s way off the beaten track for him. It’s virtually an instrumental with a scat “dah-dah-dee” vocal from Bob.

The number is brilliantly orchestrated, with emphasis on growling trombones, and the melody has an oddly haunting quality.

So far as Dylan’s own talents are concerned, it’s a bit of a throw-away, because there’s no telling that it’s him performing. But the tune is almost mesmerising in its insistence, and this alone should carry it into the Chart, despite the LP sales.

The coupling is the enigmatic “Copper Kettle” which, although not self-penned, is closer to what we’ve come to expect from Bob.

(Derek Johnson)

***NME brukte denne tegningen som illustrasjon til anmeldelsen av “Wigwam”. Ikke spør hvorfor.***

Tom Jones: "I (Who Have Nothing)" (Decca) *****

En vulkan av en låt, Tom sitrer og rister av tilbakeholdne emosjoner som han til slutt ikke makter å stagge. Hvilket løft han foretar, hvilken kraft. Og det er fortsatt en ballade. Denne versjonen av Tom Jones er ikke for pingler.

"I (Who Have Nothing)" var opprinnelig en italiensk låt fra 1961 ("Uno Dei Tanti") skrevet av Carlo Donida og Giulio "Mogol" Rapetti, først gjort kjent i engelskspråklig versjon av Ben E. King i 1963. Tom Jones' versjon fra 1970 er den mest dramatiske og teatralske av dem alle, og mange omtaler den som hans definitive vokale høydepunkt.

AllMusic omtaler låten som “a veritable showcase for Jones' lung-bursting power and anguished melodrama.” Arrangementet er stort, med et mektig orkester (dirigert av Johnnie Spence) og kor som svarer på Toms utbrudd. Singelen ble en stor hit i Storbritannia, nådde #19 i NME og befestet Jones’ posisjon som ballademester.

Flere anmeldere peker på at denne innspillingen representerer Tom Jones på sitt mest kompromissløse: “This is Jones at his most volcanic, with a vocal delivery that leaves no emotion untapped,” skriver Record Collector.

Singelen er senere blitt trukket frem i flere retrospektive artikler som et av Tom Jones’ beste øyeblikk på plate – et “howl of romantic agony” (The Guardian).

New Musical Express:

Would you believe Tom Jones has nothing?

TOM JONES: ★ I Who Have Nothing (Decca).

IT must be terribly difficult for a guy like Tom to make this lyric sound convincing—when every female in captivity knows full well that he’s got just about everything, both physically and materially! So it says much for his ability as a performer that he almost had me believing it!

You know the song, of course—a smash hit for Shirley Bassey in 1963, and now destined to be equally as big all over again. Tom pulls out all the stops in his no-holds-barred treatment—sobbing, belting and vigorously emoting the words aided by a massive dramatic scoring. All tremendously impressive!

I suppose he could be accused of hamming it up just a shade too much, but who am I to criticise when this is calculated to drive the girls into paroxysms of ecstasy? It’s another supreme example of Tom’s excitingly individualistic approach.

(Derek Johnson)

“Wild World”, piano-intro, ligner mer på Cats original enn en solskinn-ska fra Kingston, i hvert fall i de sarte versene som Cliff synger med så lys røst at han høres feminin, refrenget blir rene utladningen, kor, band og umiskjennelig reggae-takt får hele stasen til å svinge. Så ned igjen og dempet i verset. Pianoet, som trakteres av Cat selv, har en ganske fremtredende rolle i produksjonen. Fin versjon.

Utgitt på Island WIP-6087 i 1970, produsert av Cat Stevens, som også spiller piano. Cliffs innspilling ble faktisk utgitt før Cat Stevens’ egen versjon og nådde 8. plass i Storbritannia. Cat Stevens hadde begynt å spille inn sangen selv, men da Jimmy Cliff hørte en demosnutt, ønsket han å gjøre den først. Stevens ga sin støtte og var involvert i produksjonen.

New Musical Express:

CLIFF SINGS CAT

JIMMY CLIFF: ★ Wild World (Island)

MOST people tend to associate Jimmy with nothing but reggae. I wouldn’t describe this as a stigma so much as unfortunate type-casting. This single—which has already been out a fortnight, but it has eluded me until now—goes a long way towards lifting Jimmy out of that rut.

A Cat Stevens composition, with Cat himself heavily featured on piano, it’s an immensely catchy number with a hummable hook chorus. The number itself is stamped with that unmistakable Stevens hallmark, while Jim succinctly moulds it to his own distinctive style.

It’s already enjoying a considerable amount of Radio 1 air-time and this, coupled with its own in-built appeal, could well carry it way up the Chart.

(Derek Johnson)

DESMOND DEKKER: “You Can Get It If You Really Want” (Trojan) ****

“You Can Get It If You Really Want”, trompetfanfarer, og så ruller reggaevognen inn, og Desmonds myke stemme finner gynget, støttet av ivrig jentekor. Snev av mariachi i trompetpartiene (bortsett fra sluttstøtene, som er ren soul), men ellers en helt deilig avvæpnende reggae-skøyer, klassisk sammenskrudd.

Utgitt på Trojan TR-777 i 1970, skrevet av Jimmy Cliff og produsert av Leslie Kong. Låten ble en britisk Top 3-hit for Dekker i september samme år, og ble senere kjent også i Cliffs egen versjon. Innspillingen har en tydelig kongsk lydsignatur – stram, men luftig rytmeseksjon, fremtredende trompeter og lyst, drivende korarrangement.

New Musical Express:

Dekker’s basic reggae

DESMOND DEKKER: † You Can Get It If You Really Want (Trojan).

THIS was written by Jimmy Cliff — who, you will note, has NOT recorded one of his own compositions for his new single! This is basic reggae without embellishments, which makes it sound sadly empty in comparison with the more colourful ska approach of Bob & Marcia and Nicky Thomas.

But it does have the benefit of a cute little sing-along melody, which is really little more than a repetitive riff, but which nevertheless registers quickly and sticks in the mind.

It’s also a happy-sounding tune, with a group joining in the chorus. So, as reggae records go, this must be in with a chance.

(Derek Johnson)

ARETHA FRANKLIN: “Don’t Play That Song” (Atlantic) *****

“Don’t Play That Song”, gospel piano-intro, så smeller trommene inn og bassen gynger og Aretha er i full kontroll over begivenhetene som bygges opp fra de dype, fortrolige tonene til hemningsløse gospel-blast med kor og strykere og blåsere. Fantastisk forestilling, alle bitene finner sin plass og driver både hverandre og låten fremover. Herlig. Aretha i form!

Innspillingen er produsert av Jerry Wexler, Tom Dowd og Arif Mardin, med Muscle Shoals-rytmeseksjonen og The Sweet Inspirations på kor. Låten er skrevet av Ahmet Ertegun og Betty Nelson og ble opprinnelig spilt inn av Ben E. King i 1962. Arethas versjon, utgitt som single fra albumet Spirit in the Dark i 1970, nådde 11. plass på Billboard Hot 100 og 1. plass på R&B-listen. Arrangementet kombinerer klassisk soul med gospelens energi – fullt blåsearrangement, rike strykerlag og et rytmisk driv som løfter hennes vokal til maksimalt uttrykk.

New Musical Express:

ELECTRIC ARETHA

ARETHA FRANKLIN:† Don’t Play That Song (Atlantic).

NO DOUBT due to her pure soul approach, Aretha still has only a specialised audience in this country, compared with her mass appeal in the States.

Well, this number comes as close to pop commerciality as anything she’s recorded — though even so, her inherent blues-soul feel makes its presence abundantly clear.

A powerful heartfelt delivery of a bouncy ballad with a hummable tune, aided by crisp brass and background chanting. The song itself may be on the mundane side, but the treatment is electrifying. And with three major British TV plugs to boost it, she could do very well indeed.

(Derek Johnson)

“Down To The Valley”, sprettent piano, la-la-la vokal og et stampende rytmeunderlag, han kommer virkelig trampende ned fra fjellet mens kor og instrumenter sikksakker rundt i lydbildet. Eksentrisk og ikke alt for lett å huske. Det ble selvfølgelig ingen hit.

Singlen ble utgitt i august 1970, skrevet av Harry Nilsson og produsert av Nilsson selv. Arrangement og dirigering var ved George Tipton, som også hadde hatt en sentral rolle i Nilssons tidligere utgivelser. “Down to the Valley” var en frittstående single og ikke hentet fra et album. Ingen samtidige omtaler beskriver arrangementet i detalj, men låten er ofte omtalt som en uvanlig og smått teatralsk utgivelse i Nilssons katalog, langt fra hans senere hitformel.

New Musical Express:

NILSSON: Down To The Valley (RCA). I suppose Harry Nilsson’s songs are better known than his work as a performer, his sole British success as an artist being with “Everybody’s Talkin’.”

This is a jaunty number with a fat oom-pah beat, which gradually tails away at the end leaving something of an anti-climax. Outstanding feature of the disc is the subtle and intricate counter-harmonies which Harry employs in the multi-tracking technique. Very clever and arty, which could limit its commercial possibilities.

(Derek Johnson)

BOBBY BLOOM: “Montego Bay” (Polydor) ****

“Montego Bay”, boing boing og gnudrebass, røff vokal med tresmak, et rytmisk frieri til dansegulvet som beveger seg maskinaktig fremover, men er tilført lykkelig karibisk kor og slamrende oljefat, og noe som lyder umiskjennelig som primitiv synth. En insiterende sak som det var vanskelig å unngå den ettersommeren.

Låten var skrevet av Bobby Bloom sammen med Jeff Barry, som også produserte innspillingen. Den ble Blooms eneste store internasjonale hit, med topp 10-plasseringer i flere land høsten 1970. Singlen er kjent for sin blanding av pop, calypso og reggae-elementer, og teksten hyller badebyen Montego Bay. Flere kilder omtaler den som en av de mest iørefallende sommerlåtene fra 1970, og særlig koret og de perkusive elementene har fått mye oppmerksomhet.

New Musical Express:

BOBBY BLOOM: Montego Bay (Polydor). A self-penned number by a guy who’s a well-known night-club performer in the States. A catchy and repetitive number with a pronounced Caribbean feel, plus a nagging beat that’s emphasised by handclaps and chanting group. A mixture of reggae, calypso and rocksteady, it’s commercial and happy.

(Derek Johnson)

John Rowles: “No Love At All” (MCA) ***(*)

“No Love At All", elpiano, gitar og svulmende orkester, Rowles dype røst kommer huskende inn i det allerede sympatiske arrangementet, det gir ham rom og takhøyde, han får virkelig brukt rekkevidden og kraften sin her. En absolutt potensiell hit i Tom Jones-klassen.

Sangen er skrevet av Wayne Carson Thompson. John Rowles’ versjon ble utgitt som singel i Storbritannia i 1970, arrangert og dirigert av Nick Ingman og produsert av Norrie Paramor. Den ble omtalt i kilder som en storslått orkestrert popballade med fokus på Rowles’ kraftige vokalprestasjon.

New Musical Express:

JOHN ROWLES: No Love At All (MCA). An effortless, yet punchy, treatment of a hand-clapping big-beat ballad. Well suited to John’s virile and mellow tones, it has an expansive backing and a hook chorus.

A powerful performance, but I still think the coupling is more commercial — the haunting Maori-flavoured “Cheryl Moana Marie,” which John featured in last year’s Rio Song Festival and which was No. 1 in New Zealand recently. Though I gather John disagrees and didn’t think it was right for an “A” side in Britain.

(Derek Johnson)

GEORGIE FAME: “Fire And Rain” (CBS) **(*)

"Fire And Rain", pianointro, og Georgie kommer slentrende, litt treig i steget. Musikerne finner liksom ikke ut av James Taylor-låten. Pianoet er førende i den etter hvert godt utbygde orkesterversjonen. Her foretrekker jeg originalen når som helst. Georgie bommer, og merker det vel egentlig selv. Det er noe desperat over ham når han går inn i finalen.

Innspillingen ble arrangert og dirigert av George Andrews og produsert av Mike Berniker. Den ble gitt ut på CBS i august 1970, kort tid etter James Taylors egen versjon hadde slått igjennom. Ingen nettbaserte kilder nevner spesifikt instrumenteringen utover at pianoet er sentralt i arrangementet.

New Musical Express:

James Taylor song for Georgie Fame

GEORGIE FAME: † Fire And Rain (CBS)

RECORDED in America, and penned by James Taylor, this is a gently swinging ballad with a philosophical lyric. The rhythm is accentuated by tambourine and Georgie’s own piano playing; there’s a sizzling brass section comprising French horns, bass trombones and scorching trumpets; and the [………………..] supported by soaring strings.

A scintillating climax, in which Fame’s rhythmic flair is used to advantage. An exhilarating item for which I have [……………]

A little uncertain about its commercial impact, and I […………….] go either way. Could be a big one or a flop.

(Derek Johnson)

Det mangler noe i teksten da det er blitt klippet i avisen.

"Plastic Saddle", en rytmisk oppvisning i håndleddteknikk, Jerry Reed var ingen smågutt på gitar, rene Bo Diddley-rytmen, med hatten på snei i Nashville. Reed fremfører teksten i høyt tempo, nærmest rapper. Presisjon og humor, Jerry Reed i et nøtteskall. Og på grensen, selvfølgelig. Denne sangen er et politisk svært ukorrekt angrep på kondombruk. "I don't want no plastic saddle, I wanna feel the leather when I ride".

Singelen ble skrevet av Vic McAlpin (tidligere gjort til hit av Nat Stuckey i 1968), utgitt på RCA Victor i 1970 med katalognummer RCA 1971, og produsert av Chet Atkins og Felton Jarvis. B-siden var “If I Promise”. Reed spilte låten med sin karakteristiske “claw style”.

New Musical Express:

JERRY REED: Plastic Saddle (RCA).

Although he’s penned hits for many well-known disc stars, including Elvis, Jerry didn’t write this song. Seems to me he’s learned a lot from Presley in his delivery of this snappy country rocker.

There’s a touch of Jerry Lee in there, too—plus, I hasten to add, something that’s peculiarly individual to Mr. Reed himself. It’s a fun number with a driving and infectious beat. Not outstanding material, but a dynamic personality performance.

(Derek Johnson)

Samtidig, tilbake i Norge …

Håpløst. At folk ikke snart spydde av Mungo Jerry. Og Simon & Garfunkel også, egentlig.

***Det så bedre ut nedover på disse listene, det skal de ha. Og der kom Purple inn også.***

Klipp og annonser fra NME 8. august 1970

***Den LP’n hadde jeg virkelig ventet på. Litt skuffet da jeg oppdaget at tittelkuttet bare var så vidt lenger enn single-versjonen, vi var lovet over åtte minutter i forhåndsomtalene.***

***Cat Stevens var heit igjen, og på en mye kulere måte også.***

***En instant clicker, hva var nå det for noe?***

Klippe-i-stykker-avisens-sin-mannen har vært på ferde.

På kino i Oslo 8. august 1970:

55 år siden 8. august 1970