Vi nærmer oss 17. mai. Løvet puster grønt fra bjerkene, og alt begynner å gå seg til i Vallerveien 69. Beatles topper både i Norge og England, og jeg kjenner ingen som var på The Animals for noen dager siden, jeg tror ikke engang jeg var klar over at de hadde vært her. I England nærmer Bob Dylans turné seg slutten. Et minnerikt opphold som resulterte i den fantastiske dokumentaren “Don’t Look Back”. 10 mai avslutter han i Royal Albert Hall.

I samme England har tydeligvis Wilson kommet seg så vidt helskinnet gjennom ståldebatten. Jeg ante ikke engang hva avisforsidene snakket om. Og så var det den underlige Hollekim-saken. Den ble neppe fulgt veldig oppmerksomt hjemme hos oss. Vi hadde tross alt nettopp hatt Granatmannen snikende rundt i Oslo. Hvem vet hvor han ble av.

Jeg husker veldig godt at jeg kjøpte ukens NME. Det var et rykende fersk bilde av Beatles på forsiden, tatt fra den kommende “Help!”-filmen deres. Beatles i uniformer. Og var det ikke en tanks i bakgrunnen? Tøft.

På nyhetssidene fikk man bl.a. vite at

… “Help!” får sin London-premiere 29. juli.

… det foreligger planer om å sette opp Beatles’ juleshow på flere kinoer i England samtidig ved direkte TV-overføring.

… det ble kjempesuksess for Rolling Stones på Ed Sullivan-show.

… det kommer en haug med spennende singler de neste ukene fra Kinks, Who, Donovan, Animals og Moody Blues.

… at Stones kommer til å spille inn sin første helaftens film i sommer. Gruppens neste plate blir en live-EP.

… at Ringo mener at det nesten bare er farvede som kan kalle seg ekte artister, Frank Sinatra- og Perry Como-typer har han ingen sans for, selv betrakter han seg bare som en popartist.

På topp i England, fortsatt The Beatles.

***Som vi ser, “Ticket To Ride” var en vårperle. Brian Epstein hadde ingen grunn til å bekymre seg for det single-valget.***

**Må ha vært frustrerende for Stones-fansen og se “Beatles For Sale” bare fortsette å ruge på 1. plass, fem måneder etter at den kom ut.**

Spillelisten.

To av ukens nyheter mangler. Så der må jeg ty til YouTube-linker. Gjelder The Mockingbirds og The Zephyrs. Spotify-spillelisten er på sin side forsterket med et opptak fra Dylans britiske turné i mai 1965, nemlig “Love Minus Zero/No Limit” fra The Odeon i Liverpool 1. mai 1965.

Og så en gjennomgang av ukens singlenyheter som fortjener å nevnes. Ikke nødvendigvis fordi de er så gode. Her har jeg alliert meg med ChatGPT for å se hvordan min gode AI-venn takler en slik utfordring. Ikke så veldig bra, skulle det vise seg. ChatGPT er en døgenikt som ofte velger lettvinte løsninger, og som kan finne på å skrøne sammen facts som ikke er facts, men altså rene skrøner. Utfordrende, med andre ord. Vi har kranglet oss gjennom dette, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte forslag, ikke alltid til det bedre, fra GPT. Jeg må rett og slett holde lømmelen i ørene, og selv da kan jeg aldri føle meg for sikker.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME, som vanlig signert Derek Johnson, mannen med hentehår, pipestemme og et Cliff-kompleks.

Stjernene er mine. Og en del rettelser og omformuleringer i hovedteksten.

Sandie Shaw: "Long Live Love" (Pye) (1965) ****

Sandie Shaw hadde allerede gjort seg bemerket som en annerledes popstjerne da “Long Live Love” dukket opp i platebutikkene. Hun var barfotikonet med høye kinnben, flagrende tunikaer og en sjarmerende cockney-dialekt, og “Long Live Love” ble hennes andre nummer én på rad. Låten ble skrevet av Chris Andrews, som skulle bli hennes faste leverandør av radiovennlig materiale med en kledelig blanding av girl power og kontrollerte følelser. Tittelen er nærmest et slagord – kjærligheten skal leve, koste hva det koste vil.

Musikalsk er dette pop som går rett på sak: En taktfast, marsjlignende rytme, fengende refreng og blåsere som svarer Shaw med staccato-horn i nesten militær presisjon. Produksjonen er enkel, men effektiv, og refrenget er umulig å få ut av hodet når det først har satt seg. Shaws vokal er lys, blid, presis - og teatralsk, som alltid – hun høres som hun står på scenen og roper “We shall overcome” med perlekjede og foldede hender. Likevel mangler sangen kanskje den dybden og personligheten som preget noen av hennes senere innspillinger – hun er mer formidler enn deltaker i teksten.

Det var riktignok ikke Sandie Shaws egen favoritt blant de seks sangene hun fikk tilbudt til innspilling – hun foretrakk en annen – men plateselskapet valgte “Long Live Love”, og med rette. Den traff tidsånden midt i blinken, en slags “feelgood”-motgift til de melankolske tonene som begynte å sive inn i popmusikken på midten av 60-tallet. Den var også en kvinnelig motvekt til beatgruppene som dominerte listene – her kom det en kvinnelig artist som kunne bære en låt alene, uten å lene seg på et band. På den annen side er det vanskelig ikke å merke at låten følger en trygg og forutsigbar formel – det er ikke et eneste overraskende øyeblikk.

Noe av sangens appell ligger i dens grenseløshet – det er ikke bare romantisk kjærlighet som hylles, men kjærlighet i bred forstand. Den glitrer av naivitet, men på en smittsom måte. Det var også Sandie Shaw på sitt mest umiddelbare og folkekjære, lenge før hun begynte å søke seg mot fransk chanson og mer alvorstunge uttrykk. “Long Live Love” er ikke bare et stykke effektiv pophåndverk, men også et tidsdokument – det er lyden av en britisk vår i full blomst, barføtt og smilende, med vinden i håret og fremtiden i sikte. Men det er også lyden av en popverden som ennå ikke hadde begynt å stille de store spørsmålene.

New Musical Express:

SANDIE CAN HIT No. 1

After a ballad-style opening with strumming guitar, “Long Live Love” (Pye) breaks into a throbbing calypso-type beat with hand claps. Sandie’s in great form, displaying a degree of maturity not apparent on her previous discs—and with one of Chris Andrews’ best compositions at her command, I expect this to climb very high. Could even make No. 1.

The melody is simple and easily assimilated, the title is strong, the interpretation is haunting, and the infectious Latin-flavoured rhythm highlights an imaginative backing.

Andrews also wrote the lilting rockaballad “I’ve Heard About Him,” featuring Sandie with chirping girls. Credit, too, to MD Ken Woodman.

(Derek Johnson)

Sam Cooke: “It’s Got The Whole World Shakin’” / “Ease My Troublin’ Mind” (RCA) (1965) ***(*)

Sam Cookes katalog ble nøye administrert etter hans død i desember 1964, og denne singelen, utgitt tidlig i 1965, er et godt eksempel på hvordan plateselskapet forsøkte å holde liv i arven hans. A-siden, “It’s Got The Whole World Shakin’”, ble markedsført som en tempo-låt for dansegulvet, med Cooke i sin mest rytmiske form. Den minner om tidligere suksesser som “Twistin’ the Night Away”, men mangler dennes melodiske finesse.

Her er det driv og stil som gjelder: kokende blåsere, et call-response-kor og Cookes karakteristiske frasering, som alltid løfter selv middelmådig materiale. Likevel føles låten mer som en konstruksjon enn en visjon – man aner at den kanskje ikke ville fått en A-side-status om Cooke selv hadde styrt utgivelsesstrategien. Det hele er fengende og profesjonelt, men mangler sjelen og nerven som preget hans mest betydelige arbeider.

Det er derimot B-siden, “Ease My Troublin’ Mind”, som gir denne singelen tyngde. Her vender Cooke tilbake til sine gospelrøtter, og resultatet er magisk. Den lavmælte, nesten bønnfallende tonen i stemmen hans, den enkle men ladede instrumenteringen, og den åndelige dimensjonen gjør dette til et stykke musikk som føles langt mer personlig og tidløst. Man merker at han mener hvert ord, og sangen kunne like gjerne vært spilt inn i et kirkeskip som i et platestudio.

Kontrasten mellom de to sidene er påfallende. Den ene rister kroppen, den andre griper hjertet. Sammen viser de to låtene spennvidden i Cookes talent, men også spenningen mellom den kommersielle og den spirituelle delen av karrieren hans. I ettertid er det lett å se hvilken av de to som bærer størst vekt – og det er ikke A-siden.

New Musical Express:

Insistent mid-tempo 12-bar format, with backing group and powerhouse brass, for the late Sam Cooke’s self-penned “It’s Got The Whole World Shakin’” (RCA).

(Derek Johnson)

The Four Seasons: “Toy Soldier” (Philips) (1965) ***(*)

Innen 1965 hadde The Four Seasons vært hitmakere i over tre år, med Frankie Vallis karakteristiske falsett som sitt mest gjenkjennelige våpen. “Toy Soldier” kom ut i mai, på et tidspunkt da gruppa var i ferd med å møte konkurranse fra både Motown og britiske band som spiste seg inn på deres territorium. Låten markerer et forsøk på å utvikle lydbildet, men uten helt å forlate det teatralske, doo-wop-pregede universet som hadde gitt dem suksess.

“Toy Soldier” er en dramatisk poplåt, bygget over en krigsmetafor – den lille soldaten som marsjerer blindt, styrt av en kjærlighet han ikke forstår eller kan kontrollere. Man aner uværskyer i horisonten, Vietnamkrigen er allerede så smått i gang. Det er ikke subtilt, men det er effektivt. Arrangementet er tett og nesten symfonisk i sin oppbygning, med strykere og pauker som gir en nesten filmatisk klang. Det er tydelig at de ville mer enn bare å lage en danselåt her – dette er et forsøk på å skrive noe episk.

Valli synger med sin sedvanlige smertefulle intensitet, og det er lett å bli revet med – i hvert fall i første halvdel. Men jo mer man lytter, desto tydeligere blir det at teksten vipper farlig nær det pompøse. Låten bærer preg av en overtydelig symbolbruk, den vil mer enn den kan. “I’m just a toy soldier in your game of love” er ikke en metafor som utvikles, bare gjentas – og selv om det fungerer som idé, mangler den raffinement.

Samtidig skal man ikke undervurdere det musikalske håndverket. Låten bygger seg opp lagvis, med harmonier som klatrer og svulmer, og produsent Bob Crewe vet å plassere dramatikken der den gir mest effekt. Det er kanskje en mindre kjent Four Seasons-singel, men den viser en gruppe som ikke var redde for å eksperimentere med formatet – et modig valg i en tid der mange artister holdt seg til trygge formler.

New Musical Express:

Long before the Ivy League and Rockin’ Berries were formed, the Four Seasons were purveying their distinctive high-pitched counter-harmonies, and they’re in evidence again on “Toy Soldier,” a rockaballad with a sentimental lyric tailor-made for request shows. Written by Bob Crewe and Bob Gaudio, it’s an outside shot for success. Tempo speeds slightly for “Betrayed,” with Frankie Valli soloing and the others humming. On Philips.

(Derek Johnson)

Unit 4+2: “You’ve Never Been in Love Like This Before” (Decca) (1965) ***

Etter den uventede og massive suksessen med “Concrete and Clay” tidligere samme år, forsøkte britiske Unit 4+2 å følge opp med “(You’ve) Never Been in Love Like This Before” – en singel som både bærer preg av ambisjon og en viss identitetskrise. Bandet hadde vært en kuriositet i poplandskapet: De blandet folk, beat og latinske rytmer, og traff gull med noe som nesten hørtes som flamenco møter popballade. Her vender de tilbake med en mer konvensjonell låt, men prøver å gjenskape noe av den samme varme og særpregede atmosfæren.

“(You’ve) Never Been in Love Like This Before” starter med klokkeklare gitarer og et noe skarpere beat enn forgjengeren. Det er tydelig at de sikter på et mer direkte og radiovennlig uttrykk – dette er pop med stor P, men fortsatt med noen særtrekk som gir det karakter. Harmoniene er godt arrangert, og refrenget er både insisterende og iørefallende, om enn kanskje litt overivrig i sitt forsøk på å selge budskapet.

Teksten beveger seg i velkjent terreng – “du har aldri vært forelskelset på denne måten før” – og det hele kunne fort tippet over i det generiske, hadde det ikke vært for bandets subtile evne til å variere dynamikken. Det ligger desperasjon i fremføringen, som gjør låta mer troverdig enn tittelen kanskje skulle tilsi. Det er kjærlighetserklæring med både pust og puls.

Men sammenlignet med “Concrete and Clay” er dette en tryggere, flatere affære. Det særpregede rytmiske elementet er tonet ned, og låta kunne i teorien vært fremført av flere andre band fra perioden uten at man nødvendigvis ville merket forskjell.

Det er ikke en låt du får på hjernen.

New Musical Express:

Units new one must catch on

Probably because it’s somewhat slower than “Concrete And Clay,” Unit Four Plus Two’s “Never Been In Love Before” (Decca) didn’t hit me quite so hard on the first play. But after three spins — boy, it really began to sink in. Obviously, it’s a number that we shall all soon be whistling.

Tinkling jangle piano and strident guitar chords back the solo voice with chanting at the outset. Then it builds into a powerful throbbing unison voice crescendo. An extremely well-made disc.

Ensemble vocal with an infectious medium-shake beat for “Tell Somebody You Know.” There’s a happy feel to it. A good “B” side.

(Derek Johnson)

Shirley Ellis: “The Clapping Song” (Kapp) (1965) ****(*)

Shirley Ellis traff en nerve i 1965 med “The Clapping Song”, en låt som i sin enkelhet nesten virker som en barneramse – men som samtidig skjuler en raffinerte miks av afrikansk-amerikansk kulturarv, rytmisk oppfinnsomhet og urban gatevisdom. Sangen ble en stor hit, særlig i USA, og har siden fått et slags evig liv i popkulturen. At noe så tilsynelatende enkelt kunne være så minneverdig, sier mye om både Ellis som artist og 60-tallets evne til å gi rom for det uventede.

Låta bygger på rytmen og strukturen til et gammelt barnedikt – “Three, six, nine / the goose drank wine / the monkey chewed tobacco on the streetcar line” – som Shirley Ellis selv satte til musikk sammen med sin faste samarbeidspartner Lincoln Chase. Resultatet er en låt som bokstavelig talt er bygget rundt klapping, med et perkusjonsdrevet arrangement som gjør den like mye til en rytmelek som en popsingle.

Men under overflaten lurer det noe mer. Den uformelle teksten, som virker nonsensaktig ved første ørekast, bærer preg av dobbel bunn – både lek og kode. Mange har tolket teksten som full av skjulte referanser, og det er ikke vanskelig å høre en slags rytmisk underklassehumor i strofene. Det er musikk som er formet av gaten, ikke salongen.

Ellis' levering er presis, leken og autoritativ – hun er ingen naiv jentunge, men en vokalist med perfekt timing og kontroll. Hun smiler med stemmen, men gir samtidig låta et snev av street smart. Det er denne balansen som gjør “The Clapping Song” mer enn bare en kuriositet. Den føles tidløs, og er både dansbar og lett gjenkjennelig, selv for dem som hører den for aller første gang.

Rent produksjonsmessig er den ekstremt strippet ned til 1965-single å være: Lite instrumentering, ingen prangende vokalarrangementer, bare groove og attitude. Det er en slags proto-hiphop i måten den bygger rytme og flyt av nesten ingenting – en forløper til beatbasert pop.

Kritikere har til tider avfeid “The Clapping Song” som novelty-pop, men det er å undervurdere både idéen og utførelsen. Den har en folkloristisk kraft og kulturell forankring som gjør den langt mer slitesterk enn mange samtidige hits med større orkestre og høyere pretensjoner.

New Musical Express:

The gimmick girl, Shirley Ellis, returns with “The Clapping Song” as a follow-up to “The Name Game.” Irresistible shake beat, with a novelty dual-tracked tongue-twisting lyric and handclaps throughout. London.

(Derek Johnson)

The Merseybeats: “Don’t Let It Happen to Us” (Fontana) (1965) ***(*)

På dette tidspunktet i 1965 var Merseybeat-bølgen allerede i ferd med å gli over i noe nytt. The Beatles hadde tatt sjangeren videre og inn i mer eksperimentelle landskap, mens mange av de mindre Liverpool-bandene slet med å holde seg relevante. The Merseybeats – med sitt glatte ytre og sin harmonirike popsound – hadde noen hits bak seg, uten at det garanterte for at det skulle komme flere. Med “Don’t Let It Happen to Us” prøvde de tydelig å fornye seg og vise at de hadde mer å by på enn fluff.

Låten åpner lavmælt og mørkere enn man kanskje forventer av et band med dette navnet. Det er en kjærlighetssang, ja – men i bønneform. “Don’t let it happen to us” handler om frykten for at forholdet skal gå i oppløsning, og melodien bærer preg av en nesten desperat tilbakeholdenhet. Det er en slags Beatles-ballade i moll, men med mindre finesse og mer åpenbar patos.

Vokalen – mest sannsynlig Tony Crane eller Billy Kinsley – leveres med ektefølt inderlighet, men også et snev av overdramatisk vibrato som gjør at det hele bikker litt over i det sentimentale. Likevel er det vanskelig ikke å la seg bevege av ærligheten. Dette er pop i sin mest oppriktige form, før ironien og distansen snek seg inn.

Arrangementet er relativt spartansk: langsom rytme, lavmælte gitarer, og en lettstrøket orgel som legger et melankolsk slør over det hele. Det minner mer om en ballade fra den amerikanske doo-wop-tradisjonen enn om den energiske Liverpool-lyden som gruppa ellers assosieres med. Det er også mulig å høre en viss påvirkning fra The Righteous Brothers, særlig i vokaldramaet.

Problemet – og det som kanskje gjorde at singelen aldri tok av – er at låten føles anonym og sliter med tam, skranglete lyd. Den mangler også det melodiske grepet eller det minneverdige hooket som kunne ha gitt den et liv utover utgivelsesåret.

De hadde imidlertid enda et skudd i revolveren, under det forkortede navner Merseys. Deres “Sorrow” var en stor hit våren 1966. Men sitt evige liv fikk låten av andre: David Bowie covret den på “Pin-Ups” i 1973 og ga den ut på single, med stor suksess, og George Harrison siterte en tekstlinje fra “Sorrow” i Beatles-innspillingen “It’s All Too Much” (fra 1967).

Singlen som omtales her, er det ingen som husker.

New Musical Express:

In some respects, the Merseybeats remind me of the Searchers—possibly because their harmonies are subdued and not overbearing. On Fontana, they offer a soothing rockaballad with a lilting beat and captivating guitar figure, “Don’t Let It Happen To Us.” More appealing than punchy, and could do better than their last.

“It Would Take A Long Long Time” is a happy-go-lucky jog-trotter with a country feel, featuring the lead singer.

(Derek Johnson)

The Mockingbirds: “I Can See We're Parting” (Columbia) (1965) ****

The Mockingbirds er et navn som ikke får bjeller til å ringe for andre enn 10cc-freaks. Det var nemlig bandet til unge Graham Gouldman og Kevin Godley. Gouldman var i ferd med å skape seg en sidekarriere som låtskriver for andre (bl.a. Yardbirds’ “For Your Love”). “I Can See We’re Parting” er et fascinerende glimt av dette talentet i et tidlig stadium. Singelen er en av fire singler The Mockingbirds ga ut, alle flopper.

Låten er en stillferdig og melodiøs ballade, mer reflekerende enn dramatisk. Tittelen sier det meste – dette er en sang om en avskjed som nærmer seg, men som ennå ikke er eksplisitt uttalt. Det ligger en resignert tone i både teksten og arrangementet, som bygger seg rolig opp uten å ty til store virkemidler. Den holder seg i et lavmælt register, noe som gjør den mer moden enn mye annen beatmusikk fra samme tid.

Vokalen – sannsynligvis frontmann Kevin Godley – er behersket og alvorlig, med en sørgmodig undertone som kler stoffet. Harmoniene, som gjerne var en styrke hos The Mockingbirds, brukes sparsomt, men effektivt. Det minner vagt om tidlig Hollies eller The Searchers på sitt mest melankolske, men uten det kommersielle snittet.

Musikalsk er det tydelig at bandet prøver å strekke seg ut over den vanlige beat-formelen. Det er små, subtile detaljer i gitararbeidet og i produksjonen som vitner om ambisjon og finesse – et lite mellomspill her, en dempet trommevirvel der – som gir låta et løft. Men den er også nøktern. Her er intet refreng som inviterer til allsang, bare en dempet konklusjon: Det er over.

Og det er kanskje nettopp derfor den druknet i mengden av mer høylytte og radiovennlige utgivelser. I en tid der de fleste band prøvde å skape hits med umiddelbare riff og hooks, kom The Mockingbirds med en låt som krevde tålmodighet og innlevelse. Det er popmusikk med en indre monolog, og sånt tøys hadde ikke travle tenåringer tid til i 1965

New Musical Express:

MOCKINGBIRDS (Columbia) colourfully harmonise rockaballad “I Can Feel We’re Parting.” Mainly solo voice with humming and organ. The material’s not very strong. “Flight Of The Mockingbird” is a fluffy instrumental.

(Derek Johnson)

The Zephyrs: “I Just Can’t Take It” (Columbia) (1965) *****

The Zephyrs er et navn som sjelden nevnes utenfor kretser av britisk beatentusiaster, men med “I Just Can’t Take It” leverte de en kort og intens singel som i dag står igjen som et prakteksempel på det tidlige 60-tallets oversette pophåndverk. Utgitt i 1965, midt i en tid da det regnet nye singler fra ukjente band, er dette en låt som både bærer spor av samtidens sound og vitner om en desperasjon og nerve som gir den særpreg.

Allerede fra åpningen slår låten inn med fullt driv – her er det ikke noe oppbygging, bare et umiddelbart utløp for frustrasjon. Gitarene kaster seg inn med en energisk tremoloeffekt, og trommene holder et intenst, nesten opprørt tempo. Den følelsesmessige tematikken – “I just can’t take it anymore” – høres ikke som en klisjé her, men som et utrop fra noen som står i døren og skriker. Rått, desperat og merket av verden.

Vokalen er litt hes, med en skarp egg. Det låter mer som en frustrert unggutt enn en trent sanger, og det kler låten. Det tilfører noe autentisk, sårbart midt i det kraftfulle. Harmoniene i refrenget er enkle men effektive, og nærmest pub-aktig, som et rop om hjelp fra et mørkt dansegulv i Leeds en fredagskveld.

Lydmessig ligger låta tett opp til det man kunne forvente av et band inspirert av The Kinks og The Pretty Things – ikke fullt så skitten i lydbildet, men definitivt med mer attitude enn mange av de veldresserte beatgruppene. Den har hverken strykere, orgel eller noe prangende arrangement – bare gitar, bass, trommer og vokal i tett formasjon. Den varer under tre minutter, men oppleves som episk.

Problemet – og kanskje grunnen til at The Zephyrs aldri fikk fotfeste – er at de ikke hadde en umiskjennelig identitet. “I Just Can’t Take It” kunne i prinsippet vært gjort av flere andre grupper. Men det den har, er energi, oppriktighet og et snev av uro som føles ekte. Det er musikk for dem som ikke har orden på følelsene – og som ikke prøver å skjule det. Hvilket jo er en beskrivelse av The Who. Ingen dårlig sammenligning.

New Musical Express:

The sad, wistful lyric of “I Just Can’t Make It” is compellingly harmonised by Columbia group the ZEPHYRS, with organ and a pulsating rhythm. Not obvious chart material, but an excellent performance.

(Derek Johnson)