Lørdag 9. mai 1970, 55 år siden på dagen. USA trues av krise, Fredsbevegelsen er på marsj. Den skulle bare visst. Fredsbevegelsen, altså. 2025 er ikke i godlune. I 1970 var ting stort sett som det pleide, barna dør i trafikken, restaurantgjester blir mishandlet av betjeningen, Norges lover beskytter hunder mer enn barn, Sarpsborg har nettopp slått Fredrikstad og appelsiner smaker godt. Dessuten har “Abbey Road” passert 25 000 solgte eksemplarer, hvilket gjør den til den første Beatles-LP’n som kvalifiserer til sølvplate i Norge.

Forsiden på ukens NME er helt gyselig og reklamerer for den like gyselige singlen til det engelske fotballandslaget. De ble sendt hjem litt tidlig, banket av tyskerne. England ledet 2-0, Tyskerne vant 3-2 etter ekstraomganger, ikke uventet. Baksiden på NME var viet utgivelsen av Beatles’ “Let It Be”-album. Mye koseligere å se på.

Men mindre koselig var det at albumet ble slaktet sønder og sammen av Alan Smith, en Liverpool-bekjent av gruppen som gikk så langt (han kalte albumet en “papp-gravsten”) at han måtte slå kontra i den neste ukens utgave av avisen.

NMEs nyhetssider meldte bl.a.:

… at Cliff og Hank skal til Lappland og lage en BBC-spesial.

… at Apple samler stoff til en stor dokumentarfilm om The Beatles, den vil angivelig ha verdenspremiere til jul.

… at Blind Faith er oppløst, Clapton er i gang med å samle et nytt lag, med utgangspunkt i to vestindiske musikere.

… at Rolling Stones’ Europa-turné starter i Malmö 30. august. Norge står ikke på listen.

Ukens topper på single- og LP-listen i England. Optimistisk fotball-allsang. England har til dags dato ikke fått med seg world cup-troféet hjem en eneste gang siden 1966.

***Ganske mange sterke innslag på denne TOP 30-listen. Over halvparten er verdt å ha.***

***En LP-liste med Beatles-smak. Her er McCartney, Ringo og “Abbey Road”, og “Let It Be”-albumet er meldt over hele avisens bakside. Høy klasse på de fleste innslagene ellers også.***

En aldri så liten spilleliste for denne maidagen i 1970. To av låtene som omtales er ikke å finne på Spotify, men jeg har link til YouTube på dem: Savoy Brown og Southwind:

Og så en gjennomgang av ukens singlenyheter som fortjener å nevnes. Ikke nødvendigvis fordi de er så gode. Her har jeg alliert meg med ChatGPT for å se hvordan min gode AI-venn takler utfordringen. Ikke så veldig bra, skulle det vise seg. ChatGPT er en døgenikt som ofte velger lettvinte løsninger, og som kan finne på å skrøne sammen facts som ikke er facts, men altså rene skrøner. Utfordrende, med andre ord. Vi har kranglet oss gjennom disse tekstene, her er blitt korrigert og motkorrigert, og hele tiden blir jeg møtt med en kvalmende velvilje fra den kunstige hjernen. Resultatet finner du under. GPTs innspill, nennsomt korrigert av meg, gjerne med nye innspill, hvilket gir totalt omjusterte forslag, ikke alltid til det bedre, fra GPT. Jeg må rett og slett holde lømmelen i ørene, og selv da kan jeg aldri føle meg for sikker.

Jeg har inkludert de opprinnerlige anmeldelsene som sto i datidens NME.

Stjernene er mine.

The Beach Boys: “Cotton Fields” (Capitol) ****(*)

En av de merkeligste utgivelsene i Beach Boys’ katalog, og samtidig en av deres største overraskelser internasjonalt. “Cotton Fields” ble skrevet av blueslegenden Lead Belly på 1940-tallet, og The Beach Boys spilte den først inn til albumet “20/20” i 1969, der Brian Wilson stod for produksjonen. Men Brian var da allerede på vei ut av sjefsstolen, og hans versjon – saktegående, tung på harmonier og banjo – manglet sting. Bandets nye energibunt, Al Jardine, mente låten hadde mer potensial, og produserte en forbedret versjon for singleutgivelse.

Resultatet er en radikalt annerledes innspilling: raskere, strammere og med et Creedence-aktig driv. Al fikk hjelp av den anerkjente steelgitaristen Orville “Red” Rhodes og låten ble spilt inn i Nashville – uvanlig for gruppa – med et lydbilde som har mer til felles med countryrock enn med California-surf. Og det virket: mens USA ignorerte singelen fullstendig, ble den en stor hit i Europa og Australasia, og nådde 2. plass i Norge.

Vokalarrangementene er fortsatt uimiskjennelig Beach Boys, men her er de underlagt rytmen og drivkraften, ikke omvendt. Det gir låten et uventet fraspark – mer landevei enn strandliv. Men det er ikke alle fans som har satt pris på det radikale stilskiftet. “Den minst Beach Boys-aktige Beach Boys-singelen noensinne,” mente en britisk kritiker da den kom ut.

Likevel: “Cotton Fields” er et godt eksempel på hvordan bandet i post-Brian-æraen forsøkte å finne en ny identitet. Og selv om de aldri ble helt komfortable i countrydrakt, beviser denne singelen at de fortsatt kunne treffe en nerve – om enn litt utenfor sin egen komfortsone.

New Musical Express:

Beach Boys Adapt Spiritual

If this title doesn’t immediately ring a bell with you, the song is bound to be familiar as soon as you hear it. Penned many years ago by the near-legendary blues king Huddie Ledbetter, it started life as a sombre spiritual, and has now re-emerged in a totally different light.

It’s been superbly adapted by Al Jardine to the Beach Boys’ distinctive style, and makes an admirable showcase for their unmistakable harmonies and infectious shuffle-surf beat. Because the song is so well known, the listener can sing along with it right from the start — and this, coupled with the smoothly individualistic treatment, should guarantee the boys a place in the Chart. Even though they’ve been inactive for a while and have to regain lost ground.

(Derek Johnson)

Herman’s Hermits: “Bet Yer Life I Do” (Columbia) **(*)

Innen 1970 var Herman’s Hermits langt unna de hysteriske høyder de opplevde i 1965, og “Bet Yer Life I Do” er et klart eksempel på et band som forsøker å henge med i tiden, men snubler i sine egne rutiner. Det britiske popmarkedet var i rask endring, og ska og reggae hadde fått fotfeste gjennom artister som Desmond Dekker, The Pioneers og Jimmy Cliff. Her prøver Hermits å slenge seg på bølgen – med en slags reggaefisert rytme og et karibisk tilsnitt i arrangementet. Det låter hverken autentisk eller særlig overbevisende.

Resultatet er en sang som verken føles genuin eller spesielt catchy. Det er lett å høre at dette er et studioforsøk på å virke moderne, men med stiv rytmeseksjon, altfor pyntelig produksjon og en melodi som ikke kommer noen vei, ender det bare med å høres som et ungdomsband som har sett på Top of the Pops og forsøker å kopiere det de tror er i skuddet. Peter Noone synger som alltid med et glimt i øyet, men han har ikke stemmen til å bære denne typen materiale, og bandet har definitivt ikke kompetansen.

Singelen fikk en beskjeden 19. plass på de britiske listene og ble ignorert i USA, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Den mangler både personlighet og punch – og fremstår mest som en utvannet variant av det som på den tiden var fersk og vital gatekultur.

Men Noone var ikke helt ferdig. Da han året etter forlot Hermits og forsøkte seg solo, fikk han en hit med “Oh You Pretty Things”, skrevet og spilt på av en viss David Bowie – som på sin side snart skulle spise hele det britiske popbildet til frokost. Det gir “Bet Yer Life I Do” en interessant plass i historien: som dødsralling fra et band som ikke maktet å tilpasse seg, men også som springbrett til noe uventet.

New Musical Express:

Herman Goes Reggae

Well, here’s a turn-up for the book! This represents a complete change of style for Herman. Although the accompanying publicity hand-out describes it as blue-beat, the fact is that the Hermits’ new sound is nothing more nor less than reggae!

But let me say right away that it’s highly polished and commercialised reggae. The Hermits sing along with Herman all the way, and the snappy up-tempo ska beat is carried along by pipe-organ, with an orchestral scoring adding depth towards the end.

The song itself has an authentic feel — which isn’t surprising, as it was written by two West Indians — and has a much more catchy melody than the vast majority of material in this idiom. I would think Herman’s popularity will be sufficient to carry it.

(Derek Johnson)

I 1970 var The Troggs på vikende front. De hadde startet tiåret med en rekke hits bak seg – “Wild Thing”, “With a Girl Like You”, “Love Is All Around” – men tiden med primitiv garasjerock og enkle refrenger var i ferd med å svinne hen. “Lover” ble sluppet i et landskap hvor rocken var blitt mer raffinert, eksperimentell eller tung, og Troggs’ enkle, direkte stil fremsto plutselig som både gammeldags og parodisk.

Men “Lover” skal ikke avskrives uten videre. Den har en klar intensjon – å hente fram igjen råskapen fra “Wild Thing” – men resultatet føles halvhjertet. Riffet prøver å være snerrende, men skremmer ingen. Reg Presley gir sitt beste, stemmen har den karakteristiske blandingen av kåtskap og harmløshet, men bærer preg av overspill snarere enn ekte trøkk. Refrenglinjen “Lover, lover, lover” repeteres i det uendelige.

Produksjonen er tørr og flat, med gitarene langt fremme, men uten dybde, og rytmeseksjonen trasker pliktskyldig bak uten snev av driv. Det er som om bandet prøver å spille hardt uten egentlig å mene det. Den stakkato fraseringen og det monotone arrangementet gjør at “Lover” sliter med å komme ut av startblokkene.

Komposisjonen er for enkel til å fascinere og for blodfattig til å overbevise. Det er fascinerende at et band som kunne trylle frem noe så vakkert som “Love Is All Around” i 1967, kan virke så idéfattig tre år senere. “Lover” ble da også en flopp, dømt til å leve som det til evigheten svelger den.

New Musical Express:

Troggs old sound

It’s been ages since the Troggs made their presence felt in the NME Chart and, in order to rectify that lapse, they’ve reverted to their original sound which made them the first of the heavy groups.

There’s a thundering beat, raucous fuzz guitars and a “Wild Thing” type vocal by Reg Presley. Generates a tingling atmosphere of rawness and vitality. In with a chance, although the group’s long spell in the wilderness is bound to prove a handicap.

(Derek Johnson)

Johnny Cash: “What Is Truth” (CBS) ******

Da Johnny Cash slapp “What Is Truth” i februar 1970, var det som om han tok på seg rollen som brobygger mellom generasjonene i en tid da Vietnamkrigen, hippiekultur og borgerrettighetskamp dominerte samtalen. Låten er bemerkelsesverdig: en protestvise pakket inn i countrysangens form, fremført med Cash’ gravalvorlige røst og uforlignelige autoritet. Det er ikke en kampsang, ikke et rop – men et spørsmål, stilt med lavmælt uro og moralsk tyngde.

Cash skrev låten selv, og teksten undrer seg over hvorfor etablissementet frykter ungdommens spørsmål, hvorfor eldre generasjoner dømmer uten å lytte, og hvorfor sannheten blir ignorert. I stedet for å moralisere, ber han om forståelse – både for ungdommene som marsjerer i protest og for soldatene som sendes i krig. Det gjør sangen meget slagkraftig.

Musikalsk er det minimalistisk: en rolig, vuggende rytme med akustisk gitar, sparsom bass og et diskret piano. Men det er teksten og fremføringen som gjør at låten treffer. Det er countryens språk brukt til å si noe som på den tiden var forbundet med rock og folk – og den ble da også godt mottatt utenfor den tradisjonelle countrybasen. Singelen nådde topp 20 i USA og fikk mye radiospilling, også på stasjoner som vanligvis holdt seg unna Nashville.

“What Is Truth” ble til og med fremført for president Nixon i Det hvite hus. Det er vanskelig å forestille seg en mer ladet kontekst: en ung protestlåt fremført av et konservativt ikon – for den reaksjonære presidenten – med en tekst som i klartekst spør hvorfor det er mer respektabelt å dø i en meningsløs krig enn å stille spørsmål ved den hjemme.

Dette er Johnny Cash på sitt mest modige og moderne – ikke fordi han roper høyest, men fordi han tør å snakke sant i en tid hvor det ikke nødvendigvis gavnet karrieren. En av hans viktigste singler fra 70-tallet, og fortsatt urovekkende aktuell.

New Musical Express:

Fans may fall for Cash lyric

A very pertinent question, Johnny! But a purely hypothetical one, because he makes no attempt to answer it! This is one of those monologues in which Mr. Cash specialises — delivered in his dark-brown drawl, it’s reminiscent of “A Boy Named Sue,” except that this is deadly serious as opposed to being funny.

Virtually all spoken, with a bouncy and melodic country-guitar backing from the Tennessee Three, it’s an attempt to put the youth of today into perspective — and to show they’re not nearly as black as they’re painted. I would think this will have far greater appeal in America than here, but the sheer perception of the lyric may entrance the British fans.

(Derek Johnson)

Noen låter fester seg som lim allerede fra første takt – “Yellow River” er en sånn. Fengende refreng, drivende rytme og friskt lydbilde. Det er lett å forstå hvorfor den ble en av 1970s største hits. Bak suksessen ligger en pussig opprinnelseshistorie: Låten ble først spilt inn av The Tremeloes, som valgte ikke å gi den ut. Låtskriver Jeff Christie slettet vokalen deres fra masterbåndet, la på sin egen stemme og dannet like godt bandet Christie rundt resultatet.

Musikalsk har den overraskende muskler. Det er en britisk poplåt som låner fra amerikansk rootsrock – særlig Creedence Clearwater Revival. Den marsjlignende beaten, twangy gitarer og det sumpaktige kompet gir låten en fot i sørstatene, selv om det hele er filtrert gjennom britisk studiopop. Man kan lett høre slektskap til “Down on the Corner”, men med mer glans og mindre grums.

Et interessant særpreg er de små rytmiske avvikene – særlig i versene, hvor cymbalene og gitaren bryter opp det ellers stramme drivet. Det gir en haltende, litt rykkete følelse som på merkelig vis kler teksten: en soldat vender hjem, sliten og ustø. Det kunne blitt klumsete, men ender som tøft – et rytmisk grep som fanger oppmerksomheten og gir låten særpreg.

Teksten selv er nærmest barnslig i sin enkelhet, men nettopp det gjør den så umiddelbar. Dette er ikke Vietnam-realisme, men en idealisert hjemkomst: “Put my feet on the ground, back in the U.S.A.” – uten skyggesider. “Yellow River” er blottet for ironi og mørke: den handler om gleden ved å returnere, å legge uniformen bak seg og finne fred ved elvebredden der hjemme. Det er ikke Vietnam-realisme – det er mer som en musikalsk postkortversjon av hjemkomsten. Christies guttaktige vokal er akkurat entusiastisk nok til å selge det hele uten at det tipper over i det naive.

“Yellow River” gikk til topps i Storbritannia, Norge og en rekke andre land, men ble i USA møtt med enkelte radiobannlysninger – angivelig fordi den “glorifiserte krig”. I virkeligheten glorifiserer den snarere freden etterpå. Oppfølgeren “San Bernadino” gjorde det også bra, men det er “Yellow River” som forblir Christies signaturlåt: en ualminnelig velprodusert, fengende og overraskende smart poptriumf i en tid da mye annet var i ulage.

New Musical Express:

Now, here’s a disc I like very much indeed. It’s straight forward uncomplicated pop and, within this category, it fulfils its function admirably.

The trio, led by soloist Geoff Christie, dispenses a solid fast-paced beat, and the vocal is personable and appealing. Above all, the tune is immensely catchy. With the right breaks, this could happen!

(Derek Johnson)

Anmeldt 11. april 1970

Elvis Presley: “Kentucky Rain” (RCA) *****

Etter det triumferende comebacket i 1968 og suksessen med “From Elvis in Memphis” i 1969, hadde Elvis Presley gjenfunnet stemmen sin – og selvtilliten. “Kentucky Rain”, innspilt i American Sound Studio i Memphis i februar 1969, var et av de siste sporene fra hans kreative indian summer. Låten kom ikke på single før året etter, og ble en moderat hit – #16 i USA, men mer beskjeden i Europa – og står igjen som en undervurdert perle i katalogen.

Skrevet av Eddie Rabbitt og Dick Heard, en countrysoul-ballade med tydelig narrative ambisjoner. Teksten forteller om en mann som leter etter en kvinne som har forlatt ham, mens regnet høljer ned over Kentucky. Det kunne lett blitt klissete eller teatralsk – men Elvis leverer med en intensitet som både er kontrollert og dypt følelsesladet. Han bygger vokalen lagvis, starter rolig og lavmælt, men løfter det hele mot et klimaks med dramatisk kraft.

Arrangementet er klassisk Memphis: elektrisk piano, flygel, svulmende strykere og et stødig rytmepreg. Og bak tangentene sitter en viss Ronnie Milsap, som da var en ung og relativt ukjent studiomusiker. Hans spill gir låten en egen fuktig varme som matcher tekstens regntunge landskap. Det er en ballade med filmatiske kvaliteter – du ser nesten motellskiltene blinke og regnet strømme nedover frontruten.

Men det er også noe uforløst her. Produksjonen – ved Chips Moman – er kanskje litt for glatt, og strykerne blir tidvis vel påtrengende. Det er lett å savne mer jordnærhet i miksen. Hadde låten fått stå alene med en mindre svulstig innpakning, kunne den kanskje truffet enda hardere. Den mangler rett og slett det lille ekstra som gjør de store balladene tidløse.

En regntung, hjerteknust roadmovie av en sang, altså, med Kongen tilbake bak rattet.

New Musical Express:

Elvis not quite so commercial

I like this infinitely better than El’s last one. Because for my money, almost anything is preferable to the sickly sentiments of “Don’t Cry Daddy.”

Sad to say, though, I don’t think this is quite as commercial — both from the point of view of melody content and gimmick appeal. Mind you, it’s a masterly interpretation by Elvis, who really sells the song to utmost advantage.

The verses are relatively quiet and intimate, then the routine explodes into pulsating life in the chorus hook, in which Presley is joined by chanting girls and an all-happening backing.

It’s an excellent production technically and although the song itself has certain shortcomings, I’m sure El’s new-found popularity will ensure its success.

(Derek Johnson)

The Doors: “You Make Me Real” (Elektra) ***

Av alle låtene The Doors kunne valgt som single fra albumet “Morrison Hotel”, er “You Make Me Real” et mildt sagt overraskende valg. Den har riktignok et rått, boogiebasert driv, og Jim Morrison freser ut teksten med sin sedvanlige erotiske kraft, men som A-side i 1970 fremstår den som et ubesluttsomt valg – et albumkutt mer enn en radiovennlig singel. Med sitt tette klubbgroove og Ray Manzareks elektriske pianospill i front, er dette Doors i live-modus, ikke som studio-perfeksjonister.

Det gjør ikke låten uinteressant – tvert imot: her er bandet jordnært og snerrende, med blues i blodet og en rufsete energi som minner om Steppenwolf eller tidlig ZZ Top. Men refrenglinjen “You make me real” gjentas så ofte at det nærmer seg det monotone, og strukturen mangler det episke eller dramatiske løftet som er typisk for deres beste låter. Den lander litt for ofte på samme sted som den startet.

Enda merkelig er det at det som var B-siden i de fleste markedene – “Roadhouse Blues” – ikke ble løftet frem som A-side. I USA og Skandinavia gjemte man denne juvelen på baksiden, og her snakker vi selve definisjonen på en klassisk rockeklåt. Rullende riff, pulserende groove og Morrison i røff, alkoholisert vokalform; “Roadhouse Blues” ble en live-favoritt og en av bandets mest slitesterke låter. Den oser av liv, støv, svette og saloon-psykedelia, og i ettertid er det nesten ubegripelig at den ikke fikk skinne på A-siden.

Britene? De valgte å fjerne “Roadhouse Blues” – og erstattet den med “The Spy”, et godt albumkutt, javisst, men det mørke, snikende nummeret mangler alt som kjennetegner en radiosingle. Det fremstår som en uforståelig beslutning, og gjorde at den britiske utgaven av singelen – nå en kombinasjon av et middelmådig A-spor og et introvert B-spor – forsvant i stillhet.

I Skandinavia derimot – og ikke minst i Norge – kom singelen altså med “Roadhouse Blues” som bakside. “You Make Me Real” er en interessant fotnote, men det er B-siden som lever evig.

New Musical Express:

I’ve never been an ardent fan of the Doors, but I must admit they’ve got a great sound going on this track. It’s an out-and-out rocker, and it bulldozes along like crazy.

Strident guitars, an uninhibited solo vocal, rattling piano and some really inspired drumming make this one of the most electrifying and breathtaking discs the group has ever recorded.

(Derek Johnson)

Southwind: “Boogie Woogie Country Girl” (Harvest) ****

Her kommer en kultfavoritt for de innviede: “Boogie Woogie Country Girl” fra det amerikanske bandet Southwind, hentet fra deres album “Ready to Ride”, og utgitt som single i 1970. Dette er et band som aldri fikk noe egentlig gjennombrudd, men som i ettertid har en viss status blant samlere og rootsrock-entusiaster – ikke minst fordi John “Moon” Martin, senere kjent for å ha skrevet “Bad Case of Loving You” (for Robert Palmer), var medlem. Men her er det en helt annen nerve: rå, sydstatsinfisert rhythm & blues, filtrert gjennom en slarkete, garasjeaktig produksjon.

Låten er en cover av en sang skrevet og først spilt inn av Doc Pomus og Reginald Ashby – mest kjent via Big Joe Turners versjon fra 1956. Southwind drar den ut i grøfta og gir den en rusten rock’n’roll-oppdatering som lyder som om Canned Heat tungt bevæpnet med Jerry Lee Lewis, har tatt turen til Nashville. Det er boogie fra bunnen av støvler og skitne barkrakker, med munnspill, dundrende piano og et tungt, svett groove. Det svinger, og det svinger hardt.

Men det er også rotete. Vokalen bærer preg av lystig fyll og en viss mangel på kontroll, og bandet høres som de balanserer på kanten av sammenbrudd hele veien – hvilket i denne genren ikke nødvendigvis er en svakhet. Tvert imot tilfører det et autentisk preg: dette er ikke musikk for salongene. Det er låvedans med brennende bourbon på peishylla.

Singleformatet kler likevel ikke låten helt. Den kunne med fordel vært lenger, mer utbrodert, kanskje enda løsere i snippen. I komprimert form føles det nesten som en teaser – et råkutt som hører hjemme i en svett klubb eller på en livlig B-side, ikke som en radiohit. Og det ble den da heller ikke. Den fikk lite oppmerksomhet utenfor enkelte amerikanske college-stasjoner.

New Musical Express:

You don’t often find a disc whose title gives the game away so completely as this one! It’s an up-beat raver in the late 1950’s tradition — blatant rock’n’roll, with a touch of Jerry Lee Lewis piano for good measure. An energetic, stimulating offering from this U.S. group.

(Derek Johnson)

Savoy Brown: “A Hard Way To Go” (Decca) ****

Når man snakker om britisk bluesrock fra slutten av 60- og starten av 70-tallet, er det gjerne Fleetwood Mac, Ten Years After eller Chicken Shack som trekkes frem. Men Savoy Brown var også med fra starten – og “A Hard Way to Go” fra 1970 er et av bandets mest distinkte bidrag til sjangeren. Det er en kort, pludrende, rett-på-sak singel, uten dikkedarer, og med en tittel som like gjerne kunne vært en kommentar til bandets kommersielle skjebne.

Låten åpner med et riff så hardkokt og tett at det nesten høres amerikansk, og man merker fort at Savoy Brown hadde blikket rettet over Atlanteren snarere enn mot sine britiske samtidige. Det er tung boogie, seig blues og rett-fram riffrock i skjønn forening. Vokalist Chris Youlden – som forlot bandet kort tid etter – leverer teksten med autoritet og nedstemthet i stemmen, som en mann som vet alt om å gå “the hard way”.

Kim Simmonds’ gitarspill er som alltid stødig og smakfullt, men aldri flashy – han holder det jordnært og riffbasert, som om hele låta er bygget rundt en lang spasertur med dårlige sko. Produksjonen er tørr og direkte, som en live-take i et røykfullt studio: ingen effekter, ingen lag på lag – bare bandet, rett i trynet. Det kler materialet godt.

“A Hard Way to Go” ga ingen kommersiell uttellingen, men har i ettertid blitt stående som en kultfavoritt, ikke minst fordi den fanger bandet i sin mest fokuserte form. Det er en låt med driv, karakter og ryggrad – og samtidig et slags farvel til Youlden, som hadde vært med å forme bandets særegne blanding av britisk blues og amerikansk roots.

Den står i dag som et av Savoy Browns sterkeste øyeblikk – og et bevis på at britisk blues kunne være mer enn bare gitarsoloer og “smokestack lightnin’”. Dette er arbeidsklasse-blues og musikalsk disiplin, pakket inn i to og et halvt minutts tung boogie. En sang som ikke roper høyt, men som går tvers igjennom bakken og ned i kjelleren.

New Musical Express:

A British group that’s very popular in the States, though its appeal has so far been somewhat limited over here. I feel this newie will also have a restricted impact, because it’s honest down-to-earth r-and-b. Praiseworthy of its kind, it’s reminiscent of Georgie Fame’s early songs.

(Derek Johnson)

Tom Paxton: “Forest Lawn” (Elektra) *****

Av alle de amerikanske visesangerne som slo igjennom på 60-tallet, var Tom Paxton blant de mest skarpe, satiriske og samtidig menneskelige. Han kunne skrive alvorlige protestsanger og lune hverdagsballader med samme stø hånd – men av og til tok han på seg spotterens kappe. “Forest Lawn” fra 1970 er en slik låt, og en av hans mest bisarre og samtidig fornøyelige utgivelser. Det er ikke en vanlig single – det er en musikal-lignende, makaber kabaret om døden, Hollywood og amerikansk begravelseskultur.

“Forest Lawn” – som refererer til den faktiske og svært glamorøse gravlunden i Glendale, California, hvor utallige stjerner ligger begravet – er en sylskarp parodi på amerikansk kitsch, spunnet rundt ideen om at selv døden må være smakfull, designet og selvsagt dyr. Teksten beskriver en forteller som drømmer om å hvile på “a simple, white marble slab with a big, gold-lettered name,” omgitt av liljer, duepyntede fontener og sorgkledde skjønnheter. Det er mørkt, hysterisk og ubehagelig presist.

Musikalsk er det teatralsk: orkestrert med flerstemt koring, showtune-akkorder og en crooner-lignende fremføring fra Paxton som understreker det ironiske i teksten. Det høres ut som noe som kunne vært sunget av en Disney-karakter med dødsangst – noe som bare gjør satiren sterkere.

Som single er “Forest Lawn” selvsagt et merkelig valg – fri for refreng med hektekroker, ingen groove, og teksten er så tettpakket med ironi at det neppe fenget radiostasjoner. Men for den som hører etter, er det en briljant, liten monolog om amerikansk overfladighet, sett gjennom brilleglassene til en mann som åpenbart har lest Sinclair Lewis og sett for mye reklame. Den ble faktisk senere covret av The Statler Brothers, men mistet da brodden – hos Paxton er det sarkasme med giftpiler.

“Forest Lawn” er med andre ord ikke din gjennomsnitt popsang, men et øyeblikk av bitende satire, levert med melodiøs eleganse og undertrykt raseri.

New Musical Express:

A tongue-in-cheek ditty with a bouncy beat, in which Tom details what he would like at his funeral! Casually related in his inimitable folksy style, with acoustic guitar backing. Amusing — specially the slow-paced hymn-like middle section. But certainly not for the Chart.

(Derek Johnson)

Matthews’ Southern Comfort: “Ballad of Obray Ramsey” (Uni) ****

“Ballad of Obray Ramsey” er en av de mer oversette singlene fra 1970, og et tydelig uttrykk for Iain Matthews’ evne til å smelte sammen britisk folkrock og amerikansk roots på en måte som både låt ekte og tidstypisk. Her hedrer han den amerikanske old-time-banjospilleren Obray Ramsey – en artist med dype røtter i Appalachene og et navn de færreste hadde hørt om, men som tydelig hadde gjort inntrykk på Matthews etter tiden i Fairport Convention og hans søken etter et mer personlig uttrykk.

Låten er et lavmælt, nærmest andektig stykke countryfolk, der melodien glir frem i et stødig, men sakralt tempo. Stemningen er melankolsk og betraktende, og teksten spinner et bilde av Ramsey som en gåtefull skikkelse, båret av tradisjon, på en fjellvind. Det handler mindre om fakta enn om følelse: om en kunstner som lever i skyggen av sin egen klang.

Arrangementet er typisk for Matthews’ Southern Comfort-periode: akustiske gitarer, pedal steel, subtil koring og en vokal som alltid balanserer mellom det sårbare og det distanserte. Her er det ingen overdrivelser – bare respekt, varme og en vemodig skjønnhet. Samtidig kan låten virke for lavmælt til å gjøre inntrykk ved første lytt. Den sniker seg inn, og krever en viss tålmodighet – ikke ulikt mange av inspirasjonskildene den hyller.

Som single var den derfor kanskje dømt til å forsvinne blant mer umiddelbare og poporienterte låter. “Ballad of Obray Ramsey” satte ikke spor etter seg på hitlistene, og ble raskt forbigått av bandets definitive hit samme år – deres cover av Joni Mitchells “Woodstock”. Men sett i ettertid er dette en perle: en poetisk hyllest til en musikktradisjon som sto langt fra både hippier og hitlister, men som levde videre i stemmer som Matthews’ egen.

New Musical Express:

And “Southern” is the operative word here, because this is a fast and furious bluegrass number. Banjo is prominent in the backing of this story-in-song, and there’s a zinging steel guitar and driving beat.

If you dig the “Beverly Hillbillies” type of music, you’ll go for this — specially as the repetitive chorus has a catchy hook.

(Derek Johnson)

Marvin Gaye: “Abraham, Martin and John” (Tamla Motown) ******

Da Marvin Gaye slapp “Abraham, Martin and John” på single i 1970, sto han med én fot i Motowns polerte hittradisjon og én i den nye, samfunnsbevisste soulretningen han snart skulle revolusjonere med “What’s Going On”. Låten er i utgangspunktet en cover – skrevet av Dick Holler og først gjort kjent av Dion i 1968 – men Gaye gjør den til noe helt annet: en lavmælt, meditativ og dypt følt klagesang over tapte håp og ledere som aldri fikk fullføre det de begynte på.

Den ærer tre historiske skikkelser – Abraham Lincoln, Martin Luther King Jr. og John F. Kennedy – men det er i stemmen til Gaye at det virkelig gjør vondt. Der Dion var reflekterende og mild, er Marvin sårt søkende, nesten resignert. Når han synger “didn’t you love the things that they stood for?”, er det ikke som en distansert historieleksjon, men som et åpent sår. Han spør ikke bare hvorfor de døde – han spør hvorfor vi fortsatt lar håp dø med dem.

Musikalsk er innspillingen strippet ned til det essensielle: akustisk gitar, lavmælte blåsere, og Gayes silkemyke vokal som glir gjennom lydbildet i bønnfallende ro. Dette er ikke en soulballade i klassisk Motown-forstand – det er en sørgmodig vise, en moderne spiritual. Og nettopp derfor traff den overraskende bredt.

I hjemlandet gjorde den det respektabelt på R&B-listene, men det var i Storbritannia den virkelig slo an: “Abraham, Martin and John” nådde helt opp til 7. plass på de britiske listene, noe som viser hvor sterkt budskapet resonerte på tvers av både genre og nasjonale grenser. I et år preget av politisk uro og kulturell omstilling, ble Gayes lavmælte elegi et stillferdig samlingspunkt.

Singelen peker også tydelig frem mot “What’s Going On”. Man hører allerede her hvordan Marvin Gaye vender blikket bort fra kjærlighetens private drama og ut mot samfunnets større tap – med empati, verdighet og en stemme som ikke hever seg, men heller synker dypere. Det er ikke blant hans mest spilte sanger i dag, men det er et av de øyeblikkene som virkelig varslet at Marvin Gaye ikke lenger bare var Motowns smørsanger – han var i ferd med å bli en samvittighet.

New Musical Express:

A sombre Mr. Gaye

The gentlemen in the title are Messrs. Lincoln, Luther King and Kennedy, and this is a song in memory of those martyrs. As such, it will obviously have greater appeal in the States than over here — more particularly as we seem to be getting a surfeit of these “tribute” numbers.

Beautifully handled by Marvin, with a suitably sombre and thought-provoking lyric, plus a gorgeous stringy backing that gives it a totally different complexion from the usual Tamla sound. But the melody’s a bit weak, and seems to have taken a back seat in favour of the lyric.

(Derek Johnson)

Anmeldt 18. april 1970

The Jackson 5: “ABC” (Tamla Motown) ****

“ABC” er en av de mest gjenkjennelige og suksessrike singlene til The Jackson 5 – en energibombe av en låt som på mange måter destillerer Motowns evne til å lage hits som både var sofistikerte og umiddelbare. Den gikk rett til topps i USA og skjøv til og med The Beatles’ “Let It Be” ned fra førsteplassen. Musikalsk er det lett å forstå hvorfor: produksjonen er tettpakket, dynamisk og drivende – knall fra Motowns internprodusent-team The Corporation, som kokte sammen et lydbilde hvor alt sitter i kroppen før man har rukket å tenke.

Men så var det dette med vokalen – og med hele prosjektet Jackson 5. For noen er Michael Jacksons barnestemme selve definisjonen på pur popglede: uanstrengt virtuos, fylt av glød og timing, med en naturlig følelse for soulfraseringer som knapt var til å tro fra en tolvåring. For andre er det noe dypt forstyrrende ved å høre et barn synge tekster som spiller på romantiske (og av og til erotiske) temaer med voksen klangbunn. “ABC” er riktignok uskyldig nok på overflaten – “learning love like you learn your ABCs” – men det er ikke til å komme fra at uttrykket og arrangementet speiler voksen soul snarere enn barnlig lek.

Det er en poplåt konstruert som et funk/soul-kjøretøy for et barn, og det gir den en slags kunstig dualitet: på den ene siden uimotståelig profesjonell, på den andre siden påfallende iscenesatt. Og det er der det skurrer for mange. For Michael Jackson, med sin barnlige hyl og eksplosive energi, synger ikke med barnets naive stemme – han synger som en voksen mann i en barnekropp, og det kan gjøre lytteren ukomfortabel, enten man merker det bevisst eller ikke.

Likevel: “ABC” er en mesterlig produsert låt, med koringer som freser, basslinjer som danser og en struktur som føles helt naturlig, selv i sin hyperaktive tilstand. Den har inspirert generasjoner av popartister, og står som en av Motowns definitive 70-tallsutgivelser. Men den etterlater også et uuttalt spørsmål: hvor går grensen mellom barnepop og voksen pop i en industri som ikke alltid vet forskjellen – eller bryr seg?

New Musical Express:

Jackson 5 even more exuberant

Dynamic and beaty though it may have been, I personally did not regard “I Want You Back” as a particularly memorable Tamla disc. I’m quite sure that the basic appeal of the record was to be found in the novelty of the child lead singer.

For its follow-up, the group has stuck to its chart-topping formula — the same composers and producers, the same sound, and practically the same melody! But if anything, this is even more exuberant and spirited.

The walloping beat is irresistible, and I must admit that young Michael Jackson radiates energy and a surprising degree of personality for one of such tender years.

The lyric is as gimmicky and banal as the title suggests. The whole routine is instantly commercial and it’s bound to be a thumping great hit.

(Derek Johnson)

Klipp fra New Musical Express 9. mai 1970

***Jeg kjøpte mitt eksemplar av albumet hos H.P. Hagen i Bogstadveien mens jeg gikk postruten min. Bar den flotte pakken i postvesken, smugtittet av og til, gledet meg til å komme hjem.***

Alan Smith gikk langt over streken her, og han skulle fortsette sin ferd rett inn i Beatles-konflikten hvor han valgte så tydelig side, at omtalene hans av Pauls plater de neste årene var pinlig farvet av antipati. Han sparket så til de grader Paul mens han lå nede. Ikke mye til journalistikk.

***Det nye Move. Matros Jeff Lynne har nettopp mønstret på, og vil stige meget kjapt i gradene, faktisk helt til admiral.***

***Heldigvis holdt den forrykte og eldgamle redaktøren Andy Gray (alias Allen Evans) kleptofingrene unna King Crimson. Nick Logan var ca en million ganger mer kompetent, så der var leserne heldige.***

Denne elsket vi som hadde vært på sesjon, for eksempel Tormod og jeg. Vårt møte med Forsvaret skjedde 18. mai 1970 på Akershus. Vi klarte ikke å overbevise offiserene og psykologen slik Arlo Guthrie greide. Synd at ikke filmen kom til Norge tidligere.

***Merkelig nyhetsnotis. Et fotoboks-foto av Leonard, tatt uken før i New York.***

***Den tradisjonelle halvsiden til EMI. Studerte alltid den nøye.***

Med “Back Home” på topp i England og Robban i Norge, kan man trygt si at denne uken for 55 år siden ikke går inn i historiebøkene.

***De norske listene var ikke de beste man har sett, men Beatles og beatler satte sine spor.***

***Først med “Abbey Road” klarte Beatles å krysse sølvgrensen på 25 000 eksemplarer. Ingen av de foregående LP’ne solgte så mye. Men alle singlene gjorde, om det er noen trøst.***

***Kinematografene i Oslo hadde et rikholdig og variert tilbud. Jeg var på flere av de som er nevnt her.***

***Det var mye å se i utkanten av sentrum også. Ikke minst i Bærum.***

Alle disse så jeg på kino i mai 1970. De fascinerte meg dypt og inderlig. “Vokskabinettet” ble ikke vist i 3D i 1970, men min mor så den i det formatet da den var ny, på 50-tallet, og hun fortalte meg at hun aldri senere i livet hadde kjent maken til angst som den Vincent Price ga henne i 3D.