Gudfaren 2
En samtale med Barry Matheson,
Oslo, oktober 1995
Publisert i Vi Menn, 13. november 1995 (Farvefoto: Håkon Bonafede, resterende bilder velvillig utlånt fra Barrys egen saming)
Barry Matheson (54) er mannen få har hørt om, men som alle har merket. Han satte Norge på popkartet i 60-årene. Han ”oppfant” salgshyllene som tilbyr musikk på bensinstasjonene. Han leverte Fugledansen og Ballongdansen til Ola Nordmann. Han sto bak Gary Holton & Casino Steel og Dance With A Stranger. Han har veltet seg i suiter og limousiner. Musikerne kaller ham pappa.
De fleste som har levd litt vet hvilken prøvelse det kunne være å gå på restaurant i 80-årene. Når du minst ventet det, satte det bulgarske orkesteret i gang med "Fugledansen", og dermed kom 30- og 40-åringene travende så bord veltet og drinker skvatt for å karre seg gjennom det mest hjernedøde kollektive bevegelsesregister man har sett på et dansegulv.
Mens dette pågikk satt Barry Matheson et eller annet sted og ble rik. Det var nemlig han som hadde den norske eneretten på "Fugledansen". Og han kunne mer: "Ballongdansen". For en billig penge kjøpte Ola Nordmann pakken som inneholdt en kassett med ballongdans, en blank kassett og tre uoppblåste ballonger. En fest-høydare i alle hjem for lett overvektige menn og kvinner med usunn kroppsfarge og fremtredende mangel på selvkritikk.
Barry Matheson (54) dømmer ingen. Hans livsmotto er å skaffe til veie det folket ønsker. Enten det er Dance With A Stranger eller coverversjonsplaten "Hammond A Go Go". Han er en av de mest sentrale og garvete bakmenn i norsk underholdningsbransje.
Han kler i øyeblikket tittelen salgsdirektør i PolyGram, Norges største plateselskap. Er seriøs som pokker i høyt tempo med breddfull filofaks og to mobiltelefoner i lomma. Det siste ifølge Stein Groven alias Casino Steel.
– Jeg har hatt et sjovt liv: Suitene, limousinene, egen reservert etasje i en jumbojet... Det var stort. Men det er ikke noe jeg higer etter i dag.
Det skrangler i gull
Musikerne kaller ham pappa. Hele bransjen omtaler ham med respekt. Men alle har en historie om Barry. For Barry Matheson er ikke din gjennomsnitts-platedirektør. Han er underholdningsbransjens svar på "Elg i solnedgang". Knut Hamsun kunne ha oppfunnet ham. Barrys fortid er preget av rysjeskjorter, skranglende gullenker, høy sigarføring og reisende i alt mellom himmel og jord.
– Det med gullet er en misforstått greie fra min ungdom. Tenkte vel sånn at gullet er symbolet på at you’ve made it!. Men jeg har vokst fra det nå.
Sier han og glemmer rent den skranglete kjettingen av en gullklokke han bærer rundt håndleddet.
– Å, den, ja! Ja, men den er gammal. Hva skal jeg gjøre med den ellers? En kvart kilo 18 karat. Kan ikke bare hive’n, heller!
Han har en dyp og mandig røst. Og gikk ikke av veien for å vise den fram offentlig. Både som sanger i Scarlet Pimpernells fra Jessheim tidlig på 60-tallet, og som konferansier og tivoli-oproper: Kom nærmere! Kom nærmere! Store gevinster!
Silurtidens Barry, her i Scarlet Pimpernells, forkledd som Rolf Riktor.
Barry gjorde unna krigen i Sverige. Moren og faren, som begge er engelske, flyktet dit da tyskerne rullet inn over Norge. Fatter’n forsvant ut av historien i 1945. Barry var knapt fire år og har ikke sett ham siden. Han beholdt sin mors familienavn og sitt britiske pass, slo seg ned på Jessheim og var allerede gift og far da han var 20.
– Jeg tok showbiz alvorlig. Jeg hadde jo en familie å forsørge. Jeg skjønte tidlig at min fremtid ikke lå som sanger. Da hadde jeg mer sans for impresario-biten og det å være manager.
Concorde eller ingenting!
Planene hans slår ikke alltid til. Da han dro over hele Stax-showet med Otis Redding, Booker T og Percy Sledge til Norge på 60-tallet, røk han på et tap på 100 000 kroner. Store penger den gang. Ola Nordmann var ikke rede for afroamerikansk-galla i Njårdhallen. Han tjente det riktignok inn igjen takket være konserter med poporkestre som The Kinks, The Small Faces og The Who.
Forsiden på POP-revyen etter soul-showet i Njårdhallen. Barry tapte 100 000 kroner på begivenheten.
Det er de som hevder at hans suksess som manager for Gary Holton & Casino Steel tidlig på 80-tallet kom i grevens tid. Det ga ham en ny runde med ekstravagant livsførsel. Og er det noe Barry kan, så er det det. I Gary Holton fikk han en helhjertet støttespiller.
– Ikke faan om vår manager skal bruke vanlig rutefly! Concorde eller ingenting!
Sa Gary. Og mente det.
– Men jeg tror nok at vårt uryddige forhold til økonomi ble for mye for’n Barry.
Legger Casino til i dag. Med en munter sidelatter.
Duoen Gary Holton & Casino Steel kalte seg opprinnelig Lipservice og var en kvartett. Her med Geir Waade og Jon Petter Westerlund (J.P. West) i Det Nye i november 1980. Barry lanserte faktisk gruppen i Det Nye, med “Goodnight Irene” på Det Nye-kassetten høsten 1980, som han fulgte opp med “Ruby (Don’t Take Your Love To Town” på Det Nye-kassetten for 1981.
Ikke for det. Barry vet hva det gjelder. Det var tider da det alltid stod en Bentley med sjåfør parat på Heathrow når Mr. Matheson – iført ulvepels – skulle gjøre forretninger i London.
– He he. Ulvepelsen henger vel i skapet hjemme på Jessheim. Er lenge siden jeg brukte den nå.
Under den årlige Midem-festivalen i Cannes var han en stund svært synlig fra altanen rett over hovedinngangen på Hotel Carlton. Fast suite for Barry, det. Med ulvepels og champagne satt’n der og vippa på stolen – og syntes.
The Vanguards i Cannes; fra venstre: Bjørn Nordvang, Johnny Sareussen, Freddy Lindquist, livvakt Knut Sæther og Barry Matheson. Sistnevnte selvfølgelig poserende i forgrunnen. Sjekk for øvrig guttas silkejakker – spesial-sydd av designer Ellen Waaler! Ingen hadde hørt om Vanguards i Cannes, men Barry sørget for at de ble husket, de (inkludert Barry selv) så jo ut som en million dollars og nesten Beatles. (Foto: velvillig utlånt av Bjørn Nordvang)
18 mil for en biff
Livsstilen hadde han med seg fra 60-tallet da han var manager for en rekke norske orkestre, og da særlig for The Vanguards (med Terje Rypdal i besetningen). Han så mer ut som popstjerne enn popstjernene selv.
En historie som Barry ikke går god for, men som platedirektør Audun Tylden insisterer på er den om en tur til Stockholm. Barry sto i resepsjonen på Plaza for å sjekke ut Vanguards og seg selv. Da øynet han en riktig lekker, liten sak som satt i tweedskjørt og dinglet med bena borti sofaen. Barry nølte ikke et sekund:
– Vad tycks om min skjorta?
På flytende svensk, selvfølgelig. Når Barry passerer en landegrense, slår han umiddelbart over i det lokale tungemål. Flytende, vel å merke – og det hvor som helst i Vest-Europa! Send Barry over Svinesund-brua, og han er i gang!
Vel, damen tyckte avgjort om Barrys skjorte, hvorpå manageren utbrøt med fynd og klem:
– Ja, tacka faan, den kostade 500 spenn!
Den samme Barry lot seg ikke stoppe av stengte restauranter i Gävle. Igjen med The Vanguards på slep. Han tok bare en telefon til Berns i Stockholm, bestilte bord og to biffer til manns.
Vanguards-sanger Bjørn Nordvang:
– Vi kjørte 18 mil for å få en biff! Det verste var at det ga Barry mersmak. Vi har kjørt opptil 25 mil for biffen på Berns. Barry var rundhåndet med tipsen også, vet du. En hundrings til dørvakta, en hundrings til toalettvakta. Hele runden. Etter det var det bare bukking og skraping når vi kom. Rett forbi køen, selv om vi stilte i dongeri.
Barry syntes. Over alt. For norsk underholdningsliv var det en stor fordel i 60-årene. Både for de gruppene han styrte, og da særlig The Vanguards, og for det popinteresserte publikum som i noen år kunne velge og vrake i konserter med den tids mest populære navn.
Samme uke som The Zombies gikk til topps i USA, spilte de på kommunehuset på Nannestad. Barry med sin prikkfrie engelsk, sin manipulerende dyktighet og sitt gjennomført kontinentale syn på sakene, gjorde Norge til Skandinavias navle når det gjaldt popkonserter.
– Ja, det var meg som satte Norge på kartet i pop-sammenheng. Du må gjerne flire av mye av det jeg gjorde, men jeg var seriøs. Jeg mener, var Simon Spies seriøs, eller ikke? Utradisjonell er ikke det samme som useriøs.
Feiden mellom Terje Rypdal (da i Dream, tidligere i Vanguards) og Barry Matheson foregikk for åpen forside i POP-revyen og ga forbigående den norske andedam atlanterhavsproporsjoner. Gøy for oss pop-fans høsten 1968.
Bensin og musikk
Han var også en visjonær i flere betydninger enn at han så potensialet i "Fugledansen". Barry så mulighetene i såkalte salgs-rack, altså at man plasserte plater for salg i et hyllesystem slik vi bl.a. kjenner fra bensinstasjoner. Det var Barry som så mulighetene i bilen. Folk kjører, de vil høre musikk, norsk radio er for dårlig, altså: Fritt fram for bilkassettspilleren. På tampen av 60-tallet var han stor i 8 spors kassetter for bilstereo. Det var også Barry som hjalp Philips da de introduserte den hendigere MC-kassetten på det norske markedet.
Steinar Fjelds første solo-utgivelser fant man på Barrys Continental-etikett. Barry var også smart med billig-LP’er og kassetter med norske versjoner av utenlandske klassikere, og kom Talent noen år i forkjøpet. Barrys billigalbum kunne oppnå såpass sterke opplag at de kvalifiserte til sølvplate (det gikk på antall, ikke platens prisklasse, hvilket jo ga billigutgivelsene klare fordeler). Ovenstående single var hverken innom Arbeiderbladets 20-toppen eller VG-lista, men ble likevel honorert med sølvplate. Det må skyldes at låten hadde vært inkludert på et av Barrys legendariske samle-album. Antagelig det nedenstående som ble utgitt i 1970.
Hvis man bruker øynene, er Barry Mathesons fingeravtrykk på utrolig mye av det vi i dag tar for gitt. Lydstudioet Nidaros i Trondheim var han bl.a. med på å bygge. Den gang et av de mest moderne i verden.
– Billboard, Cashbox, New Musical Express – alle de kjente bransjetidsskriftene i USA og England var til stede på åpningen. Og ble imponert som pokker. Dessverre var det storm over Trøndelag da de tok av fra Værnes. Det skremte vannet av journalistene. Da New Musical Express skrev om studioet etterpå, sto det masse skryt. Det var ifølge journalisten bare ett problem: You cant get there!
Skal det være en jumbojet?
Om vi lett nevner at han også var involvert i en pyramidebusiness som drev med salg av rengjøringsmidler i ren Tupperware-stil, er kanskje det meste sagt. Bortsett fra at den grønne MG’en noen mener han fikk for bryet, var...
– Firmabil. Jeg kjøpte den etterpå.
I dag kjører han hvit Audi, og lever roligere og mer nøkternt.
– Jeg har hatt et sjovt liv. Jeg har fått med meg suitene, limousinene, egen reservert etasje i en jumbojet. Det var stort. Men det er ikke noe jeg higer etter i dag. Andre sider ved livet er viktigere.
For eksempel den nærmeste familien. En eller annen gang trekker han seg tilbake. Da kjøper han kanskje jumbojeten han en gang ble tilbudt, men avslo etter betenkningstid?
– Det var ikke en jumbo, det var en Boeing 707. Tenkte kanskje jeg kunne bruke den som et PR-jippo. Flyet var faktisk ikke så dyrt som du tror.
“Ikke så dyrt som du tror.” I rest my case. (Foto: Wikipedia / Perry Hoppe)
Barry facts
Patrick Barry Matheson
Født 14. sep. 1941
Død 17. feb. 2020 (78 år)
Norsk artistmanager, impresario, platedirektør og forlegger fra Jessheim.
Han startet i bransjen i 1959 og samarbeidet blant annet med Arne Bendiksen på 60-tallet. Han var daglig leder i firmaet Continental Artist Management AS som manager for artister som Secret Garden, Odd Nordstoga og Dance with a Stranger.
Under Spellemannprisen 2009 ble han tildelt bransjeprisen for sine mange år i musikkbransjen.
Han ble tildelt Rockheims ærespris under Rockheim Hall of Fame-seremonien i mai 2018.
(Fra Wikipedia)
Om Barry hadde noe med dette å gjøre, vet jeg ikke. Men det skulle ikke forundre meg. Det ble neppe noen suksess, og Casino holdt på å le seg i hjel da jeg viste ham annonsen for noen år siden. Den sto altså i Det Nye nr. 48, 1982. Og svært får valgte å betale de 150 kronene for å overraske sine venner.
Du finner de komplette årgangene med Vi Menn fra 1951 til i dag, her.