Lukten av granbar og sats
På veien med Ole Ivars, oktober 1994
Tekst, foto & tamburin: Yan Friis
Publisert i Vi Menn, 21. november 1994
Fest hver helg året rundt. Vi Menn tok turen langs landeveien med vårt lengstlevende danseband. Fra Veldre til Soknedal. Ole Ivars vet hvor folkeskoen trykker. Med ei halv ei på lomma og egen sjåfør…
Jeg har akkurat pissa bak containeren med utsikt mot Glomma. Luften er blåfrossen, Glomma kølsvart. Det er godt å krype på plass i Chevy van’en.
– Du må stå over elghakket, Yan, for nå kommer Norsktoppen.
Tore Halvorsen har store triste øyne bak brilleglassene. Han veit jeg er sulten, og spising, det er noe han forstår seg på. Men Spellemannsblod er viktigere enn meg. Chevyen ruller med sota vinduer og spent taushet gjennom Østerdalen.
Det blir bunkring av kaldmat på Ra-To landhandel ved Koppang. Et elendig alternativ til brannvarm elghakk på Hanestad. Men Norsktoppen er Gud langs landeveien denne lørdagen. Dessuten har Ra-To flere ølsorter enn jeg kan navnet på.
I stum trass, over en temperert falukorv med Taco-søl, lar jeg meg rulle nordover langs Riksvei 3, mens Norsktoppen glir som en søndagspreken ned midtgangen. Ole Ivars-gjengen ytrer ikke et ord før siste nykommer, Rita Eriksen, får Prøysens Sønnavindsvalsen til å låte som solnedgang over Rondane.
– Den blir farlig! brøler Tore forfra.
11 uker på topp. Da har man ikke tid til elghakk.
Det står mye på spill. Spellemannsblod har toppet i 11 uker. Klarer Ole Ivars den 12.? Sangen introduseres. Bussen våkner til liv. Det begynner å tikke. Hardt og frenetisk. Tikk-tikk-tikk-tikk. Jeg glor vantro på gjengen. Hver eneste en sitter med mobiltelefon og hakker som gale på tastaturet.
– Pokker! Jeg kommer ikke igjennom! Mikrotelefonene er stengt inne mellom berg og skog. Bare William Kristoffersens gamle dinosaur trosser Furet Værbitt.
– Fire! ljomer William og taster videre.
Jeg blir nysgjerrig:
– Hva gjør du hvis en i NRK sier Hallo?
– Legger på. (Tikk-tikk-tikk…)
En svett gjeng lener seg tilbake da Spellemannsblod toner ut. De har gjort sitt. Nå rår skjebnen. Og skjebnen smiler. 12 uker på topp. Jubelen bryter løs. For et danseorkester er Norsktoppen nellik i knappehullet.
På landeveien med Ole Ivars. De kan den utenat. Hvert rusk i grøfta. Hver nylagte og nedlagte bensinstasjon langs Riksvei hva-som-helst. Hver kafévert, hver aldrende mopedist, hver yre ungfole, hver stramme politikommissær med radar’n klar. De kjenner Ole Ivars, og Ole Ivars kjenner dem. Livet er landeveien.
Jeg dupper mot sotruta. Det er snø i luften. Lyseggen mot horisonten slukner.
Så glasståka sto
I går kveld var vi på Veldre ved Brumunddal. Et stivpyntet samfunnshus med 200 stivpyntede gjester i alderen 20–70. De hadde gledet seg siden april:
Arrangementskomiteens fruer og frøkner flotter seg med svingkåte skjørt og stramme bluser. Herrene er strunke med lilla sløyfer i halsen. Høytid i salen når Ole Ivars drar i gang den første av fire 45 minutters økter. Kollektiv oppvisningsdans på gulvet. Ekte varer og wienerbrød over disk ved kjøkkenet. Flaskeklirr i alle kroker. En unggutt har Sana-Sol på lomma. Han er svett og innadvendt, men svinger jenta som en kar. Brakka syder av latter og slengkyss og innsmuglet drikke fra lokale kjellerbrennerier.
Bak scenen ligger barnehagen. Garderobe for bandet i kveld. På veggene henger svære plakater med afrobarn. Brumunddals andre ansikt. På bordet er det gryterett og ris. Og Ole Ivars’ medbrakte brusflasker med blankt innhold. Tore byr. Jeg hoster blodsprengt og snapper etter luft. Fy heite som den drinken rev!
Gutta leser avisutklipp og utveksler historier. Latteren sitter løst.
I 1968 ble Ole Ivars popstjerner i Norge (med Regnets rytme). Bare Ole Ødegård og Arne Willy Foss er igjen fra den gang. Gutta hadde ingen respekt for avbetaling på den tida. Nye biler på alle mann. Feite blokker med innbetalingsblanketter lå som stabla monopolpenger på bordet. Den tid den sorg.
Oles hvite Camaro var legendarisk på Løten, så lenge han torde ha den for folkesnakk og misunnelse. Unggutta sto i god tid utenfor samfunnshusene og venta på brølet fra V8’ern. En aften ble Ole revet med av oppstyret og dro gassen i bånn så Camaroen rista over grusen og sklei på alle fire tvers over gressplenen og bang inn i rumpa på bassistens røde Cortina, for anledningen parkert en millimeter fra steinveggen for å beskytte hans stolthet, fire svære og nettopp påmonterte bøttelykter, fra nysgjerrige blikk og never.
– Jeg husker det som det var i dag. Cortinaen gikk jo dønn i muren så glasståka sto.
Arne Willy ler mens han kipper en dryppvåt flis på plass i saksofonmunnstykket. Tore griper til glasset og spytter tvi!
– Flisevannet til Arne Willy!!
William er allerede på beina. Ny økt. Ut og spell.
Faksimile fra Vi Menn.
Banalt, men sant
Ut og spell. Hver helg året rundt. Til koner og samboeres fortvilelse?
– Nei, det går fint, sier William mildt i mørket mens bussen nærmer seg Soknedal lørdag kveld.
– Vi er jo hjemme resten av uka, så det gjelder bare å legge opp samlivet etter det. Det er jo like hyggelig å ta seg en helaften på restaurant en tirsdag som en lørdag.
Orkesteret brente alle broer for to år siden. Alle som en, inkludert sjåførlærer Ole, sa opp jobbene sine og satset fulltid på Ole Ivars.
De blir ikke rike, men lever bra. Den grånende gjengen er guttunger når det prates bil. Og alle er bitt av kjekt-å-ha-basillen. Samtlige fem kjøpte mikromobiltelefon da de kom på markedet og satt som fnisende unger og ringte til hverandre i bussen den første uka.
William er vel den av dem som gjør det aller best. Han skriver nesten alle låtene gruppen fremfører. Ole Ivars er nemlig ikke et coverband. De er stolte som haner over det faktum at repertoaret er deres eget. Det er norske sanger om norske mennesker i en norsk hverdag. Og ikke undervurder tekstenes betydning. Gruppen mottar daglig brev fra takknemlige mennesker som ikke bare kan sangene utenat, men som hevder at de har hjulpet dem over harde kneiker i livet. Banalt kan iblant bety det samme som sant. Ole Ivars synger for folkedypet. Ordene lever i musikalske omgivelser som smaker av trekkspill, country, swing og svensktoppar. Det er ikke rock’n’roll, men det er et levende stykke tradisjon som er unikt for bygde-Norge.
Fylla rår
Soknedal er en plass du ikke merker hvis du ikke skal dit. Du er ute før du vet at du kom – på full fart videre mot Trondheim. Men jaggu bor det folk der! Nærmere tusen møter opp når Ole Ivars spell te dans på samfunnshuset.
– Bare vent, sier William, dette blir noe annet enn Veldre!
Her venter ingen stivpynta arrangementskomité. Dette er offentlig fest på lokalet. Aldersgrense? Ingen. Her følges tradisjonene. Er du konfirmert, er du gammel nok.
Et veivende virvar av tenåringer dominerer brakka. Klokka er knapt elleve, og flaskene er framme. Brusflasker med blankt drikke. Halvkopper kaffe går unna over disk. Mang en ungkalv er blank i blikket og skeiv i steget. Et par på 15 tungekysser med rørende begynerflaks bak døra. Sigarerøken kveiler seg som hamprep gjennom lokalet, finner gløtter og glepper og siver ned i garderoben i bomberommet under. Her nede kan du knapt puste.
Første økt er over. Betongveggene gjenlyder av hyl og hoi. Ungripsen henger over gamlekara. Her er tenåringsjenter som drar helt til Hamar for å se bandet. Hva bryr vel de seg om Suede og andre mystiske dødningebleike popstjerner fra England? De har Ole Ivars. Fem garva skinn med beina plantet midt i bygde-Norge. De går ingen steder. De stenger ingen dører. De dømmer ingen, for de har vært der sjøl. I 1968 var de sexsymboler. Nå er de farsfigurer – og sexsymboler for dem som liker varme menn som har levd litt. Og aller mest er de talsmenn for det Norge som ingen hører, men som alle kjenner: Ola og Kari.
OK. Fylla rår. Men intet blod flyter. På parkeringsplassen, i et dryss av klissvåt snø, er den andre festen i gang. Dans på lokalet betyr ikke at alle løser billett. Det er like morsomt utenfor. Biler med motor og lykter i gang gjenlyder av høy musikk og glade rop. Øl og kark gurgles ned under gule taklys. Lenger ute i periferien anes mørklagte flak med høy stuss som gynger rytmisk i natten. Fest er ikke bare drekk og dains.
En helg med Ole Ivars er en helg med Norge. Og selv jeg har dunkle tilbøyeligheter til å like Sven Ingvars når jeg tror meg usett. Vi bærer alle på en folkesjel som dufter av granbar og sats.
Tore Halvorsen, populært kalt “Sørpa” (som angivelig skrives “Sir-pah”), byr på et glass.
Vi Menn, de komplette årgangene fra 1951 til i dag, de er digitalisert og kan abonneres på her.