Bob Dylan var en single-artist så god som noen på 60-tallet. Han leverte noen av galaksens sterkeste 45’ere i glansårene 1965-66, og hadde noen ess i ermet både før og etter. Fra og med 70-tallet ga han ikke singlene så mange tanker. Han kunne sprudle til og levere noen mer eller mindre one-off, som f.eks.”Hurricane”, men det var LP-formatet som ble hans hovedbeskjeftigelse ved siden av konsertene. Bob Dylan er og har vært en turné og album-mann siden “Planet Waves” og “Before The Flood” slo an tonen og varslet fremtiden i 1974.

Min gjennomgang tar oss med helt t.o.m. dit, men ikke lenger. Ikke foreløpig. Men etter hvert vil jeg nok hekte på 45-bidragene Dylan fortsatte å gi verden også etter “Forever Young”. Det er en god haug som det kommer til å ta tid å komme seg gjennom. Følg med, så vokser nok gjennomgangen. “Blood On The Tracks”, “The Basement Tapes” og “Desire” står på lekselisten min. Ikke akkurat verdens dårligste Dylan-periode å skulle pløye igjennom igjen.

Men første reiser vi tilbake til 1962, og møter en 21 år gammel lystløgner med sans for alternative barndoms og oppvektsts-erindringer. Gutten som rømte hjemmefra 17 ganger (og ble hentet hjem 16) og reiste rundt med et sirkus, mens han egentlige levde ganske kjedelige dager i Hibbing og fantaserte om å bli rock’n’roll-stjerne.

1962

Desember 1962

Mixed Up Confusion / Corrina, Corrina (Columbia, 4-42656) USA

Første single er også hans første elektriske innspilling. En hektisk og andpusten låt med et eiendommelig stakkato flyt, som et løpsk tog, hamrende over skinneskjøtene. Den ble tilgjengelig i Nederland i 1966. Se ytterligere kommentarer da.

1963

August 1963

Blowin' In The Wind / Don't Think Twice, It's All Right (Columbia, 4-42856) USA

Promo-posen (fra juli 1963) er avbildet her. Peter, Paul & Mary gjorde det storartet med "Blowin' In The Wind". Dylans egen versjon kom ikke inn på Hot 100.

Han sang vel alt for knirkete for amerikanske radioører. De foretrakk den svale, sukrede, trestemte versjonen. Dylan gjør seg uansett bemerket med sangen. Det er en liten, genialt enkel tekst som stiller store spørsmål. Han skulle snart legge større press på lytterne.

Det kom ikke flere singler i USA før i 1965.

1964

Juni 1964

Blowin’ In The Wind, EP (CBS, EP 5688) Frankrike

Blowin’In The Wind (2:47) / Corrina, Corrina (2:40) /
Don’t Think Twice, It’s All Right (3:37) / Honey, Just Allow Me One More Chance (1:57)

Frankrike lå et stykke foran resten av verden både når det gjaldt stilige platecovere og mye musikk for pengene, og når det gjaldt bohemliv, eksistensialisme og evnen til å se verden og tilværelsen fra en annen vinkel. De gjorde tidlig Dylan tilgjengelig på 45, i praktfulle covere. Her "Blowin' In The Wind" og ytterligere tre vinnere fra hans andre LP.

November 1964

All I Really Want To Do, EP (CBS, EP 5923) Frankrike

All I Really Want To Do (4:02) / Oxford Town (1:47) /
To Ramona (3:50) / Spanish Harlem Incident (2:22)

Enda en super fransk EP. Denne gang to vinnere fra "Another Side Of Bob Dylan" som The Byrds snart skulle sette tennene i.

1965

Mars 1965

The Times They Are A-Changin’ / Honey, Just Allow Me One More Chance (CBS, 201 751) UK #9

Come gather 'round people
Wherever you roam

Slik åpner Bob Dylans aller første single-utgivelse i England, og også store deler av resten av verden. Det er et kallesignal fra seremonimesteren, og det er myntet på alt gammelt og stivnet som stenger for den nye tid. Lærere, kritikere, journalister, politikere, mødre & fedre. Våkn opp, snart går toget.

Your sons and your daughters
Are beyond your command

At låten allerede var ett år gammel gjorde ikke så mye. Hitlistene var ikke rede for Dylan i 1964. Men nå var bordet dekket. Bob Dylan, den hippeste av de hippe, alle popartistene name-droppet ham i intervjuer på TV, i aviser og blader. The Beatles gjorde det. Stones gjorde det. Og her var han endelig, den unge mannen med den gamle stemmen, akkompagnert av sin rastløse kassegitar.

Han ble omfavnet av de unge og de yngste, her var stemmen som satte ord på deres eget opprør, en talsmann for den frie tanke og det åpne sinn i en verden dynket i blod og terror. Den raspende stemmen var som skapt for radio. Og inn fosset han på Englands Top 10.

B-siden, "Honey Just Allow Me One More Chance", er en kjapp blues-vise fra 1963-LP'n "The Freewheelin' Bob Dylan".

Singlen var også ment som oppvarming til Dylans Englands-turné i mai. Man kan si det var en vellykket utgivelse. Den nådde 9. plass, banet vei for "Subterranean Homesick Blues" som ble utgitt mens den fortsatt lå på Top 20, og den ga trekkraft til den skotske debutanten Donovan og hans "Catch The Wind".

De avbildede coverne er det norske (venstre) og svenske. I midten en fabrikkny mint norsk pressing i fabrikkpose.

***Dylan, allerede utsolgt i Manchester og London.***

April 1965

Subterranean Homesick Blues / She Belongs To Me (CBS, 201753)
UK #6, USA #39
Subterranean Homesick Blues / She Belongs To Me (CBS, 1883) Norge

Her er den, låten som provoserte de stalinistiske folk-puritanerne til å stene sin guru. Dylan trakk på skuldrene. Det var i rock'n'rollen det foregikk, ikke hjemme hos skjeggete studenter og gretne etterlevninger fra McCarthy-tiden. Bob Dylan tar Chuck Berrys "Too Much Monkey Business", barberer vekk teksten og erstatter den med sin egen. En forrykende regle som setter ny verdensrekord i one-liners. Du kan holde liv i en T-skjortefabrikk med denne.

You don't need a weather man
To know which way the wind blows

og

Don't follow leaders
Watch the parkin' meters

er to av de mest brukte.

Vi møter ellers Maggie her, hun skal senere dukke opp igjen i sin egen sang, "Maggies Farm", som det igjen refereres til et år senere i "One Of Us Must Know". Dylan er i full gang med å skape sitt eget univers.

Selve låten er fort unnagjort. Full fart ned Chuck Berrys gate. Tøft og skranglete.

"She Belongs To Me" på side 2 er også en helt ny innspilling. En forførerisk ballade med en strippet, men desto mer gåtefull tekst, plassert i et dempet, elektrisk komp. Begge låtene skal dukke opp en snau måned senere på LP'n "Bringing It All Back Home".

De avbildede coverne er det norske (venstre) og franske.

Juni 1965

Maggie’s Farm / On The Road Again (CBS, 201781) UK #26
Maggie’s Farm / On The Road Again (CBS, 1781) Norge

Enda en elektrisk rocker fra Dylan, også denne fra "Bringing It All Back Home". Han bjeffer og roper over det taktfast slamrende kompet. Jeg-personen ramser opp alle svina som driver "Maggie's Farm", beskriver deres usympatiske personligheter og psykotiske tilbøyeligheter, sammen danner det en stabel veldig gode argumenter for det stadig tilbakevendende: I ain't gonna work on Maggie's farm no more. Et iltert opprør mot en meningsløs tilværelse, altså.

Musikalsk gir den ikke samme kick som forgjengeren. Den mangler gulrot og kan oppleves som monoton og gneldrer som en kjeftesmelle. Funker bedre på LP'n.

Avbildede covere er det norske (venstre) og det svenske.

Dylan, EP (CBS, EP 6051) UK, EP #3

Don’t Think Twice, It’s Alright / Blowin’ In The Wind /
Corrina, Corrina / When The Ship Comes In

Første engelske EP. "Don't Think Twice" er et inspirert valg, og "Blowin' In The Wind" gir seg selv.

August 1965

Like A Rolling Stone / Gates Of Eden (CBS, 201811) UK #3, USA #2
Like A Rolling Stone / Gates Of Eden (CBS, 1952) Norge

Den starter som et pistolskudd. Så skjærer de skramlende, dansende metall-akkordene inn over et sprelsk honkytonk-piano og den nye tidsregning er igang: "Like A Rolling Stone". Maken til kickstart - både på en single og et album (kutt 1 på "Highway 61 Revisited" som ble utgitt to måneder senere)! Villskapen er etablert og stemningen definert før Dylan har åpnet munnen. Endelig kommer ordene, arrige, hånlige:

Once upon a time you dressed so fine
You threw the bums a dime in your prime, didn't you?

Vi trekkes hurtig inn i skjebnehistorien til frøken Ensom, en jente av beste familie, sølvskje i munnen, nesa i været, men som har havnet på alle fire i rennestenen. Dylan lener seg over sin kreasjon og snerrer: Åssen føles det nå? Som om han har noe å hevne.

Som sangen utvikler seg - det er fire lange, ordrike vers (spekket med formuleringer som kan rives ut og trykkes på T-skjorter) - tetner plottet, det samme gjør musikken. Denne rus av en ensemble-sound som musikerne deler, er inspirert galskap. Når de stuper ut i refrengene blir orgelbruset orgasme. Det eneste som holder stykket fra å eksplodere i ren selvnytelse er Dylans gneldrende stemme og hans metalliske rytmegitar dansende i dobbelttakt, ikke et øyeblikk gir de slipp på sin funksjon: Å jage musikerne videre og sangen triumferende i mål. Hvor ville han med ordene? Det er ikke så viktig som hvordan de virker på lytteren. "Like A Rolling Stone" får deg til å leve, den er et adrenalinkick hver eneste gang.

Ingen hadde hørt noe lignende sensommeren 1965. Den elektriske rocken fra "Bringing It All Back Home" virket plutselig tam og puslete i forhold. Dette var uran. En sånn tekst. En sånn "sound". Og en sånn lengde - på en single!

Han holder på en stund på side 2 også, den langstrakte, billedrike "Gates Of Eden" fra den akustiske delen av "Bringing It All Back Home".

Den avbildede coveret over er norsk, og det under er den franske EP’n.

I USA kom singlen 28. juni.

September 1965

Can You Please Crawl Out Your Window (versjon 1) / From A Buick 6 (Columbia, 4-43389) USA

Feilpress, tilbakekalt.

Ved en feiltagelse spiller de aller første pressingene av denne en helt annen låt: Can You Please Crawl Out Your Window. Og ikke samme versjon som skulle bli neste single. Samlere elsker sånt. Jeg har stor glede av å eie denne, og vinylen leverer eventyrlig.

Oktober 1965

Positively 4th Street / From A Buick 6 (CBS, 201824) UK #12, USA #7
Positively 4th Street / From A Buick 6 (CBS, 1.893) Norge

Positively 4th Street, EP (CBS, EP 6210) Frankrike

Positively 4th Street (3:50) / Mr. Tambourine Man (2:25) /
From A Buick 6 (3:06) / On The Road Again (2:30)

Du kan ikke servere svovel tøffere. "Positively 4th Street" er en kompromissløs enetale. Hver eneste strofe har dødelig kraft. Det er Dylans oppgjør, ikke med verden, men med sine nærmeste omgivelser, noe som er mye verre. Her får de alle sine pass påskrevet, spyttslikkerne, baktalerne, sladrehankene, kritikerne. Det er som om han vender fortiden ryggen og knaser inn i fremtiden, mutters alene, ubøyelig som en galvanisert skrue. Han lyder triumferende. Som om sangen var en heltegjerning. Hvilket den også er. "Positively 4th Street" fremføres av en kunstner som følger sin indre stemme uansett konsekvensene.

Teksten er et minimalistisk mesterverk. Det er ingen Napoleon i filler her, ingen dronning Jane, ingen siamesiske katter, ingen Askepott eller Ophelia. Ordene er stramme som barduner og springer rett ut av dagligtalen. Dette er put-down uten passasjerer. Det er OK Corral.

Hver strofe peker mot den neste, det er ikke tid eller plass for noe refreng, sangen er allerede perfekt, den flyter, den drives fremover av den sagende stemmen, den raklete akkord-spiralen og de kjølige, plystrende orgelstøtene. Du ønsker den skal vare evig. Men det kan den ikke, for den har et pay-off versepar som er like avsluttende som å kjøre rett i fjellveggen:

I wish that for just one time
You could stand inside my shoes
And just for that one moment
I could be you

Yes, I wish that for just one time
You could stand inside my shoes
You'd know what a drag it is
To see you

Skuddene er skutt. Revolveren tom. Du sitter igjen i kruttrøyken med hakeslepp. Hvilken låt!

Egentlig burde det ikke vært noe mer. En B-side er overflødig. Men "From A Buick Six" kimser man ikke av. Sangen om hans uovertrufne søppeldynge-engel som fikser det meste og gir ham alt. Det metallisk, nesten bjeffende gitar-riffet etterlater ingen tvil om det. Og for en avslutning:

Well, you know I need a steam shovel mama to keep away the dead
I need a dump truck mama to unload my head
She brings me everything and more, and just like I said
Well, if I go down dyin', you know she bound to put a blanket on my bed.

Avbildede covere: Norsk (venstre), mint norsk pressing (midten) og svensk (høyre). Under disse, den franske EP’en.

Desember 1965

If You Gotta Go, Go Now, EP (CBS, EP 6064) UK - kansellert

If You Gotta Go, Go Now / Mr. Tambourine Man / With God On Our Side

Planlagt britisk EP som kom så langt at det forelå ferdige prøveeksemplarer med cover. Poenget med EP’n var å sikre en enkel hit med outtaken som Manfred Mann fikk som gave, og gjorde en forrykende versjon av tidligere den høsten. Man forandret planer i siste liten. Kanskje fordi det lå en ny single klar for utgivelse.

Opptaket må ha sirkulert rundt på CBS-kontorene i Europa. Nederlenderne var de første til å gi den ut på ordentlig - i august 1967.

1966

Januar 1966

Can You Please Crawl Out Your Window? (versjon 2) / Highway 61 Revisited (CBS, 201900) UK #19, USA #58
Can You Please Crawl Out Your Window? (versjon 2) / Highway 61 Revisited (CBS, 1.900) Norge

Fetter'n til "Positively 4th Street". Drivet er det samme, men melodien mangler, og produksjonen er klaustrofobisk, tett og grumsete. Selv om Dylan har et refreng på lager (noe forgjengeren manglet), greier hverken det eller de underlige cymbal-markerte bråstoppene å suge deg inn. Her gjelder ordene Dylan senere skulle bruke om sin 1974-turné med The Band: I pushed too hard.

Dette sagt, "Can You Please Crawl Out Your Window?" har mer enn nok til å holde deg fascinert og beskjeftiget. Teksten en surrealistisk flod av assosiasjoner befolket med en mann og en kvinne som jeg-personen ikke har veldig mye til overs for (samme tema takles betydelig bedre på den fenomenale "She's Your Lover Now" fra samme periode). Refrenget er ekstremt syrlig:

Can you please crawl out your window?
Use your arms and legs it won't ruin you
How can you say he will haunt you?
You can go back to him any time you want to.

Om "Positively 4th Street" var nedlatende, så er denne direkte sinna.

Utgitt ved juletider 1965 i USA. Likevel nådde den ikke høyere enn 58. plass. I NME nådde den 19. plass, men stupte ut av listen etter tre uker. De fleste syntes nok at det var en bråkete og usympatisk låt.

B-siden er titelkuttet fra hans siste LP. En stålhard bluesrocker med grunnmotiv hentet fra Det gamle testamentet.

Norsk cover (venstre) og fransk EP.

Februar 1966

One Too Many Mornings, EP (CBS, EP 6070) UK, EP #8

Spanish Harlem Incident (2:22) / One Too Many Mornings (2:35) / Oxford Town (1:47) /
It Ain’t Me Babe (3:30) / She Belongs To Me (2:48)

EP nr 2 i Storbritannia. Fem låter, ingen av dem spesielt ferske. Nådde 8. plass på EP-listen i England.

April 1966

One Of Us Must Know / Queen Jane Approximately (CBS, 202053)
UK #33 (RR)

Presset i Norge for Sverige og Danmark, men aldri utgitt offisielt her, selv om det sildret et og annet eksemplar til landets musikkforretninger. Jeg fant et eksemplar på Bekkestua, i fabrikkpose. De avbildede coverne ovenfor er det danske (til venstre) og det nederlandske.

Den gåtefulle kjærlighetssangen tilhører et av høydepunktene på albumet den senere endte på, "Blonde On Blonde". De innledende strofene er beske:

I didn't mean to treat you so bad
You shouldn't take it so personal
I didn't mean to make you so sad
You just happened to be there, that's all

Men etterhvert som stabelen av bekjennelser vikles ut, merker man sorgen som er sydd mellom linjene, og som musikken så praktfullt formidler. Den begynner nakent for å svulme til bristepunktet i brottsjøer av orgelstøt, før den nærmest galopperer gjennom refrenget, bremser, kles naken og går gjennom hele runden igjen. Orgelet, det hamrende pianoet, gitarene, Dylans jagende stemme, den utrolig fyldige produksjonen - innspillingen formelig tårner over deg.

Noen hevder sangen er rettet til Joan Baez. Det er uinteressant, gåten må gjerne forbli uløst fordi "One Of Us Must Know" hviler så til de grader i seg selv. Den er tidløs, blåtonet, hjerteskjærende vakker og en av de beste break-up sanger som er laget.

Etter den raklete forgjengeren ville man trodd at "One Of Us Must Know" ville vinne mange venner og ta Dylan tilbake til Top 10. Den kom ikke engang inn på Billboards Hot 100, nådde heller ikke NMEs Top 30, og står bare igjen med en skarve 33. plass fra Record Retailer (i England). Skrekkelig statistikk for en så fenomenal låt. Antagelig var den for avansert for tenårings-ørene våren 1966.

B-siden, "Queen Jane Approximately" (hentet fra "Highway 61 Revisited") er ikke mye dårligere. Man kan forestille seg at den handler om samme person som A-siden, tiden skrudd noen måneder tilbake.

Mai 1966

Rainy Day Women No. 12 & 35 / Pledging My Time (CBS, 202307)
UK #9, USA #2

En forbløffende rar låt, helt atypisk Dylan, og likevel et utrolig fornuftig single-valg. Det er good time som smitter. En taktfast marsj (eller en vraltende, skjev shuffle i henhold til Bengt O. Hansen), breddfull av partyhoiing og allsang, ustanselig blåst sideveis av en løpsk trombone, og Dylan klarer knapt holde seg alvorlig. Titelen er gåtefull, og sikkert meningsløs. Teksten en gøyal oppramsning om steining. Tilsynelatende et harselas med og angrep på systemet, men Dylan benytter selvfølgelig et kodesprog for innviede. Alle hasjrøkere vet hva det stadig tilbakevendende utropet "Everybody must get stoned!" betyr. Radiostasjonene og kritikerne skjønte det ikke. I 1966 var man fortsatt naive.

B-siden er en rullende, feit blues med flengende gitar-stikk. Bitende strofer med snedig snert, som denne:

Well, they sent for the ambulance
And one was sent.
Somebody got lucky
But it was an accident.

Suveren single. To helt ferske låter, utgitt samtidig som Dylans Englands-turné startet.

Mange oversikter oppgir fortsatt "Blonde On Blonde"s utgivelsesdato som mai 1966. Dette er beviselig feil. Da Dylan turnerte i England hadde ikke en sjel hørt noe annet fra dette albumet enn "One Of Us Must Know". Noen hadde vel også fått med seg "Rainy Day Women Nos. 12 & 35"/"Pledging My Time" som ble utgitt mens han var i landet. De nye låtene (fra "Blonde On Blonde") var så ukjente for anmelderen i NME den 13. mai 1966 at han valgte å ignorere dem, med ett unntak, men den titelen er bare en rent sitat av Dylans egen introduksjon fra scenen.

NMEs forsøk på å anmelde Bob Dylans konsert i Bristol.

***Sirkus Dylan. Keith Altham forsøker å henge med.***

Juni 1966

Rainy Day Women #12 & 35, EP (CBS, EP 5660) Frankrike

Rainy Day Women # 12 & 35 (2:26) / Pledging My Time (2:06) /
One Of Us Must Know (Sooner Or Later) (4:49)

Herlig fransk EP som samler de tre kuttene fra kommende “Blonde On Blonde” som var utgitt da Dylan og The Hawks herjet rundt i England. Stilig coverfoto også. Kraftig nedredigerte versjoner (single edits) av de to kuttene på side 1.

Juli 1966

I Want You / Just Like Tom Thumb’s Blues (live) (CBS, 202258)
UK #17, USA #20
I Want You / Just Like Tom Thumb’s Blues (live) (CBS, 2258) Norge

Ny Dylan-single fra hans kommende album "Blonde On Blonde" som var ventet utgitt i begynnelsen av august. Det må være noe av det mest fengende han har gjort. En popmelodi som danser lett og ledig avsted, svøpt i et herlig vevteppe av et arrangement hvor orgelet skygger Dylans stemme med lekne tone-løkker. Masse gitar. Trippende trommer. Røsten er doven, men fraseringen tydelig. Og det er like deilig hver gang han når refrengets tre titel-gjentagelser. En billedrik og ualminnelig fascinerende tekst gjør disse minuttene perfekte.

B-siden er fra Dylans turné i England i mai 1966. Tatt opp "live" i Liverpool. En brennende intens versjon av "Just Like Tom Thumb's Blues". Kaskaden av lyd. Dylans desperat inntrengende stemme. De spiller for livet. Meget, meget sterkt.

Avbildede covere er det norske (venstre) og amerikanske.

September 1966

Just Like A Woman / Obviously 5 Believers (CBS, 2360) Norge, USA #33

Denne kom på single i USA i september 1966. England droppet å gi den ut. Men Norge gjorde. Singleversjonen er interessant fordi man tok og klippet ut et vers midt inne i låten, limte bitene sammen, fadet den litt tidligere, og vips hadde man en radiovennlig versjon, en såkalt single-edit.

Oktober 1966

Mr. Tambourine Man, EP (CBS, EP 6078) UK, EP #4

Mr. Tambourine Man (5:25) /
Subterranean Homesick Blues (2:17) / It’s All Over Now, Baby Blue (4:13)

Tredje og siste EP i England. 1965-stoff. Litt rart at de kommer med det nå. Men coveret er stilig.

November 1966

Mixed Up Confusion / Corrina, Corrina (CBS, 2476) Nederland

Det forundrer at man ikke ga ut en single fra storartede "John Wesley Harding" hverken i USA eller England (I Norge fikk vi titelkuttet som single). Det er flere potensielle drops der, inkludert titelkuttet og "All Along The Watchtower". Men nei. Istedet falt man for denne nederlandsk 1966-utgivelse og importerte den i bøtter og spann: Bob Dylans da fem år gamle debut-single "Mixed Up Confusion".

Singlen var bare tilgjengelig i USA i en kort periode og har aldri vært inkludert på noen LP. Det kan skyldes at den foregrep utviklingen, og ikke lyktes. Det er nemlig hans første elektriske innspilling, gjort tre år før "Bringing It All Back home".

"Mixed Up Confusion" er lyden av en mann og en gjeng musikere som ikke helt vet hva de er ute etter. Tempoet er forrykende, på grensen til pustevansker. Og likevel virker det som om Dylan ikke synes det går fort nok, han dytter på hele veien med utålmodige munnspill-støt. Stemmen er tørr og gammel, lyden av en blues-shouter fra den andre siden. Det lurvete kompet dominert av piano og hektiske trommer, det slamrende tempoet og fraværet av melodi bidrar ikke til å skape noen klassiker. Du kan ikke engang danse til den.

B-siden, "Corrina, Corrina", er hentet fra "The Freewheelin' Bob Dylan" (1963). Også her kompes han av et lite band. Men nå er atmosfæren dempet. Det saktmodige kompet, ståbass, trommer og piano, ligger nærmere jazzballaden. Dylan synger følsomt og blått. Fin innspilling.

1967

Februar 1967

Mellow Yellow / White Chrismas (3 O’Clock Weather Report) (Cameo Parkway, P-137) USA #99

Senator Bobby & Senator McKinley / Bobby The Poet

B-siden på slager nr. 2 fra Senator Bobby, "Mellow Yellow", byr på en vidunderlig Dylan-parodi.

Mai 1967

Leopard-Skin Pill-Box Hat / Most Likely You Go Your Way And I’ll Go Mine (CBS, 2700) USA #81

Ryktene om Dylans helsetilstand er fortsatt ikke gode. CBS demper ikke uroen med denne utgivelsen, to LP-kutt fra fjorårets "Blonde On Blonde". Dette sagt, det er to drivende gode låter man får servert.

"Leopard-Skin Pill-Box Hat" er en tradisjonelt oppbygget blues, fett og romslig produsert, med en syrlig humoristisk tekst som er nådeløs i sin latterliggjøring av skyteskiven: En motebevisst rikmannsjente som har funnet seg en ny type. Sangeren er nok ikke så rent lite sjalu, det er ex'en han synger om, og han har nettopp knepet dem mens de hadde sex i garasjen. Absolutt en av Dylans morsommere put-downs. Det ligger et smil på lur bak forakten.

"Most Likely You Go Your Way, And I'll Go Mine" er en svært iørenfallende popmelodi, drevet frem av et riff som spilles unisont av elgitar og munnspill, og plassert på et galopperende trommesett. Dylan virker triumferende fornøyd med seg selv der han svir av nok en jente med sin napalm-ironi. Igjen med et smil på lur, eller snarere et snerr. Knallåt.

I Norge misforsto plateselskapet da de laget cover, og håset opp B-siden. Et brette-cover, med samme motiv på begge sider, men de vender motsatt vei. Coveret til høyre er det engelske.

August 1967

If You Gotta Go, Go Now / To Ramona (CBS, 2921) Nederland

Aner ikke hvordan de klarte det, men CBS i Nederland satt på Dylans originaldemo fra 1965 av denne låten som ble en stor Manfred Mann-hit, og sendte den ut på markedet i 1967 uten av hverken Grossman eller CBS protesterte. En svært gøyal innspilling med #metoo-potensiale. Importert til England, men vanskelig å få tak i.

1968

Mars 1968

John Wesley Harding / Drifter’s Escape (CBS, 3323) Norge

Ingen singler fra "John Wesley Harding" hverken i England eller USA. Men Norge slo til med denne. Det lune tittelkuttet, og den snertne Kafka-parabelen fra samme LP. "The Trial" was bad enough, but this is ten times worse, indeed.

November 1968

All Along The Watchtower / I’ll Be Your Baby Tonight (CBS, 3872) Nederland

Nederlenderne visste hva de gjorde da de valgte denne som single. Det ville sikkert blitt en kjempehit også, hadde ikke Jimi Hendrix gitt ut sin episke versjon en måned tidligere. Mot den kjempet selv Dylan forgjeves.

1969

Mai 1969

I Threw It All Away / Drifter’s Escape (CBS, 4219) UK #21, USA #85

En forvarsel om hva du har i vente hvis du investerer i Dylans nye LP "Nashville Skyline". En country-ballade, intet mindre. Stilren og varm, og full av hjerteblod. Det er sangen om han som hadde alt, men kastet det bort. Og "alt" betyr i dette universet kjærligheten. Når gir han lytteren sine velmente råd: Ikke gjør som meg, finner du en jente, så hold fast ved henne.

Love is all there is, it makes the world go 'round...

Det er Dylans budskap til verden i 1969. Melodien er utsøkt vakker og skummelt fengende. Det lyder hit lang vei. Og hvorfor ikke. Når ble det vedtatt en lov om at Bob Dylan ikke kan synge country?

På B-siden ligger atter klassikeren "Drifter's Escape", den manende visen fra "John Wesley Harding" som virker sterkt inspirert av Franz Kafkas "Prosessen" ("The Trial" på engelsk).

Norsk cover (venstre) og nederlandsk.

August 1969

Lay Lady Lay / Peggy Day (CBS, 4434) UK #4, USA #7

Kritikerne ble tatt på sengen, det samme ble Dylans fans. Likevel presterte "Nashville Skyline" å ende som en av hans mest populære LP'er på 60-tallet, i hvert fall salgsmessig.Den lå på listene i nesten et helt år, bare slått av "Greatest Hits" (1966) og "The Freewheelin' Bob Dylan" (1963), og unnagjorde fire uker på 1. plass.

Jeg husker godt da platen kom, Steinar hadde den med seg under armen, rykende fersk fra butikken, da klassen skulle på utstilling på Hennie Onstad-museet. Tidlig i mai, sol, men kaldt i luften. Det var et vennlig og lekkert cover, og vi lurte veldig på hvordan den lød, selv om vi hadde fått forvarsler. Dylans country & western godtok vi uten å blunke. Og LP'n snurret ufortrødent hele sommeren igjennom. Månelanding, Woodstock og Arendals-pils på Mærdø. Sommeren 1969.

Første single ut, "I Threw It All Away", gjorde det bare sånn passe på de engelske hitlistene. Men to'ern, "Lay Lady Lay", utgitt i forkant av Dylans konsert come-back på Isle Of Wight 31. august, satt. Og det på tross av at både publikum og kritikere ble ganske forvirret av hva den dresskledde mannen i hvitt leverte fra scenen. Yes, like fullt ble "Lay Lady Lay" en topp 4-hit, Dylans siste i England ever.

Sangens bakgrunn er godt kjent. Dylan ble bedt om å skrive en låt til filmen "Midnight Cowboy". Han laget "Lay Lady Lay", men leverte for sent. Derfor ble Harry Nilsson og "Ev'rybody's Talkin" brukt istedet. Fint for Harry, og slettes ikke dumt for filmen heller.

"Lay Lady Lay" glir pent inn på "Nashville Skyline" og er et av LP'ns beste kutt. Bygget på en nedadglidende akkordrekke som gjentas og gjentas (litt på samme måte som i den senere "One More Cup Of Coffee"), lagt på et ivrig, kriblende tromme/perkusjons-driv. Dylans stemme flyter pent nedover akkordene, tonen har en varm, dyp og trygg resonans. Han ledsages av pedalsteel-gitarens dempede jammer. Hverken tekst eller stemning etterlater noen tvil om hva Dylan vil. Det er en av hans mest intime og sexy låter. Det eneste man kan holde mot den er at den er en tanke monoton. Den er f.eks. utrolig kjedelig å fremføre med egen stemme og gitar, det vet jeg av erfaring. Selv ikke min Martin D28 hjelper der.

På side 2: "Peggy Day", en munter skøyer av en vise. Ikke noe stort på gang, bare tøys, litt tafsing og masse country-hygge.

Norsk cover (venstre) og nederlandsk.

Desember 1969

Tonight I’ll Be Staying Here With You / Country Pie (CBS, 4611) USA #50

Avslutningssporet på "Nashville Skyline", en fremragende høytidsstemt oppbruddssang (eller snarere, en anti-oppbruddssang, han hiver jo kofferten og bestemmer seg for å bli!), med vind i seilene. En knudrete elgitar ligger som en effektiv kommentar til Dylans strofer, og melodien er rett i øret. Låten har samme plass på "Nasville Skyline" som "I'll Be Your Baby Tonight" har på "John Wesley Harding". Tekstmotivene er klart beslektet, men den trygge og flørtende stemningen "I'll Be Your Baby Tonight" er nå erstattet med desperasjon: Denne mannen er besatt.

På side 2 finner vi "Country Pie". En pludrende moro-låt som driver vennlig gjøn med The Beatles og deres "Honey Pie"/"Wild Honey Pie" (fra "The White Album"). Drivende gitarspill, herlig ordlek. Og Dylan smiler.

Cover fra Norge (venstre) og Nederland.

1970

Juli 1970

Wigwam / Copper Kettle (CBS, 5122) USA #41

Man har lært seg til å forvente det uventede fra Bob Dylan, men denne gangen overgår han seg selv. "Wigwam" er et stykke musikk (ja, det er definitivt ikke en sang) som normalt ville hørt hjemme på en LP med Herb Alpert & His Tijuana Brass, eller Ennio Morricone møter James Last! Det er et stort og fyldig orkesterarrangement, dominert av blåsere - med ilter mariarchi-sound i støtene. Musikken drar seg sakte fremover, som et begravelsesfølge gjennom en ørkenlandsby, anført av akustiske gitarakkorder. Dylans vokale bidrag begrenser seg til en stabel la-la-la og da-di-da'er, utført med hans klareste korgutt-stemme, plassert høyt opp og lang bak i den etter hvert svulmende miksen. Det rarest av alt er at man blir hjelpeløst forført av denne orkestermantra, denne mest udylanske av alle Dylans innspillinger.

På side 2 ligger "Copper Kettle (The Pale Moonlight)", en gammel vise om hjemmebrenning på bondebygda. Vakkert og bløtt arrangert. En jentekor skygger strofene, og refrenget har et uimoståelig løft. Du må imidlertid sjekke labelen noen ganger for å være sikker på at det virkelig er Bob Dylan.

Begge låtene er hentet fra det omdiskuterte "Self Portrait"-albumet.

Coverne er fra Norge (venstre) og Nederland.

1971

Mars 1971

If Not For You / New Morning (CBS, 7092)

Litt i seneste laget å prøve denne på single nå, kanskje. Den er hentet fra fjorårets "New Morning", og er også kjent i George Harrisons versjon fra dennes "All Things Must Pass". Skulle ikke det være nok, så ventes Olivia Newton-Johns versjon ut på single iløpet av et par uker.

Dette sagt, "If Not For You" er en deilig, sval kjærlighetsvise. Masse kassegitar, en vaskeekte munnspillsolo, og Dylan synger innsmigrende og avslappet. Ren kos.

B-siden er tittelkuttet fra "New Morning". Også den svært sympatisk. Mer forseggjort arrangement og effektiv stigning mot det brusende refrenget. Her er alt såre vel, og Dylan ser ingen grunn til å skjule det.

Cover fra Nederland, etikett fra England.

Juni 1971

Watching The River Flow / Spanish Is The Loving Tongue (CBS, 7329)
UK #21, USA #41

Plutselig og helt uanmeldt: En flunkende ny Bob Dylan-single! Og det en ekte single til og med, ikke et LP-kutt.

Som låt er den aldeles utmerket, en ganske tradisjonelt arrangert bluesrocker brolagt med pianoakkorder. Dylans stemme er hesere enn på mange år, og litt nasal - begge deler skyldes at han var sterkt forkjølet under innspillingen (kleenex over alt). Teksten virker imidlertid foruroligende passiv. Observatøren Dylan plasserer seg så langt ut på sidelinjen som han kan komme, og observasjonene han gjør inkluderer i høyeste grad ham selv ("What's the matter with me, I don't have much to say"), og denne ham selv har ingenting annet å fortelle enn at han sitter og glor på elven der den flyter forbi.

Depressiv selvanalyse. Fin låt. Ikke noe stort, men godt nok til å ta oss gjennom sommeren.

B-siden, "Spanish Is The Loving Tongue", er en trad. vise fremført i stopp-start fasong, med en innsmigrende Dylan som hvisker sin kjære ord i øret på spansk. Antagelig en outtake fra i fjor. Ganske fin den også.

Covere fra Norge (venstre) og Tyskland.

Desember 1971

George Jackson (acoustic) / George Jackson (big band) (CBS, 7688)
USA #33

Hvor Dylan har hodet sitt akkurat nå er en gåte. Siden "New Morning" ifjor høst har han omtrent ikke gitt lyd fra seg. Forrige single, den forsåvidt overraskende utgivelsen "Watching The River Flow", åpnet med ordene "What's the matter with me, I don't have much to say...". En foruroligende bekjennelse fra den i rocken som er kjent for å ha mest på hjertet.

"George Jackson" er nok en overraskelse, for her vender han på mange måter tilbake til sin tidligste periode, den gang han var sint, direkte og full av "things to say". Det er samme sang på begge sider. En elektrisk versjon der han ledsages av bæljende jentekor. Og en helakustisk. Som melodi er den monoton og oppramsende, derfor kler den ikke big band-arrangementet. Den akustiske versjonen biter mye bedre.

Teksten er en opprørt og trist reaksjon på drapet på Black Panther-aktivisten George Jackson. Han ble skutt ned i San Quentin-fengslet 21. august 1971 under et påstått fluktforsøk. Egentlig en regelrett henrettelse.

Dette var ikke starten på en produktiv periode, slik mange håpet. Tvert imot. Dylan slet med kolossal skrivesperre og idétørke. Det skulle en Sam Peckinpah til for å hale ham ut i lyset igjen (musikken til "Pat Garrett & Billy The Kid" i 1973), og selveste The Band for å få ham til å lage en oppfølger til "New Morning" ("Planet Waves" i 1974).

Covere fra Norge (venstre) og Tyskland.

1973

September 1973

Knockin’ On Heaven’s Door / Turkey Chase (CBS, S CBS 1762) UK #13, USA #12

To og et halvt minutts absolutt genialitet. Dylans beste bidrag til populærmusikken på mange år. Gjemt bort på et begivenhetsløst soundtrack-album som man vel egentlig kjøpte bare fordi det var Dylan og hans første album på tre år - som var det samme som 30 år etter dagens målestokk.

Dylan havnet med Kris Kristoffersons hjelp i Sam Peckinpah-teamet som skapte filmen "Pat Garrett & Billy The Kid", han ble til og med skrevet inn i handlingen og ble tildelt rollen som den absurde figuren Alias. Men Dylans hovedoppgave var å skrive filmmusikken.

"Knockin' On Heaven's Door" er albumets eneste juvel. Et minimalistisk mesterverk på to vers og en stabel klagende refrenger. Sangen ledsager bildene av den aldrende sheriffen som dør i sin kones armer nede ved elven. Scenen ble vist på et lerret i studio mens musikerne spilte inn låten, og i henhold til Jim Keltner (i et intervju med meg) var de så beveget at tårene rant.

Innspillingen er perfekt. Og Dylan gir den en av sine beste vokalprestasjoner.

Men det skal også sies at den tåler ikke tolkninger. Få låter er blitt covret så hyppig som denne (påfallende ofte i reggae-takt), jeg får utslett av dem alle sammen. Og det inkluderer Dylans tallrike egne bidrag. La sangen få være i fred. Det er bare originalen, det minimalistiske mesterstykket, som gjelds.

Den toppet singlelisten i Norge.

Nederlandsk cover, engelsk etikett.

1974

Januar 1974

A Fool Such As I / Lily Of The West (CBS, 2006) USA #55

CBS hadde mistet Dylan til Asylum og var furtne. Som hevn hentet de ut en håndfull outtakes fra "Self Portrait" og "New Morning"-perioden, pakket dem inn i et billig omslag og kalte stasen "Dylan".

Mulig det fikk Dylan på bedre tanker. Allerede et år senere var han tilbake hos CBS/Columbia.

En single fra det omtalte albumet fikk man også. En versjon av Elvis-slageren "A Fool Such As I" som man ikke klarer å bestemme seg for om er frivillig eller ufrivillig morsom. Den er i hvert fall klønete. Jeg har mer sans for Dylans tolkning av den tradisjonelle irske visen "Lily Of The West" på B-siden.

Uansett ble det ingen verdenshit.

Cover og plate fra Nederland.

Februar 1974

On A Night Like This / You Angel You (Asylum, K 13005) USA #44
On A Night Like This / Forever Young (Island, WIP 6188) UK

"Planet Waves" innleder Dylans kreative comeback, selv om den fikk en blandet mottagelse da den kom. Årene har gjort platen godt, selv om jeg fortsatt synes det var en feilvurdering å hyre inn The Band. De gir mange av låtene et kluntete preg.

Som åpningskuttet "On A Night Like This". Låtens fremdrift går i rykk og napp, men jeg elsker Dylans "Planet Waves"-stemme, den er morken og lett forkjølet og kler den vinterlige tømmerkoie-stemningen som preger mange av albumets innslag. Inkludert dette.

Det avbildede omslaget er italiensk, platen engelsk.

April 1974

Something There Is About You / Tough Mama (Asylum, AS 13 007) Tyskland
Something There Is About You / Tough Mama (Asylum, AS-11035) USA

Den flyter hit og dit, nærmest sidelengs, mens Dylans vinterbilder sender oss bakover i tid, "walking the hills of old Duluth".

Det er en gåtefull sang som suger deg inn, merkelig fascinerende, og leverer strofer som:

I could say that I’d be faithful, I could say it in one sweet, easy breath
But to you that would be cruelty and to me it surely would be death

Huh!

Tysk cover og plate.

August 1974

Most Likely You Go Your Way (And I’ll Go Mine) / Stage Fright (Asylum, AS-11043) USA #66
Most Likely You Go Your Way (And I’ll Go Mine) / Stage Fright (Asylum, AS-13011) Italia

Bob Dylan & The Band / The Band

Gudens comeback, hans første konsertturné på nesten åtte år. Fra 3. januar til 14. februar 1974 feide Dylan & The Band over det amerikanske kontinentet og leverte 40 utsolgte show i stadionformat. En triumfferd økonomisk.

Men live-albumet fra turnéen, "Before The Flood", avslører at fremføringene virker forsert. Det er en stressfaktor her som lett fanges opp da Dylan har en tendens til å rope mer enn han synger.

Hans senere oppsummering: "I pushed too hard".

Første single fra albumet er en stressversjon av et av høydepunktene fra "Blonde On Blonde". Dylan roper. Band finner ikke groovet.

Italiensk cover og plate.

November 1974

It Ain’t Me Babe / All Along The Watchtower (Asylum, E-45212) USA
It Ain’t Me Babe / All Along The Watchtower (Asylum, AS-13013) Tyskland

Bob Dylan & The Band

Mer Dylan-roping mens Band forsøker å få det til å gynge. Turnéformatet er enormt. Ergo fremstår Dylans budskap, "it ain't me you're looking for", som ren kokettering.

B-siden er interessant, for her hyller Bob og hans band Jimi Hendrix. Det er Jimis fantastiske versjon som står modell, den stormfulle gitarsoloen mesterlig turnert av Robbie Robertson.

Etter dette ventet CBS, "Blood On The Tracks", en ny, spennende formtopp - og Rolling Thunder.

Coverne er fra Tyskland (venstre) og Spania.

1975

Mars 1975

Tangled Up In Blue / If Your See Her, Say Hello (CBS, 3160)

Oktober 1975

Million Dollar Bash / Tears Of Rage (CBS, 3665)

Bob Dylan & The Band

1976

Januar 1976

Hurricane (part I) / Hurricane (part 2) (Columbia, 3-10245) USA
Hurricane (part I) / Hurricane (CBS, S CBS 3878) UK
Hurricane (part I) / Hurricane (part 2) (CBS, 3841) Nederland

April 1976

Mozambique / Oh, Sister (CBS, 4113)

Desember 1976

Rita May / Stuck Inside Of Mobile With The Memphis Blues Again
(CBS, 4859) UK
Stuck Inside Of Mobile With The Memphis Blues Again / Rita May
(CBS, 4859) Nederland

1978

Juli 1978

Baby Stop Crying / New Pony (CBS, 6499) UK
Baby Stop Crying / We Better Talk This Over (CBS, 6697) Nederland

September 1978

Is Your Love In Vain? / We Better Talk This Over (CBS, 6718) UK
Is Your Love In Vain? / Changing Of The Guards (CBS, 6524) Nederland

Desember 1978

Changing Of The Guards / Señor (Tales Of Yankee Power) (CBS, 6935) UK
Changing Of The Guards / New Pony (CBS, 6559) Nederland

1979

Juni 1979

Forever Young / All Along The Watchtower / I Want You (CBS, 7473) UK

August 1979

Precious Angel / Trouble In Mind (CBS, 7828) UK, Nederland
Gotta Serve Somebody / Trouble In Mind (Columbia, 1-11072) USA

Oktober 1979

Man Gave Names To All The Animals / When He Returns
(CBS, 7970) UK, Nederland
Man Gave Names To All The Animals / When You Gonna Wake Up
(Columbia, 1-11168) USA