Bob Dylan var en single-artist så god som noen på 60-tallet. Han leverte noen av galaksens sterkeste 45’ere i glansårene 1965-66, og hadde noen ess i ermet både før og etter. Fra og med 70-tallet ga han ikke singlene så mange tanker. Han kunne sprudle til og levere noen mer eller mindre one-off, som f.eks.”Hurricane”, men det var LP-formatet som ble hans hovedbeskjeftigelse ved siden av konsertene. Bob Dylan er og har vært en turné og album-mann siden “Planet Waves” og “Before The Flood” slo an tonen og varslet fremtiden i 1974.

Min gjennomgang tar oss med helt t.o.m. 1998, men ikke lenger. Ikke foreløpig. Men etter hvert vil jeg hekte på 45-bidragene Dylan fortsatte å gi verden også etter “Time Out Of Mind”. Det er en god haug som det kommer til å ta tid å komme seg gjennom. Følg med, så vokser nok gjennomgangen.

Men første reiser vi tilbake til 1962, og møter en 21 år gammel lystløgner med sans for alternative barndoms og oppvektsts-erindringer. Gutten som rømte hjemmefra 17 ganger (og ble hentet hjem 16) og reiste rundt med et sirkus, mens han egentlige levde ganske kjedelige dager i Hibbing og fantaserte om å bli rock’n’roll-stjerne.

1962

Desember 1962

Mixed Up Confusion / Corrina, Corrina (Columbia, 4-42656) USA

Første single er også hans første elektriske innspilling. En hektisk og andpusten låt med et eiendommelig stakkato flyt, som et løpsk tog, hamrende over skinneskjøtene. Den ble tilgjengelig i Nederland i 1966. Se ytterligere kommentarer da.

1963

August 1963

Blowin' In The Wind / Don't Think Twice, It's All Right (Columbia, 4-42856) USA

Promo-posen (fra juli 1963) er avbildet her. Peter, Paul & Mary gjorde det storartet med "Blowin' In The Wind". Dylans egen versjon kom ikke inn på Hot 100.

Han sang vel alt for knirkete for amerikanske radioører. De foretrakk den svale, sukrede, trestemte versjonen. Dylan gjør seg uansett bemerket med sangen. Det er en liten, genialt enkel tekst som stiller store spørsmål. Han skulle snart legge større press på lytterne.

Det kom ikke flere singler i USA før i 1965.

1964

Juni 1964

Blowin’ In The Wind, EP (CBS, EP 5688) Frankrike

Blowin’In The Wind (2:47) / Corrina, Corrina (2:40) /
Don’t Think Twice, It’s All Right (3:37) / Honey, Just Allow Me One More Chance (1:57)

Frankrike lå et stykke foran resten av verden både når det gjaldt stilige platecovere og mye musikk for pengene, og når det gjaldt bohemliv, eksistensialisme og evnen til å se verden og tilværelsen fra en annen vinkel. De gjorde tidlig Dylan tilgjengelig på 45, i praktfulle covere. Her "Blowin' In The Wind" og ytterligere tre vinnere fra hans andre LP.

November 1964

All I Really Want To Do, EP (CBS, EP 5923) Frankrike

All I Really Want To Do (4:02) / Oxford Town (1:47) /
To Ramona (3:50) / Spanish Harlem Incident (2:22)

Enda en super fransk EP. Denne gang to vinnere fra "Another Side Of Bob Dylan" som The Byrds snart skulle sette tennene i.

1965

Mars 1965

The Times They Are A-Changin’ / Honey, Just Allow Me One More Chance (CBS, 201 751) UK #9

Come gather 'round people
Wherever you roam

Slik åpner Bob Dylans aller første single-utgivelse i England, og også store deler av resten av verden. Det er et kallesignal fra seremonimesteren, og det er myntet på alt gammelt og stivnet som stenger for den nye tid. Lærere, kritikere, journalister, politikere, mødre & fedre. Våkn opp, snart går toget.

Your sons and your daughters
Are beyond your command

At låten allerede var ett år gammel gjorde ikke så mye. Hitlistene var ikke rede for Dylan i 1964. Men nå var bordet dekket. Bob Dylan, den hippeste av de hippe, alle popartistene name-droppet ham i intervjuer på TV, i aviser og blader. The Beatles gjorde det. Stones gjorde det. Og her var han endelig, den unge mannen med den gamle stemmen, akkompagnert av sin rastløse kassegitar.

Han ble omfavnet av de unge og de yngste, her var stemmen som satte ord på deres eget opprør, en talsmann for den frie tanke og det åpne sinn i en verden dynket i blod og terror. Den raspende stemmen var som skapt for radio. Og inn fosset han på Englands Top 10.

B-siden, "Honey Just Allow Me One More Chance", er en kjapp blues-vise fra 1963-LP'n "The Freewheelin' Bob Dylan".

Singlen var også ment som oppvarming til Dylans Englands-turné i mai. Man kan si det var en vellykket utgivelse. Den nådde 9. plass, banet vei for "Subterranean Homesick Blues" som ble utgitt mens den fortsatt lå på Top 20, og den ga trekkraft til den skotske debutanten Donovan og hans "Catch The Wind".

De avbildede coverne er det norske (venstre) og svenske. I midten en fabrikkny mint norsk pressing i fabrikkpose.

***Dylan, allerede utsolgt i Manchester og London.***

April 1965

Subterranean Homesick Blues / She Belongs To Me (CBS, 201753)
UK #6, USA #39
Subterranean Homesick Blues / She Belongs To Me (CBS, 1883) Norge

Her er den, låten som provoserte de stalinistiske folk-puritanerne til å stene sin guru. Dylan trakk på skuldrene. Det var i rock'n'rollen det foregikk, ikke hjemme hos skjeggete studenter og gretne etterlevninger fra McCarthy-tiden. Bob Dylan tar Chuck Berrys "Too Much Monkey Business", barberer vekk teksten og erstatter den med sin egen. En forrykende regle som setter ny verdensrekord i one-liners. Du kan holde liv i en T-skjortefabrikk med denne.

You don't need a weather man
To know which way the wind blows

og

Don't follow leaders
Watch the parkin' meters

er to av de mest brukte.

Vi møter ellers Maggie her, hun skal senere dukke opp igjen i sin egen sang, "Maggies Farm", som det igjen refereres til et år senere i "One Of Us Must Know". Dylan er i full gang med å skape sitt eget univers.

Selve låten er fort unnagjort. Full fart ned Chuck Berrys gate. Tøft og skranglete.

"She Belongs To Me" på side 2 er også en helt ny innspilling. En forførerisk ballade med en strippet, men desto mer gåtefull tekst, plassert i et dempet, elektrisk komp. Begge låtene skal dukke opp en snau måned senere på LP'n "Bringing It All Back Home".

De avbildede coverne er det norske (venstre) og franske.

Juni 1965

Maggie’s Farm / On The Road Again (CBS, 201781) UK #26
Maggie’s Farm / On The Road Again (CBS, 1781) Norge

Enda en elektrisk rocker fra Dylan, også denne fra "Bringing It All Back Home". Han bjeffer og roper over det taktfast slamrende kompet. Jeg-personen ramser opp alle svina som driver "Maggie's Farm", beskriver deres usympatiske personligheter og psykotiske tilbøyeligheter, sammen danner det en stabel veldig gode argumenter for det stadig tilbakevendende: I ain't gonna work on Maggie's farm no more. Et iltert opprør mot en meningsløs tilværelse, altså.

Musikalsk gir den ikke samme kick som forgjengeren. Den mangler gulrot og kan oppleves som monoton og gneldrer som en kjeftesmelle. Funker bedre på LP'n.

Avbildede covere er det norske (venstre) og det svenske.

Dylan, EP (CBS, EP 6051) UK, EP #3

Don’t Think Twice, It’s Alright / Blowin’ In The Wind /
Corrina, Corrina / When The Ship Comes In

Første engelske EP. "Don't Think Twice" er et inspirert valg, og "Blowin' In The Wind" gir seg selv.

August 1965

Like A Rolling Stone / Gates Of Eden (CBS, 201811) UK #3, USA #2
Like A Rolling Stone / Gates Of Eden (CBS, 1952) Norge

Den starter som et pistolskudd. Så skjærer de skramlende, dansende metall-akkordene inn over et sprelsk honkytonk-piano og den nye tidsregning er igang: "Like A Rolling Stone". Maken til kickstart - både på en single og et album (kutt 1 på "Highway 61 Revisited" som ble utgitt to måneder senere)! Villskapen er etablert og stemningen definert før Dylan har åpnet munnen. Endelig kommer ordene, arrige, hånlige:

Once upon a time you dressed so fine
You threw the bums a dime in your prime, didn't you?

Vi trekkes hurtig inn i skjebnehistorien til frøken Ensom, en jente av beste familie, sølvskje i munnen, nesa i været, men som har havnet på alle fire i rennestenen. Dylan lener seg over sin kreasjon og snerrer: Åssen føles det nå? Som om han har noe å hevne.

Som sangen utvikler seg - det er fire lange, ordrike vers (spekket med formuleringer som kan rives ut og trykkes på T-skjorter) - tetner plottet, det samme gjør musikken. Denne rus av en ensemble-sound som musikerne deler, er inspirert galskap. Når de stuper ut i refrengene blir orgelbruset orgasme. Det eneste som holder stykket fra å eksplodere i ren selvnytelse er Dylans gneldrende stemme og hans metalliske rytmegitar dansende i dobbelttakt, ikke et øyeblikk gir de slipp på sin funksjon: Å jage musikerne videre og sangen triumferende i mål. Hvor ville han med ordene? Det er ikke så viktig som hvordan de virker på lytteren. "Like A Rolling Stone" får deg til å leve, den er et adrenalinkick hver eneste gang.

Ingen hadde hørt noe lignende sensommeren 1965. Den elektriske rocken fra "Bringing It All Back Home" virket plutselig tam og puslete i forhold. Dette var uran. En sånn tekst. En sånn "sound". Og en sånn lengde - på en single!

Han holder på en stund på side 2 også, den langstrakte, billedrike "Gates Of Eden" fra den akustiske delen av "Bringing It All Back Home".

Den avbildede coveret over er norsk, og det under er den franske EP’n.

I USA kom singlen 28. juni.

September 1965

Can You Please Crawl Out Your Window (versjon 1) / From A Buick 6 (Columbia, 4-43389) USA

Feilpress, tilbakekalt.

Ved en feiltagelse spiller de aller første pressingene av denne en helt annen låt: Can You Please Crawl Out Your Window. Og ikke samme versjon som skulle bli neste single. Samlere elsker sånt. Jeg har stor glede av å eie denne, og vinylen leverer eventyrlig.

Oktober 1965

Positively 4th Street / From A Buick 6 (CBS, 201824) UK #12, USA #7
Positively 4th Street / From A Buick 6 (CBS, 1.893) Norge

Positively 4th Street, EP (CBS, EP 6210) Frankrike

Positively 4th Street (3:50) / Mr. Tambourine Man (2:25) /
From A Buick 6 (3:06) / On The Road Again (2:30)

Du kan ikke servere svovel tøffere. "Positively 4th Street" er en kompromissløs enetale. Hver eneste strofe har dødelig kraft. Det er Dylans oppgjør, ikke med verden, men med sine nærmeste omgivelser, noe som er mye verre. Her får de alle sine pass påskrevet, spyttslikkerne, baktalerne, sladrehankene, kritikerne. Det er som om han vender fortiden ryggen og knaser inn i fremtiden, mutters alene, ubøyelig som en galvanisert skrue. Han lyder triumferende. Som om sangen var en heltegjerning. Hvilket den også er. "Positively 4th Street" fremføres av en kunstner som følger sin indre stemme uansett konsekvensene.

Teksten er et minimalistisk mesterverk. Det er ingen Napoleon i filler her, ingen dronning Jane, ingen siamesiske katter, ingen Askepott eller Ophelia. Ordene er stramme som barduner og springer rett ut av dagligtalen. Dette er put-down uten passasjerer. Det er OK Corral.

Hver strofe peker mot den neste, det er ikke tid eller plass for noe refreng, sangen er allerede perfekt, den flyter, den drives fremover av den sagende stemmen, den raklete akkord-spiralen og de kjølige, plystrende orgelstøtene. Du ønsker den skal vare evig. Men det kan den ikke, for den har et pay-off versepar som er like avsluttende som å kjøre rett i fjellveggen:

I wish that for just one time
You could stand inside my shoes
And just for that one moment
I could be you

Yes, I wish that for just one time
You could stand inside my shoes
You'd know what a drag it is
To see you

Skuddene er skutt. Revolveren tom. Du sitter igjen i kruttrøyken med hakeslepp. Hvilken låt!

Egentlig burde det ikke vært noe mer. En B-side er overflødig. Men "From A Buick Six" kimser man ikke av. Sangen om hans uovertrufne søppeldynge-engel som fikser det meste og gir ham alt. Det metallisk, nesten bjeffende gitar-riffet etterlater ingen tvil om det. Og for en avslutning:

Well, you know I need a steam shovel mama to keep away the dead
I need a dump truck mama to unload my head
She brings me everything and more, and just like I said
Well, if I go down dyin', you know she bound to put a blanket on my bed.

Avbildede covere: Norsk (venstre), mint norsk pressing (midten) og svensk (høyre). Under disse, den franske EP’en.

Desember 1965

If You Gotta Go, Go Now, EP (CBS, EP 6064) UK - kansellert

If You Gotta Go, Go Now / Mr. Tambourine Man / With God On Our Side

Planlagt britisk EP som kom så langt at det forelå ferdige prøveeksemplarer med cover. Poenget med EP’n var å sikre en enkel hit med outtaken som Manfred Mann fikk som gave, og gjorde en forrykende versjon av tidligere den høsten. Man forandret planer i siste liten. Kanskje fordi det lå en ny single klar for utgivelse.

Opptaket må ha sirkulert rundt på CBS-kontorene i Europa. Nederlenderne var de første til å gi den ut på ordentlig - i august 1967.

1966

Januar 1966

Can You Please Crawl Out Your Window? (versjon 2) / Highway 61 Revisited (CBS, 201900) UK #19, USA #58
Can You Please Crawl Out Your Window? (versjon 2) / Highway 61 Revisited (CBS, 1.900) Norge

Fetter'n til "Positively 4th Street". Drivet er det samme, men melodien mangler, og produksjonen er klaustrofobisk, tett og grumsete. Selv om Dylan har et refreng på lager (noe forgjengeren manglet), greier hverken det eller de underlige cymbal-markerte bråstoppene å suge deg inn. Her gjelder ordene Dylan senere skulle bruke om sin 1974-turné med The Band: I pushed too hard.

Dette sagt, "Can You Please Crawl Out Your Window?" har mer enn nok til å holde deg fascinert og beskjeftiget. Teksten en surrealistisk flod av assosiasjoner befolket med en mann og en kvinne som jeg-personen ikke har veldig mye til overs for (samme tema takles betydelig bedre på den fenomenale "She's Your Lover Now" fra samme periode). Refrenget er ekstremt syrlig:

Can you please crawl out your window?
Use your arms and legs it won't ruin you
How can you say he will haunt you?
You can go back to him any time you want to.

Om "Positively 4th Street" var nedlatende, så er denne direkte sinna.

Utgitt ved juletider 1965 i USA. Likevel nådde den ikke høyere enn 58. plass. I NME nådde den 19. plass, men stupte ut av listen etter tre uker. De fleste syntes nok at det var en bråkete og usympatisk låt.

B-siden er titelkuttet fra hans siste LP. En stålhard bluesrocker med grunnmotiv hentet fra Det gamle testamentet.

Norsk cover (venstre) og fransk EP.

Februar 1966

One Too Many Mornings, EP (CBS, EP 6070) UK, EP #8

Spanish Harlem Incident (2:22) / One Too Many Mornings (2:35) / Oxford Town (1:47) /
It Ain’t Me Babe (3:30) / She Belongs To Me (2:48)

EP nr 2 i Storbritannia. Fem låter, ingen av dem spesielt ferske. Nådde 8. plass på EP-listen i England.

April 1966

One Of Us Must Know / Queen Jane Approximately (CBS, 202053)
UK #33 (RR)

Presset i Norge for Sverige og Danmark, men aldri utgitt offisielt her, selv om det sildret et og annet eksemplar til landets musikkforretninger. Jeg fant et eksemplar på Bekkestua, i fabrikkpose. De avbildede coverne ovenfor er det danske (til venstre) og det nederlandske.

Den gåtefulle kjærlighetssangen tilhører et av høydepunktene på albumet den senere endte på, "Blonde On Blonde". De innledende strofene er beske:

I didn't mean to treat you so bad
You shouldn't take it so personal
I didn't mean to make you so sad
You just happened to be there, that's all

Men etterhvert som stabelen av bekjennelser vikles ut, merker man sorgen som er sydd mellom linjene, og som musikken så praktfullt formidler. Den begynner nakent for å svulme til bristepunktet i brottsjøer av orgelstøt, før den nærmest galopperer gjennom refrenget, bremser, kles naken og går gjennom hele runden igjen. Orgelet, det hamrende pianoet, gitarene, Dylans jagende stemme, den utrolig fyldige produksjonen - innspillingen formelig tårner over deg.

Noen hevder sangen er rettet til Joan Baez. Det er uinteressant, gåten må gjerne forbli uløst fordi "One Of Us Must Know" hviler så til de grader i seg selv. Den er tidløs, blåtonet, hjerteskjærende vakker og en av de beste break-up sanger som er laget.

Etter den raklete forgjengeren ville man trodd at "One Of Us Must Know" ville vinne mange venner og ta Dylan tilbake til Top 10. Den kom ikke engang inn på Billboards Hot 100, nådde heller ikke NMEs Top 30, og står bare igjen med en skarve 33. plass fra Record Retailer (i England). Skrekkelig statistikk for en så fenomenal låt. Antagelig var den for avansert for tenårings-ørene våren 1966.

B-siden, "Queen Jane Approximately" (hentet fra "Highway 61 Revisited") er ikke mye dårligere. Man kan forestille seg at den handler om samme person som A-siden, tiden skrudd noen måneder tilbake.

Mai 1966

Rainy Day Women No. 12 & 35 / Pledging My Time (CBS, 202307)
UK #9, USA #2

En forbløffende rar låt, helt atypisk Dylan, og likevel et utrolig fornuftig single-valg. Det er good time som smitter. En taktfast marsj (eller en vraltende, skjev shuffle i henhold til Bengt O. Hansen), breddfull av partyhoiing og allsang, ustanselig blåst sideveis av en løpsk trombone, og Dylan klarer knapt holde seg alvorlig. Titelen er gåtefull, og sikkert meningsløs. Teksten en gøyal oppramsning om steining. Tilsynelatende et harselas med og angrep på systemet, men Dylan benytter selvfølgelig et kodesprog for innviede. Alle hasjrøkere vet hva det stadig tilbakevendende utropet "Everybody must get stoned!" betyr. Radiostasjonene og kritikerne skjønte det ikke. I 1966 var man fortsatt naive.

B-siden er en rullende, feit blues med flengende gitar-stikk. Bitende strofer med snedig snert, som denne:

Well, they sent for the ambulance
And one was sent.
Somebody got lucky
But it was an accident.

Suveren single. To helt ferske låter, utgitt samtidig som Dylans Englands-turné startet.

Mange oversikter oppgir fortsatt "Blonde On Blonde"s utgivelsesdato som mai 1966. Dette er beviselig feil. Da Dylan turnerte i England hadde ikke en sjel hørt noe annet fra dette albumet enn "One Of Us Must Know". Noen hadde vel også fått med seg "Rainy Day Women Nos. 12 & 35"/"Pledging My Time" som ble utgitt mens han var i landet. De nye låtene (fra "Blonde On Blonde") var så ukjente for anmelderen i NME den 13. mai 1966 at han valgte å ignorere dem, med ett unntak, men den titelen er bare en rent sitat av Dylans egen introduksjon fra scenen.

NMEs forsøk på å anmelde Bob Dylans konsert i Bristol.

***Sirkus Dylan. Keith Altham forsøker å henge med.***

Juni 1966

Rainy Day Women #12 & 35, EP (CBS, EP 5660) Frankrike

Rainy Day Women # 12 & 35 (2:26) / Pledging My Time (2:06) /
One Of Us Must Know (Sooner Or Later) (4:49)

Herlig fransk EP som samler de tre kuttene fra kommende “Blonde On Blonde” som var utgitt da Dylan og The Hawks herjet rundt i England. Stilig coverfoto også. Kraftig nedredigerte versjoner (single edits) av de to kuttene på side 1.

Juli 1966

I Want You / Just Like Tom Thumb’s Blues (live) (CBS, 202258)
UK #17, USA #20
I Want You / Just Like Tom Thumb’s Blues (live) (CBS, 2258) Norge

Ny Dylan-single fra hans kommende album "Blonde On Blonde" som var ventet utgitt i begynnelsen av august. Det må være noe av det mest fengende han har gjort. En popmelodi som danser lett og ledig avsted, svøpt i et herlig vevteppe av et arrangement hvor orgelet skygger Dylans stemme med lekne tone-løkker. Masse gitar. Trippende trommer. Røsten er doven, men fraseringen tydelig. Og det er like deilig hver gang han når refrengets tre titel-gjentagelser. En billedrik og ualminnelig fascinerende tekst gjør disse minuttene perfekte.

B-siden er fra Dylans turné i England i mai 1966. Tatt opp "live" i Liverpool. En brennende intens versjon av "Just Like Tom Thumb's Blues". Kaskaden av lyd. Dylans desperat inntrengende stemme. De spiller for livet. Meget, meget sterkt.

Avbildede covere er det norske (venstre) og amerikanske.

September 1966

Just Like A Woman / Obviously 5 Believers (CBS, 2360) Norge, USA #33

Denne kom på single i USA i september 1966. England droppet å gi den ut. Men Norge gjorde. Singleversjonen er interessant fordi man tok og klippet ut et vers midt inne i låten, limte bitene sammen, fadet den litt tidligere, og vips hadde man en radiovennlig versjon, en såkalt single-edit.

Oktober 1966

Mr. Tambourine Man, EP (CBS, EP 6078) UK, EP #4

Mr. Tambourine Man (5:25) /
Subterranean Homesick Blues (2:17) / It’s All Over Now, Baby Blue (4:13)

Tredje og siste EP i England. 1965-stoff. Litt rart at de kommer med det nå. Men coveret er stilig.

November 1966

Mixed Up Confusion / Corrina, Corrina (CBS, 2476) Nederland

Det forundrer at man ikke ga ut en single fra storartede "John Wesley Harding" hverken i USA eller England (I Norge fikk vi titelkuttet som single). Det er flere potensielle drops der, inkludert titelkuttet og "All Along The Watchtower". Men nei. Istedet falt man for denne nederlandsk 1966-utgivelse og importerte den i bøtter og spann: Bob Dylans da fem år gamle debut-single "Mixed Up Confusion".

Singlen var bare tilgjengelig i USA i en kort periode og har aldri vært inkludert på noen LP. Det kan skyldes at den foregrep utviklingen, og ikke lyktes. Det er nemlig hans første elektriske innspilling, gjort tre år før "Bringing It All Back home".

"Mixed Up Confusion" er lyden av en mann og en gjeng musikere som ikke helt vet hva de er ute etter. Tempoet er forrykende, på grensen til pustevansker. Og likevel virker det som om Dylan ikke synes det går fort nok, han dytter på hele veien med utålmodige munnspill-støt. Stemmen er tørr og gammel, lyden av en blues-shouter fra den andre siden. Det lurvete kompet dominert av piano og hektiske trommer, det slamrende tempoet og fraværet av melodi bidrar ikke til å skape noen klassiker. Du kan ikke engang danse til den.

B-siden, "Corrina, Corrina", er hentet fra "The Freewheelin' Bob Dylan" (1963). Også her kompes han av et lite band. Men nå er atmosfæren dempet. Det saktmodige kompet, ståbass, trommer og piano, ligger nærmere jazzballaden. Dylan synger følsomt og blått. Fin innspilling.

1967

Februar 1967

Mellow Yellow / White Chrismas (3 O’Clock Weather Report) (Cameo Parkway, P-137) USA #99

Senator Bobby & Senator McKinley / Bobby The Poet

B-siden på slager nr. 2 fra Senator Bobby, "Mellow Yellow", byr på en vidunderlig Dylan-parodi.

Mai 1967

Leopard-Skin Pill-Box Hat / Most Likely You Go Your Way And I’ll Go Mine (CBS, 2700) USA #81

Ryktene om Dylans helsetilstand er fortsatt ikke gode. CBS demper ikke uroen med denne utgivelsen, to LP-kutt fra fjorårets "Blonde On Blonde". Dette sagt, det er to drivende gode låter man får servert.

"Leopard-Skin Pill-Box Hat" er en tradisjonelt oppbygget blues, fett og romslig produsert, med en syrlig humoristisk tekst som er nådeløs i sin latterliggjøring av skyteskiven: En motebevisst rikmannsjente som har funnet seg en ny type. Sangeren er nok ikke så rent lite sjalu, det er ex'en han synger om, og han har nettopp knepet dem mens de hadde sex i garasjen. Absolutt en av Dylans morsommere put-downs. Det ligger et smil på lur bak forakten.

"Most Likely You Go Your Way, And I'll Go Mine" er en svært iørenfallende popmelodi, drevet frem av et riff som spilles unisont av elgitar og munnspill, og plassert på et galopperende trommesett. Dylan virker triumferende fornøyd med seg selv der han svir av nok en jente med sin napalm-ironi. Igjen med et smil på lur, eller snarere et snerr. Knallåt.

I Norge misforsto plateselskapet da de laget cover, og håset opp B-siden. Et brette-cover, med samme motiv på begge sider, men de vender motsatt vei. Coveret til høyre er det engelske.

August 1967

If You Gotta Go, Go Now / To Ramona (CBS, 2921) Nederland

Aner ikke hvordan de klarte det, men CBS i Nederland satt på Dylans originaldemo fra 1965 av denne låten som ble en stor Manfred Mann-hit, og sendte den ut på markedet i 1967 uten av hverken Grossman eller CBS protesterte. En svært gøyal innspilling med #metoo-potensiale. Importert til England, men vanskelig å få tak i.

1968

Mars 1968

John Wesley Harding / Drifter’s Escape (CBS, 3323) Norge

Ingen singler fra "John Wesley Harding" hverken i England eller USA. Men Norge slo til med denne. Det lune tittelkuttet, og den snertne Kafka-parabelen fra samme LP. "The Trial" was bad enough, but this is ten times worse, indeed.

November 1968

All Along The Watchtower / I’ll Be Your Baby Tonight (CBS, 3872) Nederland

Nederlenderne visste hva de gjorde da de valgte denne som single. Det ville sikkert blitt en kjempehit også, hadde ikke Jimi Hendrix gitt ut sin episke versjon en måned tidligere. Mot den kjempet selv Dylan forgjeves.

1969

Mai 1969

I Threw It All Away / Drifter’s Escape (CBS, 4219) UK #21, USA #85

En forvarsel om hva du har i vente hvis du investerer i Dylans nye LP "Nashville Skyline". En country-ballade, intet mindre. Stilren og varm, og full av hjerteblod. Det er sangen om han som hadde alt, men kastet det bort. Og "alt" betyr i dette universet kjærligheten. Når gir han lytteren sine velmente råd: Ikke gjør som meg, finner du en jente, så hold fast ved henne.

Love is all there is, it makes the world go 'round...

Det er Dylans budskap til verden i 1969. Melodien er utsøkt vakker og skummelt fengende. Det lyder hit lang vei. Og hvorfor ikke. Når ble det vedtatt en lov om at Bob Dylan ikke kan synge country?

På B-siden ligger atter klassikeren "Drifter's Escape", den manende visen fra "John Wesley Harding" som virker sterkt inspirert av Franz Kafkas "Prosessen" ("The Trial" på engelsk).

Norsk cover (venstre) og nederlandsk.

August 1969

Lay Lady Lay / Peggy Day (CBS, 4434) UK #4, USA #7

Kritikerne ble tatt på sengen, det samme ble Dylans fans. Likevel presterte "Nashville Skyline" å ende som en av hans mest populære LP'er på 60-tallet, i hvert fall salgsmessig.Den lå på listene i nesten et helt år, bare slått av "Greatest Hits" (1966) og "The Freewheelin' Bob Dylan" (1963), og unnagjorde fire uker på 1. plass.

Jeg husker godt da platen kom, Steinar hadde den med seg under armen, rykende fersk fra butikken, da klassen skulle på utstilling på Hennie Onstad-museet. Tidlig i mai, sol, men kaldt i luften. Det var et vennlig og lekkert cover, og vi lurte veldig på hvordan den lød, selv om vi hadde fått forvarsler. Dylans country & western godtok vi uten å blunke. Og LP'n snurret ufortrødent hele sommeren igjennom. Månelanding, Woodstock og Arendals-pils på Mærdø. Sommeren 1969.

Første single ut, "I Threw It All Away", gjorde det bare sånn passe på de engelske hitlistene. Men to'ern, "Lay Lady Lay", utgitt i forkant av Dylans konsert come-back på Isle Of Wight 31. august, satt. Og det på tross av at både publikum og kritikere ble ganske forvirret av hva den dresskledde mannen i hvitt leverte fra scenen. Yes, like fullt ble "Lay Lady Lay" en topp 4-hit, Dylans siste i England ever.

Sangens bakgrunn er godt kjent. Dylan ble bedt om å skrive en låt til filmen "Midnight Cowboy". Han laget "Lay Lady Lay", men leverte for sent. Derfor ble Harry Nilsson og "Ev'rybody's Talkin" brukt istedet. Fint for Harry, og slettes ikke dumt for filmen heller.

"Lay Lady Lay" glir pent inn på "Nashville Skyline" og er et av LP'ns beste kutt. Bygget på en nedadglidende akkordrekke som gjentas og gjentas (litt på samme måte som i den senere "One More Cup Of Coffee"), lagt på et ivrig, kriblende tromme/perkusjons-driv. Dylans stemme flyter pent nedover akkordene, tonen har en varm, dyp og trygg resonans. Han ledsages av pedalsteel-gitarens dempede jammer. Hverken tekst eller stemning etterlater noen tvil om hva Dylan vil. Det er en av hans mest intime og sexy låter. Det eneste man kan holde mot den er at den er en tanke monoton. Den er f.eks. utrolig kjedelig å fremføre med egen stemme og gitar, det vet jeg av erfaring. Selv ikke min Martin D28 hjelper der.

På side 2: "Peggy Day", en munter skøyer av en vise. Ikke noe stort på gang, bare tøys, litt tafsing og masse country-hygge.

Norsk cover (venstre) og nederlandsk.

Desember 1969

Tonight I’ll Be Staying Here With You / Country Pie (CBS, 4611) USA #50

Avslutningssporet på "Nashville Skyline", en fremragende høytidsstemt oppbruddssang (eller snarere, en anti-oppbruddssang, han hiver jo kofferten og bestemmer seg for å bli!), med vind i seilene. En knudrete elgitar ligger som en effektiv kommentar til Dylans strofer, og melodien er rett i øret. Låten har samme plass på "Nasville Skyline" som "I'll Be Your Baby Tonight" har på "John Wesley Harding". Tekstmotivene er klart beslektet, men den trygge og flørtende stemningen "I'll Be Your Baby Tonight" er nå erstattet med desperasjon: Denne mannen er besatt.

På side 2 finner vi "Country Pie". En pludrende moro-låt som driver vennlig gjøn med The Beatles og deres "Honey Pie"/"Wild Honey Pie" (fra "The White Album"). Drivende gitarspill, herlig ordlek. Og Dylan smiler.

Cover fra Norge (venstre) og Nederland.

1970

Juli 1970

Wigwam / Copper Kettle (CBS, 5122) USA #41

Man har lært seg til å forvente det uventede fra Bob Dylan, men denne gangen overgår han seg selv. "Wigwam" er et stykke musikk (ja, det er definitivt ikke en sang) som normalt ville hørt hjemme på en LP med Herb Alpert & His Tijuana Brass, eller Ennio Morricone møter James Last! Det er et stort og fyldig orkesterarrangement, dominert av blåsere - med ilter mariarchi-sound i støtene. Musikken drar seg sakte fremover, som et begravelsesfølge gjennom en ørkenlandsby, anført av akustiske gitarakkorder. Dylans vokale bidrag begrenser seg til en stabel la-la-la og da-di-da'er, utført med hans klareste korgutt-stemme, plassert høyt opp og lang bak i den etter hvert svulmende miksen. Det rarest av alt er at man blir hjelpeløst forført av denne orkestermantra, denne mest udylanske av alle Dylans innspillinger.

På side 2 ligger "Copper Kettle (The Pale Moonlight)", en gammel vise om hjemmebrenning på bondebygda. Vakkert og bløtt arrangert. En jentekor skygger strofene, og refrenget har et uimoståelig løft. Du må imidlertid sjekke labelen noen ganger for å være sikker på at det virkelig er Bob Dylan.

Begge låtene er hentet fra det omdiskuterte "Self Portrait"-albumet.

Coverne er fra Norge (venstre) og Nederland.

1971

Mars 1971

If Not For You / New Morning (CBS, 7092)

Litt i seneste laget å prøve denne på single nå, kanskje. Den er hentet fra fjorårets "New Morning", og er også kjent i George Harrisons versjon fra dennes "All Things Must Pass". Skulle ikke det være nok, så ventes Olivia Newton-Johns versjon ut på single iløpet av et par uker.

Dette sagt, "If Not For You" er en deilig, sval kjærlighetsvise. Masse kassegitar, en vaskeekte munnspillsolo, og Dylan synger innsmigrende og avslappet. Ren kos.

B-siden er tittelkuttet fra "New Morning". Også den svært sympatisk. Mer forseggjort arrangement og effektiv stigning mot det brusende refrenget. Her er alt såre vel, og Dylan ser ingen grunn til å skjule det.

Cover fra Nederland, etikett fra England.

Juni 1971

Watching The River Flow / Spanish Is The Loving Tongue (CBS, 7329)
UK #21, USA #41

Plutselig og helt uanmeldt: En flunkende ny Bob Dylan-single! Og det en ekte single til og med, ikke et LP-kutt.

Som låt er den aldeles utmerket, en ganske tradisjonelt arrangert bluesrocker brolagt med pianoakkorder. Dylans stemme er hesere enn på mange år, og litt nasal - begge deler skyldes at han var sterkt forkjølet under innspillingen (kleenex over alt). Teksten virker imidlertid foruroligende passiv. Observatøren Dylan plasserer seg så langt ut på sidelinjen som han kan komme, og observasjonene han gjør inkluderer i høyeste grad ham selv ("What's the matter with me, I don't have much to say"), og denne ham selv har ingenting annet å fortelle enn at han sitter og glor på elven der den flyter forbi.

Depressiv selvanalyse. Fin låt. Ikke noe stort, men godt nok til å ta oss gjennom sommeren.

B-siden, "Spanish Is The Loving Tongue", er en trad. vise fremført i stopp-start fasong, med en innsmigrende Dylan som hvisker sin kjære ord i øret på spansk. Antagelig en outtake fra i fjor. Ganske fin den også.

Covere fra Norge (venstre) og Tyskland.

Desember 1971

George Jackson (acoustic) / George Jackson (big band) (CBS, 7688)
USA #33

Hvor Dylan har hodet sitt akkurat nå er en gåte. Siden "New Morning" ifjor høst har han omtrent ikke gitt lyd fra seg. Forrige single, den forsåvidt overraskende utgivelsen "Watching The River Flow", åpnet med ordene "What's the matter with me, I don't have much to say...". En foruroligende bekjennelse fra den i rocken som er kjent for å ha mest på hjertet.

"George Jackson" er nok en overraskelse, for her vender han på mange måter tilbake til sin tidligste periode, den gang han var sint, direkte og full av "things to say". Det er samme sang på begge sider. En elektrisk versjon der han ledsages av bæljende jentekor. Og en helakustisk. Som melodi er den monoton og oppramsende, derfor kler den ikke big band-arrangementet. Den akustiske versjonen biter mye bedre.

Teksten er en opprørt og trist reaksjon på drapet på Black Panther-aktivisten George Jackson. Han ble skutt ned i San Quentin-fengslet 21. august 1971 under et påstått fluktforsøk. Egentlig en regelrett henrettelse.

Dette var ikke starten på en produktiv periode, slik mange håpet. Tvert imot. Dylan slet med kolossal skrivesperre og idétørke. Det skulle en Sam Peckinpah til for å hale ham ut i lyset igjen (musikken til "Pat Garrett & Billy The Kid" i 1973), og selveste The Band for å få ham til å lage en oppfølger til "New Morning" ("Planet Waves" i 1974).

Covere fra Norge (venstre) og Tyskland.

1973

September 1973

Knockin’ On Heaven’s Door / Turkey Chase (CBS, S CBS 1762) UK #13, USA #12

To og et halvt minutts absolutt genialitet. Dylans beste bidrag til populærmusikken på mange år. Gjemt bort på et begivenhetsløst soundtrack-album som man vel egentlig kjøpte bare fordi det var Dylan og hans første album på tre år - som var det samme som 30 år etter dagens målestokk.

Dylan havnet med Kris Kristoffersons hjelp i Sam Peckinpah-teamet som skapte filmen "Pat Garrett & Billy The Kid", han ble til og med skrevet inn i handlingen og ble tildelt rollen som den absurde figuren Alias. Men Dylans hovedoppgave var å skrive filmmusikken.

"Knockin' On Heaven's Door" er albumets eneste juvel. Et minimalistisk mesterverk på to vers og en stabel klagende refrenger. Sangen ledsager bildene av den aldrende sheriffen som dør i sin kones armer nede ved elven. Scenen ble vist på et lerret i studio mens musikerne spilte inn låten, og i henhold til Jim Keltner (i et intervju med meg) var de så beveget at tårene rant.

Innspillingen er perfekt. Og Dylan gir den en av sine beste vokalprestasjoner.

Men det skal også sies at den tåler ikke tolkninger. Få låter er blitt covret så hyppig som denne (påfallende ofte i reggae-takt), jeg får utslett av dem alle sammen. Og det inkluderer Dylans tallrike egne bidrag. La sangen få være i fred. Det er bare originalen, det minimalistiske mesterstykket, som gjelds.

Den toppet singlelisten i Norge.

Nederlandsk cover, engelsk etikett.

1974

Januar 1974

A Fool Such As I / Lily Of The West (CBS, 2006) USA #55

CBS hadde mistet Dylan til Asylum og var furtne. Som hevn hentet de ut en håndfull outtakes fra "Self Portrait" og "New Morning"-perioden, pakket dem inn i et billig omslag og kalte stasen "Dylan".

Mulig det fikk Dylan på bedre tanker. Allerede et år senere var han tilbake hos CBS/Columbia.

En single fra det omtalte albumet fikk man også. En versjon av Elvis-slageren "A Fool Such As I" som man ikke klarer å bestemme seg for om er frivillig eller ufrivillig morsom. Den er i hvert fall klønete. Jeg har mer sans for Dylans tolkning av den tradisjonelle irske visen "Lily Of The West" på B-siden.

Uansett ble det ingen verdenshit.

Cover og plate fra Nederland.

Februar 1974

On A Night Like This / You Angel You (Asylum, K 13005) USA #44
On A Night Like This / Forever Young (Island, WIP 6188) UK

"Planet Waves" innleder Dylans kreative comeback, selv om den fikk en blandet mottagelse da den kom. Årene har gjort platen godt, selv om jeg fortsatt synes det var en feilvurdering å hyre inn The Band. De gir mange av låtene et kluntete preg.

Som åpningskuttet "On A Night Like This". Låtens fremdrift går i rykk og napp, men jeg elsker Dylans "Planet Waves"-stemme, den er morken og lett forkjølet og kler den vinterlige tømmerkoie-stemningen som preger mange av albumets innslag. Inkludert dette.

Det avbildede omslaget er italiensk, platen engelsk.

April 1974

Something There Is About You / Tough Mama (Asylum, AS 13 007) Tyskland
Something There Is About You / Tough Mama (Asylum, AS-11035) USA

Den flyter hit og dit, nærmest sidelengs, mens Dylans vinterbilder sender oss bakover i tid, "walking the hills of old Duluth".

Det er en gåtefull sang som suger deg inn, merkelig fascinerende, og leverer strofer som:

I could say that I’d be faithful, I could say it in one sweet, easy breath
But to you that would be cruelty and to me it surely would be death

Huh!

Tysk cover og plate.

August 1974

Most Likely You Go Your Way (And I’ll Go Mine) / Stage Fright (Asylum, AS-11043) USA #66
Most Likely You Go Your Way (And I’ll Go Mine) / Stage Fright (Asylum, AS-13011) Italia

Bob Dylan & The Band / The Band

Gudens comeback, hans første konsertturné på nesten åtte år. Fra 3. januar til 14. februar 1974 feide Dylan & The Band over det amerikanske kontinentet og leverte 40 utsolgte show i stadionformat. En triumfferd økonomisk.

Men live-albumet fra turnéen, "Before The Flood", avslører at fremføringene virker forsert. Det er en stressfaktor her som lett fanges opp da Dylan har en tendens til å rope mer enn han synger.

Hans senere oppsummering: "I pushed too hard".

Første single fra albumet er en stressversjon av et av høydepunktene fra "Blonde On Blonde". Dylan roper. Band finner ikke groovet.

Italiensk cover og plate.

November 1974

It Ain’t Me Babe / All Along The Watchtower (Asylum, E-45212) USA
It Ain’t Me Babe / All Along The Watchtower (Asylum, AS-13013) Tyskland

Bob Dylan & The Band

Mer Dylan-roping mens Band forsøker å få det til å gynge. Turnéformatet er enormt. Ergo fremstår Dylans budskap, "it ain't me you're looking for", som ren kokettering.

B-siden er interessant, for her hyller Bob og hans band Jimi Hendrix. Det er Jimis fantastiske versjon som står modell, den stormfulle gitarsoloen mesterlig turnert av Robbie Robertson.

Etter dette ventet CBS, "Blood On The Tracks", en ny, spennende formtopp - og Rolling Thunder.

Coverne er fra Tyskland (venstre) og Spania.

1975

Mars 1975

Tangled Up In Blue / If Your See Her, Say Hello (CBS, 3160) USA #31

To av mine absolutte Dylan-favoritter samlet på én single. Perfeksjon av høyeste klasse. “Tangled Up In Blue” jager deg fra vers til vers, og det oppleves som å være fanget i Eschers vrengte perspektiver, fortellerstemmen foretar perspektivskifter uten at du merker overgangene, bare at sangens karakterer veksler fra å bli iakttatt og beskrevet til selv å overta fortellerrollen, fokus og vinkel skifter hele tiden. Endog kjønn. Vanvittig fascinerende sang, som aldri snapper etter pusten, skjønt drivet er stort, besørget av kassegitarer og en vindunderlig nyansert og fraseringsgenial vokal. Prikken over i’en er selvfølgelig trommene som går inn på tilmålte steder, og øker temperaturen ved hver ankomst.

Dylans makt over sproget blir veldig tydelig når du hører live-versjonen fra 1984-turnéen. Han forandrer, bytter ut, tar seg friheter med den kompliserte teksten, tilsynelatende improvisert, men alltid forbløffende passende. Sangen gir deg den samme opplevelsen, uansett hvor mange ord, karakterer og vendinger han velger å forvandle og omrokkere.

På B-siden ligger nok en akustisk vinner, igjen fremragende spilt og sunget, og med en grad av følsomhet og forståelse for menneskene den skildrer, som ikke kan matches av andre enn Dylan selv. Jeg elsker å fremføre denne mutters alene med min Martin D-28. Nei, jeg er ikke i nærheten av hans presisjon, og sangstemmen min hører hjemme i en skuff. Likevel er det en sang jeg elsker å manøvrere meg inn i, og jeg følger mesterens innlevelse og uttrykk. Det føles deilig å være der, selv om det neppe tåler andre tilhørere enn meg selv.

Nederlandsk cover.

Oktober 1975

Million Dollar Bash / Tears Of Rage (CBS, 3665)

Bob Dylan & The Band

Gleden var stor da nyheten om “The Basement Tapes”’ ankomst ble meldt. Endelig. Endelig skulle de legendariske oppdagene få sin offisielle utgivelse, med god lyd(ish). Albumets cover var så gjennomarbeidet og regissert, i sangenes ånd, og med aktørene, både fiktive og ekte, nøye plassert i bildet, at man skjønte at denne utgivelsen var Dylan involvert i.

Men så oppdaget man at flere at de forventede låtene manglet, og at The Band av en eller annen grunn, hadde 1/3 av innholdet alene, og mange av disse opptakene var relativt nye og hadde ingen ting med “The Basement Tapes” å gjøre. Ergo måtte hjernen bak dette være, ikke Bob Dylan, men Robbie Robertson.

Singlen fra albumet ga et eksempel på den kostelige humoren som er veldig betegnende for prosjektet. “Million Dollar Bash” lyder som en tur på fylla, lykkefylla, og det er like før den bryter ut i latter.

“Tears Of Rage” er alvor, fra det amerikanske sjeledypet, Sunget med en hudløs innlevelse som gjør det lett for lytteren å ta til tårene. Dette er en sang som strekker seg etter håpet i mørke tider. Rett utenfor kjellervinduene klebet virkeligheten seg mot rutene, og med den, lyden av skuddsalvene som alltid hjemsøker amerikanske historie - hele veien til Vietnam. Richard Manuel synger låten på The Bands debut-LP. Hans stemme gjør låten enda finere.

Nederlandsk cover, engelsk plate.

1976

Januar 1976

Hurricane (part I) / Hurricane (part 2) (Columbia, 3-10245) USA #33
Hurricane (part I) / Hurricane (CBS, S CBS 3878) UK #43
Hurricane (part I) / Hurricane (part 2) (CBS, 3841) Nederland

Fortelleren Dylan har i blant mye på hjertet og god tid. Sangen om justismordet på bokseren Rubin Carter er ikke hans mest poetiske, men den er i sannhet en av de aller skarpeste. Saken formidlet i et forrykende tempo, detaljrikt og dramatisert, som noe midt i mellom kriminalreportasje i en avis og en hardkokt amerikansk kriminalroman. Fiction og virkelighet flettes i hverandre, det er umulig å skille det ene fra det andre, og fortellingens budskap er Slipp Rubin Carter fri!

Var han uskyldig? Eller begikk han et trippeldrap på Lafayette Bar and Grill i Paterson, Newersey i 1966? Bevisene var svake, og rasistisk motiverte avgjørelser mange. Dylan gikk all in med sangen som også ble hans gjennomgangstema på den legendariske Rolling Thunder-turnéen i 1975-76. Han markedsførte også sitt nye album “Desire” på siste halvdel av turnéen, og revitaliserte karrierene til venner og kolleger, dro dem med i turnébussen og inn i road movien “Renaldo & Clara”.

En av de mest forbløffende periodene i Bob Dylans lange karriere.

“Hurricane” er en stand alone, og pur magi. Historien trollbinder deg, Dylans frasering er helt utsøkt, ikke mange hadde klartr å holde denne ordflommen forståelig, og rytmisk så uangripelig, men han gjør, han er i sitt ess. Kompet er en manende pådriver, skakt, skramlete og skjenende, et sirkusfølge av elektriske instrumenter, korstemmer og de magiske, skjeve feledragene til Scarlet Rivera.

Innspillingen er Dylans andre forsøk på låten. Han ble advart av sine advokater om at en strofe i første tagning måtte fjernes. Den versjonen var klargjort til utgivelse. Nå måtte Dylan snu seg lynhurtig rundt. Det var ikke mulig dubbe inn en ny strofe, resultatet ville blitt veldig stygt. Ergo måtte hele Rolling Thunder-bandet møte opp i studio og spille inn låten om igjen. Denne gang valgte Dylan et raskere tempo.

Den amerikanske utgaven (avbildet øverst) kom allerede i november 1975. I Europa ventet vi til januar 1976. Coveret nederst til venstre er fra Nederland, platen til høyre fra England. Sistnevnte er den eneste single-utgivelsen med komplett versjon av låten (side 2, avspilles på 33 1/3). De andre utgivelsene deler låten i en part 1 og en part2.

April 1976

Mozambique / Oh, Sister (CBS, 4113) USA #54

Ikke akkurat den dypeste og viktigste låten i Dylans karriere. En lettvekter på “Desire” også. Men gøyal. Og det var for gøy den ble til. Dylan og Jacques Levy, som han skrev låten sammen med, satt og lekte med rim, hvor mange ord greide de å finne som endte på -ique? Svaret: cheek to cheek, stay a week, stop and speak, one you seek, a final peek, it’s so unique - og Mozambique, selvfølgelig.

Det er en romantisk og munter sang, lagt i et huskende tempo, og med tydelige føringer fra Emmylou Harris’ harmonivokal og Scarlet Riveras fiolin. Mozambique hadde nettopp vunnet sin selvstendighet da sangen ble innspilt, men Dylan berører ikke det emnet i det hele tatt. Han gir imidlertid et sleivspark til ignorant turisme.

And when it’s time for leaving Mozambique
To say goodbye to sand and sea
You turn around to take a final peek
And you see why it’s so unique to be
Among the lovely people living free
Upon the beach of sunny Mozambique

Det heter ironi.

B-siden er en av de vakreste låtene på “Desire”, en hjertesår og lengselsfull duett mellom Emmylou Harris og Bob Dylan. I all sin saktmodige fryd er dette for meg kanskje den lyden som mer enn noen representerer makeløse “Desire”, den av Dylans album hvis magi mer er den gjennomgående atmosfæren låtene skaper som team, samhandlingen, enn enkeltlåter i seg selv. Selv om “Isis” selvfølgelig kan rives ut av sammenhengen og hylles som et unikt og komplett kunstverk.

Nederlandsk cover, engelsk plate.

Desember 1976

Rita May / Stuck Inside Of Mobile With The Memphis Blues Again
(CBS, 4859) UK
Stuck Inside Of Mobile With The Memphis Blues Again / Rita May
(CBS, 4859) Nederland

“Rita May” (alias “Rita Mae”) var vel egentlig tiltenkt A-siden her, men av en eller annen grunn har de fleste landene plassert den på B-siden. Selv England gjorde det, på coveret, men ikke på selve vinylen (gjengitt ovenfor), for der er låten klart og tydelig merket som A.

Og A fortjener den å være. Glad og lystig i draget, en sang uten andre ambisjoner enn å tøyse, og kanskje formidle en og annen tanke om å hoppe i høyet. Den lyder som “Desire”, og hadde passet inn der også da den ble innspilt samtidig med det albumets låter. Problemet er plassen. “Desire” er med sin spilletid på 56 minutter allerede langt forbi max-grensen for vinyplater.

En outtake altså, med “Desire”-musikerne, inkludert Emmylou og Scarlet. Upretensiøs, munter. Jerry Lee Lewis gjorde en coverversjon.

B-siden, og A-siden i mange land, er hentet fra et av verdens mest brennende sterke live-album, “Hard Rain”. Versjonen av dette “Blonde On Blonde”-kuttet svir og skramler som det skal, men poenget med å kappe den like etter halvveis-merket er ubegripelig.

“Hard Rain” skal uansett inntas i sin helhet. Og avslutningen, “Idiot Wind”, er de mektigste ti minuttene i live-opptakenes historie. Dette er hva som skjer når man forsøker å slukke hat og svik med flybensin.

Engelsk cover og etiketter til venstre og senter, nederlandsk til høyre.

1978

Juli 1978

Baby Stop Crying / New Pony (CBS, 6499) UK #13
Baby Stop Crying / We Better Talk This Over (CBS, 6697) Nederland

Dylan innleder en periode i sitt liv og sin kunst som veksler mellom lekenhet og dommedag, og et sted midt imellom ligger de skarpe historiene, tequila-shotsene og svimle tanker om tilværelsens gåter - alt sett via en håndfull tarot-kort. Det begynte vel egentlig på “Desire”, men tok fart på “Street Legal”. Det var her han fant den litt overmodne lyden og produksjonen som gjorde Budokan så pyntelig at den nesten er uspillelig; for stort orkester, overforbruk av korsangerinner og saksofon, for mange ord, for få melodier. På denne tiden gjorde han rare singlevalg også. Han valgte faktisk nesten aldri de åpenbare kandidatene.

“Street Legal” frembyr "Señor (Tales of Yankee Power)", men Dylan overlater den til LP-folket og går for en lekkert spilt bluesballade (sukkerspinn-versjonen av Robert Johnsons “Stop Breaking Down”) som bruker ganske lang tid på ikke å komme av flekken, selv om han pynter seg med den forlokkende “Lay Lady Lay”-stemmen sin for å narre oss til å tro at sangen er noe mer enn marginal. En såkalt “filler”.

Ikke stort bedre på B-siden, Dylan gliser seg gjennom en stabel erotiske metaforer som får ponnien til å sjangle. Enda en filler. En venstrehånd-blues som han sikkert kunne skrevet i søvne.

Det var ingen fristende introduksjon til “Street Legal”, og jeg fryktet det verste.

Coverne fra Japan (venstre), Nederland (i midten) og England (som bare brukte fabrikkpose).

September 1978

Is Your Love In Vain? / We Better Talk This Over (CBS, 6718) UK #56
Is Your Love In Vain? / Changing Of The Guards (CBS, 6524) Nederland

England går ofte sine egne veier. Også når det gjelder valg av Dylan-singler. De følger gjerne resten av verden i valg av A-side (ikke alltid), men på B-siden kan hva som helst skje. Og her skjer det igjen. Dialogen “We Better Talk This Over” er en helt grei sak med mye mer på hjertet enn låten orker å bære. Men alle vet at “Changing Of The Guards” er et sterkere kort. Britene ventet med den til neste single, og ga den A-status. Det gjorde forsåvidt nederlenderne også, men de må ha glemt at den lå på B-siden av “Is Your Love In Vain?”.

Og hva kan vi si om “Is Your Love In Vain?”, bortsett fra at den opprørte enkelte likestillingsaktivister, særlig kvinner, da sangens rollespill plasserer kvinnen i hjemmet hvor hennes oppgaver er å lage mat, vaske og sy og ha omsorg for ektemannen som har så mye å tenke på. Det var en drøy dose i 1978. Og det sukret ikke pillen at Dylan la sangen i et nydelig, vuggende arrangement som grenset mot Melodi Grand Prix, og ble sunget som om han allerede hadde vunnet finalen.

Selvfølgelig har Dylan et glimt i øyet. Men kanskje er han også ærlig. Spill Joan Baez’ “Diamonds And Rust”, så får du kanskje svar.

Desember 1978

Changing Of The Guards / Señor (Tales Of Yankee Power) (CBS, 6935) UK
Changing Of The Guards / New Pony (CBS, 6559) Nederland

En meget sterk åpning på “Street Legal”-albumet. Dylan går rett på sak, første strofe så nær en inntelling man kan få: “Six-teen years”, hver stavelse markert med et trommeslag. Så drar han hele det veldige “Street Legal”-ensemblet ut på en fascinerende reise gjennom levet liv, fra debuten 16 år tidligere, til bruddet med Sara og hans forestående konvertering til kristendommen (fremlagt med all besettende tydelighet i albumets finale, den absolutt vidunderlige, "Where Are You Tonight? (Journey Through Dark Heat)".

Å gi “Changing Of the Guards” A-siden, var vel egentlig dumt. Det lyder ikke som en hitsingle, det lyder som noe man bør bruke tid på, noe som marinerer tankene under stjernene. Bare å studere tarotkortene som ligger flettet mellom linjene er i seg selv en spennende utfordring.

Først her dukker endelig “Señor (Tales Of Yankee Power)” opp på 45, men bare i England. For meg er det albumets åpenbare hit. Det er albumets beste produksjon og mest iørefallende minutter.

Avbildet ser du det nederlandske coveret og den britiske utgivelsen.

1979

Juni 1979

Forever Young / All Along The Watchtower / I Want You (CBS, 7473) UK

Heldigvis hadde han ristet av seg det meste av såpeskummet og sukkerflossen da han tok turnébandet sitt til Göteborg. Det lød røffere og skarpere og mer påskrudd enn Las Vegas-atmosfæren fra Budokan. I ettertid, vedgår jeg at mange av oss lot oss begeistre litt for lett. Jeg har hørt opptak fra den senere USA-delen av turnéen, og her er alt løsere, mer skranglete, og mannen selv har fått kledelig grus i baritonen. Det er litt svidd ørken her, og et og annet revolverskudd. Bandet begynner å komme i form. Det tok sin tid, og det var for sent.

Alt dette sagt for å disse denne trespors-souveniren fra Budokan. “Forever Young” skal man være VELDIG FORSIKTIG med å røre i det hele tatt. Dylan er den første til å skrive under på det, eller var, derfor leverte han to versjoner på “Planet Waves”. Alle elsket den pene og salmelignende varianten, men Dylan foretok en smart manøver og gjorde oss oppmerksom på at den låten levde godt også på diesel og piggdekk.

Budokan-versjonen er på grensen til brekkmiddel. “I Want You” omgjøres til en stemningsversjon hvor alle bare står og vaier som sjøgress i sakte film og nyter nytelsen. En fornærmelse mot 1966-originalen. “All Along The Watchtower” er med sin sagende fiolin, sitt jamrende jentekor og sin pludrende gitarsolo en lidelse.

Denne singlen kunne verden vært foruten.

Coveret er tysk, platen engelsk.

August 1979

Precious Angel / Trouble In Mind (CBS, 7828) UK, Nederland
Gotta Serve Somebody / Trouble In Mind (Columbia, 1-11072) USA #24

Ikke bare den fineste innspillingen på “Slow Train”, men en av de fineste fra 70-tallet overhodet. Og duverden så velkommen. Man hadde snakket om det. Med oppsperrede, vantro øyne. Det kunne jo ikke være sant. Bob Dylan konvertert til kristendommen?!? Så var verden en jammerdal og alt håp ute likevel.

Og så kom denne røveren av et episk stykke Dylan-kunst snikende, med et smalt smil. Bob vokste med oppgaven. Han hadde ikke sunget bedre siden “Blonde On Blonde”. Men før stemmen tok absolutt kontroll over begivenhetene, lot han oss forføre av innpakningen. Nærmere Dire Straits kom aldri Bob Dylan igjen. Hvilken introduksjon, de akustiske gitarenes chugga-chugga, de løkkende, lokkende tonene til Knopflers elektriske gitar som danset på Pick Withers Dovrestødige stempelslag, og endelig de himmelropende, bendte tonene som bor i Knopflers hjerte, kombinasjonen av jamring og hengiven lykke, hvilket trolleri! Og pianovandringene og orgelstøtene, et tårn av en låt om innvielsen og frelsen og verdens narrerier og menneskets rørende blindhet. Alt forankret i to kvinneskikkelser, nåtiden og fremtiden representert ved den dyrebare engelen, fortiden gjennom kvinnen som hadde villet det så godt med sine kjærlige fremstillinger av Muhammed og Buddha, uten å oppdage at hun forkynte religiøs indifferentisme og utelot rabbineren som døde forbryterens død for å frelse mennesket.

Sister, let me tell you about a vision that I saw
You were drawing water for your husband, you were suffering under the law
You were telling him about Buddha, you were telling him about Mohammed in the same breath
You never mentioned one time the Man who came and died a criminal's death

Det er en sang og en innspilling det er lett å elske, uansett hva slags forhold man har til tro og tvil. Verdenskunsten er uansett skapt av ånd. Og tydeligere enn “Precious Angel” får du det ikke.

B-siden var ikke inkludert på albumet. Det er en trangere og mindre sympatisk sang, den truer, den knurrer, men den bæres frem på et fett, og påskrudd komp som svinger.

I USA gikk de for den ved første ørekast mer konfronterende og todimensjonale, men ekstremt velspilte “Gotta Serve Somebody”. Europa ventet litt med den

Oktober 1979

Man Gave Names To All The Animals / When He Returns
(CBS, 7970) UK, Nederland
Man Gave Names To All The Animals / When You Gonna Wake Up
(Columbia, 1-11168) USA

En lettbent og munter barnesang om den gangen Gud ga dyrene navn. Fremlagt som gjør-det-selv-reggae, og sunget med et smil som blir syrligere jo nærmere vi kommer sangens punchline, som egentlig er en bråstopp i løse luften, dermed må vi fullføre sangen selv.

B-siden i Europa ble tildelt de mektigste minuttene fra albumet, “When He Returns”. Egentlig skulle den vært sunget av gospeljentene alene, og pianokompet var egentlig bare ment som demo retningsviser for jentene. Dylan besluttet plutselig å synge hele sangen alene, og beholde pianoakkompagnementet, og bare det.

“When He Returns” er en fryd, jeg får grøsninger hver gang jeg hører Dylan-salmen, et mirakel for øre og sjel. Man kan godt kalle store deler av “Slow Train Comin” for method acting, og da med Marlon Brandos beste filmer som en naturlig målestokk. Men “When He Returns” lyder som om den kommer fra sjelens dypeste brønner, og det er en fortvilelse vevet inn i Dylans fremføring som senker guarden.

Hver gang han kommer til det nedenstående partiet, blir jeg så beveget at jeg kjenner tårer, og det er ikke nødvendigvis ordene, men måten han synger dem på som tar meg:

How long can you falsify and deny what is real
How long can you hate yourself for the weakness you conceal

Jeg har ennå ikke greid å bli klok på “When He Returns”. Den forblir en gåte, men en vidunderlig gåte som jeg ofte vender tilbake til. Da kjenner jeg takknemlighet fordi jeg var så heldig å vokse opp i en verden hvor Bob Dylan fantes og finnes. Han deler noe med oss her i denne sangen. Det er et hellig øyeblikk.

Amerikanerne valgte svovel og tenners gnidsel som B-side. De må ofte få det spadd inn med trykkluft.

Counterfeited philosophies have polluted all of your thoughts
Karl Marx has got ya by the throat, Henry Kissinger's got you tied up in knots.

When you gonna wake up, when you gonna wake up
When you gonna wake up strengthen the things that remain ?

1980

Januar 1980

Gotta Serve Somebody / Gonna Change My Way Of Thinking
(CBS, 8134) UK, Nederland

Så fulgte Europa opp med “Gotta Serve Somebody”. En fabelaktig funky og velprodusert låt. Den ruller på, smittende og fengende, og Dylan kunne gjerne holdt den gående i en halv time, egentlig er det verdens enkleste tekst, refrenget sier alt, om og om igjen:

But you're gonna have to serve somebody, yes indeed
You're gonna have to serve somebody
Well, it may be the Devil or it may be the Lord
But you're gonna have to serve somebody

Alle de listige linjene med alle sine detaljert skildrete eksemplifiserte mennesketyper, er egentlig ordlek. Dylan koser seg, mens han finner på det ene kostelig typebeskrivelsen etter den andre. Alle som én må de til syvende og sist tjene noen. Seremonimesteren i svoveldampen er ganske lur også, les ham nøye, budskapet er ikke et enten eller i svart/hvitt, synger han ikke at det kan være djevelen, og det kan være Herren; altså: Noen må det i hvert fall være.

Og plutselig skjønner man at sangen noe annet enn det den gir seg ut for å være, den er ikke konfronterende likevel, det er jo en morsom, intellektuell regle.

Mars 1980

Slow Train / Do Right To Me Baby (Do Unto Others) (Columbia, 1-11235) USA

Tittelkuttet er en forestilling i stort format, hele ensemblet har trekkraft her, det er en funky og glimrende arrangert låt med detaljer å suge på hele veien. Bary Becketts keyboards og Mark Knopflers gitarspill er enestående, og det samme er den telepatiske kommunikasjonen mellom Dylan og trommeslager Pick Withers, briten fanger opp Dylans fraserte dramaturgi med millimeterpresisjon, og avleverer nøye utporsjonerte mitraljøsesalver som får ordene til å bli prosjektiler. Det er en sang om Amerika, det er en sang om fortid og samtid, under apokalypsens mørke skyer.

Det finnes ikke fett på innspillingen. Den er av en annen verden. Jeg har allerede kalt “Precious Angel” den fineste låten på albumet. Og det står jeg for. Men “Slow Train” er hinsides fin, den er eksepsjonell, uvurderlig, episk, den lukter lær og sigarrøk, den tilhører evigheten, den er et verk så velspilt, og samtidig så utfordrende i sin ordflom, at du aldri blir ferdig med det.

De som disset “Slow Train Coming” den gang har en god del å forklare. Tenk at dette kunstverket ble latterliggjort av sin samtid - og utløste foraktens røkbomber i Drammenshallen.

Og om “Slow Train Coming” var method acting, så gjør det vel egentlig albumet enda mer interessant. For er ikke alle Dylans beste arbeider method acting? Han er den største metodeskuespilleren av dem alle. Hvem vet når Bob Dylan er Bob Dylan?

I wish I was there to help her, but I'm not there, I'm gone

P.S. Min teori, og den er bare min: Mark Knopfler låner melodilinjen Eric Clapton innleder “Strange Brew” med i åpningen på “Slow Train”.

Juli 1980

Solid Rock / Covenant Woman (Columbia, 1-11370) USA

En låt som snapper etter pusten. Noen av akkordskiftene kommer med lysets hastighet. Det rakler og skramler, nesten, men bare nesten, ute av kontroll. Dylan treffer perfekt, bandet foretar forskyvninger av den lekne sorten og gospeljentene bæljer. Bo Diddley møter gospel-Bob, og entusiasmen tar fyr. For et driv. For en jubel. Verden går av hengslene, men Bob klamrer seg til Kristus, han hverken kan eller vil slippe.

Umulig ikke å bli hektet på dette rytmetrollet av en låt. Det ble ingen hit, men who cares?

På B-siden ligger “Precious Angel 2”, “Covenant Woman”. Den har de samme triksene, den samme hengivne stemmebruken, men den mangler Knopfler, den danser ikke på tærne gjennom gitarløkkene. I stedet tar elpianoet ansvar og fører låten inn i smulere og mer dempet farvann, rammet inn av kassegitarer og en klimprende elgitar, arrangementet tungt bevæpnet med keyboards - de tar alle sin tørn: flygel, elpiano, orgel - sistnevnte får ansvaret for låtens solo-parti. Rytmen vugger bedagelig, som den gjorde (og gjør) i “Lay Lady Lay” og “Oh Sister”. Lekker innspilling. Og antagelig om den samme kvinnen som hadde hovedrollen i “Precious Angel”.

Saved / Are You Ready (CBS, 8743) UK, Nederland, USA

Saved er en full-fart-gospel sin skulle vært fremført av Aretha Franklin i en trekirke i Memphis, med Joe Belushi på cartwheel (som de sier i utlandet) ned midtgangen, og med hele menigheten med dirrende hender og uartikulerte gledesrop i ekstatisk eufori over predikantens tungetale. Det er en sånn sang, og det kunne funket.

Det er en sang som feirer troen. Men det er noe ved Dylans frasering og stemme som virker tilgjort. Gleden som sangen utstråler, blir ikke overført til solisten, han setter troverdigheten på spill, og lyder egentlig bare gretten. Hit, men ikke lenger for vår method actor i det esoteriske rike.

“Saved” er mitt exhibit 1 når jeg mistenker Dylan for method acting. Han ville det hele, og han levde det 24/7, men så brast det litt, og han ble gåten igjen. Han vendte aldri ryggen til kristendommen, den har alltid vært synlig i Dylans diktning både før og etter togreisen (som startet på “Street Legal”). Sangene hans ville ikke eksistert uten den kristne mytologi.

B-siden er et truende knurr fra konduktøren. Er du klar? Toget går, ta plass, lukk ørene. Det er ikke av Dylans beste øyeblikk. Og igjen synes jeg det lyder method acting på et ikke alt for overbevisende nivå. Han var i grunnen ferdig nå, og klar for nye oppdrag. Overlappen mellom dette og fremtiden fikk navnet “Shot Of Love”.

Neste stopp Norge.

1981

Juli 1981

Heart Of Mine / Let It Be Me (CBS, 1406) UK, Nederland

Svai og rar og munter. “Heart Of Mine” er ikke på toppen av listen til noe Dylan-fan. Men det skal den ha, den gror. Gi sangen tid og det bedagelige, lett karibiske svinget og de rare overgangene hekter seg fast. Dylan spiller piano, og Ringo trommer. Det er en sånn innspilling. Teksten er lett å begripe, Dylan forsøker å snakke hjertet sitt til fornuft: Dametøyset fører bare til ulykke, hold deg i ro!

Heart of mine, be still
You can play with fire but you'll get the bill

Sympatisk lettvekter, som Dylan fremførte stående bak et elpiano i Drammenshallen. Det lød helt OK der også, som det meste Dylan og bandet hans serverte over to kvelder i Drammen.

B-siden på singlen er en ultraseig versjon av evergreenen “Let It Be Me”, fremført så sakte at sangen tar pustepauser og fremføres i det uvanlige tempoet snegle-stakkato. Versjonen på “Self Portrait” er nok langt å foretrekke.

Amerikanerne måtte vente på “Heart Of Mine”-singlen. Det betalte seg, for Dylan hadde en helt annen B-side klar for dem.

Nederlandsk utgave avbildet.

September 1981

Heart Of Mine / The Groom’s Still Waiting At The Altar (Columbia, 18-02510) USA

Snakk om oppgradering av singlen. “Heart Of Mine” overgås så det ljomer og regner gull. “The Groom’s Still Waiting At The Altar” er en drivende bluesrocker med et rikt tekstgalleri pepret med referanser, noen hentet fra din daglige dose av tilværelse, andre så absolutt bibelske i sjel og sinn. Dylan leverer tekstlinjene så det brenner, og det er ikke uten videre lett å forstå dem, men det som med alt det beste fra Dylan, det er ikke forståelsen av ordene, men opplevelsen av dem, som utløser magien. Ordene finner deg, og de føles riktige, og dyrebare. Og det i en tid da verden er i ferd med å gå av hengslene. Under evighetens synsvinkel er 2025 like mye nå som 1980. “The Goom’s Still Waiting At The Altar” er en slik sang.

Put your hand on my head, baby, do I have a temperature?
I see people who are supposed to know better standing around like furniture
There's a wall between you and what you want and you got to leap it
Tonight you got the power to take it, tomorrow you won't have the power to keep it

Jeg skvatt første gang jeg hørte låten. Jeg hadde akkurat sikret meg et eksemplar hos de snille CBS-folkene på Økern, og hastet hjem med gasspedalen på 11. Stiftet traff rillene, og så eksploderte Harald Hårfagres gate 12C, 6. etasje i et kosmisk farvebad, og jeg opplevde en galaktisk lykke som antagelig bare kan sammenlignes med LSD. Det kvantespranget Dylan foretok med denne bortgjemte B-siden, midt i en periode da alt folket vel egentlig hadde gitt ham opp, var like sjokkartet forløsende som øyeblikket da “Like A Rolling Stones” traff verden første gang.

Cities on fire, phones out of order
They're killing nuns and soldiers, there's fighting on the border
What can I say about Claudette?
Ain't seen her since January
She could be respectfully married or running a whorehouse in Buenos Aires

West of Jordan, east of the Rock of Gibraltar
I see the turning of the page
Curtain rising on a new age
See the groom still waiting at the altar

Med “The Groom’s Still Waiting at The Altar”, gjenvant Bob Dylan kontrollen. Sammen med “Every Grain Of Sand” varslet den neste skritt inn i mystikken.

Amerikansk orginal avbildet.

Lenny Bruce / Dead Man, Dead Man (CBS, 1640) UK, Nederland

Aner ikke om det finnes et gram av sannhet i Dylans erindringer om drosjen han delte med Lenny Bruce. Det lille han skriver om mannen i denne sangen er heller ikke modent for noen dokumentar. Det spiller vel egentlig ingen rolle. Lenny levde, utfordret gammelmannsamerika og dets tabugrenser, ble forsøkt tiet i hjel, tyrannisert av loven, og gikk til slutt til grunne i uverdighetens bakgård: dophelvetet.

At Dylan skrev om ham i 1981 må ha vært impulsivt. Resultatet ble en gospelballade helt fri for gospelinnhold, et av de vakreste øyeblikkene på “Shot Of Love”, og som i all sin mal-apropos-velde gikk en del forvirrede lyttere helt hus forbi.

They said that he was sick, 'cause he didn't play by the rules
He just showed the wise men of his day to be nothing more than fools
They stamped him, and they labeled him like they do with pants and shirts
He fought a war on a battlefield where every victory hurts
Lenny Bruce was bad, he was the brother that you never had

Jeg opplever Dylans formidling av den uferdige teksten som oppriktig og inderlig, han fremstår som smertefullt troverdig. Han ville si noe fint om Lenny, han ville vise de ganske dølle samtids-komikerne hvem som hadde gått opp veien før dem. Han ga sitt bidrag til Lenny Bruce-tidløshet. Som den vidunderlige TV-serien “The Marvelous Mrs. Maisel” gjorde i sesongene 1-4 (2017-2022).

B-siden på denne singlen er sammen med “Watered Down Love” de eneste svake kuttene på “Shot Of Love”, et album som fortjener oppreisning.

Engelsk cover (til venstre) og nederlandsk.

***Prøvetrykk andre cover-utkast. Sort skrift på forsiden, feiljustert skrift på baksiden.***

1983

Oktober 1983

Union Sundown / Angels Flying Too Close To The Ground (CBS, 3916) UK

Et ras av sint, grinende slide-gitar og en stampende dinosaur-beat er hovedingrediensene i blues-rockeren «Union Sundown», en med glimt i øyet og tekstmessig relativt ujevn protest mot det USA er blitt til. En sang om nasjonal stolthet og et angrep på kapitalismens nasjonsløshet og illojale grådighet. Hovedpersonen ramser opp alle sine eiendeler, og slår fast at intet av det er laget i USA.

«And the car I drive is a Chevrolet / it was put together down in Argentina” og and the furniture it says “Made in Brasil” / where a woman, she slaved for sure bringing home 30 cents a day to a family of 12 / you know, that's a lot of money to her.» Dylan viser mot igjen ved å trekke inn El Salvador på en høyst uventet måte: «Why the job that you used to have / they gave it to somebody down in El Salvadore.»

Dylans kommentar til arbeidsløsheten i USA: «you know lots of people complaining that there is no work/I say “What do you say that for/when nothing you got is US Made?”/They don't make nothing here no more» ... og kapitalismen er den skyldige: «when it costs too much to build it at home/you just build it cheaper someplace else.»

Mange reagerte på denne låten i 1983. I 2025 risikerer den å bli avskiltet som Trump-søppel. I virkeligheten er sangen et eksempel på Dylans klarsyn. Det han beskrev i 1983 var et tingenes tilstand, kapitalismen på sitt grådigste, Skruppelløs outsourcing til de fattigste områdene i verden hvor arbeidskraften kostet tre binders. “Union Sundown” er en samtidsobservasjon, men også et varsel om fremtiden. Sangen er om mulig enda gyldigere i dag. Man kan ikke frata Trump retten til å sette fingeren på et faktum. Trumps valg av løsninger er en annen diskusjon.

Democracy don't rule the world
You better get that in your head
This world is ruled by violence
But I guess that's better left unsaid
From Broadway to the Milky Way
That's a lot of territory indeed
And a man's gonna do what he has to do
When he's got a hungry mouth to feed

Well, it' sundown on the union
And what's made in the USA
Sure was a good idea
'Til greed got in the way

Det ble ikke en hit i 1983, og blir det neppe i 2025 heller. Men det er en låt som har tålt tiden og beholdt sin gyldighet.

B-siden er en mega-kontrast. En strålende vakker tolkning av Willie Nelsons “Angels Flying Too Close To The Ground”, i sakte tempo, lekkert arrangert og inkludert en av de skjønneste munnspillsoloene Dylan har levert (nesten der oppe sammen med “Every Grain Of Sand”).

I And I / Angels Flying Too Close To The Ground (CBS, 3904) Nederland

Resten av Europa valgte “I And I” som første single fra “Infidels”. Lekre kombinasjoner på hi-hat'en og Knopflers kneppende gitartoner står i sentrum. En nydelig låt som strammes effektivt og suggererende inn i refrenget, og som bygges trinnvis opp mot det avsluttende klimaks der Dylans stemme flommer av lidenskap.

Det er en sang om erkjennelse, med en sovende kvinne som ramme — Dylan forlater henne i første vers, og vender tilbake mot slutten av sangen. Et fint jernbanemotiv får vi midtveis:

«outside of two men on a train platform / there's nobody in sight / they're waiting for spring to come / smoking down the track.»

Selve refrenget benytter bibelske motiver: «I and I / one said to the other / no man sees my face and lives.»Sangens skjønneste og mest bekjennende øyeblikk kommer med Dylans selvkarakteristikk: «I‘ve made shoes for everyone / even you / but I still go barefoot.»

Gjennom tittelen knytter Dylan sangen til Bob Marleys rastafari-univers. Sly and Robbies tilstedeværelse var garantert også en inspirasjon.

Desember 1983

Sweetheart Like You / Union Sundown (Columbia, 38-04301) USA #55

Tempoet ned, inn i det lune, men med hete overtoner, når Dylans stemme svulmer — ja, for han synger guddommelig i «Sweetheart Like You». En kjærlighetssang på overflaten, et gjensyn med fortiden, men absolutt ikke klar i sin utgang. Uhyre velskrevet, rik på spenning fra strofe til strofe, særlig er jeg glad i det følgende:

«You could be known as the most beautiful woman/who ever crawled across cut glass to make a deal.»

Om noen følte seg støtt over «Is Your Love ln Vain», vil neppe følgende strofer glede kvinnefronten:

You know a woman like you should be at home
That's where you belong
Taking care of somebody nice
Who don't know how to do you wrong

Dylan har senere forklart ovenstående strofer med at de ikke ble helt slik han hadde tenkt. Og på hans nettside, er teksten omformulert:

You know, a woman like you should be at home
That’s where you belong
Watching out for someone who loves you true
Who would never do you wrong

Jeg vil nok uansett mene at Dylan har større ambisjoner med denne låten enn kjønnsroller og huslig fred, sluttverset løfter oss over i det store formatet:

They say that patriotism is the last refuge
To which a scoundrel clings
Steal a little and they throw you in jail
Steal a lot and they make you king
There’s only one step down from here, baby
It’s called the land of permanent bliss
What’s a sweetheart like you doin’ in a dump like this?

Den dempete, smule balladen med de viltre Knopfler-løkkene blir med det ingen dum følgesvenn til “Union Sundown”. Ja, faktisk kan man dra slektskapet enda lenger, for første vers i “Sweetheart Like You” åpner med dette:

Well, the pressure’s down, the boss ain’t here
He gone North, he ain’t around
They say that vanity got the best of him
But he sure left here after sundown

Jokerman / License To Kill (CBS, 4055) UK

Åpningskuttet på “Infidels” er «Joker Man», ingen dårlig start, for dette må være en av de sterkeste låtene Dylan hadde skrevet på år og dag! Forankret i en tøffende, dunkende motobåtrytme som med jevne, lange mellomrom tilføres Sly Dunbars voldsomme slag på skarptrommen — over dette urolige, pumpende grunnkompet seiler Dylans stemme høyt, høyt, intens og overjordisk. Og det er stemmen og intet annet instrument her, som fører melodien. Effekten er svimeslående vakker.

Teksten kombinert med instrumenter/arrangement skaper en trolsk atmosfære — du er suget inn allerede mens Dylan beskriver noe som kan være Herakles’ fødsel:

Standing on the waters casting your bread
While the eyes of the idol with the iron head are glowing
Distant ships sailing into the mist
You were born with a snake in both of your fists while a hurricane was blowing
Freedom just around the corner for you
But with the truth so far off, what good will it do?

Vanskelig å få med seg alle ordene i denne, særlig fordi den er så til de grader proppet med symbolske bilder og mytiske hentydninger.

Men fascinasjonen man opplever i denne billedflommen av hekseri og skjønnhet er formidabel. Jeg var hektet på videoen også. “Jokerman”, “Every Grain Of Sand” og “Brownsville Girl” er viktige berøringspunkter for dem som tror Bob Dylan var ute til lunsj på 80-tallet.

På singlens B-side ligger gåtefulle «License To Kill». Lekent og mye rom rundt Sly Dunbars etter hvert lett gjenkjennelige enkeltslag på skarptrommen. Dylans stemme er plaget der den maler ut menneskets misbruk av den forvalter-oppgave Gud ga det på jorden; muligheten for menneskehetens selvutslettelse kaster dystre skygger over teksten.

Mens versene er holdt i en generell tone, består refrengene av fotografiske gjengivelser av en konkret kvinne («a woman on my block») som sitter i skumringen og stirrer ut av vinduet etter et svar på sitt spørsmål: «who gonna take away his license to kill?». Teksten inneholder også en presis beskrivelse av vår tids selvbedrag, det materialistiske verdensbilde:

Now, he’s hell-bent for destruction, he’s afraid and confused
And his brain has been mismanaged with great skill
All he believes are his eyes
And his eyes, they just tell him lies

Sweetheart Like You / License To Kill (CBS, 4175) Nederland

En amerikansk A-side og en britisk B-side ble det europeiske svaret på Dylans siste single i 1983. Det var den som ble solgt i Norge også.

1984

April 1984

Jokerman / Isis (live) (CBS, 4402) Nederland

Og så kom Bob Dylan (med Mick Taylor og Carlos Santana og Joan Baez på slep) til Europa, og CBS sendte ut “Jokerman” på single, med turnélisten på coverbaksiden. Jeg fikk med meg Verona, Hamburg, Göteborg og København. Med Det Nye-diplomet for årets LP 1981 (“Shot Of Love”), stemt frem av bladets lesere, under armen. Avtalen var å overrekke det til Dylan i Verona. Kluss med kommunikasjonen gjorde at diplomet lå igjen i Milano. Bill Graham, som styrte turneen, ga meg aller nådigst tillatelse til overrekkelse i Hamburg. Jeg innfant meg på pressekonferansen. Denne gang med diplom. Men så kom en idiot av en journalist til å kjekke seg ved å ignorere Dylan og heller stille Joan Baez noen stupide spørsmål (som krevde svar i the bleeding obvious-klassen) hvilket ga Dylan anledning til å stikke. “Da overlater jeg dere til Joan”, sa Bob, og borte var han.

Jeg forsøkte desperat å påkalle Bill Grahams oppmerksomhet. Han ristet sakte på hodet og himlet med øynene. I Göteborg oppnådde jeg ingen kontakt. Og det så ikke ut til at jeg skulle klare det i København, heller. Men, da jeg vandret over Rådhuspladsen den formiddagen, rådløs og nedslått, gikk jeg rett på Bill Graham som var i tydelig sightseeing-modus. Og jeg hadde diplomet, fortsatt innpakket i gråpapir, under armen.

- Du igjen, sa Graham.

- Ja, sa jeg, og jeg har fortsatt diplomet. Er det mulig å overrekke det her i København?

Han hadde kort lunte nå. Milano-Verona-Hamburg-Göteborg-København. Jeg var mannen som nektet å forsvinne.

- Go away, you silly man! brølte han, mørkerød i ansiktet.

Jeg skjønte at aksjene mine var svært lite verdt, og foreslo forsiktig at jeg overlot diplomet til ham, så kunne han gi det Dylan.

- Hvis du sier ett ord til om det helvetes diplomet, skal jeg træ det ned over hodet på deg!

Diplomet står i dag parkert i en kjellerbod på Røa. Fortsatt innpakket i gråpapir, i tålmodig vente på å bli beundret av en olding som er rukket å bli nesten dobbelt så gammel som han var da.

Men tilbake til singlen. “Jokerman” er en klassiker. Men ble ingen hit. Og det til tross for at man ble tilbudt rent gull på B-siden, “Isis” fra Rolling Thunder-turnéen, fremført live 4. desember 1975 i Montreal. Dylan står i flammer, han beliver hver strofe, hvert ord med fraseringer og en pusteteknikk som er hinsides spektakulær. Innspillingen ligger på min Dylan Topp 10 for evigheten.

Hilsen en som oppnådde sisteplass på Bill Graham-listen i København 10. juni 1984.

Verona mai 1984. Jepp, det er meg med sirkel rundt på pressekonferansen. Like før kolliderte jeg med Bob på do. Sort/hvitt-fotografiene er tatt av R. King (alias Stefan Wallgren).

***Pressekonferansen i Hamburg 31. mai 1984. Ja, det var meg som tok bildet.***

1985

Januar 1985

Highway 61 Revisited / It Ain’t Me Babe (CBS, 5020) UK

En av Dylans minst nødvendige singler. Begge låtene hentet fra Wembley i London. A-siden elektrisk, med et visst drag i gitaren til Mick Taylor. Men Dylans hvinende stemme og teatralske betoninger gjør låten mer komisk enn den tåler. Det samme gjelder B-siden, hentet fra den akustiske avdelingen. Dylan tøyer stemmen opp og ned, opp og ned, og omgjør teksten til komedie, over et rastløst og hutrende gitarkomp.

Jeg innrømmer at jeg ikke huske at noen av konsertene jeg overvar på denne turnéen ga meg noe uforglemmelig - med unntak av den sterkt omarbeidede “Tangled Up In Blue” i Göteborg og København, som tross sine omdiktninger ikke mister noe av sin gjennombruddskraft. Så forbløffende er Dylans spennende tekstvridninger at jeg enkelte ganger spiller versjonen på “Real Live” fremfor originalen (som jo uansett er i en egen klasse og en sentral del av verdensarven).

Mars 1985

We Are The World / Grace (CBS, USAID 1)

USA For Africa / Quincy Jones

Dette er antagelig den fæleste sangen jeg vet om - uansett vektklasse. Den var fryktelig ved første møte, og ble siden (for meg) å ligne med en bøtte spy. Jeg klarer det bare ikke. Jeg skjønner godt at Dylan slet med å få til sine tildelte strofer, og jeg skjønner enda bedre hans katastrofe-herlige opptreden med Keith Richards og Ron Wood under Live Aid, og elsket ham for forsøket på å snike seg ut midt under finalefremføringen av “We Are The World” foran øynene på 1,5 milliarder TV-tittere.

Saken var god. Men låten helt jævlig. Gi meg “Do They Know It’s Christmas" hvilken dag som helst.

Juni 1985

Tight Connections To My Heart (Has Anybody Seen My Love) /
We Better Talk This Over (CBS, 6303) UK, Nederland

Det var ca. her, med LP’n “Empire Burlesque”, at motoren begynte å fuske. Man tenkte kanskje ikke så mye over det med én gang, Time magazine var over seg av begeistring og ga albumet en helside. Etter hvert snek tvilen seg inn. Man merket at albumet ikke fant veien til platespilleren noe særlig ofte. Og når man spilte det, gjorde man uhørte ting som å hoppe over låter. “Empire Burlesque” lider av dårlig samhandling, og ble dessuten kritiserte for åpenbare frierier til samtidens discopop. Det siste må "When the Night Comes Falling from the Sky" ta hovedansvaret for.

Jeg hadde ingen innvendinger mot “Tight Connections To My Heart”, selv om jeg allerede kjente den godt med en helt annen tekst, fra en kassett jeg fikk på CBS rundt “Infidels”. Da het den “Someone's Got a Hold of My Heart", og var på langt nær så iørefallende og medrivende. Nå bød den opp til dans. Kompet klukket og pludret av sted, med motorpumpen til Sly & Robbie i sentrum, så velkonstruert arrangert at Dylan kunne gå rett inn og la ordene og strofene traske, bekymringsløst av sted mot det deilig forløsende refrenget da korjentene tar av og tenner lysene på juletreet.

Det er mange detaljer ved denne innspillingen som gjør at den lyder som en forløper til eller forlengelse av den senere utgitte “Brownsville Girl”. Dylans stemme er fortellerens. Kompet er akkurat det samme. Og korjentene har samme rolle, de løfter hele rigget når de tar i, og de kommenterer Dylans linjer med lekne innsmett. Vi er i samme bar. Og det er ikke så rart, for første utkast av “Brownsville Girl” ble spilt inn samtidig, men da het den “New Danville Girl”.

Jeg forstår ikke hvorfor “Tight Connections To My Heart” døde døden. I min bok er det en verdenshit.

Valget av B-side er merkelig. Ikke noe nytt, bare et kutt løftet rett ut av syv år gamle “Street Legal”. Den ble brukt i alle markeder, også USA og England. “We Better Talk This Over” indeed.

August 1985

When The Night Comes Falling From The Sky / Dark Eyes
(CBS, 6469) UK, Nederland

Og her samles bunnpunktet og høydepunktet fra “Empire Burlesque” på én og samme single. Originalversjonen av “When The Night Comes Falling From The Sky”, er en apokalyptisk rock’n’roller med medlemmer av E Stree-band bak spakene. Men av en eller annen grunn arkiverte Dylan innspillingen (og slapp den ut på “The Bootleg Series 1-3”) noen år senere. Han gjør låten en svært dårlig tjeneste, da dansebeat-skramleriet som presenteres for oss på “Empire Burlesque”, rett og slett ødelegger en stor låt. Denne versjonen gikk ut på dato allerede samme uke som albumet kom.

“Dark Eyes” var det siste Dylan spilte inn for LP’n. Den ble til, nærmest som ettertanke, og gir oss en naken produksjon, bare stemmen, munnspillet og kassegitaren. Stille, ensom, under stjernehimmelen, deler han tanker med oss:

Oh, the gentlemen are talking and the midnight moon is on the riverside
They’re drinking up and walking and it is time for me to slide
I live in another world where life and death are memorized
Where the earth is strung with lovers’ pearls and all I see are dark eyes

En av hans hemmelige klassikere. Sangen fengsler meg hver gang jeg spiller den, og de tre versene gir meg fortsatt de samme forunderlige gåtene som jeg med like stor fascinasjon forsøker å løse. Jeg får mange svar.

Oh, the French girl, she’s in paradise and a drunken man is at the wheel
Hunger pays a heavy price to the falling gods of speed and steel
Oh, time is short and the days are sweet and passion rules the arrow that flies
A million faces at my feet but all I see are dark eyes

Den siste linjen minner meg alltid på at jeg elsker Bob Dylan.

Oktober 1985

Emotionally Yours / When The Night Comes Falling From The Sky
(Columbia, 38-05697) USA

Dylan har enkelte ganger virket mistenkelig bløt, så bløt at man lurte på om han planla å delta i Melodi Grand Prix. Det er vendinger i “Is Your Love In Vain” som peker i den retningen. Kanskje som Luxembourgs bidrag, fremført av Vicky Leandros. Aldri var Eurovisjons-ambisjonene tydeligere enn i “Emotionally Yours”. Den tar ingen fanger, den bruker ikke maske, den går for potten - om du tviler, gir jeg deg Dylans turnering av strofen

I will always bee-ee-motionally yours

Sånt gjør man bare når man har favorittstemplet i Eurovisjonsfinalen. Hadde Dylan holdt igjen denne til 1986, ville han blåst Sandra Kim av scenen.

Det verste er at det er en kjærlig popballade som ikke vil noen noe ondt, fremført av Dylan på denne måten, helt uimotståelig, da han ikke greier å kamuflere glimtet i øyet. Og gir han sitt løfte til en kvinne eller rabbineren? Det sier han aldri bort.

I could be unraveling wherever I’m traveling, even to foreign shores
But I will always be emotionally yours

Desember 1985

Sun City / Not So Far Away (Dub version) (Manhattan, MT 7) UK #21, USA #38

Artists United Against Apartheid

Protestlåt fra 1985, skrevet og produsert av Steven Van Zandt (alias Little Steven) og Arthur Baker, og fremført av en sammensatt gruppe artister kalt Artists United Against Apartheid. Målet med sangen var å uttrykke motstand mot Sør-Afrikas apartheid-regime, spesielt boikotten av artister som opptrådte ved ferieanlegget Sun City i den daværende bantustanen Bophuthatswana — en stat som ikke var anerkjent internasjonalt og som ble brukt i statens politikk for å marginalisere svarte syd-afrikanere.

En sint hip-hop versjon av “We Are The World”. Innspillingen hamrer budskapet inn med den evig gjentatte linjen “I, I, I ain’t gonna play Sun City” - og etter hvert en superlangt avrunding (den forlengede LP-versjonen) med det kollektive “na-na-na-na-na-naa”. Det koker, og søker du opp videoen, får du sett mange kjente ansikter mime til sine tildelte strofer. Bruce Springsteen er særlig ivrig. Moro å se Joey Ramone snuble rundt i manesjen, og Ringo, Lou Reed, Kurtis Blow, Run D.M.C., Afrika Bambaataa. Og jammen bidrar Miles Davis med trompeten sin.

Dylan dukker så vidt opp på videoen, og mimer “Relocation to phony homelands”.

Låten fikk massiv oppmerksomhet blant rasistmotstandere, inkludert alle de kuleste popstjernene, men slet med gjennombruddskraften i massemediene særlig i USA, da mange radio- og TV-stasjoner ikke applauderte låtens utilslørte kritikk av Reagan-administrasjonen.

Steven Van Zandt gjorde det senere meget skarpt i “The Sopranos” (som Silvio Dante, mannen med kunstgress-parykken) og på Lillehammer.

1986

August 1986

Band Of The Hand / Theme Fom Joe’s Death (MCA, 1076) UK, Tyskland, USA

Bob Dylan & The Heartbreakers / Michel Rubini

Lurvete action-film med kvasimoralsk budskap. En gjeng volds- og narko-dømte ungdommer får en ny sjanse ved å la seg innrulle i et vigilante-prosjekt som skal knekke dopbaronen Laurence Fishburns jernkontroll over en bydel i Miami. Gjennomført drittfilm. Og man kan virkelig lure på hvorfor Dylan og Petty sa ja til å skrive filmens tittellåt. Men det gjorde de, og tok med The Heartbreakers i studio.

Det er en helt standard rockelåt med groove og retning (vi snakker tross alt om Tom Petty & The Heartbreakers her), og en ordrik tekst som funker greit som synopsis for filmen, men som ikke gir noen spesielt sympatisk inntrykk. Jeg mener, det er grenser for hvor fristende det er å synge med i:

The blacks and the whites
Steal the other kids’ lives
Wealth is a filthy rag
So erotic so unpatriotic
So wrapped up in the American flag

The witchcraft scum exploiting the dumb
Turns children into crooks and slaves
Whose heroes and healers are
Real stoned dealers
Who should be put in their graves
Tell the truth now!

Well, lookie here, honey
(It's Hell time, man, It's Hell time, man)
(It's Hell time, man)

En single som det er kjekt å ha, men som du neppe spiller mange gangene i løpet av de neste ti årene.

Got My Mind Made Up / They Killed Him (CBS, 7309) Nederland

Venstrehånds-Dylan i en periode hvor han var nede på tannkjøttet. Det kom gull i denne perioden også, “Brownsville Girl”, er jo et tårn i mannens totalproduksjon til og med. Men summen av Dylan på midten av 80-tallet var en mann med skrivesperre og mangel på idéer. Driftin’ too far from shore, om jeg får låne en strofe fra det fryktelig ujevne albumet “Knocked Out Loaded”. Og du får ham ikke mer forvirrende enn “Got My Mind Made Up”. Igjen har han søkt hjelp hos Tom Petty, og igjen er resultatet lite imponerende.

Det er en skranglete rockelåt fri for ambisjoner, med et minimalt bruk av akkorder, og med korinnslag som er så begrenset at man lurer på hvorfor de er der i det hele tatt. Teksten inneholder ingen ting annet å sette tennene i enn dette gåtefulle verset:

Well I'm going off to Libya
There's guy I gotta see
He's been living there three years now
In an oil refinery
I've got my mind made up
I've got my mind made up

Hverken mannen eller Libya vender tilbake i teksten som ellers tydeligvis er en monolog rettet til en kvinne som sangens jeg-person åpenbart er ferdig med. Teksten fremført over et heseblesende rykk-og-napp-komp. Jeg mistenker at dette i utgangspunktet var en Petty-skisse, og at Dylans eneste bidrag er de siterte strofene.

B-siden er en cover av “They Killed Him”, Kris Kristoffersons hyllest til sine myrdede idoler: Martin Luther King Jr., Mahatma Gandhi, Jesus Kristus, John F. Kennedy og Robert F. Kennedy. Ikke Kristofferson på sitt beste, og man kan lure på hva Dylan søkte etter her. Han finner det uansett ikke.

Takk Gud for “Brownsville Girl”. Hadde det ikke vært for den (og Sam Shepard, som satte ham på sporet og bidro med regien) og George Harrison som dukket opp i 11. time, ville han garantert truffet bunnen, og gudene vet om han ville klart å komme tilbake. Neste LP skulle tyde på at faren var overhengende. Det var en katastrofe av en film på gang også.

1987

September 1987

Knockin’ On Heaven’s Door ‘73-’78, promo (CBS, PRO 415) Nederland

Knockin’ On Heaven’s Door (1973 - 2:28) /
Knockin’ On Heaven’s Door (1974 live - 3:30) / Knockin’ On Heaven’s Door (1978 live - 4:01)

Tungt år for Bob. Han kom til Europa etter å ha gjennomført en kort-turné med Grateful Dead i USA. Kanskje hans minst inspirerte rekke konserter ever. Grateful Dead var heller ikke i form. Ikke som Dylans backingband. Albumet fra disse konsertene anbefales glemt, eventuelt nedgravd på et utilgjengelig sted.

Så kom han til Europa med “Temples in Flames Tour”, med tjuvstart i Israel. Det var ingen ny plate ute, CBS gikk for en morosouvenir for presse og bransjefolk med et “Knockin’ On Heaven’s Door”-bonanza. Aner ikke hvorfor, men her samlet man altså originalen fra 1973, og to live-versjoner, også de tidligere utgitt på henholdsvis “Before The Flood” og “At Budokan”.

CBS på Økern var ganske rundhåndet, så jeg hadde en god bunke en stund.

Oktober 1987

The Usual / Got My Mind Made Up (CBS, 651148 7) UK, Nederland

Den er trå, den er humørløs, med den har X-faktoren, det bredbente gitarskyvet. Bob Dylan covrer John Hiatt, og leverer en stram gitar-rocker i Keith Richards’ nabolag, med fett blås og koring på toppen. Et av de ytterst få høydepunktene i filmkalkunen “Hearts Of Fire”. De to andre er kortsekvensen da han gjør en Farbror Melker og hopper i vannet med alle klærne på, og den siste er scenen fra låven hvor han synger Dr. Hooks “A Couple More Years” til Fiona, en herlig nedlatende gamlingens sang til ungdommen:

I've walked a couple more roads than you baby that's all
And I'm tired of running while you're only learning to crawl
And you're going somewhere but I've been to somewhere
And found it was nowhere at all

Antagelig plukket Dylan den opp fra Willie Nelson, og hadde den med seg ut på veien i 1980. Jeg fant låten på en bootleg den gang, og spilte vettet av den sammen med “Abandoned Love” (fra The Other End i 1975) og “I’m Not There” og “Sign On The Cross” (begge fra 1967) og “She’s Your Lover Now” (1966). Når en Dylan-liveinnspilling fra 1980 nevnes i samme åndedrag som de fire der, har den livets rett. Og Dylan tok altså opp tråden og sang den i kalkunfilmen også.

Men dette skulle handle om “The Usual”, som svir der den skal svi, og er en aldri så liten glemt perle i Dylans produksjon. B-siden ble gitt til en gammel, og ikke spesielt velkommen kjenning fra “Knocked Out Loaded”. De kunne jo ikke godt ta noen av de resterende Dylan-innslagene på soundtracket, da det var så få av dem. Egentlig skulle han levert fire originaler. Han nøyde seg med Hiatt-coveren og to egne: "Night After Night" and "Had a Dream About You Baby".

1988

Juli 1988

Silvio / When Did You Leave Heaven? (CBS, 651406 7) UK, Nederland

Jeg husker Tom Skjeklesæther var i fyr og flamme over “Down In The Groove”. Jeg stirret vantro på ham. Var det virkelig mulig å geniforklare den ulekre tingen. Jeg hadde allerede levd en stund med en litt annen versjon da forhåndskassetten Inneholdt “Got Love If You Want It” og kjenningen “The Usual”. Disse ble fjernet til fordel for “Death Is Not The End” og “Had A Dream About You Baby” (alternativ versjon, ikke soundtrack-versjonen).

Summen av suppen ble uansett den samme. Et vrengt “Self Portrait”. Alt det albumet hadde av skjønnhet, flyt og overraskelser, trukket gjennom en rusten metallknuser og skrudd sammen av en haug gjestemusikere, i like mange studioer som det er låter. Finnes ikke helhet her, og veldig lite å ta med seg hjem.

Min eneste favoritt er identisk med single-valget, skrevet sammen med Robert Hunter, og fremført med svingende fremdrift og gyng i knærne av Bob og deler av Grateful Dead. Jepp, “Silvio” er en vinner, og den gir endog Bob inspirasjon til å leke med fraseringene.

På nesten-favoritt-listen inkluderer jeg også de spirituelle “Ninety Miles An Hour (Down A Dead End Street")” og “Rank Strangers To Me”. Men ikke “When Did You Leave Heaven”, som havnet på B-siden av singlen.

Veien videre? Hvem visste. Dylan turnerte med en tettstrikket miniband som bråkte mye. Han hadde en LP ute som svært få ville ha. Rock bottom? Det virket slik.

Da banket George Harrison på døren.

Oktober 1988

Handle With Care / Margarita (Wilbury Record, W 7732)

TheTraveling Wilburys

George Harrison var plutselig hip igjen etter å ha våknet fra dvalen og gjort albumsuksessen “Cloud Nine” med Jeff Lynne som produsent. Tredjesinglen fra albumet, “This Is Love” trengte en B-side. Istedet for å plukke enda en B-side fra LP’n, ville Harrison spille inn en ny låt. Han diskuterte planen over en middag med Jeff Lynne og Roy Orbison i LA. Han inviterte Orbison med, stakk innom Tom Petty for å låne en gitar, inviterte ham med også, og siden de skulle spille in låten i Dylans garasjestudio i Malibu (eneste ledige studio på så kort varsel), overtalte de ham med også. Dermed var de fem, og ga seg i kast med en halvferdig låt George hadde med seg.

Slik lyder i hvert fall myten.

“Handle With Care” ble så vellykket at plateselskapet mente den fortjente A-side-status. Og dermed var døren åpen for noe George og Jeff hadde snakket om tidligere, et liksomband av kompiser, helt upretensiøst og 100% fritt for prestasjonspress. Petty ble rekruttert, så Dylan og til slutt Orbison. Så var de fem igjen, og slik ble The Traveling Wilburys født på ordentlig.

Neste skritt: LP. Og verdenssuksess.

“Handle With Care” er en frisk og organisk folk-pop-sang skreddersydd for stemmene og personlighetene til Harrison, Dylan og Orbison, arrangert og tilrettelagt, i en seng av kassegitarer, og med en lyd som ga smak av et unplugged ELO, hvilket det jo nesten var.

På B-siden la de “Margarita”, Tom Pettys bidrag, koblet mot hoie-koring, kjappe gitarlicks og smakebiter på Harrisons signatur-sololøp over maskintrommer og litt synth. De bytter på ledevokalen. Gøy.

B-siden på “This Is Love” ble “Breath Away From Heaven”, for de som lurer.

1989

Februar 1989

End Of The Line / Congratulations (Wilbury Record, W 7637)

The Traveling Wilburys

“End Of The Line”, en tikkende guitar-pickin’-vise sunget på brei southern drawl av Petty, med refrengene sunget på omgang av Lynne, Harrison og Orbison. Låten ruller bekymringsfritt over skinneskjøtene, uten å legge skjul på at endestasjonen er i sikte. Den betydningen ble selvfølgelig styrket ved utgivelsen på single, da Orbison hadde reist over elven i desember. Slik sett ble dette hans farvel.

Dylan er sannsynligvis ikke med på A-siden i det hele tatt, Til gjengjeld eier han B-siden, den herlig beske “Congratulations”, sunget med et flerrende smil som drypper av sarkasme og gir teksten en giftig dobbelbunn. Et kjærlighetsforhold er gått til helvete, men den forsmådde jeg-personen henfaller han ikke til selvmedlidenhet, men et fuck you, mens kameratene korer lojalt. En av LP’ns beste låter, den kunne fint fått et hjem på en av Dylans egne LP’er.

Oktober 1989

Everything Is Broken / Death Is Not The End (CBS, 655358 7) UK, Nederland

“Oh Mercy” ble opplevd som en åpenbaring da den traff verden høsten 1989. Og Albumets status som søyle i Bob Dylans diskografi er ikke bleknet. Det var her, i dette dunkle, svette nattemørke-under-en-dinglende-og-naken-lyspære av et album, at han gjenoppdaget seg selv. Tett alliert med våpendrager, inspirator og producer Daniel Lanois, hørte han myggen synge og terrasse-gyngestolen knirke - og i det fjerne, kvinnelatter og et dempet trompetstøt fra Bourbon Street.

“Everything Is Broken” fikk jobben som agn. Du biter umiddelbart. Sangen danser med lokkende, plastiske bevegelser, romklangsgitaren velger gule toneløp, over et rymisk underlag som snapper etter deg med alligatorkjever. Perfekt komponerte omgivelser for den oppramsende teksten som er et perkusjonsinstrument i seg selv. Dylan leker her, som han gjorde i “Gotta Serve Somebody”, oppramsningstekster er takknemlig mat for Bob, han kan holde det gående i en evighet.

På “Gotta Serve Somebody” pralet han, mange av formuleringene, snappy som de var, hadde først og fremst oppgaven å fylle plass. “Everything Is Broken” vil mer enn å prale, flere av kuplettene er veldig sterke og forsvarer en T-skjorte (slik kuplettene på “Subterranean Homesick Blues” gjorde og gjør). Dylan bryter samtiden ned i elementer, og det er fint lite igjen som funker. Faktisk er alt ødelagt.

At sangen var ferdig innspilt med en helt annen tittel (“Broken Days / Three Of Us”) og tekst, viser at “Everything Is Broken” er mer enn noe han bare fant på i farten. Han gjorde seg bryet med å kassere en utmerket innspilling, og erstattet den med noe helt annet. Nå med bredere slagkraft, og skarpere linjer.

Sangens finale:

Every time you leave and go off someplace
Things fall to pieces in my face

Broken hands on broken ploughs
Broken treaties, broken vows
Broken pipes, broken tools
People bending broken rules
Hound dog howling, bullfrog croaking
Everything is broken

Phew!

Det var ikke nødvendig å levere flere godbiter fra albumet, én fikk holde. Så B-siden, “Death Is Not The End”, ble hentet fra evig svake “Down In The Groove”.

1990

Januar 1990

Political World / Ring Them Bells (CBS, 655643 7) UK, Nederland

En forrykende åpning på “Oh Mercy”. Rett ut av startblokkene og i full fyr, trippelgitarene slamrer som høyspentmaster i orkan. Én nonstop akkord. Et mektig underlag for den brennende ordstrømmen som snapper etter deg. Knappe strofer, korte vers, med tittelen som et gjengangsstev. Siste dans før undergangen. Dylan maler et samtidsportrett som er like gyldig i dag, om ikke gyldigere.

We live in a political world
Turning and trashing about
As soon as you're awake
You're trained to take
What looks like the easy way out

We live in a political world
Where peace is not welcome at all
It's turned away from the door
To wonder some more
Or put up against the wall

We live in a political world
Everything is hers and his
Climb into the frame
And shout God's name
But you're never sure what it is

På B-siden ligger “Ring them Bells”, albumets høydepunkt, arrangert og fremført som en salme, Dylan på piano, Lanois gitar og Malcolm Burn orgel. Teksten er vakkert formulert nytestamentlig poesi, med et apokalyptisk bakteppe. Klokkene ringer i sannhet for menneskeheten. Og Dylan beliver hver strofe med en inderlighet som det er umulig ikke å la seg bevege av.

Ring them bells, St. Catherine
From the top of the room
Ring them from the fortress
For the lilies that bloom
For the lines are long
And the fighting is strong
And they're breaking down the distance
Between right and wrong

Ingen hit. Kanskje burde A- og B-siden byttet plass.

Juni 1990

Nobody’s Child / Lumiere (Wilbury Record, W 9773), UK #44

The Traveling Wilburys / Dave Stewart And The Spiritual Cowboys

Kommunismens fall utløst en rekke problemer for nasjoner som hadde levd under den sovjetiske jernhæl i over 50 år, og som nå sto nakne for verden og uvissheten, og skulle orientere seg som selvstendige nasjoner. I Romania ble barnehjemmene fylt opp av 100 000 foreldreløse uten andre fremtidsutsikter enn armod og lidelse. George Harrisons hustru, Olivia Harrison, fikk med seg de andre beatle-konene, Barbara Bach, Linda McCartney og Yoko Ono og startet hjelpeorganisasjonen Romanian Angel Appeal. Beatle-George var ikke den som sviktet hverken kone eller rumenske barn, følgelig samlet han de gjenlevende Wilbury-brødrene, og foreslo at de spilte inn en veldedighetssingle.

Hank Snows “Nobody’s Child” er forsåvidt en gammel kjenning i Beatles-sammenheng, da den er inkludert på Hamburg-opptakene de gjorde sammen med Tony Sheridan. Men det var ikke George som foreslo sangen for brødrene Wilbury, det var Dylan. Han mente sangens budskap passet saken. Men ingen husket teksten, George måtte ringe Joe Brown. De valgte å bruke det første verset, mens George skrev et nytt andrevers, skreddersydd for saken:

In every town and village
There are places just like this
With rows and rows of children
Babies in their cribs

They've long since stopped their crying
As no one ever hears
And no one's there to notice them
Or take away the fears

Det er en låt som går og går, og kan gå en på nervene, som Karen Youngs blødmeversjon fra 1969. Men de trauste brødrene Wilbury gir låten den helt riktige slarkefaktoren, med tett kassegitarkomp og vaiende bålgroove. Alle fire bytter på ledevokalen.

Dessverre ble det ingen stor hit.

På B-siden bidro Dave Stewart med “Lumiere”. 12”-utgaven (og CD-singlen) inkluderte også “With A Little Help From My Friends” med Ringos All Star Band.

September 1990

Unbelievable / 10.000 Men (CBS, 656304 7) UK, Nederland

Heldigvis valgte han ikke “Wiggle Wiggle”, tominutters-katastrofen som åpner “Under The Red Sky”. “Unbelievable” rocker i hvert fall, som en groovy liten djevel, og har en ordrik tekst med slående, forstyrrende bilder og en rusten munnspillsolo som bonus. Det ligger igjen et ekko fra Big Pink i strofer som dette:

It’s unbelievable like a lead balloon
It’s so impossible to even learn the tune
Kill that beast and feed that swine
Scale that wall and smoke that vine
Feed that horse and saddle up the drum
It’s unbelievable, the day would finally come

B-siden, “10,000 Men”, er en skranglete galopp, dels barneregle, dels bibelske strofeprøver, med Stevie Ray Vaughan på slide, og en melodiføring og et arrangement som vel fikk sitt gjenbruk med betydelig større gevinst i “Cold Irons Bound”.

November 1990

She’s My Baby / New Blue Moon (Wilbury Record, W 9523)

Traveling Wilburys

Begynner som et regelrett gitarangrep, med romklang og punch, ELO-style, og med iltre, flyvende gitarbroderier fra selveste Ken Wilbury (alias Gary Moore). Brødrene dæljer løs på den relativt monotone allsang-rockeren, og bytter på ledevokalen. Typisk for hva man forventet av gjengen, men uten det løse, humoristiske preget som gjorde debut-albumet så lett å like.

Dylan ga dette albumet skylden for at “Under The Red Sky” ble så svak. Traveling Wilburys hadde distrahert ham, han mistet fokus. Man kan forsåvidt forstå ham, for om noen bærer “Volume 3”, så er det Dylan. Det er hans album, men du hører også at festen allerede er over.

Av en eller annen grunn valgte man å legge en instrumentalversjon av albumets kanskje fineste låt, den Beatles-influerte “New Blue Moon” (med sin vakre signatur-slide solo-fra George), på B-siden, ikke bare på denne, men på alle singlene fra “Volume 3”. Veldig rart. Det er ikke engang en ekte instrumental, de har bare dratt ned spakene på vokalsporene.

Egentlig var det meningen at Del Shannon skulle inviteres med i bandet som erstatter for Roy Orbison. Jeff Lynne produserte det som skulle bli hans siste LP, så kontakten var absolutt opprettet. Men Shannon, som slet med dype depresjoner, begikk selvmord i februar 1990. Brødrene Wilbury æret ham ved å spille inn hans største slager, “Runaway”, og legge den inn som bonuskutt på CD-singlen og 12”-utgaven av “She’s My Baby”.

1991

Januar 1991

Inside Out / New Blue Moon (Wilbury Record, 5439-19402-7) Tyskland

The Traveling Wilburys

Første låt de spilte inn til “Volume 3”. Et teamwork som begynte som en økologisk fleip, ballkasting gikk særlig mellom Dylan og Petty, og det er de to som tar seg av versene, og det med ganske gretne stemmer, tett kompet av Wilbury-gitarene og den hamrende rytmen. Broen leverer George, den løfter hele låten, både i kraft av sitt vakre, melodiske tema og av ordene, som uttrykker bekymring og ærefrykt:

Be careful where you're walking
You might step in something rough
Be careful when you're talking
And saying all that stuff

Take care when you are breathing
Something's funny in the air
There's somethings I'm not saying
'Bout what's happening out there

Og plutselig er fleipen blitt en alvorlig miljøvernvise, med et undergangsmotiv som sluttord fra Dylan/Petty:

Look into the future
With your mystic crystal ball
See if it ain't yellow
See if it's there at all

B-siden er som nevnt den samme på alle singlene fra albumet.

Mars 1991

Wilbury Twist / New Blue Moon (Wilbury Record, W 0018)

Traveling Wilburys

Enda mer slamrerock fra brødrene Wilbury. Denne gang en parodi på de klassiske dansemotene som herjet samtiden på 50- og 60-tallet. Vi er kommer til Wilbury-twist, og teksten er en stabel instruksjoner (type “Simple Simon Says”, bare betydelig mer absurd), fremført på omgang med svarlinjer fra de tre andre. Mange rare moves, og en imponerende liste over landene hvor dansen herjer - og det inkluderer Norge.

Everybody's trying to do the Wilbury Twist
China, Belgium, France, Japan
Thailand, Poland, Pakistan
Everybody's trying to do the Wilbury Twist

Roll up your rug (roll up your rug)
Dust your broom (dust your broom)
Ball the jack (ball the jack)
Howl at the moon (at the moon)
Ain't never been nothin' quite like this
Everybody's talkin' 'bout the Wilbury Twist

Everybody's trying to do the Wilbury Twist
Puerto Rico, USA
England, Cameroon, Norway
Everybody's trying to do the Wilbury Twist

Med dette takket Traveling Wilburys for seg. De gjorde som The Beatles, ga seg mens leken var god.

April 1991

Series Of Dreams / Seven Curses (Columbia, 656707 7) Nederland

Et av de største Dylan-mysteriene av dem alle, at han utelot “Series Of Dreams” fra “Oh Mercy”. En fenomenal låt, og en fenomenal produksjon. Det absolutte høydepunktet i samarbeidet Dylan/Lanois. Sistnevnte mente endog at dette burde vært albumets hjerte og tittellåt. Så valgte Dylan å refusere den, som han gjorde med “Blind Willie McTell” i 1983, “Carribean Wind” i 1981 og ikke minst “Dignity”, enda et nøkkelkutt som hørte hjemme på “Oh Mercy”, men som ble degradert til arkivet.

“Series Of Dreams” er et feberhet, villskapens ritt, en skogbrann ute av kontroll, slik oppleves rytmeunderlaget, en hamrende, rullende mesterverk av perkusjon, som kombinert med det ekkobelagte gitarteppet, de vakkert klagende toneløpende som spiller lik nordlys over bakhimmelen, og Dylans stemme, i full kontroll over ordene, men stigende og synkende som drømmefragmentene sangen jo egentlig er, summen av alt dette gir deg følelsen av å falle baklengs inn i evigheten. Det er en sånn låt, en sånn innspilling, og den føles like berikende hver gang jeg hører den, selv nå, 36 år etter at den ble unnfanget.

Thinking of a series of dreams
Where the time and the tempo fly
And there’s no exit in any direction
’Cept the one that you can’t see with your eyes
Wasn’t making any great connection
Wasn’t falling for any intricate scheme
Nothing that would pass inspection
Just thinking of a series of dreams

Dreams where the umbrella is folded
Into the path you are hurled
And the cards are no good that you’re holding
Unless they’re from another world

“Series Of Dreams” ble ikke hjertet på “Oh Mercy”, men den fikk i stedet æren av å sjefe i første utgave av den lange rekken “Bootleg Series” som Dylan med jevne mellomrom forlenger. “Volume 1-3” kom i 1991, og var virkelig en drøm som ble virkelighet. Enda en versjon av låten ble inkludert på “Volume 8” i 2008.

B-siden av singlen inneholder enda et kutt fra “Bootleg Series Vol. 1-3”, nemlig “Seven Curses”, en tradisjonell folk-vise som Dylan gjorde en innspilling av til “The Times They Are A-Changin’” i 1963, men som altså ble henvist til arkivet i 28 år. Det var jo en evighet mellom 1963 og 1991 da “Bootleg Series” så dagens lys i 1991. Det er 34 år siden i dag. Makes you think …

1993

August 1993

My Back Pages (live 1992) / Knockin’ On Heaven’s Door (Live 1992) /
My Back Pages, CD (1964) (Columbia 659599 2) EU

Bob Dylan & guests / Bob Dylan & guests / Bob Dylan

Bob Dylans første 30 år som grammofonartist ble feiret i Madison Square Garden 16. oktober 1992. De som feiret ham, i tillegg til fullsatt sal, var en fullsatt scene - av gamle og unge kompanjonger og beundrere, inkludert The Band, Johnny Cash, George Harrison, Roger McGuinn, Tom Petty, Lou Reed, Eric Clapton, Willie Nelson, O’Jays, Neil Young, Jim Keltner etc. etc.

Helt sikkert fantastisk å være der. Men hvor gøy det oppleves på plate nå, over 30 år senere, kan unektelig diskuteres. Ingen ting slår Dylans original og The Byrds’ senere cover av “My Back Pages”. I 1992 sto en gjeng oppspilte kamerater og fremførte den i kø, et vers hver, og Dylan inn på tampen (jubel i salen). Grei hygge med kort levetid. “Knockin’ On Heaven’s Door” kunne de spart seg. Dette er den tråeste og minst lidenskapelige versjonen av dem alle, bare søl og alle ville være med.

Takk Gud for originalinnspillingen av “My Back Pages” fra 1964, som avslutter denne singlen. Den holder for evig og alltid.

1994

Desember 1994

Dignity (edit) / Dignity (album version) / A Hard Rain’s A-Gonna Fall (live)
Columbia (COL 660942 2) EU

Bob Dylan / Bob Dylan / Bob Dylan with the Tokyo Philharmonic Orchestra

Enda en ubegripelig refusjon fra Dylan, “Dignity”, sonisk i slektskap med “Series Of Dreams”, og tiltenkt nøyaktig samme album, “Oh Mercy”, uten å bli inkludert. Tekstmessig et skarpt og mørkt tidsbilde, sunget med mer sorg enn bitterhet. Teksten søker etter verdighet i en tid hvor verdigheten har pakket kofferten og forsvunnet, uten å legge igjen noen adresse. “Political World”, bare dypere, og bredere og vondere. Teksten består av en rekke vignetter, ørkorte beskrivelser av situasjoner og mennesker som alle savner det de knapt kan sette navn på fordi glemselens tåke innhyller erindringen om det som løftet livet: Verdigheten.

Somebody got murdered on New Year's Eve
Somebody said dignity was the first to leave
I went into the city, went into the town
Went into the land of the midnight sun

Searchin' high, searchin' low
Searchin' everywhere I know
Askin' the cops wherever I go
Have you seen dignity?

Utrolig fengslende og fascinerende innspilling. Daniel Lanois er riktignok blitt strippet for tilstedeværelse i denne innspillingen, som bare beholdt Dylans vokal fra 1989. Nesten hele kompet er nytt, dubbet på i 1994, og Brendan O’Brien omproduserte innspillingen. Likevel er Lanois liksom dempet til stede likevel.

CD-singlen inneholder både en avkortet versjon og fullversjonen fra “Greatest Hits Volume 3” (1994). Dessuten den mektige live-versjonen av “A Hard Rain’s A-Gonna Fall” fra “The Great Music Experience” i Japan i mai 1994, Dylan akkompagnert av New Tokyo Philharmonic Orchestra, dirigert av Michael Kamen. En ryggfryser som du ikke så komme.

1989-versjonen av “Dignity” finnes bl.a. i “Side Tracks”-samlingen i den komplette CD-boksen som kom i 2013.

1995

Mai 1995

Dignity (MTV) / Dignity (studio) / A Hard Rain’s A-Gonna Fall (live)
(Columbia, 662076 2) UK #33

Bob Dylan / Bob Dylan / Bob Dylan with Tokyo New Philharmonic Orchestra

“Dignity” fikk kjørt seg som single. Her dukker den opp igjen, i den ferske MTV-versjonen med brusende orgeltoner fra Brendan O’Brien, hompetitten-kassegitar, slide, ståbass, og mitraljøse-salve-trommer (Winston Watson). En sterk versjon, selv om den ikke matcher O’Briens ferske studio-produksjon fra året før.

Den får man som låt to på CD’en. Så har du sjansen til å sammenligne.

Tredje låt er allerede en kjenning da den var med på forrige “Dignity”-single også.

Dignity (MTV edit) / Dignity (MTV LP-version) / A Hard Rain’s A-Gonna Fall (Live) / John Brown (MTV) / It Ain’t Me, Babe (Renaldo & Clara) (Columbia, 662076 5)

Bob Dylan / Bob Dylan / Bob Dylan with Tokyo New Philharmonic Orchestra / Bob Dylan / Bob Dylan

Mammut-versjonen av singlen, eller snarere mini-LP-versjonen. Samme tre låter som foregående, men med “John Brown” fra MTV-albumet og “It Ain’t Me, Babe” fra Rolling Thunder (november 1975) som bonus. Sistnevnte er en flammende megaklassiker. Bare å høre Dylan plukke noen av strofene ord for ord, slik han ville plukket fjær av en høne, er helt ubetalelig herlig.

Knockin’ On Heaven’s Door (MTV) / The Times They Are A Changin’ (MTV) / Hurricane / Changing Of The Guards (Columbia 662190 2) EU

“Knockin On Heaven’s Door” er egentlig bare fenomenal i originalversjonen fra 1973. Den egner seg ikke som ekstranummer i stuer. Vi er ikke der, vi klarer ikke engang å late som. Men han skal ha for gangene han bryter opp de to små versene, gir dem nye linjer og veier å gå, enda mer når han legger inn et ekstra vers eller to, gjerne laget på stående fot, som han gjør her i denne MTV-versjonen. Det er blitt en skøyeraktig låt, og Dylan leker. Problemet er selvfølgelig at det ikke er en versjon man vender tilbake til ofte, om i det hele tatt.

“The Times They Are A-Changin’” går i begravelsestakt, med kledelige orgelutbrudd. Teksten biter ikke, Dylan bruker den heller som trampoline og bryr seg fint lite om hvor originalmelodien egentlig gikk. Stemmeprøver og rare vendinger. Versjonen minner meg på hvorfor jeg aldri har likt dette MTV-albumet.

Singlens bonuslåter - og agn for dem som ikke hadde skaffet seg “Greatest Hits Volume III” - er originalinnspillngene av “Hurricane” og “Changing Of The Guards”.

1997

August 1997

Not Dark Yet / Tombstone Blues (live 1996) / Ballad Of A Thin Man (live 1996) / Boots Of Spanish Leather (live 1996) (Columbia, COL 665443 2) EU

Vi trodde han døde. Innlagt for hjertetrøbbel i juni 1997. Var spillet over? Noen måneder senere kom “Time Out Of Mind”, et av hans sterkeste album noensinne, men ladet med mørkesanger som mange trodde handlet om den brå og brutale påminnelse om egen dødelighet, forårsaket av soppinfeksjonen Histoplasma capsulatum (som angrep hjertet og gjorde det svært vanskelig å puste).

Det man ikke visste var at albumet var ferdig innspilt og mikset i god tid før Dylan ble rammet av infeksjonen. Det er altså ingen direkte forbindelse mellom sykdommen og sangene, selv om albumets mørke stemning får likningen til å gå opp.

I was born here, and I'll die here against my will
I know it looks like I'm movin', but I'm standin' still
Every nerve in my body is so naked and numb
I can't even remember what it was I came here to get away from

Don't even hear the murmur of a prayer
It's not dark yet, but it's gettin' there

“Not Dark Yet” passet selvfølgelig urovekkende godt. Som om Dylan kom David Bowies “Blackstar” og Leonard Cohens “You Want It Darker” 19 år i forkjøpet. Teksten er et skoleeksempel på lyrisk presisjon og disiplin. Ikke et ord for mye, ikke en linje for lang. Og hver bit av sangen sunget med en sliten ømhet og absolutt tilstedeværelse, som løfter ordene og musikken. og gjør innspillingen fluorescerende. Grenseløst vakkert, og vemodig magisk.

Daniel Lanois’ trolldom bidrar selvfølgelig til dette lydmaleriet unnfanget i lav belysning og høy luftfuktighet, det mantralignende temaet som gjentas hele låten igjen, orgelet, svevende og fjernt som natten, gitarene nær, kimende, klangfulle, og helt i forkant - rett bak Dylans stemme - trommene, sørgmodig klaprende. Det er ingrediensene i et stykke tidløs kunst. Skapt av den største av dem alle.

Jeg må innrømme at konsertopptakene som gjerne havnet i rikelige mengder på disse CD-singlene, ikke ga meg det store kicket. Snapshots fra landeveien. Men stort sett unødvendige, og bleke målt mot originalene.

1998

Juni 1998

Love Sick (Live Grammy 1998) / Cold Irons Bound (Live 1997) /
Cocaine Blues (Live 1997) / Born In Time (Live 1997) (Columbia, COL 665997 2) UK #64

I'm walkin'
Through streets that are dead
Walkin'
Walkin' with you in my head
My feet are so tired
My brain is so wired
And the clouds are weepin'

En nedbrutt start på et til dels svært mørkt album, med stor musikalsk og lyrisk kraft. “Time Out Of Mind” brakte Dylan ut på banen igjen. Og “Love Sick” setter et varig merke i lytteren, allerede før man har fått satt seg. En skurven, skrapende elgitar, et dunkelt, bevegelig rom av lyd og pine, flytende orgelfløyt og elpiano-vandringer, pludrende gitarfigurer - og hele tiden den stramme taktmarkeringen av fjerdedelene, rundt hvilket musikerne famler og fomler, og Dylans stemme er skarp, bitter, trett og syk av kjærligheten.

Mektig låt. Særlig i sin studiotapning på “Time Out Of Mind”. Merkelig nok var det ikke den versjonen som ble sluppet på single først, men den fabelaktig Grammy-fremføringen fra 25. februar 1998. Den er mer intens, og ikke minst flott (Bob i grå dress) - med et entusiastisk sjøgress-vaiende, armsvingende publikum bak ham. Versjonen gjør seg aller best på YouTube, selvfølgelig.

Bonuskuttene er alle konsertopptak fra 1997. Anløpne og litt rustne, ikke nødvendigvis noen svekkelse.

Love Sick / Can’t Wait (live 1997) / Roving Gambler (live 1997) / Blind Willie McTell (live 1998) (Columbia, COL 665997 5) EU

Enda en av de mange “Love Sick”-singlene som kom omtrent samtidig. Dette er the real thing, versjonen fra “Time Out Of Mind”, og en forbløffende makeløs innspilling. Den kruttsterke avslutningen ender med et hulk. Kjærleikens ferjereiser er ikke for pyser. Dylan kapper trossen, og skjøter den på igjen. Sånt är livet.

I'm sick of love
I wish I'd never met you
I'm sick of love
I'm tryin' to forget you

Just don't know what to do
I'd give anything to
Be with you

Bonuskuttene fra Dylan på veien i 1997. Ikke essensielt, men moro likevel.

Oktober 2000

Things Have Changed / Blind Willie McTell (Live 1998) (Columbia, 669379 7) UK #58

Things Have Changed (radio edit) / To Make You Feel My Love (live 1998) / Hurricane / Song To Woody (live 1998) (Columbia, COL 669333 2) EU

2006

August 2006

Rollin’And Tumblin’ / Not Dark Yet / High Water (For Charley Patton), CD (Columbia, 82876 896282) USA

2009

November 2009

Must Be Santa / ‘Twas The Night Before Christmas, (Columbia, CS7-762438) USA

Bob Dylan / Bob Dylan on Theme Radio Hour, 20. desember 2006, musikk John Fahey

Rød vinyl.

2021

August 2021

Blind Willie McTell (take 1) / Blind Willie McTell (take 5) (Third Man Records, TMR-740) USA

Bob Dylan på 45