Tøffe-tøffe-tøff
En samtale med Lars Lillo-Stenberg,
Oslo i august 1995
(Publisert i Vi Menn 25. september 1995)
Det lille bildet øverst til høyre: Dyrevennen. “Men hamsteren min får du aldri!” Lars i det sjenerte hjørnet en solskinnsformiddag på 60-tallet. (Det store bildet: Scanfoto)
Lars Lillo-Stenberg (33) har mye å glede seg over. Den nye deLillos-platen Sent og tidlig, er ute og kan omsider gjøre ham rik. Han har samboer og en datter på ti måneder. Har lyst på nye utfordringer. Er lut lei bensinstasjoner. Men mest av alt er han akkurat like velsignet rar som før.
Bortsett fra på Østlandet og i enkelte miljøer ellers i landet, ble deLillos aldri tatt alvorlig før i 1993. Man oppfattet gruppen som noe teit tulleball fra Oslo Vest, skapt av et vimsehode som med skeiv stemme sang setninger man ikke hadde hørt maken til siden man gikk i kortbukser og hadde plaster på kneet.
En økende del av befolkningen begynte imidlertid å lure på om det kanskje skjulte seg noe mer bak de underfundige skildringene av hverdagens problemer. Satte Lars enkle ord på vanskelige ting? Vekket han gjenkjennelsen i lytteren ved å blande det med magiske erindringsbilder fra barndommen?
I 1993 gikk kabalen opp med praktverket Neste sommer som ble kjøpt av 80 000 nordmenn. I 1994 solgte konsertalbumet Mere 40 000 eksemplarer. I dag står en ny plate i butikkhyllene: Sent og tidlig.
Blir Lars Lillo-Stenberg og vennene hans rike nå? Ja, for de er det ikke ennå – tross brukbart til strålende platesalg gjennom ni år.
– Jeg var ikke noe flink med pengene. I øyeblikket har jeg bare stor gjeld og bråk med kemneren. Valgte liksom feil regnskapsfører og sånn. Men hvis Sent og tidlig selger 80 000… Ja, da blir jeg litt rik.
Den dagen dette intervjuet foregikk, var “sent og tidlig” det aller nyeste deLillos-albumet.
Vet jeg er rar
Det er formiddag i takbaren på Grand Hotel, Oslo. Jeg spør om han vil ha noe å drikke.
– Eh… ja, jeg må kjenne etter om jeg får inspirasjon.
Sier han, lener seg tilbake og kniper øynene sammen. Det går fem sekunder. Ti. Så slår han øynene opp. De stråler blått og lykkelig i et ansikt halvt vendt oppover i ubarbert glede, badet i smilende lys:
– Campari-juice!
Sukker han lykkelig, og besørger bestillingen.
Om han føler det som et press at folk forventer at han skal være rar?
– Jeg vet faktisk at jeg er veldig rar…
Snekkeren: Jeg laget en sånn trebolle på sløyden med huggjern. Tre hugg i timen, og så gikk jeg bare rundt og soste. Brukte et helt år på’n. Da jeg endelig ble ferdig, var det bare to timer igjen før sommerferien. Da laget jeg disse platekassene. I en kort periode ville jeg bli snekker. Jeg syntes det var litt stilig.
Busteluggen vaier lett da han kaster blikket mot gulvet og mumler:
– Jeg har også anlegg for å være veldig normal. Jeg har store variasjoner av meg selv. Det som kan plage meg, er folk som kommer bort og er veldig diffuse og kryptiske i meldingen.
Så glir han inn i en ordrik, men noe usammenhengende dialog med seg selv som munner ut i:
– Jeg har en sånn underlig humor. Jeg liker å gjøre ting som er på kanten, litt teit nesten. Det var rart da jeg så Lillelørdag på TV, for det var litt samme humor. Hvis du skjønner. Det er en humor som har ligget i dvale hos mange mennesker, og som aldri er kommet til uttrykk i NRK før.
Meninger om is
Den alvorlige Lars gjorde sitt beste under kommunevalget.
– Jeg stemte, ja, men jeg var dårligere forberedt enn noensinne. Jeg er ikke så veldig engasjert i politikk. Det er litt dumt, for jeg kunne egentlig ment noe om både det ene og det andre.
Og det har han helt rett i. Lars mener noe om ganske mye. For eksempel is. Han virker oppriktig interessert da jeg forteller at jeg har funnet Split-isens verdige arvtaker: Ballett. Det myke mangoskallet er gult som sommersolen, og gir vaniljeisen en vidunderlig frisk skjærgårdsvind mot ganen.
– Åja! Jeg har smakt den. Egentlig er den bedre enn Split. Split hadde bare et tynt skall. Balletten har sorbet.
Vi smatter fraværende begge to. Jeg tenker på noe han sa ved en annen anledning: – Lollipop’en har tapt seg! Når du kom til det røde før, var det større klimaks enn det er nå. Det er ett eller annet de har gjort der.
Viktige emner for menn som nekter å stable vekk barndomserindringene i pappkasser på hjerneloftet. ”Husker du Lift og Teem og de isene du kunne dele i to og sånt… Jeg kan snakke i timevis om sånne ting, jeg.”
Ikke for det. Lars er blitt ganske voksen. Allerede da han var 20–21 bestemte han seg for at ”når jeg blir 22, da er jeg voksen – samme hva, samme hvor moden jeg er”. Det slo kanskje ikke helt til, men ingen kan beskylde mannen for ikke å angripe tilværelsen fra de mest uventede vinkler. Nå er han 33 år og… gift?
– Nei, vi er ikke gift, men vi bor sammen. Jeg har tenkt en del på det der med å gifte seg, det er jo veldig på mote igjen. Språket har ikke fått noe brukbart ord for dem som bare lever sammen.
Hva kaller man sin kone?
Han smaker på ”sambo”, men legger begrepet hurtig vekk.
– Jeg kan liksom ikke si at joda, Silje kommer i morgen… det blir for intimt. Kjæresten min, nei… Hun jeg bor sammen med. Det blir for langt. Hva kan man egentlig si? Før sa de darlingen min, husker du det?
– Det er forresten ikke noe lett om man er gift heller. Da får du det der problemet med konen eller kona. Jeg foretrekker ”kona”, men da må du også si ”mi”, og det vil jeg i hvert fall ikke. Det blir sånn: Kona mi sa det her om dagen at… Men alternativet er Min kone hevder at… Det er ikke meg det heller.
Han mumler for seg selv:
– Kjæresten min. Samboeren min. Dama mi. Min elskede… nei, fy! Jentene sier jo bare ”mannen min” eller ”min mann”. Det er mye bedre. Kanskje det er best: Min kvinne.
Lars nikker fornøyd.
Problemet: Hva skal man kalle den man lever sammen med? er herved lansert i Vi Menn. Lars har mindre problemer med hva han skal kalle sin ti måneder gamle datter. Hun heter Hennika, og han heter far.
– Overgangen til farsrollen var myk. Du blir advart en rekke ganger under graviditeten. Det er en fin innretning det der, at du har ni måneder på deg til å venne deg til tanken. Det gikk veldig greit. Men jeg skjønner jo at det blir mer krevende etter hvert.
Han tenker på familien han har stiftet. Samboeren. Datteren. Leiligheten deres i det Lillo-Stenbergske generasjons-kråkeslott på Frogner. Reisedagene som står både foran og bak ham… voksne ting.
Lei bensinstasjoner
Da Lars var liten, skilte mor og far seg. Moren flyttet til Malmö, faren til Bergen, mens bestefaren – som har betydd enormt mye for Lars – bodde i Oslo. – Jeg har ikke hatt snev av det der å vokse opp i en kjernefamilie med mor og far og søsken, og alle bor sammen og går på skolen borti gaten og har de samme vennene hele tiden.
Lars hadde et nesten religiøst forhold til Donald Duck som gutt. Han kunne ligge våken om natten i svett forventning dagen før nytt Donald. Da han ble eldre, overtok gitaren. Unggutten Lars løp hjem fra skolen, opp på rommet, trev gitaren, og satte i gang – uten å ha tid til å ta av seg ranselen engang.
Jenter?
– Jeg hadde gode vennskap med jenter, det hadde jeg. Men jeg ble aldri sammen med noen.
Han ble ikke sammen med deLillos heller, for:
– deLillos var aldri gutta i gaten, aldri kameratene mine. Vi vanket aldri sammen på fritiden. Min vennekrets kunne ikke spille. Så det er ikke gamle minner og felles oppvekst som binder deLillos sammen.
Lars, Øystein og Lars. Før tredje-Lars kom.
Ikke Norges bensinstasjoner heller.
– Når vi har holdt på så lenge og reist så mye rundt på spillejobber at vi kjenner igjen bensinstasjonene, kan tanken slå deg: Skal jeg jobbe med dette i ti år fremover? Da blir du litt sprø. Det er også rart å se oss selv på gamle musikkvideoer fra 1986. Ikke sant: Har vi slitt med den sangen der i så mange år?!? Det blir som med gullfisken man synes synd på inntil man får høre at de har korttidshukommelse på tre sekunder.
En slags Petter Smart
Lars liker å skrive sanger og å fremføre dem og å lage plater, men han føler et behov for forandring:
– Jeg er på en måte klar for å bryte opp. Jeg kunne tenke meg å bruke tid på noe annet. Lære meg noe jeg ikke kan, enten det er teoretisk eller praktisk. I rocken er det etter hvert blitt mange eksempler på at det er mulig å legge av for å komme tilbake igjen senere.
Ikke for det:
– Jeg er blitt det jeg ville bli når jeg ble stor. Allerede i fire–femårsalderen hadde jeg ideer om å lage plate. Det var riktignok en periode på et par år da jeg ville bli snekker. Jeg tror ikke jeg mente det innerst inne, men det var litt stilig.
Det er en underlig opplevelse, men jeg er jo oppfinner på en måte. Jeg har ikke alltid hatt følelsen av at jeg har slitt så voldsomt. Men plutselig blir det masse penger av det.
800 000 nordmenn har mobiltelefon, men ikke Lars.
– Får man mobiltelefon, føler man sånn: Ja faen, jeg må ringe noen. Det er ikke sånn når du er hjemme. Du behøver ikke nødvendigvis ringe noen da. Hører du en fyr gå og snakke alene på gaten, tenker du: Jøss, er han gal? Ikke sant? Å, nei, mobiltelefon!
– Egentlig er det kjempefascinerende. Jeg trodde nordmenn var sjenerte, sånn som jeg er, at de ikke liker å snakke om private ting på bussen. Men folk er ikke redde i det hele tatt. De står rett foran meg i banken og snakker dødshøyt om sykdommen til mannen sin.
Alle fotografiene er utlånt av Lars Lillo-Stenberg.