- Nytter ikke å se ut som en pudding, veit du
En samtale med Kjell Kaspersen,
Oslo i august 1995
Norges første kjendis. Kjell Kaspersen gikk bort 15. november 2025, 86 år gammel.
(Publisert i Vi Menn, 4. september 1995, foto: Kaia Means)
Kjell Kaspersen (56) vant serien, cup’en, Lill-Babs og halve kongeriket – og kom ned med beina på jorda. Skilsmissene som er omtrent like vellykkede som karrieren som fysioterapeut og golfspiller. Kasper er og har alltid vært en vinner. Og jentene plystrer etter’n ennå.
For en som vokste opp i 60-årene, er det like selvfølgelig å huske Kjell “Kasper” Kaspersen som The Beatles. Kjekkasen med Roger Moore-kjaken, popfrisyren og det skeive smilet. Den største gentleman som har kastet anker innenfor 16-meteren. Kasper var en puma mellom stengene – for Skeid og landslaget. To cupmesterskap, ett seriemesterskap og 34 landskamper. Det kan historiebøkene fortelle.
Men de sier ingenting om hordene av jenter som trengte seg gjennom telleapparatene for å bade blikket i Kasper. De sukket når stramrumpa satte ballen i spill. De glodde ryggfrosne på Norges peneste mannebein (i hvite strømper), selv om ballen befant seg 90 meter unna. Kasper hadde draget. Han hang side om side med popidolene i alle Norges ungpike-værelser.
– Du, det der kan du bare glemme! Dessuten skreik da gutta på meg, og. Jeg var lærer en del somre på Hudøy, mange av dem som sto på tribunen og skreik var gutter fra feriekolonien som skreik på læreren. Jeg hadde kontakter utover det de vanlige spillerne hadde… Og så var jeg ungkar og spellemann og ble sett på by’n og sånn, da. Uten at det var noe gærn’t i det.
ELEGANTEN: Yre jenter på tribunene når Kasper stramrompa timet et avklarende utspark. Harald Sunde (Rosenborg) innser at ballen er tapt – Lerkendal mai 1969. (NTB)
Fotball og fantestreker
Nei, historiebøkene sier heller ingenting om Kaspers livsførsel utenfor banen. Men han syntes, og det tydelig, i Oslos natteliv. Fast bord på Theatercaféen. Høy sigarføring, fine damer og gode kamerater. Eller Parkgjengen, denne beryktede samling rabagaster fra Skeid, VIF, Lyn og Frigg som ikke kunne få nok verken av fotball eller fantestreker, så de spelte five-a-side i Frognerparken eller på Huk badestrand, før de rullet ut i natten i en eim av svette, livsglede og galskap. Drillo ville utestengt Kasper for livstid.
– I dag er spillerne kjøpt med hud og hår. Når sponsorene legger inn x antall millioner, forlanger de vel at gutta holder seg i skinnet. På min tid studerte og trente vi samtidig. Jeg jobbet som korrekturleser i Aftenposten for å dekke studiene, og så trente jeg fotball ved siden av. Klart at når du fikk muligheten, så tro du til innimellom. Det sier seg sjæl.
Det er også klart at en sånn larmende sympatisk ungkar og spellemann dro på seg massemedia. Så ble også Kasper Norges første kjendis, selve pioneren i en mediaverden som knapt ante hva den hadde satt i gang. 15. mars 1969 hørtes det tyngste pikesukk i Norgeshistorien – fra Lindesnes til Nordkapp – da rådhusklokkene kimet i Oslo og Kasper skred ned trappene med den svenske showbiz-dronningen Lill-Babs ved sin side. Det er merkelig at ikke Se & Hør ble grunnlagt der og da.
Fra filmen “Mannen som ikke kunne le”. (Det Nyes arkiv)
– Jeg jobba jo som fysioterapeut om dagen. Pasientene kom og visste omtrent hvordan soverommet ditt så ut. Det var ikke noe hyggelig. Jeg klarte å leve med det. Men da jeg var ferdig med det, så var jeg ferdig med det. Det hører med til sjeldenhetene at jeg står fram i media i dag. I dag er det nesten blitt sånn at folk ringer Se & Hør for å minne dem på at de er i live.
Godt skilt
Man trår ham i sannhet ikke for nær. Stilt overfor slarvesnakk som at Lill-Babs fikk litt av et sjokk da Kasper trakk med seg kameratene inn i drømmevillaen på Ulvøya på pokervelder og ville sjøslag… bryter han tvert av:
– Hvis dette er opplegget ditt, kan du bare glemme intervjuet. Da blir du ikke lenge her!
Og da kan man ikke gjøre annet enn å blåse full retrett.
– Jeg har vært gift som folk flest. At man blir skilt og sånn etter hvert, er ikke uvanlig. For oss var det en helt håpløs situasjon. En artist og en som skulle drive privat praksis. Jeg sto på døgnet rundt, og så fikk vi unge og alt midt oppi alt dette. Vi skiltes som verdens beste venner, og det er vi ennå.
Datteren deres, Kristin, er 25 i dag og jobber i TV i Sverige. Kasper har også to sønner (på ni og 13) fra et samboerskap. – Vi bor vegg i vegg omtrent, så vi er gode venner der og. Det er jævlig viktig, i hvert fall så lenge det er unger med i bildet. Hvordan man klarer det? Man må være enig om det, ellers blir det sånn forsmåddhet og hevntanker og sånne ting. I dag er Kasper ungkar, og liker det.
– Jeg har jo ingen glasskule å titte inn i, men…
Han glor ned i kaffekoppen. Vi sitter på kontoret hans på Friskoteket, Kaspers velrenommerte kombinasjon av behandlings- og trenings-senter, bredt anlagt i det som engang var Rosenborg kino. Det går an å drive det langt som fysioterapeut. Kasper har drevet det enda litt lenger.
Duell med Sean Connery
Ikke så veldig onde tunger forteller at fyren lever gode dager nå. Fritida er brei og fylt opp med det han har levd og åndet for siden keeperen ble historie. Gutta på Torshov lo lett hånlig første gang de så’n komme trekkende med golfbagen sin.
– Torshau, heter det, bare innflyttere sier Torshov! På den tida hadde man bare banen på Bogstad, og den var forbundet med skipsredere og alt det der. Men i dag er golf den raskest voksende idretten i Norge. Om fem-seks år er vi oppe i hundre baner, og da må man kunne kalle det en folkeidrett. På Golfsenteret som jeg startet for noen år siden, hadde vi tusen nybegynnere på kurs i vinter. Til dem som niholder på at golf er en sossesport, sier jeg: Sprøyt!
Folkesporten utøves også i den eksklusive spanske byen Marbella. Et sted for prinser og Hollywood-stjerner og luksusmodeller. Og Kasper. Han trakk tidlig nedover fordi han var så keen på golfen at han var villig til å betale for å forlenge sesongen. Han kjøpte hus. Ikke dyrere enn en hytte på fjellet i Norge. Og så bar det nedover med gjengen. Huset solgte han i fjor, men ikke kjærligheten til Marbellas golfplener.
– Jeg prøver å ta meg to-tre turer i året. Og da går han ganske sikkert noen hull med Sean Connery.
– Han holder jo til der nede når han ikke lager film. Vi har omtrent samme handicap, han har sju eller åtte og jeg har seks. Han er noen år eldre enn meg, og jeg vet at han har vært nede i fire-fem-seks. Vi har møtt hverandre mange ganger – også i Skottland. Jeg har slått ham, og han har slått meg.
”Ivers” var fenomenal
Kasper er en slags Askeladden. Født og oppvokst på Torshov, det ærverdige arbeiderklassestrøket i Oslo med særlig utviklet sans for løkkefotball. Skeid-land. Han var ett år og to dager da tyskerne rullet inn over Norge. Han mistet faren sin da Victoria Terrasse ble sprengt i lufta. Han er for ung til å huske krigen, men gammel nok til å huske freden – flaggborg en hel sommer. Røyke begynte’n med da han var 12.
– Vi så John Wayne på kino, vet du, og trodde at det sku’ være sånn.
Jeg røykte under hele fotballkarrieren. Vi kom ut av garderoben på Ullevaal og Bislett med røyken i hånda.
Keeper ble han fordi det bare ble sånn:
Det var bare Skeid-folk overalt der jeg vokste opp. De fleste var noen år eldre enn meg, etablerte på guttelaget og U-laget. Utespillere alle mann. De trengte en de kunne stå og skyte på på løkka. Jeg stilte opp, jeg.
Og ble god. Jævlig god. I en tiårs periode 1961–71, var det stort sett bare han og Vikings Sverre Andersen som slapp til i den norske goalen. Med enkelte gjestespill fra Lyns Svein Bjørn Olsen (beryktet for sine notorisk vindskeive utspark). Verste kampen han husker var mot Rosenborg på Lerkendal. Skeid spilte for seriemesterskapet og måtte vinne. Rosenborg vant 4–3.
– Du skal ikke tape når du scorer tre mål i en kamp, så du kan selv tenke deg hvem som hadde skylda. Den hjemreisen fra Trondheim var ikke særlig hyggelig.
I sin karriere sto Kasper ansikt til ansikt med mange legendariske spisser. Den verste utlendingen var Eusebio, en utrolig bra spiller. Den verste nordmannen?
– Odd Iversen. Han var fenomenal, helt outstanding. Veldig uforutsigbar, sterk, en Preben Elkjær-type, bare ti hakk bedre. Måtte stå ved nærmeste stolpe hvis han var helt nede mot dødlinja, for fant han en åpning, så var’n der. Ivers måtte du følge med falkeblikk gjennom hele matchen.
Drittlei Vål’enga
I dag følger Kasper Skeid med falkeblikk. En gang Skeid, alltid Skeid. Han føler en svak uro over lagets kalasfremganger i årets 1. divisjon. Holder det helt til mål? Og hva skjer om Skeid rykker opp?
– Hvis de rykker opp, håper jeg at de klarer seg et par sesonger med det mannskapet de har. Begynner de å kjøpe inn spillere, ødelegger de miljøet. Skeids suksess skyldes ene og alene miljøet. Laget er egentlig ikke så godt besatt på hver enkelt plass, men gutta drar så bra i sammen.
Kasper liker ikke at pengene gir så store utslag i fotballen.
– Ta Rosenborg, og Molde som har fått hjelp av han derre Røkke og kameratene hans. De klubbene har et økonomisk fundament som ingen andre er i nærheten av. Rosenborg er en kakseklubb. De har jævlig solid økonomi og kan bare kjøpe inn det som er. Jævlig synd! De har stukket av for tidlig.
Og Vålerengen?
– Jeg er blitt ganske drittlei av Vål’enga. Hver gang laget kommer i problemer, henter dem inn en byråd, ikke sant, og så får dem gamle ordførere til å stille opp, og så er det noen finansfolk, og så er’em på plass igjen. Gang på gang! Setter opp urealistiske budsjetter, kjøper opp spillere mens dem er nedlessa i gjeld. Håpløst!
Kasper klemmer kjevene sammen.
Energisk, innbitt, full av livskraft. 56 år gammel, men i uforskammet godt hold. – Du kan’ke se ut som en pudding når du driver et sted som dette. Må i hvert fall prøve å holde kiloene unna. Jeg trener her, er i bra form. Ledd og knær funker bra. Bank i bordet.
Han banker ikke i bordet. Solen skinner. Fint vær for et slag golf.
Faksimile fra Vi Menn. Foto: Kaia Means, NTB og Scanfoto
Vi Menn komplett, hver eneste årgang, hvert eneste nummer fra 1951 til nå er digitalisert, og du finner det her.