På jakt etter seg sjæl, UFO’er og berømmelse
En samtale med Finn Kalvik,
Oslo i oktober 1979
Publisert i Det Nye nr. 49, 1979)
Det er 10 år siden Finn Kalvik debuterte med vise-klassikeren «Finne meg sjæl». Den gang var han en opprørsk ungdom. I dag er han en sindig, ung mann med «et barnesinn». Finn sikter høyt. Han har fått hele ABBA-maskineriet i ryggen og skal lanseres internasjonalt med en engelsk versjon av den nye LP’en «Kom ut kom fram». DET NYE traff Finn Kalvik som snakket villig om fortid og fremtid, idealisme og utvikling . . . og ikke minst om UFO’en på Kanariøyene . . .
I 1969 var Finn Kalvik en hengslet 18-åring med langt, lyst hår. En rotløs, gitarklimprende tenåring som så mesterlig formidlet hippie-tidens siste dønniger gjennom debut-visa «Finne meg sjæl». Her var en ungdom som uttalte sin egen generasjons innerste følelser og tanker. Dette bruddet med det etablerte tankesett, denne famlende søken mot et alternativ; «prøver å finne meg sjæl».
I 1969 var jeg mer spontan. “Finne meg sjæl” er en spontan låt. Det er gøy at den er gått inn i skoleverket. Bildet er fra 1969.
I dag er Finn en etablert artist. Det mumles om satsing i utlandet. Og hans nye LP, «Kom ut kom fram» ble endog spilt inn i ABBAs Stockholm-studio med Benny Andersson som produser/arrangør og med vokale innslag både fra Annifrid og Agnetha. Det er altså slik mannen som sang «Finne meg sjæl» feirer sitt 10-årsjubileum som artist. Mange griner på nesen.
– Jeg er redd for at de eldre visediggera ska’ få littegranne . . . hetta!
Men han står for denne platen. Disse sangene som unektelig kan klassifiseres som «pop». Hvordan kom dette samarbeidet med ABBA-trollmannen Benny Andersson i stand?
– Det begynte på visefestivalen i Västervik i 1977. Hele ABBA var der. Da jeg hadde spelt, kom Benny bort til meg. Han syntes det låt bra. Senere på kvelden pratet vi på en viseklubb. Det viste seg at vi hadde enormt mye til felles, også private ting. Og vi hang sammen resten av festivalen. Så hørte jeg ikke fra’n på tre måneder. Men utpå høsten ringte’n. Ville gjerne produsere en skive med meg.
Innspillingene begynte våren 1979.
– Det er deilig å jobbe med en produsent som ikke tråkker på’ræ. Benny kom bare med positive ting, ga meg glade tilrop, fikk meg til å ta’re helt med ro. «Bruk den tida du trenger», sa Benny.
Men hva ville Finn Kalvik sagt til dette i 1969?
– Det er helt hypotetisk . . . jeg har tenkt på det sjøl, faktisk. Det er utvikling, vet du. Tida går og du forandrer deg. Både menneskelig og musikalsk. Blir du stående som den samme over en mannsalder, da har det lissom ikke skjedd noen ting, da. Du må forsøke deg på noe nytt hele tida.
Hva ville unge Finn fra 1969 sagt til gamle-Finn fra 1979 om han hadde sett ham lefle med ABBA-folkene, slik han gjør her?
Enklere og enklere
Men tror han «Kom ut kom fram» vil gå hjem hos tenåringene slik «Finne meg sjæl» gjorde i 1969?
Finn trekker på skuldrene.
– Må jo si jeg håper det. Mange steder jeg spiller er gjennomsnittsalderen 20. De ekke sånne folk som meg som sitter der i 30—32-årsalderen og mimrer. Jeg tror jeg greier å nå yngre folk. Her forrige dagen traff jeg en fyr på 16 år. Han hadde «Nederst mot himmelen» (min forrige LP) og syntes den var helt topp. Det er så fint at jeg kan legge sjela mi i noe og nå folk automatisk.
Stilmessig har Finn vært gjennom mye rart. Fra viser til jazz til rock og pop.
– Jeg har lett etter en form. Rundt «Nøkkelen ligger under matta» og «Fyll mine seil» var det jazz. Jeg digget Pentangle, særlig bassen til Danny Thompson. Så spurte jeg Arild Andersen om han kunne hjelpe meg. Det har vært en naturlig utvikling, vil jeg si. Fra Bert Jansch og John Renbourn til Pentangle og videre. Enklere og enklere og samtidig vanskeligere og vanskeligere.
Visemiljøet i Norge var godt utviklet og trakk storfolk. Her ser vi Finn (leende i bakgrunnen) med Roy Harper (foran med langpils) og så vidt jeg kan se Danny Thompson fra Pentangle. Frisyren til kvinnen i bakgrunnen gjør at jeg tviler på at det er Jacqui McShee. Bildet er uansett fra Oslo, antagelig Bygdø, i 1968.
Nå er jeg lissom tilbake i utgangspunktet. «Tusenfryd og grå hverdag» (min første LP) var en velarrangert plate uten briljante soloer — enkel melodiøs musikk. Med «Kom ut kom fram» er ringen sluttet. Jeg kommer til å lage flere slike skiver. Har akkurat begynt på Polar (Stikkan Anderssons plateselskap), og jeg har et samarbeid gående med Benny som vi begge håper vil vare lenge. Særlig da vi skal satse på utlandet… beinhardt.
Jada, Finn skal synge engelsk!
– Det blir nesten den samme skiva. Vi fjerner bare to—tre låter.
Men hvem skal skrive tekstene?
– Ja, det er det, da. Jeg skal over til England og treffe en fyr som Ralph McTell anbefalte meg. Han skriver visstnok bra. Vi får se… Stikkan vil i hvert fall ha opp farta. Skiva må ikke bli for gammel. Helst bør den ut før jul.
Skal du turnere også?
– Håper det. TV blir det i hvert fall.
Hva med privatlivet?
– Jeg vikke jobbe meg i hjæl. Må ta hensyn til helse og familie. Det bli’kke snakk om suksess for enhver pris.
Utklipp fra Det Nye.
UFO og reinkarnasjon
Hva tenker egentlig Finn Kalvik på? Hva sysler han med…
– … oppe i huet sitt? Jo, jeg er veldig opptatt av tiden… eh… begrepet «tid». For det er det det hele dreier seg om. Det å være til. Ja, i det hele tatt. Forholdet mellom folk, til folk. Forholdet til døden, til livet.
Visjoner over rødvinsglasset?
– Åh, nei. Det er… sånne ting som jeg tar ut gjennom å skrive. Har et atelier på Grünerløkka. Nesten som å gå til terapeut… er det ikke det det heter?
Finn ler så kaffekoppen klirrer mot skålen.
– Det er så fint. Sitte der for seg sjæl med gitar’n — og bare ta ut alle følelser, skrive ned hva en tenker. Bare det å være til gir meg et «kick». Av og til er du høyt oppe, og plutselig raser alt.
“Bare det å være til gir meg et kick".” Finn i Frognerparken. (Foto: Håkon O. Lislerud/EGM)
Han lener seg ivrig over bordet.
– Jeg har tatt akupunktur en del ganger. Da blir man veldig… «stoned», «høg». Hue mitt er helt ute, altså. Når jeg ligger og får akupunktur, så får jeg sånn… innlevelse i det mentale «jeg». Får så store opplevelser. Det er så du begynner å reflektere over at vi ikke bare kjøtt og blod, men at det kanskje kan være reinkarnasjon og folk på andre kloder!
«Far out», Finn!
– Jeg har sett en UFO til og med! Jeg har det!
Da du tok akupunktur?!?!
– Nei, nei! Da jeg var på Kanariøyene. Kom kjørende langs en mur. En kompis kjørte, jeg satt i forsetet og kona mi i baksetet. Vi kjørte langs muren. Plutselig så jeg en «spotlight» som sto rett ned fra himmelen. Da sa jeg til han som kjørte, han var nemlig reiseleder på Kanariøyene. Nei, men jøss! Er det en idrettsbane her? Nei, det er ingen idrettsbane her, svarte’n. Jamen den «spotlighten» der da? Så begynte «spotlighten» å røre på seg. Gikk sakte nedover og forsvant bak muren. Kjør rundt muren, sa jeg, dette er noe skumle greier.
– Vi kjørte som et olja lyn og kom ut på den andre sida. Akkurat da eksploderte «spotlighten» i ei lyskuppel som dekka halve himmern. Den var lysegrå som en magnetisk utladning.
Finn fekter dramatisk med armene.
– Helt lysegrå med et enormt oransje lys i bånn. Ut av den fór det en gjenstand som var… som så ut som melkeveien! Den forsvant så fort at… ja, jeg får gåsehud når jeg snakker om det! Jeg har aldri sett makan! Den forsvant på fem, seks sekunder. Så hang lyskuppern igjen på himmelen i ett kvarter, mens det oransje lyset lå i bånn. Det var tusenvis av folk som så det. Folk trodde det var jordas undergang. Ingen veit hva det var. Det kalles bare en uidentifisert flygende gjenstand, en UFO. Helt utrolig, altså.
Nå virker han unektelig rystet.
– Da skjedde det noe inni hue mitt som forandra litt…
Ung Finn med ape og juletre. Popstjerner fant seg i alt før i tiden. (Foto: Det Nye)
Svinekotelett/surkål-samfunnet
Du var jo med i ungdomsopprøret i 60-årene, og…
– … var anarkist og røkte hasj, ja.
Men opprøret døde. Så kom de harde 70-årene. Hvordan vil du sammenfatte hippie-tiden?
– Det var en ren opposisjon mot det derre bestående svinekotelett/surkål-samfunnet. Folk ville søke seg inn i nye livsformer, finne en indre mening med livet og ikke bare gå på jobben fra ni til fire.
Og likevel, der endte man!
– Ja, jeg har sett folk, tidligere sjefredaktører i undergrunnsblader, som nå sitter som feite forretningsfolk og selger persiske tepper. Nei, vi får håpe at de gamle tankene kommer igjen, slike bølger er jævlig viktige. Jeg husker den tida, jeg. Vi fnøs etter borgerskapet på gata. Tok på oss stygge klær for å skille oss ut, for å vise at vi ikke stilte på dress/slips-sida.
Det samme gjør jo punkerne nå.
– Ja, og de må få lov til å holde på med sitt. Begynner du å kritisere dem, bruke pekefinger’n – da har du satt deg sjæl utafor. Da lever du ikke i tida lenger.
Hvordan er visemiljøet i dag kontra 1969?
– På langt nær så stort. Diskotekene tar folket. De har sto makt og er en meget farlig konkurrent til den levende musikken. Personlig har jeg ikke så mye imot selve disco-musikken. Men disco kommer aldri til å bli min form, bank i bordet!
Dårlige tider
Da Finn debuterte, var Bob Dylan og Donovan hans store forbilder.
– Ja, men se på Donovan nå! Han er blitt helt borte. En typisk fyr som er gått til grunne i popmusikken. Tidene forandret seg, men ikke han. Blomster i øra, bare tøys. Han tror han lever i 60-åra ennå. Sitter vel i Lotus-stilling på en scene i Los Angeles et sted.
Selv om Finn ikke har delt Donovans skjebne, har han vært gjennom trange tider, han også.
– Jeg har levd av å spille hele tida, men jeg skal love deg at jeg har hatt år. Mellom «Nøkkelen ligger under matta» og «Fyll mine seil» var jeg på oppgivelsens rand. Mangla støtte fra plateselskapet, hadde ingen promotor. Måtte gjøre alt sjøl. Jeg skrev og skrev låter, men fikk dem ikke ut. Det var i og for seg en ål’reit tid. Måtte skjerpe økonomien og alt mulig. Fikk prøve hva det vil si å ikke være etterspurt pop-artist. Det var psykisk slitsomt, men jeg fikk likevel ro. Gjorde ikke annet enn å skrive i atelieret.
Så du hadde råd til å betale leien?
– Ja, men jeg måtte ta ut forskudd på framtidige plater.
10 år er gått. Hva er den mest markerte forskjellen på Finn Kalvik i 1969 og Finn Kalvik i 1979?
– Nei, det er ikke så veldig stort sprang.
Fant du deg sjæl?
– Neei. Trukke det går an. Å finne deg sjæl, det betyr vel egentlig at du må søke framover hele tida … mot noe du ikke veit hva er. I 1969 var jeg mer spontan. «Finne meg sjæl» er en spontan låt. Det er gøy at den er gått inn i skoleverket. Og «Ride Ranke» har fått plass i en ny bok, «Samlivslære». Det er tilfredsstillende at man lager ting som er tidløse, liksom. At en går inn i skoleverket er en slags garanti for at man ikke bare farer med vås.
Det største som har skjedd deg i disse ti årene?
– Scenemessig… Jo, Kalvøy-festivalen da Ralph McTell og jeg sang «Streets Of London» for 15 000 mennesker.
Et barnesinn
Er det noe du savner?
– Miljøet rundt viseklubben «Dolphins». Det var et samhold som ikke finnes i dag. Det å kunne komme sammen rundt en gitar og en øl og snakke om løst og fast. Vi er blitt spredt for alle vinder. Jeg for min del har et barnesinn, og jeg savner kompis-greia.
Finn savner kompis-greia fra visemiljøet. Her sammen med en ekte kompis, Cornelis Vreeswijk. Når man koste seg den gang, tennte man en sigarett.
Du sitter da også midt i et karriere-sirkus uten like! Platebransjen har ikke mye plass til følelser. Hva gjør du forresten hvis satsingen utenlands slår feil?
– Jeg vet i hvert fall at jeg har forsøkt.
Finn flytter seg litt urolig i stolen, og ler forsiktig.
– Det vil komme til å bli bittert. Men jeg må ikke stille med for store forventninger. Det er viktig å holde hue kaldt.
Kommer du alltid til å synge?
– Folk tror at det å være visesanger er noe usikkert. Men se hva som skjer i dag. Folk med et halvt livs utdanning står uten jobb, skipsverft nedlegges, rederne går konk. Men jeg klarer meg, og jeg angrer ikke et sekund.
Så du ender kanskje opp med å bli 90-årenes Erik Bye?
Latter.
– Er du bra, lager skikkelig musikk og er ærlig, står for det du gjør, så tror jeg du kan dø på scenen av alderdomssvakhet. Bare du er bra nok. Se på de gamle blues-gutta!
Er det målet, å dø på scenen?
– Hehheh… nei, nei. Det er sånt folk sier. «Die on stage», dø med støvlene på. Det er jo perverst! Men det må være et «kick» å dø midt i ei bra låt …
■ ■ ■
Unge-Finn med rød Fender og mye annet utstyr, antagelig hos mutter, for det er da en strikkemaskin han har foran seg?
Diskografi (pr. 1979):
«Tusenfryd og grå hverdag» (1971).
«Finn» (1973).
«Nøkkelen ligger under matta» (1974).
«Fyll mine seil» (1976).
«Nederst mot himmelen» (1978).
«Kom ut kom fram» (1979),
+ samle-LP’en «To tunger» (1977).
Finns hilsen til meg da bransjen hadde utetreff på byen. Legg merke til den nye sveisen. (Foto: Yan Friis)