Del 2 - Signingsferd
Bob Dylan i Göteborg 11. og 12. juli 1978
Bob Dylan på forsiden av Det Nye! Jeg var meget fornøyd.
I drøye 12 år har ryktene jevnlig dukket opp — «Bob Dylan kommer til Europa!» Men røyken var alltid uten ild (bortsett fra en gjestevisitt på Isle of Wight-festivalen i 1969). En nummen følelse av skuffelse og apati la seg langsomt over hans europeiske fans. Da Dylan la ut på turné i USA både i 1974, 1975 og 1976, lot ingen seg forlede til annet enn skjulte, mikroskopiske håp. Heller ikke hans vår-konserter i Japan og Australia tidligere i år tente noen stor flamme — mer en irritasjon over at han valgte dem og ikke oss.
Men i mai kunne vi lese i avisene: «Bob Dylan legger ut på en Europa-turné i midten av juni. Han starter opp i England, fortsetter til Nederland, Frankrike, Tyskland for å avslutte 11. og 12 juli i Gøteborg!» Forvirringen var enorm. Telefoner kimte over det ganske land, men ingen visste noen ting. Norske fans skalv av frykt. Skulle svenskene rive til seg alle billettene? Mange dundret i all hast til Göteborg for å sikre seg plass. Endeløse køer møtte dem, og panikken var fullkommen.
Så dryppet billettene hit. Ryktevis og uten system. De ble umiddelbart blåst bort og mange gikk med uforrettet sak, bare for å oppdage at nye forsyninger strømmet inn dagen etter.
Heldigvis viste det seg at billett-tilbudet var stort nok, og det fantes faktisk ennå ledige plasser da dørene ble åpnet i Göteborgs store ishall — Scandinavium.
Forventningene var selvsagt skrudd skyhøyt i været. Bob Dylan har jo aldri vært mer populær enn nå, og hans musikk og tekster blir bare dypere og bedre jo eldre denne kunstneren blir. At hans konserter i England fikk strålende omtaler, skrudde selvsagt forventningene ytterligere i været. Så høyt faktisk at en del av hans mer nøkterne og garvede fans kunne uttale: «Nå ryker vel de siste illusjoner fra 60-årene». De mente at bare et overmenneske kunne fylle den gullbelagte trone som nå var satt fram for Dylan.
Straks før midnatt mandag 10. juli landet Bob Dylan i Göteborg. Han hastet mot den ventende bussen med munnen stramt lukket, mens journalistene lot spørsmålene hagle over ham. Dylan nektet å la seg intervjue. (Foto: AP/NPS - faksimile fra Det Nye)
Straks før midnatt mandag 10. juli landet Dylans fly i Göteborg. Han var trett og grinete etter et hardt turné-program, og halvt sjanglet mot den ventende bussen omkranset av to farlig utseende livvakter. Blitz-pærene lynte mot den lille mannen i svart skinnjakke og jeans, mens journalister overøste ham med spørsmål. Dylans munn var stramt lukket, unntatt da en tilhenger trengte seg forbi livvaktene og overrakte ham en rød rose.
— Åh takk! sa han forbauset.
Bussen brakte ham helstinnet til suiten i 10. etasje av Park Avenue Hotel, der DET NYE for drøyt et år siden intervjuet Bryan Ferry. Dylan hastet i sikkerhet, og gikk rett i seng.
Og mens stjernen sov, rykket resten av hans følge inn på hotellet. 35 rom la de beslag på. 52 personer, inkludert musikere, lydteknikere og koner. Lydanlegget ankom også etter hvert, pakket ned i fire kjempemessige trailere.
I Göteborgs gater gjorde Dylan-tilhengerne så smått sitt inntog. Langhårete hippier som tatt ut av billedbøker fra 60-årene. Korthårede ungdommer i støvler og lær. Skjeggete typer i dress. Ten-åringer. Alle typer mennesker.
De rant inn i byen mens solen steg og varmet det tette skydekket som knuget tirsdagen. En toglast med fargerike innbyggere fra fristaten Christiania. Busskolonner fra Norge. Og menneskemassen vokste og vokste. Mens ettermiddagen nærmet seg, ség de mot Scandinavium og slo seg ned på de grønne flekkene rundt ishallen, eller rett ned på den kalde asfalten. Ventende. Vinflasker klirret. Røykskyene drev. Det ble pratet på mange tungemål, og en mild stemning la seg over disse tusener av forskjellige unge som alle hadde kommet for å oppleve 60-årenes store poet reise seg midt i 70-årene.
Bob Dylan tok ikke et skritt utenfor sin suite denne formiddagen. Han visste at nede i resepsjonen satt en tallrik gjeng svettende og forventningsfulle journalister. Alle med blokk og blyant hevet som spyd og skjold. Han ønsket ikke å snakke med dem, og lot dem sitte der nede — mumlende seg imellom. Noen tok mot til seg og hastet opp trappene mot 10. etasje, bare for å finne korridoren blokkert av Dylans muskelsterke livvakter. Diskusjon var unødvendig, de vendte slukøret tilbake til resepsjonen med halen mellom bena.
Dylan spiste på rommet sitt, og brukte ellers tiden til å lage nye låter sammen med et par medlemmer av sin gruppe. Et piano var satt inn i suiten etter Dylans ønske, og han brukte det flittig.
Klokka 20.00 var mylderet i gang. Scandinaviums sultne mave ble langsomt fylt helt opp under taket, og luften luktet svette og jern. Stemningen smakte av stille, hellig venten. Her satt vi — 12 000 pilegrimmer som endelig hadde nådd målet.
Så forsvant lyset, og mørket var der som en sekk sement. Jubelen løftet nesten taket, og med et brak var gruppen i gang. Fargerike lysbunter fanget inn 11 musikere. Og en instrumental-versjon av «My back pages» feide ut mot publikum gjennom et glimrende lydanlegg som hang i taket! Ikke for høyt, ikke for lavt — perfekt!
Og så kom Dylan slentrende. Båret frem av 12 000 begeistrete stemmer. Bob Dylan! Krusete hår, ullete skjeggdotter. Sortmalt rundt øynene, glitter i øyenvippene. Hvitmalt i ansiktet med rød rouge på kinnene. Sort skinnjakke, hvite bukser med sorte lyn.
Stemmen vokste ut i hallen, skar og gynget hes og vakker. Dylan jumpet direkte fra en helt fersk låt — «Love Me With A Feeling» til «Baby Stop Crying» fra «Street-Legal». Og alt falt inn som biter i et puslespill. De sortkledde korjentene som hamret fast og understreket Dylans pinefulle ord. Gitaristen Billy Cross’ rumlende gitar-akkorder, Alan Pasquas kjølig brusende orgeltoner.
En vegg av utsøkt rock dyttet Bob Dylan ut til et henrykt publikum. De tok jublende imot ham.
Og Dylan krevde det maksimale av sine tilhørere. 31 låter (inkludert to instrumentale) feide mot oss i de nesten tre timene konserten varte. Et glimrende konstruert program som hentet låter fra samtlige Dylan-album.
Dylan ga de eldste låtene nytt liv ved å arrangere dem om. Vi fikk «I Want You» som stemningsvise der Dylan gråt ut teksten akkompagnert av seg selv på gitar, forsiktige orgeltoner og såre hulk på saksofon. Her var «Blowin’ In The Wind» som musikalsk lekkerbisken helt «up to date» — krasjende gitarakkorder, sølvklingende akustisk gitar, iskalde flygeltriller og en fløytesolo som glitret ut i mørket. Her var «Masters Of War» i hypermoderne, aggressiv tung-rock fasong. «It’s All Over Now (Baby Blue)» med ulende hurtigtogs-solo fra Dylans munnspill (applausen tordnet!). «All Along The Watchtower» med blendende fiolin-utgang fra lille David Mansfield. Kveldens eneste rene akustiske nummer i gammel stil — «Gates Of Eden» (ble voldsomt applaudert). «Señor» fra den nye LP’en spilt så perfekt og følsomt at det gikk kaldt nedover ryggen på noen og enhver. Og la oss for all del ikke glemme «Forever Young», som fikk tusener til å tenne fyrstikker og lightere — en vakker, mild hyldest til Dylan, oss selv, 60-årenes drømmer og 70-årenes realiteter — tusen små stjerner i den mørke hallen. Et gripende øyeblikk.
Og på scenen strevde lille Bob Dylan mens sminken rant av ham. Han vandret ustø rundt i sorte bukser med hvite lyn (han skiftet over fra de hvite buksene i pausen), bukket klosset mot jubelen, humpet i takt med musikken på sine krumme ben (som en slags Chaplin-figur) og tok ustanselig på og av seg de legendariske solbrillene.
Da Dylan smatt ut etter å ha sunget «The Times They Are A-Changing» i siste ekstranumre (nye tente fyrstikker og lightere fra publikum), satt 12 000 mennesker igjen stumme, matte, milde til sinns ute av stand til annet enn å gå stille hjem. De hadde opplevd 70-årenes største konsert.
Dylan krøp rett i seng, mens Göteborg bølget av nyheten om hans store triumf.
Faksimile fra Det Nye.
Neste dag kom nye bussforsyninger til byen. Nye lass med forventningsfulle nordmenn, svensker og dansker.
Dylan holdt seg på rommet, mens resepsjonen svømmet av journalister. DET NYE forsøkte også å nå frem til ham, men ble selvsagt avvist — som alle andre. Pr. telefon fikk vi bare så vidt vekslet noen ord med bassisten Jerry Scheff. Han opplyste at alle intervjuer med Dylan må ordnes i god tid i forveien fra USA.
Utpå ettermiddagen snek Dylan seg ut en bakdør, og tok seg et bad i Valhallabadet midt blant storøyde göteborgere. Senere spaserte han til konsert-lokalet, og pratet fornøyd og opplagt med den voksende hale av fans som hang seg på ham.
Onsdagens konsert begynte ikke så bra. Dylan virket uinspirert, og første halvdel av showet gikk unna nesten et kvarter raskere enn dagen før. Etter pausen kom imidlertid Dylan fryktelig igjen, og ga oss en oppvisning som ingen av dagens rock-artister kan gjøre ham etter. Særlig trekker vi fram hans behandling av «Just Like A Woman». Den er aldri blitt spilt og sunget med slik intensitet. Dylan sang med lukkede øyne, og smerten tegnet seg dypt inn i hans forpinte ansikt. Det virket som om publikum ikke eksisterte for ham i dette øyeblikk. Han sang sin sjel ut, og det var Sara han sang for (Dylans nylig fraskilte kone). Glimrende var også «Señor» — en enorm låt!
Da slutten av konserten nærmet seg, introduserte Dylan «Forever Young» med følgende ord (han sa svært lite mellom låtene):
— Here’s to the next years . . . or if you ever come to the States . . .
Igjen blinket hele Scandinavium av tusen stjerner som gynget vemodig i takt med Dylans myke ord:
— and may you stay forever young.
Rundt 24 000 mennesker fikk oppleve Bob Dylan i Göteborg disse to dagene i juli. Mange av dem hadde brukt et par tusen kroner på reisen. Det kom unge fra Nord-Norge — med buss, ferje, tog og atter buss. Time etter time humpende sørover for å se 60-årenes gud. Vi snakket med et par langveisfarere — og ingen av dem angret et sekund på at de hadde tatt den lange turen og brukt så mye penger.
Og de som følte seg snytt over at Dylan ikke sto fram som en nostalgisk nikkedukke på kaffeslabberas i 60-årene, får heller sitte der og knaske smultringene alene. Bob Dylan har nemlig til fulle bevist at han hører 70-årene til. Han har gitt de beste årene av sitt liv til oss i form av plater og konserter. Og han deler sin viten og smerte med oss. Kaster sin sjel — i form av en rød rose — mot sitt publikum som han elsker.
At han arrangerer om sine gamle låter betyr at han bryr seg om sin fortid, at det han sa den gang har gyldighet også i dag. Dylan forsøker å ta oss med seg videre — hans blikk er alltid rettet fremover. Noen blir nødvendigvis sittende igjen, men de som vil, kan følge. Og aldri har vel Dylan skrevet bedre, laget bedre melodier og sunget bedre enn nå. Han er en moden kunstner — 70-årenes rock-profet — og hans flammende tunge vil leve videre i 80-årene.
Følgende låter ble fremført i Göteborg:
«My back pages» (instrumental)
«Love Me With A Feeling»
«Baby Stop Crying»
«Mr. Tambourine Man»
«Shelter From The Storm»
«It’s All Over Now (baby blue)»
«Girl From The North Country»
«Ballad Of A Thin Man»
«Maggie’s Farm»
«I Don’t Believe You» (*)
«Like A Rolling Stone»
«I Shall Be Released»
«Is Your Love In Vain» (**)
«Going, Going, Gone»
— pause —
«Rainy Day Woman Nos. 12 & 35» (instrumental)
«True Love Tends To Forget»
«Gates Of Eden»
«The Man In Me»
«One More Cup Of Coffee»
«Blowin’ In The Wind»
«I Want You»
«Señor»
«Masters Of War»
«Just Like A Woman»
«Don’t Think Twice, It’s All Right» (***)
«All Along The Watchtower»
«All I Really Want To Do»
«It’s All Right Ma (I’m only bleeding)»
«Forever Young»
— ekstranummer —
«Changing Of The Guards»
«The Times They Are A-Changing»
(*) Ble byttet ut med «Simple Twist Of Fate» i konsert 2
(**) Ble ikke fremført i konsert 2
(***) Ble byttet ut med «To Ramona» i konsert 2
Var på begge Dylan-konsertene i Scandinavium i juli. Første kvelden satt jeg nest-bakerst. Kjente på skuffelsen i omtrent et halvt minutt, men så gikk den brått over, for hvem kom der og hadde plass på aller siste rad, rett bak meg om ikke Ole Paus!
Andre kveld rykket jeg frem til presseseksjonen. Uansett. Mitt første møte med Dylan var overdådig, og det lød så mye bedre og mindre glatt enn Budokan. Vi var vel egentlig alle høye på veien hjemover.
Sydney 1. april 1978. (Foto: Joel Bernstein / CBS)
Det glatte lag
Bob Dylan: “Bob Dylan At Budokan” (CBS)
Etterpåklok:
Dylan LP’n for folk som ikke liker Dylan. Las Vegas-versjonen. 1978-turnéen brukte lang tid på å gå seg til, og først da de nådde USA, helt på tampen, var det blirr skranglete på den riktige måten. I Budokan var alt overglatt. Plysj, fløyel og jåleri. Jeg var som mange andre fortsatt preget av møtet med mannen i Göteborg, og gikk aldeles ukritisk inn i Budokan-albumet. Det ble stående og støve ned allerede denne høsten. Jeg spiller det nesten aldri, og vil definitivt ikke ha noen boks, hverken av denne eller 1974-turnéen. Det er “Hard Rain” og Manchester i 1966 som gjelds.
Fra Det Nye:
Bob Dylan krøp ut av skallet i fjor og tok sitt rock’n’roll-sirkus ut på landeveien. Vår, sommer, høst, vinter – en endeløs turné som brakte rockens store magiker til Asia, Australia, Europa og Amerika. Stappfulle konsertsaler møtte ham overalt, og Bob Dylan blir bare bedre og bedre. I 1978 overbeviste han selv de største tvilere.
"At Budokan" er hentet fra turnéens første to konserter i Budokan, Tokyo, 28. februar og 1. mars. Repertoaret avviker litt fra det vi fikk høre i Göteborg et halvt år senere, bl.a. er her bare én låt fra "Street Legal" (som vel skyldes at den LP’en ikke var innspilt ennå). Men stemningen er den samme – magisk, elektrisk ladet. Fra den trolske "Mr. Tambourine Man" til det overveldende avslutningsklimakset i "The Times They Are-A-Changin’". En høytidelig feiring av de tapte 60-årene, av ungdomstid, rock’n’roll og ikke minst Bob Dylan selv.
De 22 låtene tør være kjent for de fleste. De favner hele Dylans karriere fra "Blowin’ in the Wind" til "Is Your Love in Vain?". Mange nye og uventede arrangementer: "Oh Sister" og "One More Cup of Coffee" er fratatt sin tidligere smertefulle sødme og omformet til skumle voodoo-seremonier. "Don’t Think Twice, It’s All Right" og "Knockin’ on Heaven’s Door" slentrer av sted som glad, lys reggae. "All I Really Want to Do" dunker taktfast som en stampende pop-marsj. "It’s Alright Ma (I’m Only Bleeding)" er omgjort til dampende tungrock. "I Want You" er en stille, forheksende smerteri – så vakker at du krøller deg.
Det er blitt en essensiell Dylan-LP. En lun, berikende reise gjennom fargeglade drømmer, skrå ironi, mystikk og smerte. Musikerne svaier hit og dit – sprø, tørr Springsteen-saksofon, Dylans egen metallisk dansende rytmegitar, en leken og melankolsk karnevalsfele, sølvfløyter, tre frodige kvinnestemmer, usedvanlig kraftfull og presis tromming, typisk brusende og kjølig Dylan-orgel og Billy Cross’ eminente gitar-kaskader. Musikerne vokser sammen til en pulserende enhet, og aldri har vi hørt Dylans stemme så god – så heltent, følsom og leken.
Lydmessig er albumet noe av det mest polerte vi har hørt fra Dylan. Velbalansert og smakfullt som honning. Den skiller seg klart fra hans tidligere konsertplater – "Albert Hall 1966" (bootleg), "Before the Flood" (1974) og "Hard Rain" (1976).
(Det Nye, 10. juli 1979)
Go’e gamle Bob
Etter Göteborg var Dylans rehabilitering fullendt. Han eide verden. Og verden likte det. Det Nye likte det også, så jeg kunne bruke en hvilken som helst unnskyldning for å rettferdiggjøre mer Dylan-stoff. For eksempel en gjennomgang av hele diskografien hans fordelt på syv utgaver av ukebladet. Jeg kunne nok være litt vel rask på Royal’en, men man må huske at jeg hamret løs i lutter kjærlighet.
(Den Nye 28. november 1978)
(Den Nye 5. desember 1978)
(Den Nye 12. desember 1978)
Ser at mai 1966 fortsatt var den antatte utgivelsesdatoen for “Blonde On Blonde”. I dag vet vi at den ikke kom før tidlig juli i USA, og i august i Europa.
(Den Nye 19. desember 1978)
Her begår jeg en Peter*, og fornekter “Self Portrait”, et album jeg hadde stor glede av sommeren 1970, og som jeg alltid egentlig har elsket siden. Men jeg lot meg farve av de store britiske og amerikanske kritikernes etterpåklokt politisk korrekte dom, og svek albumet, ikke bare én, men flere ganger i løpet av min tid som musikkjournalist. I dag har jeg ingen problemer med å bekjenne at “Self Portrait” er verdens beste sommeralbum og grusomt undervurdert. Hvis noen plate fortjener et fakkeltog, er det den.
* Da Jesus Kristus ble arrestert, fornektet Apostelen Peter tre ganger (før hanegal) at han kjente ham, slik det var blitt forutsagt. Hendelsen understreker både menneskelig svakhet og muligheten for tilgivelse og forsoning etter svik.
(Den Nye 27. desember 1978)
Igjen er jeg upålitelig. “Dylan” inneholder outtakes fra “Self Portrait” og “New Morning” og er tidvis en helt suveren LP. “Can’t Help Falling In Love” er både vidunderlig og sprudlende skøyeraktig, og “Mr. Bojangles” er den definitive versjonen.
(Den Nye 2. januar 1979)
Jeg må nok innrømme at “Before The Flood” ikke ble noen favoritt. Dylans dom over turnéen er dødelig presis: “I pushed too hard.”
(Den Nye 9. januar 1979)
Her er jeg nesten Peter igjen. “Hard Rain” er en av rockens aller sterkeste liv-LP’er. Punktum. Dessuten er ikke “Street Legal” Bob Dylans viktigste plate. Aldri smart å fastslå sånt om musikk som er rykende fersk.
Fremdeles profet
Bob Dylan: “Street Legal” (CBS)
Det er drøyt to og et halvt år siden Dylans forrige studio-LP «Desire» kom på markedet, så «Street Legal» mottar vi med åpne armer.
Melodiene er uten unntak i besittelse av den gamle Dylan-magi, og du har intet annet å gjøre enn å la deg hypnotisere. Dylan har valgt en solid gjeng musikere til å backe seg. Rytmeseksjonen ledes av kraftbatteristen Ian Wallace (ex-King Crimson) og den muskelsterke bassisten Jerry Scheff. De holder styr på lydbildet som skrangler fram og tilbake som en gjeng lovløse skarpskyttere. Alan Pasquas melankolske orgeltoner bruser kjølig opp i ren Al Kooper-stil og gir LP’en en svak smak av 60-årenes Dylan-klassikere «Highway 61 Revisited» og «Blonde On Blonde».
Dylan har lånt mye fra sin fortid, og vi kan eksempelvis nevne «New Pony» (avgjort i familie med «Pillbox Hat» og «Pledging My Time»), pluss «Baby Stop Crying» og «True Love Tends To Forget» (begge med samme grunnkomp som «Lay Lady Lay»). Selv om albumet er helstøpt 70-årenes rock, har altså ikke Dylan glemt sin opprinnelse.
Blant samlingens negative sider finner vi Dylans unødvendige stjeling fra andre artister. Saksofonsoloen i «Baby Stop Crying» er som tatt rett ut av Bruce Springsteens musikk. Det hulkende og masete kvinnekoret er lånt fra Bob Marley. «Is Your Love In Vain» lyder mistenkelig lik Leonard Cohens stil på «Death Of A Ladies' Man».
«Street Legal» står på tross av dette fram som Dylans største musikalske triumf i 70-årene. Hans raspende, barberkniv av en stemme har aldri utstrålt slik kraft og triumferende entusiasme som her. Og Dylan spiller elektrisk rytmegitar så metallisk dansende at det er en fryd.
Tekstmessig vandrer platen to veier. På den ene siden sorgfylte bekjennelser om tapt kjærlighet (skilsmissen fra Sara har tydelig gitt ham inspirasjon). På den andre siden boltrer han seg i en vilter lek med ord, vendinger og mytiske bilder som krever alt av lytteren.
En melankolsk mystikk hviler over LP’ens høydepunkt, «Señor», der musikk og tekst forhekser deg inn i sjelen. Han henter mye fra jødenes mystiske religionsfilosofi kabbala og slenger fram kort fra det like dunkle kortspillet Tarot.
Makeløst er det dyp som Dylans poesi og musikk streker opp på «Street Legal». Enkelte tekstmessige lettvintheter og musikalske sleivspark finnes her, men vi nøler ikke med å kåre «Street Legal» til en av 70-årenes viktigste rock-LP’er.
Dylan er fremdeles en profet!
(Det Nye, 22. august 1978)