Dylan i norge 1981
Fortalen: En drøm blir virkelighet
Publisert i Det Nye 7. juli 1981
Solen skinner over Norge i juli. En sol som har vekket til live glemte fornemmelser i de en gang så glade barn av 60-årene. En sol som også dagens tenåringer mottar med ærbødighet. For første gang i historien kaster nemlig Bob Dylan anker i Norge.
Aldri fikk vi se ham i den sagnomsuste «Blonde On Blonde»-perioden. Bob sneiet bare innom Sverige og Danmark. Og «Rolling Thunder Revue» rullet kun over det amerikanske kontinent. Ei heller bød det seg noen anledning da poeten velsignet verden med en turné i 1978. Igjen var det Danmark og Sverige som fikk æren av å representere Norden.
Men endelig. Endelig skal vi nordmenn slippe å måtte krysse landegrensene. Han kommer hit. 9. og 10. juli i Drammenshallen.
Dylans 1981-konserter imøteses selvfølgelig med spenning. De gamle Dylan-«eksperter» håper at mannen har «tatt fornuften fatt» og avviklet sin hang til forkynnelse av kristendom. For dem var han en sviker av 60-årenes idealer da han i 1979 laget LP’en «Slow Train Coming» og fulgte opp med «Saved» året etter. Så klar tale fra rockens yppersteprest vekket til live negative følelser — avsmak, antipati. En (stort sett) samlet presse gikk hardt til verks, med svingende øks og blinkende kniv; hatefulle kommentarer og giftige anmeldelser ble et daglig syn. Man hadde gjort seg opp en mening. Dylan sviktet. Han kunne ikke lenger tas til inntekt for tidens politiske strømninger. Dylan sang om noe så reaksjonært som frelse og Kristus da det ble krevd rasjonalisme og handlingsrettede sosiale kommentarer (egentlig krevde mange at den Dylan som forsvant så langt tilbake som i 1963/64, skulle gjenoppstå).
Inntil «Slow Train Coming», kunne Dylans dypt symbolske og dels okkulte tekster tolkes i en «riktig» retning. Han kunne brukes som en bekreftelse på at man selv tenkte de vesentlige, riktige tanker og levde det riktige liv. Selv «Street Legal»s betenkte, grinende og måneblå ferd gjennom (og mot) religiøs erkjennelse ble tvunget inn i tolkninger som ikke brakte lytteren for mye uro i sinnet. Men da Bibelen ble åpnet og evangeliene tonet fram, kom reaksjonen som en orkan. De mange følte at Dylan ikke bare vendte dem ryggen, han våget endog å sette spørsmålstegn (vel, egentlig utropstegn) ved deres egen livsførsel, tankeliv og manglende erkjennelse. Dylan ble fienden. En større fiende enn de etablerte kirkesamfunn. For Bob Dylan hadde vært deres egen talsmann, deres fører — han hadde ført dem dit de står i dag, for så å bryte over tvert, etterlate dem og la seg innrulle i mørkemaktenes rekker. En overløper, en quisling. En gang frihetens profet, nå den totalitære religions løpegutt. Eller var det så enkelt?
Det vesentlige med et fritt samfunn må være individets frihet. Individets rett til å søke erkjennelse, til å tenke og handle i frihet.
Bob Dylan har i alle år levd etter dette. Hans tilhengere, derimot, har i mangt hatt en sterk tendens til å søke sannheter og tanker hos andre. De lot Dylan tenke for seg — på tross av hans advarende: «don’t follow leaders». Det var den første feil. Når gir de ikke mannen rett til å tenke og skape som han selv vil — de er blitt en totalitær masse som setter opp lover og regler for «avvikerne». Dylan fant kristendommen i frihet. De nekter å respektere denne hans soleklare rett. Det var den største feil.
Mangelen på respekt for annerledes tenkende står sentralt. Det er en farlig mangel som slår ut i skylapper og tykke bind for øynene. Og det kan gjøre liv og tilværelse utrolig fattig fordi man betrakter alt ukjent, uprøvd som truende — i kontrastene sort/hvitt. At religion — og i særdeleshet kristendom — er opplest og vedtatt farlig og sløvende, gjør at man mister muligheten til å finne dybde i alt som har med det åndelige å gjøre. Man er ikke villig til å møte Dylan på hans egen grunn, man nekter å arbeide med det han sier — for det er kristent. 2000 års åndshistorie trekkes ned i do. Enkelt, greit og ikke minst, makelig.
Vel, så langt reaksjonene på «den nye Dylan». De siste månedene har dog vist at folk har en frapperende evne til å fortrenge og glemme. Avisene landet rundt har jublet seg hese i Dylan-rus. Mesteren kommer, heter det nå. Og frekt legges det til med håpefull sitring, at Dylan sannsynligvis bare vil spille noen få låter fra de «kristne» platene. Resten vil være gammelt stoff. Altså får vi den «gamle Dylan». Hurra, Hurra! Men egentlig burde reaksjonene vært av en dødelig fornærmede sorten — for at Dylan blander gammelt og nytt stoff slik betyr jo ganske enkelt at han mener impulsene i dem peker i samme retning. Og det er vel toppen av frekkhet — «Saved» side om side med «Like A Rolling Stone»! Hva?
Jeg kan fortelle at Dylan i fjor ga over 70 konserter i Amerika fordelt på tre turné-perioder. De to første rundene hentet stort sett stoff fra «Slow Train Coming» og «Saved», mens den siste (i november/desember) bød på svært variert stoff, både gammelt og nytt. Bortsett fra låtene fra de to nevnte LP’ene, fikk man bl.a. «Like A Rolling Stone», «Just Like Tom Thumb’s Blues», «Girl From The North Country», «Just Like A Woman», «Senor», «To Ramona», «Blowin’ In The Wind», «Don’t Think Twice, It’s All Right», «It’s Alright Ma», «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» og ferske komposisjoner som «Ain’t Gonna Go To Hell», «Rise Again», «Let’s Keep It Between Us» og «City Of Gold».
Dylan klippet altså ikke over noen tråd i 1979. En sunn utvikling er ikke å fornekte ens fortid. Kan man se fortiden i øynene, er det håp for fremtiden
9. juli står Bob Dylan på en norsk scene. Motta ham med åpent sinn — det er det eneste han vil kreve av deg.
Stockholm-Drammen 8.-10. juli 1981
Det tok sin tid å få Bob Dylan til Norge. Svenskene hadde vært heldigere sånn. Men endelig i juli 1981 var det duket. “Judas” fra Manchester Trade Hall i 1966 meldte sin ankomst til Drammen. 15 år etter “Blonde On Blonde”. I 1981 syntes vi det var ubegripelig lenge.
Og om snevre, men høylytte deler av det britiske publikum, de såkalte “puristene”, hånet tamburinmannen for å være en overløper - fordi han hadde et band med seg, skrev rare tekster og hadde sveket protestbevegelsen. Det var ingenting mot hva som møtte ham da vi bikket 80-tallet og Dylan ble “frelst”. Det ville man ikke ha noe av. Han fikk nye purister på nakken. De nye trollene. De tålte ikke kristenmanns blod. Jesus var fienden. På sett og vis spyttet de jo på sin egen kulturarv. Dessuten, de samme kritikerne var jo enda sintere på israelerne, og likevel foretrakk de altså en ortodoks jøde på turné fremfor en born-again-Christian.
Rakettforskning på høyeste plan.
Møtt med stinkbombe
Publisert i Det Nye 8. september 1981.
Bob Dylan kom til Norge, og ble slaktet av en samlet presse. Dårlige kristne sanger, ingen kommunikasjon, ingen innlevelse, var journalistenes dom. DET NYE er imidlertid av en annen mening. Vi var tilstede ved konserten i Stockholm og ved begge konsertene i Drammen. Her er vår rapport . . .
DRAMMEN
Bob Dylan tok virkelig solen med seg til Norge. En brennende solskive som fikk alle minner om den gufsete, iskalde juni-måned til å fordampe som vann i ørkenen. En solskive som hang dirrende på en knallblå himmel i tre hele dager. Fra Bob Dylan ankom Norge tidlig 9. juli til han forsvant den 11. Så rammen rundt hans første norgesbesøk var utmerket.
Pressen lot seg imidlertid ikke merke av det strålende sommerværet. Det sto helt andre ting i hodet på journalistene og fotografene der de hang på Fornebu. Man ville for enhver pris være den publikasjon som fikk noen ord ut av Dylans munn, og et bilde av legenden spaserende ut av passkontrollen. Men Dylan lurte dem.
Mens pressen svettet og ventet, og speidet og svettet, mens fly landet og tok av . . . befant Bob Dylan seg på Grand Hotel i Oslo. Han tok nattoget fra Sverige, satt blant passasjerene uten at noen la merke til ham, og kom seg like ubemerket inn i en drosje . . . tidlig en torsdag morgen.
Like snedig forlot han landet. En anonym 40-åring entret danskebåten og var på vei mot København. Og det mens de fleste trodde han ville bruke toget igjen, eller fly.
Pressen likte ikke denne katt-og-mus leken, og beskrev følgelig Dylans utilnærmelighet som en slags sykdom. Innesluttet, sky og redd, var deres karakteristikk. Han satt bare på rommet sitt og tittet engstelig ut mellom gardinene. Det var tydeligvis vanskelig å innse at det er den pågående, nysgjerrige pressen som har jaget Dylan vekk fra gatene. Det kan da neppe være noen sykdom å ville verne om sitt privatliv?
Dylan kom ikke til Europa for å snakke med pressen. Han kom for å spille. Og konsertene i Drammenshallen var glimrende, hva enn de surmagede journalistene måtte mene.
Første dag bød kanskje ikke på den samme tette, magnetiske atmosfæren som andre dag. Men jeg tror det skyldes mer publikum enn Dylan og bandet. Jeg mener, til og med pipekonsert under de fire gospelsangerinnenes åpning, en stadig vandring fram og tilbake foran scenen, folk som reiste seg for å trekke luft og strekke på bena midtveis i konserten fordi en av gospel-jentene synger solo og ikke minst en stinkbombe utløst allerede midt i Dylans andre låt, «I Believe In You», en bombe som gjorde livet surt for alle i Drammenshallen (dog særlig bakre del der folk måtte løpe mot dørene for å få luft — noen kastet endog opp). Slikt er ikke inspirerende for musikerne. Men jeg synes like fullt de gjorde en strålende jobb.
Mer enn noe viste de to konsertene at Dylan anno 1981 spiller hard, tøff rock’n roll. En god del av låtene ble fremlagt over et brutalt rullende komp, så tett at man neppe ville fått et knivblad inn. De eldste låtene lekte Dylan med. Stemmen hans kom i uortodokse, nesten skjødesløse støt, opp der man ventet at den skulle gå ned og omvendt. Om og om igjen følte man at nå, NÅ klarer han ikke å bringe strofen vel i havn, for han henger altfor langt etter, men hver gang traff den siste vokalen perfekt, og han hadde kontrollen (særlig fikk man eksempler på dette i «Mr. Tambourine Man»). Du oppdaget at Dylans vokale linedans forbløffet musikerne, for de mest vågale hoppene høstet vantro latter.
Imponerende var det også å se hvilken utrolig kontroll Dylan har over sine musikere. Et øyekast er nok, og samtidig plager han dem nesten ved stadig å finne på noe nytt . . . de er liksom konstant på tå hev. Man så dette spesielt under åpningen av «Ballad Of A Thin Man» (siste konsert) da Dylan holdt musikerne tilbake til ansiktene deres gjenspeilte anspent fortvilelse . . . og så plutselig fikk de vinket og falt inn på plass, påtakelig lettet. Gruppas ankermann, bassisten Tim Drummond, sto iblant helt tvekroket for å holde øyekontakt med den fremoverbøyde Dylan — i tilfelle det ble krevd en uventet overgang. En Dylan-konsert kan aldri bli en rutinejobb når musikerne holdes så på bristepunktet!
En del aviser klaget over at det var dårlig kommunikasjon mellom Dylan og publikum. En slik kritikk finner jeg urimelig. Han har aldri vært kjent som den store show-mann på scenen, og henvender seg svært sjelden til salen. Så om man kunne godta dette i 1966, i 1974, under Rolling Thunder-turnéen i 1975/76, under konsertene i Göteborg i 1978 — så er man pent nødt til å akseptere det i 1981.
Dylans «scene-show» er imidlertid sterkt nok, om man kjenner ham og klarer å stille seg inn på den bølgelengde som musikken/tekstene slynger seg langs. Et kast med nakken, en oppsperren av øynene, en brått utstrakt arm, et skjevt smil, like skjeve sideblikk mot de nærmeste benkeradene (av og til spørrende, andre ganger nesten spotske), noen forsiktige dansetrinn, den keitete måten han forflytter seg over scenegulvet på — det er en Chaplin som står der oppe, han antyder i stedet for å overdrive, og resultatet blir mer uttrykksfullt og underholdende enn all verdens rumpevrikking og svette rop.
Med til Dylan-showet hører også selve låtrekkefølgen, og ikke minst hvilke låter han velger å fremføre. Og man må unektelig smile av at pressen roste de gamle klassikerne opp i skyene, når han egentlig brukte disse velkjente tekstene mot dem. Åpningsstrofen i annet vers av «The Times They Are A-Changin’» får bl.a. en «ny» betydning: «Come writers and critics who prophesize with your pen/and keep your eyes wide/the chance won’t come again/and don’t speak too soon/for the wheel’s still in spin.»
Denne sangen ble øyeblikkelig fulgt av «Slow Train» den første kvelden. Mens samme sang ble brukt som åpning av konserten andre kveld. (Da hadde han fått høre om avisenes iltre, ondsinnede skriverier.)
Det er for øvrig godt gjort av avisene å hevde at alle de nyere Dylan-låtene var dårlige (kun ubegrunnede påstander, selvfølgelig). Og det etter at de hadde fått servert kanonversjoner av «Slow Train» (kanskje konsertens beste øyeblikk), «Solid Rock», «When You Gonna Wake Up», «Gotta Serve Somebody», utrolige, inderlige versjoner av «I Belive In You» (nok et høydepunkt) og «In The Garden» pluss de utsøkte låtene «Dead Man, Dead Man», «Lenny Bruce», «In The Summertime», «Heart Of Mine», den kostelige duetten «Let’s Begin» og den kriblende rytmiske «Jesus Is The Lord» (morsomst første dag, da bandet nesten mistet styringen og Dylan fikk tilløp til latteranfall på slutten). Sannsynligvis liker de ikke sangene fordi de ikke kjenner dem like godt som klassikerne fra 60-årene (hvor mange ganger har f.eks. kritikerne spilt igjennom «Saved»?), og fordi man ikke skal like slikt «kristent søppel». Dem om det.
— Jeg håper alle fikk høre noe de kom for å høre, sa Dylan etter siste konsert.
Og han la til med et glis:
— Jeg måtte i hvert fall utelate mange sanger jeg gjerne ville ha spilt.…
Drammen 9. juli:
Gospelavdelingen:
Come On In This House (What have you got for me)
It’s Gonna Rain
Show Me The Way, Lord
I’ve Been Saved
Dylan:
Gotta Serve Somebody
I Believe In You
Like A Rolling Stone
Keep On Falling In Love Until I Get It Right (sunget av Virginia McCreery)
Man Gave Name To All The Animals
Maggies Farm
Simple Twist Of Fate
Dead Man, Dead Man
Girl Of The North Country
Ballad Of A Thin Man
The Times They Are A-Changin’
Slow Train
Walk Around In Heaven All Day (sunget av Carolyn Dennis)
Let’s Begin (duett m/ Clydie King)
Lenny Bruce
All Along The Watchtower
Mr. Tambourine Man
Solid Rock
Just Like A Woman
Jesus Is The Lord
Heart Of Mine
Masters of War
When You Gonna Wake Up
In The Garden
— ekstranummer —
Blowin’ In The Wind
Don’t Think Twice, It’s Alright
Knockin’ On Heaven’s Door
Drammen 10. juli:
Gospelavdelingen:
samme som 9. juli
Dylan:
The Times They Are A-Changin’
Gotta Serve Somebody
I Believe In You
Like A Rolling Stone
Keep On Falling In Love Until I Get It Right (sunget av Virginia McCreery)
Man Gave Name To All The Animals
Maggies Farm
Girl Of The North Country
Ballad Of A Thin Man
In The Summertime
Slow Train
Walk Around In Heaven All Day (sunget av Carolyn Dennis)
Let’s Begin (duett m/ Clydie King)
Lenny Bruce
Mr. Tambourine Man
Solid Rock
Just Like A Woman
Forever Young
Jesus Is The Lord
Heart Of Mine
When You Gonna Wake Up
In The Garden
— ekstranummer —
Blowin’ In The Wind
It Ain’t Me Babe
Knockin’ On Heaven’s Door
Fra Det Nye, foto: Kåre Eide.
STOCKHOLM
Tekst: Inge Lundereng
I ishallen i Stockholm. Bob Dylan-konsert. Den svenske presse hadde i lang tid før Dylans konsert hisset seg opp. Hvorfor kom han? Hva var han ute etter? Var han blakk? Skulle han frelse? Pressen i Sverige, i likhet med den i Norge, var interessert i alt annet enn det rent kunstneriske. Det gjaldt både for- og etteromtale. Men man kan kanskje ikke vente annet når journalister stort sett ikke er i besittelse av den forhåndskunnskap som skal til for å være med på den kunstneriske opplevelsen en Bob Dylan-konsert er. Det er nemlig med en Bob Dylan-konsert som med en Bob Dylan-film! Da Dylan en gang ble kritisert fordi hans film «Renaldo & Clara» ikke var særlig tilgjengelig for massen, svarte han: — «Renaldo & Clara» er beregnet på min familie og mine nære venner.
For Bob Dylans «familie og nære venner» ble kvelden i ishallen i Stockholm en utrolig sterk opplevelse. Et teaterdrama så velregissert og høyspent at du nesten ikke trodde dine egne øyne og ører. En eventyrreise gjennom en følsom kunstners åndelige verden. 20 års åndelig søken ble rullet ut som på et lerret. Bob Dylan startet sin egen del av konserten med å synge en akustisk versjon av låten «She Belongs To Me» (fra 1965). En slentrende og nonchalant versjon av sin gamle klassiker. Du satt der og lurte på om Dylan anno 1981 laget en aldri så liten parodi på Dylan anno 1964/65. Og Dylans lyrikk fylte Ishallen. «She never stumbles/She’s got no place to fall» («Hun snubler aldri/Hun har ingen steder å falle»). Du skjønner hvilken høyspent åpning av en på forhånd slaktet konsert dette er når du husker at Bob Dylan i et av sine mer snakkesalige øyeblikk har innrømmet at han på den tiden han skrev «She Belongs To Me», skjulte sitt egentlige «jeg» bak «han», «hun» og «det». Når du da bytter ut «hun» med «jeg», får du, «Jeg snubler aldri/Jeg har ingen steder å falle». Klar tale! Du får nesten følelsen av at låten var skrevet med tanke på 1981 og all den motbøren — eller idiotvinden — som har blitt Bob Dylans siste turné til del. Bob Dylan har ikke til hensikt å snuble uansett hvordan han blir mottatt.
Låt nummer to var like velvalgt. En akustisk versjon av «The Times They Are A-Changin’», klassikeren fra så langt tilbake som 1963. Og den satt som skapt for 1981. «… and don’t criticize what you can’t understand», sang Dylan med et skjevt smil, vel vitende om alle de døve ører han sang for.
Ja, ingen Dylan-låt passer bedre til den kunstneriske søken Dylan har viet sitt liv til enn nettopp «The Times They Are A-Changin’». Og i låten som fulgte, varslet Dylan om hvilke forandringer som har funnet sted siden sist. Bob Dylan lot en elektrisk versjon av «You Gotta Serve Somebody» rulle ut over Ishallen. Et majestetisk øyeblikk. Og så ærlig! Bob Dylan, som selv er blitt forgudet av så mange, stiger ned av den pidestallen andre har satt ham på og innrømmer at selv han trenger noe å klamre seg til, noe å tro på. «Det kan være Djevelen/Eller det kan være Herren/Men du må tro på noe», synger han.
Og dramaet bygde seg opp. Neste låt lød nesten pinlig ærlig. Etter å ha fortalt at selv Bob Dylan trenger noen å tro på, så forteller han hvem han har valgt. «I Believe In You», synger han av hele sitt hjerte. «Selv om de viser meg døren og sier/Kom ikke hit mer/Så tror jeg på deg», synger Dylan.
Deretter fulgte «Like A Rolling Stone». Det er nesten som å høre den 16 år gamle klassikeren for første gang når du får den servert i denne sammenheng. «How Does It Feel …?» Dylans stemme fylte Ishallen. «Hvordan føles det å være alene — igjen?» spør Dylan ertende. Hvordan føles det nok en gang ikke å kunne ta Bob Dylan til inntekt for sitt liv og sine meninger?
Og slik rullet konserten av gårde. Gammelt og nytt passet sammen — som hanske til hånd — som strømpe til fot. I en av sine nye låter synger Dylan, «people mistake my kindness for weakness» («folk tror min snillhet skyldes svakhet»). Setningen får mening når du vet at pressen på forhånd til og med skrev noe så latterlig som at Bob Dylan hadde skrevet kontrakt hvor han måtte love å synge gamle låter på turnéen.
— Åh, nei! Den mannen stiller man ikke slike krav til. Dylan bestemmer selvsagt hele sitt repertoar selv. Vi må bare godta det han gjør! sa den norske konsertarrangøren Gunnar Eide til Arbeiderbladet.
Og etter hvert som Dylan og hans tropp nærmet seg Skandinavia og ryktene fortalte at det fantes noen gamle låter på repertoaret, så skrev pressen at Dylan hadde bukket under for kravene. «Folk tror min snillhet skyldes svakhet», sang Dylan.
Bob Dylans sans for teatralske effekter er enorm. Han bruker scenegimmick som klovnen i manesjen bruker sin klovnenese. Da Bob Dylan kom ut på scenen for å synge sine ekstranumre, tok han alle effekter i bruk. For første gang den kvelden hadde han satt på seg sine legendariske mørke solbriller og sin like legendariske sorte skinnjakke og sang «Blowin’ In The Wind». «The wind of the old days» la seg som et mytisk lag over Ishallen. Og stemningsskaperen Bob Dylan gikk enda lenger. Fremdeles alene med sin kassegitar og iført kostymet fra den gang da, sang han «It’s All Over Now, Baby Blue». Et stemningsfullt farvel til alle de som nok en gang ikke kan akseptere Bob Dylans nye vei. Assosiasjonene strømmet på. Folkefestivalen på Newport i 1965 ble vekket til minne. Den gang Bob Dylan skuffet folkemusikk-fantastene med å spille elektrisk musikk for så til slutt å komme ut på scenen og ta farvel med dem med en akustisk versjon av «It’s All Over Now, Baby Blue».
Og helt til slutt i Stockholm — hele bandet på scenen igjen — og «Knockin’ on Heaven’s Door», men med nytt refreng. Et aldri så lite hint om hva Bob Dylans søken alltid har bestått i: «Knockin’ On Heavens Door/Like so many times before»!
Stockholm 8. juli:
Gospelavdelingen:
samme som 9. juli
Dylan:
She Belongs To Me
The Times They Are A-Changin’
Gotta Serve Somebody
I Believe In You
Like A Rolling Stone
Keep On Falling In Love Until I Get It Right (sunget av Virginia McCreery)
Man Gave Name To All The Animals
Maggies Farm
Simple Twist Of Fate
Dead Man Dead Man
Girl From The North Country
Ballad Of A Thin Man
Slow Train Coming
Walking Around In Heaven All Day (sunget av Carolyn Dennis)
Let’s Begin (duett m/ Clydie King)
Lenny Bruce
All Along The Watchtower
What Can I Do For You
Solid Rock
Mr. Tamburine Man
Just Like A Woman
Watered Down Love
When You Gonna Wake Up
In The Garden
— ekstranummer —
Blowin’ In The Wind
It’s All Over Now, Baby Blue
Knockin’ On Heavens Door
På båttur med Bob Dylan
Tekst: Inge Lundereng
På båttur med Bob Dylan! Nei, det er for utrolig til å være sant. Men Brian McRoberts og Steinar Daler har opplevd det. De reiste med Danskebåten sammen med Bob Dylan etter konsertene i Drammenshallen. Og Steinar hadde et ørlite håp om kanskje å bli den eneste i hele Skandinavia til å få et intervju med Dylan. Og her følger det de opplevde:
(Foto: Inge Lundereng)
Det aller første Brian og Steinar gjorde da de kom ned til kaia hvor Danskebåten lå, var å spørre billettørene om de hadde sett noe til Bob Dylan. Men det hadde de ikke. Og det ville overraske dem meget om Bob Dylan hadde greid å snike seg om bord.
— Vi kikket oss rundt etter tegn på om Bob Dylan kunne være med båten så snart vi var om bord, forteller Steinar. — Og vi oppdaget ganske raskt et par av Bob Dylans livvakter. Vi hadde sett dem på hver sin side av scenen på alle de Bob Dylan-konsertene vi hadde vært på. Jeg satte meg straks ned og skrev et brev til Bob Dylan hvor jeg forklarte mitt ærend, at jeg hadde reist etter ham til flere konserter og at jeg håpet på å få et lite intervju med ham til et radioprogram jeg skulle lage for NRK.
Og Steinar forteller videre: — Etter å ha skrevet brevet, gikk Brian og jeg opp på soldekket — det soldekket som ligger helt foran i båten og som er lite besøkt — i håp om å se Bob Dylan eller noen i hans følge. Og vi fikk straks øye på Clydie King helt fremme ved båtripen. Nå var vi sikre. Bob Dylan var om bord! Jeg sneik meg fram langs en skorsteinspipe i håp om å komme så nær de to som mulig. Da jeg var ganske nær, så jeg ryggen til en fyr som jeg antok måtte være Dylan. Noen sekunder senere stilte det seg en fyr ved siden av meg. Han sa ikke et ord. — Stemmer det at Dylan er om bord? sa jeg for å bryte tausheten. — Ryktene går, svarte han. Da svarte jeg at jeg visste at han visste . . . — OK, sa han. — Bob Dylan er om bord, men han hadde håpet å holde det hemmelig. Jeg spurte da om han kunne levere et brev til Dylan. Og det lovte han. Da var jeg iallfall et skritt nærmere.
Temmelig spent gikk Steinar og satte seg sammen med resten av sitt reisefølge. De var fire stykker som reiste sammen. En var dansk og het Michael Krogsgaard (har satt sammen boken «Twenty Years Of Recording — The Bob Dylan Reference Book»). Og en het Serge Mironneau, kommer fra Frankrike og har spesialisert seg på å ta bilder av Bob Dylan. De fire reisende Dylan-freaks bestemte seg så for å finne ut hvor Bob Dylan kom til å spise middag. Dansken håpet på å få vise fram boken sin, Steinar håpet på et intervju, franskmannen håpet på å kunne knipse noen bilder, og Brian var med og hjalp de andre tre. Og de så straks hvor Bob Dylan og fire-fem andre satt og spiste. — Da jeg oppdaget vakten jeg hadde gitt brevet til, grep jeg fatt i ham, forteller Steinar. — Har du vist Dylan brevet? spurte jeg. Det hadde han. — Dylan takker for et hyggelig brev, sa han. — Men han kan dessverre ikke la seg intervjue.
Deretter fortalte «vakten» at han het Howard Alk og at han hadde vært en personlig venn av Bob Dylan i 19 år. Og det var som venn at han fulgte med på denne turnéen. De som kjenner Dylan-sagaen, hopper selvsagt i stolen ved navnet Howard Alk. Det er mannen som har stått for regien av Dylan-filmene «Eat The Document», «Hard Rain» og «Renaldo & Clara». Og Howard Alk kunne fortelle at Dylan hadde likt en scene han opplevde like etter sin siste konsert i Drammenshallen. Dylan satt i bussen da noen ungdommer samlet seg utenfor bussvinduet hans og sang «Amazing Grace». Deretter tok mediaveteranen Howard Alk seg tid til å gi Steinar noen gode råd når det gjaldt å lage et radioprogram. Og Brian bryter inn: — Da vi traff Howard Alk senere på kvelden, bommet han oss for 20 røyk!
Og de fire ventet rastløst mens Bob Dylan inntok sin middag. Jeg følte meg litt merkelig der jeg satt, forteller Brian. — Vi måtte få i gang noe. Dansken håpet på en autograf eller en dedikasjon til sin bok, og Steinar håpet på et intervju. — Få overlevert ham boken, da vel, sa jeg. Nei, det torde ikke Michael. — Kanskje jeg skal gjøre det for deg, sa jeg. Jeg hadde så vidt rukket å si setningen før boken lå i fanget mitt. Hva nå? Svaret ga seg ved at Dylans korjente Clydie King kom ut i følge med en livvakt som skulle vise henne veien til det aller nødvendigste — også kjent som toalettet. Jeg brøt meg inn på vakten og viste ham boken. Vakten ville ikke ta med boken inn. — Jeg må snakke med Dylan først, sa han. Og vakten ble borte en god stund. Så kom han tilbake og hentet boken. Michael forduftet. Da vi, langt om lenge fikk boken i retur hadde Bob Dylan fylt en hel blank side med tekst. Det lød noe slikt som, «To Michael — I likeyour book. You missed some concerts in Oregon. Keep Up Your Good Work!»
Michael var helt rørt. I befippelsen ville han gi meg boken. Og det morsomste av alt var at Bob Dylan hadde komplimentert Michael fordi Michael hadde funnet ut hvem som hadde skrevet låten «What Kind Of Man Are You?» Og den opplysningen hadde franske Serge Mironneau bidratt med. Og dermed var han hoppende glad for å få en kompliment.
Og noen minutter senere paraderte Bob Dylan med følge ut av restauranten, hilste og smilte vennlig til Brian, Steinar, Michael og Serge, og forsvant.
Og morgenen etter, vel fremme i København, håpet Serge å få noen bilder av Bob Dylan idet han skulle forlate danskebåten. Steinar og Brian forklarte hvordan prosedyren med bilutkjøring og alt slikt fungerte, og Serge stilte seg opp etter deres anvisning. Bilene begynte å skli ut. Og mens bilene skled ut av båten, spaserte Bob Dylan ut landgangen sammen med en masse mennesker uten at noen la merke til ham. Noen meter oppe i gaten åpnet en bildør seg, Bob Dylan begynte å løpe, hoppet inn i bilen i fart, og var borte. Bob Dylan hadde ankommet København. Ubemerket. Journalistene ventet ute på Kastrup Flyplass!
Med ulveflokken i hælene
Faksimile fra Det Nye 8. september 1981, foto kreditert Kåre Eide.
Bob Dylan kom til Norge, ble stenet og dro videre. Vår nasjons stolthet, de klarsynte popjournalistene, satt fornøyd igjen med slakterblod opp til albuene. De hadde gitt legenden noen velfortjente skudd for baugen og revet masken av ham. Sjarlatanen Bob Dylan.
Han er ingen gud, fastslo Aftenposten. Han er en svaksynt gammel mann, kanskje bruker han endog stokk, spekulerte Adresseavisen. Rockens svar på Bjørn Borg, ifølge VG. Og Dagbladet da. Avisen som lot en av sine medarbeidere annonsere sin uteblivelse fra konsertene, som var det en begivenhet. Avisen som hadde full forståelse for at det ble sloppet en stinkbombe i hallen under låten «I Believe In You». Og alle avisene ivret etter å fortelle oss hvilken slett person Bob Dylan anno 1981 er, et skulende, nevrotisk vrak med paranoide tendenser. Han vil ikke engang snakke med oss, klaget de bolde journalister. (Sett i lys av hvordan avisene behandlet ham både som kunstner og privatmenneske, er det vanskelig å se at Dylan skulle ha noe usnakket med dem.)
Hat
Dylans «omvendelse» har falt mange tungt for brystet. Spesielt rock-journalismens småkonger og barn av 60-årene som i dag er politisk bevisste. Alle anser de seg på en eller annen måte som bærere av 60-årenes idealer. Og så sent som i 1978 var fremdeles Bob Dylan deres felles referansepunkt, mannen som «satte det hele i gang». Man kunne dog fornemme en viss uro i deres indre rekker da «Street Legal» ble utgitt. Det var noe udefinerbart ved denne LP’en som ikke helt stemte med det bilde man hadde gjort seg av Dylan. (I dag er det lettere å peke på LP’ens «feil», for den varslet om oppbrudd og et gryende kristent livssyn.) Uroen ble til visshet da «Slow Train Coming» ble utgitt i 1979. En stor del av Dylans tilhengere fikk et sjokk som ganske raskt utviklet seg til noe som minner foruroligende om hat.
Vi så dette hat få fritt spillerom da Dylan besøkte Norge i juli. En orgie i journalistisk usaklighet raserte avisene. Så ensidige var reaksjonene, og så enige var skribentene at man fikk følelsen av å stå ansikt til ansikt med en løpsk mobb; en klebrig, manetaktig masse på vill heksejakt. All saklighet ble suverent kastet over bord. Man fikk ikke engang selvproduserte tanker, men et vrengbilde basert på løse rykter, formodninger og hat. Påstandene haglet. Begrunnelsene var sørgelig få. (Det kan være på sin plass å minne om at i alle organiserte journalisters pressekort står følgende å lese: «Vis respekt for menneskers privatliv, rase, nasjonalitet eller livssyn. Fremhev ikke personlige avvik når dette er saken uvedkommende.»)
Grenseløs tilsmussing
Denne voldsomme reaksjonen minner sterkt om det som skjer når et ekteskap oppløses i uvennskap. Slikt kan bringe fram det aller laveste i mennesket. Men det dreier seg ikke om et oppløst ekteskap denne gang (ikke som Dylan vet om, i hvert fall). Nå er det snakk om idolet som svek. Dylans arge kritikere har identifisert seg så grundig med ham opp gjennom årene, at det han «plutselig» gjorde, føles som et slag i ansiktet — eller en kniv i ryggen. Idolen, «profeten» er gått over til fienden. Og det faktum er mer enn vondt å innse. Enda verre blir det å forstå denne Dylans «helomvending». For hans nå så hatske kritikere blir det jo et spørsmål om hvem som har valgt riktig side, hvem som har rett — han eller dem. At de skulle være villige til å sette spørsmålstegn ved sin egen livssituasjon er utelukket. Derfor den grenseløse tilsmussing av dagens Dylan. «Det er han som forandret seg, ikke vi», slik formuleres deres selvrettferdige harme (Dylan: «But the enemy that I see/wears a cloak of decency»). Setningen får etter mitt skjønn en riktigere mening om vi bytter ut ordet forandret med utviklet.
Det er vondt å miste et idol. Skjønt miste. I Dylans tilfelle er det vel heller snakk om å kvitte seg med et idol. Det han sier passer jo ikke inn i det man forstår av tidens behov. Så blir et oppgjør nødvendig. Mønsteret kjenner vi igjen — særlig fra kommunistiske land som Sovjet og Kina. I øyeblikket er det den hellige ku, Mao, som blir revet ned fra pidestallen. Og blant Vestens rock-interesserte er det altså Dylan. At et slikt oppgjør i det hele tatt anses som nødvendig, forteller mer enn klart nok at man allerede i de sagnomsuste 60-årene begikk den store feil Dylan advarte mot: «Don’t follow leaders».
Moro for Holberg
Vi har i de norske avisene sett en rekke underlige former for angrep på Dylan. En grunnformulering som går igjen hos de fleste journalistene er: Dylans nye sanger er kristne, ergo er de dårlige. En form for logikk som sikkert Holberg kunne hatt stor moro av. Men det er ikke tid for latter. Hva vet egentlig Dylans kritikere om kristendom? Deres skråsikre, avfeiende uttalelser vitner om mangelfull og/eller overflatisk kjennskap. Kjennskap som skriver seg fra det tørre knusk de fikk servert på folkeskolen (nå kalt grunnskolen), og fra det de har sett av gledesløs, grå kristen politikk i dette land (hvori opptatt avholdsbevegelser, bedehus-mentalitet etc.). Og slik sett kan man forstå dem. Men de glemmer å skille mellom det mennesker gjør i kristendommens navn og kristendom i seg selv (akkurat som en norsk kommunist vil si at folk ikke klarer å skille mellom det mennesker gjør i kommunismens navn og kommunisme i seg selv). Følgelig lytter de neppe til det Dylan sier, og har aller minst åpnet den bok fra hvilken Dylan henter sine bilder.
Det er forunderlig at man kan få seg til å tro at en så stor personlighet og kunstner som Dylan, etter alt han har gjort, plutselig skal ha falt ned på et infantilt plan som vi alle er hevet høyt over. Mer enn noen av oss er Dylan en konsekvens og et resultat av det han sa på plater som «Blonde On Blonde». Det er han som har vært gjennom alle disse mellomstasjonene som platene vitner om. Det er hans livsløp som binder dem sammen.
At hans søken nå endelig har brakt ham inn på fast grunn der målet skimtes med større klarhet, blir tatt fornærmende opp. Dylans svar stemmer ikke med kritikernes fasit. Altså tar han feil. Altså lager han dårlig musikk.
En liten digresjon: Bob Marley, som stort sett gjennom hele sin karriere brukte Bibelen som hovedinspirasjonskilde (den var flittig i bruk også under intervjuer), ble aldri tuktet for sitt religiøse syn. Tvert imot! Når Bob Marley priste Herren og gospel-jentene jublet, satt kritikerne med glassaktig nytelse i blikket. Kan man føre inkonsekvensen lenger?
Hvem svek idealene?
Men Dylan har sviktet de idealer vi kjempet for i 60-årene, vil man kanskje standhaftig innvende, idealer som han selv var med på å gi oss. Aftenpostens «bevisførsel» er ganske enkelt: Da sa han «don’t follow leaders», nå sier han «you gotta serve somebody». Men er det noen motsetning mellom sitatene? Det første gjelder mennesker, og sier ganske enkelt at du skal tenke og søke sannhet selv, og ikke svelge ureflektert det andre forteller deg. Det andre sitatet har med åndsverdenen å gjøre. Her er det snakk om en annen type valg; valget mellom å tjene det gode eller det onde — et valg ingen andre kan gjøre for deg. Man kan på en måte si at det siste sitatet forutsetter det første! Individuell søken etter erkjennelse, med kjærligheten som en flammende fakkel i sjelen — det er hva Dylans sanger i 60-årene dreide seg om. Og det er hva de dreier seg om nå. Hvem svek idealene?
Sannheten er at Dylans kritikere er blitt voksne i ordets negative betydning. Evnen til undring og åpenhet er erstattet med stivnet, gammeldags skråsikkerhet. Dylans håpefulle velsignelse, «May you stay forever young», når ikke deres hjerter. De har gjort ham til en nostalgisk dukkemann som hører hjemme i deres ungdoms barneværelse, der tiden alltid står stille. Og når han ikke er villig til å sitte i leketøyshaugen, reagerer de med moralsk forargethet og «rettferdig» harme.
Å sette spørsmålstegn ved den kunstneriske verdien av det Dylan holder på med i øyeblikket, er selvfølgelig lovlig. Det kunne endog blitt en meget interessant debatt. Men det er ikke debatt de innbyr til, de som så hemmingsløst har satt i gang hekseprosessen mot Dylan. En overreaksjon som går på person og livssyn løs. Det er ikke diskusjon. Det er ikke meninger. Det er regelrett personforfølgelse. Ulveflokken halsende i hælene på individet. Og dette får vi altså fra mennesker som mener de er bærere av 60-årenes idealer!
They show me to the door
They say don’t come back no more
’Cause I don’t feel like they want me too . . .
Oh! though the earth may shake me
Oh! though my friends forsake me
Oh! even that couldn’t make me go back
(fra «I Believe In You» som utløste stinkbomben i Drammen)
Publisert i Det Nye 8. september 1981. Og her gikk Inge og jeg gjennom hele Dylan-katalogen. Man kan ikke gjøre det for ofte. Tekst: Yan & Inge
BOB DYLAN (CBS 62022) — fra 1962 — var hans første spedte skritt på egenhånd. En samling tradisjonelle viser og blues-saker gjort kjent av garvede karer som Bukka White, Jesse Fuller og Blind Lemon Jefferson. Fremført i Woody Guthries ånd. Dylans to eneste komposisjoner er «Song To Woody» og «Talkin’ New York». Dylan går hardt og kontant til angrep på den akustiske gitaren og munnspillet, og stemmen hans er knirkete og bitter som en oldings. (★★★★★)
THE FREEWHEELIN’ BOB DYLAN (CBS 62193). Ett år var gått, og Dylan var allerede kommet forbløffende langt. Kun eget stoff, revet rett ut av samtiden. Krasse samfunnsengasjerte saker som «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» (unnfanget i skyggen av Cuba-krisen), livsglad individualisme («I Shall Be Free»), kjærlighetsvisene «Girl From The North Country» og «Don’t Think Twice» pluss udødelige «Blowin’ In The Wind». Sterk i 1963. Sterk i dag. (★★★★★★)
THE TIMES THEY ARE A-CHANGIN’ (CBS 62251), utgitt tidlig i 1964, går dypere inn i den politiske virkelighet. Krass og hard i billedbruken. Noe har falmet med årene. Men låter som «When The Ship Comes In» (en bibelsk profeti) og tittelkuttet er i høyeste grad aktuelle i dag. Det samme gjelder den rastløse «One Too Many Mornings», og Dylans farvel til «protest-perioden», «Restless Farewell». (★★★★★)
ANOTHER SIDE OF BOB DYLAN (CBS 62429) ble hatet av Dylans fans da den kom i slutten av 1964. Kjærlighetssanger! var deres fnysende reaksjon. Men det er ikke holde-i-hånden kliss, dette. Det er ekte historier om menneskelige relasjoner, og de favner videre enn det som skjer mellom to mennesker. Dylans fantasi og billedbruk er allerede makeløs på dette tidspunkt, «Chimes Of Freedom», «My Back Pages» etc. (★★★★★★)
BRINGING IT ALL BACK HOME (CBS 62515) — fra 1965 — er Dylan midt i et stilmessig vannskille. En side med akustiske sanger (bl.a. «Mr. Tambourine Man» og «It’s All Over Now, Baby Blue») og én med elektrisk rocke-komp (vise-puritanerne fikk sjokk!). Rockelåtene virker ennå uferdige i «sounden», tynn skrangle-lyd som liksom ikke biter ordentlig. Men når «Subterranean Homesick Blues», «She Belongs To Me», «Maggie’s Farm» etc. er å finne her, kan man ikke klage. (★★★★★★)
HIGHWAY 61 REVISITED (CBS 62572) — fra 1965 — er en av rockens mest fullkomne LP’er; den skranglete rytmegitaren, Bloomfields hissige gitarganger, Al Koopers virvlende, måneblå orgel-toner og Dylans bitende stemme, rett på, avfyrende tekster som skapte verdener, mytologier og nye bevissthets-opplevelser; «Like A Rolling Stone», «Ballad Of A Thin Man» og «Desolation Row» er kun tre eksempler. (★★★★★★)
BLONDE ON BLONDE (CBS 66012) er kanskje enda større. Fire platesider av pur magi. En smule bløtere, mer polert i «sounden». Sanger strømmende gjennom kosmos som havet; og Dylan selv, en rytter snublende rundt i landet kaos med alle sanser i brann, som var hver tone han sang hans siste. Albumet kom i juli 1966. (★★★★★★)
BOB DYLAN GREATEST HITS (CBS 62847). Og slutten kom form av en motorsykkelulykke. Dylan forsvant, ut av rampelyset, og ble borte i ett og et halvt år. CBS fylte ventetiden med en usedvanlig tilfeldig sammensnekret samle-LP (utgitt i januar 1967). Kan trygt unngås. (★★)
THE BASEMENT TAPES (CBS 88147) ble utgitt først i 1975, men ble innspilt i 1967. Dylan med The Band i et kjellerstudio. Røff lyd, sanger som beveger seg fra «drikkeviser» til desperasjon og inderlig søken etter lyset. Stemningen er uformell, men med en helt egen intensitet … du kan grave og grave i sangene og stadig oppdage nye plan. «Tears Of Rage» og «This Wheel’s On Fire» er to av titlene. (★★★★★★)
JOHN WESLEY HARDING (CBS 63252) ankom verden i januar 1968, en tid da psykedelisk rock førte an. Dylan slo kontra, og LP’en er hyperenkel instrumentert, stort sett akustisk gitar, bass og trommer. Stemningen er lavmælt, tidvis dunkel med en merkbar orientering mot country. Tekstene er rike på bibelsk symbolikk, og beskriver et menneske som har unnsluppet landets kaos og funnet ny mening og harmoni gjennom religiøs søken. LP’en avslutter med en regelrett «c&w-ballade», «I’ll Be Your Baby Tonight» . . . et varsel om hva vi hadde i vente. (★★★★★★)
NASHVILLE SKYLINE (CBS 63601) fra 1969, var et sjokk. En smilende Bob pakket inn i de mykeste, varmeste country-ballader. Og stemmen hans, totalforandret, nå en klar og ydmyk tenor. Tekstene var helt fri for tunge metaforer. Dylan synger om kjærlighet, og tar i bruk de mest utslitte klisjeer (og gir dem merkelig nok et helt nytt liv). Skjønt kjærlighet, sangene har nok en dypere mening enn man først får inntrykk av . . . (★★★★★★)
SELF PORTRAIT (CBS 66250) — fra 1970 — klovnen slår til! En parodi på alle parodiers parodier. Banale country-ballader, tradisjonelle folk-viser, sure duetter med seg selv (prøv «The Boxer»!), instrumentaler som ville gjort James Last klam. Og dette kaller han et selvportrett, syngende «take me as I am, or let me go»! Om du vil le med Dylan, så er dette LP’en — sommer-muzak for sjel og kropp. (★★★★★★)
NEW MORNING (CBS 69001) — fra høsten 1970 — tilbake til alvoret. Symbolene dukker opp igjen i rikt monn. Melankolsk rock og sjelekvad. LP’n gir oss en familiefar som vil, men ikke riktig klarer å tro at han har nådd livets mål. Piano og Al Koopers skjelvende orgel beriker sangene. (★★★★★)
MORE BOB DYLAN GREATEST HITS (CBS 67239). En stille tid, og CBS fylte tomrommet med en dobbelt samle-LP (utgitt i 1971). Et ufyselig tilfeldig rot fra ende til annen. Salgsagnet er fem tidligere ikke utgitte kutt på side 4 (bl.a. «When I Paint My Masterpiece») og singlene «Watching The River Flow» og «Positively 4th Street». Samlingens mangler er påtrengende. (★★★)
PAT GARRETT & BILLY THE KID (CBS 69042) fra 1973, er filmmusikk. Det meste uten sang. Meksikansk/amerikansk atmosfære som smaker av sol og støv. Akustisk dominert. Men ikke bemerkelsesverdig nok uten filmen. Sangen «Billy» dukker opp i flere versjoner og er OK. Men LP’ens «masterpiece» er «Knockin’ On Heaven’s Door». (★★★)
DYLAN (CBS 69049), utgitt i slutten av 1973, er klovnstreker igjen men ikke fullt så morsomme. Lyden er skarp, overstyrt og det irriterende kvinnekoret skjærer i ørene. Sangene var fra Dylans side ikke ment som annet enn oppvarming i studio, og ble spilt inn rundt «Self Portrait» og «New Morning». Ingen Dylan-komposisjoner. (★★)
PLANET WAVES (Asylum 7E-1003), utgitt i januar 1974, var den offisielle oppfølger til «New Morning»,. Dylan og The Band i unikt samspill. Tørt kneppende gitarer, som flammende ved i peisen. Stemning av hytte og fullvinter. Tekster som skuer både bakover (mot Dylans ungdomstid) og innover (i det livsvakuum Dylan befinner seg i). Dylan treffer mesterlig de poetiske strengene, og pensler ut bilder av bittersøt nostalgi og rastløs utilpasshet. Jordnært. Sterkt. (★★★★★★)
BEFORE THE FLOOD (Asylum AB-201) fra USA-turneen i 1974, Band fremfører en del låter alene, og disse trekker ned. Det samme gjør Dylans pågående, rasende tempo som tidvis gjør de gamle klassikerne nesten endimensjonale. Han synger ikke, han gjør og knurrer. Men det rocker infernalsk! (★★★★)
NB! De to foregående LP’ene er ikke å få i øyeblikket!
BLOOD ON THE TRACKS (CBS 69097), utgitt i november 1974. En gripende LP som ble stormende mottatt av musikkpressen. «Kan ikke skjønne at noen kan glede seg over så mye smerte,» har Dylan selv sagt om denne LP’en. Men den er en klassiker. «Idiot Wind» er en bastant klassiker, «Buckets Of Rain» en lekende lett tragikomedie du må smile av. Sara spøker i bakgrunnen. Sterke saker! (★★★★★★)
DESIRE (CBS 86003), utgitt i januar 1976. Kom ut sammen med turneen «The Rolling Thunder Revue». Sigøynerstemning. Myter. Religion. Fabler. Skjærende fiolinspill og Dylans stemme på det mest melodiøse. LP’en er en eventyrferd både i toner og fortellinger. En av de mest trollbindende Dylan noen gang har gitt ut. (★★★★★★)
HARD RAIN (CBS 86016) «The Rolling Thunder Revue» live. Som tittelen skulle indikere. Hard! Rå! Dylans røffe stemmebruk radbrekker gamle sarte låter som «Lay Lady Lay» og «Oh Sister». Ragrock har Dylan selv kalt den type musikk han laget på den tiden. Men LP’en er fantastisk — uansett hvordan du snur og vender på det. (★★★★★★)
STREET LEGAL (CBS 86067). Hvilken LP! Mytisk. Full av religiøse symboler. Melodiøs. LP’en som mer enn noen annen varsler Dylans omfavnelse av en annen jøde, Jesus. Gullkorn står i kø på denne LP’en. Tenk bare på «Senor», en reise gjennom Dylans åndsverden, «Is Your Love In Vain» eller «Where Are You Tonight». LP’en kan ikke roses høyt nok! (★★★★★★)
AT BUDOKAN (CBS 96004). Verdensturneen i 1978. Bob Dylans presentasjon av nytt og gammelt i nye fasonger. Konserten denne LP’en henter låtene fra, fant sted i Japan og viser en litt mindre hardrockende Dylan enn den Dylan vi fikk oppleve i Europa. Men LP’en er en nydelig live-LP med nydelige versjoner av gamle klassikere. (★★★★★★)
SLOW TRAIN COMING (CBS 86095). LP’en som laget bruduljer. Bob Dylan kristen! Gamle travere ville ikke akseptere en åndelig søken med et slikt utfall. Men LP’en blir en klassiker. Flotte ballader, pinlige nærbilder inn i Bob Dylans innerste indre, klassiske «Slow Train» og «You Gotta Serve Somebody». De som slaktet LP’en, tok feil! (★★★★★★)
SAVED (CBS 86113). Det sakte toget er kommet frem. Bob Dylan varslet at han var blitt frelst. Kanskje ikke så spennende som «Slow Train Coming», men med perler. «Pressing On» bobler av intensitet og «soul». Gospel på ypperste plan. Bibelske bilder og fortellinger som alle bundet ut i en ting — Bob Dylans pakt med Jesus! (★★★★★★)
SHOT OF LOVE (CBS) — LP’en som overgår alt jeg har hørt av Bob Dylan hittil, sier Inge. Det mest rockete han har gjort («Trouble» f.eks.), og også den skjønneste ballade han noen gang har komponert, «Every Grain Of Sand». Gospelpreget er borte. Nå, Dylan-hatere, dette er Dylans «revenge»! (★★★★★★)
Dylans nye - et eksplosivt blinkskudd!
To av utkastene til cover-forside.
Bob Dylan: “Shot Of Love” (CBS) ★★★★★★
AIle dere som avskrev Dylan. Og alle dere som fulgte ham. Alle dere som oppdaget Dylan. Og alle dere som glemte ham. Her er platen til dere alle. Den stolte skute «Shot Of Love» som seiler ut av røkskyene etter «Saved».
Her er poesien som alle hans kritikere etterlyste. Her er de bitende, sviende svar som de alle fortjente. Her er de argeste rockere og de skjønneste ballader. Og forsøker noen å kalle dette mesterverket et tilbaketog, så har de øynene i lommen og nesen på bakken! «Shot Of Love» er naturlig utviklet fra «Saved», mindre gospel, mer rock og nok et skritt nærmere «Highway 61 Revisited» / «Blonde On Blonde» i «sound». Dylan har vokst. Og han rammer og beveger nok en gang.
I lydbildet må jeg si at det på sitt mest rockete har meget til felles med Rolling Stones. Skjødesløst og rått med knivende gitarriffs som henger og slenger, og trommer som kan slå bunnen ut av en betongbunker. Dessuten et herlig bæljende gospelkor. Jeg fant også en del Phil Spector i det raslende, klirrende perkusjons-villniset som ligger i dybde og bredde (masse tamburiner, kubjeller og treblokker).
Andre referansepunkter (dog mer søkt, kanskje): Beatles rundt «White Album» (den tørre, metalliske gitar-klangen) og Lennons «Give Peace A Chance» (når perkusjon og strenger faller inn i en «rettlinjet» dur som gir en dobro-effekt). Men, som jeg sa innledningsvis, først og fremst er det Dylans egen utprøvde og utviklede «sound». Selv når det rockes som råest, er hans personlighet og sans for melodi ruvende til stede.
Det som eventuelt er «nytt» her (til Dylan-LP å være), er Jim Keltners tromming. Hyperenkelt med en grusom «punch» (særlig i basstrommen) som producerne Dylan/Plotkin helt bevisst fremhever. Det dundrer så du skvetter bakover!
Tekstene, da? Til disse er vel størst spenning knyttet. Fortsetter Dylan å preke? Eller betyr LP'ens tittel at han denne gang byr på rene kjærlighetssanger? Vel, sannheten er at Dylan fortsetter å bringe det kristne budskap inn i sine sanger. Men han gjør det både mer subtilt og mer personlig enn på «Slow Train Coming» og «Saved» (særlig den). Dessuten har hans kritikere fått gleden av å befolke de fleste låtene, sangene er gjennomgående et oppgjør med dem, og en reaksjon på hetsingen. Det gjør vondt når ens ord faller på stengrunn.
Men selv om LP'en i mangt preges av bitterhet, er det endelige inntrykk likevel av positiv art. Dylan viser nemlig med all tydelighet at han har funnet sin vei, og denne visshet fyller hans sjel med glede og ærbødig ro — hvilket tydeliggjøres ved at Dylan velger å la LP'en tone ut med den praktfulle hymnen «Every Grain Of Sand».
Og man fornemmer at det ikke er med bitterhet, men med sorg og medlidenhet Dylan iakttar sine kritikere (og forvillede medmennesker) og den tid de representerer.
Det ligger også en god porsjon humor i det han foretar seg på LP'en. Som alltid. For latteren hører sannheten til. (Det er ikke tilfeldig at Dylan gir Lenny Bruce en hel sang!). Et glimt av Dylans humor får man allerede ved å koble LP'ens tittel «Shot Of Love» sammen med coverets bakside-foto; Dylan holder en rose mellom fingrene, bøyer den mot seg, lener hodet bakover, på skakke og iakttar den med et blikk og et uttrykk som gjenspeiler mistro, tvil og en smule avsmak.
Om bildet skal gis noen dypere mening (ut over Dylans sorte humor), symboliserer rosen neppe Kristus. Heller er det kristendommens grunnprinsipp, nestekjærligheten, Dylan har vanskeligheter med (som alle andre). De refsende og bitre partiene på denne LP'en kan tyde på det (det er f.eks. ikke lett for ham å rette kjærlige tanker mot de mange hatefulle kritikerne).
Men som hans tak om rosen og (i særdeleshet) «Every Grain Of Sand» vitner om, Dylan har viljen til å elske.
La oss i all korthet løpe LP’n igjennom låt for låt:
«Shot Of Love». Flerstemt gospel-intro bringer oss inn i en magnifik gospel-stomper. Dylan roper ut over komp og jentekor. Sangen er en utvetydig reaksjon på den almene stening av Bob Dylan, en bønn om kjærlighet, anerkjennelse, lydhørhet.
«Heart Of Mine». Singlen. Her ett minutt lenger. Fin låt, men på langt nær LP'ens beste. Moraliserende tekst om utroskap (med et glimt i øyet), en tekst som nok går dypere enn du umiddelbart får inntrykk av. Det er snert bak ordene.
«Property Of Jesus». Og allerede nå skjønner man at denne LP'en er noe helt spesielt, selv til Dylan å være. Tekstene er uten unntak bygd i flere plan (fjernt, fjernt fra «Saved»s éndimensjonale strofer). Melodiene så velsignet riktige (og forskjellige), hver en bit av Amerika. Og rytmen så besettende! «Property Of Jesus» er et høydepunkt. Gitarene drar og tikker fra side til side à la Stones, før man eksploderer ut i et knallrefreng der trommene ruller i horder over åsene.
Igjen er teksten en reaksjon på de hatefulle utfall mot den kristne Dylan. Han omtaler seg selv i tredjeperson, og maler ut mobben i grelle farger, mobben som hevder at han er «out of step with reality» og meget mer fordi han er «Kristi eiendom». Men, som Dylan sier, «you've got something better/you've got a heart of stone». Dette burde vært en hitsingle!
«Lenny Bruce» fikk en del kritikk under Europa-turneen fordi Dylan var så lettsindig å si at han skrev den på to minutter. Svak tekst, skrev kritikerne sporenstreks. Dem om det. En nydelig melodi, ytterst sparsomt instrumentert, hovedsakelig piano og nynnende kor. Dylans stemme fremtrer i sin dypeste, mest nasale og gretne drakt. Dylan identifiserer seg tydelig med Lenny Bruce her, en mann som ikke vant anerkjennelse mens han levde. Nesten hver eneste strofe her kunne vært brukt om dagens Dylan og den tallrike ulveflokk han nå sloss mot: «they stamped him and they labelled him/like they do with pants and shirts/he fought a war on a battlefield/where every victory hurts».
Og til de selvgode «opprørere» fra 60-årene: «He was an outlaw/that's for sure/more of an outlaw than you ever were». Og for å ta med det jeg nevnte om humor og sannhet: «He sure was funny/and he sure told the truth/and he knew what he was talkin about».
«Watered-Down Love» klarer jeg ikke å bli helt fortrolig med. Den virker altfor langtekkelig, og lite skjer mot slutten. Det på tross av at den er lagt på et lystig funk-riff perforert av Al Kooper-liknende orgel-toner som spiller og stråler. Teksten er nok et spark til kritikerne som i realiteten ikke ønsker «a love that's pure» fra Dylan, men «watered-down love».
«Dead Man, Dead Man» er nok et høydepunkt. Skvalpende ompa/reggaerytme, sjøsykt orgel, ustøtt voodoo klage-kor rett fra New Orleans' sumper, Steve Douglas' altsax brekende inn gjennom åpningene. Alle instrumenter inn i en pulserende, rullende enhet. Rent hekseri! Og teksten tar opp igjen bilder fra «Trouble In Mind»: «Satan's got you by the heel/there's a bird's nest in your hair/do you have any faith at all/do you have any love to share?».
«In The Summertime» er enda bedre. Munnspillet slipper til, og Dylan har en annen tone i det nå enn i 60-årene, sikrere, klarere og mer harmonisk. Selve melodien har ikke så lite til felles med «You Ain't Goin' Nowhere», litt seigere tempo, men samme fine strofeløp — her hjulpet fram av en lett, trippende gitar. Teksten byr på meget fin poesi, og er mer dempet i tonen. «Did you respect me for what I did/or for what I didn't do/or for keeping it hid/did I lose my mind when I tried to get rid/of everything you see».
Følgende sitat henter atter fram et av Dylans yndlingsbilder, syndfloden: «I got the heart/you got the blood/we cut through iron/and we cut through mud/then came the warning/that was before the flood». Og de som hevder at Dylans kunstneriske begavelse er utbrent, kan få følgende servert: «I'm still carrying the gift you gave/it's a part of me now/it's been cherished and saved».
«Trouble» er en stivt stolprende ompa-rhythm & blues etter gammelt mønster, eksplosive trommedrønn, lidende, rå gitar og utradisjonelt klaprende perkusjon. Gitar-riffet som går uavbrutt minner om Claptons strengebehandling på Yardbirds' versjon av «Smokestack Lightning». Og Dylan nagler teksten effektivt inn: «Trouble in the city/trouble in the farm/you got your rabbit's foot/you got your good luck charm/but they can't help you none». En fenomenal stomper!
«Every Grain Of Sand». Kanskje den vakreste låt Dylan har laget. Drøyt seks magiske minutter. Dylans stemme er praktfull, et følsomt, ømt instrument, og han gjør denne såre hymne til en lindring for selv de hårdeste sjeler. Munnspillet slipper også til — to ganger — utrolig vakkert, en menneskesjel satt i toner; lidelsen, kjærligheten og den guddommelige enhet.
Med denne sang finner Dylan sitt balansepunkt i kosmos. Et kosmos som gjennomstrømmes av skapende åndelige krefter. Det er et ydmykt, religiøst menneske som står fram, styrket og lindret av erkjennelsens lys. Det guddommelige er i alt, «In the fury of the moment/I can see the Master's hand/in every leaf that trembles/in every grain of sand».
Sangen vier også plass til et individs indre kamp og nød, fra åpningen: «In the time of my confession/in the hour of my deepest need» til avsnitt som: «There's a dying voice within me/reaching out somewhere/toiling in the danger land in the morals of despair». Men langsomt bygges sangen opp mot forløsningen og de siste strofer: «I am hanging in the balance/of the reality of man/like every sparrow falling/like every grain of sand».
Og munnspillet bringer denne skjønne sang til en dempet, harmonisk slutt. Man sitter beveget igjen.
En praktfull LP.
(Det Nye, 15. september 1981)
Opprinnelig design til coverets bakside, ble byttet ut i siste øyeblikk. Kom med denne baksiden i Brasil, om jeg husker riktig. Havnet i mine hender oppe hos CBS på Økern.
Overraskelse fra Dylan
Det tok amerikanerne nesten tre måneder å utgi Bob Dylans single «Heart Of Mine» (fra LP’en «Shot Of Love»). Merkelig nok har de ikke plassert «Let It Be Me» (finnes ikke på LP!) på baksiden, slik det ble gjort i Europa. Men til gjengjeld har de brukt et annet (og bedre) uutgitt kutt, Dylans egen komposisjon «The Groom’s Still Waiting At The Altar» — en magnifikk, drivende rocker med tekst som formelig spruter av inspirasjon. Vi får inderlig håpe at Europa får ut denne låten som neste single!
Når vi først er i gang, kan jeg fortelle at salget av «Shot Of Love» er skuffende svakt over hele kloden. Bunnpunktet ble nådd i USA der LP’en klorte seg til en 33. plass med et nødrop — den dårligste plassering en offisiell Dylan-LP har oppnådd siden begynnelsen av 60-årene! Hadde bare LP’en vært dårlig, da kunne man akseptert det. Men at en så ypperlig plate går så mange mennesker hus forbi, det er intet annet enn en tragedie!
(Det Nye, 17. november 1981)
Da Bob fylte 40
Det Nye var luksus-fanzinen til Bob Dylan på tampen av 70-tallet og gjennom 80-årene. Ergo kunne vi ikke la 40 årsdagen hans gå upåaktet hen.
Publisert i Det Nye 19. mai 1981
På vei
Bob Dylan: “Saved” (CBS) *****
Ja, hva skal man si? «Saved» er blitt akkurat den platen mange ventet, og enda flere fryktet. Dylan har løpt den religiøse fanatikers line helt ut. Kompromissløst. Både imponerende og skremmende på én gang. Om man ikke er villig til å akseptere den kristne Dylan, vel, så finnes her ingen forsonende trekk. «Saved» er gospel-rock. Et enten eller.
Personlig er jeg fryktelig i villrede. Ikke fordi Dylan legger hele sin kristne livsanskuelse fram for verden. Men fordi denne anskuelse virker så merkelig fattig.
Dylan var tidligere en mysterienes grenserytter. En gralsridder, et åndsmenneske som brakte oss besnærende bilder.
Nå, når han har hele det fantastiske og rike Kristus-mysterium å arbeide med, viker han unna, og hengir seg til ufordøyde klisjeer. Slenger oss Bibel-sitater i synet, uten å tilføre dem noe individuelt, selvopplevd. På denne måten reduserer han åndsvitenskap og religion til spekulative tegneserier.
Man blir ofte skremt når man hører «Saved». Særlig tittelkuttet som får full gospelbehandling med raslende tamburiner, hysterisk jentekor, avsindig hamrende piano og en tungetalende Bob Dylan som rasper hulkende:
«I've been saved / by the blood of the lamb.»
Dette er en ukjent Dylan. En vekkelsespredikant som luter over avgrunnen, hylende i selvtilfreds frelse uten å gi oss en eneste selvprodusert tanke. Det er kristendom så karikert at bare flammende fanatikere kan motta signalene.
Ille er også coverets gjennombanale barnebibel-illustrasjon. Og den truende «Are You Ready» (med særdeles svovelholdig tekst). Og den slagordpregete gjennomgangen av Jesu liv i «The Garden», som fullstendig utelater det mest vesentlige, nemlig påske- og pinse-mysteriet.
Dette er ikke et kristent individs forfinete religiøse opplevelser. Det er en narkotisk rus! Dylan har satt vekkelsessprøyten i hovedpulsåren, og er på full fart ut i den definitive «trip». «Trip’en» er blitt det vesentlige, akkurat som hos den sprøytenarkomane.
En meget foruroligende utvikling.
Men samtidig er «Saved» en forheksende fin LP. Det er det paradoksale. Verken låtene eller musikerne kan måle seg med «Slow Train». Men stemningen her er like sterk – ja, sterkere! Fortettet og oppriktig. Dylan tror på det han sier. Det er LP’ens skjønnhet.
Og han kneler ydmykt for å tjene Herren:
«Well I don't deserve it / but I sure did make it through / what can I do for you?».
Smaken av det forjettede land har foreløpig overveldet ham, fått ham til å bryte med sin fortid. Hysteriet overskygger i øyeblikket poesien.
Men ikke helt. For Dylan er i form på «Saved».
Hør «Covenant Woman», «What Can I Do For You» (med to blendende følsomme munnspill-soli), «Saving Grace», «Pressing On» (et frekt tyveri av «The Weight») og den hardnakket rockende «Solid Rock».
Han skriver fremdeles musikk for sjelen. Han har bare en smule problemer med formidling, konsentrasjon og ikke minst den bevisste forståelse av det han driver med. Her er ro, her er flammer … men ikke undring.
Men jeg tror det kommer.
For mysteriene ligger der. Det er bare for Dylan å strekke ut hånden. Så er han … ikke fremme, som han nå sier … men på vei.
(Det Nye, 22. juli 1980)
En seremoni
Bob Dylan: Gotta Serve Somebody (CBS 8134) kr. 12,50 ★★★★★
En smygende, trolsk grunnrytme. Mark Knopflers tilbaketrukne, kneppende gitar. Et bølgende Jimmy Smith-orgel. Jentekor med gospel-«trøkk». Bob Dylans snedige, illevaslende stemme som kryper mot deg, runder konsonantene og spytter.
«Gotta Serve Somebody» er en suggererende seremoni. Åpningskuttet fra «Slow Train Coming». Nå tilgjengelig på single. Teksten er overrumplende klar til Dylan å være. Syv vers som omhyggelig ramser opp alle slags mennesketyper. Og et stadig tilbakevendende refreng.
«Gonna Change My Way Of Thinking» er en sakte blanding av tungrock og blues. Orgel og blåsere er de dominerende instrumentene. Klar tekst også her, men med en dylansk humor vi husker fra 1965.
Kan også anbefale de to andre singlene fra «Slow Train Coming»: «Precious Angel»/«Trouble In Mind» (7828) og «Man Gave Names To All The Animals»/«When He Returns» (7970).
(Det Nye 11. mars 1980)
Fremtiden kaller!
Bob Dylan: “Slow Train Coming” (CBS)
La det være klart med én gang. Bob Dylan har alltid vært religiøs. Hver eneste av hans plater er proppet med religiøs symbolikk. En glødende streben etter høyere verdener. Men først i disse dager blir han offer for hets og hån. Hvorfor? Jo, Bob Dylan er blitt kristen. Og verst av alt: Han skjuler det ikke!
Slikt gjør man ikke ustraffet! Supermaterialistene formelig skummer rundt munnen.
Men ignorer disse menneskenes hysteriske bannbuller. De har diktert vår tankeverden lenge nok som det er. La oss se Dylans «omvendelse» fra en annen vinkel.
Spranget inn i kristendommen er en sensasjon. For Bob Dylan har i alle år vært en jødisk mystiker, dypt forankret i jødisk religion. Veien derfra til å akseptere Jesus Kristus som menneskenes Frelser er svimlende. Bob Dylan har kastet av seg vekten av tusenårige tradisjoner – troen på jødene som Guds utvalgte folk, gruppe-religionens knugende kappe.
Bob Dylan har reist seg med hendene strukket mot lyset. Han ser alle menneskers Gud, alle menneskers Frelser. Han er blitt et individ som i full frihet søker sannheten.
I disse så materialistiske tider synger Dylan om mennesket også som åndelig vesen. Hvilket strålende glimt av fremtiden!
Dylans kristne livssyn er ikke bygd på fraser. Han skyter like sint mot kirke og sekter som mot marxister og andre falske profeter. Guruer som lover «instant inner peace». Fei vekk den uniformerte tro – den er grunn som en sinkbøtte!
For Dylan er kristendommen en smertelig, individuell prosess. Livet får mening, men spørsmålene øker. Og smerten. Han er den modige gralsridder på vei ut i det ukjente. Gjennom frost og ild mot sannheten. Det eneste som holder ham oppe, er lyset. Iblant fyller det ham helt. Iblant flakker det langt, langt i det fjerne.
Han vet han er på rett vei: «You either got faith or ya got unbelief and there ain't no neutral ground».
Albumet spenner over hele Dylans register. Fra listig humor til intens indre strid. Fra sjelfylte hymner til flammende formaninger. Særlig kanskje det siste. Verden skjelver i smerte, våre sjeler lider nød. Og Dylan lover at veien mot sannheten er der, men du må finne den selv – og det haster! For rundt svingen kommer skjebnen nærmere og nærmere i form av et «slow train».
Som tekstene er musikken elektrisk ladet. Men mer neddempet og finpolert enn vi er vant til. Blåsere og kor er vevd vakkert inn i Mark Knopflers (litt for undertrykte) tørre, kneppende el-gitar, Barry Becketts vidunderlige keyboards og Dylans utrolig engasjerte stemme. Det er tungt og bluesy med en svak eim av Cream.
Best liker jeg tittelkuttet. Her skrur musikerne til strammere og strammere rundt Dylans gnistrende ordutblåsninger. Forheksende sterkt! Nevnes bør også «Precious Angel» (en åpenbaring av en låt!) og hymnen «When He Returns».
«Slow Train Coming» er en renselse, en advarsel og et løfte. En plate som vi sårt trenger til i dag.
Fremtiden kaller!
(Det Nye, 2. oktober 1979)