Bob Dylan snakker!
En samtale med Bob Dylan i 1984, hentet fra Rolling Stone, trykket i Det Nyes musikkavis
Butikkreklame fra 1983. Tusen takk CBS på Økern.
Tekst: Rolling Stone
Oversettelse: Yan Friis
Publisert i Det Nyes musikkavis 18. september 1984.
Han gir ikke mange intervjuer, Bob Dylan. Og det er enda lenger mellom hver gang han er villig til å snakke åpent om ting som opptar ham. Men han har gjort det i år. I det amerikanske tidsskriftet Rolling Stone. Med enerett for Norge har DET NYE gleden av å trykke dette intervjuet, litt forkortet, men ikke meget.
Jeg har alltid trodd på en høyere makt; at dette ikke er den egentlige verden og at det skal oppstå et annet rike.
Opp igjennom årene har folk utstyrt deg med forskjellige merkelapper. «Han er gjenfødt kristen», «han er en ultra-ortodoks jøde». Stemmer noen av disse merkelappene?
— Ikke egentlig. Folk kaller deg alltid ett eller annet. Men jeg kan ikke svare på det, for da virker det som om jeg er i forsvarsposisjon. Og, har det egentlig noen betydning?
Men var ikke de tre LP’ene — «Slow Train Coming», «Saved» og «Shot Of Love» inspirert av en slags religiøs gjenfødelses-opplevelse?
— Jeg ville aldri kalt det det. Jeg har aldri sagt at jeg er gjenfødt. Det er bare et mediabegrep. Jeg var aldri agnostiker. Jeg har alltid trodd på en høyere makt; at dette ikke er den egentlige verden og at det skal oppstå et annet rike. At ingen sjel har dødd, alle sjeler lever - enten i hellighet eller i flammer. Og det er sikkert masse plass mellom disse ytterpunktene.
Så hvor står du åndelig?
— Vel, jeg tror ikke det er dette det dreier seg om, hvis du skjønner . . . dette livet er ingenting. Du vil aldri klare å overbevise meg om at dette er det hele. Jeg har aldri noengang trodd det. Jeg tror på Johannes Åpenbaring [det siste skriftet i Det nye Testamente]. Denne verdens ledere kommer en eller annen gang til å leke Gud, om de ikke gjør det allerede, og med tiden vil det dukke opp en mann som alle tror er Gud. Han kommer til å foreta seg saker og ting, og folk vil si: «Bare Gud kan gjøre slikt. Det må være ham».
Du tar Bibelen bokstavelig?
— Ja. Jøssda. Det gjør jeg.
Er Det gamle og Det nye Testamente like gyldige?
— For meg.
Tilhører du noen kirke eller synagoge?
— Egentlig ikke. Eh, Den forgiftede bevissthets Kirke. [Antagelig en fleip rundt Culture Club-slageren «The Church Of The Poison Mind».] (Dylan ler).
Hvis jeg trodde verden trengte en ny religion, ville jeg grunnlagt en.
Tror du undergangen er nær?
— Ikke nær. Vi har minst 200 år på oss. Og det nye rike som skal oppstå, jeg mener, folk kan ikke engang forestille seg hvordan det kommer til å være. Det finnes mange mennesker i dag som går rundt og tror at det nye rike skal komme neste år, og at de kommer til å få plass der oppe blant alle toppfolkene. De tar feil. Når det skjer, vil nok en del mennesker være forberedt. Men hvis det nye rike oppsto i morgen og du satt der og jeg satt her, så ville du ikke engang husket meg.
Kan du samtale med og på enkelte punkter komme til enighet med ortodokse jøder?
— Å ja.
Og med kristne?
— Å ja. Med hvem som helst.
Høres som en ny syntese.
— Vel, nei. Hvis jeg trodde verden trengte en ny religion, ville jeg grunnlagt en. Du vet, det finnes en masse andre religioner også. Indiske, østerlandske, Buddhisme, ikke sant. De lever også.
Når du treffer ortodokse jøder, kan du da sette deg ned sammen med dem og si: «Dere burde virkelig ta en titt på kristendommen»?
— Jada, om noen spør meg, skal jeg nok si ifra. Men, du vet, jeg går ikke rundt og slenger med leppa. Når det gjelder meg, så dreier det seg mest om det å spille musikk; ikke sant?
Mange platekjøpere oppfattet tilsynelatende dine synspunkter klart nok. Ble du frustrert av den kommersielle motstand din fundamentalist [Religiøs retning som kjemper for grunnleggende kirkelige dogmer og som tar Bibelen bokstavelig og tror fullt og fast på dens ufeilbarlighet] -influerte musikk møtte — både når det gjaldt plater og konserter?
— Vel, etter gospel-turnéen i ’78, hadde jeg lyst til å fortsette og turnere — også i ’79. Men jeg visste at vi hadde vært over alt i ’78, så hva skulle jeg gjøre i ’79? Dra tilbake til de samme stedene? På det tidspunktet fant jeg ut: «Vel, det gjør ikke meg noe om jeg ikke trekker folk lenger». Så det skjedde ofte at vi spilte for halvfulle hus på den siste turnéen.
Jeg tror politikk er djevelens instrument. Rett og slett. Jeg tror politikk dreper; politikk gir ikke liv til noe som helst.
Og du tror ikke det skyldtes materialet du fremførte?
— Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke det skyldtes noe som helst. Jeg tror at når du har din tid, spiller det ingen rolle hva du gjør. Enten er det din tid, eller så er det det ikke. Og jeg følte ikke at de siste årene var min tid. Uten at jeg av den grunn behøver å felle noen dom over meg selv og hva jeg bør eller ikke bør være. Menneskene som reagerte på gospel-sakene ville reagert på nøyaktig samme måte om jeg ikke hadde gjort . . . «Song To Woody».
Tror du det?
— Ja, jeg vet det, Jeg kan vanligvis føle slikt på forhånd — hva som skjer, hva som er på gang, hva som er den rådende stemning. Det finnes mange unge utøvere i dag. De ser bra ut og beveger seg bra, og de sier saker som er, eh, besnærende, ikke sant. Men se det i øynene, en mengde av det stoffet er laget og rettet mot 12 år gamle barn. Det er som barnemat.
Det kan man ikke akkurat si om din siste LP, «Infidels». Noen kritikere har oppdaget en uventet konservativ tone i enkelte av sangene — ja, til og med rent ut sagt kraftpatriotisme i «Neighborhood Bully», en sang som synes å dreie seg om «bare et menneske» hvis «fiender sier at han befinner seg på deres område». Er ikke det en ganske klar og tydelig sionist-politisk uttalelse?
— Du blir nødt til å peke ut hvilke linjer i sangen som sier det. Jeg er ikke en politisk sangforfatter. Joe Hill var en politisk sangforfatter; Merle Travis skrev noen politiske sanger, «Which Side Are You On?» er en politisk sang. Mens «Neighborhood Bully» ikke er det for meg. Hadde den vært det, ville den representert en bestemt politisk linje, et bestemt politisk parti. Hvis du betrakter den som en israelsk politisk sang — ja, selv om den var en israelsk politisk sang — må du være klar over at i Israel finnes det kanskje 20 politiske partier. Hvilket parti skulle sangen representere. Jeg vet ikke.
Vil det være korrekt å kalle sangen en ektefølt troserklæring?
— Kanskje den er det, ja. Men fordi om noen føler det på en bestemt måte, kan du ikke bare klistre partipolitiske slagord på sangen. Hvis du lytter nøye, kan sangen dreie seg om helt andre ting. Du synes det er enkelt og greit å forklare hva den handler om, du har funnet en knagg til den og forholdt deg til sangen på en bestemt måte. Jeg ville imidlertid ikke gjort det. For jeg kjenner ikke til politikken i Israel. Jeg gjør rett og slett ikke det.
Så du har ikke funnet noen løsning på det palestinske problemet, for eksempel?
— Egentlig ikke, for jeg holder til her.
Kommer du noengang til å slå deg ned i Israel?
— Aner ikke. Det er vanskelig å si hva morgendagen vil bringe. Jeg lever på en måte der jeg i øyeblikket befinner meg.
Bob Dylan i Jerusalem. Prøvetrykk innerpose “Infidels”.
Følger du med i det politiske liv, eller har du noen peiling på hva politikerne prater om i dette valgåret?
— Jeg tror politikk er djevelens instrument. Rett og slett. Jeg tror politikk er det som dreper; politikk gir ikke liv til noe som helst. Politikk er korrupsjon; jeg mener, alle vet det.
Så du bryr deg ikke om hvem som blir president? Det gjør likevel ingen forskjell?
— Nei, jeg tror ikke det. Jeg mener, selv har jeg opplevd fire eller fem stykker. Og to av dem døde i arbeid. Hvordan kan du ta Reagan så alvorlig når du vet at han ikke engang kommer til å være der når du får samlet deg.
Så det er ingen forskjell på, la oss si en Kennedy og en Nixon? Det er uten betydning?
— Jeg vet ikke. I dag er det jo veldig populært å se på seg selv som en «liberal humanist». Drittprat! Det betyr mindre enn ingenting! Hvem var den beste presidenten? Ikke spør meg. Jeg holder ikke regning på folks tabber; intet menneske er perfekt, det er i hvert fall sikkert. Men jeg syntes at Kennedy — begge Kennedyene — jeg likte dem ganske enkelt. Og jeg likte Martin ... Martin Luther King. Det var velsignede, gudsbenådede mennesker. Det faktum at de alle forlot denne verden via en kule forandrer ikke på noe. Det de etterlot seg lever så meget lenger enn det.
Håper du fremdeles på fred?
— Nei. For det blir en falsk fred. Man kan lade om geværene, og i det øyeblikk man lader om, har man fred. Det varer kanskje noen få år.
Det kommer aldri til å bli noen fred.
Er ikke det noe å kjempe for?
— Nei, det er uten betydning. Jeg hørte en fyr på radioen som snakket om det som skjer på Haiti. «Vi må bry oss om det som skjer på Haiti. Vi er globale mennesker nå». Og de får alle til å tenke slik — ikke sant, vi er ikke bare De Forenede Stater lenger, vi er globale. Vi tenkerheleverden fordi massekommunikasjonen sender disse impulsene rett inn i ditt eget hjem. Vel, det er dette Åpenbaringen dreier seg om. Og du kan lett finne ut at de som står frem for fred ikke er for fred.
Men om noen nå virkelig var ærlig og oppriktig for fred?
— Du kan ikke være for fred og samtidig være global. Det er som i den sangen, «Man Of Peace». Men alt dette er uten betydning om du tror på en annen verden. Hvis du tror på denne verden, kommer du ingen vei; da er du sjanseløs. Du blir bare gæ’rn ved tanken på at du ikke skal få se slutten på og meningen med dette. På en annen plan vil du komme til å fatte denne verden, du vil være i stand til å se tilbake og si: «Ah, det var altså det det dreide seg om. Jøss, hvorfor skjønte jeg ikke det?»
Hva er hensikten med å dra til månen? På meg virker det fullstendig meningsløst.
Minner ikke dette vel meget om en fatalisme? (Troen på skjebnens uavvendelighet — at alt styres av skjebnen).
— Jeg synes det er realisme. Hvis det er fatalisme, så er det bare fatalisme på dette plan, og dette plan dør likevel, så hva er forskjellen? OK, så du er fatalist, hva så?
Et tekstfragment i «Licens To Kill» lyder: «Mennesket har lagt grunnlaget for sin egen undergang/det første skritt var å lande på månen» (Man has invented his doom/First step was touching the moon). Tror du virkelig på dette?
— Ja, det gjør jeg. Jeg aner ikke hvorfor jeg skrev akkurat det. Men på en måte opplever jeg det som en dør mot det ukjente.
Er det ikke meningen at mennesket skal utvikle seg, at det hele tiden skal gå fremover?
— Jo... men ikke den veien. Jeg mener, hva er hensikten med å dra til månen? På meg virker det fullstendig meningsløst. Nå skal de skyte opp en romstasjon og den kommer til å koste … $600 milliarder, $700 milliarder. Hvem får glede av det? Medisinprodusenter som får anledning til å lage bedre medisiner. Er det noen mening i det? Er det noe man skal gå rundt å bli begeistret for? Er det det fremskritt? Jeg tror ikke man får bedre medisiner. Jeg tror man får dyrere medisiner.
Alt går på data nå, alt er computere. Jeg ser det som begynnelsen til slutten. Alt er i ferd med å bli globalt. Det finnes ingen nasjonalfølelse lenger. Nei, man er dette eller hint: «Vi er alle like, alle kjemper for en fredelig verden, bla, bla, bla».
Noen bør snart oppdage hva som skjer med USA. Er det bare en øy som skal sprenges i filler og forsvinne i havet, eller har USA en rolle i et større spill? Jeg vet virkelig ikke. Akkurat nå virker det som om nasjonen har en rolle i helheten. Men senere blir det nødvendig å være selvforsynt; å klare seg selv uten å være avhengig av for mye import.
Akkurat nå virker det som det er krefter i sving for å gjøre Statene til en stor global nasjon — akkurat som i de fleste andre land — én verden der du kan hente opp råstoffene ett sted, produsere materialer et annet, sette dem sammen et tredje og selge produktene et fjerde. Verden blir ett, kontrollert av de samme menneskene, ikke sant? Og om vi ikke er kommet så langt ennå, er det dit de vil.
I «Union Sundown» sier du at Chevroleten du kjører er «satt sammen nede i Argentina av en fyr som tjener 30 cents pr. dag». Mener du at han ville vært bedre stilt uten de 30 centene pr. dag?
— Hva er 30 cents pr. dag? Han har ikke behov for 30 cents dagen. Jeg mener, folk har overlevd i mer enn 6000 år uten å måtte ta til takke med slave-lønn fra en eller annen person som kommer utenfra ... vel, egentlig dreier det seg om kolonialisme.
Var du deg bevisst punkrocken mens det virkelig foregikk — Sex Pistols, The Clash?
— Ja. Jeg hørte ikke så ofte på det, men på meg virket det som en logisk utvikling, det gjør det fremdeles. Men jeg tror det på mange måter er blitt skadet av mote-industrien.
Jeg har forstått det slik at du har møtt The Clash?
— Ja, jeg møtte dem i 1977 eller 1978. I England. Jeg synes de er veldig bra. For å være ærlig synes jeg de er bedre nå enn de var.
Mener du etter at Mick Jones sluttet?
— Ja. Det er interessant. Det måtte to gitarister til for å erstatte Mick.
Hva med Prince — har du støtt på ham i Minneapolis?
— Nei, aldri.
Har du truffet Michael Jackson ennå?
— Nei, jeg tror ikke det. Men jeg har truffet Martha & The Vandellas.
Forsøker barna dine å få deg til å sjekke nye grupper: «Du bør høre Boy George»?
— For noen år siden pleide de å gjøre det. Jeg liker egentlig all slags musikk.
Er barna dine musikalske?
— Ja, alle spiller.
Vil du oppmuntre dem til å forsøke seg innen musikkbransjen?
— Jeg vil aldri presse dem eller oppmuntre dem i den retning. Jeg mener, jeg havnet ikke her fordi det var en business. For meg var det utelukkende snakk om å overleve. Så jeg oppfordrer ingen til å gå inn i noen business. Jeg har erfart at det er en temmelig rå bransje.
Forteller du gjerne barna dine om sex og stoffer?
— De spør ikke så meget om slikt. De lærer vel tilstrekkelig bare ved å være rundt meg.
Du hadde en stoff-periode en gang?
— Jeg ble aldri opphengt på stoff. Jeg hadde aldri noen «stoff-periode», slik som Eric Clapton.
Har du noen gang forsøkt LSD?
— Jeg vil ikke si noe som kan oppfordre folk. Men... eh... hvem vet? Hvem vet hva folk har i drinkene dine, eller hva slags sigaretter de byr deg.
Betyr de gamle sangene like meget for deg nå som da du skrev dem?
— Ja. Det er kanskje vanskelig å forestille seg her vi sitter, men ja. Når du titter på de sakene, oppdager du at de kunne vært skrevet i går. Noen ganger når jeg synger låtene, tenker jeg: «Wow! Hvor kommer disse tekstene fra?» Det er helt utrolig.
Muligens blir min neste LP bare meg og min gitar og mitt munnspill.
Når du ser tilbake, er du villig til å kategorisere noe av det du laget som protest-sanger? Eller laget du i det hele tatt protestsanger?
— På en eller annen måte er alt materialet mitt protest-sanger. Jeg følte alltid at min posisjon og min plass kom etter den første eller kanskje andre bølgen av rock’n’roll. Og jeg følte at jeg aldri ville ha gjort det jeg gjorde om jeg kun var henvist til popmusikken i radioen.
Men brøt du ikke på et tidspunkt med protest-formen?
— Du skjønner, jeg kalte det aldri protest. Alt som går imot det sedvanlige og etablerte er hva jeg vil kalle protest. Og hvem grunnla protest? Martin Luther.
Hvordan makter du å opprettholde balansen mellom kravet til et moderne studio og det faktum at en mengde av dine beste saker ble gjort veldig hurtig og enkelt?
— Akkurat nå er jeg iferd med å forandre mening. For fremtiden har jeg planlagt å lage mer akustisk stoff. Muligens blir min neste LP bare meg og min gitar og mitt munnspill. Jeg sier ikke at hele platen blir slik, men helt sikkert en del av sangene.
Endelig på single i 2021, den tette, rullende, elektriske versjonen med Mark Knopfler. Tenk at det skulle ta 38 år.
Jeg hørte et uutgitt opptak fra «Infidels»-innspillingene, «Blind Willie McTell». En stor låt. Kommer du noen gang til å gi den ut?
— Jeg synes ikke jeg spilte den inn riktig. Ikke skjønner jeg hvordan disse låtene lekker ut. Jeg mener, det virker ikke som om det skjer med andre.
Hvis du først skal gi ut en drittplate, kan du like godt fylle den til randen!
Interessen er stor der ute. Du kunne ganske sikkert samlet alt ditt uutgitte stoff i et 20 LP’ers album.
— Ja, som «The Basement Tapes». Men det faller meg ikke inn å gi det ut. Hvis jeg skrev en sang for tre år siden, går jeg sjelden tilbake for å hente den. Jeg lar den være i fred.
Jeg likte egentlig aldri «The Basement Tapes». Jeg mener, så vidt jeg husker ble innspillingen gjort for min forelegger. Meningen var at kun andre artister skulle spille inn de sangene. Jeg ville ikke gi dem ut. Men CBS ville, så hva kan man gjøre?
Men, synes du ikke albumet har en fantastisk atmosfære? De låtene har virkelig utstråling!
— Jeg husker dem ikke engang. Folk har fortalt meg at de synes albumet er veldig amerikansk og sånn. Jeg skjønner ikke hva de snakker om.
Så det kunne ikke falle deg inn å utgi opptakene fra din Royal Albert Hall-konsert i 1966, enda en stor pirat-plate?
— Nei. Nei. Det kunne ikke falle meg inn å gi dem ut. Jeg synes ikke de holder mål rent kvalitetsmessig.
Men opptakene er jo fantastiske. Jeg fatter ikke at du ikke vil få dem lovlig og skikkelig mikset.
— Men CBS har aldri tilbudt seg å gjøre det. De gjorde det med «The Basement Tapes» og «Budokan»-albumet. Men de har aldri tilbudt å utgi Royal Albert Hall som et historisk album, eller hva du vil kalle det. Og tro meg, om de ønsker å gjøre det, vil ingen stoppe dem.
Når vi snakker om «Budokan»-albumet...
— «Budokan»-albumet var kun ment for Japan. De vred armen min for å tvinge meg til å gjøre en «live»-LP for Japan. Det var det samme bandet som jeg benyttet på «Street Legal», og vi hadde såvidt begynt å få orden på sakene da de spilte den inn. Det var aldri meningen at LP’en skulle være representativ for mitt stoff eller mitt band eller mitt «live»-show.
Det var da kritikerne hevdet at du hadde gjort Las Vegas av deg, ikke sant?
— Vel, de eneste som kan si noe slikt, er folk som aldri har vært i Las Vegas.
Jeg tror det hadde noe med klærne dine å gjøre. De sa du minnet om Neil Diamond.
— Det viser bare hvor meget tiden har forandret seg siden 1978. Tenk å bli kritisert for hva du har på deg, jeg mener, i dag kan du ha på deg hva som helst! Om en fyr stiller på scenen i kjole, tenker folk: «Javel». Man venter det.
The Neil Diamond look.
Det er blitt skrevet mye rart om meg. Folk må være sprø! Jeg mener, ansvarlige folk. Særlig under «Street Legal»-turnéen. Det bandet vi stablet sammen den gangen kommer man aldri til å se maken til. Det var et stort ensemble. Og hvordan reagerte folk? Ansvarlige, fornuftige mennesker som visste bedre. Alt jeg så var «Springsteen» fordi jeg hadde med meg en fyr på saksofon. Og de kalte det «disco» — vel, det var sannelig ikke noe disco der!
Frem til «Self Portrait»-albumet i 1970, virket du ufeilbarlig? Hva er historien bak albumet?
— Jeg bodde i Woodstock på den tiden og hadde opparbeidet et rykte for å ikke gjøre noe. Så hadde jeg denne motorsykkelulykken som satte meg ut av spillet. Da jeg våknet og kom til sans og samling, innså jeg at jeg bare jobbet for alle disse parasittene. Det ville jeg ha en slutt på. Dessuten hadde jeg en familie, og jeg ville være sammen med barna mine.
Jeg oppdaget også at jeg angivelig skulle representere alt dette som jeg ikke ante noe om. For eksempel skulle jeg visstnok gå på syre (LSD). Det var på den tiden, storm ambassadene! — Abbie Hoffman på krigertokt i gaten — og de valgte liksom meg som lederskikkelsen. Jeg sa: «Stopp en halv! Jeg er bare musiker. La gå at sangene mine handler om dette eller hint. Hva så?» Men folk trenger en leder. Folk trenger en leder mer enn lederen trenger folk, egentlig. Jeg mener, hvem som helst kan tre fram og opphøye seg selv til leder, hvis det finnes folk der som trenger en. Jeg ønsket det imidlertid ikke.
Men så ble Woodstock hett stoff, alle musikerne dro dit — det var som om en bølge av galskap slo mot huset dag og natt. Jeg kom hjem og fant folk over alt, folk snublet ut av skogen og banket på døren til alle døgnets tider. Det var en mørk og deprimerende tid. Og det var ikke noe man kunne gjøre med det. Det var som om det suget blodet ut av deg. Som jeg sa, «Vent nå! Disse menneskene kan ikke være mine fans. Det kan de umulig være». Og de fortsatte å strømme på. Vi måtte bare se å komme oss vekk.
Jeg har ingen grunn til å dømme folk fordi om de drikker eller er korrupte på forskjellige måter eller går med skjorten vrengt.
Dette var rundt Woodstockfestivalen, selve høydepunktet for alt tullpratet og svadaen i denne perioden. Og det skulle liksom ha noe med meg å gjøre, denne Woodstock-nasjonen og alt den representerte. Vi fikk ikke puste. Hverken jeg eller min familie kunne røre oss, vi hadde ingenting for oss selv, og det var ingen hjelp å få. Jeg ble meget fortørnet over og lei av hele greia, så vi dro.
Vi flyttet til New York. Nå vet jeg at det var dumt. Men det var et ledig hus i MacDougal Street, og jeg husket det som et hyggelig sted. Jeg kjøpte huset — usett. Men jeg oppdaget fort at det ikke var som før. Woodstock-nasjonen hadde erobret MacDougal Street, og jeg husket det som et hyggelig sted. Men jegoppdaget fort at det ikke var som før. Woodstock-nasjonen hadde erobret MacDougal Street også. De sto i klynger utenfor huset. Og jeg sa: «Til helvete! Jeg skulle ønske disse menneskene bare kunne glemme meg. Nå vil jeg finne på noe som de umulig kan like, noe de umulig orker å svelge. De kommer til å se det og høre det - og de vil si: «La oss finne en annen. Han er helt utenfor. Han gir oss ikke det vi vil ha». Nå vil de finne seg en annen, tenkte jeg. Men hele planen slo tilbake. For albumet ble gitt ut og folk sa: «Det er ikke dette vi vil ha!», og så ble de bare enda mer forbitret og krevende.
Og jeg malte dette portrettet til coveret. Jeg mener, albumet hadde ingen tittel. Jeg kjente en som hadde farger og lerret, og jeg malte coveret på fem minutter. Og jeg sa: «Vel, jeg kaller dette albumet «Selvportrett» (Self Portrait).
Og pressen tolket det dit hen at det er altså der han står...
— Ja, nettopp! Mens jeg betraktet hele greia som en spøk.
Hvis en mann ikke vil kjøre en kvinne på tjukken, så er det hans problem.
Men hvorfor måtte du gjøre det til en dobbel-LP spøk?
— Vel, det hadde ikke holdt som enkel-LP — da ville den virkelig vært forferdelig. Jeg mener, hvis du først skal gi ut en drittplate, kan du like godt fylle den til randen!
Du forsøkte å komme i kontakt med Ronnie (Wood) og Keith (Richards) forleden kveld. Hvordan gikk det?
— Det gikk temmelig stille for seg, faktisk. Men jeg liker alltid å treffe Keith eller Woody eller Eric (Clapton) eller... Det er noen få mennesker jeg forsøker å se så ofte jeg kan. Folk som spiller på den måten. Det har med den spesielle musikkstilen å gjøre, vet du.
Lager dere noe sammen?
— Ja, men det blir sjelden til noe. Det er mer sånn «OK, det var artig, vi tar opp tråden senere og fullfører låten». Men vi gjør det aldri.
Er dine beste venner stort sett musikere?
— Mine beste venner? Herregud, har jeg i det hele tatt en eneste én? (ler).
Du må da ha noen?
— Bestevenner? Herregud, jeg mener, det er...
Du må ha en bestevenn!
— Jøjemeg! Det er et spørsmål som setter tankene i sving! Bestevenn? Herregud, hvis jeg tenker for mye på det, havner jeg vel i en mørk, dyp depresjon.
Men det må da finnes én eller to, må det ikke?
— Det må da det... det må det... det er nødt til det! Men hør nå her, en bestevenn er en som er villig til å dø for deg. Der har du din beste venn. Huff! Jeg blir bare ulykkelig og utenfor om jeg forsøker å finne ut hvem som er min beste venn.
Hva gjør du i løpet av et år — bortsett fra å lage en LP og kanskje gjøre unna en turné?
— Vel, jeg slapper lykkelig av. (ler)
Abort er sluttresultatet av det å hoppe i seng med og knulle en eller annen. Tilfeldig sex. flyktig sex.
Tilbringer du mye tid i Minnesota?
— Jeg drar tilbake dit så ofte jeg kan, ja. Jeg kjøpte en eiendom utenfor St. Paul i 1974, en slags farm.
Men driver du farmen?
— Vel, vi dyrker poteter og mais, men jeg sitter ikke på traktoren selv, hvis det er det du mener. Vanligvis er jeg her eller på Vest-kysten eller nede på de Karibiske øyer. Jeg og en annen fyr eier en båt sammen. Jeg fikk inspirasjon til «Jokerman» der nede i øyriket. Formene der, skyggene — en aura av forgangne tider. Sangen ble på en måte inspirert av disse åndene de kaller jumbier.
Siden du tilbringer så mye tid på de karibiske øyer, må du kjenne til rastafari-religionen.
— Egentlig ikke. Jeg vet at de tror på Bibelen, og jeg har veldig lett for å kommunisere med mennesker som tror på Bibelen.
Vel, hva om en person blir født på et sted hvor det ikke finnes bibler — f.eks. i de tibetanske fjellene. Er det fremdeles håp for den personen? Kan han bli frelst?
— Jeg aner ikke, jeg aner virkelig ikke. Allen Ginsberg er tibetaner — buddhist eller noe i den duren. Jeg vet rett og slett ikke nok om det til å kunne uttale meg.
Siden vi er inne på Ginsberg, sier ikke Bibelen at homoseksualitet er en sykdom?
— Jo, det stemmer. Den sier det.
Og likevel er Ginsberg et fint menneske, ikke sant?
— Jo. Men jeg har ingen grunn til å dømme folk fordi om de drikker eller er korrupte på forskjellige måter eller går med skjorten vrengt. Jeg mener, det får være opp til dem. Det spiller overhodet ingen rolle for meg. Jeg betrakter ikke disse sakene som noe stridsspørsmål.
Var du i Minnesota da de forsøkte å vedta anti-porno loven i Minneapolis? Ordlyden var at pornofilmer krenker kvinnenes menneskerettigheter. Hva mener du?
— Vel, pornografien er ganske grunnleggende nedfelt. Jeg mener, du finner det over alt, ikke sant? Disse TV-reklamene som de pøser millioner av dollar inn i — de virker da ganske sexy på meg. Det dyttes på deg.
På en måte er vel det den virkelige pornografien fordi poenget ikke er å hisse deg opp seksuelt, men å selge deg noe.
— Ja, det er en måte å lure produktet inn i bevisstheten din på — slik at det blir der. Men det er gått for langt. Jeg mener, hvis man skal lage lover mot pornofilmer og slikt, vel, hvor skal man sette grensen? Da må man jo stoppe de mest populære TV-programmene også.
Ingen mann har noengang gjort noe som helst uten at en kvinne har tillatt ham eller oppfordret ham til å gjøre det.
Noen tanker rundt abort?
— Abort? Personlig synes jeg ikke abort er så viktig. Det er en sak, en debatt, som omgår det egentlige problemet, nemlig grunnen til at folk i det hele tatt vurderer abort.
Vel, når abort blir brukt som en form for barnebegrensning, prevensjon...
— Jeg synes at barnebegrensning bare er nok en bløff som kvinnene aldri skulle gått på. Men det gjorde de. Jeg mener, hvis en mann ikke vil kjøre en kvinne på tjukken, så er det hans problem, ikke sant? Det er interessant: De arresterer prostituerte, men de arresterer aldri karene som kjøper dem. Det er så ensidig. Akkurat likedan med barnebegrensning. Hvorfor lurer de kvinnene til å ta alle disse pillene som medfører så mye ubehag og problemer? Folk har brukt ufarlige befruktningshindrende midler som kondom i årevis. Og plutselig finner en eller annen vitenskapsmann opp pillen, og det blir en milliard-industri. Så det er penger det dreier seg om. Hvordan tjene penger på sex. «Jada, du kan knulle hvem du vil nå, bare husk å ta pillen!» Hva? Og ideen fester seg: «Ja, hvis jeg tar pillen...» Men hvem vet hva pillen gjør med den som tar den? Jeg tror de kommer til å gå av moten. Men de har forårsaket mye skade, alt for mye skade.
Jeg tror ikke på skilsmisse, men jeg har stor tro på ekteskapet.
Så det er mannens ansvar?
— Jeg mener det. Hvis han ikke ønsker at hun skal bli gravid, vel, så får han sørge for at hun ikke blir det. Ellers blir det det definitive kvinnemisbruk, hva?
— Problemet er ikke abort. Problemet er alt som ligger bak og forut for abort. Abort er sluttresultatet av det å hoppe i seng med og knulle en eller annen. Tilfeldig sex. Flyktig sex.
Men abort-spørsmålet dreier seg om: Tar abort liv? Er det kvinnenes avgjørelse?
— Vel, hvis kvinnen ønsker å påta seg et slikt ansvar, så må det være hennes sak. Tross alt, hvem skal ta seg av det uønskede barnet - alle disse folkene som er mot abort?
Du har tydelig feministiske sympatier, og...
— Jeg mener at kvinnene regjerer verden. Ingen mann har noengang gjort noe som helst uten at en kvinne har tillatt ham eller oppfordret ham til å gjøre det.
Med tanke på det, «Infidels» inneholder en sang, «Sweetheart Like You». Og der sier du: «A woman like you should be at home... takin’ care of somebody nice»
— Den strofen ble ikke helt som jeg ønsket. Men, eh... jeg kunne med letthet ha forandret strofen så den ikke ble så veldig, eh, øm og omsorgsfull. Men jeg tror selve grunnideen ville blitt den samme. Du ser en vakker kvinne spasere ned gaten og tenker: «Hva gjør du på gaten? Du er så vidunderlig, hva trenger du alt dette for?»
Mange kvinner vil vel svart deg på det fordi de er på vei til jobben.
— Vel, jeg mente ikke den typen kvinner. Jeg snakker ikke om Margareth Thatcher eller noe slikt.
Den strofen ble ikke helt som jeg ønsket.
Er du forelsket i øyeblikket?
— Jeg er alltid forelsket!
Kunne du tenke deg å gifte deg igjen? Tror du på ekteskapet som institusjon?
— Jeg tror ikke på skilsmisse, men jeg har stor tro på ekteskapet.
Et siste spørsmål. Folk oppfatter deg som en temmelig dyster type nå for tiden, om man skal dømme etter fotografiene av deg. Hvorfor forsterke denne imagen ved å kalle din siste LP «Infidels» (vantro, frafallen)?
— Jeg hadde jo andre tittelforslag. «Surviving In A Ruthless World» (Å overleve i en ubarmhjertig verden) var den planlagte tittelen. Men så var det en som påpekte at alle mine siste albumtitler begynte med bokstaven S. Så jeg sa: «Jeg vil ikke bli sittende fast i bokstaven S». Og en dag fikk jeg plutselig ideen til å kalle den «Infidels». Jeg vet ikke hva det betyr eller noe sånt, men...
Tror du ikke at når folk ser den tittelen og det trassige bildet av deg på omslaget, at de vil lure: «Mener han oss?»
— Jeg aner ikke. Jeg kunne kalt LP’en «Animals». (Dyr) og folk ville tenkt det samme. Jeg mener, hva ønsker de å bli kalt?
Hva med «Sweethearts»?
— «Sweethearts»... Ja, man kunne kalle en LP det. Sweethearts...
Og et stort smilende bilde av deg?
— Ja.
Faksimile fra Det Nye.
Bob Dylan i Skandinavia
Publisert i Det Nye 5. juni 1984
Tiden er atter inne. Bob Dylan besøker Skandinavia for tredje gang på seks år. Og igjen møter vi en ny modell. 1978 var vemodets konsert. En stille, vakker gest fra en mann som på sett og vis tok farvel med fortiden. 1981 var angsten og desperasjonen. Et med ryggen mot veggen forsøk på å overbevise seg selv om noe som hele tiden glapp unna, religiøsitet som tross og angst.
Og nå? Den selveklærte fritenkeren har knall-albumet «Infidels» bak seg, og et plutselig fotfeste som har gitt ham overskuddet tilbake. Han leker med sin egen myte og med lytteren igjen. Kort sagt: han er angivelig den Bob Dylan man husker, før krisen.
Selvfølgelig er han ikke den samme. Selv om hans på overflaten uetterrettelighet atter lyser. For å si det oppstyltet har Dylan vandret gjennom en erkjennelseskrisens korridor. Først nå når han har nådd et nytt stadium i sin karriere, kan han omsider gi seg selv som kunstner på flere plan igjen, han kan gjennomskue og ikke bare berette. Ja, for platene etter «Street Legal» har på mange måter vært berettelser fra en kunstner i drift. «Infidels», derimot, viste klare trekk på forløsning. Dylan var endelig situasjonen moden. Han hadde liksom fått tilbake en distanse til seg selv som erkjennende vesen. Og kunne følgelig veve poesi og magi av erkjennelse.
Derfor blir det spennende å følge ham fremover. Første tegn var «Infidels». Det neste er konsertene på den inneværende Europa-turné. Og for oss nordmenn vil det si konsertene i Göteborg og København kommende helg. Og ignorant er den som ikke forsøker å få med seg i hvert fall én av disse konsertene. For Bob Dylan er ikke bare en stor rock-artist, han er kanskje vår største nålevende kunstner overhodet! Vi er blant de få som har sjansen til å oppleve en historiens personlighet i levende live fra orkesterplass.
Der står annet på programmet også som kan være av interesse: Santana, Nick Lowe & His Cowboy Outfit, Mats Ronander. Og om noen uker er det Kalvøya-festival med bl.a. The Band. Men Bob Dylan. Vel, dere vet hvor jeg står.
Foto fra Verona: R. King
En vantro vender hjem?
Dylans nye LP, Infidels, har allerede i flere måneder holdt avisene varme. Og kritikerne står klar for å motta den fortapte sønn som angivelig endelig har tatt til fornuft. Men er dette virkeligheten? Eller er det historieforfalskning? Eller rett og slett nok en runde tøv?
Det er virkelig morsomt. Det måtte en Dylan til for å avsløre kritikerne som det de jo egentlig er: En gjeng selvopptatte sladrekjerringer. Siden «Slow Train Coming» har det kaklet øredøvende fra alle mediahold. Først en forurettet harme. Siden en endeløs leting etter tegn på at mannen skulle ha tatt til fornuft. Det minste lille tegn er blitt møtt med den samme uanstendige jubel — også fra journalister som tar seg selv og det de skriver veldig alvorlig (les gjerne; høytidelig).
Det er blitt mange skuffelser og påfølgende raseriutbrudd. Jeg minnes så altfor godt norsk presses henrykte spekulasjoner før 1981-turneen, den sure svovelrøyken fra avisene da konserten ingenlunde etterkom spådommene, og iskulden som møtte «Shot Of Love» to måneder senere.
Angst
Men omsider, omsider er pinen forbi. Etter to år med «oppbyggelig» rykteflom er «hva-sa-vi»-maskene på plass. Infidels (tittel på Dylans LP i skrivende stund) markerer Dylans tilbakekomst etter fire års uforståelig «delirium». «Borte er den formanende pekefingeren og den platte kristne forkynnelsen,» fastslår Tor Marcussen skråsikkert i Aftenposten 1. oktober, etter noen setninger før å ha skrevet: «Tekstmessig er det litt tidlig å uttale seg skråsikkert» (hvorfor gjør han det, da?).
Og man aner hos Marcussen som hos de andre denne merkelige evnen til å ta Dylans formodede «hjemkomst» til inntekt for seg selv. Man kjenner angst for denne totale uvitenhet om åndelig erkjennelse, og kanskje enda mer for denne mangel på nysgjerrighet for det som ligger utenfor en materialistisk fatteevne.
Her er også et tragikomikkens skjær over dette at man foretrekker Dylan som ortodoks troende jøde fremfor troende kristen. Her får altså ureligiøse mennesker (ja, for det er faktisk de fleste av dem) breie ut sine tvangstanker om religiøs erkjennelse i seriøse publikasjoner — og det eneste de har å stille opp mot problemet er dunkle, traumatiske opplevelser fra kristendomstimene på folkeskolen pluss en god porsjon sosialpolitisk engasjement kombinert med en allmenn og tidsriktig avsmak for alt som smaker av religion (les virkelighetsflukt) — og spesielt kristendom. Ikke én egen tenkt tanke. Det er ikke til å unngå at resultatet blir håpløst komisk.
Eller hvordan skal vi oppfatte det når avisene bringer oss nyheten om at Dylan faktisk var til stede ved sin sønns konfirmasjon og ryktet om at Dylan og eks-hustruen Sara har flyttet sammen igjen, hvordan skal vi oppfatte det når disse trivielle, små opplysninger blir blåst utover spaltene med en umiskjennelig tone av triumf!???
I disse anti-Israel tider er det interessant å vite at der i hvert fall er én ting som er verre enn en ortodoks jøde, og det er en kristen jøde!
Tom manesje
Men hold an nå! Er det virkelig slik at Dylan er kommet tilbake? Og fra hva, forresten? Problemstillingen i seg selv er absurd. Man oppnår ikke åndelig erkjennelse ved å dra ut på metafysiske speiderturer, åndelig erkjennelse er en prosess og en kamp for livet i total ensomhet. Sitter man på gjerdet, kan man jo more seg med å klebe merkelapper som «kristendom» eller «buddhisme» på den stakkars «villfarne», men disse merkelappene er egentlig av null interesse for andre enn selvtilfredse gjerdesittere (selv om det er mange av dem).
Men dette er altså kritikerne, og der sitter de på materialismens tribune med dette selvtilfredse, stadig slappere smilet rundt munnen og smatter vitende hver gang en eller annen stakkar mister kontakten med linen og går på trynet i sagmuggen med et drønn. «Hva sa vi,» humrer disse tribunesliterne i livets telt — for kortsynte til å forstå at om alle skulle følge deres eksempel, ville manesjen stå tom.
Dylan, høyt der oppe, har ikke mistet kontakten med linen, men sannelig har han kjempet for å holde balansen. Og det er denne desperate og kompromissløse kampen vi har kunnet følge skritt for skritt gjennom LP'ene Street Legal, Slow Train Coming, Saved, Shot Of Love og Infidels. Ja, nettopp disse. Og med Rolling Thunder-turneene som et definitivt forvarsel. Det er i denne perioden av hans liv at Dylans erkjennelseskamp for alvor fikk et mer eller mindre bevisst og retningsbestemt uttrykk. Det er her og ingen andre steder at dramatikken plutselig slår ut som lyn og flammer. Og det er her mannens kunst for alvor blir spennende.
La gå at Blonde On Blonde og alt dette er klassisk Dylan-stoff. Det hører likevel en ureflektert ungdom til, det er geniale, men typiske ungdomsverker — talent kombinert med instinkt, men uten den åndelige ballast og erkjennelsesmessige erfaring som preger all stor kunst. Jeg tør endog hevde at Dylans største styrke i 60-årene var hans udiskutable evner som frasemaker. Dylan i dag lever sine egne ord, «this ain't no dream no more / it's the real thing!»
Tøv
Før jeg avslutter denne introduksjon-til-neste-ukes-anmeldelse-av Infidels, vil jeg vende tilbake til Tor Marcussen som i sin tid hevdet at Lars Korvald kunne ha skrevet tekstene på Slow Train Coming. I sin forhåndsomtale av Infidels (1. oktober) skriver Marcussen: «(Borte er) det svake melodimaterialet fra hans forrige LP. Tilbake står en Dylan med den gode gamle intensiteten i stemmen som bare han har (sic!), et knippe gode sanger og en ny (sic!) forankring i gitarbasert, rå rock og rhythm & blues.»
Det er jo fantastisk at Marcussen avfeier Shot Of Loves melodimateriale så enkelt og greit — på den LP'en finner vi «svake» låter som «Every Grain Of Sand», «In The Summertime», «Lenny Bruce» og ikke minst den sangen som Dylan selv synes er den mest fullendte han har laget: «Shot Of Love». På samme LP finner vi også sanger med en klar forankring i gitarbasert, rå rock og rhythm & blues (for å bruke Marcussens ord): f.eks. «Trouble» og «Property Of Jesus». Shot Of Love inneholder dessuten ikke ett eneste eksempel på det Marcussen kaller «platt kristen forkynnelse». I det hele tatt.
Det er ikke skjedd noen revolusjon mellom Shot Of Love og Infidels. Med god samvittighet velger da også Dylan å føre opp Shot Of Love blant de av hans LP'er han er mest fornøyd med.
Det er vel bare ett ord som dekker det Marcussen og hans drabanter har lirt av seg rundt Dylans angivelige hjemkomst med Infidels: TØV.
Velkommen til en seks-stjerners Dylan neste uke!
(Det Nye, 1. november 1983)
Prøvetrykk innerpose “Infidels”.
“Infidels” i perspektiv
Bob Dylan - vantro stjernekar!
Bob Dylan: “Infidels” (CBS) ******
«Infidels» kommer til å selge bra. Såpass kan man spå allerede. Ikke bare er melodiene i seg selv besnærende sterke. Publikum er også rede for Bob Dylan i 1983. Viljen til å slutte fred er sterkere enn minnet om «sviket» som nådde sitt klimaks med «Saved» (1980). Man er blitt myket opp til velvilje gjennom to år med håpefulle rykter. Allerede før noen hadde hørt den nye LP'en, visste man med sikkerhet at det ikke ville bli noen ny «Saved»; «Infidels» skulle ikke bli en tumleplass for svovel-predikanten Bob Dylan. Dessuten hadde man hørt rykter om at Dylan hadde gjort avbikt og vendt tilbake til sin jødiske tro.
Nåvel. Men de samme som nå ønsker Dylan velkommen tilbake, burde ha oppdaget at mannen faktisk «kom tilbake» allerede i 1981 med LP'en «Shot Of Love». Platens nøkkelspor, den religiøse erkjennelseshymne «Every Grain Of Sand», var — om vi først skal betjene oss av merkelapper — en hymne med et nærmest panteistisk, og ikke et strengt tatt kristent budskap. I det hele tatt. «Shot Of Love» inneholder ikke en eneste såkalt «kristen» sang. Likevel ble den myrdet — antakelig fordi den dukket opp i kjølvannet av en konsertturné hvis program var stint av forhatte sanger fra «Saved» og «Slow Train Coming».
Det skal imidlertid innrømmes at Dylan på «Infidels» ikke virker klaustrofobisk hevngjerrig slik han til dels gjorde på «Shot Of Love». Musikken er i store deler mer forfinet og samstemt, mens tekstene er så rike og fortettet at vi må tilbake til «Street Legal» for å finne maken. Det betyr dog ikke at de to platene står så veldig langt fra hverandre. Låtene «Shot Of Love», «Trouble», «Every Grain Of Sand» og «In The Summertime» kunne godt ha vært innlemmet i «Infidels». Og jeg synes ikke vi skal glemme at Dylan selv regner «Shot Of Love» blant sine fineste LP'er, og tittelkuttet fra samme som sin mest fullendte låt overhodet! Det er viktig å holde fast ved dette, ellers kan man få et galt utgangspunkt når man går inn i «Infidels».
Faksimile fra Det Nye, foto: CBS.
Det skal ikke stikkes under en stol at Dylan de siste fem-seks år har befunnet seg i en åndelig krise. Og det er ennå ikke slutt, om man skal tro «Infidels». Det har resultert i de mest nakne, oppriktige plater Dylan har skapt i sin karriere; aldri tidligere har mannen blottet sitt indre så til de grader for verden. Desperasjonens høydepunkt var «Saved». Jeg synes det er trist at folk hater denne LP'en slik. Vil man forsøke å forstå Dylan, bør en ikke la seg forblinde av antipatier. Sannheten er at «Saved» er det nakneste nakne av alle Dylans album — her og bare her fikk man anledning til å fysisk nesten se det blod mannen svettet. Man behøver selvfølgelig ikke være enig med ham, men man bør forsøke å fatte hvilket sjelelig drama som lå bak Dylans tur ut på «skråplanet». Først da kan man omsider se hvordan «Shot Of Love» oppsto av «Saved», hvordan «Infidels» oppsto av «Shot Of Love». Tråden mellom dem er like viktig som platene i seg selv.
Jeg hadde bare en dårlig kassettkopi til hjelp da jeg gjorde meg kjent med «Infidels». Ingen tekster. Ingen opplysninger om musikerne. Likevel kunne jeg med én gang høre at «Infidels» var en usedvanlig besnærende LP. Nå var forventningene ganske store. Jeg visste jo at musikere som Mark Knopfler, Mick Taylor, Sly Dunbar og Robbie Shakespeare medvirket — og en slik gjeng venter man seg saker og ting av. De er alle like toneangivende på LP'en sammen med den eller de som trakterer LP'ens mangfold av tangenter (piano, elpiano, orgel).
Selve «soundet» er stort, fylt av ekko. I rocke-låtene på grensen mot sølete der instrumentene ligger trengt inn i hverandre. I de rolige låtene mer subtilt utnyttet, slik at rommet forøker følelsen av varme og intimitet. Kun Dylans stemme og Dunbars bedagelig utporsjonerte, men sviende kraftfulle slag på skarptrommen rager ut av denne vibrerende helheten. Det andre tar du inn gradvis, men da oppdager du også hvilken sentral rolle Mick Taylor spiller, særlig i de rockete, opphetete låtene der slidegitaren hans jamrer ustoppelig. Han har dessuten en glimrende oppvisning i «Neighborhood Bully», der han smeller til gitaren hårdt og bydende i lurvete Rolling Stones-stil.
Også Knopfler er sentral på sin måte, mer dempet selvfølgelig, med disse pludrende, kneppende tonene som plutselig kan skyte fart og trille som skimrende kvikksølv-kuler henover lydbildet. Men både Taylor og Knopfler har altså måttet se seg delvis begravd i miksen. Effekten Dylan oppnår med dette, er å trekke all vår oppmerksomhet mot stemmen. Og hvilken stemme! Hvilken lek med dette instrumentet! Pusteteknikken, fraseringen — det er så vidunderlig gjort, og samtidig får han det til å virke så uanstrengt.
Dylan er brennende, han er ydmyk, han er leken, han er fortrolig, han er hudløs, fortvilet, han er dempet, han er rasende, han er giftig spottende, han er den rastløse magiker. Konstant veksler han, stemmen kan svulme for i neste øyeblikk å stilne hen til et oldingeaktig knirk; han gjør hver strofe ny ved å variere betoningen, ved å heve eller senke stemmen, ved å løkke seg lik en slange rundt enkelte ord eller strofer. Dylans stemme er en higende sjel i alle dens skiftende stemninger.
Min kassett åpner med «Joker Man», og det er ingen dårlig start, for dette må være en av de sterkeste låtene Dylan har skrevet på år og dag! Forankret i en tøffende, dunkende bassrytme som med jevne, lange mellomrom rammes av Dunbars voldsomme slag på skarptrommen — over dette urolige, pumpende grunnkompet seiler Dylans stemme høyt, høyt, intens og overjordisk. Og det er stemmen og intet annet instrument her, som fører melodien. Effekten er svimeslående vakker.
Teksten kombinert med instrumenter/arrangement skaper en trolsk atmosfære — du er suget inn allerede mens Dylan beskriver noe som kan være Herakles’ fødsel:
«distant ships sailing into the mist/you were born with the snake in both of your fists/while a hurricane was blowing/Freedom just around the corner for you/but with truth so far off/what good will it do?»
Vanskelig å få med seg alle ordene i denne, særlig fordi den er så til de grader proppet med symbolske bilder og mytiske hentydninger.
Tempoet ned, inn i det lune, men med hete overtoner når Dylans stemme svulmer — ja, for han synger guddommelig i «Sweetheart Like You». En kjærlighetssang på overflaten, et gjensyn med fortiden, men absolutt ikke klar i sin utgang. Uhyre velskrevet, rik på spenning fra strofe til strofe, særlig er jeg glad i det følgende:
«You could be known as the most beautiful woman/who ever crawled across cut glass to make a deal.» Og «She wanted a home and not just a house» får meg til å minnes: «It's not a house, said Judas Priest, it's not a — it's a home!» (1968). Om noen følte seg støtt over «Is Your Love ln Vain», vil neppe følgende strofer glede kvinnefronten: «You know a woman like you should be at home/ that's where you belong/taking care of somebody nice/who don't know how to do you wrong.»
Faksimile fra Det Nye, foto: CBS.
Dette er imidlertid peanuts mot hva han har på hjertet i neste, den bastante rockeren «Neighborhood Bully». Dylan roper rasende ut teksten, som er en uforbeholden støtte-erklæring til Israel. Ingen nyanser, ingen vilje til innrømmelser, kun enveiskjørt raseri: «Well, the neigborhood bully, he's just one man/his enemies say he's on their land/they got him outnumbered/'bout a millionto one … well the chances are against him/and the odds are slim/if he lives by the rules/the world made for him … well he got no allies to really speak of/what he gets he must pay for/he don't get it out of love … he's surrounded by pacifists who all want peace/they pray for it nightly that the bloodshed must cease/and they wouldn't hurt a fly/to hurt one they would leap/they're layin' awake for this bully to fall asleep … there’s a license to kill him/given out to every maniac.» Mot mangler mannen ikke. Og en kjempelåt er det.
Ny neddemping i «License To Kill». Lekent og mye rom rundt Dunbars etter hvert lett gjenkjennelige enkeltslag på skarptrommen. Dylans stemme er plaget der den maler ut menneskets misbruk av den forvalter-oppgave Gud ga det på jorden; muligheten for menneskehetens selvutslettelse kaster dystre skygger over teksten.
Mens versene er holdt i en generell tone, består refrengene av fotografiske gjengivelser av en konkret kvinne («a woman on my block») som sitter i skumringen og stirrer ut av vinduet etter et svar på sitt spørsmål: «who's gonna take away his license to kill?». Teksten inneholder også en presis beskrivelse av vår tids selvbedrag, det materialistiske verdensbilde:
«and his brain has been mismanaged with great skill/now all he believes are his eyes/and his eyes they just tell him lies.»
Dylan-rock på sitt mest råtne og stormende i «Man Of Peace». Nesten kaotisk komp, monoton, tung rytme og en Dylan som roper og bjeffer. Slektskapet går helt tilbake til «From A Buick 6» og fremover via «Gotta Serve Somebody», «Property Of Jesus» etc. Teksten er en lang oppramsing av de triks Fanden betjener seg av for å lure mennesket inn i sin favn. Ja, for Gamle-Erik vet å føre seg med stil om det kreves, han kan være like mild og elskelig som Gud selv. Må vite.
Det stadig tilbakevendende refreng lyder «sometimes Satan come as a man of peace» med et you know eller I hear that foran, alt ettersom. Intet bemerkelsesverdig i teksten, bortsett fra de mange uomtvistelig humoristiske partiene (f.eks. «no one can see through him / not even the Chief of Police»), før vi når siste vers. Til gjengjeld kan nok det bli gjenstand for stor interesse, det er det eneste sted på LP'en hvor Dylan helt klart hentyder til seg selv som kristen:
«somewhere a mama's weeping for her blue eyed boy/she's holding them little white shoes/and them little broken toys/and he's following a star/the same one three men followed from the East/l hear that sometimes Satan come as a man of peace.»
Disse få setninger byr på store problemer for en som vil tolke, for det første: Hvem av disse to, den gråtende mor eller den bortfløyne sønn, kan kobles sammen med Satan i sluttstrofen? Og hvorfor velger Dylan å innlede sluttstrofen med I hear that og ikke you know (Det er faktisk en stor betydningsforskjell!)? Noe å gruble over? You bet!
Et ras av sint, grinende slide-gitar og en stampende dinosaur-beat er hovedingrediensene i blues-rockeren «Union Sundown», en med glimt i øyet og tekstmessig relativt ujevn protest mot det USA er blitt til. En sang om nasjonal stolthet og et angrep på kapitalismens nasjonsløshet og illojale grådighet. Hovedpersonen ramser opp alle sine eiendeler, og slår fast at intet av det er laget i USA.
«And the car I drive is a Chevrolet / it was put together down in Argentina and the furniture it's a-made in Brasil / where a woman she slaved for sure bringing home 30 cents a day to a family of 12 / you know that's a lot of money to her.» Dylan viser mot igjen ved å trekke inn El Salvador på en høyst uventet måte: «Why the job that you used to have / they gave it to someone down in El Salvadore.»
Dylans kommentar til arbeidsløsheten i USA: «you know a lot of people complaining that there is no work/I say what do you say that for/when nothing you got is US Made/they don't make nothing here no more» ... og kapitalismen er den skyldige: «when it cost too much to build it at home/you just build it cheaper someplace else.»
Sangens punch-line avslører en merkelig blek Dylan, klosset i replikken: «democracy don't rule the world/you'd better get that in your head/this world is ruled by violence/but I guess that's better left unsaid.»
Lekre kombinasjoner på hi-hat'en og Knopflers kneppende gitartoner står i sentrum i «I And I». En nydelig låt som strammes lekkert og suggererende inn i refrenget, og som bygges nydelig opp mot det avsluttende klimaks der Dylans stemme flommer av lidenskap.
Det er en sang om erkjennelse, med en sovende kvinne som ramme — Dylan forlater henne i første vers, og vender tilbake mot slutten av sangen. Et fint jernbanemotiv får vi midtveis:
«outside there's two men on a train platform / there's nobody in sight / they're waiting for spring to come / smoking down the track.»
Selve refrenget benytter bibelske motiver: «I and I / one said to the other / no man sees my face and lives.»Sangens skjønneste og mest bekjennende øyeblikk kommer med Dylans selvkarakteristikk: «I make shoes for anyone / even you / but I still go barefoot.»
«Don't Fall Apart On Me» er en aldeles vidunderlig kommersiell ballade, dampende av stemning, drukken på vin, og Dylan skjærer inn i refrenget som en parodi på en italiensk smørsanger, skjønt resultatet ingenlunde blir noen parodi, men det rene hekseri.
Teksten er rettet mot en pike, i ferd med å forlate sangens jeg, som trygler henne om å bli — skjønt de begge vet og erkjenner at det uoppnåelige, i hvert fall for øyeblikket, er uoppnåelig. Han er på sammenbruddets rand hver gang refrenget nås:
«Don't fall apart on me tonight/l just don't think that I could handle it.. .» Han lover henne intet, men kjærlighetserklæringene står desperat i kø: «l ain't no good at conversations, girl/so you might not know exactly how I feel/but if I could I'd bring you to the mountain top, girl/and build you a house made out of stainless steel/but it's like l'm stuck inside a painting that's a-hangin' in the Louvre/my throat starts to tickle, and my nose itches/but I know I can't move.»
Det ligger også en stemning av forsoning med fortiden her, bl.a. uttrykt i: «yesterday's gone but the past live on/ tomorrow's just one step beyond.» Og her er slående bilder som: «you were so fine Clark Gable would have fell at your feet / and laid his life on the line.»
Men sterkest av alt, ja, kanskje LP'ens sterkeste og mest betagende parti, er det som i løpet av fire linjer summerer opp Dylans skjebne som kunstner og erkjennende vesen:
«l wish that l'd been a doctor/maybe l'd saved some lives that'd been lost/maybe l'd have done some good in the world/instead of burning every bridge I crossed.»
Det var «Infidels» — eller «vantro» som dens megetsigende tittel ville lyde på norsk. Så vidt jeg kan skjønne en av Dylans beste LP'er noensinne. Den har en stemmebruk som er helt unik, en tekstmessig billedrikdom som tar pusten fra deg, og i hvert fall fem melodier som kysser øre og sjel.
LP'en gir ingen klare svar på hvorvidt de to siste årenes rykter har talt sant. Men det er egentlig bare en styrke.
En fotnote. Mark Knopfler har produsert. Men da jeg var i London i september med min «Infidels»-kassett i lommen, satt Knopfler også i byen med en helt annen versjon av LP'en. Tørrere, naknere — faktisk nærmere lydbildet «John Wesley Harding». Og det var en bekymret Knopfler, for han visste at Dylan hadde tatt med seg opptakene i studio igjen og gjort saker og ting.
Det er jo ironisk, der satt altså en norsk journalist med den ferdige LP'en i lommen, mens LP'ens produsent var bekymret og ikke engang hadde hørt den! Slikt kan bare skje når Bob Dylan er involvert!
(Det Nye, 8. november 1983)
Prøvetrykk av coveret.
Mark Knopfler-versjonen av “Infidels” er forbløffende.
Jeg nekter ikke for at jeg syntes det var moro å se Bob Dylan på førsteplass i VG — foran Paul McCartney endog. Så barnslig er det lov å være en gang iblant. Men det gledet meg også fordi det var fortjent; LP'en «Infidels» er så god.
Nå når jeg har levd med den i noen måneder, er det for øvrig lettere å skimte platens «tematiske skjelett». Egentlig sier han det han alltid har sagt, men på en ny, mer moden måte. Refrenget i Dylans produksjon er forbløffende enkelt: «Don't follow leaders» (første gang sagt i «Subterranean Homesick Blues», 1965). Og når Dylan sier «ledere», mener han først og fremst menneskelige ledere.
Du møter temaet igjen på «Infidels» — åndelige ledere, politiske ledere, mobben som leder; overført billedlig i presten på den ene siden (i «Man Of Peace» og «Joker Man») og fagforeningsledelsen på den andre (i «Union Sundown»), for eksempel. Ja, Dylan retter også noen formanende ord til dem som betrakter ham som en leder («I've made shoes for everyone...» og «it's like I'm stuck inside a painting...»). Veien til sannheten går gjennom deg selv, ikke gjennom andre. Det er den individuelle erkjennelsesvei han reklamerer for, og lederbehovet han advarer mot. I det øyeblikk mennesket legger ansvaret for seg selv i andre hender, har det tapt seg selv.
OK, nok om det. Grunnen til at jeg skriver dette stykket, er at jeg har fått tak i en kassett som inneholder en grytidlig versjon av «Infidels». Fremdeles med åtte låter, men uten «Union Sundown» og «License To Kill».
I deres sted finner vi «Blind Willie McTell» og «Ain't Goin' Back». Den første må være noe av det mest vidunderlige Dylan har laget på år og dag, en stemningslåt som langsomt akselereres og gradvis bygges opp og ut med tyngre bass, hårdere tromming, orgel, gitar og Dylans eget iltre munnspill. Teksten er en visjon av slavemarker, brennende plantasjer, gudfryktighet; alt sett gjennom fraværende øyne fra et vindu i St. James Hotel, der erindringen om Blind Willie McTells blues blir alle tings målestokk.
«Ain't Goin' Back» er dunkel, bluesy og lagt på en meget enkel vippende bassfigur (bom-pa, bom-pa); Dylan halvt snakker teksten, og stikker inn med noen knappe munnspillstrofer mellom hvert vers. Teksten inneholder hentydninger til Kristus, Gud, falske profeter og spekulasjonsreligion, men formet så infamt, nesten surrealistisk overraskende at teknikken lukter «Blonde On Blonde» / «Highway 61».
Det var de nye. «Man Of Peace» og «Neighborhood Bully» fremtrer som vi kjenner dem, men noe røffere i selve miksen med én litt annen instrumentbalanse. De fire siste er alle alternative opptak, ikke så veldig forandret i arrangementet — selv om ekkoet og trengselen er mindre, og orgelet lenger fremme. Den virkelige forandringen er selve tekstene — og Dylans betoning.
Han går flatt inn i «Don't Fall Apart On Me Tonight», og gjør refrengene til en regelrett selvparodi. «St. James Street» blir her «Napoleon Street», og «I can't take you there» blir «I'm not gonna take you there».
«I And I» er ganske lik den offisielle versjonen, men uten lydeffektene mellom versene og med voldsomt ekko på gitarintroet. Bare én liten tekstjustering:
«They're waiting for spring to come / or for something to crack.»
«Sweetheart Like You» er heller ikke meget forandret i lyd, men her har teksten en liten og en meget stor forandring.
De første strofene går nå: «Well, the pressure's down, the boss ain't here/He gone up North to that lighthouse beyond the bend/ They say that vanity got the best of him/he didn't trust no one in the end». De fire første strofene i verset som begynner «you know, news of you ...» (vers 4) går nå: «they say that opression is a cruel tudor/and injustice is a nurse/you can put your hand in the hand of the man with the nose that can't smell/but you put your confidence in him, and that's worse» (her har Dylan nesten ikke pust igjen!), som i originalen («snap out of it …»).
Men det store sjokket er «Joker Man». En ting er at Dylan her synger nølende og litt usikkert, som om han ikke helt vet hvordan han skal angripe sangen. Men viktigere er teksten.
Bortsett fra første vers (som er identisk) og refrengene, er samtlige vers forandret (noen av dem har bare et par av de originale linjene). Bildene her har ikke den samme klassiske sprengkraften og skjønnheten, og den helhetlige stemningen er et mye klarere og mer beskt angrep på den «you» Dylan henvender seg til.
Eksempler på forandring: Vers 4 (etter «... are your only teachers» kommer): «No crystal ball do you need on your shelf/MicheIangeIo himself could've carved out your features/so drunk, standing in the middle of the street/directing traffic with a small dog at your feet». Det eneste som er igjen av den utgitte versjonens skjønne bilde er hunden!
I vers 5 går de to første strofene nå slik: «Well the preacherman talking 'bout the deaf and the dumb/and a world to come that's already predetermined …»
Og det siste versets «Take the motherless children off the street/and place them at the feet of a harlot» går her: «take a woman that could have been Joan of Arc/and turn her into a harlot.»
Kassetten kaster et interessant lys over Dylans metoder som tekstforfatter. Han kan ta en stor bit rett ut av sammenhengen, og erstatte den med noe som overhodet ikke gir samme mening, og likevel beholde rammen rundt uforandret.
Det gir jo en stakkar som elsker å tolke en skikkelig en på tygga, samtidig som man kjenner William Burroughs kalde pust i nakken. Men det gir også et bilde av en dikter med et genialt blikk for helheten, det ferdige bilde, og den endelige effekt fremfor de enkelte detaljer. Dessuten en ualminnelig språksikkerhet og manipuleringsevne.
Du blir ikke mindre imponert av å kikke Dylan i kortene. Men det er like fullt forstemmende å oppdage at en låt som «Blind Willie McTell» havner i arkivet.
(Det Nye, 3. januar 1984)
Det kom mye rart fra kontaktnettet før i tiden, både innenfor og utenfor musikkbransjen. Versjonen av “Blind Willie McTell” fikk Marius Müller til å grine da drosjesjåføren lot seg overtale til å sette på kassetten min en natt i 1984. Marius ville spille inn låten selv, men turte ikke da den jo egentlig ikke eksisterte.
Årets nyutgivelser
Bob Dylan: Planet Waves (CBS) ★★★★★★
Årets nyutgivelser er et faktum. Jeg tør påstå at mange har ventet på dem — de to album Bob Dylan ga David Geffens Asylum Records i 1973, da han for en kort stund var løst fra CBS. Platene bærer navnene «Planet Waves» og «Before The Flood». Førstnevnte Dylans første reelle studio-LP siden «New Morning» i 1970. Sistnevnte en fire siders souvenir fra Bob Dylan & The Bands USA-turné i ’73. Dylan foreligger omsider komplett — på CBS.
Publisert i Det Nye 3. august 1982
Dette var det planlagte coveret CBS ville bruke da de sikret seg rettighetene til “Planet Waves”. Det kom så langt som til prøvetrykk, før de kansellerte, og heller gikk for det opprinnelige omslaget fra 1974.
«Planet Waves» er en underlig skrue. Den fikk stormende mottagelse da den kom ut. Men falmet siden, og havnet i skyggen av de etterfølgende «Blood On The Tracks» og «Desire». Mange kritikere har i dag avskrevet platen. Jeg tror ikke det er særlig lurt. Slik jeg ser den, er «Planet Waves» Dylans glemte klassiker. Man lar seg lett narre av LP’ens dempete, sakte atmosfære. Tilsynelatende mangler Dylans guddommelige pendelsving mellom ekstremene — det brennende, nesten fanatiske følelsesliv er liksom erstattet (eller dekket til) med en tykk, glinsende isflate. Men nettopp heri ligger LP’ens magi. Ekstremene er her, men de har en annen kvalitet.
La oss si det slik: I motsetning til de fleste av Dylans produksjoner er ikke «Planet Waves» en urban LP. Den hører skogen til. Fjellene. Det fortidige. Man tenker på en annen måte når man trer inn i disse omgivelsene. Visjonene får en mer dempet, men minst like forlokkende karakter. De første strofene i «Never Say Goodbye» gir et fortettet bilde av platens stemning: «Twilight on the frozen lake/a north wind about to break/old footprints in the snow/silence down below.» Se hvor økonomisk Dylan her fører pennen, kjenn hvordan dette bildet fremtrer i din bevissthet, hvordan det dirrer av liv … og mystikk. Et dikter-geni åpenbarer seg i disse linjer.
«Planet Waves» er altså en dempet, kontemplativ Dylan. En mann som ser tilbake (helt til hine dager i Hibbing), en mann som måler sitt liv og ikke helt vet hvor vekten heller, en mann som ser ned på sine egne never. Og gjennom snedekte toner aner vi at her er sterke krefter i virksomhet. Aldri har Dylan besunget kjærligheten mer sønderslitende fortvilet, aldri har han mer oppriktig forsøkt å bille seg inn at lykken forefinnes i et stjålet sekund i en tømmerkoie ved den kanadiske grense. Sangene svinger fra de korte sekunders lykke «On A Night Like This» og «You Angel You» til grumset fortvilelse («Dirge» og «Wedding Song» — sistnevnte en av Dylans mest bekjennende og magnetiske viser). Det er også en plate som signalisere et oppbrudd, et smertelig brudd med de verdier Dylan i flere år hadde forsøkt (til tider desperat) å tro på. Inngangen var «New Morning». Utgangen var «Planet Waves». Platene står godt rygg mot rygg.
Som man ser er der sving på pendelen også i «Planet Waves». Men man må få sangene inn under huden for å oppdage det. Tekstene raser ikke mot deg som var de det siste Dylan skulle skrive. De fleste virker klarere, mer nøkterne i billedbruken enn vi er vant til. Dylans stemme og musikken bidrar selvfølgelig i rikt monn til å tone stemningen ned. Dylan sleper ordene etter seg, av og til får de en dovn, røykaktig kvalitet — andre ganger smaker de av hardt, tørt tre. Og musikken legger seg rundt, kjølig og frisk som fjelluft, varm og knitrende som et peisbål, tung og hemmelighetsfull som snedekte graner. Særlig Robbie Robertsons tørre, kneppende gitar matcher Dylans stemme godt, den formidler brannen, fortvilelsen som stemmen «underslår» (hør igjen «Never Say Goodbye»). I det hele tatt er det innendørsmusikk fra en nedsnødd vinter, dette. En vinter av minner, nederlag, savn og håp. Det er virkelig kuldegrader utenfor. Men kaffekjelen står på. Det dagligdagse evner ennå for et øyeblikk å lyse opp tilværelsen. For et øyeblikk. For fremtiden kaller, ubønnhørlig, tvers igjennom den svimlende kulde. «Planet Waves» fanger Dylan midt i dette vekselspill mellom kjærlighet til et konkret menneske og kjærlighet til ånd. Det har vært slik med ham, at når hans søken i det evige ikke vinner fram; når tro erstattes med tvil og siden resignasjon, da søker han til det nære, det enkle … menigmanns lykke: familielivet. På «New Morning» forsøker han å overbevise seg selv om at det virkelig er livets mening — «to have a bunch of kids/who call me pa/that must be what it’s all about». Siste strofe betoner han meget sterkt med en slags fortvilet vilje, han vil tro det, skjønt han gjør det ikke. På «Planet Waves» har rastløsheten meldt seg. Dylan befinner seg ennå i det nære, men hans tanker er på vei ut i det evige, det kosmiske. Oppbruddet ligger som en latent uro i platens atmosfære. Dylan har til dags dato ikke evnet å kombinere kreativitet med erkjennelse — det er muligens det kunstneriske kors hans skjebne har gitt ham å bære. «Planet Waves» er en skatt. Så nær seg og sitt har Dylan aldri sluppet publikum — verken før eller siden.
Bob Dylan / The Band: Before The Flood (CBS) ★★★
«Before The Flood» er hentet fra 1973-turneen. Den gang Dylans første siden 1966. Selv har jeg aldri klart å bli helt fortrolig med albumet. Dylan går usedvanlig hardt til verks, låter man kjenner og ærer, fremtrer i en temmelig sandblåst, brutal fasong. Dylan tar seg ikke tid til å betone og leke med fraseringene, slik man er vant til. I stedet blir det gnissende rett-på, ordene bjeffes og gaules som avsindig mens The Band gjør sitt beste for å henge på.
Alt låter som trusler her … og jeg skjønner ikke at publikum klapper så gledesstrålende. Det virker jo nesten som om han kjølhaler dem om og om igjen. «Before The Flood» er en krigersk Bob Dylan med dårlig tid, som ville han en gang for alle gjøre seg ferdig med fortiden. Det gjorde han eventuelt langt mer vellykket med «At The Budokan» fem år senere.
Men, men. Jeg setter pris på at platen er å få, dens plass i Dylans utviklingshistorie er selvsagt. Her styrter han ut av «Planet Waves»-cabin … på vei mot fremtiden. Hvem ville ikke løpt fort gjennom et kuldedirrende snekav!
Foto: Det Nyes arkiv/Asylum