Del 6 - Dylan er konge!
1985-1995
Bob Dylan: “Empire Burlesque” (CBS) ******
For noen få år siden var Dylan lett å hate. Jeg mener, «Saved» formelig skriker etter rasende 68’ere. Med «Shot Of Love» (riktignok ignorert av kritikerne) og «Infidels» ble han endelig såpass tvetydig at 68’erne kunne puste lettere. Så hadde ikke guruen sporet av likevel. Og nå «Empire Burlesque». Time (magasinet) ga den en helsides storskryt: Dylans beste siden «Blood On The Tracks». Aftenposten var gråten nær.
Faktisk var det vel bare Terje Mosnes – mannen som i protest tok Nesoddferja hjem da Dylan spilte i Drammenshallen 1981 – som ikke bet på kroken. Med pipende høreapparat ga han til beste et rabulistisk raserianfall over en hel side i Dagbladet. Det var liksom ikke måte på. Dylans dårligste LP. Blottet for spenning. Banal. Musikere som aldri finner hverandre. Sangerinner som synger stygt. Ulldott-argumentasjon. Buffalo Mosnes formelig svulmet av patos bak sin skrivemaskin. Den samme Mosnes som med blank isse og fremskutt skjeggparti lot seg mysende henføre av Halvdan Sivertsens tennerskjærende, bløtaktige banaliteter i «Sammen for Livet» (Forente norske artister for Afrika). Knappe to uker senere stener han Dylans «Emotionally Yours» – denne skjønne kjærlighetsballaden; Mosnes’ ører fanger kun opp banaliteter og klisjeer (lurer på hvordan han i sin tid mottok «I’ll Be Your Baby Tonight»). Hvilket viser hvor langt den forutinntatte kan drive det. Et hjerte av lær. En steins humoristiske sans. Det er hva Mosnes makter å oppdrive i sitt møte med «Empire Burlesque».
Vel, vel. Dylans nye LP er som alle hans foregående. Dels en sjelgranskende og ganske privat dialog med selvet. Dels en dialog med det som til enhver tid er (og var) hans publikum. Dels en retrospektiv reise gjennom det som er og var myten Bob Dylan. Stinn av paradokser. Stinn av fraser som duger vel så meget i løsrevet form. Hele tiden veksler temperaturen. Dylan kan være besk og bitter for i neste øyeblikk å skyte ut i Chaplinsk humor. Og så har vi balladene, hjerteropene, disse svulmende utgytninger fra en sjel i drift. Kanskje Dylans sterkeste kort de siste årene. Og ruvende til stede også på «Empire Burlesque». Som i den svaiende, hymneliknende «I’ll Remember You» – der betagende skjønnhet drypper av hvert smertens ord. Som i «Emotionally Yours» – en låt Dylan kunne vunnet Melodi Grand Prix med, akkurat så sentimentalt (over)arrangert er den, men han makter så vidt å holde balansen takket være en betoning og frasering (særlig i siste refreng) som blander selvironi med ekte følelse.
Det er litt av et beite musikere Dylan drar med seg denne gangen. Shakespeare & Dunbars solide, bevegelige bass/tromme-kombinasjoner. Jim Keltners ned til beinet effektivitet. Mick Taylors skrapende gitar. Ron Wood. Al Kooper. De kraftfulle kvinnerøstene – særlig Madelyn Quebec som ofte slipper til i en slags «skygge-duett» med Dylan. En haug musikere. Men hele tiden rokkerer Dylan så hver låt får en ny besetning og en litt annen «sound». Den siste hånd på verket la trollmannen Arthur Baker. Hans «remix» ga for eksempel «When The Night Comes Falling From The Sky» en hyperfarlig, suggererende disco-snert som står perfekt til den sønderrivende, apokalyptiske teksten. Akkurat den låten fremstår som en slags oppdatert kombinasjon av «All Along The Watchtower» (hør særlig introet) og «A Hard Rain»: Dylan kommer hylende gjennom regnet mens himmelen faller og symbolene raser deg om ørene til den øredøvende klang av frihetens klokker. Og verst av alt. Låten kan meget vel bli en diskotek-slager!
En slager bør også ligge i åpningskuttet «Tight Connection To My Heart», en av de tetteste, mest kommersielle soul-rock låter jeg har hørt – fra den sugende, trippende rytmen til det hete jentekoret, til Dylans frasering (som minner sterkt om «Don’t Fall Apart On Me Tonight»).
Det er blitt skrevet at LP’en byr på en mer rockete Dylan enn på lenge. Og det stemmer. Selv de rolige øyeblikkene har en hard, taggete egg. Samtidig er variasjonen på platen veldig stor. Jeg har nevnt Grand Prix (Dylans vading gjennom strykere og sausete melodiganger i «Emotionally Yours»). Jeg har nevnt disco. Jeg har nevnt hymner. Jeg kan fortsette med rå, kantete blues-funderte rockelåter som «Clean Cut Kid» og «Trust Yourself» og «Seeing The Real You At Last». Og jeg kan tillegge den truende, dystre «Something’s Burning, Baby». For ikke å snakke om LP’ens siste kutt: «Dark Eyes» – kun Dylans gitar og munnspill. Men ikke som i 1963–64. Denne gang klimprer han akkordene slik trubadurene behandlet sin lutt i middelalderen, mens stemmen er knirkende og sorgtung og teksten overladet av symbolikk.
Jeg gir ingen oppsummering av Dylans tekster – selv om det kunne vært fristende. Det er lett nok å finne strofer som hentyder både til hans religiøse/åndelige strabaser («never could learn to drink that blood/And call it wine» – huff! nå begynner jeg!) og hans forhold til myten Dylan og hans publikum. Meget av det formulert såpass tvetydig at det også får gyldighet innen relasjonen mann/kvinne – kjærlighet og begjær, hat og svik.
Jeg lar grenserytteren Bob Dylan få siste ord: I’m gonna get my coat./I feel the breath of a storm./There’s something I’ve got to do tonight./You go inside and stay warm.
(Det Nye, 9. juli 1985)
Tidløshetens mester
Bob Dylan: “Biograph” (CBS) ******
Dette er ingen «greatest hits». Til det er utelatelsene for mange. I og for seg greit nok. Det finnes allerede to utmerkede offisielle «greatest hits»-på markedet — én fra 1967 og en dobbel fra 1972.
Dette er heller ikke den etterlengtede samling uutgitt Dylan-stoff. Av de 53 sangene er kun ni ferske i den forstand at ingen har hørt dem med Dylan før — bortsett fra de mest innbitte fans som allerede lenge har hatt dem på bootlegs. Mens åtte er kjente sanger i alternative versjoner — hovedsakelig «live». I alt 17 «nye» innspillinger, altså.
«Biograph» er et forsøk på å være nettopp en lydbiografi. Ikke formet som en kronologisk tapning av høydepunkter fra Dylans karriere. Tvert imot. Låtene er stablet hulter til bulter — både stil- og tidsmessig. Tilsynelatende råder kaos. Ved første øyekast bryter fortid og nåtid mot hverandre i skjærende dissonans.
«Biograph» er intet venstrehåndsarbeid. Kikker og hører du nøyere etter, fanger du ideen. De ti platesidene formidler hver sin temperatur, hver sin farvekvalitet, hvert sitt tema. Hver av dem er en flik av kappen som innhyller det gåtefulle mennesket Bob Dylan. Ved å blande tiden på denne måten unngår man også den oppstykkethet som preger mange kritikeres og fans’ syn på Dylan. «Biograph» er formet under evighetens synsvinkel. 1966 og 1981 befinner seg i nøyaktig samme punkt.
I tillegg frembringer den uvante og uventede låtsammensetningen helt nye spenninger og kontrastvirkninger. Det gir låtene – både de eldste og de nye, en friskhet som man trodde var tapt eller ikke var der i det hele tatt. Heri ligger en av Dylans største styrker: tidløsheten i det han skaper. At «Masters Of War» ble unnfanget i 1963, er for eksempel fullstendig irrelevant så lenge som den sinte, utlevde stemmen og det krasse gitarspillet flenger inn i 1986 med en gyldighet som gjør deg nummen.
Låtenes plassering er ikke tilfeldig. Men de følger heller ingen nøye utstudert plan. Jeg tror det er snakk om en instinktiv utvelgelse, basert først og fremst på assosiasjoner. Om man kaster blikket nedover programmet – side for side – blir tema-stikkordene noe sånt som kjærlighet & harmoni, sint samfunnskritikk, dommedag, hykleri, naturmystikk og panteisme, surrealistiske ordstrømmer av tap og hevn, drømmer, barneregler og fyll, oppløst kjærlighet og svimlende savn, ensomhet i mytene, ensomhet i mystikken, kjærlighet som maktkamp og eiendom, ånd og erkjennelse, kamp og kontemplasjon, forløsning og velsignelse i bibelsk skumring. Alt dette. Og likevel så vagt og uløst som du kunne ønske. Eller frykte. Er du på jakt etter noe så trivielt og endimensjonalt som personen Bob Dylan, roter Biograph deg bare inn i nok en blindgate. Hvilket du for så vidt har godt av, for da har du misforstått hva kunst er. Da er du som hunden, du ser på fingeren når man peker på månen.
Dylan bedyrer at han ikke har hatt noe med Biographs låtutvalg å gjøre. Han lyver selvfølgelig. Dylan har total kontroll over hva CBS utgir av hans stoff. Og når det gjelder «Biograph» har han flere fingre med i spillet enn noen kunne vente. Boksen inneholder ikke bare fem LP-plater, men også to hefter. Det ene går gjennom de 53 låtene, kutt for kutt, med kommentarer fra Dylan selv. Det andre inneholder en lengre biografisk artikkel (ikke feilfri når det gjelder de faktuelle opplysningene som årstall og listeplasseringer, «Like A Rolling Stone» nådde f.eks. aldri 1. plass, selv om artikkelforfatteren påstår det) som avsluttes med Dylans egne funderinger rundt nåtid og fortid, tidsånd og musikk; et helt ferskt og overraskende åpenhjertig intervju gjort ene og alene for «Biograph».
Så samlingen er Dylans verk. Ønsker vi et bilde av alt Dylan skapte i årene 1962–1981, så er «Biograph» Dylans svar. Et spennende svar. Fullt av overraskelser og nye dimensjoner. I konstant bevegelse gjennom dette forheksede speilbildet av virkeligheten som er Bob Dylans sanger. «Biograph» gir deg muligheten til å oppleve Dylan på nytt. Slik låtene kommer, blir dette et helt ferskt album, like selvstendig og hvilende i seg selv som noen av Dylans enkeltstående plater. Lytt, og du opplever at f.eks. «Señor» betyr noe annet her enn på «Street Legal» fordi omgivelsene er forandret. Og slik kan du fortsette. Mens timene går og platene snurrer.
Hva er «nytt»?
At «Biograph» i tid slutter med Shot Of Love’s sessions, forklarer hvorfor «Blind Willie McTell» dessverre ikke er inkludert. Men jeg kan jo nevne hva vi får av «nytt» stoff:
Baby I'm In The Mood For You (1962), I'll Keep It With Mine (1965), Percy's Song (1963) (både denne og den foregående ble i sin tid innspilt av Fairport Convention), Jet Pilot (1965) (en kort rå-versjon av det som skulle bli Tombstone Blues), Lay Down Your Weary Tune (1963) (en vakker akustisk vise gjennomstrømmende av ærbødig kjærlighet til naturen – denne ble i sin tid spilt inn av bl.a. The Byrds og McGuinness Flint), Abandoned Love (1975) (fra Desire’s sessions og ikke den langt bedre og mer intense soloversjonen fra klubben The Other End), Up To Me (fra Blood On The Tracks sessions i 1974, Roger McGuinn spilte den inn senere), Wanna Be Your Lover (1965) (en hardtsparkende rocker – ikke uten glimt i øyet, og et smått blikk mot Beatles’ «I Wanna Be Your Man»).
Og sist, men formidabelt størst, den uimotståelige Caribbean Wind (1981) som Dylan utelot fra Shot Of Love fordi han hadde fire forskjellige tekster og ikke klarte å bestemme seg for hvilken han skulle bruke! Tekst-landskapet så sterkt og skiftende som noe han har gjort, lagt på en forførende melodilinje, og et elektrisk slentrende komp som drar og drar.
I tillegg altså åtte alternative versjoner av kjente sanger: Mighty Quinn (The Eskimo Quinn) (originalversjonen fra 1967 og ikke den to år eldre og mer kjente konsertversjonen fra Isle Of Wight – denne var en kjempehit for Manfred Mann i 1968). Fra 1966-turneen i England: I Don't Believe You, Visions Of Johanna & It's All Over Now, Baby Blue (ingen av dem fra Royal Albert Hall, hvilket må bety at Dylan/CBS planlegger en utgivelse av denne legendariske konserten!) You're A Big Girl Now (1974 – originalversjonen av én av de seks låtene Dylan var misfornøyd med da «Blood On The Tracks» skulle utgis, og som han derfor spilte inn om igjen). Fra Rolling Thunder/Renaldo & Clara 1975: Isis (denne versjonen ble utgitt første gang i fjor som B-side på singlen «Jokerman»), Romance In Durango. Videre en «live»-versjon av Heart Of Mine (1981) og en enkel akustisk demo av Forever Young (1973).
Dessuten har man fått med single-låtene Mixed Up Confusion (1962 – Dylans første rock’n’roll-opptak), The Groom’s Still Waiting At The Altar (B-side på den amerikanske utgaven av «Heart Of Mine», 1981 – en formidabel rocker!), Can You Please Crawl Out Your Window? (1965) og Positively 4th Street (1965).
De 53 låtene legger ikke tyngden på noe bestemt sted i Dylans karriere. Man har plukket ganske likt fra hver LP, tid eller session – om ikke alltid kutt, så i hvert fall komposisjoner fra det aktuelle tidspunktet. En del kjent stoff er utelatt, men sjelden på bekostning av svakere låter (et av de få unntakene er «You Angel You» – dessuten er mange av de utelatte kuttene allerede å få både på live-LP’er og/eller greatest hits).
Etterord
Men det er jo litt trist at man ikke i hvert fall inkluderte alt det vanskelig tilgjengelige, allerede utgitte stoffet. Jeg tenker på single-kuttene Corrina Corrina (1962 – ikke LP-versjonen), Just Like Tom Thumb’s Blues (1966 – «live» fra England), If You Gotta Go, Go Now (hollandsk single i 1967, innspilt tre år tidligere), Watching The River Flow (1971), Spanish Is The Loving Tongue (1971 – ikke samme versjon som på «Dylan»), George Jackson (1972 – to forskjellige versjoner), Rita May (fra Desire’s sessions, utgitt i 1977), Trouble In Mind (fra «Slow Train’s» session, utgitt i 1979) og Let It Be Me (B-side på den europeiske «Heart Of Mine» singlen, utgitt 1981 – og det er ikke «Self Portrait»-versjonen!). Jeg kan også nevne Sign Language (fra Claptons «No Reason To Cry», 1976), tre kutt fra Woody Guthrie-konserten i 1968 og Bangla Desh-konsertkuttene fra 1971.
Av det uutgitte stoffet savner jeg She’s Your Lover Now (to versjoner fra 1965 og 1966), hele Royal Albert Hall-konserten fra 1966, I Shall Be Released (originalen fra 1967), Sign On The Cross (1967), I’m Not Here, I’m Gone (1967 – knallått), Mama You’ve Been On My Mind (1964), Rolling Thunder i massevis – for ikke å snakke om Blind Willie McTell, Angelina og en haug andre fra 80-årene.
Men som mannen selv sier: «Hvis jeg ville, kunne jeg lett utgitt en boks på ti LP’er med uutgitte låter.» Og Biograph har en historie å fortelle, den er ikke en pose drops for spesielt interesserte.
(Det Nye, 14. januar 1986)
Alle veier fører til Brownsville
Bob Dylan: “Knocked Out Loaded” (CBS) ****
I et intervju med Rolling Stone uttalte Dylan nylig at man aldri må gi så meget som 100%. Ikke til noen. Han snakket om musikken sin, det han har gjort og kommer til å gjøre. Spiller man så igjennom «Knocked Out Loaded», hører man Dylans uttalelse i praksis. Det er en LP som kniper igjen på godsakene, kanskje mer enn noen Dylan-LP tidligere. Du må vasse gjennom en hel side temmelig skjødesløs og rufsete Dylan, før solen flommer inn over Rocky Mountains — og 11 minutter lange «Brownsville Girl» tar deg med hinsides alle grenser for det tidløse. Det er som om mannen ønsker all oppmerksomhet rettet mot denne låten, de resterende syv er bare litt uforpliktende gøy å ta med seg på kjøpet.
Tekst: Yan Friis
Tegning: Bomann
Det skjødesløse først. Syv låter formet som en stampende omgang med musikalske røtter. Musikerne skifter fra låt til låt. Det er Dave Stewart, det er Ron Wood, Al Kooper, hele Tom Petty & The Heartbreakers, T. Bone Burnett. Den ene storhet avløst av den andre. Men uten at noen av dem egentlig tillates å plassere klomerket sitt i låtene.
Petty-samarbeidet var jo imøtesett med store forventninger. Det gikk på et vis i filmlåten «Band Of The Hand» (ikke inkludert på LP’n). Men «Got My Mind Made Up» er ingenting å hoppe i høyet for. En hektisk Bo Diddley-beat, twangy el-gitar, jamrende akustisk slide — bunnsolid komp, men egentlig ikke mye til fremdrift. Det var faktisk mer sprut i «Solid Rock» (fra «Saved»).
Både «Maybe Someday» og «Driftin’ Too Far From Shore» (de eneste låtene Dylan har skrevet alene her) blir bare stående på stedet hvil og dunke, mens mannen ramser tekst og jentekoret durer. Begge låtene renner ut i sanden. Men den siste bærer så vidt i kraft av tekstens truende vekkelsesstrofer — som bl.a. inneholder den spotske selvkarakteristikken I was too hard to handle / not sentimental enough.
Bånn i bøtta når Dylan i selskap med Kris Kristoffersons «They Killed Him», en klagende og banal sang om at det gode møtes med det onde — representert ved Kristus, Gandhi og Luther King Jr. Om ikke teksten er banal nok i seg selv (dette temaet dekket Åge Aleksandersen betydelig bedre med «Va’ det du Jesus»), så sørger Dylan definitivt for å kjøre sangen over i det parodiske ved å slippe til et oversøtt barnekor midtveis!
Over på den bedre siden av middels ligger «You Wanna Ramble». En rock-a-billy lookalike med smell i skarptrommen og et skikkelig støt i T. Bone Burnetts gitar. Her rocker Dylan mindre anstrengt enn på lenge. Og den ruller. Brukbar er også Dylans versjon av «Precious Memories» (også innspilt av bl.a. Willie Nelson). En gospel svøpt i karibisk reggae-drakt. Litt tafatt komp, og beklemmende uttrykksløst sunget av Dylan. Men her oppdager du for alvor at Dylan har komponert rockens beste og mest sjelfulle jentekor. Jentene formelig løfter sangen ut av det trivielle. Og jeg får vann i munnen ved tanke på hva Ry Cooder kunne gjort med kompet.
«Under Your Spell» ble innspilt i London med Eurythmics minus Annie Lennox, men pluss Dylans jentekor. Resultatet ligger egentlig nærmere Dire Straits enn Eurythmics. En ruslende, trist ballade — merkelig livstrett sunget, nesten sutrete. Komponert av Dylan og Carole Bayer Sager. Teksten inneholder enkelte fine linjer. I was knocked out and loaded / in the naked night / when my last dreams exploded / I noticed your light, baby / oh, what a story I could tell. Og så noen ord som like gjerne kunne vært myntet på Dylans mange kritikere og eks-tilhengere: but I will be back / I will survive / you’ll never get rid of me / as long as you’re alive, baby / can’t you tell. Låten stopper uten egentlig å ha tatt skikkelig form.
Så langt er LP’n som helhet distraherende tam. Det er greit å være skjødesløs, men da bør det slå mer gnister enn her. Låtene virker uferdige, og skjønt Dylan flørter med sine røtter, stamper det mer enn det ruller. Da var «Shot Of Love» betydelig bedre (de to platene har ganske identisk «sound»). Gad vite hva slags klasse det er over de mange låtene Dylan utelot fra «Knocked Out Loaded». Og hvorfor slipper han aldri «Blind Willie McTell» fri? Det må ligge en mening bak. Kanskje er det disse 100% jeg nevnte innledningsvis. Mannen vil simpelthen ikke lage plater som er av en annen verden tvers igjennom. På «Knocked Out Loaded» nøyer han seg med én låt: «Brownsville Girl».
«Brownsville Girl» er de 11 beste minuttene Dylan har skapt i nyere tid. Teksten et teamwork med skuespiller/forfatter Sam Shepard (mannen bak «Paris, Texas»). Musikken majestetisk og sørgmodig duvende. På det klassiske Dylan-arrangement av akustiske & elektriske gitarer, trommer & bass, keyboards, saksofon, jentekor — og i refrenget et gjallende tilslag av meksikanske trompeter. Akkordene faller gyllent og perfekt enkelt i hverandre. Mens Dylan halvt snakker halvt synger versene — dovent, men briljant fraseringssikkert — for å drukne i det eksplosive gospel-koret som drar refrengene nærmere og nærmere stjernen for hver runde. Legg for øvrig spesielt merke til hvor aktivt Dylan bruker koret i denne låten. I de to første versene ligger det bare integrert i kompet, men i tredje og fjerde vers oppstår det en meget effektiv og særdeles humoristisk dialog mellom Dylan og jentene som liksom underminerer fortellingens gravalvor.
Det er historien om en mann i vill flukt fra og på vill jakt etter fortiden — representert ved en gudelignende kvinneskikkelse som svek ham og som han svek. Tempoet og sprogdrakten tett opp til Jack Kerouac og hans «On The Road», samtidig som scenene er så filmatisk beskrevet at du formelig hører kameraet rulle. Scener fra en gammel Gregory Peck-western («The Gunfighter», 1950) kaster lange skygger inn i handlingen. Og på det viset beveger historien seg på tre forskjellige plan: de bitre erindringer fra fortiden, nåtidens feberaktige ferd gjennom ørkenen, og bruddstykker fra Gregory Pecks dødskamp i filmens sluttscene.
Det er en historie om svik og savn, om tårnhøye lengsler og splintrede illusjoner, alt formet som en besatt biltur (we’re goin’ all the way / till the wheels fall off / and burn) gjennom det historiske Amerika, San Antonio & Alamo, Panhandle & Amarillo, helt ned i Mexico og tilbake igjen så støvet gyver og solen brenner, mens hjertet brister og revolverskudd braker. Ut og inn av fortid og nåtid, iblandet scenen fra denne western-filmen, til slutt blir det vanskelig å skille den ene historien fra den andre, alt ruller i hverandre som en sjelelig brann mens gospeljentene feier gjennom høyttalerne så blodet koker og ryggraden iser.
Hvem er Brownsville-jenta? Allerede her fører Dylan oss nøye på villspor. Det er snakk om minst to jenter i sangen, én som forlot ham og som han svek og som har ham fullstendig i kne av savn (the memory of you keeps calling out to me / like a rolling train), og én som han har med seg i fortellingens nåtid: well, we’re driving this car / and the sun is coming up over the Rockys / now I know she ain’t you, but she’s here and she’s got that dark rhythm in her soul / but I threw you over the edge and ain’t in the mood anymore to remember the times when I was your only man / but she don’t want to remind me / she knows this car would go right out of control.
Det er utgangspunktet for denne odyssé gjennom Texas og New Mexico. En tur som fører hovedpersonen innom to strandede sjeler, Ruby med sitt røde hår bundet bakover, og sine lengsler mot fortiden og vekk fra «the land of the living dead», og mannen hennes, Henry Porter som aldri dukker opp (the only thing we knew for sure about Henry Porter / is that his name wasn’t Henry Porter), nok en variant over Dylans egen myte. Hovedpersonen kommer ikke noe særlig lenger enn Ruby, for i slutten av fortellingen finner vi ham stående alene i regnet i en kino-kø for å se Gregory Pecks siste film (he’s got a new one out now / I don’t even know what it’s about / but I’ll see him in anything / so I stand in line).
Et av erindringsbildene fra fortiden viser hovedpersonen i fullt firsprang rett inn i den arketypiske westernfilm med mobben etter seg, hengt ut som a man with no alibi (igjen en ypperlig linje), men reddet av sin mystiske gudelignende kvinne som lyver dommer & jury rett opp i ansiktet mens hun feller real tears.
Sluttverset byr på flere ladete tilrop fra jentekoret som unektelig gir teksten et større glimt i øyet enn den har på papiret. Dylan synger blant annet I don’t care / they can talk about me plenty when I’m gone.Oh yeah? repliserer koret.
Å blande personen Dylan for dypt inn i denne historien er selvfølgelig både søkt og fristende. Men han drysser helt bevisst inn biter av sin egen myte. Og jeg tør ikke banne på det, men jenta som er avbildet på innerposen ligner mistenkelig på evig tilbakevendende Sarah. Leker han med oss? Sikkert. Og like leken er hans avsluttende moralen-i-historien. You always said / people don’t do what they believe in / they just do what’s most convenient / then they repent. Det står jo fint alene. Men Dylan har et tillegg: and I always said / hang on to me, baby / and let’s hope the roof stays on. Før han avrunder sangen som han begynte den, med Gregory Peck — nå tilført en erkjennelse som smaker stål, blod og tårer der all naivisme, alle illusjoner må vike for et brutalt verdensbilde og en virkelighet som erstatter gåtene og drømmene med forrevne, sorte hull:
there was a movie I seen one time / I think I sat through it twice / I don’t wanna remember who I was or where I was bound / all I remember about it was it starred Gregory Peck / he wore a gun and he was shot in the back / seems like a long time ago / long before the stars were torn down.
Og jentekoret velter inn så brusende fulltonet vakkert at det føles som et hellig øyeblikk. Hvilket det også er. For denne låten favner alt du kan ønske av stor kunst. Det er sagaen om mennesket på livsveien, i kamp med seg selv og sine idealer, svikende og sveket, elskende og elsket, rullende vei ned og vei opp på jakt etter seg selv og skjønnheten — med dødens pust i nakken. Det er en sang om å leve. Om å brenne. Og om å feile. Grunntonen svakt resignert, men ikke håpløs. For det ligger en visshet vevet inn mellom ordene og tonene her, en visshet som gir viljen til tro. Bare ikke det skjer som de to siste Kafka-lignende strofene på LP’ns siste kutt, «Under Your Spell» frykter: pray that I don’t die of thirst, baby / two feet from the well.
«Brownsville Girl» er unik. En klassikernes klassiker. Elementene i den er gjenkjennelige nok. Sanger som «Tight Connections», «I And I» og «Isis» (den fortellende sangteknikken), «Joey» (lyden av refrenget), «Knockin On Heaven’s Door» (den perfekte akkord-sammensetningen). Likevel er den så meget mer enn disse, så meget mer fullmoden og realisert. For hver gang du hører den, hører du mer. I øyeblikket føles det som om alle veier pekte nettopp hit.
Og dermed blir spørsmålet, hva gir jeg denne LP’n? Som nevnt er de resterende syv kuttene klart under pari. Samtidig står altså denne ene tindrende låten som Dylans kanskje aller mektigste og viktigste sang i nyere tid. «Brownsville Girl» gjør LP’n til en absolutt. Så følg den, ikke stjernene — de er likevel revet ned.
(Det Nye, 12. august 1986)
Apokalyptisk gospel
Bob Dylan & The Heartbreakers:
Band Of The Hand (MCA) ****(*)
En apokalyptisk gospel-blues; Dylan ramser opp den truende teksten med gretten mine, mens jentekoret drar refrenget alene. Bunnsolid komp fra Tom Pettys Heartbreakers, lynende munnspill og rå, slingrete gitarer. Minner litt om «The Groom’s Still Waiting At The Altar», men mer avslappet og ikke så sterk. Den er ikke fra «Knocked Out Loaded» (skjønt LP’n ville tjent på å få den med), men fra en film.
(Det Nye 29. august 1986)
Skandaløst
Blonde On Blonde (1966) (CBS) **
Desire (1976) (CBS) ******
Blonde On Blonde (1966) blir av mange betraktet som både Dylans og rockens ypperste øyeblikk. Dessuten var det popmusikkens første dobbelt-album (i skarp konkurranse med Frank Zappas «Freak Out!»). CD-lyden har ikke akkurat ødelagt gleden ved mesterverket. Ved første ørekast. Gledelig lite sus, masse luft rundt instrumentene. Selv om stereomiksen er typisk for den tiden, relativt delt lydbilde med trommer og bass i én kanal, men vokalen heldigvis i midten. Men så begynte jeg å lure. Enkelte steder virker miksen helt merkelig. Gitarer fades brått ut, en bakgrunnsdetalj blir plutselig iltert fremtredende. Og så kom sjokket. Albumets nydelige 11-minutters epos, «Sad Eyed Lady Of The Lowlands», fades ut nesten ett minutt for tidlig, og hele balansen i instrumentalavslutningen forrykkes. Nærmere granskning viser at enda flere låter er «kappet». Har CBS gjort det for å få plass til hele greia på én CD? Muligens er det unnskyldningen, men det finnes CD’er på markedet som har lenger spilletid enn den komplette «Blonde On Blonde». Det CBS har gjort med «Blonde On Blonde» er kriminelt. En skandale.
Desire (1976) (CBS) derimot, er en gledelig opplevelse på CD. LP’n var såpass langspilt, godt over 50 minutter, at lydkvaliteten ble slett, og platen var meget ømfintlig overfor slitasje. På CD er ikke dette noe problem. Plutselig er det rund, tung bass her. De skeive, klaprende trommene får det garasje-«sound»s platen er ute etter. Og hvilken lyrisk opplevelse det er å høre trekkspillet sildre frem i høyre kanal i starten av «Joey»! OK, det suser. Men «Desire» kan egentlig bare nytes maksimalt på CD.
(Det Nye 2. juni 1987)
Forferdelig
Bob Dylan, Fiona & Rupert Everett: “Hearts Of Fire” (CBS) (Soundtrack) *
En forferdelig plate fra en — så vidt meg bekjent — forferdelig film. Rupert skulle holdt seg til film-auditions. Fiona er bare nok en storkjeftet skjønnhet i en vegg av bombastisk lyd.
Og Dylan? Han gir fra seg to gretne komposisjoner — den ene sjarmløs ska-funk (?!?), den andre en skrotete rhythm & blues. Bare når han (fremdeles grettent) skrur seg inn i John Hiatts «The Usual» begynner det å slå gnister. Men den finnes allerede på single.
(Det Nye, 9. desember 1987)
Etterpåklok er verdens stønn
Bob Dylan: “Down In The Groove” (version 1) (forhåndskassett) **
Etterpåklok:
Det er ikke bare meg som er etterpåklok her, Dylan og CBS var det enda tidligere. Dette er “Down In The Groove” slik den egentlig skulle se ut i månedsskiftet januar/februar 1988. Men så fikk Dylan kalde føtter. Riktignok etter at den ble anmeldt i Det Nye. Kassetten fikk jeg av CBS på Økern. I juli trykket vi ny anmeldelse av den nye versjonen. Scroll ned, så ser du.
Anmeldelsen av forhåndskassetten:
Hva driver denne mannen med? Forsøker han å begå artistisk selvmord? «Down In The Groove» rendyrker den støyende salvelses-rhythm & blues’n (en slags karikatur av «Highway 61») som ble sådd på «Slow Train Coming», og som fikk «Knocked Out Loaded» til å kælve så fryktelig. Kompet hugger, gitarene er slarkete, korjentene gjaller, og Dylans stemme går skarp og hvinende tvers igjennom alt.
Det verste er faktisk stemmen hans. Nå låter den bare grinete. Ingen nyanser, ingen spennende betoning, ingen fraseringslek. Dette unike, følelsesladete instrumentet redusert til et irritasjonsmoment. Samtidig formidler ikke musikerne den sprudlende lek med rockens røtter som dette tydeligvis er ment å skulle være.
Sjekk tidenes mest gledesløse og minst sexy versjoner av «Let’s Stick Together» og «Got Love If You Want It»! «Down In The Groove» er 10 kortspilte låter (hvorav kun to! er signert Dylan). Som mannen sier i «Silvio»: I’ve seen better times / but who has not?
Dette er den første Dylan-LP’n uten ett eneste eksempel på Dylans magi.
(Det Nye, 2. februar 1988)
“Self Portrait” på vrangen
Bob Dylan: “Down In The Groove” (CBS) **(*)
Vi var litt tidlig ute med anmeldelsen av denne — 2. februar 1988 for å være nøyaktig. Og det var jo dumt. I mellomtiden fikk Dylan kalde føtter og utsatte utgivelsen. Ryktene fortalte at han enten kom til å skrinlegge LP’n, eller bytte ut en rekke av låtene med noe han hadde gjort sammen med Aztec Camera.
Det ble ingen av delene. Den nye «Down In The Groove» fjerner «The Usual» (som allerede var inkludert på Hearts Of Fire-soundtracket) og den usigelig slarkete «Got Love If You Want It». Men erstatningene har ingenting med Aztec Camera å gjøre. I stedet får vi «Had A Dream About You, Baby» med Eric Clapton og Ron Wood (til overs fra Hearts Of Fire) og «Death Is Not The End» med Robbie Shakespeare, Sly Dunbar og Mark Knopfler (til overs fra Infidels).
Fremdeles er altså «Down In The Groove» et usedvanlig kortspilt (til Dylan å være) og skjødesløst album. Mesteparten låter som om det ble innspilt i en garasje på ettermiddager. Det er en går-det-så-går-det-innstilling som får flisene til å fyke. Men uten musikalsk kjemi. Ingen av låtene hever seg over det middelmådige.
Marginale komposisjoner som «Silvio» og «Death Is Not The End» ville havnet i skyggen på en hvilken som helst annen Dylan-LP, men her er det faktisk dem som til en viss grad redder showet.
«Down In The Groove» er verken rock’n’roll eller gospel, men forsøker å være begge deler. Min teori er at Dylan er iherdig i gang med å avmytologisere seg selv. Som sådan fremstår «Down In The Groove» som “Self Portrait” (1970) på vrangen.
(Det Nye, 5. juli 1988)
Don’t Look Back
USA/England 1965. Regi: D.A. Pennebaker.
Med bl.a. Bob Dylan, Joan Baez, Donovan, Alan Price.
Spilletid: 1 time 36 minutter.
Distr.: Virgin Music Video.
Den beste rock’n’roll-turné-film i historien, laget under Dylans Englandsturné i 1965. Skutt i grov sort/hvitt med et skulderkamera, klippet med en kjapphet og en rytme som perfekt formidler kaoset bak fasaden. Regissøren Pennebakers bevisst uskolerte zoom går brutalt rett inn i situasjonene og svir verdigheten av tullebukkene og viktigper’ene som alltid skal ha et ord og en kjapp tusenlapp med i laget når stjernen er i by’n. Promotoren, journalistene, «vennene», byens VIP’er. Kameraføringen er beklemmende intim. Og hele veien står den unge, angstbitende, hyperaktive (og ganske slitne) 24-åringen Bob Dylan i sentrum.
Pennebaker formidler de beste bitene jeg har sett av Dylans legendariske pressekonferanser (spesielt møtet med Time Magazine). Dylans ustabile humor brettes ut i full bredde når han midt i et fylleparty vil vite hvem det var som kastet det ølglasset ut på gaten. Hans sans for ondsinnet ordkløveri fanges i scenen med den stakkars studenten som har bløffet seg ned i garderoben. Observante seere får også med seg det såre bruddet mellom Dylan og Joan Baez (hun vandrer nesten umerkelig ut av filmen og ut av forholdet).
De beste bitene foregår hovedsakelig i garderoben før konsertene; Dylans nerver i helspenn, folkene rundt på tå hev — med salig drukne Alan Price som gledesspredende katalysator. Filmen (som er en ekte dokumentarfilm) er full av humor og galskap; og den er et usedvanlig verdifullt dokument fra en tid i rockens (og Dylans) historie da skillelinjene ble trukket. Det var ikke lenger snakk om å være ung eller gammel av år, men ung eller gammel av sinn. «Don’t Look Back» forteller historien — tilsatt biter av Dylans siste, bitre scene-opptredener som «vise-sanger». The Beatles’ «A Hard Day’s Night» var drømmen. «Don’t Look Back» er oppvåkningen.
(Det Nye 18. oktober 1988)
Hearts Of Fire
USA 1987. Regi: Richard Marquand.
Med bl.a. Bob Dylan, Fiona, Rupert Everett.
Aldersgrense: 15 år.
Spilletid: 1 time 32 minutter. Distr.: Mayco
Den kom ikke opp på kino i Norge, og det er forståelig, for «Hearts Of Fire» er en dårlig film. Et billig forsøk på å fremstille rock’n’rollen og idol-tilværelsens bakside. Spedd opp med lite imponerende liksom-konsert-sekvenser. Og sydd sammen rundt en kjærlighetsintrige som aldri blir troverdig. Det handler om den amerikanske småbyjenta Molly McGuire (Fiona) som skriver låter, og drømmer om det store gjennombruddet. Hun er idealisten med ambisjoner, men skal snart erfare at livet på toppen ikke er så innmari herlig. Dessuten skal hun lære litt om følelser. Læremesteren blir først den falmete rocke-legenden Billy Parker (Bob Dylan), og siden hans rival, det britiske popidolet James Colt (Rupert Everett).
Hverken Fiona eller Everett får mulighet til å vise om det er kvaliteter i dem som skuespillere, dertil er manus og replikker for svake. Dessuten er det umulig å tro at musikken Fiona fremfører, en slags fattigmanns Heart, kan gjøre noen som helst til stjerne. Konsert-sekvensene (som overtar mer og mer av plassen i filmen etterhvert som manus-idéene tar slutt) veksler mellom det pinlige og det tåpelige. Likevel er her én veldig god grunn til å se filmen, og den heter Bob Dylan. Regissøren har tydeligvis gitt ham frie hender med Parker-figuren. Parker blir et talerør for mye av Dylans eget tankegods. Replikkene (som han må ha laget selv) svir med en herlig dylansk snert — denne blanding av kynisme og humor.
Dertil kommer hans chaplinske mimikk og bevegelsesregister, og det infame blikket som avslører at Dylan egentlig befinner seg et helt annet sted enn i B-filmen «Hearts Of Fire». Han går rundt og leverer side-kommentarer til sin egen myte, fullstendig klar over at filmens handling er helt bak mål. «Hearts Of Fire» avsluttes med et gripende oppgjør mellom Fiona og Everett, tror regissøren og skuespillerne. Men den egentlige avslutningen foregår på Billy Parkers låve, for der sitter Dylan og synger Willie Nelsons beske «A Couple More Years» (I’ve got a couple more years on you, baby, that’s all) med et krøllete flir om munnen.
(Det Nye 25. oktober 1988)
De skulle lage en B-side
The Traveling Wilburys: “The Traveling Wilburys Volume One” (Wilbury/WEA) *****
George Harrison skulle gi ut single. Til den trengte han en B-side. George og producer Jeff Lynne gikk i studio og havnet blant venner: Bob Dylan, Tom Petty og Roy Orbison. Så hvorfor ikke ha det litt gøy?
B-siden ble en hel LP. Og kameratgjengen valgte det klingende pseudonymet The Traveling Wilburys. Det er blitt en LP 100% fri for superstjernenykker. George, Bob, Jeff, Tom og Roy er så gamle i gamet at de ikke lenger behøver bevise noe. Og da betyr det utsøkt popmusikk med løs snipp. Gamlingene formelig kroer seg i frydefull samhørighet.
Arrangementene er stramme og upretensiøse, med basis i det ryddigste, mest rytmisk dansende gitar-ensemble vi har hørt på lenge (smakfullt tilført Jeff Lynnes keyboards). De fem artistenes personlighet og særpreg setter fin farge på de enkelte låtene, uten at den ene overskygger de andre.
Pettys slurende sydstatsdialekt, Orbisons vidunderlig triste høyoktavrøst, Harrisons syngende slide og slentrende kommersielle melodiføring, Lynnes fine evne til å la røttene leve i pakt med kravene til moderne lyd, Dylans selvironi og bitende frasering — her blomstrer mangfoldet i den samme haven.
Min vane tro må jeg selvfølgelig fremheve Dylan. Men det kan forsvares, for han drar lasset i tre av LP'ns aller beste låter. I beske «Dirty World» og beske, men vakre «Congratulations» gjør han kostelige karikaturer av seg selv med tekster som nærmest er rystet ut av ermet på stedet.
I «Tweeter And The Monkey Man» gjør han en lang, bitende historie om dop og undergang, plassert i kjølvannet av Vietnam-krigen.
Om «Down In The Groove»-LP’n fikk deg til å tro at mannen var gått tom, bør du snarest høre «Traveling Wilburys».
(Det Nye, 15. november 1988)
Forhastet anmeldelse
Bob Dylan & Grateful Dead: “Dylan & The Dead” (CBS) ****
Etterpåklok:
Forhastet anmeldelse. Antagelig den mest unødvendige utgivelsen i hele Dylan-katalogen. Spilles aldri. Er uten mening. To stjerner - om solen skinner og jeg er i godt humør.
Det Nye-anmeldelsen:
Litt for kortspilt til at man kan ta den helt alvorlig. Litt for rar til at den går inn som noe annet enn en kuriositet. Men helt OK. «Dylan & The Dead» gir oss syv låter fra deres 1987-turné. Tett og sexy driv i «Slow Train» og «Gotta Serve Somebody». Snodig sprikende komp i «Joey». En overrumplende omarbeidet versjon av «Knockin’ On Heaven’s Door». En helt straight versjon av «All Along The Watchtower».
Og sluttlig LP’ns høydepunkter: «I Want You» som ligger tett opp til 1966-originalen, med nydelig og karakteristisk gitar fra Jerry Garcia. Og «Queen Jane Approximately» som har litt av den samme brannen vi finner på Dylan/Band-demoene fra 1965.
Og hele veien holder Dylans stemme seg unna det nasale hvinet som har sjenert en god del av hans produksjon i 80-årene.
(Det Nye, 28. februar 1989)
Bob Dylan (CBS/USA-import)
★★★
New Morning (CBS/USA-import)
★★★★★
Og CBS fortsetter nølende å gjøre Dylans album tilgjengelig på CD. Her kommer debuten, «Bob Dylan», fra 1962. 13 sinte folk-sanger sunget med en stemme som låter mer utlevd enn en 90-årings, raspende over et rytmisk og krast akustisk gitar-komp. De fleste låtene er tradisjonelle, plukket opp på visekafeene fra Minneapolis til New York. Støpt og formet etter Woody Guthrie. Albumet har ikke tålt tidens tann så veldig godt. CBS burde forresten ha mikset CD’en i mono; det er helt absurd å høre Dylans stemme i den ene kanalen og gitaren i den andre. Og når de først brukte en litt annen variant av det speilvendte coverbildet som har prydet LP’en i alle år, kunne de kanskje omsider vendt det riktig vei.
«New Morning» kom senhøsten 1970, rett i hælene på «det artistiske selvmordet» «Self Portrait». Det er Dylans mest piano-orienterte samling viser, iblant nesten jazzete. Dels er tekstene influert av Franz Kafkas skyggegrå visjoner i romanen «Amerika», dels forsøker de å overbevise Dylan selv om at et tilbaketrukket liv som far og ektemann er det eneste livet dreier seg om. Det siste sunget med en ikke ubetydelig skurrende undertone. Motivene ble forsterket og formørket drøyt tre år senere da Dylan vendte tilbake med «Planet Waves». CD’en har forøvrig merkelig lavt lydnivå, en klar glipp. Dessuten har CBS tøyset med coveret (igjen). Opprinnelig var det trykket i en delikat bruntone, med en diskret ramme rundt fotografiet. Nå er rammen fjernet, selve coveret trykket i ren sort/hvitt — mens det fremdeles står «Cover Art: Bob Dylan» på baksiden. Ville EMI våget å trykke «Sgt. Pepper» i sort/hvitt?
Følgende Dylan-LP’er er ennå ikke utgitt på CD: «The Times They Are A-Changin’» (1964), «Self Portrait» (1970), «Pat Garrett & Billy The Kid» (1973), «Dylan» (1973), «Saved» (1980) og «Shot Of Love» (1981).
(Det Nye 5. september 1989)
Det tredje comeback
Bob Dylan: “Oh Mercy” (CBS) ******
Å følge Dylan i 80-årene har ikke vært spesielt festlig. Riktignok laget han to såpass gode plater som «Shot Of Love» og «Infidels» i starten av tiåret. Men siden måtte man ta til takke med album som stort sett bare hadde en låt eller to å henge på. Resten av musikken speilet en selvdestruktiv kunstner mer opptatt av å pulverisere sin egen myte enn å gi fra seg fullgode låter (de beste låtene ble lagt til side – som f.eks. «Blind Willie McTell» – mens de dårlige ble utgitt). Det gjelder plater som «Knocked Out Loaded», «Empire Burlesque» og i aller høyeste grad «Down In The Groove».
Men alt dette er over nå. Med «Oh Mercy» gjenoppstår alle Dylans kvaliteter gjennom ti låter som du aldri har hørt maken til. Borte er det hysteriske hvinet, det desperate kompet, det klaustrofobiske «soundet». Tilbake står en mann med all sin infame humor intakt, med tekster som gliser og gråter og blør – sunget med en magisk stemme som hvisker og biter og dirrer av følelse. Alt instrumentert og produsert så smakfullt og åpent, så nakent og skjønt at gåsehuden inntreffer fra første tone.
Producer Daniel Lanois (kjent fra bl.a. U2) finner nerven i disse låtene ved å la Dylans stemme bære dem alene gjennom et åpent, luftig skumringslandskap. Det uutsagte, selve tomrommet i produksjonen, skaper en dynamikk vi ikke har hørt på en Dylan-plate siden midten av 70-årene (og samtidig låter «Oh Mercy» overhodet ikke som noe av det han drev med da).
Platen inneholder bare tre oppdrevete låter. Alle farget av studioets omgivelser («Oh Mercy» ble innspilt i New Orleans). De svinger formidabelt, men uten å bråke, for å si det sånn. De er proppet med understatements og pumpes ut av et komp så besettende og lekent at du ikke kan sitte stille. Spesielt «Political World» som tetner og tetner rundt Dylans pågående frasering inntil hele stasen tar fyr. Vi mer enn aner at Neville Brothers deltar på albumet.
Men brorparten av låtene ligger på den meget rolige siden av skalaen. Dylans stemme, halvt snakkende, omgitt av aldeles praktfulle, stemningsskapende gitararrangementer – tilført en dæsj orgel eller piano eller celloer (!) – og med ujevne mellomrom gjennomboret og ladet av Dylans munnspill-soloer. Mer følsom kan du ikke få denne mannen!
Plassen tillater ikke at jeg går inn på alle låtene. Men jeg vil trekke frem noen favoritter (selv om alle egentlig er det). «Political World» allerede nevnt. «Man In The Long Black Coat» er en klassisk Dylan-novelle. Den er lagt på en trolsk valserytme som Dylan betoner med andpusten inderlighet ved å legge en stavelse på hvert taktslag. Han bruker sin mørkeste stemme og vikler ut en dyster historie spunnet rundt to hovedpersoner, den mystiske fremmede og jenta som til slutt forsvinner sammen med ham; intrigen fargelagt med mørk, ladet natur- og bibel-symbolikk. Nesten usynlig i miksen ligger et skjørt, vakkert cello-arrangement.
«What Was It You Wanted» er muligens Dylans beskeste put down siden «She’s Your Lover Now». Formet som en bitende spotsk monolog hvor den Dylan henvender seg til aldri kommer til orde. Sangen er bygget rundt et dunkelt, snikende New Orleans-komp. Skjørt og besettende på én gang, med Dylans munnspill som en kvikksølvpil i ryggraden.
Og jeg vil nevne «Shooting Star», en nydelig vise hvis arrangement låner noen dråper fra «Amazing Grace» (litt) og veldig mye – særlig melodien – fra «Sweetheart Like You».
Men mest av alt vil jeg nevne «Most Of The Time». Dempet, rislende, tikkende komp, klimprende el-gitarer og en nydelig syngende gitar som stryker dypest inne i mørket langs en tårevåt, overjordisk vakker melodilinje – mens Dylan hvisker/snakker teksten med tett, smertefull betoning. Det er den definitive sangen om selvbedrag. Tekstens «jeg»-person forsøker å overbevise seg selv om at han kan greie seg alene, at han kan takle alle problemer – og mest av alt: at jenta som har forlatt ham ikke betydde noe – mens forbeholdet i den stadig tilbakevendende tittelfrasen og ikke minst sangens arrangement og Dylans stemme, avslører at det motsatte er sant. «Most Of The Time» er en mann med hodet i hendene, sekundet før det totale sammenbrudd. Og den er så overjordisk vakker at du ønsker sangen kunne vedvare og vedvare og vedvare. Oh mercy!
Hvis du etterlyser eksempler på Dylans humor, får jeg ile til med å si at den er til stede noe så til de grader i «Political World», «Everything Is Broken», «Disease Of Conceit» og «What Was It You Wanted». Han har heller ikke glemt sine gospel-kvaliteter; sjekk «Ring Them Bells» (ikke ulik «When He Returns»). Og nå ble visst dette langt likevel, men jeg forsvarer meg med at «Oh Mercy» er en av de aller beste og viktigste platene vi fikk høre i 80-årene. Og Dylan har gjort et comeback like sensasjonelt som han gjorde etter motorsykkelulykken i 1966 og etter stillheten i 1971–74.
(Det Nye, 19. september 1989)
Det rastløse farvel
The Times They Are A-Changin’ (CD CBS/USA-import) *****
Dylans tredje (og siste «protest»-) album, opprinnelig utgitt i 1964. 10 viser som veksler mellom besk, bitende opprør og vare, poetiske skildringer av indre uro. Det låter både sårt og besettende, skjønt Dylan står helt alene, kun akkompagnert av sin egen kassegitar. Neville Brothers tolket to av låtene («Ballad Of Hollis Brown» og «With God On Our Side») på sin siste CD. Men her er mange andre som fortjener klassikerstempel: tittelkuttet, «One Too Many Mornings», «When The Ship Comes In» og ikke minst «Restless Farewell».
Det originale coveret inneholdt noe Dylan kalte «utkast til 11 gravskrifter», egentlig 11 ordrike og tempofylte diktutkast som skildret hans egen opprinnelse, og tanker han gjør seg rundt sin egen situasjon og samfunnet generelt. Disse diktene er tatt med i sin helhet og legger beslag på mesteparten av CD’ns 12 siders coverhefte. (CD’en kan bestilles fra Akers Mic 2, Kongensgate 14, 0153 Oslo 1, Tlf.: (02) 33 03 30) (Yan)
(Det Nye, 17. oktober 1989)
Aftenbønn
Bob Dylan: “Under The Red Sky” (CBS) ****
«Oh Mercy» var et magisk comeback av salmer, bekjennelser og svevende moralisme — iscenesatt av trollmannen Daniel Lanois. «Under The Red Sky» er noe mer ute av fokus og vender tilbake til den hissigere rhythm & blues-formen som preget bleke «Down In The Groove». Den låter riktignok betydelig bedre, ikke bare fordi Was (Not Was)’ David & Don har produsert den, men også fordi musikerne har tenning (George Harrison, Elton John, David Crosby, Bruce Hornsby, Randy Jackson, Steve Ray Vaughan, David Lindley m.fl.!). Her er det groove og røtter. Men også dessverre tilløp til noe uforløst. Ved flere tilfeller rusler sangene seg tomme og renner ut i sanden; de blir skisser som tørster etter et flammende, brusende, vilt klimaks.
Dylan har hentet frem den bistre og gretne stemmen igjen. Den passer muligens de moraliserende tekstene. Han fremstår som profet i en verden på sammenbruddets rand. Her er masser av døds- og dommedags-visjoner, pekende og himmelvendte pekefingre; selv en sår og vakker kjærlighetstekst som «Born In Time» ender med mysterier og skjebnetro under Guds himler.
Men om alvoret svir som salt i sår, klarer ikke Dylan å holde sin knirkete humor unna. Smaksprøver finner du bl.a. i «Wiggle Wiggle», «TV Song» og «Handy Dandy» (en sang om popkulturens småkonger og deres sjelige armod - inspirert av Prince? - satt til et komp som er en blåkopi av «Like A Rolling Stone»). Han har også skjønnheten i behold — du trenger ikke å gå lenger enn til tittelkuttets kryptiske lille lignelse.
Men det er Gud, mennesket og døden som er hovedtemat her, og albumet avsluttes betegnende med strofen: Goodnight my love, may the Lord have mercy on us all.
(Det Nye, oktober 1990)
Prøvetrykk av coverarket til longbox-utgaven av CD’en.
Grettentrist
Traveling Wilburys: “Traveling Wilburys Vol. 3” (WEA) ****
Orbison er borte. «Vol. 3» har ikke hits i samme grad som forgjengeren. Våre venner nøyer seg med å stampe seg gjennom noen trauste viser som er litt rock’n’roll, litt gretne og litt lei seg. De skifter svært broderlig på sangstrofene, selv om Dylan har en tendens til å dominere med sine gebrekkelige selvparodier. Men jeg tar gjerne av hatten for platen likevel. Det huskende akustiske kompet, de snedig innbroderte elgitar-løpene, den kameratslige stemningen. Det inngir tillit og skaper hygge. Og den gravalvorlige pastisjen «7 Deadly Sins» er definitivt en vinner.
(Det Nye, november 1990)
En klassiker i skuffen
Bob Dylan: “The Bootleg Series Vols. 1-3 (Sony/CBS) ******
Når kunstneren dør, romsteres det i skuffene, og stakkarens etterlatenskaper blir flikket på og pusset på og til slutt utgitt som «sensasjonelle funn». Iblant er de det. Iblant ikke. Med Bob Dylan er vi litt heldigere, for han lever, og selv om det nå er blitt romstert grundig i skuffene hans (eller i plateselskapets arkiver), så er "The Bootleg Series" godkjent av kunstneren selv.
De tre CD’ene inneholder 58 låter fra hele hans karriere, de fleste av dem har sirkulert på piratplater i årevis, men ikke med denne lydkvaliteten. Samlingen dekker omtrent hele mannens 30 år lange karriere. Det er låter som ikke fikk være med på hans opprinnelige LP-plater. Iblant kan du lure på hvorfor, for en god del av dem er så gode at de fortjener en soleklar plass på Bob Dylans TOP 20 (og der er det trangt!).
Det ligger mye rart og slenger i Bob Dylans skuffer.
Blant de mest legendariske kan jeg nevne "If You Gotta Go, Go Now" (1965), "Talkin’ John Birch Paranoid Blues" (1963), "Mama, You Been On My Mind" (1964), "She’s Your Lover Now" (1966 – Dylans mest hudflettende tekst noensinne) og den rett og slett utålelig vakre "Blind Willie McTell" (1983).
Her er også alternative versjoner av kjente låter, noen av dem bare råskisser, andre fullverdige innspillinger. Blant de sistnevnte er "Idiot Wind" (1974), her en eksplosivt hviskende bekjennelse med en tekst som blør.
Det er ikke mange kunstnere som har så rikholdige skuffer som Bob Dylan. "The Bootleg Series" er bare toppen av isfjellet. Jeg håper dette er begynnelsen på en uendelig serie. Og det forteller litt om mannens styrke at denne samlingen av kasserte og refuserte opptak suser rett inn blant hans klassiske arbeider. Kjøp den selv om du ikke har råd.
(Det Nye, mai 1991)
Ned til grunnmuren
Bob Dylan: “Good As I Been To You” (Sony) ****
Bob Dylan i studio alene, med sitt munnspill og sin kassegitar. 30 år etter hans første LP, som ble laget på akkurat samme måte. Som da blander han selvkomponerte og tradisjonelle viser. Vandringsmannen og trubaduren er tilbake. Med depresjonstidens Amerika og Woody Guthrie i bagasjen.
Skakk og glødende avleverer han historier om skjebner – Jim Jones, Little Maggie, Frankie & Albert, Diamond Joe m.fl. – persongalleriet er rikt. Men det er ikke bare bakgatene og de nedlagte farmene som danner utgangspunktet for 1992-versjonen av "Bob Dylan". Han kan også bli nesten sjenerende kjælen og fordrukken på klisjeer ("Tomorrow Night" er ubetalelig).
Støtt gitarkomp, uten at han briljerer, hvinende munnspill, uten at han leker, og innlevet stemmebruk, uten at det tar helt fyr. Ja, summen av alt gir en hyggelig plate som mangler det store løftet. Plater som denne kunne han sikkert ha spilt inn hver dag i ti år fremover.
(Det Nye, desember 1992)
Diverse artister: Bob Dylan, The 30th Anniversary Concert Celebration” (Sony) ★★★★
1. oktober 1992 ble Bob Dylans 30-års-jubileum som grammofonartist feiret i New Yorks Madison Square Garden. «Alle var der», som det heter. Konserten har du sikkert sett på TV et par-tre ganger, men den gjør seg faktisk bedre på dobbel-CD. Noe er barbert vekk (ikke minst krigen mellom Sinead O’Connor og publikum) uten at det gjør noe, og du slipper visuelle redsler som June Carters urytmiske sportsgymnastikk og Lou Reeds bebrillede tilflukt i tekstmonitoren.
Det er jevnt underholdende, selv om de virkelige høydepunktene er få. Neil Young er min favoritt, sammen med The Band («When I Paint My Masterpiece») og Willie Nelson. Dylan rusler inn på slutten, og gir motvillig fra seg gretne versjoner av «Girl From The North Country» og «It’s Alright, Ma (I’m Only Bleeding)». Og alle deltar i evig-ung-allsangen «My Back Pages».
(Vi Menn 14. september 1993)
Dylan mo aleine
Bob Dylan: “World Gone Wrong” (Sony)
★★★★
Dylan fortsetter å spille med pluggen ute. Mo aleine med sin kassegitar og sitt sporadiske munnspill. Men i motsetning til fjorårets «Good As I Been To You», virker «World Gone Wrong» som et helhjertet album. Dylan blåser inderlighet inn i tolkningen av disse ti blues-låtene. Han griner. Han blør. Han synger. Han beliver ordene med en varm mjukhet og rastløs intensitet som tar pusten fra deg.
Det gretne, uinteresserte draget som skjemmet den foregående platen er borte. Dette er en Dylan som vil noe og som leverer varene. Også i gitarspillet, denne urtypiske Dylan-kombinasjonen av klimprende akkorder og Chaplinske sololøp.
(Vi Menn 26. oktober 1993)
Nervedirrende langfortelling
Bob Dylan: “Greatest Hits Volume III” (Sony) ★★★★★★
Dylan nede for telling? Langt ifra. Den nye låten her, “Dignity”, en nervedirrende, galopperende langfortelling stinn av typer og besk ordlek, fremført med hese glefs og durende elgitarer, er blendende sterk. Dylan har selv håndplukket samlingens 14 låter. 14 glimt fra 22 år, stokket kronologisk så de danner nye og uventede bilder av et dikterliv og et dikterunivers som aldri slutter å fascinere. “Brownsville Girl” er her, “Knockin’ On Heaven’s Door”, “Series Of Dreams”, “Silvio” (klassikeren du aldri oppdaget), “The Groom’s Still Waiting At The Altar”. En knallsamling!
(Vi Menn, 28. november 1994)
Interaktiv moro og fake folkrock
Bob Dylan: "Highway 61 Interactive", CD-ROM (Columbia) ★★★★★
Av alle er det Bob Dylan som blir den første rockeartisten som klarer å utnytte CD-ROM på en overbevisende måte. Han lykkes der både Prince og David Bowie mislyktes totalt. "Highway 61 Interactive" er lett å bruke og byr på forbløffende variert program.
Du kan gå ned en gate i Greenwich Village en måneskinnsnatt i 1962, sjekke det lokale bedehuset, glo på malerier, stikke innom en av klubbene Dylan opptrådte i. Du kan vandre rundt i platestudioet han brukte i 1965. Du kan gå rundt på og bak scenen under 30-årsjubileumskonserten hans i 1992.
Overalt ligger skjulte overraskelser i form av filmbiter, humoristiske gags, artikler, lydbåndintervjuer og musikkopptak. De siste består i store deler av innspillinger du aldri har hørt før.
Programmet byr også på fotoarkiv, smakebiter på Dylan som billedkunstner, og en usedvanlig omfattende diskografi som ikke bare viser deg hver eneste LP han har spilt inn, men også alle coverne, alle låtene og alle tekstene. Dette er altså filmdokumentar, opplevelsesspill og regelrett oppslagsverk. Det siste forsvarer i seg selv en investering. Bare synd at det ikke er mulig å dra utskrifter herfra på din egen printer. Nydelig grafikk. Men systemets mangler er også åpenbare. Levende film tar så mye dataplass at det som er, nødvendigvis må vises i frimerkeformat. Derfor er også alle nøkkel-tabellene helt avfolket – på gate, på scene, i studio, på kafé, i garderober, du møter ikke et menneske. På CD-ROM har nøytronbomben falt.
Det er også lagt med en låt her som kan avspilles på din vanlige CD-spiller. En til nå ukjent jukseversjon av "The House Of The Rising Sun"; egentlig Dylans akustiske versjon fra 1962, pålagt elektrisk komp av produsent Tom Wilson i desember 1964.
(Vi Menn, 24. april 1995)
I siget
Bob Dylan: "Unplugged" (Columbia) ★★★★
Dylan kryper ut av skallet. Men ikke helt. I motsetning til det han leverer på sin inneværende turné, preges "Unplugged" av en litt for stor grad av kalkyle. Kompet er ikke unplugged, men dempet. Kassegitarer dominerer lydbildets forkant, mens bakgrunnen fargelegges av blå orgeltoner og skeiv slidegitar – og gulvet kontrolleres av bass og trommer. Lekkert som pokker, bent fram smakfullt, og ikke Las Vegas-smakfullt som i Budokan 1978, men roots-smakfullt.
Dylan selv fremtrer mindre pistrete enn på lenge. Stemmen tar ansvar og drar toner og ord der den de siste årene har henfalt til blodfattig knirking. Han skrur nye vinkler ut av kjente strofer, og blir i perioder direkte leken. Han greier å gjøre patente “nye” versjoner av såpass utspilt stoff som "Like A Rolling Stone" og "Knockin’ On Heaven’s Door".
Men som nevnt innledningsvis, det smakfulle og trygge preger forestillingen i altfor stor grad. Derfor brenner ikke denne platen slik f.eks. "Hard Rain" og hans 1995-konserter gjør.
(Vi Menn, 8. mai 1995)
Beste på 20 år
Lars Vegas forkledd som den unge Clint Eastwood.
For dem som ikke var der: Bob Dylans konsert i Oslo Spektrum 29. juni er det beste jeg har hørt og/eller sett av mannen siden 1976. Et utrolig tett, velspilt band ga Dylan tjukk nok isflate til å leke solo-gitarist i to samfulle og usedvanlig morsomme timer. Med innlagte rumpevrikk, frekt fotarbeid og en halv Townshend-vindmølle.
Stemmen hans hadde den dype brystresonansen i behold, ingen endeløse knirk denne gang, men en herlig inspirert lek med trasering og volum.
Versjonen av "The Man In Me" var en overraskende vital lekkerbisken. "Masters Of War" fremstod i en unplugged Brecht-variant som slo deg rett i gølvet. Munnspill-innslagene var stinne av selvironi der Dylan droppet gitaren og fremsto som Lars-Vegas-med-sølvharpa.
Hele konserten ble ren overkjørsel. Dylan snakket til og med! Takket mellom låtene, introduserte bandet med innlagte vitser, og avsluttet showet med å vimse rundt på scenen som en vinkende, smellkyssende Chaplin.
Og hvilken lettelse det var for en gangs skyld å slippe "Like A Rolling Stone" og "Knockin’ On Heaven’s Door". Likte du MTVs "Unplugged", var konserten i Oslo ca. ti ganger bedre. •
(Vi Menn, 17. juli 1995)