Festivaler 1
Ragnarock 1973
Min første festival som musikkjournalist.
Ragnarock: Suksess ga mersmak
Holmenkollen 17. juni 1973 (Norsk teknisk museum / foto: Paul Andreas Røstad)
Arbeiderbladet 20. juni 1973
Så er en av årets første popfestivaler unnagjort — og at det skulle bli her i Norge — i selveste Kollen — hadde vel få ventet. «Ragnarock» var en suksess uten tvil, og det er et håp at dette er begynnelsen på en årlig foreteelse.
Men en ting må kritiseres: publikums passive holdning. Andreas Diesen måtte nærmest dra tilskuerne med seg i en applaus hver gang en gruppe var ferdig med sitt show. En av grunnene kan være at de 130 000 watt’ene ikke holdt mål. De som satt fra midten av folkehavet og utover hørte nesten ikke de roligere artistene. Det er ikke særlig hyggelig for en musiker å føle at han ikke har publikum med seg, og opptreden blir gjerne deretter.
Dette var tilfellet med en del gruppene i Kollen.
Så det positive: vi opplevde at skandinaviske artister fullt ut kan måle seg med internasjonale størrelser. SAFT spilte meget bra men led under manglende kontakt med publikum. PRUDENCE og den danske gruppen CULPER’S ORCHARD overbeviste. Kvalitet var det også over den svenske rock/jazz-gruppa SPLASH.
Men det var først da SAVAGE ROSE entret scenen at folk fikk oppleve stort artisteri. Anisette og brødrene Koppel var overraskende gode. Jeg vil påstå at de suverent var «Ragnarocks» beste innslag. De markerte seg sterkt politiske med anti-EEC innslag, en sang tilegnet Malcom X og avsluttet det hele med å marsjere ut med knyttede never.
MUNGO JERRY overrasket også. De er ikke lenger slik de var da de slo an i 1970 med «In The Summertime». Nå spiller de beinhard rock — og de spiller godt. Ray Dorset hadde en fantastisk evne til å få publikum med seg. Bare BURKEN klarte det bedre med sine gammel-rock innslag.
SNU fikk den tvilsomme fornøyelse å spille etter Mungo Jerry. Folk hadde våknet opp og ville ha fart. Snu bidro ikke med det. Etter tre melodier forlot de scenen og Merit Hemingson inntok deres plass. Heller ikke hun og hennes musikere klarte å få publikum med seg. Tross glimrende musikk, var det tendenser til piping — dessverre.
Masete PRETTY THINGS ga folk den farten de trengte, og POPOL VUH førte dette videre i et glimrende show.
«Ragnarock» var gått inn i sin ellevte time da BURKEN OG ROCKFOLKET smelte i vei med «Rock Around The Clock». Rå og kjølig luft ble glemt for en stund, og tilhørerne danset villig med.
Dette avrundet en vellykket dag, de fleste tuslet hjem — noen overnattet i medbrakte telt.
Kalvøya 1973
samlet full arena
Foto fra Det Nyes arkiv.
Frank Zappa - gigantisk opplevelse
Arbeiderbladet 29. august 1973
I strålende solskinn søndag, ble årets Kalvøy-festival avviklet. 20 000 unge mennesker hadde funnet veien til denne lille øya utenfor Sandvika, og få av dem kom forgjeves. Frank Zappa og hans Mothers var hoved-trekkplasteret — og de skuffer aldri, det fikk vi et tydelig eksempel på. Riktignok var det mye som klikket for arrangørene. Noe dukketeater var det få som fant, heller ingen maleriutstilling. Strømmen forsvant stadig på scenen og skapte lange forsinkelser. Dette ødela Pugh Rogefeldts og til dels Popol Vuhs forestilling. De fleste politiske partiene hadde for øvrig sine stands med valgmateriale og diskusjon.
Men først og fremst var det Zappa som preget denne dagen. Sjelden i Norge har vi hørt maken til konsert. Dagens Mothers spiller overveiende jazz — selv om det ofte kan forveksles med progressiv pop. Vi fikk høre mest fra «Grand Wazoo», og dette er også den av Zappas plater som er mest typisk for hva gruppa er i dag. Den glimrende fiolinisten Jean-Luc Ponty slapp kanskje ikke nok til, men på «Dupree's Paradise» hadde han en lang og meget sterk solo. På dette sporet fungerer for øvrig det elektriske pianoet som et snatrende maskingevær. Zappa selv, ga oss mangfoldige bevis på at han er en av verdens fremste gitarister. Særlig i ekstranummeret, et sammendrag fra «Hot Rats», syntes det som om intet var umulig for ham.
De humoristiske innslagene i hans konserter er det blitt færre av, men jubelen var enorm da Zappa annonserte «Brown Shoes Don't Make It» fra den gamle plata «Absolutely Free». Gruppa fikk stående applaus fra tusener av begeistrete tilhørere da de gikk av scenen.
Zappa er i dag en av de virkelig få store kunstnere i popverdenen. Selv om Finn Kalvik, Ralph McTell og Nectar alle gjorde godt arbeid, havner de likevel i skyggen av denne amerikanske giganten.
Den legendariske festivalen. Zappa-festivalen.
Arbeiderbladet møtte Zappa dagen før denne konserten.
— Våre tekster har ingen budskap, forteller han. — Vi vil ikke ha noen mening om noe som helst. For-målet er bare å gi folk underholdning og ingen ting annet.
Du forandrer deg stadig rent musikalsk?
— Det er fordi de musikere jeg har i dag først og fremst er jazzmusikere. De vil ikke kunne holde ut å spille korte sangnumre.
Du sier du ikke vil ha noen mening om noe, men i et svensk TV-program i fjor uttalte du det om ditt syn på bl. a. revolusjon. Har du forandret deg også her?
— Jeg har selvsagt en politisk oppfatning, men jeg holder det borte fra musikken. Jeg tror det amerikanske samfunn vil gjennomgå en forandring, men ikke i sosialistisk retning. Selv føler jeg meg som en revolusjonær. Men det er rettet mer inn i meg selv enn utad. Jeg tror på den personlige frihet.
Hva så med sosialisme?
— Jeg klynger meg ikke til noen politisk merkelapp.
Narkotika?
— Jeg er personlig imot bruken av slike stoffer. De fungerer bare i negativ retning og hjelper ingen. Men jeg mener at marijuana bør legaliseres. Det er bedre at det selges gjennom tobakksfirmaene enn gjennom mafiaen, sier Zappa til Arbeiderbladet.
Arbeiderbladet, ukreditert foto.
Etterord …
Jeg var kliss fersk i gamet og piss nervøs foran dette møtet. Jeg elsket 60-talls-albumene med Mothers Of Invention, men visste også at Zappa kunne være både brutal og hjerteløs mot journalister som stilte dumme spørsmål. Det gjorde ikke saken bedre at det kom til et verbalt basketak mellom Zappa og et par av de andre journalistene veldig tidlig i pressekonferansen. Vi satt stablet rundt et bord på Grand, så vi var ganske få, og atmosfæren kjølig.
Det var ikke mye jeg bidro med. Men Zappa grep tak i meg etter seansen, og lurte på om jeg følte meg OK. Tonen var fortsatt syrlig, men jeg oppdaget et glimt av humor i blikket hans. Jeg la ikke skjul på noe, og oppnådde på randen til krampegråt som jeg var, å vekke noe veldig få snakker om: Frank Zappas omsorgsgener. Han ble virkelig onkel Frank.
Onkel Frank lurte på hvilke av albumene hans jeg likte best, og jeg utbrøt “alt med Mother Of Invention!”, litt for høyt. Det fikk ham heldigvis bare til å le.
Så snakket vi litt om favoritten min, “We’re Only In It For The Money”, og jeg fortalte ham at jeg kjente en som kunne alle tekstene på albumet utenat, noe han demonstrerte hver gang vi spilte det på fester, og det var ganske ofte.
— Even the backwards bits?, sa Zappa forbløffet.
Jeg svarte bekreftende, men egentlig er det vel bare Torbjørn som kan besvare det spørsmålet.
At vi spilte albumet på fester var visst også overraskende.
— Are you actually dancing to it?
Så fortalte han meg den utrolig fascinerende historien bak “Let’s Make The Water Turn Black” (ganske lik forklaringen som ligger på Wiki). Og signerte Fillmore East-albumet mitt. (Som dessverre gikk med i dragsuget da jeg solgte hele vinylsamlingen i 1989.)
Uansett, det var mitt første møte med Frank Zappa. A swell guy.
Ragnarock 1974
En musikalsk skuffelse - bare Procol Harum overbeviste
Arbeiderbladet 20. juni 1974
Ragnarock i fjor viste mange ting. Det ble først og fremst klart at behovet for en større rock-festival var til stede. Ungdommen møtte opp i ti-tusener, slappet av i solsteiken blant likestilte, mens rock-musikken flommet ut av høyttalerne.
Et par negative sider ved et slikt arrangement kom også klart fram. Det er lett å spekulere i de unges vaner, så prisen på mat og drikkevarer var skyhøye. Det andre var at mangelen på liknende arrangementer gjør at de unge er lette å få tak i – selv om ikke artistene er de mest kjente.
I år skulle det siste være rettet på. Ni kjente band sto på programmet, og fire av dem var internasjonale stjerner. Vi tenker på Hawkwind, Sensational Alex Harvey Band, Procol Harum og Titanic (tidligere Beatnicks).
Nå viste det seg at bare to av dem fikk spille fordi Artist Promotion og Titanic rotet enormt. Det resulterte selvsagt i at billettprisene (30 kroner) ble svært dyre – særlig for unge mennesker som har liten eller ingen inntekt. Vi fikk høre Ruphus og Popol Vuh i kjent stil. De ga oss nøyaktig det vi hadde ventet - verken mer eller mindre. Vi fikk det svenske tung-rock bandet Neon Rose som var totalt blottet for personlighet. Vi fikk danske Alrune Rod som absolutt ikke hadde dagen sin. Vi fikk to timers unødvendig pause, før Alex Harvey Band presterte å knuse totalt det de hadde bygget opp med albumet “Next”. Vi fikk nok en times pause. Og dermed er vi framme ved de eneste virkelig gode artister i årets Ragnarock: Procol Harum. De varmet det gjenværende, skuffede folkehavet med glimrende rock i over en time. Selv om det viktige orglet dessverre var ute av funksjon, mestret de situasjonen og publikum fabelaktig. Så de skuffet ikke.
Men resten ble sørgelig tynt. Vi satt igjen med et helhetsinntrykk som Prudence, Hawkwind og Titanic antakelig kunne klart å heve. Men arrangørene trengte ikke å klage. Det er ikke dem som er de skadelidende i denne skandalen.
Det er 30 000 unge som nærmest har kastet sine 30 kroner inn i lomma på Artist og får en neve karameller tilbake.
Vi håper Kalvøy-festivalen kan gi folk tilbake tilliten til slike arrangementer, at de får den musikk de har betalt for. Det er tross alt slik en festival skal fungere.
Allsidig reportasje fra Ragnarock
— FJERNSYN kl. 21.15 —
Det var lagt opp til en fem kvarters reportasje fra Ragnarock 1974 i fjernsynet i kveld. Innholdet blir noe annerledes enn programmedarbeiderne opprinnelig hadde tenkt, siden konserten ble så annerledes enn planlagt.
Da vi snakket med programlederne, Terje Mosnes og Svein Erik Børa tirsdag, holdt de på å snekre sammen programmet som de trodde ville gi et allsidig bilde av søndagens sommerlige Holmenkoll-arrangement.
Det blir intervju med arrangørene, med norske musikere og med folk som ellers var der. Det blir miljøbilder og med et forbehold kommer vi også til å få høre noe fra Ruphus, Popol Vuh, Procol Harum, Alrune Rod, Alex Harvey og Neon Rose.
Men ikke fra Hawkwind, Titanic og Prudence som også var påmeldt og til stede, men som på grunn av et dårlig grep om arrangementet ikke kom seg på scenen og som dermed gjorde at så vel fjernsynet som alle som var til stede følte seg både snytt og utnyttet.
Det Nye:
Dette var min første jobb for Det Nye, og jeg var livredd for å drite meg ut. Det gjorde ikke sakene enklere at fotografen ga fullstendig faan i hovedarrangementet søndag. Han dro på Chateau Neuf og Kroa og hygget seg, og mente det fikk holde med noen bilder fra visefestivalen på lørdag. Redaktøren ble jo fly forbannet. Jeg hadde levert en sak om Ragnarock som omtrent ikke hadde billeddekning. Ingen ting av dramaet og kaoset da alt stoppet. Ingen bilder av Alex Harvey som entret scenen fra vannet. Intet Procol Harum. Og heller ingenting av folkehavet. Bortsett fra et av Teigen.
Jeg er forbitret på Ervik ennå. Det var så vidt Det Nye ikke droppet saken.
Det Nye 10. september 1974
Rock-festivaler er meget populære blant ungdom verden over. Siden Monterey i 1967 (med bl.a. Jimi Hendrix, Otis Redding, Mamas & Papas, Eric Burdon, Who) og Woodstock i 1969 (alle vet hvem som spilte der), har vi sett utallige liknende arrangementer. Her i Norge har vi riktignok ikke blitt bortskjemt hverken med store artister eller store festivaler.
Før 1973 hadde vi noen spede forsøk i form av gratiskonserter på St. Hans-haugen i Oslo, og et par ganske store på Kalvøya i Bærum. I fjor kom så Ragnarock, tidenes største massekonsert i landet. 30000 unge mennesker møtte opp under hoppbakken i Holmenkollen for å hygge seg i sola med hverandre, og selvsagt — med rock.
Det gikk meget bra. Folk var fornøyd, politi var fornøyd og arrangører var fornøyd. Et minus var det riktignok, de store gruppene glimret med sitt fravær.
I år skulle dette rettes på. Artist Promotion satte av hele seks dager til jazz, viser og rock. Vi fikk mange ganske vellykte arrangementer i Chateau Neuf og Kroa, fortrinnsvis med norske artister.
Per Erviks versjon av Ragnarock 1974. Jeg kjenner jeg blir forbannet igjen.
Klimaks skulle komme lørdag 15. juni og søndag 16. med henholdsvis vise- og rocke-konsert i Kollen. Arrangørene regnet med ca. 10000 (til 20000) mennesker lørdagen. Heldigvis skjedde ikke det. Snaue 5000 møtte opp, og det gjorde konserten til en intim og koselig affære. De fleste artistene fikk god kontakt med publikum — noe som er svært viktig når det gjelder viser. Torun Einbu fra Lesjaskog i Gudbrandsdalen gjorde en fin debut. 20-åringen har spesialisert seg på folkeviser, og akkompagnerte seg selv på gitar.
Av de mer erfarne folkene var det Knutsen og Ludvigsen, Lars Klevstrand, Lillebjørn Nilsen og Finn Kalvik som gjorde seg godt bemerket. Alle er ypperlige eksponenter for norsk vise-kultur.
Et tøft foto av Cornelis og Finn som ikke ble brukt i reportasjen. (Foto: Det Nyes arkiv / Per Ervik)
Fra Sverige kom selveste Cornelis Vreeswijk som kjørte et godt show, slik han har for vane. Lovende George Keller gjorde det også bra, selv om han egentlig hører mer hjemme i rock-musikken enn blant visesangerne. Denne dagen forløp uten store sensasjoner. Alt gled plettfritt, og folk så ut til å ha det bra. Pressefotografene hadde det iblant litt for travelt når det gjaldt å fotografere kvinnebryster og «streakere» fremfor de utøvende kunstnerne på scenen. Men det var også det eneste som distraherte.
Enda flere utrolig lite relevante fotografier fra Ragnarock 1974.
Søndag skulle være den store dagen. Artist regnet med at tilskuerantallet kunne bli mellom 30 og 50000, og det er voldsomt etter norske dimensjoner. Heldigvis var Holmenkolbanen klar over dette i motsetning til i fjor. Selv om vognene var stappfulle, slapp en å stå i kø.
Varmen var like kvelende som dagen før, og sola like nådeløs. Vi svettet og kjempet oss fram til inngangen, og lette fram gunstige plasser for å overvære 7 timers rock.
Programmet var meget sterkt. England var representert med tre store band: Hawkwind, Sensational Alex Harvey Band og Procol Harum. På toppen av det hele kom Titanic — kjent som Beatnicks før de stakk av fra militærtjenesten og ble populær rockgruppe i Tyskland og Frankrike. Men disse fire gruppene skulle først spille etter fem norske, danske og svenske.
Dagen begynte bra og programmessig. Ruphus har mistet vokalisten Rune Sundby, men Freddy Dahl (fra Junipher Greene) var en meget god erstatning. Gruppa spilte som de pleier —god, saftig og massiv kvalitetsrock med Gudny Aspås’ kraftstemme i forgrunnen. En del av de nye melodiene virket særdeles lovende, og folk reagerte med applaus.
Ragnarock var i gang, folk satte seg bedre til rette, nippet til en vin-flaske, litt øl — eller brus. Noen svømte allerede rundt i tjernet for å holde varmen på avstand.
Imens gjorde svenske Neon Rose seg klar til sin avdeling. De spiller tung-rock i ypperste potens, men noen personlighet var det ikke over gruppa. De harde, skrikende gitar-akkordene ble for stereotype, og folk reagerte langt fra positivt. Danske Alrune Rod gjorde det ikke stort bedre. Riktignok har de gjort mye bra før, men denne gangen hadde de ikke dagen sin.
Publikum begynte nå å kjede seg, og beveget seg noe rastløst rundt. Flere badet, fullt påkledd, i underbuksene eller rett og slett nakne. Andre benyttet anledningen til å skaffe seg noe å spise, de vandret rundt — hilste på kjente. Og fra nå av skulle programmet være et eneste langt klimaks — i hvert fall på papiret.
Foruten de fire store bandene sto Popol Vuh og Prudence igjen. Alle meget populære blant ungdommen. Ennå gikk alt etter tidsskjemaene. Knutsen og Ludvigsen underholdt folk i pausen mellom gruppene, og knyttet det hele fint sammen.
Popol Vuh sto på scenen. Jahn Teigen danset rundt, og folk var med. Gruppa blir bare bedre og bedre, og sceneshowet er det få i Skandinavia som gjør dem etter. Jahns luftige hopp, grimaser og fandenivoldsk-het går alltid rett hjem hos publikum.
Klokken var nå blitt 17.00, og det beste sto igjen. Titanic ble annonsert, men viste seg ikke. Publikum ventet tålmodig. Bak scenen var det ren panikk. Artist hadde bundet seg til å ha trommer stående klar til Titanic når de skulle spille. Det var ikke ordnet. Vilt oppstyr, og forgjeves søking foregikk nå i nærmere to timer.
Foran scenen begynte folk å bli utålmodige. To timer uten en lyd er ikke hva en betaler 30 kroner for. En enorm pipekonsert ble resultatet. Knutsen og Ludvigsen forsøkte å dempe gemyttene. Men ingen forklarte publikum hvorfor ikke en annen gruppe var satt opp mens en lette etter trommer til Titanic.
Først rundt klokken 19.00 dukket en naken Alex Harvey opp etter å ha klatret fra tjernet og opp på scenen. Han kledde på seg, og resten av gruppa kom fram. Folk klappet. Men Alex Harvey viste seg å være en stor skuffelse. De som har hørt albumet «Next…», vet hva han er god for, men her ble det bare grøt og mas. Bare de mest fanatiske reagerte positivt. Best viste det seg da han ba folk om å svare «yes» om de trodde ham når han sa at han elsket dem. Nesten ingen svarte. Så var det ut med Harvey, og i gang med nok en pause.
Det ble sagt at Prudence og Hawkwind dessverre måtte utgå fordi tiden snart var ute. Publikum pep, og mange begynte å forlate stedet. Det var tydelig at folk ønsket Hawkwind fremfor Titanic. Medlemmer av førstnevnte band dukket opp på scenen og skjelte ut arrangørene. «De er mer interessert i TV-intervjuer enn hva folk har betalt for,» sa Stacia (i Hawkwind).
Kjaperud (i Titanic) dukket til slutt opp og sa at Titanic ikke kunne spille. Stein Ludvigsen fra Artist Promotion sa at de p.g.a. tidsnød måtte la alt unntagen Procol Harum utgå, men Harum skulle til gjengjeld spille ekstra lenge. Enda flere forlot området.
Klokken 21.00 begynte endelig Procol Harum å spille. Dessverre fungerte ikke orgelet, så organist Chris Copping forlot scenen. Men resten av bandet med Gary Brooker og hans flygel i spissen, sto for dagens beste forestilling. De holdt på i en time og ti minutter. Showet endte med en del rock’n roll klassikere, og endelig fikk publikum litt stemning. De danset rundt sine bål, som stort sett besto av reklame-brosjyrer som var delt ut i løpet av dagen.
Men da folk vendte nesen hjemover, var svært få fornøyd. Dette var ikke hva de hadde betalt for. 30 kroner for Ruphus, Popol Vuh og Procol Harum er mye. Særlig fordi de ble lovet noe de ikke fikk. Arrangørene må ta ansvaret for dette, og for folk som var til stede, virker det som om pengene var langt viktigere for arrangørene enn de mellom 20 og 30000 unges ønsker.
Fiaskoen Ragnarock
— sett fra arrangørenes side
Stein Robert Ludvigsen er leder av Artist Promotion, som arrangerte Ragnarock. Han måtte tåle mye hets etter den mislykte søndagen i Kollen. Publikum og journalister opplevde det hele fra forsiden av scenen, men hva foregikk egentlig bak kulissene? DET NYE hadde en prat med Ludvigsen, der han besvarte en del av spørsmålene i den forbindelse.
Mistet kontrollen
– Jeg vil ikke henge ut noen navn. Vi var mange som delte ansvaret, men når det går galt, er det jeg som må ta skylden. Det er best slik.
Men hva var det egentlig som klikket? Vi husker jo alle den lange pausen etter Popol Vuhs avdeling med gru.
– Rett og slett en sceneklikk. En mann hadde hovedansvaret for det som foregikk der. Han mistet kontrollen, og dermed var det gjort. Jeg måtte til slutt gripe inn, men da hadde det gått for langt.
På spørsmål om hvorfor Prudence ikke kunne spille mens en lette etter trommer til Titanic, svarer han med samme spørsmål. Han skjønner heller ikke hvorfor.
– Vi får bare innse at vi er amatører. Slike arrangementer krever godt utbygd vakthold, gode folk til å ta ansvar for de viktige sakene osv. Når en nesten ikke har nåla i veggen, må en greie seg med rimelige mennesker. Dermed blir det «gambling».
Dyre billetter
Ragnarock i år var dyrere for publikum enn i fjor. Billettprisene gikk opp fra 20 til 30 kroner. Ludvigsen forklarer dette med at de gikk stort underskudd i fjor, og regnet med å unngå det på denne måten. Det hjalp altså ikke. Det kom ikke flere folk denne gangen, slik Artist på forhånd hadde regnet med. De mente at 50000 mennesker godt kunne nåes. 20000 møtte opp.
– Det har vært svikt i PR-opplegget, vi har rett og slett ikke råd til å kjøre ut med utallige kjempeannonser i avisene.
Misfornøyd med publikum
Ludvigsen er ikke bare misfornøyd med sitt eget arrangement. Han retter også kritikk mot publikum, som han mener viste seg fra en helt annen side enn i fjor.
– Forhåndssalget i fjor lå på 10000 billetter, i år bare 2000. Antagelig regnet folk med at det var lett å snike seg inn. En skuffende innstilling. Flere hadde med seg tenger, og gikk løs på gjerdet. Dette betyr at om vi skal arrangere noe slikt igjen, må vaktholdet ytterligere forsterkes. Det betyr selvsagt økte utgifter.
SMUFU
Men det var ikke bare søndagen som utgjorde Ragnarock. Denne gang gikk det over en hel uke under navnet SMUFU (Skandinavisk Musikk Uke For Ungdom). Det var konserter hver dag på Kroa og Chateau Neuf (jazz, viser, rock, rock’n roll) og viser lørdag i Kollen.
– De andre arrangementene er jeg stort sett fornøyd med, selv om oppslutningen om jazzen var dårlig. Visedagen i Kollen ble intim og fin med bare 3000 mennesker. Dessverre skeiet mange av dem ut, og det ble en del fyll.
Gambling
Etter årets store tilbakeslag er det nærliggende å spørre om vi får noe Ragnarock neste år.
– Har ingen planer ennå. Dette har vært tøft for Artist, og vi har fått beinharde kår på grunn av underskuddet i år også. Nå er det viktigst for meg å redde firmaet. Vi har ingen millioner i ryggen, og et par slike fiaskoer som Ragnarock (rent økonomisk) kan knekke oss.
Ludvigsen mener at slike arrangementer blir alt for mye ren «gambling». En må ha flaks med været, ha pålitelige vakter og en mengde annet.
– Jeg tør ikke en gang tenke på hvordan det hadde gått om det hadde regnet.
Pressens reaksjon
Hvordan reagerer han så på pressens skriverier, mener han at det er rettferdig, eller lite underbygd kritikk?
– Stort sett er jeg blitt angrepet som person, er kalt hensynsløs profittmaker og liknende. Det synes jeg er urettferdig. Selvsagt vil jeg ha min inntekt, jeg skal jo leve jeg også. Men noen millioner ned i min lomme har det aldri vært – som sagt, vi har gått med underskudd begge ganger.
Men det er de politiske reaksjonene som svir mest.
– Jeg startet Artist Promotion fordi jeg ville hjelpe musikklivet i Norge. Jeg har selv vært musiker, så jeg vet hvor hardt klimaet er. Feilen er at jeg valgte rock som mitt område. Markedet er beinhardt, og det er fra dette miljøet storparten av kritikken kommer.
Han mener at det å jobbe med vanlige danseband er mye enklere, da er det ingen som reagerer.
– Folk kan godt si at danske Alrune Rod var noe søppel, men ved at den gruppa fikk spille i Kollen, kunne Prudence høste stor suksess på Roskildefestivalen i Danmark.
Det er også en del av spillet – utveksling av musikere. Vi kan ta inn utenlandske artister uten det store verdensnavnet. Disse bandene taper vi penger på, men samtidig får norske grupper anledning til å spille i andre land. Prudence skal holde konserter i England, også som følge av Ragnarock.
Dette sier jeg for å vise at vi absolutt ikke er noe firma som bare er med for pengenes skyld. Vi forsøker virkelig å hjelpe norsk musikkliv, sier en fortvilet Stein Robert Ludvigsen til DET NYE.
Forumfestivalen i Arendal
10-13 juli 1974
Et perfekt arrangement
“På stengrunn”-gjengen i full virksomhet på scenen.
Det Nye 10. september 1974
Alle foto: Yan Friis
Musikkfestivaler er blitt populære. Tusener av unge fordriver timer hver sommer utendørs mens rock-band og visesangere underholder.
Norge har så smått begynt å ta etter utlandet – med Ragnarock og Kalvøyfestivalen. Vi har også hatt Haugesund og jazz i Molde & Kongsberg.
Felles for de fleste av disse arrangementene er at de drar mengder av folk – og internasjonale artister står øverst på programmet.
Saker i Arendal sommeren 1974. Her kunne man bl.a. møte “Syrereven”, som hadde tatt seg over fjellet fra Haugesund.
Blant arrangørene her i landet er det blitt alminnelig akseptert at utlandet må innblandes om en skal få folk nok. Gledelig er derfor Forum-festivalen i Arendal som i juli ble holdt for fjerde år på rad. Den bryter med alle de punkter som er nevnt ovenfor.
Tilskuertallet er lavt (maksimum 1500 pr. dag) og artistene er hovedsakelig norske.
Forum, som er Arendals viseklubb, har bygget en liten scene på et gammelt gårdstun ved byen. Her er det lite og intimt. Folk sitter tett sammen helt ned til scenen – så forbindelsen mellom musikere og publikum blir perfekt. De fleste tilskuerne kommer fra steder utenfor Arendal og knytter denne festivalen inn i sin sommerferie.
Vi ble tvunget ut på Tromøya til slutt. Telting i nærheten av Agdertunet ble ikke godtatt og resulterte i ukvemsord og jaging. Her sitter Pernille, Christian, Bente og Lars. Femtemann klarer jeg ikke å huske navnet på.
Arrangørene har tatt konsekvensen av dette, og laget en camp på Tromøya – 15 minutters busstur utenfor byen.
Her fortsatte musikken til langt ut i de små timer. Et stort bål ved sjøen ble samlingspunktet.
Her slapp amatørene til og ga folk en hyggelig avslutning på det profesjonelle stevnet i byen.
Festivalen varte i år fra 10.-13. juli, og en mengde kjente artister spilte på det lille Aust-Agder Tunet. Særlig gledelig var den store bredde de forskjellige musikerne spente over.
Visesang dominerte som i de tre foregående år.
Steinar Ofsdal og Lillebjørn, sentrale i “På stengrunn”-gjengen.
Lars Klevstrand, Lillebjørn Nilsen og deres «På Stengrunn»-gruppe åpnet festivalen. De følgende dagene møtte vi visegruppa Folque, Alf Cranner, Fred Åkerström, Tom Paley og Knutsen & Ludvigsen.
Jazz fikk vi også mye av, representert ved Ketil Bjørnstad, Brynjulf Blix, Carl M. Iversen, Espen Rud, Arild Andersen, Jon Eberson og Jon Christensen.
Steinar Ofsdal hadde en lang avdeling med folkemusikk der publikum ble dratt med bl.a. i folkedans. Samme kveld var forøvrig scenen åpen for en del amatører.
Rock fikk vi med Bazar, Peps Blodsband, Matheus og Øystein Sunde & Postverket. Sistnevnte hadde ingen heldig dag, og var den eneste som forlot scenen uten ekstranummer.
Men bortsett fra dette, fikk folk fire dagers meget god underholdning. Programmet ble aldri forsinket eller forlenget så skjemaet holdt. For alt dette pluss plass på campen, betalte en ca. 100 kroner – og det er ingen høy sum.
Forum-festivalen viser klart at norsk og skandinavisk musikk er mer enn god nok til å tilfredsstille publikum.
Vi trenger ingen brølende tungrock-band fra England som alltid forsinker og ødelegger de skjemaer en arrangør setter opp.
Forum er et viktig tilbud for dagens unge, og festivalen er like viktig for vårt eget musikkliv. Tilbudet står åpent når det arrangeres for femte gang neste år...
Det var også utlendinger på festivalen. Her Fred Åkerström, svensk trubadur.
Etterord (i 2026)
Forumfestivalen på Agdertunet. 10.-13. juli. Med telt. Det Nyes utsendte.
Første gang jeg kunne tjene penger på å dra til Arendal. Mitt sjette besøk på like mange år. Høyest på erindringslisten står turene ut til Mærdø med den grønne og eggekremgule ferjen som dunket og ristet i skroget og blandet diesel med havbris, en fin cocktail når man lå på taket, og fikk lov. Ikke alltid skipperen lot oss. Det finnes regler for alt.
Så ofte jeg kunne tok jeg den nevnte grønne og gule Mærdø-ferjen. Elsket Mærdø. Elsket kafeen og den vonde kaffen deres, og den beste utedoen i nord-Europa, og bergene på utsiden, mot havet, å ligge der under bakende sol mens bølgene kastet seg med dumpe drønn mot fjellet og sendte gardiner av iskald sjøsprøyt over oss ... VOOOOSJ! KLASK! Sommer. Vidunderlige sommer.
Sannelig våget jeg det hele, på innsiden av øya, gjennom krystallklart vann på fineste sand, hver detalj på bunnen så jeg, og vandret frem og tilbake, frem og tilbake, av og til med hodet over, av og til med hodet under vannflaten, og sjøen holdt 15 grader og jeg merker det ikke. Så barsk kommer jeg aldri til å være igjen.
Dekket som nevnt Forumfestivalen for Det Nye, med penn og Pentax (35 mm-objektiv) og et Instamatic som back-up. Pentaxen kjøpte jeg brukt, og objektivet kom til å plage meg mange ganger fremover. Jeg måtte så nær innpå motivene. Det skulle prins Charles få merke i Birmingham noen år senere.
Vi satt på tunet med nyinnkjøpte frostkalde Cola, båret i ilfart fra butikken nede i bakken. Tormod ble satt ut da en garvet hippie med lure øyne, skjegg og skulderlangt hår henvender seg til ham. Om han kunne få noen fingerbredder av Tormods Cola. Spørsmålet kom brått på. Dette var tross alt "Syrereven", mannen som hadde tatt seg over fjellet fra Haugesund, for å lure klassepurken og dens spioner.
Tormod ga ham uvillig flasken. Syrereven smilte skjevt. Om han kunne få gjøre hva han vil med sine to fingerbredder Cola? Tormod nikker forvirret. Så, med et sjofelt smil, helte han sakte og demonstrativt to fingerbredder Cola ut i gresset. Og rakte flasken tilbake. For en klyse.
Syrerevens demonstrasjon mot monopolkapitalen imponerte oss ikke. Jeg skyndte meg å drikke opp Colaen min. Syrereven så forulempet ut. Han var tross alt kommet over fjellet.
Snapshots fra Forumfestivalen 1974. Øverst Øystein Sunde og hans Postverket som ble grusomt behandlet av publikum. Øystein var nemlig ikke politisk korrekt, han sang ikke nitriste revolusjonshymner, han var noe så uhørt som vittig - og kjørte sportsbil. Han husker den ubehagelige opplevelsen ennå. Nest nederst: Bazar, og til slutt festivalens stjerner: “På stengrunn”-gjengen med Lillebjørn i spissen. Rudolf Nilsen, du kunne ikke være mer politisk korrekt enn det, i 1974. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Kalvøya 1974
Sommerens musikalske skybrudd
Det Nye 5. november 1974
Foto: Eirik Hauge
Sommeren er for lengst forsvunnet i råtne blader langs veikanten, striregn og en stadig hvitere ånde. Vi går nå vinteren i møte og må søke varme og trygghet innenfor våre vegger. Utelivet er i ferd med å bli en kald fornøyelse. Men med oss inn i vinteren har vi mange gode, varme sommerminner. Hendelser som er gode å ta fram mens vi venter på varmere tider.
Musikklivet går sin gang uavhengig av årstidene. Nye plater dynges ut på markedet. Grupper og enkelt-artister holder sine konserter – men alt skjer innendørs.
Vi er inne i tider som vi sjelden tar fram igjen når årene har lagt seg mellom oss og fortiden.
Det er sommeren vi husker – varmen, solen, grønt gress, glade unge fjes, summingen fra insektene og rullingen av salte bølger mot stranden.
Og musikken, tonene vi alltid setter i forbindelse med den sommeren, den ferien og det stedet.
Rockfestivalene er blitt en viktig del av disse minnene for mange. Helt siden Monterey 1967 og det virkelige gjennombrudd med Woodstock to år etter, er festivalene blitt en viktig del av ungdommens sommer.
Ragnarock – utspilt sin rolle?
I Norge har vi også fått en del slike arrangementer. Ragnarock og Kalvøya er de største, men også mange små festivaler holdes rundt i landet hvert år.
Dessverre har aldri kvaliteten av de største arrangementene vært særlig god. Her stues tusener av unge sammen i timer til lyden av rock.
Ragnarock utspilte sin rolle den sommeren. Med utallige klikk, pauser og dyre billetter, gjorde den sitt til at de fleste følte seg snytt.
Unge mennesker er ikke rike, og derfor bør de i det minste få det de betaler for. Vel, Ragnarock ga dem ingen god valuta, det er allerede blitt sagt utallige ganger i like mange publikasjoner. En satte håpet til festivalen på Kalvøya 25. august.
Kalvøya med et variert kulturtilbud
Kalvøya-festivalen på den lille øya utenfor Sandvika er etter hvert blitt en tradisjon. I flere år har nå viseklubben Hades med Decibel Booking arrangert dette opplegget. De har forsøkt å gi de unge et variert kulturtilbud ved å bruke området til kunst og teater i tillegg til rocken.
Mange gode musikere har spilt her, og hvert år har et godt utenlandsk navn stått på plakatene. Ifjor spilte, som vi husker, Frank Zappa & Mothers.
Kunstner: Per Kleiva
I år skilte også plakatene med kunst og dukketeater. Nytt var en klassisk konsert som ble holdt på en liten scene et stykke fra festivalområdet. Utmerket i seg selv.
Når det gjelder rocken, sto Fairport Convention og Hot Chocolate øverst på plakaten, mens Prudence, Lillebjørn Nilsen, George Keller, St. Helena, Wild Angels m. fl. fikk de små typene.
Faksimile fra Det Nye (5. november 1974). Det var den gang Sandy Denny klappet meg på hodet og kalte meg gutten sin. Det hadde jeg slett ikke noe imot. (Foto: Ulf Dalheim)
For få møtte opp
7 500 mennesker møtte opp, alt for få til at arrangementet kunne bære seg. Men at disse kom, var i seg selv et under. Værgudene hadde buldret og truet med regn. Tunge skyer lå lavt over området, og svært få regnet med å komme tørre gjennom det lange arrangementet.
Men nedbørområdet lot Kalvøya i fred, og slapp sin last over områdene rundt øya.
Om en så anslo de fremmøttes alder, ville en få et høyere tall enn på f. eks. Ragnarock. De yngste var nok ikke særlig fristet av artistene som skulle opptre. Stort sett rettet musikken seg til folk rundt 20 år og oppover.
Trist musikk
Vi hadde hørt mange lovord om St. Helena fra Nord-Norge, en til da ukjent gruppe. De hadde med seg Bærum Pikekor på scenen og hadde med andre ord ambisjonene i orden.
Dessverre gikk det ikke bra. En utekonsert er noe langt annet enn å spille inne. Pikekoret forsvant i en trist strøm av ensformig klisjerock. Det virket som om musikerne ikke maktet å spille sine egne komposisjoner.
Denne triste starten gjorde sitt til at publikum ble passiv og misfornøyd. De følgende artistene – for det meste ukjente nordmenn – gjorde det enda dårligere.
Bra arrangert
Men om musikken klikket, så hadde arrangørene all grunn til å være fornøyd. De hadde lært av Ragnarocks mange og lange forsinkelser. En benyttet to scener, slik at når et band var ferdig, begynte neste på den andre scenen. En fikk aldri pauser på over fem minutter.
At folk måtte flytte seg fram og tilbake, gjorde ingen ting. Å slentre noen meter en gang i timen, er å foretrekke fremfor å bli sittende passiv i timer uten at noe skjer.
Prudence og Fairport best
Prudence fikk ikke spilt på Ragnarock. Denne gangen gikk alt bra, og de kunne entre scenen uten vansker. Namsos-gruppa spilte godt, og dro folk med seg i en glimrende avdeling. Dette gjorde at humøret hos tilskuerne steg.
Man hadde ikke unødige utgifter på markedsføring før i tiden. Dette fikk holde.
Lillebjørn Nilsen og George Keller fikk ikke sine ting til, og Hot Chocolate viste seg å være en temmelig middelmådig soul/rock-gruppe, som stadig maste om «clap your hands», og «get up and dance».
Derfor var Fairport Convention, som nå har fått tilbake Sandy Denny, en herlig redning. Med fiolinisten Dave Swarbrick i spissen ga de oss en variert og gnistrende forestilling. De viste oss at engelsk rock kan være seriøs, og at Gary Glitter & Co. ikke er alt.
Men to gode grupper kan ikke redde et slikt arrangement som Kalvøya. Igjen var det skuffet ungdom som forlot en festival. Nå er det på tide å spørre seg om slike mammutarrangementer virkelig er nødvendige.
Når Arendal-festivalen ble vellykket, var det fordi scenen er liten, området rundt er lite, og få mennesker får plass. Dermed oppnår artistene å få kontakt med publikum, og holde deres interesse ved like hele tiden.
Slik kan det vanskelig gå når ti-tusener møter fram, og når scenen blir et uoppnåelig bygg som stikker høyt over landskapet.
Visemusikken er når alt kommer til alt best egnet til utendørs arrangementer. Det kan en ikke få for mye av. Rock, derimot, skaper frustrasjon hos lytteren, om han får for mye. Og siden denne musikkformen er så populær, vil en aldri få intime konserter ut av det.
Rock egner seg best i små porsjoner på plate, eller som innendørs konsert, der lyden straks blir mye bedre. Sju timer med brølende musikk, der en knapt hører hva sidemannen sier, fungerer ikke helt.
Kalvøya — et ypperlig sted
Når så Hades og Decibel neste år planlegger nye konserter på Kalvøya, bør de øve litt selvkritikk.
Øya i seg selv er et ypperlig sted for konserter, og som samlingssted for unge. Her har en natur i form av gressenger, sjø, strender og skog. Et sted der en kan stresse ned, og slappe av.
Hvorfor ikke da slippe våre viseartister til, la dem spille og underholde? Så slipper vi dyre billetter, og vi kan ta toget til Sandvika for å slappe av med natur og musikk.
Ragnarock og Kalvøya — musikalske skybrudd
Når vi nå går vinteren i møte, så er det hverken Kalvøya-festivalen eller Ragnarock vi trekker fram som varme minner fra sommeren.
Hvor vi enn sitter her i Norge, så vil de musikalske minnene bestå av plater vi hørte, små avslappende festivaler og ferieminner med sol, sjø og latter.
Mammutfestivalene dytter vi vekk under snøen sammen med de ufyselige skybruddene og kalde regnværsdagene vi dessverre måtte tåle både i juni og juli.
Kommentar:
Hva for slags snerpete, belærende bestefarsnakk leverte jeg i denne artikkelen?!? “Rock egner seg best i små porsjoner på plate”?!? Jeg var 22 og fremsto som så sart at jeg burde vært fiket opp. Bare jug. Jeg var ikke og har heller aldri vært, visesangmannen! For noe vrøvl!
Kalvøyafestivalen 1975
Sol, sommer og musikk - 22. juni 1975
Kunstner: Morten Rolfsen
Det var varmt og full sommer. Blå himmel og en hvitglødende sol vibrerende i ørkenvarmen. Målet var Kalvøya utenfor Sandvika. Dato: 22. juni 1975.
Det er blitt en tradisjon å holde musikkfestival på Isle of Calf hver sommer. Og — denne øya er absolutt et utmerket sted hvor man kan forene seg musikk, natur og forurenset sjøvann.
Toner fra Amtmandens Døtre møtte oss der vi skrevet over tusenvis av liggende soltilbedere/musikkdiggere.
Døtrene var en utmerket start! Denne gruppa består utelukkende av jenter, og presenterer enkle harmoniske viser med like enkel musikalsk ramme. Musikk for alle — musikk en lett kan lære seg, og gjerne være med på. Tekstene er det viktigste Døtrene har å by på, og de er selvsagt politiske. Det svinger fra bombastiske sanger til vakre og lyriske ballader. Hovedinnholdet av låtene deres konsentrerte seg om kvinnesak. De spilte i et snaut kvarter — og gjorde det bra.
Etter dem kom de flygende bergenserne — dvs. Flying Norwegians. Tro det eller ei — verdens første countryrock-gruppe! I de få minuttene de gjorde seg klare, etter å ha overtatt scenen etter Amtmandens Døtre, klorte vi ned en oversikt på blokka:
«Et sommerparadis — det er Kalvøya! 8000 unge mennesker spredd utover i gresset — under en steikende sol. Harmoni og ro over en brokete forsamling. At en mengde jenter solte sine bare bryster, gjorde bare bildet fullkomment.»
Flying Norwegians fotografert i Danmark sommeren 1974. (Foto: Yan Friis)
Flying Norwegians startet med «Young Man» — en skikkelig rockelåt. Det svingte — øyeblikkelig!
Gruppa har ikke tatt et eneste feil-steg siden de ga ut debut-albumet «New Day». Konsertene deres har uten unntak — vært glimrende opplevelser. På Club 7 er de stamgjester — mest imponerende var deres innsats på country-rock-festivalen i Oslo 2. mai. Den gangen var det den amerikanske gruppa Flying Burrito Brothers som var hoved-attraksjonen, men det var Flying Norwegians som stakk av med kaka.
Det gikk ikke like bra på Kalvøya, men det får kanskje publikum og varmen ta skylden for. Sola stekte, og folk ble sittende — ingen orket å røre seg — selv om Flyings musikk krevde dans. Rune Walle og de fire andre fra Bergen gjorde likevel et bra show med Bob Dylans «Absolutely Sweet Marie» og deres egen låt «New Day» som høydepunktene. Klappe orket de 8000 i hvert fall …
Sveriges tur: Bernt Staf entret scenen med sin akustiske gitar og sin sjarm. Han er etter hvert blitt spesialist på politisk ironi, og hans sanger får en alltid til å trekke på smilebåndet. På en tidligere konsert i Chateau Neuf i Oslo imponerte og moret han de fremmøtte mesterlig. Like bra gikk det ikke på Kalvøya. Visesangen har lett for å renne bort under slike store arrangementer. 8000 mennesker og en hel øy kan bli for mye for en ensom stakkar. Bernt Staf fikk bare kontakt med de nærmeste — de som kunne se ham og høre ham skikkelig. Vi som satt lenger unna, fikk store problemer, og valgte i stedet å strekke litt på beina. Det var varmt å sitte stille, og sola hadde gjort gummisålene mine nesten flytende.
På en liten scene et stykke unna kunne en lytte til Sandvika Jazz Band som spilte stor-band jazz som svingte. Eller en kunne stikke inn i skogen med sine barn og få barneunderholdning på en scene med visegruppa Visvas.
Da vi vendte tilbake til plassen vår, hadde Bernt Staf avsluttet. Terje Rypdal og hans gruppe gjorde seg klar. De har nettopp gjort stor suksess i Frankrike — nå var det vår tur til å oppleve norsk jazz/rock. Dessverre mistet vi interessen fort. Rytmeseksjonen dunket ut en ensformig ramme, som Rypdals gitar jamret rundt i. Vi følte oss på full fart ut i stratosfæren, og var egentlig mer interessert i å forbli på Kalvøya i sommersola.
Vi forlot Rypdal og la av gårde mot sjøen. Det var ikke så rent få som hadde fått det samme innfallet. Det krydde faktisk langs stranda og i sjøen.
Steeley Span (Foto: Chrysalis)
Så kom årets festivals store trekkplaster — Steeleye Span fra England. Denne gruppa oppsto i 1969, og ble dannet av et par tidligere medlemmer av Fairport Convention. Span har holdt seg mye nærmere engelsk folkemusikk enn Fairport. Og de bruker tradisjonelle britiske melodier, mens Fairport komponerer egne ting. Steeleye har sitt flaggskip i den kvinnelige vokalisten Maddy Prior, som uten tvil kan måle seg med Sandy Denny på sitt beste. På Kalvøya ble de det store høydepunktet — gruppa som folk snakket om lenge etterpå!
Det gikk litt tregt i starten, folk var fremdeles dovne, og ble sittende mens Peter Knight og hans fiolin eksploderte i den ene soloen bedre enn den andre. Steeleye Span står for dansemusikk i dens høyeste potens, og Maddy Prior ble såret da ingen viste tegn til å sjekke beina. Først da hun tryglet folk om det, og gruppa svingte inn i en svettende jig, begynte Kalvøya for første gang å koke.
Folk hoppet, danset, løp, lo og sang mens Steeleye Span ga alt de hadde. Først når publikum er med, er gruppa på sitt beste. Maddy Prior ble til og med så lykkelig at hun hoppet ned i folkehavet og danset med. Folk ble selvsagt begeistret, og klappet gruppa fram til et ekstra-nummer, dagens første og siste.
Etter Steeleye begynte folk å bevege seg hjemover. Klokka var godt over 18.00, og sju timer i solsteiken hadde tatt på!
En gruppe til var det likevel. Baker Gurvitz Army. Bandet består av den legendariske Cream-trommeslageren Ginger Baker og fire andre mindre kjente folk. De ventet i en time for at folk skulle glemme Steeleye. Det er alltid vanskelig å spille etter en gruppe som gjør det virkelig bra. Baker Gurvitz Army kunne like godt latt være å spille. De representerte typisk klisje-rock. Musikk som vi har hørt før hundre ganger og like mange ganger bedre. Tung-rock uten fantasi. Et antiklimaks som formelig jaget folk hjemover.
De fikk ut to LP’er i 1975. Ingen av dem står igjen som spesielt minneverdige, dessverre. Cream møter Gun i snophyllene på Rema.
Men når en så setter seg ned etterpå og gjør opp en fasit for Kalvøya-festivalen, må den bli positiv. Arrangementet gikk velsmurt, nesten uten dødpunkter. Men dessverre — det kom for få folk til at det skulle lønne seg. Og feit blir man ikke av gode ord. Takk likevel, sier vi til arrangørene Decibel!
Kalvøyafestivalen 1976
Sommeridyll eller en nervepåkjenning av dimensjoner?
Alle festivalers mor, Woodstock. Du får det ikke skrekkeligere enn det gjørmebadet. Og likevel elsket alle Woodstock, særlig de som aldri kom nærmere Max Yasgurs farm enn lerretet på Klingenberg kino.
Det Nye 16. juni 1976
Så er sommeren endelig kommet, og med den sol og varme (?). Vi kan slå ut med armene, kaste tunge pelser og frakker inn i skapet og trekke i luftigere gevanter. Bade, bli brune, spise is, buble leskedrikk for tusener av kroner, feriere. Kort sagt — leve.
Med sommeren kommer selvsagt også musikk-festivalene, arrangementer som trekker tusener av unge gjennom de varme månedene.
Nå er det selvsagt mange som har bitt seg merke i at det blir færre festivaler for hvert år som går. Men det er nok bare en fordel. Folk orker ikke alt for mye. Ragnarock f.eks. har aldri klart å bli noe populært innslag. Ballongen sprakk allerede første året, og ble forhåpentligvis gravlagt i fjor på Ullevaal Stadion.
Men det er andre festivaler som fremdeles trekker folk, og som tilhører sommeren like sikkert som sol og glade ferieansikter.
For jazz-folket står selvsagt Molde og Kongsberg i sentrum. Hel-norsk vise-, jazz-, rock-musikk og lyrikere har sitt meget populære arrangement i Arendal der Forum-festivalen nå er et fast innslag. Vi hører også at det i år skal være en festival i Horten.
I Oslo-området har likevel den årlige Kalvøyafestivalen best klang. Alle skal dit. Og hvorfor ikke?
Ingen festival kan skilte med så bra omgivelser som Kalvøya. En liten frodig øy utenfor Sandvika der kulturen inntar scenen fra klokka 13.00 til 18.30 en søndag i juni. Det skjer også i år, kan Paul Karlsen i Decibel fortelle DET NYE.
Han hadde en imponerende liste over artister som står på programmet 20. juni.
— Men ikke alle er helt sikre ennå, garderte han seg. Sikre er i hvert fall populære Dr. Hook som allerede har vært i Norge to ganger før. Av de andre artistene skiller Arbeidslaget hans Konrad Vømmølbakken, Larry Coriell’s Eleventh House og Cornelis Vreeswijk seg ut. I bunken finner vi dessuten Jack The Lad, Odd Børresen, Alf Cranner og Knutsen & Ludvigsen.
— Så håper vi at Pjokken Eide tar seg av annonseringene, sier Paul Karlsen.
Det er også klart at tre amatørgrupper skal få sjansen på Kalvøya.
— Vi satser på en fra Vestfold, en fra Østfold og kanskje ennå en om det blir tid.
Tiden er en viktig faktor i et slikt arrangement. Programmet er så stramt at det skal svært lite til før det sprekker. Da kan det uheldig skje, som Pugh Rogerfeld var ute for et av årene. Mørket senket seg over Kalvøya, de hadde ingen lyskastere og fikk heller ikke lov til å holde det gående lenger enn til mørkets frembrudd. Pugh fikk nesten ikke spilt, og slikt er ikke bra hverken for artist, arrangør eller publikum.
— I år satser vi på en del nye ting, sier Paul Karlsen. — Blant annet vil vi forsøke å bruke fem scener. Den største til de store navnene med en litt mindre scene ved siden av. Så satser vi på en scene til mer litterære og visepregede artister som Cranner, Børresen og kanskje noe klassisk musikk. Den fjerde scenen skal benyttes av amatørbandene, og den lille gamle som har stått her i alle år blir avsatt til Knutsen & Ludvigsens barneshow.
Disse fem scenene blir plassert i en sirkel rundt publikum, slik at det blir den reneste musikk-stafetten. En behøver bare å snu litt på baken, så er det på’n igjen.
— Vi satser også på bildende kunst, og får antagelig Kjartan Slettemark med sine malerier og sitt puddelshow.
— Puddelshow?
— Ja, han kler seg ut i et puddelkostyme, og går rundt og prater.
Billettprisene er selvsagt folk svært interesserte i. Og vi kan opplyse at de vil ligge på 30 kroner om en kjøper dem på forhånd, og 35 ved kjøp på øya.
— Dessuten skal vi selge en spesiell familiebillett på 90 kroner som gjelder for foreldre pluss opp til 5 barn. Det er jo for galt å betale flere hundre kroner for å få med seg ektefelle, barn og hund.
— Hva med dårlig vær?
— Det er det absolutt verste ved slike festivaler. Det er en nervepåkjenning av dimensjoner. Allerede nå sitter jeg klistret foran været på TV-skjermen. Alt avhenger jo av sol og varme. Ellers taper vi penger, og har slitt i måneder til ingen nytte.
Men om uhellet først er ute, vil det bli konserter i Jordal Amfi i stedet.
Vi samarbeider med NSB, og er været dårlig om morgenen er avtalen at vi ringer inn klokka 07.00. Deretter går dette på telex ut til samtlige bemannete stasjoner der de henger opp en spesiell plakat i billettluka. Dessuten får folk et telefonnummer de kan ringe om de er i tvil.
Det er et stort apparat som settes i gang når en festival arrangeres.
Vi er 60 stykker inkludert 40-50 plakatoppsettere. Dessuten blir det 100 vakter under selve festivalen.
— Hvorfor kommer så drøyt 10 000 mennesker til Kalvøya hvert år?
— Det er mange grunner. Folk føler vel at vi aldri har snytt dem. De vet at eventuelle overskudd går til forbedring av neste års festival. Dessuten er det ikke blitt noe overskudd ennå.
Paul Karlsen mener også at selve øya frister folk. De får mulighet til å treffe kjente og ukjent, lytte til god musikk, titte på malerier eller rett og slett gi seg øya i vold. Skyggefulle skogholt, svære grønne plener der en kan spille fotball, og sval sjø.
— Nå er ikke sjøvannet ved Sandvika det reneste, så jeg vil ikke akkurat anbefale en dukkert. Men om en først vil nedkjøles, så er det nok ikke farlig på utsida. Om en klarer å unngå å svelge vannet, kan en jo dusje av seg etterpå. Det er flere dusjer plassert rundt på området.
Karlsen ser egentlig ikke på arrangementet som en ren festival.
— En stor utendørskonsert er et bedre ord. Eller kanskje en familie-festival. Vi henvender oss jo til et meget bredt publikum, alle kan være på Kalvøya enten de er små eller store.
Det er Bærum Kommune som eier den idylliske øya. Og Viseklubben Hades som har stått for disse årlige festivalene, hadde problemer i starten.
— Kommunen hadde bare opplevd St. Hans-feiringer der ute før, orgier i fyll og vold. Derfor stilte de seg skeptisk til å begynne med. Men i dag er det bare velvilje fra ende til annen. Jeg tror faktisk at Bærum er den eneste kommunen i landet som virkelig har vist seg fra en så tvers gjennom positiv side. Det samme gjelder forøvrig politiet. De har aldri måttet rydde opp i bråk her, jeg tror faktisk ikke at noen er blitt fjernet fra øya av politiet i Kalvøyafestivalens historie.
Det eneste problemet folk kan støte på er parkeringsvansker.
— Ja, jeg håper at alle lar bilene stå hjemme. Det er fullstendig overbelastet her hvert eneste år. Kan ikke folk ta toget, eller bussen. Det går jo fire bussruter hit. Eller hvorfor ikke nyte det fine været (forhåpentlig) og «hike» eller sykle?
— Har dere forresten hatt problemer med folk som «sniker» seg inn?
— Øya i seg selv er jo en hindring. Noen kommer seg allikevel inn ulovlig. Men om folk ikke har moral til å betale for alt slitet vårt, så får de heller snike, sier Paul Karlsen til DET NYE.
Idet vi forlater Decibel-kontorene, er han dypt engasjert i de siste værmeldingene. En nervepåkjenning av dimensjoner, kalte han det. Jo, vi forstår det nå.
Faksimile fra Det Nye. (Foto: Tom Martinsen)
Få lyspunkter og mye trist
Kunstner: Morten Rolfsen
Det Nye 28. juli 1976
Det så dystert ut dagen før årets Kalvøyfestival tok til. Det regnet og blåste hele natta. Stålblått morgengry og konstante irriterende drypp lovet ikke godt. Vi trodde til slutt at hele festivalen skulle flyttes over i Askerhallen. Men så lysnet det gradvis, og nervøse arrangører speidet opp mot solgløttene. Vil dette vare?
Vi ble møtt av regnskurer på veien mot Sandvika. Men det var helt tydelig at Kalvøya var stedet like fullt. En jevn strøm av mennesker beveget seg som maur mot festivalområdet. Utrolig mange!
I fjor var det stekende sol hele dagen, mens 8000 mennesker lyttet til et program som var langt mer attraktivt enn årets. Likevel kom det hele 10000 mennesker i år. En utrolig mengde når det gode været og de store artistene glimrer med sitt fravær.
Arrangørene hadde gjennomført en ny vri i år. Hele fem scener var satt opp i en sirkel rundt publikum. Vitsen var å få vekk de kjedelige dødpunktene mellom hver gruppe. Nå skulle det gå fortløpende. Ikke så dumt i og for seg, men i praksis ble det ikke like vellykket. Det voldsomme tempoet på arrangementet, gjorde at folk tråkket hverandre ned hver gang det var sceneskifte. Man ble muret inne i en lydorgie, og mistet muligheten til å få distanse, ro og oversikt.
Været, de stadige regndryppene, den sugende vinden, mangelen på plass og det voldsomme tempoet, ødela humøret og miljøet. Den vennlighet og ro som før var Kalvøyfestivalens varemerke forsvant, og i blant pustet skrekkopplevelsene fra Ragnarock 1975 på Ullevål Stadion oss i nakken. Klaustrofobien grep om seg. Folk ble aggressive, dyttet, tråkket på hverandre og bannet rasende.
Årets festival bar dessverre også preg av regelrett fyll, både blant publikum og artister. Vi la særlig merke til den store kontingenten unge tenåringer som ravet støyende omkring med ølflaska i hånden. Dette var ikke bare sjenerende, det ble til slutt direkte anstrengende.
Men musikken, den må vi selvsagt nevne. Og dessverre, her ble det også mange skuffelser. Først ut kom Jack The Lad, en gruppe som sprang ut fra Lindisfarne for noen år siden. De spiller en blanding av engelsk folkemusikk og rock. På Kalvøya ble det mest mas og stress. Publikum var aldri med, og applausen var lunken, noe som i grunnen gjaldt samtlige artister.
Arild Andersen’s kvartett sto for det beste innslaget, og viste at jazz absolutt kan fungere på en pop-festival. Gruppas blendende teknikk imponerte, men også her ble det hele for hesblesende.
Tobben og Ero og Cornelis Vreeswijk fotografert under Norges-turnéen i 1976. Den tok dem også til Kalvøyfestivalen, men der var de ikke helt på hugget. Mer dritings i fylla. I følge meg. (Foto: Det Nyes arkiv)
Cornelis Vreeswijk og Tobben & Ero skuffet enormt. Denne svenske trubaduren som har gledet så mange i en årrekke, var en redusert ballong uten futt. Sammen med Tobben & Ero ble han mer en eksponent for klirrende ølflasker og fyllerøre enn visekunst.
Dermed er vi framme ved Dr. Hook, en orgie av en gruppe som i hvert fall er ærlige. Deres sceneshow er bygget opp rundt den typisk amerikanske «freake»-stilen der alt mases opp i hese latteranfall og vitser som bare gruppemedlemmene forstår. Narkotika og alkohol har en selvfølgelig plass i deres musikk.
Men dette er rett og slett Dr. Hook på godt og ondt. Og de er iblant morsomme. De er også uhyre selvironiske midt i all galskapen. Så man kan elske dem og hate dem.
Hva så med de resterende musikerne? Tja, ikke så mye å skrive om egentlig. Alf Cranner og Odd Børretzen var selvsagt ål’reit som alltid. Amatørbandene fra Vest- og Østfold: West Company og Skallagrimson var anmassende, kjedelige og led av dårlig høyttaleranlegg.
Åge Aleksandersen & Sambandet har ennå langt igjen til Royal Albert Hall. Åge, som før ledet Prudence, har nok en god gruppe i ryggen, men for oss virket det hele uferdig og kantet. Melodiene manglet særpreg, og gitarsoloene ble etter hvert noe stereotype. Det positive var absolutt tekstene, som både var trønderske og meningsfylte.
Arbeidslaget fikk vi dessverre ikke hørt, men de gjør jo aldri en dårlig jobb, så folk fikk nok en trivelig stund med denne ex-Vømmøl-gruppa.
Dette var pop/rock-musikken. Men Kalvøya var også noe mer i år. De skiltet med kunst og barneunderholdning. Maleri-utstillingen viste seg å være et svært tynt utvalg plakater, mens skulpturene avgjort tilhørte det positive. De var plassert ut over hele området, blant publikum, på scenen og rundt på øya. Det en la best merke til var en lyserød trokopi av en gris, og Kristus på korset i full størrelse («Korsfestelse» av Per Ung).
Trond Viggo bare måtte ha på seg kjole og damehatt. Det skulle ikke mer til for å more barn (og voksne) før i tiden.
For barna arrangerte Decibel en hyggestund med barne-TV’s Trond Viggo Torgersen. Hans popularitet strekker seg langt opp i de voksnes rekker. Og på en liten scene inne i skogen viste han oss hvorfor. Vi sang gladelig med i Bæ Bæ Lille Lam, Mikkel Rev og Pål Sine Høner. Vi lyttet til Trond Viggo’s historier, og lo like befriende som barna, da han kledte seg ut som gammel tante. Det mest fantastiske var vel at han fikk barna til å komme opp til mikrofonen og synge eller fortelle vitser. Denne aktiviseringen av de minste har han fortjent en honnør for. Barneunderholdning skal fungere to veier, og hele Norges Trond Viggo kan det, enten han befinner seg på en TV-skjerm, eller ute i skogen med barna.
Dette var Kalvøya 1976. En festival preget av små lyspunkter, og mye trist. Selv ikke makrobiotisk mat fra Hjelmsgate, politisk og upolitisk lektyre, pølser eller cola, Jahn Teigen eller Tom Mathiesen kunne gjøre noe med det. Været var mot oss, og ølflaskene klirret for ofte. Vi får håpe at det retter seg igjen til neste år, for vi trenger Kalvøyafestivalen. Nesten 10 000 mennesker understreker det.
Kalvøyafestivalen 1977
Det blir Kalvøyafestival i år også
Scenegulvet er ikke kommet på plass, men Paul Karlsen i Decibel lovet at alt skal være klappet og klart til 26. juni.
■■■ Sol, sommer og Kalvøyafestival — det slår aldri feil. Værgudene har ikke vært like samarbeidsvillige hvert år, og i fjor minnes vi hutring, vind og regnbyger. Men likevel: 10 000 mennesker møtte opp på den idylliske lille øya utenfor Sandvika i Bærum.
Ikke alle er klar over hvor mye arbeid som ligger bak et slikt mammutarrangement. Allerede rundt juletider satte Decibel Booking i gang, og i april stakk vi innom for å se hvor langt de var kommet.
■ Rikstelefonene kimte og forhandlinger om attraksjonene summet forbi oss. Vi snappet opp navn som Procol Harum og Alex Harvey Band uten å la oss avlede.
Paul Karlsen smilte lurt bak skrivebordet, men kunne intet love.
— Hovedproblemet er økonomien. Vi er helt avhengig av å finne den gruppa eller artisten som skal stå øverst på plakatene, før vi kan gå i gang med resten av programmet.
Forhandlingene med England og USA er en lang og slitsom affære. Decibel må finne ut hvilke artister som er på turné i nærheten av Norge rundt sankthans. Så kan kranglingen om penger og kontrakter begynne. Som oftest ender det med brudd, og så er det på'n igjen.
■ Vi tok oss en tur til Kalvøya for å se på forholdene. Aprilsnøen hadde nettopp smeltet, men sommeren syntes fjern og uvirkelig. En kald vind sveipet over oss der vi krysset leiret, grå gressbakker.
Bare skjelettet av scenen sto ferdig. Gulvet og overbygningen lå pent stablet i plankehauger under store plastpresenninger. Et mistrøstig syn.
Vi trøstet oss selv med at her skulle det sitte 10 000 mennesker i billedskjønne, grønne og frodige omgivelser. Her skulle rock og jazz strømme ut i sommervinden.
■ Men vårvinden var nådeløs og brakte oss inn i april igjen.
— Det er rart med det, smiler Paul. — Om to måneder går festivalen av stabelen, og det eneste vi har klart på programmet er Alex, Ketil Bjørnstad, Bukiyamaz fra Danmark og Exit fra Sverige.
Imens sitter plakattegneren Morten Rolfsen i sitt atelier og venter. Hovedattraksjonen skal broderes inn og fargelegges.
— En ting vet vi sikkert. Denne gang går arrangementet av stabelen uansett vær. Regner det, selger vi plastflak til en billig penge. Billettprisen blir 30 kroner om du forhåndsbestiller og 40 kroner om du kjøper ved inngangen. Dessuten fortsetter vi med familierabatt. Mange musikkelskere har jo barn, og dette er en sjanse for dem til å komme ut i sol, sommer, natur og musikk.
Paul Karlsen smiler mens aprilvinden biter i kinnene.
— Det blir bra vær! Det lover jeg.
■ Og nå er altså tiden kommet. Forhandlingene er brakt til ende, og plakatene henger på stolpene. Kalvøyfestivalen 1977 venter, og 26. juni entrer 10 000 mennesker gressbakkene. Decibel-kontorene er stille og tomme, telefonene hviler. Men hardt arbeid venter. For mens vi tar veien om Sandvika 26. juni, befinner Paul Karlsen seg allerede ett år fram i tida. Kalvøyfestivalen 1978 må planlegges!
Det ble to festivaler i 1977, 26.juni og 11. september. Magma brukte tre dager bare på å stemme trommene. Chicago var gørr. Det er i grunnen min oppsummering. Og Smokie som hovedattraksjon? Seriously? Plakatdesignet er kreditert Morten Rolfsen (festival 1) og Graffiti (festival 2).