ABBA-ABBA-HEY!
Møte med ABBA 1979, samtaler med Agnetha, Frida, Björn og Benny i 1984, Agnetha og Benny i 1985.
Seks artikler fra Det Nye. ABBA live og hold kjeft-pressekonferansen i Göteborg i 1979, samtaler med Agnetha (i Stockholm), Frida (i Oslo) og Björn & Benny (i London) - alle i 1984. Varmt gjensyn med Agnetha i 1985 (Oslo) som dessverre ender med fordervelse da VeckoRevyn kjøper saken av Det Nye uten at jeg varsles. Og endelig en samtale med Benny i 1985 (Oslo), og da blir det endelig litt om Hep Stars. Litt å tygge på.
fasaden slår sprekker - hva nå abba?
Møte med ABBA, Göteborg, 19. oktober 1979
Fra Det Nye nr. 51, 1979.
Heller ikke i år klarte ABBA å slå hull på det amerikanske marked. Høstens USA-turné skulle være en triumf-ferd, men endte i stedet med tragedie. Agnetha, syk av hjemlengsel, brøt sammen i Washington og konserten måtte avlyses. Et par uker senere så DET NYE gruppa i Göteborg, der de åpnet sin Europa-turné. Heller ikke her var alt som det skulle være. Og nå forteller ryktene at Agnetha vil ta seg et hvile-år fra august 1980.
Er ABBA-skuten i ferd med å synke? Mange spør, med god grunn. For ryktene har flommet i 1979. Blusset opp med stadig heftigere intensitet. Gruppa har opplevd alvorlige interne problemer — som skilsmisse og nervøse sammenbrudd. Og de har fremdeles til gode å «knekke» det amerikanske marked — selv etter høstens store USA-turné. Ja, det mumles endog om dalende popularitet i Europa.
Gjennom 1979 utkrystalliserte Agnetha Fältskog seg som ABBAs «svake» ledd. Helt siden skilsmissen fra Björn Ulvaeus har hun virket merkelig nedtrykt. Da ekteskapet brast, forsvant samtidig hennes naturlige tilknytning til denne gruppa som har vært hennes liv i 70-årene. Agnetha ble plutselig et privatmenneske. En ung, fraskilt to-barns-mor som satte hjemlig trivsel foran supersuksess og stjerneliv. Hun lengter etter privatlivet, men ABBA står i veien.
Da ABBA i høst la ut på sin USA-turné, gjorde de det klart at dette skulle bli de viktigste konsertene i deres karriere. Det sto prestisje på spill. Man er jo ikke verdensstjerner før USA har falt. Men på tross av utsolgte hus og tålelig bra presseomtaler klarte ikke ABBA det denne gangen heller. LP’en «Voulez-Vous» stoppet på 27. plass og raste nedover listene mens de ennå var i USA. Slikt er jo ikke akkurat hva man kaller suksess!
Hjemlengsel
Det verste var imidlertid at USA-turneen åpenbarte de interne problemene klart. Hele det berømte ABBA-maskineriet fusket da Agnetha viste svakhetstegn. Hun tåler ikke å fly, det er én ting. Men det var hjemlengselen som plaget henne. Som trakk Agnetha ut av fellesskapet og inn i seg selv. Når de andre var ute og moret seg, satt Agnetha alene på hotellrommet og sturet. Problemene ble bare verre etter som turneen skred fram. Flyskrekken, hjemlengselen, ensomheten. Presset ble for stort. I Washington klappet hun til slutt sammen. Magen sviktet. Nervene. Oppløst i tårer og feber lå Agnetha på sitt hotellrom. Hun var ikke i stand til å gå på scenen, og Washington-konserten ble avlyst.
Agnetha syntes det var særlig deprimerende å være skilt fra sine to barn, den to år gamle sønnen Christian og den seks år gamle datteren Linda. Barna betyr alt for henne nå. Hele hennes liv er vevet rundt dem. De er viktigere enn ABBA, viktigere enn alt.
At Agnetha i det hele tatt orket å holde ut de tre ukene i USA, skyldes ene og alene at datteren Linda ble fløyet over. Björns nye flamme Lena Källersjö, en nær venn av hele ABBA-klanen, brakte Linda med seg til Los Angeles. En jublende lykkelig Agnetha kunne dermed for et øyeblikk glemme pop-sirkuset og konsentrere seg om familielivet. Linda fulgte Agnetha på resten av turneen og reddet kanskje den svenske superkvartetten fra en regelrett katastrofe.
Fremtid og popularitet
Men Agnetha og USA er ikke de eneste problemene ABBA har å stri med. Som nevnt innledningsvis mumles det om nedgang i popularitet i Europa. Foreløpig er det bare rykter og spekulasjoner, men det er visse tegn som tyder på at ryktemakerne har rett. En titt på de britiske hit-listene for i år viser f.eks. at slagerne ikke kommer så lett som i 1976–77. Singlene deres oppholder seg ganske kort på listene og når sjelden toppen: «Chiquitita» (nådde 1. plass og lå 7 uker på listene), «Does Your Mother Know» (nådde 4. plass og lå 6 uker på listene), «Angel Eyes» (nådde 5. plass og lå 8 uker på listene). Det er en dårlig statistikk målt mot tidligere år. ABBA må kjempe mer for suksessen. De får ikke lenger noe gratis. Konsentrasjonen må altså være på topp. Men hvordan kan den være det når gruppa sliter med interne problemer?
Fra ABBA-hold beroliges det med at alt skal gå bra. Planene for 1980 er allerede skissert opp. I januar reiser Björn og Benny til Florida for å skrive låter til neste LP. Den skal spilles inn i februar. Måneden etter braker det løs med omfattende Japan-turné. Det er også snakk om Sør-Amerika — men her blir det fortrinnsvis TV-opptredener.
Men så, i august, bunker skyene seg opp. Fra august 1980 står nemlig ABBAs fremtid i usikkerhetens tegn. Da begynner Linda på skolen. Og fra det øyeblikk vil Agnetha holde seg hjemme, ta seg av sine barn og pleie familielivet. Hun har signalisert et 12 måneders sabbatår — pause fra ABBA. Er det begynnelsen til slutten?
Ett er i hvert fall sikkert. ABBA kan ikke klare seg uten Agnetha. Hun er gruppas visuelle trekkplaster. Hun har den klart beste stemmen. Og hun er den av gruppas medlemmer som har vist de mest menneskelige trekkene. Hun er en personlighet. Hva man enn måtte mene om ABBA, så er det vanskelig ikke å like Agnetha.
For halv maskin i Scandinavium
Da gruppa i slutten av oktober la ut på sin Europa-turné, var DET NYE til stede i Scandinavium, Göteborg sammen med drøyt 12 000 fans. Det var Agnetha som reddet det ellers så tamme showet i land. Hennes karakteristiske stemme skar gjennom og bar låtene på tross av flat, metallisk «papp»-lyd. Selv den mest grøtete miks kan ikke skjule Agnethas stemmekvaliteter.
Det var en sliten gruppe folk fikk møte. En gruppe som spilte for halv maskin. Som hadde problemer med lyden. Og som aldri klarte å få skikkelig kontakt med publikum. Applausen nådde sjelden over høflighetsstadiet. At gruppa ikke ble klappet ut til de innøvde ekstra-numrene «Waterloo» og «Thank You For The Music» sier vel nok. Det var dødt, trist.
Rammen rundt konserten var dog den aller beste. Spesialbygd scene, stort lydanlegg og fargesprakende lysshow ventet de mange tusen forventningsfulle sjeler som køet seg opp utenfor Scandinavium. Det skulle være ABBAs triumferende tilbakekomst til Sverige — tre år etter forrige konsert. Et halvt tusen norske fans hadde dessuten reist med busser fra Oslo for å oppleve sine idoler. Noen av dem tok endog med seg konsertene i Stockholm og København også!
Jubelen var enorm da det blå sceneteppet langsomt ble trukket fra … og åpenbarte en helhvit scene, hvitkledde musikere, hvite pyramidedekorasjoner i bakgrunnen. Et lett, blått lys la seg over landskapet. Tonene fra «Voulez-Vous» strømmet ut mot publikum, og der var ABBA. Benny rolig og smilende bak sitt elektroniske piano. Björn like glad, iført stramtsittende hvit trikot og gitar. Og så Agnetha og Annifrid, da! Begge iført hvit trikot med asurblå og dypblå striper, et sjal rundt midjen og luftig poncho (sistnevnte plagg forsvant allerede etter første låt).
Kveldens såreste innslag
En god start. Men man merket raskt at noe var galt. Lyden selvsagt. Grøtete. Men også atmosfæren nede på scenen. Det var noe tafatt over jentenes ivrige rumpevrikk, deres stive bevegelser, Björns litt for krampaktige nå-skal-vi-ha-det-gøy-hopp. Her var ingen glede som sprang ut innenfra. Bare et maskinmessig, men svært så profesjonelt gjennomført program, som lukket seg kaldt over alle følelser, all glede.
Derfor ble Björns introduksjon av Agnetha som «min före detta fru» mer sår (nesten pinlig) enn morsom. Annifrids klovnerier fungerte heller ikke — hverken da hun forsøkte seg på disco-dans i «Gimme! Gimme! Gimme!» eller da hun jumpet inn på scenen iført hatt og en diger amerikansk hockey-trøye under «Why Did It Have To Be Me».
Kveldens såreste innslag sto Agnetha for da hun akkompagnerte seg selv på piano og sang den selvkomponerte «I’m Still Alive» alene. Her piplet ABBAs interne problemer fram i lyset. Og selv om låten var temmelig ordinær (stilmessig ganske likt Elton John), grep hun publikum i disse få minuttene og oppnådde en kontakt som man ikke så noe til verken før eller senere.
Kvartetten holdt på i drøyt to timer, og fremførte i alt 23 låter (inkludert to ekstranumre). Det meste var hentet fra de tre siste LP’ene. Stort sett profesjonelt gjennomført, men uten glød og sjel — som tidligere nevnt. Den svake lyden til tross klarte gruppa å gjenskape sin plate-sound forbausende bra. Musikerne var eksellente, og tangent-virtuosen Benny Andersson ruvet godt over sine «magiske» keyboards. Best gikk det i de typiske ABBA-pop-låtene.
Men når Björn overtok mikrofonen og sang «rock», skurret det. Han hoppet ivrig rundt, nesten som en apekatt, og klarte aldri å føre gruppa nærmere rock’n’rollen enn Pipkins («Gimme Dat Ding») var i 1970.
Nei, Agnetha reddet denne konserten. Blåste en smule liv i atmosfæren. Hun var publikums yndling.
Da gruppa forlot scenen etter de to ekstranumrene, og teppet ble trukket for, stilnet applausen forbausende fort. Publikum reiste seg allerede før lysene ble slått på. I garderoben ventet ABBA med to nye ekstranumre klar. De fikk aldri fremført dem. Publikum strømmet allerede ut i den mørke oktoberkvelden.
«Ikke noe snakk!»
Fra Scandinavium dro ABBA rett til en av Göteborgs restauranter, der journalister fra hele Europa ventet. Et såkalt «presseparty». Men vi som hadde regnet med å få et lite intervju, ble ganske lange i maska. Både fotografer og journalister fikk klar beskjed: «ingen bilder og ingen prat før etter at ABBA har spist». Så satt man der da, på «presseparty» som ikke var så pressevennlig likevel.
Selv dumpet jeg ned ved siden av Agnetha og ble øyeblikkelig naglet fast av Stikkan Andersons datter og Tomas Ledins kjæreste, Marie.
— Ikke noe snakk, sa hun stramt.
— Men er ikke dette et presseparty, da?
— Nei, dette er Stikkans party.
— Og jeg får ikke snakke med noen?
— Nei!
Så inntok ABBA sine måltider. Björn og Benny virket glade og fornøyde. Pratet og lo. Og Annifrid var i den sjuende himmel, for hun hadde fått uventet besøk av sin norske tante, Lollo Lyngstad. Men Agnetha hang med nebbet. Melankolsk og liksom litt utenfor resten av ABBA-gjengen.
Etter måltidet albuet kvartetten seg gjennom en skog av hektiske pressefolk og frem til direktør for Polygram, Totto Johannessen, som hadde norske trofeer å by på. Gruppa fikk platina-platen for «Voulez-Vous», som har solgt over 100 000 eksemplarer i Norge. Dessuten fikk de et spesial-trofé for «The Album» som for lengst har passert rekord-tallet 200 000! Og nå smilte endelig hele ABBA — Agnetha inkludert.
Endelig smilte Agnetha. Stikkan til venstre, Totto til høyre.(Foto: Per Arne Karlsen)
Med trofeene under armen forsvant de fire svenskene ut i natten med kurs for hotellet. Neste dag skulle de videre på sin anstrengende Europa-turné. Slag i slag fram til 15. november. Først da var det slutt på dette hektiske halvåret. Først da kunne Agnetha endelig lukke seg inn i sitt eget hus, og være seg selv.
Fasaden slår sprekker
Og slik avslutter altså ABBA 70-årene. Dette tiåret som begynte så lykkelig. Den gang i 1970 da Björn og Benny laget sin første LP sammen, «Lycka», med Agnetha og Annifrid som korjenter. 1970, ja — da Benny og Annifrid flyttet sammen. Og 1971 da Björn og Agnetha ble «årets brudepar» i Sverige. Suksessen «Ring, Ring» i 1973. Den fenomenale Grand Prix-seieren året etter med «Waterloo». Og deretter: den gyldne veien mot stjernene.
Slager etter slager, «SOS», «Mamma Mia», «Fernando», «Dancing Queen», «Money, Money, Money», «The Name Of The Game». Millioner på millioner kjøpte ABBA-plater. Fan-skaren økte.
Så slo til slutt fasaden sprekker. Det måtte skje. For ABBA består av mennesker, ikke roboter. Og livet på toppen er hardt. Forferdelig hardt. Privatlivet blir ødelagt. Det er ikke lett å føre et normalt liv i dette sirkuset. Agnetha merker det nå og legger sine beskyttende vinger rundt barna Christian og Linda.
Er hun nødt til å velge mellom ABBA og familielivet — eller kan det kombineres? Svaret på dette spørsmålet avgjør høyst sannsynlig om ABBA skal fortsette å eksistere i 80-årene eller ikke …
Spillelisten 19. oktober 1979:
Voulez-Vous
If It Wasn’t For The Nights
As Good As New
Knowing Me, Knowing You
Rock Me
Not Bad At All (Tomas Ledin solo)
Chiquitita
Money, Money, Money
I Have A Dream
Gimme! Gimme! Gimme! (A Man After Midnight)
S.O.S.
Fernando
The Name Of The Game
Eagle
Why Did It Have To Be Me
Intermezzo No. 1 (instrumental)
I’m Still Alive (Agnetha Fältskog solo)
Summer Night City
Take A Chance On Me
Does Your Mother Know
Hole In Your Soul
(Ekstranummer:)
The Way Old Friends Do
Dancing Queen
— Kall meg aldri ABBA-Agnetha!
En samtale med Agnetha Fältskog, Stockholm, januar 1984
Fra coveret til solo-LP’n “Wrap Your Arms Around Me” (Foto: Polar)
DET NYEs lesere kåret Agnetha Fältskog til årets kvinnelige vokalist. Og vi dro til Stockholm for å overbringe dette gledens budskap. Det resulterte i et hyggelig to timers intervju.
Polars luftige, hypermoderne kontorer i Stockholm. Utenfor puster Norrmalmstorg tungt i ti jerngrå minusgrader. Og jeg sitter i et stålrørsmøbel og svelger nervøsitet.
Der kommer Agnetha Fältskog. Liten, myk og vennlig med en fremstrakt hånd, et fortryllende smil og disse glitrende, buete katteøynene. Hun virker avslappet selvsikker uten et øyeblikk å miste sin pikete karisma. Et håndtrykk, og man føler seg allerede vel.
Tonen mellom henne og Polarforkene er tonen mellom kolleger. Spøkefull og hverdagslig. De ler, hun ler. Og innimellom blir vi delaktige i den tragiske historien om Agnethas hund som nylig bet sjåføren i hånden og ansiktet. Nå står den innelåst på kjøkkenet og går en usikker skjebne i møte. Triste saker.
Der står en av verdens store superstjerner og legger ut om hverdagens trivialiteter. Agnetha. Idol og husmor.
Selve intervjuet finner sted i en av Stockholms bedre restauranter. Også den beliggende ved Norrmalmstorg. Vi krysser torget i bitende kulde. Agnetha skutter seg i pelsen, og strener over på grønt. Om hun får gå i fred på gaten?
— Ja, det gjør jeg. Det er verre straks jeg kommer til London.
Agnetha blir rørt
Mens lekre italienske retter plasseres foran oss på bordet, blar Agnetha gjennom DET NYE. Og hun stråler.
For der står det svart på hvitt: Agnetha Fältskog, årets kvinnelige vokalist — kåret av DET NYEs lesere. Foran Irene Cara. Foran Tracey Ullman. Og best av alt: foran Carola.
— Dette ble jeg virkelig glad for, utbryter hun.
Rørt? Ja, det virker faktisk slik.
Agnetha begynner å spørre meg ut om filmen «Raskenstam» (hun har en av hovedrollene), hvordan gjør den det i Norge? Og dermed avslører hun min totale uvitenhet om deler av hennes karriere.
Jeg kan bare svare:
— Eh ... Rasken-hva-for-noe?!?
Før det går et lys opp for meg, og vi er venner igjen.
— «Raskenstam» var min første film, sier hun stolt, men legger skyndsomt til:
— ABBA gjorde jo «The Movie», men det var liksom noe annet. «Raskenstam» var jättekul, og det har gitt mersmak.
Mange av dere kjenner kanskje til handlingen i filmen. Raskenstam er en kvinnebetvinger av rang, og blant hans mange erobringer finner vi Agnetha. Det blir barn og greier.
— Jeg husker ikke hvor mange barn vi fikk, men ...
Nå foreligger det planer om «Raskenstam del 2».
— Filmingen begynner eventuelt i august/september, og jeg har allerede fått en henvendelse fra Gunnar Hellström — uten at noe er bestemt ennå. Vi får se. I den senere tid har jeg lest en del filmmanus, det er nok av tilbud. Dog må jeg si at det er langt mellom gullkornene.
ABBA var kvalitet
Agnetha er ikke involvert i de to ABBA-musikaler man har lest om i den senere tid.
— Björn og Benny har skrevet én. Den skal settes opp i London og har blant annet Elaine Page og Tommy Körberg i hovedrollene. Det går også en annen ABBA-musikal i London, basert på vår musikk. Men den har ingen av oss hatt noe med å gjøre.
En nyutgivelse av «Thank You For The Music» var dessuten på hitlistene i England. — Hva skyldes denne plutselige oppblomstringen av interessen for ABBA?
— Vet ikke. Det er vel kanskje slik at folk som ikke likte oss før, nå erkjenner at ABBA er forbi, og plutselig oppdager musikken. Vi laget jo veldig bra musikk. Det var kvalitet, bra musikk, bra låter, bra arrangementer, bra sangere.
Ble aldri så store i USA
— Ja, salgs- og hitliste-messig er faktisk ABBA det største siden The Beatles, og det hadde dere vel ikke regnet med?
— Nei, det drømte vi ikke om.
Dette gjelder vel å merke Europa. Det gikk aldri så bra for dere i USA?
— Nei. Det skyldes at vi aldri hadde mulighet til å være der lenge nok. Vi burde oppholdt oss der i minst et halvt år. Men det var selvfølgelig umulig. Jeg mener, jeg har jo barn! Dessuten er konkurransen enorm i USA, de har alt, derfor mangler de denne hungeren etter noe nytt.
Video er blitt en viktig faktor i lanseringen av nye artister og nye plater. Hva synes du om det?
— Jeg reagerer vel mest på at de bruker så mye penger på det, og det synes jeg er litt ... unødvendig. Dyrt betyr ikke alltid best. Det er jo noe galt når folk husker en låt ikke for låten selv men for videoen, ikke sant? Åja, det er den låten med den dyre videoen! Samtidig har du folk som Michael Jackson, han lager kjempegode videoer — «Beat It» for eksempel. Når han begynner å danse da er det bare å sette seg ned!
Ingen uttelling i England
— Hvor meget har «Wrap Your Arms Around Me»-LP’en din solgt i Sverige?
— Eh, hva var det nå igjen? Rundt 325 000, tror jeg.
— Fantastisk! Men det gikk ikke så bra i England.
— Nei, og det er merkelig. Jeg gjorde alt, var over flere ganger. Jeg gjorde intervjuer, TV ... hele stasen. De vil liksom ikke ta oss som enkelt-artister, de vil ikke akseptere at det ikke er ABBA. Og det kan vi ikke gjøre noe med.
En hit i Sverige, en flopp i England.
Hva synes Agnetha er morsomst? Solo-karriere eller ABBA?
— Det er litt synd å sammenlikne. Da tvinges jeg til å si at det ene er mer morsomt enn det andre. Jeg har tross alt opplevd så mye i ABBA, så mye artig, så mye givende. Men etter 11—12 år er det morsomt å forsøke seg på egne bein. Forskjellen er at du som solo-artist står friere, du kan gjøre hva du ønsker, du kan bytte «sound» fra låt til låt. ABBA måtte hele tiden tenke «sound», og ABBA-«sounden», det var Björn og Benny.
Stiller store krav
— Ga tiden i ABBA deg mulighet til å skrive egne låter?
— Litt skrev jeg, og jeg hadde muligheten. Men det ble aldri til at jeg fikk tid. Mens de andre skrev, ville jeg være hjemme sammen med barna og hvile.
— Det var litt oppstyr rundt «The Heat Is On» fra solo-LP’en din?
— Meningen var at LP’en kun skulle inneholde helt ferske komposisjoner. Vi mottok en drøss kassetter med nye låter og tok det for gitt at alt var original-stoff. «The Heat Is On» var en miss, men jeg hadde nok spilt den inn likevel, den var altfor god.
Agnetha har ennå ikke hørt Manfred Mann Earth Bands versjon av samme låt fra 1980.
Men skriver hun ikke selv?
— (stille:) Nei, nesten ingen ting. Det blir aldri noe av, jeg mangler inspirasjon. Dessuten er jeg muligens for selvkritisk. Kanskje jeg burde isolere meg ett eller annet sted sammen med en gjeng musikere ... Jeg tar ikke vare på evnen til å skrive, har ikke tålmodighet nok. Det kommer jo en låt nå og da.
Hjertesukk:
— Det er en ulempe å være så selvkritisk som jeg er. Og det gjelder alt — plater, låter, video, ja, også privatlivet. Jeg stiller store krav til meg selv, til mine venner, til mine nærmeste, til mine barn, til mine omgivelser.
— Er det et problem for deg?
— Nei, nei! Jeg synes det er riktig at det er slik. Jeg synes at alt skal flyte ordentlig. Jeg krever blant annet total ærlighet av meg selv og mine nærmeste; det at man skal kunne snakke om ting selv om de er ubehagelige. Jeg hater alt som heter sladder og løgn og det å gå bak ryggen på folk. Det er viktig at man har en kvalitet som menneske. Og det vil jeg lære mine barn.
Husmoren som hater å stå i kø
— Hva driver du med for tiden?
— Jeg har ligget lavt i det siste. Jeg reiste og jobbet så mye i fjor. Nå er jeg hjemme hos mine barn. Jeg er hjemmeværende husmor. Til høsten er det filmplaner og ny LP. Og helt arbeidsledig er jeg ikke, når man skal lage LP må man lete etter låter, musikere, produsent. Jeg følger samme opplegg som sist, det gikk jo ganske bra, ikke sant?
Og hvordan fortoner Agnethas hverdag seg?
— Hverdagssysler. Opp med barna tidlig om morgenen. Jeg sørger for å få min datter på skolen og min sønn til barnehagen. Så er det ut med hunden. Formiddagen går med til å rydde og slikt. Men jeg unngår helst å handle i butikken.
— Hvorfor det?
— Det er slitsomt å stå i kø. Jeg har ansatt en barnepike, og hun letter jo arbeidet for meg.
Ellers? Jeg tror jeg skal begynne å lese engelsk igjen. Har følelsen av at det kan komme godt med.
— Leser du skjønnlitteratur?
— Ja. Akkurat nå holder jeg på med Stikkans bok. Neste på listen er Orwells «1984».
— Og film?
— Går på kino av og til, ja. «Frances» vil jeg se.
— James Bond?
Agnetha mønstrer meg misbilligende.
— Nei, slike filmer liker jeg ikke. Jeg er interessert i å kjenne noe når jeg ser en film, kjenne at jeg blir grepet. «An Officer And A Gentleman» var «jättebra».
— TV-serier, da?
— «Dynastiet» virker lovende. Jeg liker serier, og vil gjerne følge i hvert fall én. Jeg tror folk har et behov for serier.
Pressen grafser
— Over til noe annet. Uke- og dagspressen i Sverige har vært usedvanlig interessert i ditt privatliv. Hvordan reagerer du på det?
— Den grafsingen er slitsom. Men jeg kan ikke stoppe dem. Tro meg, jeg har virkelig forsøkt. Og jeg gjør det ennå. Jeg går systematisk til verks og anmelder alle artikler som går over grensen til presseombudsmannen. Men lenger kommer det dessverre aldri.
— Hvorfor er pressen og leserne interessert i den typen stoff?
— Nei, det forstår jeg ikke. Jeg er bare nødt til å fortrenge det, kan ikke la dem ødelegge for meg. Men så mange lover som det finnes, burde det vel være plass til en lov om slikt også, hva? Jeg mener, alt de skriver om meg! Gravid har jeg vært og ...
— Ligger de på lur utenfor porten din?
(Agnetha smiler)
— Nei, så ille er det heldigvis ikke ... skjønt, det har hendt.
— Leser du sladrestoff om kjendisene?
— Nei, sånt larv! Det hender selvfølgelig at jeg blar i slike publikasjoner, hos tannlegen og sånn, men da tenker jeg alltid at det som står der er usant. Tragedien er at de fleste leserne tror på det. Se hva pressen har gjort med Caroline! Og de «naken»-bildene av Carola. Det har de heldigvis ikke klart å gjøre med meg.
Pressen er særlig glad i å skrive om isolasjon. Ikke sant, nå isolerer Agnetha seg, nå orker hun ikke mer. Det skjedde ofte i den tiden jeg var alene, det het at jeg isolerte meg, at det var synd på meg. Med en gang man treffer noen og forlover seg, vel, da er det ikke lenger så interessant. De er ute etter ensomhet, selv om man ikke er ensom. Det var bare sprøyt det de skrev om meg.
Ikke fri i ABBA
— Og når kommer dine memoarer i bokform?
— Jeg synes det er for tidlig. Det var faktisk snakk om en bok, men det er lagt på is. Det henger sammen med at jeg ikke vil prate om mitt privatliv. Jeg ønsker å beskytte både meg selv og andre.
— Når du ser tilbake, hvordan opplevde du de første årene etter Grand Prix-seieren med «Waterloo» (1974)?
— Den første tiden var fryktelig slitsom. Ja, helt fram til 1980 gikk det i ett. Og midt oppe i alt sammen fødte jeg to barn ... ja, Linda kom vel i 1973, men ... Grand Prix var «jättekul», men så fulgte en arbeidsperiode som var så konsentrert at man ikke fikk sjansen til å nyte suksessen.
Nå har jeg roen jeg trenger. Jeg kan si nei til det jeg ikke kjenner for. Jeg er kommet til et punkt hvor jeg kan velge min egen vei uten å bli «pushet». Om jeg skal være ærlig, var det ikke slik i ABBA. Det var visse reiser jeg gjerne skulle ha hoppet av.
— Så ABBA er oppløst?
— Det er litt pussig, det der. Vi har aldri hatt noe møte om saken, vi har aldri blitt enige om at nå er det slutt. Da vi gikk fra hverandre var det for å ta en pause. Frida og jeg for å lage solo-plater. Björn og Benny for å skrive musikal. Men jeg tror jeg kan si at ingen av oss lengter etter å sette i gang igjen. Kanskje en LP ...
— Dere omgås lite?
— Vi har aldri hatt noe særlig med hverandre å gjøre, heller ikke den gang vi var par. Merkelig, men vi bestemte oss ikke engang for å begynne, det bare ble slik den gangen i 1972 med «Ring Ring». Jeg husker året, for da var jeg høygravid.
Hatet «ABBA-Agnetha»
— Det sies at plateselskapene på kontinentet reagerte kraftig på at du brukte fullt navn på LP’en din. Fältskog var et vanskelig navn å selge?
— Ja, men for meg var det et identitetsspørsmål. Jeg ville ikke bare hete Agnetha, det virket så tomt når det sto på coveret. Det kunne i grunnen være hvem som helst. Og jeg nektet å fire. Særlig da de forsøkte med ABBA-Agnetha. Det hatet jeg. Det var det verste. Snakk om å lokke kjøperne! Nei, å ha en identitet som er deg selv, det er viktig.
Det morsomste du har opplevd i din ABBA-karriere?
Agnetha tenker lenge.
— At vi har nådd ut til såpass mange mennesker, det er det hyggeligste. Men morsomst? Kanskje da Frida mistet parykken på scenen midt under minimusikalen vår. Under parykken hadde vi vårt eget hår satt opp i en stiv topp. Vi danset, og plutselig ramlet Fridas parykk av. Et utrolig syn. Vi knakk sammen. Men det jeg er mest glad for er som sagt at vi nådde ut til så mange mennesker. At vi gjorde dem glade, at de likte musikken vår.
Redd for å fly
— Har du selv noen ABBA-favoritter?
— «The Winner Takes It All». «Ring Ring» liker jeg også. En mor fortalte meg at datteren hennes lærte å si R på grunn av den låten. Egentlig liker jeg de fleste låtene. Alt har selvfølgelig ikke samme klasse ... eller samme klasse har de nok, men målt mot de nyere sakene hører du at vi har modnet.
— Er du glad i «Waterloo» også?
— Nei, den er ikke allverden. Men jeg husker ennå Grand Prix-kvelden. Vi kjente at «Waterloo» satt, og regnet med å komme på 2. eller 3. plass. Det gikk jo litt bedre.
— Du har ingen konsertplaner?
— Nei, ikke for min del. Jeg er svært begrenset når det gjelder reise. Jeg hater å fly, skjønner du. Og i høst var jeg involvert i en bussulykke, så jeg er ikke så glad i den reisemetoden heller.
— Redd for å fly?
— Livredd! Torbjörn (Agnethas forlovede) har flysertifikat. Men jeg slipper å være med ham opp.
Agnetha ler.
— Når vi skal på ferie til varmere trakter, må han pent finne seg i å frakte barn og bagasje i bilen og kjøre sørover. Til Italia eller hvor vi nå skal. Hvis vi ikke velger skjærgården utenfor Stockholm, da. Det kan være fint der om sommeren.
— Jeg ser at du ikke røyker lenger?
— Har sluttet i et år. Jeg fikk noe trøbbel med hjertet, skjønner du. Måtte inn på sykehuset i Uppsala. Det ga meg skrekken.
Sier Agnetha idet vi reiser oss fra tomme tallerkener og avslutter intervjuet. Vi skilles på Norrmalmstorg. Hun strener ned Smålandsgatan mens jeg speider febrilsk etter noe som kan likne en taxi.
Jeg skjønner ikke hvorfor Polar ga meg dette bildet til intervjuet. Og jeg skjønner enda mindre hvorfor Det Nye valgte å bygge videre på det og skape en så simpel og “Harry” layout. Vi må ha hatt alternativer. Jeg ble veldig skuffet da jeg så hva de hadde gjort. Fra Det Nye nr. 10 1984.
Teknologien slår tilbake
Da kassettspilleren døde i Oslo, september 1984
Introduksjonen til Frida-intervjuet, publisert i Det Nye nr. 43, 1984
Det er mange måter å gjøre et intervju på. Du har den uformelle betro-seg-over-bordet-en-sen-nattetime-varianten. Skjønt den neppe kan kalles intervju, snarere har vi med sladder-sludder å gjøre. Men så har du de mer alvorlige, man gjør en avtale og møtes for å prate og feste ord til papir.
Journalisten forbereder seg. Og er han av den gamle skole, stikker han notatblokk og penn i lommen, og legger i vei mot møtestedet. Gjerne en hyggelig restaurant. Intervjuobjektet snakker, journalisten spør & graver, og hele tiden skraper pennen side opp og side ned i desperat tempo for å holde tritt med taleflommen. Det er ikke til å unngå at en del uttalelser går blokken hus forbi. Journalisten må hele tiden gjøre et skjønnsmessig utvalg, og det er ikke sikkert intervjuobjektet er helt enig i utvalget. Misforståelser kan lett oppstå, og i verste fall får man offentlig skittkasting med beskyldninger om feilsitater og «jeg har aldri sagt noe slikt».
Den teknologiske utvikling har gitt oss kassettbåndopptakeren. Og med den er journalisten straks bedre rustet. Å intervjue med båndopptaker er utvilsomt den beste løsningen. Journalisten frigjøres fra blokken, han kan konsentrere seg fullt og helt om selve intervjuet og i større grad følge opp spørsmål, gripe fatt i ting intervjuobjektet sier, assosiasjoner ... i det hele tatt, han kan være friere, mer impulsiv. I beste fall blir det en samtale av det.
Men akk! Teknologien kan slå tilbake. Og da er du sårbar! Det skjedde under intervjuet med Frida, som du finner i ukens nummer av DET NYE. Båndopptakeren gikk friskt. Samtalen løp lett. Journalisten slappet av. Frida hygget seg. De takket hverandre for praten etter endt løp. Journalisten i begeistret firsprang hjem. På med kassetten ... og ikke en lyd. Dødt. Dødt. Og fordi journalisten satte all sin lit til teknologiens øre og hukommelse, befant han seg nå i fritt fall mot fortapelsen.
Det var bare å kaste seg over penn og blokk og skrive for livet. Lete desperat i hukommelsens innerste kroker etter Fridas uttalelser, hennes ordlyd, hennes reaksjoner. Mens underbevisstheten bannet og svertet, og blikket stadig falt på den ulykksalige maskinen som lå havarert og sønderslått ute i entreen.
Den eneste trøst: journalisten slapp den endeløse fram og tilbake-spolingen som hører med når man skriver ut et kassett-intervju.
Jeg skal ikke plage dere med «moralen i historien» og slikt pjatt. Den er så allikevel svært innlysende. Men vit i hvert fall at det iblant ikke bare ligger blod og svette bak et intervju du leser i bladet. Mellom alle linjene kan der godt dryppe en god del salte tårer.
Yan
Frida - frisk, frekk og freidig
En samtale med Frida Lyngstad, og drapet på en kassettspiller, Oslo, september 1984
Frida forsyner seg begeistret av de tilbud livet gir. Etter hektiske år som superstjerne i ABBA og tobarnsmor, føler hun endelig at hun har tid til seg selv. Nylig var hun i Oslo for å møte norsk presse. DET NYE fikk en hyggelig prat med en frisk og freidig 39-åring.
Det var en av de dagene.
Jeg sitter stum på krakken og hører kassettbåndet surre i spilleren. Høyttalerne gir fra seg bedrøvelige knitrelyder. Ingen stemmer. Ingen stemmer. Hvor er du, Frida? Men Frida svarer ikke. Hun er på vei til Sveits. Og alt jeg har igjen av 45 fortrolige minutter med henne er en defekt båndopptaker og en kassett som sier SKRRRRRR. Det var en av de dagene.
— Aj! Hvor her er kaldt!
Frida frotterer nuppete overarmer med hektiske håndflater. Aircondition-anlegget i Carl Johan Bistro gir alt den har denne septemberlørdagen. Til Fridas sorg og fabrikantens glede.
Sulten er hun. Laksesmørbrød beordres med litt drikke. Ramlösa, kanskje? Ikke det? Nei, Farris — er det ikke mye kullsyre i den, da. Et glass vann er bedre ... og kaffe!
Rommet faller omsider til ro. Frida lener seg fram, og øynene står nesten utfordrende i mine. Nå? Direkte, intens, selvbevisst. 39 år gammel, og hun vet hva hun er og hva hun vil ha. Håret elektrisk (blå-)rødt, en strittende busk som kaster seg fresende mot netthinnen. Det smale, nette ansiktet som i ett forandrer karakter når smilet skyter ut i landskapet og hele uttrykket spisser seg rundt nesen, som en mus. En sjarmerende mus. For øynene henger der, vurderende, harde brune stjerner rundt pupillen, dragende og hypnotiske.
Nødvendige sjanser
For alle er hun en ABBA. Skjønt gruppas historie virker avsluttet. For seg selv er hun, Frida. Økonomisk sikret kanskje for all tid, men likevel drevet videre av en indre stemme og en skapende hunger. Hun har forlatt Stockholm og Sverige for London. Hun er definitivt ute av ekteskapet med Benny. Hun har solgt sine interesser i ABBA-konsernet. Hun har — i motsetning til bl.a. Agnetha — bevisst styrt seg selv ut i musikalske baner som neppe forbindes med ABBA og derigjennom tatt unødvendig nødvendige sjanser.
På den forrige LP’en sin benyttet hun Phil Collins som producer og sentral musiker, og valgte dessuten repertoar fra en haug inviterte, internasjonalt anerkjente komponister. Og med sin nye LP, «Shine», har hun gått enda noen steg lenger ved å knytte seg til den britiske new wave-produceren Steve Lillywhite (kjent for sin store, antiseptiske «sound») og hans kontaktapparat inn blant musikere og komponister (der bl.a. Big Country finnes). 39 år gammel. Men ung, frisk og frekk som en tenåring. Og nesten bedøvende frihetsbevisst. Det er Frida 1984.
Fridas promobilder, glade og fulle av optimisme. (Foto: Polar/Heinz Angermays)
Og der sitter hun med sin laks og holder blikket mitt mens en defekt kassettspiller peker nese av meg. Og hun snakker. Boblende opplagt.
Fem måneder å lage
Om «Shine», den nye LP’en:
— Forberedelsene tok tre måneder, og deretter brukte vi to måneder på selve innspillingen. Steve og jeg kom veldig bra ut av det med hverandre. Men siden han sto for lyd og musikere og hadde et svært avgjørende ord med i laget når det gjaldt valg av låter, følte ikke Frida frykten for å miste seg selv?
Benektende hoderysting:
— Steve gjorde det en producer skal gjøre. Jeg stoler fullt og fast på ham!
— Forskjellen på å jobbe med Steve Lillywhite og Phil Collins?
— Phil er annerledes — men like spennende og sympatisk. Han baserte seg på selve trommelyden, dessuten hadde han så meget annet å stå i med: Genesis, solo-plate og slikt. Han fikk ikke konsentrert seg fullstendig om min plate. Det fikk Steve. En annen forskjell er at Steve baserer seg mer på en helhetlig «sound».
Frida og superprodusent Steve Lillywhite. “Steve gjorde det en produsent skal gjøre. Jeg stoler fullt og fast på ham!” (Foto: Polar)
Vi kommer i snakk om det fryktelig computer-dominerte tittelkuttet på hennes — her har man matet en ny type computer med lyden av «ekte» instrumenter og derigjennom frembrakt en helt spesiell effekt, om jeg forsto Frida rett. Jeg antyder at låten særlig er Lillywhites verk, siden lyden og effektene er så dominerende. Frida spidder meg med et irettesettende blikk:
— Å, nei! Det er ikke bare Steve. Alle var med på å utforme de forskjellige låtene!
Refuserte Costello
Da Frida laget sin forrige LP, plukket hun låter fra opptak som kjente komponister hadde sendt henne. Blant de refuserte finnes Elvis Costello. Og da jeg snakket med Elvis i vinter, virket han litt såret av den grunn. Frida blir kanskje en smule defensiv når jeg nevner dette.
— Det var likevel ikke så dumt at han beholdt låten, for den viste seg jo å bli hans største slager.
— Hvilken?
— «Imperial Bedroom». Jeg var usikker da vi holdt på med å velge ut låtene. Hadde Costello sendt meg den i dag, ville jeg tatt den.
Da ABBA i sin tid slo igjennom i England, møtte de «seriøse» rock-kritikere dem med hånlatter. En hånlatter som langsomt døde hen inntil kvartetten plutselig ble bejublet og brukt som målestokk for den nye popen.
— Det falt dem vel tungt å svelge at fire svensker skulle erobre noe så engelsk/amerikansk-dominert som popmarkedet. Men det gikk over, og de tok oss snart alvorlig. Nå som jeg bor i London merker jeg at engelske rock-musikere har stor respekt for ABBA. De behandler meg veldig bra. Jeg merker dessuten at ABBA har tilført dagens pop usigelig meget.
Selv lytter hun i øyeblikket til Prince og Frankie Goes To Hollywood («dom har oerhört mycket respekt för ABBA») — for å nevne noen («och det underbara Top Of The Pops»).
Aldri tid til å summe seg
Å gi noe resymé av ABBA-perioden faller henne ikke lett:
— Det var så hektisk hele tiden. Man fikk aldri tid til å summe seg!
Om hun følte seg … skal vi si … kreativt undertrykket i ABBA, siden hun musikalsk har tatt helt andre retninger nå og dessuten har begynt å skrive selv?
— Nei, overhodet ikke! Jeg skrev ikke noe selv på den tiden, det var liksom aldri noen tvil om hvem som skrev i ABBA. Phil Collins ansporet meg til å skrive, og først nå oppdager jeg at jeg kan. Foran «Shine» hadde jeg 12 selvkomponerte låter klare. Jeg brukte bare én. Du skjønner, ABBA-perioden gjorde meg veldig selvkritisk.
En gjenforening vil bli spennende
Agnetha stilte seg kjølig til en ABBA-gjenforening i vinter. Hva med Frida?
— Jeg har ikke sett Agnetha på ett år. Björn og Benny har jeg møtt fordi de nå engang var i byen i forbindelse med den musikalen de lager sammen med Tim Rice. Jeg spurte om de hadde en låt til LP’en min, og de ga meg «Slowly» — en av låtene de ikke fikk plass til i musikalen. Men en ABBA-gjenforening? Det er umulig å si noe om det i dag. Jeg vet imidlertid at om vi gjør noe sammen igjen, kommer det til å bli veldig spennende. Vi har jo utviklet oss i forskjellige retninger alle fire.
Penger. Det er noe Frida har nok av...
— ABBA har selvfølgelig gitt meg en økonomisk trygghet. Det er ingen fare for at jeg skal sulte med det første.
Jeg nevner at mange rock-artister har sølt bort pengene sine på dårlige rådgivere og feilslåtte spekulasjoner. Frida knepper billedlig sett en frakk om seg, jeg trår henne for nær:
— Jeg har plassert pengene mine gunstig.
Jeg fisker litt til, om hun kan stole på sine rådgivere.
— Ingen fare.
Knapt igjen. Men så mykner hun litt:
— Jeg har ingen ambisjoner om at pengene skal vokse seg til svimlende summer. De står trygt der de er til jeg trenger dem.
Frida har etter hvert fått voksne barn. En datter, Lotta, som bor i USA og har fire år på college foran seg. Og en sønn, 21 år gamle Hans Fredriksson, som bor hjemme i Stockholm. Hvordan opplevde Frida å være mor i ABBA?
— Det var tøft å kombinere karriere med morsrolle. Men gruppa var veldig flink innad til å hjelpe og verne hverandre. Jeg har et fint forhold til mine barn.
Hun legger til med åpenbar stolthet:
— Min sønn har en egen plate klar nå. Han arrangerte alt selv. Det er forresten mulig at han med tid og stunder flytter over til London.
Lovlig vilt
Om ekteskap og skilsmisse:
— Etter skilsmissene ble ABBA liksom mer alvor. Hun nevner LP’en «The Visitors» som et produkt av dette alvor og de vanskeligheter medlemmene hadde gjennomlevd … og gir meg rett i at LP’ens stemning er litt «spøkelsesaktig».
Svensk presse behandlet ABBA-medlemmene på en ny måte etter skilsmissene.
— Plutselig var vi lovlig vilt. Dro jeg på restaurant med en venn, var fotografene der øyeblikkelig. Pressen lever på skilsmisser og spekulasjoner om nye forhold og forbindelser, det meste av det er bare oppspinn.
(Åpenbar avsky i stemmen nå.)
Var det indirekte dette som fikk henne til å flytte fra Sverige?
— Du kan nok si det. Å være verdensstjerne i Stockholm er ikke lett. I London er det noe helt annet. Der får du være i fred.
Frida snakker i dag om at hun har funnet seg selv. Betyr det at ABBA virket hemmende på henne?
— Nei, langt ifra! Alt jeg har foretatt meg har vært et nytt steg. Da jeg jobbet med den forrige LP’en min var jeg usikker, jeg visste ikke hva jeg egentlig ønsket. På «Shine» har jeg tatt en mer bestemt retning, mer rytmisk.
Herlig fri
— Nå føler jeg meg herlig fri. Jeg kan reise hvor jeg vil når jeg vil. London. En tur til Paris. Besøke min datter i USA. Jeg mener, jeg fikk aldri muligheten til å oppleve det å være ung, bestandig var det karriere, suksess og barn som opptok all min tid. På en måte tar jeg det igjen nå. Om jeg angrer på noe av det jeg har foretatt meg? Nei, ingenting! Alt er stasjoner på veien mot det jeg er nå.
Hva blir det neste? En musikal?
— Musikal? Overhodet ikke!
Frida betrakter det hun driver med som rock. («Definitivt ikke pop!»)
Hvordan opplever hun det å være kvinne i rocken?
— Fint. Jättekul. Jeg har kanskje vært heldig, men alle behandler meg fint.
— Men er ikke bransjen plagsomt mannsdominert?
— Ikke plagsomt. Og de unge som er kommet til i de senere årene er dessuten bærere av en sunnere og bedre holdning.
— Hvordan avgjorde dere hvem av deg og Agnetha som skulle synge hvilke låter i ABBA?
— Dels tilfeldig. Dels etter stemmen, hvem som passet låten best.
Hennes egne favoritter av de hun selv synger?
— «Knowing Me, Knowing You» — den betrakter jeg som en perfekt hit-låt. «Dancing Queen». «The Visitors».
Agnetha — verdens beste pop-vokalist
Og favorittene på «Shine»?
(Ler høyt:) — Alle! Nei vel. Eh ... «Twist In The Dark» og «Shine».
Hva synes Frida om Agnethas soloarbeider?
— Hun er en av verdens beste pop-vokalister. Agnetha kan få liv i tradisjonelt håpløst banale tekster. Hun bør holde seg i den genren. Og solo-LP’en hennes er veldig Agnetha.
Hvordan er Frida som vokalist?
— Fantastisk! (Ler høyt.)
Blir det noen turné på deg snart?
— Alle maser om det, og jeg har lyst. Så jeg blir overtalt. Jeg har jo ikke stått på scenen siden ABBA; et langt avbrekk som gjør det tyngre å komme i gang igjen. Men jeg tenker det blir konserter i begynnelsen av 1985. Ny LP vil jeg lage nå også, jeg er sulten på mer!
Fridas forrige LP ble innspilt i Polar-studioet i Sverige. «Shine», derimot, ble innspilt i Paris. Hun forklarer det med at hun ønsket nye omgivelser, men legger til med stolthet i stemmen:
— Polar er verdens beste studio.
Grand Prix-seieren uventet
Frida har ganske god peiling på britisk rock nå som hun lever så tett innpå den.
— Det er derfra alt det nye kommer. Jeg følger med så godt jeg kan, hører på radio, ser det skjønne «Top Of The Pops», kjøper kassetter. Man må følge med og ikke gjøre som enkelte musikere: Stenge seg inne i sin egen lille verden.
Det morsomste Frida har opplevd i sin karriere?
— Det må være suksessen …
Hun lener seg tenksomt og smilende tilbake.
- … og Brighton. Seieren i Grand Prix kom helt uventet på oss. Og vi hadde absolutt ikke ventet at vi skulle klare å opprettholde suksessen. Det var kanskje det artigste av alt.
Intervjuet tørker inn. «Har du det du skal ha?» Frida spør oppriktig samarbeidsvillig, men håper på et ja der hun frotterer armene og ønsker seg over i varmere omgivelser.
Vi spaserer Karl Johan mot Grand Hotel. Folkelivet myldrer, fra Studenterlunden skjener et rhythm & blues-orkester ut i lunken, solbelyst høstluft. Frida tar inntrykkene med en blanding av forbauselse og humor. «Er det alltid slik?» spør hun anerkjennende, mens menneskemengden slipper henne påaktet, men vennlig forbi.
Jeg takker henne i resepsjonen og strener hjemover med den forræderiske kassettopptakeren i lommen. Fremdeles oppstemt av møtet, grublende over forskjellen mellom de to ABBA-vokalistene. Agnetha den umiddelbart mest tiltrekkende og karismatiske, mjuk, forførerisk kvinnelig. Frida hardere, mer kantete og tørr, med et eksplosivt gemytt, kan hende gjemt bak de vurderende øynene og det heftige og stadig tilbakevendende smilet.
Hun kommer etter hvert. Har noe rakt og direkte ved seg, og en sikkerhet som avslører at man har med en personlighet å gjøre, en ærgjerrig og selvbevisst personlighet. Jeg tror hun utholder sitt eget selskap bedre enn Agnetha. Og med det mener jeg selvfølgelig ensomheten. Dessuten har hun rett, Frida, når hun karakteriserer Agnetha som pop og seg selv som rock. Der har du den mest markante forskjellen.
Frida løper sin ungdom opp nå, vill, freidig og tent. Jeg liker henne. Det gjorde ikke spilleren min (eller var det meg den hatet?). Så endte den også sitt liv i en murvegg på Majorstuen.
Sjakk matt!
En samtale med Björn og Benny, London november 1984
“Chess” blir til. Björn og Benny sammen med Tim Rice. Fra Det Nye nr. 50 1984 (Foto: R. King)
Etter to års stillhet, møter endelig Björn & Benny verden. Uten Frida & Agnetha, uten ABBA-navnet, men med en ny støttespiller, den kjente tekstforfatteren Tim Rice. Navnet på deres felles anstrengelser: Chess. En dramatisk musikal som ble plate, turné og i 1985 også teater. DET NYE møtte trioen i London...
Chess er ingen ABBA-musikal, det er noe helt nytt, sa Benny Andersson bestemt da hans, Björn Ulvaeus’ & Tim Rices nye musikal ble presentert ved en pressekonferanse i London nylig.
Som alle vet, er det den mannlige halvdelen av ABBA som har skrevet musikken til Chess. For å slippe ABBA-stemplet, valgte Björn og Benny ikke å ha med Frida og Agnetha. Det er jo deres røster som skaper ABBA-lyden, og med dem involvert ville det blitt for meget av det gode.
— Jeg håper stemplet forsvinner når musikalen etter hvert får sitt eget liv, sukker Benny.
Björn Ulvaeus, Benny Andersson og Tim Rice begynte å skrive på Chess for to år siden. Tim er mannen som skrev tekstene til suksess-musikaler som Jesus Christ Superstar, Evita og nå sist Blondel. Det siste året har den reneste kassett-stafetten pågått mellom de tre karene (de kaller for øvrig forlaget sitt for The Three Knights). Kassetter med nye melodibiter og endringer av gamle. Det meste innspilt i Polar-studioet i Stockholm. Man har anvendt både svenske og britiske musikere. London Symphony Orchestra deltar. Det samme gjør det anerkjente koret Ambrosian Singers. Men også rock-musikere og mindre kor fra Sverige.
— Det meste av stoffet er helt ferskt, forteller Benny, men noe av det er opptil seks–sju år gammelt stoff som rett og slett ikke passet inn i det vi drev med da. Jeg synes de symfoniske delene er de beste, de skiller seg mest fra det vi har gjort tidligere. Måten vi håndterer musikken på er annerledes. Det er veldig inspirerende å arbeide med symfoniorkester og stort kor.
Tim Rice er engelsk, og Björn og Benny har av forståelige grunner tilbrakt mye tid i England det siste året. Men Benny benekter at musikken derfor skulle være spesielt rettet mot det engelske marked.
— Absolutt ikke. Mest av alt er musikken nordisk, vi er jo derfra. Det er dette vi synes er skikkelig bra. Selv om det ikke retter seg mot noen bestemt målgruppe, musikken er jo litt av alt. Det er pop, operette og så videre.
De store rollene i Chess synges av Elaine Page som har gjort suksess med bl.a. Evita og Cats, den engelske sangeren og skuespilleren Murray Head og Tommy Körberg som nå har sjansen til å få et internasjonalt gjennombrudd. Dobbelt-albumet Chess kom ut 29. oktober til strålende kritikker.
Den russiske sangerinnen Alla Pugatjeva ble invitert til å være med på musikalen, men takket nei. Ingen vet hvorfor. I stedet fikk Barbara Dickenson rollen. I to andre roller finner vi Denis Quilley og Björn Skifs.
To av hovedrolle-innehaverne: Elaine Page (kjent bl.a. fra “Evita”) og Tommy Körberg. For Tommy venter nå forhåpentligvis internasjonal berømmelse.
Chess handler ikke om sjakk, men om sjakkspillere. Tim Rice syntes nemlig at han gjennom sjakkspillere fant en utmerket måte å skildre spenningsforholdet mellom øst og vest på. Her finnes romantikk, politikk og dramatikk. En russisk sjakkspiller hopper av til Vesten, og blir forelsket i sin amerikanske kollegas assistent. Sjakkspillernes egenskaper er selvfølgelig inspirert av storheter som Fischer, Spasskij og Kortsjnoj. Det var for øvrig Fischer/Spasskijs VM-match i 1972 som fikk Tim Rice interessert i temaet.
I slutten av oktober la alle platens medvirkende ut på en mini-turné som åpnet i London. Med konserter i Paris, Amsterdam, Hamburg og Stockholm. Konserten i Stockholm ble filmet av TV, og Björn og Benny håper programmet blir sendt over hele Skandinavia.
Men de som vil se teater-versjonen av Chess må nok vente til slutten av 1985. Da settes musikalen opp ved et av Londons teatre. Man regner det som sikkert at en kjent regissør blir satt på oppgaven, men noe navn ville ikke Benny avsløre.
— Vi har kontaktet tre stykker, og de er meget dyktige alle sammen.
Etter to års intensiv jobbing, føler Björn og Benny at de endelig kan puste ut.
— Javisst, sier Benny. Jobben er gjort. Det er ikke stort mer vi kan foreta oss. Vi er fornøyd.
Sikkert er det at Chess kommer «til rett tid». Mens det musikalske sjakkdramaet reiste rundt i Vest-Europa, utspilte det virkelige dramaet seg i øst, i Moskva, der Karpov og Kasparov kjempet durabelig om verdensmester-tittelen i sjakk.
Varm kvinne i stresset verden
En samtale med Agnetha Fältskog, Oslo, mars 1985
Fra Det Nye nr. 15, 1985 (Foto: Petter Berg)
Pressen finner henne utilnærmelig. Ikke uten grunn. Agnetha Fältskog er vanskelig å komme inn på livet om du søker avsløringer fra privatlivet. Men hun er ikke kold. DET NYE fikk 30 eksklusive minutter med henne. Og møtte en varm kvinne med et reflektert forhold til den tid hun lever i. Spesielt tar Agnetha sin oppgave som mor alvorlig.
Agnetha Fältskog snakker verken ofte eller gjerne med pressen. Hvorfor skulle hun det? Journalistene har stort sett ikke gjort annet enn å grafse temmelig ufint i hennes privatliv på jakt etter avsløringer, sensasjoner, skandaler. Og fant de ikke noe, skapte de desto bedre sensasjoner selv. Hensynsløst hamret de tusen skrivemaskiner frem det ene ryktet mer søkt enn det andre. Den skilte og ensomme Agnetha. Den ulykkelige Agnetha. Den svake Agnetha. Agnetha på byen med nye flammer. Den forlovede Agnetha. Mammaen Agnetha. Karikaturer av virkeligheten spadd ned i buken på det svenske folk. Som tilsynelatende bare ville ha mer. Mer, mer om den av pressen oppnevnt mest sårbare i ABBA. Publikumsfavoritten. Agnetha selger. Det er saken. Og jo tystere og mer tilbaketrukket hun ble, desto bedre grobunn fikk myten Agnetha.
I dag er det senvinter i Oslo. Det er gått et drøyt år siden Agnetha ga DET NYE et av sine meget sjeldne intervjuer. Ett år. Og hun er ute av hiet, trygt forvart, riktignok, i en suite på Grand Hotel, Oslo. Agnetha er i byen for å delta i det store åpnings-showet på Sheraton Hotel i Sandvika, showet sendt via satellitt til USA. Kjempemessig PR for den svenske jenta. Og PR trenger hun, for en ny solo-LP ligger klar, «Eyes Of A Woman». Derfor er hun også villig til å møte en liten håndfull journalister — hver av dem tilgodesett med 30 eksklusive minutter. Dessuten får fotografene ett trangt kvarter til rådighet.
Som sjenerte skolegutter
Vi er privilegerte og vet det. Der vi stabber opp teppebelagte trappetrinn mot 2. etasje - i hælene på Polars representant. Lukket inn i suiten står vi, skifter ben, lavmælt pratende. Inntil døren går opp, og Agnetha kommer oss i møte. Sortkledd, slank, myk. Katteøynene smilende. Blygt.
— Jeg får vel hilse, sier hun nesten uhørlig og vandrer runden med en bløt, utstrakt hånd. Pressefolkene hm’er og kremter stillferdig fram sine navn som sjenerte skolegutter.
Og mens DET NYEs fotograf knipser, drister jeg meg fram med to innrammete kunstfotografier (laget av Harald Medbøe) under armen. Mumler med stemmen så vidt slått på at hm, eh, her er diplomene for dine to seire i DET NYEs Leseravstemning 1982 og 1983, (kremt) eh, begge ganger ble du kåret til årets kvinnelige vokalist og
— Aj! Så koselig!
Agnetha holder dem opp foran seg og smiler. Mjukt og kilende som honning. Og takker for sist.
DET NYEs forsinkete overraskelse til Agnetha. Yan overrekker diplomene for hennes seire i klassen Årets vokalist i leseravstemningene for 1982 og 1983. Hun kvitterte med å takke overstrømmende. (Foto: Petter Berg)
Intervjuet:
Et par timer senere. Fotografene har gjort sitt. Det samme har de tre store hovedstadsavisene. Jeg er tilbake i suiten. Ytterst på en rokokkostol, mens Agnetha gjør seg det hjemlig og behagelig i det ene hjørnet av sofaen rett overfor meg. Jeg har 30 minutter.
Hvor lenge er det siden du har møtt pressen på denne måten? spør jeg nysgjerrig.
— Ah ... to år. Da den forrige LP’en kom ut. Jeg har nesten ikke snakket med pressen siden.
— Hvorfor? Ja, for det skorter vel ikke på henvendelser?
— Nei, men pressen er stort sett ute etter altfor personlige ting. Jeg snakker gjerne om mitt jobb, men det vil ikke de. Dermed blir det uaktuelt.
(Pause)
— Men de skriver jo uansett. Spekulasjoner om kjærlighet, og meg som mor ... En stund var det jättejobbigt, jeg så meg selv på forsiden av ukebladene omtrent hver eneste uke. Men det har heldigvis roet seg ned i Sverige.
— Skyldes det din iherdige kamp mot sladrepressen — du anmeldte jo systematisk alle overtramp.
— Jeg tror det hjalp, ja. Blant annet fikk stilt Svensk Damtidning for retten. Det er så synd det der, et lite antall aviser og blader ødelegger for alle de andre. (Fort smil): I dag finnes det bare et par ordentlige drager.
— Den verste tiden var vel rundt skilsmissen din?
— Absolutt! Pressen skulle på død og liv koble meg sammen med den og den.
— Ja, folk liker kanskje å lese slikt? Hva med deg? Leser du ukeblader?
— Nei, bare så där en gång ibland. De finnes jo over alt dom där jävla tidningene! Alltid øverst i bunken der ukeblader selges. Så folk har kanskje behov for å lese dem. Skjønt, det er i ferd med å forandre seg, tror jeg. TV har blant annet tatt det skikkelig opp. Folk er mer opplyste i dag.
Uten bitterhet
Agnetha snakker uten bitterhet — selv om dette. Under hele intervjuet sitter hun behagelig avslappet. Stemmen varm og stille, iblant nesten sjenert fortrolig. Det er ingen primadonna jeg har foran meg, men et menneske av kjøtt og blod. Iblant kan hun virke pinefullt åpen, så man nesten skammer seg fordi man sitter her og noterer — atmosfæren smaker mer av samtale enn offisielt intervju. Agnetha er seg selv. Intervjueren er på jobb. Og føler seg som en inntrenger.
Vi kommer inn på det lange oppholdet mellom den nye og den forrige LP’en. Skjønt langt?
— Jeg synes to år føles riktig. Jeg tror ikke på at man skal masseprodusere seg. Selger platen din, blir du motivert til å gjøre en ny. Jeg vet jo aldri om det jeg lager kommer til å slå an ...
Du bruker fremdeles ditt fulle navn på platen i USA og England, skjønt det ikke akkurat er det mest perfekte navnet for et engelsk-talende publikum?
— Det er jätteviktigt at jeg bruker hele navnet mitt.
Det har blant annet med oppriktighet å gjøre, lar hun meg forstå.
— Og kvalitet. Kvalitet på coveret, bildet, musikken, tekstene — alt skal ha kvalitet. Det er veldig viktig.
Film i 1986
Film. I fjor fortalte du meg at det forelå planer om en «Raskenstam Del 2». Hvor bliver den?
— Det virker ikke som det blir noe av. Gunnar Hellström får avslag hver gang han søker om støtte. Han har nok trøtnet. Men jeg er ikke ute av film-bildet. Det er planer om noe på lang sikt, rundt 1986, men det vil jeg helst ikke prate for meget om ennå. Ja, og så har jeg laget en 30 minutters film for TV i samarbeide med Tiger Film. Seks låter med intervjuer og slikt innimellom.
— Store deler av filmen ble skutt ute. Vi forsøkte å gjøre låtene som seks videoer — men på en slik måte at de bør ses i sammenheng. I øyeblikket er det mulig at filmen blir Sveriges bidrag i Montreux.
Mimer du til låtene?
— Nei, jag får agera. Det veksler mellom scene-opptak, playback og skuespill.
— Og mellom låtene prater du?
— Ja, om meg selv og det som angår meg.
Men jeg trodde Agnetha nettopp ikke ville prate om seg selv privat?
— Nja, jeg gjør det uten å gå for dypt ned. Om ting jeg synes er viktig, tanker jeg gjør meg …
Agnetha retter på skolen!
Og hva synes Agnetha Fältskog er viktig?
(Hun flytter litt på seg, smiler nesten sjenert)
— Det er så meget. Vi lever i en stresset verden. Foreldre er meget engstelige for at barna deres skal havne i dårlig selskap — at de skal ødelegge seg. Så har vi barnas angst for atomvåpen. At de har det tøft på skolen. Sigaretter ... Det er så meget.
Hurtig:
— Jeg har likevel en positiv innstilling til verden i dag. Man blir trett og deprimert av å være redd for alt mulig. Man må forsøke å gjøre det lille man kan som artist — føre ut et budskap til andre mennesker. Det er jo slik i dag at folk tror de ikke duger til noenting, at gresset alltid er grønnere på den andre siden av gjerdet, at det bare er de materielle ting som teller. Men slik er det jo ikke. Jeg tror det er viktig at man aksepterer at man også har dårlige sider.
Agnetha bringer skolen på bane:
— Se hva som skjer i skolen! Man må ikke akseptere at det pågår ting som er feil. Jeg mener, jeg leser lekser med Linda — Christian er ikke begynt på skolen ennå — og Linda blir jättelessen når jeg for eksempel retter ord som er stavet feil. Hvorfor skal jeg rette henne når lærerinnen ikke har gjort det? Jeg snakket med lærerinnen og fikk beskjed om at det ikke er så viktig om barna staver feil. Ikke så viktig!! Jeg kommer til å legge meg opp i det der! Til høsten begynner sønnen min på skolen også, da skal jeg være hjemme og passe på så de ikke lærer ham noe som er feil.
Karriere-jag og kvinnefrigjøring
Nå er vi virkelig inne på en av Agnethas hjertesaker:
— Og det der med at de har fjernet karakterkortet! Barn vil vite hvor de står! Trekker man vekk teppet under føttene deres, mister de troen på seg selv. Barn bør oppmuntres på de områdene de er flinke. Slik var det når jeg gikk på skolen. Jeg vet at det gjorde meg godt. Jeg vet at det hjalp meg fremover.
Det er ikke alle barn som er så heldige at foreldrene virkelig aktivt følger med på skolesituasjonen!
— Folk er så opptatt av sitt eget, av å gjøre karriere. Særlig etter at kvinnefrigjøringen kom. Karriere. Det er hva det handler om. Man har ikke tid til å sette seg inn i skolen. Alle kjenner så altfor tydelig at de lever i en stresset verden. Man må leve opp til en masse for å bli akseptert. Så blir det kjølig mellom menneskene, kaldt akkurat som klimaet her i nord. Menneskene stenger seg inn ... i seg selv. Om sommeren er det annerledes, de få varme månedene. Men stort sett er det kulde, snø og vinter. Menneskene preges av det.
Skolen er vel ikke spesielt glad i deg?
— Jeg har ikke blandet meg inn så mye ennå. Men jeg kjenner at jeg vil blande meg mer inn. Mye mer. Jeg mener, hvordan skal det gå når det ikke er så viktig om man staver feil! Hva er meningen med skolen da? Og tenk på problemene barna drar med seg. En eller annen gang i livet blir de nødt til å stave riktig, og da må de lære det på nytt.
— Oppdragelsen er minimal i dag. Foreldrene har ikke tid. Og det er fortvilende, for er det noe barn trenger, så er det foreldrenes tid! Og gapet blir større hvis ikke foreldrene følger med. Matematikken i dag er helt annerledes enn da jeg gikk på skole … og geografien. For å kunne hjelpe dine barn er du nødt til å bruke tid på å sette deg inn i det de skal lære. Jeg har gjort det. Kontakten mellom barn og foreldre. Ja, egentlig gjelder det alle konstellasjoner mennesker imellom. Man må forsøke å forstå hverandre.
Elsker å iaktta
Fester du noengang disse tankene dine til papir?
Agnetha virker en smule overrumpelt av spørsmålet, og setter opp et forsiktig, defensivt smil:
— Jeg vet at mange mennesker gjør det. Skriver dikt og sånn.
Beklagende:
— Men ikke jeg. Jeg tenker. Alt er tanker. Tanker som er blitt veldig viktige for meg. Og jeg elsker å iaktta andre mennesker!
Iaktta? Men får du noen særlig mulighet til å iaktta mennesker i ro og mak? Jeg trodde media-personer av din klasse var avskåret fra slikt?
— Det går jo. Blant annet hender det ofte at jeg sitter i bilen i sentrum og venter på en eller annen, imens ser jeg på folkelivet. Jeg synes det er jättekul å iaktta mennesker som ikke vet at de blir iakttatt.
Nesten malapropos:
— Akkurat som med film. Jeg er veldig følsom overfor skuespillere som spiller dårlig. Det piner meg å se det. Nå som jeg har forsøkt meg som skuespiller selv, og vet hvor vanskelig det er — mye vanskeligere enn jeg hadde ventet. Ja, for du kan godt være inspirert og klar for et opptak, men så er ikke kamerafolkene klare akkurat da, så venter du til de sier NÅ! og er plutselig ikke inspirert lenger. Nå som jeg vet alt det, beundrer jeg de store skuespillerne enda mer.
Så mye følelse i folk
Men disse dine tanker. Kommer de til uttrykk på platen din?
Unnskyldende igjen:
— Jeg skriver ikke tekster selv. Men håper jo at litt av det jeg tenker lar seg overføre til selve musikken. Jeg kunne godt tenkt meg å skrive tekster på svensk, men ikke på engelsk. Det blir bare feil ord, feil grammatikk. Men jeg er opptatt av hvilke tekster jeg synger, jeg må føle for dem. Som oftest handler den om kjärlek. Og det vinner jo fram til menneskene. Den enkle, utilslørte følelse. Det finnes så mye følelse i folk — men de holder igjen, stenger det inne, er blyge. Å høre om det liker de imidlertid, sanger om kjærlighet engasjerer folk utrolig.
Jeg er så sjenert!
— Man burde våge mer med følelser og varme i dag. Det er merkelig hvilken himmla forskjell det er på å kjøre heis i Sverige og i f.eks. New York. I New York snakker man! Man er ikke det minste redd for å prate med hverandre. I Sverige er det tyst. Alle sneglar på varann ... og tror at alle andre har det bedre enn en selv.
Prater Agnetha i heisen, da?
En kort, eksplosiv latter:
— Nei! Jeg er likedan! Jeg er jo svensk! Du skulle bare visst. Da jeg kom inn her for å møte alle fotografene tidligere i dag ble jeg kjempesjenert!
Du sjenert?
— Ja. Veldig. Jeg har problemer i større forsamlinger hvis alle ser på meg, hvis jeg liksom er midtpunktet. Det gjelder i alle slags situasjoner. Fester også. Å komme på fest med en drøss gjester, alle ansiktene vendt mot meg ...
Agnetha grøsser.
— Huff, det synes jeg er vanskelig. Da blir jeg flau og sjenert. Men blant få mennesker blir det helt annerledes. Sitte og prate sammen med venner, det elsker jeg. Det er slik at jeg konfrontert med mange mennesker er fryktelig sjenert. Mens i andre situasjoner kan jeg være ganske tøff.
Og her, kjære lesere, passerer vi det 30. minuttet, og seansen er dessverre over. Polars mann entrer suiten, Agnetha kniser svakt: «Hei! Vi sitter her og prater, vi ...»
Selv innenfor beinharde tidsrammer makter Agnetha å virke uformell og naturlig, en halvtimes forhåndsbestilt prat — og hun får deg til å føle at dere har all verdens tid. Jeg tar henne takknemlig i hånden og ønsker lykke til. Og mener det av hele mitt hjerte.
Agnethas andre solo-album etter ABBA. Det solgte enda dårligere enn forgjengeren, “Wrap Your Arms Around Me”, i England, og nådde bare 38. plass. I Norge, hvor det første albumet nådde 1. plass, var salget også skuffende, platen nådde bare 14. plass.
Etterspill
Dessverre fikk reportasjen et ubehagelig etterspill. Jeg sendte manus til Polar for Agnethas godkjennelse, og fikk en overstrømmende hjertelig tilbakemelding. Hun var veldig fornøyd med intervjuet.
En lettelse for min del, da jeg ble instruert på forhånd om ikke å snakke om privatliv, barn etc, det skulle bare handle om artisten Agnetha. Det ville jo blitt et veldig kjedelig intervju, så jeg innledet med å snakke om egne erfaringer med barn og samlivsbrudd. Og da tok intervjuet en uventet retning, temaet betydde mer for henne enn den nye platen, og hun følte seg trygg. Vi hadde snakket sammen før. Dette var Norge. Og hun skulle få se manus på forhånd.
Hva hverken hun eller jeg ante, var at VeckoRevyn, selve sladremøkkadritten i svensk kulørt presse, bladet Agnetha foraktet og aldri i livet ville snakke med, også skulle komme til å like dette intervjuet. Ja, de likte det så godt at de kjøpte det, fjernet alt overflødig fett og gikk rett på de saftige sakene, det Agnetha nektet dem, privatlivet, de selvutleverende tankene, og barna.
En stemningsfull samtale om livet ble omgjort til et grafsende hærverk. Tilbakemeldingen fra Polar lot ikke vente på seg. Agnetha var rasende, og jeg svartlistet. Idiotene i Det Nye hadde latt grådig gå for rett og trakk min journalistiske integritet ned i dass i samme slengen. Ingen spurte, ingen varslet, jeg ble tatt like på senga som Agnetha og Polar. Men det var umulig å formidle. Jeg var jo svartlistet.
Jeg fikk aldri snakke med Agnetha igjen.
Kanskje denne vonde opplevelsen er årsaken til at jeg er så glad i den ultratriste “The Day Before You Came”.
Mens vi venter på det store smellet
En samtale med Benny Andersson, Oslo, desember 1985
Benny Andersson (nr. 2 fra venstre) i 1965, drøyt 20 år før han gjorde dette intervjuet. “No Response” var hans første komposisjon. Hep Stars er fortsatt legender, selv om ABBA er mer verdenskjent.
Han satte sine spor i 60-årene med Hep Stars. Han erobret 70-årene med ABBA. Og godt inne i 80-årene har han allerede lagt fra seg visittkort som musikalen «Chess» og den svenske popduoen Gemini. Tiden løper ikke fra Benny Andersson. DET NYE fikk et eksklusivt intervju med mannen. Og han snakket villig om det som har opptatt ham i alle disse årene...
60-årene var det Hep Stars, Skandinavias mest populære band. I 70-årene var det ABBA. I 80-årene er det musikalen «Chess» — og en ikke liten porsjon medvirkning i den nye svenske duoen Gemini. Benny Andersson vet å sette spor etter seg. Skjønt årene har nå satt sine spor i ham også. Ser jeg, her vi sitter, på Grand Hotel i Oslo. Benny i byen for å reklamere for Gemini, søskenparet Karin & Anders Glenmark, og platen deres som han sammen med Björn Ulvaeus har produsert og komponert.
Lenge siden vi hadde besøk av deg sist, forsøker jeg.
— Ja, brummer den store mannen og smiler.
— Ikke siden 1980, da jag åkte sporvagn med Finn Kalvik.
Mannen som har kjørt trikk med Finn Kalvik, Benny i Oslo, rett før julen 1985. (Foto: Peter Nagy)
Vi prater om Gemini.
— I tankene har jeg liksom jobbet med Gemini i nesten to år. De er fine å jobbe sammen med for de er begge to så jævlig bra, så jævlig vassa. Men selve platen måtte vi vente med til det ble et hull i tiden.
Ja, for i flere år har «Chess» lagt beslag på Benny Andersson til de grader.
— Først var det jo arbeidet med å komponere. Så var det innspilling. Deretter utgivelse og all reisingen rundt i verden for å reklamere for albumet. Først i mai 1985 kom vi i gang med Gemini.
1,5 millioner «Chess»
Men «Chess» er ikke ferdig. Nå venter den store oppsetningen i London.
— 14. mai 1986. Men alt er jo klart. Danserne, musikerne, koret. Prøvene starter i februar.
Og det var vel dette og ikke platen som var målet med «Chess»?
— Ja, platen var bare et steg på veien. Vi begynte med platen fordi Björn og jeg ville jobbe med vårt medium, vi ville vite at det bar. Det som ligger på platen er egentlig bare 2/3 av «Chess». Vi kunne godt tatt med alt, men tenkte at et trippel-album ville bremset salget. Et dobbel-album er i overkant som det er.
Scene-oppsetningen er ganske identisk med plateversjonen. Vi har gjort ytterst få forandringer.
Om de synes det var gøy å skrive musikal?
(begeistret:) Om! Det var en helt ny verden!
Beholdes solistene fra platen?
— Murray Head og Tommy blir. Men når det gjelder Elaine Page, vet jeg ikke riktig.
Var salget av «Chess» som dere håpet?
— Det vil jeg da si. Det gikk litt tungt i England. Men ellers har det gått bra overalt. Jeg mener, det er ikke verst å selge 1,5 millioner plater fra en musikal som ennå ikke er satt opp! Og fem–seks millioner singler! Det har gått bra for faan. Og jeg synes det er inspirerende å se at tekstene og musikken selger i seg selv.
«Chess» ble til i Tim Rices hode. Han skrev et synopsis på historien.
— Så lærte Björn og jeg karakterene å kjenne. Deretter skrev vi musikken, scene for scene. Før Tim Rice satte i gang med å skrive tekstene. Det har funksjonert som et slags treveis system.
Intet lystspill
Hadde Björn og Benny tenkt musikal lenge?
— Ja, helt siden … 1975–76. Allerede da mente vi det kunne være moro å forsøke. Vi eksperimenterte jo med en mini-musikal i ABBA i 1977. Men noe lenger kom vi aldri fordi vi hele tiden begynte i feil ende.
Duoen skjønte til slutt at man trengte en bok, en historie. Og det var det Tim Rice hadde da han kontaktet dem …
— … for nøyaktig fem år siden i dag, Lucia-dagen, 13. desember 1980. Tim er … ja, du kjenner kanskje til det - han er en popfreak. Gir ut disse hitliste-bøkene til Guinness. Tim visste mer om ABBA enn meg.
Benny flirer.
Remember them?
— Og der kommer han. Foreslår å lage musikal om sjakk. Jeg tenkte at, hvorfor ikke. Sjakk er jo passe far out som emne til en musikal!
Det ble ikke noe lystspill.
— Nei, og det passet oss glimrende.
Fem år tok «Chess». To års planlegging og tre års konkret arbeid. Med Gemini vender Björn og Benny tilbake til det enklere igjen, popmediet.
— Popmediet er ikke så … tidkrevende. Vi gjorde unna platen på ti uker. Det er jo noe annet enn «Chess».
ABBA foran Wham!
De var ikke redd for å ha mistet talentet for korte, greie popmelodier på disse fem årene?
— Nei, for faan. Det er jo det vi har vokst opp med. Skjønt da vi begynte, i 60-årene, varte poplåtene i drøyt to minutter. I dag kommer du sjelden under fire. Jeg vet ikke hvorfor. Grunnrisset, taktene, vers-lengden — oppbygningen er på mange måter den samme. Og likevel, hva du enn gjør, klokkes låten inn på fire minutter …
Om han har noen formening om hvorfor ABBAs platesalg dalte på tampen av karrieren?
— Tenker du på de siste singlene, «The Day Before You Came»? Det var kanskje litt for sofistikert. Kanskje var publikum lei av ABBA. Ingen orker å høre den samme lyden i ti år. Men … på den annen side … de hadde leseravstemninger over de mest populære artistene i flere britiske aviser ganske nylig. Wham! vant noen, med ABBA på 2. plass. ABBA vant faktisk også noen av avstemningene!
Betyr det at vi kan vente en gjeninntreden?
— Skulle ABBA samles igjen, måtte vi gjøre det fordi vi ønsket det. Men jeg har ikke noe lyst til å drive med ting jeg har gjort før. Det er herlig å bytte beite. Å skrive musikal var herlig. Gemini var herlig — det var noe nytt det òg.
Benny savner ikke ABBA?
— Nei. Og jeg skjønner ikke hvorfor vi skulle begynne på nytt? Lojalitet mot våre fans? Det ville være galt så lenge vi selv ikke har lyst.
Jeg kunne aldri ha skrevet «Mama Mia» i dag, og langt mindre ha sunget de ordene! (Foto: Peter Nagy)
Vokst fra «Mama Mia»
Om han følger med på hva som skjer innen dagens popmusikk?
— Litt, men sjelden. Kate Bush liker jeg, en meget bra plate. Og Sting … Før fulgte jeg med fra uke til uke, måtte peile inn hva som foregikk. Det ble for slitsomt i lengden. Det er bedre å bruke krefter og konsentrasjon på det man vil gjøre selv.
Synes han det har skjedd meget på lydsiden siden ABBA?
— Rent teknisk er det skjedd en masse. Det er som natt og dag. Lyden er blitt vanvittig bra. Alt låter fint. Men samtidig synes jeg en god del av ABBA-stoffet låter bra i dag, det kunne faktisk vært innspilt helt nylig. Dagens lyd er basert på masse tekniske greier — digitalt, samplers, alt synthet. Og det er blitt veldig mye bedre. Men jeg tror ikke artistene er blitt noe bedre. Det er altfor lett å bli opphengt i teknikken, å bli fascinert av alt den kan utrette. Man trykker på en knapp — og så låter det bra.
“En god del av ABBA-stoffet låter bra i dag, det kunne faktisk vært innspilt helt nylig.” (Fra Det Nye, nr. 4, 1986)
Men musikken må ha innhold — uansett om det er seriøs musikk eller populærmusikk. Jeg synes det. Kanskje kommer det med alderen. Jeg kunne aldri ha skrevet «Mama Mia» i dag, og langt mindre ha sunget de ordene!
Tenkepause.
— Kanskje det er derfor de unge alltid kjøper plater av unge artister. Der er det kommunikasjon. Unge artister kan synge «oooh baby, I love you, I love you» — og skjønt artister har gjort det mange tusen ganger gjennom alle disse årene, vil det alltid ha kommet til en ny generasjon som aldri har hørt det før.
Eier ikke Hep Stars-plater
Dagens pop er vel mer rytmisk orientert enn tidligere?
— Nja, rytmen har vel dominert siden Elvis. Rock’n’roll har alltid vært rytme.
Jo, men dagens musikk ruller ikke lenger (for å sitere Bob Dylan)?
— Tja, det svinger nok på en annen måte, det er riktig. Men samtidig må du huske at enten det var i går eller i dag, så er de aller største slagerne alltid ballader. Slikt som «I Wanna Know What Love Is».
Eller ABBAs «The Winner Takes It All»?
— Ja.
Det må da være en av deres definitive glanslåter?
— Jeg er fornøyd med den, ja. Det er nok en av våre aller beste sanger. Men ... jeg spiller aldri de gamle platene.
Hva med den gode, gamle Hep Stars-klassikeren «Cadillac»?
Benny ler.
— Den gangen var det én time i studio, to mikrofoner, og ferdig med det.
(Jeg forteller ham ikke at det var nettopp slik Yan & Peter gjorde «Cadillac» på DET NYE-kassetten Rocksjå 3, én time i studio, to mikrofoner — og ferdig med det.)
— Vet du, jeg har ikke en eneste Hep Stars-skive. Har ikke beholdt noen av dem.
Det siste sier han med tydelig beklagelse. Jeg forteller ham at Hep Stars’ konsert-LP fra 1966 ble «oppdaget» av amerikanerne ti år senere. Et stort musikktidsskrift omtalte endog albumet som den beste konsert-LP som ble laget i 60-årene. Benny smiler vantro. Og ler.
— Ja, den LP’en er i hvert fall i sannhet «live». Nå for tiden lager de ikke «live»-plater. Alt blir pusset på og forbedret i studio.
Antagelig Hep Stars’ beste LP, utgitt i 1966, inneholder bl.a. “Consolation”, “Wedding” og “Last Night I Had The Strangest Dream”. Benny øverst til venstre.
«Sunny Girl» er norsk!
Benny var Hep Stars’ komponist.
— Ja. Den første var «No Response». Ikke så mye å være stolt av. Men et år senere skrev jeg «Sunny Girl». På Vinger Hotell i Kongsvinger, faktisk. Om natten, stearinlys og hele greia. Resultatet ble jo bra, sangen gikk inn på 1. plass på Tio i Topp. Da tenkte jeg: Aj! Man kan noe, det er faktisk mulig å skrive musikk. Og jeg tenkte: Kan man skrive én bra låt, kan man skrive to også. Og slik har det fortsatt. Han blir plutselig ertent fortrolig:
— «Sunny Girl» handler forresten om en norsk jente. Jeg husker navnet også. Ann Eilertsen. Vi var sammen i to år. Aner ikke hva hun driver med nå, vet ikke om hun er i Norge engang.
Småpraten går om 60-årene kontra i dag. Uskylden og entusiasmen den gang.
— Entusiasmen er borte — ikke bare i musikken, men generelt i verden. 60-årene var vidunderlige. Alle hadde jobb, alle hadde noe å se fram til. I dag venter vi bare på det store smellet.
Ja, det er i sannhet lang vei fra «Sunny Girl» til stormaktskonfliktene i «Chess»?
— Egentlig synes jeg ikke det. Innstillingen var den samme da jeg skrev begge deler. Det handler om ærlighet. Enten man snakker om «Chess» eller «Sunny Girl».
Mio, min Mio
Er du musikk døgnet rundt?
— Ja, egentlig. Det er det jeg tenker på hele tiden. Akkurat nå er «Chess» ferdig, det meste er unnagjort. Det eneste som gjenstår er å overvåke at lyd, instrumenter, sang og slikt stemmer. Men det er ingen kreativ prosess — det er ikke som å skrive musikk. Gemini er også ferdig. Så nå går jeg og grubler på musikken til en film, Mio, min Mio av Astrid Lindgren. Og dette er helt nytt for meg — ikke bare at det er filmmusikk, men det at jeg skriver alene — uten Björn. For første gang gjør jeg noe helt på egen hånd.
Filmen er et storprosjekt som involverer Norge, Sverige, Sovjet og England. Benny gleder seg som en unge, og det gjør ikke saken mindre utfordrende at han synes at Astrid Lindgren er den største barnebokforfatteren av dem alle. Og Benny har litt peiling på barnebøker:
— Jeg har jo selv en unge på fire.
Og akkurat der gjør plateselskapets representant sin entré. Tiden er ute. Vår tid er ute. Benny og Gemini skal fraktes i hui og hast til NRK som skal viderebefordre svenskene til de 1000 hjem.
Årsaken til at Benny kom til Oslo i desember 1985, Geminis deltagelse i NRKs Kanal 1.