“Det er liv i oss ennå”
En samtale med Nick Mason, London august 1985
Intervjuet hentet fra Det Nye nr. 42 1985. (Foto: Dimo Safari / EMI)
Nick Mason er Pink Floyds trommeslager. Det vet de fleste. Da jeg møtte ham i London for noen år siden, oppdaget jeg at den samme Nick er lidenskapelig forelsket i racerbiler, gamle som nye. Han slapp meg inn i garasjen sin, og der sto de: vidundermaskiner på rekke og rad. Mest veteraner. Alle skinnende blanke. Yes, Pink Floyd-musikeren har en eksklusiv hobby. Han samler på racerbiler.
I disse dager er han aktuell med LP’en «Profiles», et samarbeid med 10CCs Rick Fenn. Platens innerpose prydes av racerbiler. Og Mason kjører dem selv.
Innerposen på “Profiles”, racer-Mason kommer for en dag. (Harvest/EMI)
Aktiv racerbil-kjører?
Jeg visste at du samlet på biler. Men er du virkelig aktiv kjører også?
— Ja, humrer Mason.
— Jeg har alltid likt å kjøre det jeg samler på. Faktisk har jeg deltatt aktivt i bilrace i over ti år.
Og vunnet?
— (stolt:) Ja! Mange ganger! Og jeg har deltatt i Le Mans fem ganger. Min beste plassering er 2. plass i klassen for lettere maskiner.
Dette er neppe noen ny lidenskap?
— Nei, jeg tente allerede som liten gutt. Far laget filmer om bilrace og deltok også selv som kjører. Og jeg sto bak gjerdet og glodde med trillrunde øyne.
Hvor meget av din tid tar bilene?
— All fritiden. Det er det jeg driver med når jeg har fri!
Innerposen på «Profiles» viser en bil som er dekorert med cover-motivet fra «The Wall».
— Ah, ja. Det var Nürnberg 1980. En kombinasjon av konkurransekjøring og promotion for «The Wall».
“Jeg sto bak gjerdet og glodde med trillrunde øyne.” (EMI)
Utfyller hverandre
— Rick Fenn har sin bakgrunn fra popmusikken, jeg fra Pink Floyd. Vi utfyller hverandre på platen vår — «Profiles».
Noen ord om «Profiles» — profiler. Hvordan skal man tolke tittelen?
— En abstrakt tittel. Den peker på at platen inneholder veldig forskjellige typer musikk. Det er slikt som skjer når Rick og jeg arbeider sammen.
Betyr det at dere er svært forskjellige?
— Ja! Vi utfyller hverandre på en fin, litt diffus måte. Rick kan gjøre meget som jeg ikke kan. Og jeg kan gjøre meget som han ikke kan.
Som for eksempel?
— Jeg er sterk på den tekniske siden. Og når det gjelder ideer. Og ikke minst trommene.
Sier jeg noe galt hvis jeg antyder at en av forskjellene på dere to er at Ricks bakgrunn er popmusikken?
— Nei, det er helt riktig. Han har enorm erfaring fra årene med 10CC. Men samtidig er han farget av at han har jobbet meget med Mike Oldfield og Rick Wakeman. Mens vi snakker akkurat nå er han på turné med Wakeman.
“Rick Fenn har sin bakgrunn fra popmusikken - jeg fra Pink Floyd. Vi utfyller hverandre.”
Jeg fikk kjøre Porsche!
Jeg synes det er lett å høre bakgrunnene deres på «Profiles». Det er mye Mike Oldfield i den. Og en god del Pink Floyd. Første del av tittelkuttet slekter klart på «Meddle».
— Ja, det har du rett i. Og det skyldes at akkurat tittelkuttet, riktignok i en noe annerledes form, dannet utgangspunktet for min og Ricks kortfilm «Life Could Be A Dream». Den er sannsynligvis satt opp på en del britiske kinoer når dette leses.
En film om bilrace?
— Ja. En racerbil-film. Min idé. Men jeg måtte jo få noen interessert, ellers ville det være økonomisk uforsvarlig å lage den.
Hvem ble interessert?
— Video-selskapet NVC, og Rothmans. Rothmans lånte meg endog en av Porschene sine og lot meg kjøre noen race med den i fjor.
Det likte du?
— Det var vidunderlig!
Filmen blander sammen musikken fra «Profiles» med gamle Pink Floyd-opptak.
— Ja, jeg ser ingen grunn til å bryte med min fortid. Helst ser jeg at alt jeg foretar meg er en utvikling. Jeg mener, jeg er ikke ute etter å skape en ny karriere og et nytt liv.
Baksiden på “Profiles”-coveret. Som vi ser medvirker David Gilmour med vokal på “Lie For A Lie”.
Ikke slutt på Pink Floyd
Hvor alvorlig tar du «Profiles»?
— Veldig alvorlig. Og jeg håper å fortsette samarbeidet med Rick Fenn. Men jeg håper også at det er liv i Pink Floyd ennå.
Åh! Er det det?
— (unnvikende og knapt:) Det får vi tro.
Men jeg trodde bandet avskrev seg selv med «The Final Cut»? Det inntrykket har i hvert fall pressen gitt gjennom disse årene?
— Pressen. Den liker nå alltid å blåse tingene opp.
Da jeg snakket med deg sist, virket du ganske så usikker selv. Du snakket om «The Wall» som om det virkelig var slutten og regnet det som fysisk umulig å toppe den.
— (knapp:) Jeg tror det er mulig å gå videre fra «The Wall».
Ser du noe til de andre i bandet for tiden?
— Dave Gilmour. Han er jo med på «Profiles». Og Roger nå og da.
Historisk bilde — Pink Floyd fra den gang da. Nick Mason holder døren på klem for håpet om en gjenforening av Roger Waters, Nick Mason, Richard Wright og David Gilmour. Sistnevnte medvirker på Nicks plate «Profiles», og gutta treffes nå og da. Vi menige platelyttere lever derfor i håpet ... (Foto: EMI)
Jeg var for morsom
Tilbake til «Profiles» ...
— Ja?
Musikken er ualminnelig forskjellig fra låt til låt?
— Det er meningen. Vi var stinne av ideer, og ville gjerne realisere alle sammen. Det går fra ytterpunkter som funk til heavymetal. Tittelen passer platen, som jeg sa.
Men bare et par sanger. Kunne dere gjort platen mer kommersiell?
— Hadde vi hatt flere gode sanger, ville vi tatt dem med. Jeg er klar over at sanger selger bedre enn instrumentaler, men vi syntes melodiene var såpass gode i seg selv at det var verdt et forsøk.
Platen skiller seg radikalt fra ditt forrige solo-fremstøt, «Fictitious Sports», der du samarbeidet med Carla Bley?
— Når man benytter forskjellige musikere, er resultatene også nødt til å bli forskjellige. «Fictitious Sports» ble jazz-orientert fordi Carla var med. Jeg skjønner at platen ikke appellerte til massene, men jeg er veldig fornøyd med den. Kanskje var det for mye humor der - folk har problemer med å ta kombinasjonen musikk/humor.
Hvis man ikke er Monty Python.
- (ler) Ja, nettopp!
Det er en forbløffende bredde over de feltene du har vært innom - som musiker eller producer. Fra Carla Bley til punkgruppa The Damned.
- It’s all music … I think.
Hører du på det som foregår på popfronten i dag?
- Jeg får med meg en brukbar mengde. Det er så mange som mikser eldre ting med nye ting i dag. Hm, hvilke jeg liker? Nik Kershaw. Paul Young. Det er mange dyktige.
Ser du mer til Carla Bley?
— Ja da. Av og til. Jeg liker å jobbe med henne. Gjorde det senest i fjor i et tysk TV-program.
Jeg kan fly!
Hva har du gjort i disse årene siden «The Wall»?
— Tja. Laget «The Final Cut». Filmen «The Wall». Jobbet i studio som producer. Lært å fly. Laget mer film. Laget «Profiles». Kjørt racerbil. Jeg mener, det har vært nok å gjøre.
Lært å fly, sa du! Er du ikke redd for å fly?
— Å jo da! (ler) Absolutt. Men det hjelper når du kan fly selv. Jeg har stor glede av det.
Nå som jumbo-jet’ene daler ned i skjul?
— Du er sikrere i småflyene.
Hva betyr mest for deg?
— Musikken. Alltid musikken. Bilene må finne seg i 2. plassen.
Sier Nick Mason. En trivelig, sympatisk kar som inviterer meg å stikke innom neste gang jeg er i London. Selvfølgelig er det bare slikt man sier, men likevel. Det er hyggelig å høre det sagt.
Tre biter Nick Mason utenfor Pink Floyd. Fra venstre The Damneds “Music For Pleasure” (1977). samarbeidet med Carla Bley, “Fictious Sports” (1981) og samarbeidet med Rick Fenn, “Profiles” (1985).
“Roger Waters var en diktator”
Et møte med Dave Gilmour, London september 1987
En svært imøtekommende David Gilmour ga dette intervjuet til Det Nye. Tekst: Yan Friis, foto: EMI
Pink Floyd laget en av verdens mest berømte plater, «Dark Side Of The Moon», i 1973. Alle platene som fulgte ble berømmet for flott stereo og høyt salg. Pink Floyd er også berømt for en offentlig skittentøyvask som pågår mellom avtroppede sjef Roger Waters og resten av bandet. Waters forsøker å hindre dem i å eksistere. Men eksistere gjør de i høyeste grad, ifølge David Gilmour som ga oss litt skittentøy med på kjøpet.
Alle trodde Pink Floyd sprakk da deres selvbestaltete sjef, Roger Waters sa takk og farvel. Men ny plate har de ute (en plate Waters forsøkte å stoppe — enda han ikke er med på den). David Gilmour:
— Vi vet at vi er istand til å klare oss uten Roger Waters. Han irriterer meg, han påstår at han gjorde mer enn han gjorde. Men jeg tror ikke det er så viktig for publikum, de bryr seg ikke om intern skittkasting, de vil bare høre ny Pink Floyd-musikk.
Er det ikke rart at dere som har kjent hverandre så godt gjennom 20 år, plutselig ikke gjør annet enn å slenge dritt om hverandre?
— Jeg skulle ønske jeg kunne fatte det, men jeg klarer det ikke. Og det er selvfølgelig vondt. Men her bryter Waters ut av Pink Floyd for å få sin fulle frihet, og så forsøker han likevel å beholde kontrollen over oss andre. Han er ille ute, han har et oppblåst ego, han baktaler oss og kommer med ville beskyldninger …
“Roger Waters var en diktator og er en løgnhals. Diktatorer kan være OK, hvis de har rett. Men denne hadde det ikke.” (Foto: EMI)
Hvordan skar det seg mellom dere?
— Det kom vel gradvis, men det slo ut i full blomst under «The Final Cut» (1983). Da var han et helvete å arbeide sammen med. Jeg mener, det er helt OK at du har dine egne ideer og går dit du kan for å få de andre til å tenne på dem. Slik har det alltid vært i Pink Floyd. Men før kunne vi diskutere oss frem til løsninger. På «The Final Cut» forsvant alle samarbeidsmuligheter ut vinduet. Vi hørte at platen kom til å bli dritt, og vi forsøkte å stoppe den. Men Roger nektet blindt, og da var det bare å gi seg og la ham få viljen sin.
Det ble laget en video til «The Final Cut» (som forøvrig kan kjøpes og leies i Norge) der det eneste du ser av bandet er noen korte glimt av Waters.
— Æsj, den videoen er det verste søppel jeg noensinne har sett. Hverken Mason eller jeg visste om den før den var ute. Så langt var det kommet.
Så Roger Waters var en diktator?
— Definitivt! Men egentlig er ikke diktatorer så ille, bare de har rett. Men det hadde ikke denne diktatoren.
David Gilmour i front. Fra venstre bak: Roger Waters, Nick Mason og Richard Wright. (Foto: EMI)
Pink Floyd, mitt firmanavn
Hva synes du om Waters’ siste LP, «Radio K.A.O.S.»?
— Jeg synes det er et godt Roger Waters-album, men det er ikke et Pink Floyd-album. Jeg ville aldri laget noe sånt.
Er Pink Floyd et band eller bare deg og Nick Mason?
— Samme for meg hva du kaller det, men jeg synes da at en duo er et band. Den beste karakteristikken jeg kan gi av Pink Floyd er at det er en idé, en måte å tenke på.
Men både du og Mason lager solo-plater. Så hvorfor fortsetter dere å holde liv i Pink Floyd nå som Waters er ute?
— Jeg kunne nok klart å bruke Pink Floyd-ideen i mine solo-prosjekter. Men jeg har ikke gitt 20 år av mitt liv til min solokarriere, jeg har gitt dem til Pink Floyd. Så hvorfor skal jeg plutselig stoppe nå? Pink Floyd er mitt ... hva skal jeg si ... eh ... mitt firmanavn. Jeg er 41 år gammel, jeg ønsker ikke å dra ut på veien og bygge opp karrieren fra grunnen av igjen. Jeg orker ikke alt det der én gang til.
Promofoto i forbindelse med Gilmours første solo-album “David Gilmour” (1978). (Foto: Harvest/EMI)
Hadde mer fantasi enn andre
Hvem var det som sang de fleste låtene på de tidligere LP’ene?
— He he... det var meg! Frem til og med «Animals» (1977). Waters tok over på «The Wall» (1979) og «The Final Cut». Det var meg som sang de låtene folk kjenner best, f.eks. «Money» og «Shine On You Crazy Diamond».
Mange oppfatter Pink Floyd som pionerer innenfor lyd, og de tenker spesielt på platene fra «Dark Side Of The Moon» og utover?
— Vi var kanskje pionerer på enkelte områder. Men ikke på teknologi-siden. Det dreide seg mer om måten vi tenkte på, måten vi manipulerte på. Vi hadde ikke bedre utstyr enn andre. Vi brukte bare fantasien bedre. Fantasi og innstilling — det er hele hemmeligheten.
Hva likte du forresten best med «The Wall»?
— Filmen var OK, men den ble vel egentlig litt for snever. Jeg synes konsertene var best — i hvert fall hvis man skal bedømme det som teater. Som musikk, vel, der er jeg usikker. Det ble litt for mange stikkord, liksom, inn med gitar-solo der, ut der, og null plass for improvisasjoner. Sånn er det ikke på turneen vår nå. Det kan jeg love deg!
Apropos turneen. Dere nærmer dere Skandinavia rett over nyttår. Spiller dere bare nytt stoff?
— Nei, den nye platen, «A Momentary Lapse Of Reason», varer jo ikke i en time engang, og vi vil helst gjøre minimum to timer, så det blir en god del godt, gammelt stoff. Showet er ganske spektakulært. Vi bygger ikke noen mur, akkurat, men det er storslagent — helt i stil med det folk venter seg fra dinosaurer som oss. Vi liker det, publikum kommer til å like det. Og da er det OK.
Om det ikke er slik at turneer av slike gigant-dimensjoner nødvendigvis vil gå med tap?
— Å nei! Vi tjener penger, det er sikkert, det er liksom litt av poenget med hele turneen.
Og resten av poenget?
— Å spille musikk. Møte mennesker. Jeg mener, sto det bare om penger, kunne vi fint skåret kraftig ned på utgiftene.
Nekter å la meg pensjonere
Hvordan opplever du 80-årene?
— Personlig? Vel, jeg fortsetter å leve livet så godt jeg kan. Et herlig liv. Det er jo et privilegium å kunne leve av det du elsker, nemlig musikken.
Hva opplever du som den største forskjellen mellom å skape rock som 21-åring og som 41-åring?
— Det er ingen. Bortsett fra at når du er blitt 41 spør folk deg hele tiden om når du har tenkt å trekke deg tilbake. Og da skjønner jeg ærlig talt ikke hva de mener. Hva er pensjonsalderen i Norge? 67? Ja, der ser du.
Men før kommuniserte du automatisk med unge mennesker fordi du var like ung selv. Det blir vel verre nå?
— Jeg har aldri tenkt sånn. Mitt mål var, er og kommer alltid til å være å tilfredsstille meg selv. Gjør du det, tilfredsstiller du også en god del andre. En kunstner kan ikke arbeide på annen måte.
Som kunstner har du tydeligvis kastet deg over CD-mediet. Som første artist i verden har dere nå utgitt en single kun som CD.
— (ler) Det der klekket PR-folkene på EMI ut, vi har ikke noe med det å gjøre. Men jeg foretrekker CDer fordi lyden er så mye bedre. CDen gir også mye bedre muligheter i studio. Renere lyd, bedre manipuleringsmuligheter. Men CDene er ikke bra nok. Det kommer til å skje en god del på det området.
TV, biler og fly fremfor musikk
Hører du noe særlig på musikk?
— Sjelden, veldig sjelden. Noe av det siste jeg kjøpte var Peter Gabriels «So», og den er gammel nå. Egentlig har jeg ikke tid til å lytte til musikk. Jeg foretrekker TV når jeg kommer hjem og kan slappe av. OK, jeg leser en del bøker, selv om også det har måttet lide i det siste.
Ser du og Mason noe til hverandre utenom Pink Floyd?
— Sjelden. Men vi har en del felles interesser — biler, og et lite fly vi eier sammen. Så vi ser hverandre når vi er ute og leker med leketøyene våre. Rick Wright ser jeg ytterst sjelden, av naturlige grunner. Han har jo flyttet til Hellas, så ham treffer jeg bare når jeg er der på ferie.
Om Wright er fullblods Pink Floyd-medlem igjen?
— Vel, ha! Han kom med på platen da vi var halvveis. Han ville være med, og vi syntes det var OK — vi trengte litt av Ricks gode, gamle keyboard-«sound». Han er med på turneen også, men om han blir fast medlem? Det har ikke Mason og jeg tatt stilling til ennå.
Klarer du å forestille deg at Waters kommer tilbake en gang i fjern, fjern fremtid?
— (ler) Høyst usannsynlig.
David om åtte Pink Floyd-album:
Atom Heart Mother (1970)
Den var beinhard. Jeg tror ikke vi ante hva vi egentlig drev med. Jeg likte den ikke da og jeg liker den definitivt ikke nå.
Meddle (1971)
Jeg foretrekker å regne «Meddle» som starten på det Pink Floyd folk kjenner i dag. Den LP’en inneholder blåkopien til alt vi gjorde etterpå: «Echoes».
Dark Side Of The Moon (1973)
Folk skjønte ikke hvordan vi fikk det til, og derfor trodde de det dreide seg om helt ny teknologi. Men det var det ikke. Vi hadde ikke bedre utstyr enn andre. Vi brukte bare fantasien bedre.
Wish You Were Here (1975)
Sammen med «Dark Side…» er det «Wish You Were Here» som har tålt tidens tann best.
Animals (1977)
Folk likte den ikke noe særlig, men jeg må innrømme at «Animals» er én av mine hemmelige favoritter.
The Wall (1979)
Filmen var OK, men den ble vel egentlig litt for snever. Og platen — nei, jeg synes konsertene var best.
The Final Cut (1983)
Vi hørte at det kom til å bli dritt, og vi forsøkte å stoppe den. Men Roger nektet blindt, og da var det bare å gi seg og la ham få viljen sin.
A Momentary Lapse Of Reason (1987)
Roger kan si hva han vil, den LP’en beviser at vi klarer oss utmerket uten ham.
Fra venstre: Nick Mason, David Gilmour og Richard Wright. Pink Floyd i 1987. (Foto: Dimo Safari / EMI)
Pink Floyd 1966–68:
Syd Barrett, Roger Waters, Nick Mason, Rick Wright
LPer: «Piper At The Gates Of Dawn»
Pink Floyd 1968–81:
Roger Waters, David Gilmour, Nick Mason, Rick Wright
LPer: «A Saucerful Of Secrets», «More», «Ummagumma», «Atom Heart Mother», «Meddle», «Obscured By Clouds», «Dark Side Of The Moon», «Wish You Were Here», «Animals», «The Wall».
Pink Floyd 1981–84:
Roger Waters, David Gilmour, Nick Mason
LPer: «The Final Cut»
Pink Floyd 1987:
David Gilmour, Nick Mason (+ Rick Wright)
LPer: «A Momentary Lapse Of Reason»
I garasjen til Nick
Et møte med Nick Mason, London juni 1981
(Foto: Jan Henrik Diesen)
Som eneste norske publikasjon fikk DET NYE audiens hos Nick Mason, trommeslager i Pink Floyd. Vår forbløffelse og glede var selvfølgelig stor, for Pink Floyds medlemmer gir egentlig aldri intervjuer. Mason viste seg imidlertid å være en sympatisk og taletrengt herre. Og over en totimers lunsj pratet han villig om sin kjærlighet til gamle racer-biler, om musikk og kritikere, om familieliv og rock og ikke minst om Pink Floyd.
Det var underlig å sitte med bekreftelsen i hånden. Nick Mason, gjennom alle år trommeslager i Pink Floyd, hadde sagt ja til å la seg intervjue av DET NYE. To timers prat over en lunsj i en italiensk restaurant — det var hva vi skulle få. Hva kunne denne plutselige åpenhet skyldes? Bortsett fra David Gilmour, hadde intet medlem av Pink Floyd villet møte pressens representanter siden begynnelsen av 70-årene. Og oppstilt fotografering har det ikke vært snakk om siden 1968–69.
Vel, grunnen til Masons velvillige innstilling er selvsagt at han nylig ga ut sin første solo-LP, «Fictious Sports». En plate som stilmessig skiller seg ganske radikalt fra Pink Floyds musikk, og som derfor ikke selger automatisk. Mason er følgelig avhengig av presse-dekning. For å understreke at vårt forestående intervju skulle dreie seg om solo-LP’en, ga EMI beskjed om at Mason ikke ville snakke om penger (Pink Floyd har det siste året tapt noen enorme summer på mislykkede investeringer) og helst ikke Pink Floyd.Bildilla
Det siste hadde jeg ikke til hensikt å holde meg unna da vi ankom London. En bil hentet oss og satte kursen mot et bilverksted Mason eier sammen med en kompis. Et meget spesielt bilverksted som har spesialisert seg på å restaurere og vedlikeholde «antikvariske» sports- og racer-biler. Mason er en glødende samler av disse edle kjøredoningene. Han ville derfor svært gjerne posere blant dem da vi taslet inn døren for å overrekke diplomene for DET NYEs Musikkavstemning 1979 & 1980. Pink Floyd ble kåret til årets gruppe begge år, og i 1979 ble dessuten The Wall kåret til årets LP og Dark Side Of The Moon til 70-årenes LP.
«Denne er min», sa Mason stolt og stilte seg ved siden av et skinnende rødt vidunder.
Rundt oss glinser det i nylakkerte biler: røde, blå, sorte og grønne, blinkende krom og nikkel, ærverdige eikenav. På veggene henger plakater fra gamle billøp. Vi står midt i den reneste utstillingshall, historiens sus hviler over stedet. Men Masons garasje er intet oppsamlingssted for støvete, pensjonerte racere. Disse bilene går, de er som nye!
— Jeg innrømmer gjerne at jeg har bildilla, sier Mason.
— Du er kun samler?
— Å nei, jeg kjører også. Deltar i flere løp hvert år. Le Mans for eksempel. Det er det morsomste. Det fine med bilsporten er at jeg bare behøver å tenke på selve kjøringen. Andre tar seg av de praktiske tingene. Min oppgave er å krype inn i bilen, trykke gassen i bånn og feie av sted.
Livredd
— Hvor fort kjører du?
— I underkant av 300 km/t på det raskeste.
— Hva! Gjør du? Nick Mason, trommeslager i Pink Floyd, blir du ikke redd?
— Skitredd. Så redd at svetten renner. Men jeg må gjøre det. Er du først blitt bitt av basillen, har du ikke en sjanse til å unnslippe. Det fine er at det er så farlig at du må konsentrere deg helt og fullt om kjøringen. Alle andre tanker og problemer skyves unna. Du lærer å konsentrere deg, og samtidig kobler du av — på et vis.
Mason smiler.
— Vet du, jeg er mer kjent i bil-sirkler enn i pop-miljøet. Jeg kan gå i fred på gaten her i London, men i Le Mans vet alle hvem jeg er!
(Foto: Jan Henrik Diesen)
At Mason får gå i fred på gaten, skyldes nok at Pink Floyd sjelden lar seg fotografere. Folk kjenner dem ikke som fire ansikter. Det er musikken som betyr noe.
Men tilbake til racer-miljøet. Er det flere rock-artister som er opphengt i disse farts-vidundrene?
— George Harrison kjører ikke selv, men han har fått folk til å bli interessert i bil-sporten ved å snakke og synge om det. Og det synes jeg er fint. Ellers har jeg bare hørt om Ken Hensley og Cozy Powell.
Mason blir med ut og stiller seg opp foran garasjen. En ny runde bilder knipses. Han virker merkelig sjenert der han står; vet liksom ikke hvor han skal plassere armer og ben.
— Jeg er ikke vant til dette, sier han unnskyldende, jeg har verken snakket med eller sett pressefolk på 13 år! Egentlig er det litt flaut dette.
Penger og fancy klær
Vi forflytter oss til den italienske restauranten. Mason bestiller årgangsvin og merkverdige retter med den største selvfølgelighet. Hans mange år i rock-aristokratiet har gitt ham god tid til å utforske de gullkantede menyers mysterier.
Det slår meg at han virker ualminnelig sunn og balansert som person. Intet påtatt ved hans væremåte. Ingen nøling når han svarer på spørsmål. Nick har orden i sitt liv, og hans harmoniske sjel er breddfull av velvillighet og tålmodighet — selv når det dreier seg om en stakkars journalist fra Norge. Tiden med rockeidolets akk så typiske nykker og arroganse er et for lengst tilbakelagt stadium.
Men da Mason tok skrittet inn i pop-verdenen, hva var det som drev ham?
— Jeg ville bli kjent, tjene penger og gå i fancy klær, svarer han ærlig.
Lune Nick poserer utenfor garasjen i London. Jan Henrik knipser i vei, überlykkelig over å få være med til Pink Floyd-trommeslageren. (Foto: Jan Henrik Diesen)
Og da Pink Floyd fikk sitt gjennombrudd i 1967, tok ikke Mason sin pop-karriere alvorlig. Han hadde hele tiden i bakhodet at en jobb som arkitekt ventet ham, når musikken en gang dabbet av.
— Jeg kommer fra middelklassen. Kan ikke si noe annet. Og jeg var nærmest ferdigutdannet som arkitekt da Pink Floyd «skjedde». I den første tiden tok jeg ikke rocken alvorlig — det var gøy, og jeg var ung.
Livet er kort
I slutten av 60-årene ble imidlertid arkitekt-planene mer og mer tåkete. Pink Floyd begynte å oppta all hans tid.
— Men jeg er fremdeles glad i design (coveret på Pink Floyd-LP’en Relics var Masons design) og arkitektur. Drømmen er engang å tegne mitt eget hus. Men det blir vel aldri noe av. Tiden strekker ikke til. Jeg har så mange interesser — bilene, musikken, tegning, arkitektur, litteratur. Livet er kort. Man blir nødt til å finne en middelvei. Ta bare garasjen min. Jeg skulle så gjerne ha tatt meg av alt det forretningsmessige og fiklet litt som mekaniker. Men det ville gått på bekostning av andre ting. Følgelig går jeg i kompaniskap med andre som tar seg av selve verkstedsdriften.
Ingen ego-tripping
Siden det forventes av meg, finner jeg tiden inne til å prate litt om Masons nye solo-LP. Og en underlig solo-LP er det, for Nick Mason er nærmest statist på sin egen plate. Carla Bley har skrevet alle låtene. Robert Wyatt synger de fleste av dem.
— Jeg er ingen skrivende person. Undersøk Pink Floyd-platene! Jeg er nesten ikke blitt kreditert en eneste låt siden Meddle. Og selv før den platen fikk jeg bare navnet mitt på fordi mange av låtene ble utviklet i studio og på scene som et teamwork. Da jeg gikk i gang med Fictitious Sports, ville jeg heller lage en god plate enn en som bare var min. Carla, som jeg har likt og kjent i mange år, laget alt — men det ble likevel ingen Carla Bley-plate, for jeg kanaliserte musikken mot rock samtidig som jeg forsøkte å beholde det innviklede som er så typisk for hennes musikk. Et par kutt er litt Floydske, kanskje, spesielt Hot River, som jeg må innrømme er en bevisst Pink Floyd-pastisj.
— Men hvis Bley og Wyatt er hovedartistene på LP’en, hvordan reagerte de på at den ble utgitt under ditt navn?
— Det finnes ikke ego-tripping og misunnelse blant musikere av det kaliberet. Ego er intet hinder for slike folk. De er høyt hevet over det. Begge to vet at platen selger bedre under mitt navn, og det er tross alt jeg som tok initiativet til den.
— Gjelder det samme med Pink Floyd? Det sies jo at The Wall egentlig er Roger Waters’ solo-LP.
— Det stemmer at platen er hans. Men vi andre står inne for den, og alle spilte på den — så det er nå en Pink Floyd-LP likevel.
Nick og Roger. (Foto: EMI)
Jeg liker å snakke, jeg!
— Hvorfor møter dere ikke pressen i egenskap av Pink Floyd? I løpet av de siste årene er det bare du og Gilmour som har latt dere intervjue, og begge ganger i forbindelse med solo-plater.
— Jeg liker å snakke, jeg! Problemet er at Pink Floyd-platene er Waters’ arbeider. Han er ansvarlig for ideene, tekstene etc. Og det virker bare dumt om Gilmour eller jeg står fram og legger ut om Waters’ tanker. Selv vil han ikke snakke med pressen, de har gjort ham nok vondt som det er. Jeg mener, han sliter i måneder og år med noe kritikerne bruker en halvtime på å sable ned. Det er bittert for ham, derfor orker han ikke.
— Tro endelig ikke at vi er spesielt hårsåre. En gjennomtenkt og velformet negativ kritikk er vi bare glade for. Det er alle de lettkjøpte hetse-utkjørene vi misliker — sånn som for eksempel New Musical Express’ omtale av The Wall-konsertene i fjor. Eller disse evinnelige tiradene om at vi er representanter for alt det verste i rocken. Hvilken misforståelse! Det er ikke pengene som driver oss. Hadde det vært det, kunne vi fortsatt å fremføre Dark Side Of The Moon resten av livet.
«The Wall» blir film
Snowy White, som medvirket på The Wall-konsertene i England, uttalte da jeg snakket med ham, at det hersket en kald og dårlig atmosfære mellom musikerne under arbeidet med The Wall — både i studio og på scene. Han foretrakk Animals-turneen.
— Snowy sto utenfor, og da er det ikke fett å se alt klart. Muligens fikk han mindre å spille på, og det er aldri tilfredsstillende for en god gitarist.
— Hva skjer med dere nå. Blir det en ny solo-LP for deg, eller er det planer om et Pink Floyd-album?
— Først et Floyd-album. Sannsynligvis en LP med filmmusikk. Vi har filmet The Wall, vet du; delvis konsertscener og delvis lange partier med tegnefilm. Albumet kommer til å inneholde både kjent stoff fra The Wall og helt ferske komposisjoner.
Mysteriet Syd Barrett
En ting jeg alltid har lurt på, er mysteriet Syd Barrett. Han var Pink Floyds leder og komponist de første årene, men røk ut av gruppen allerede i begynnelsen av 1968, før dere var ferdig med LP nr. 2. Likevel driver folk og svermer for denne perioden i Floyds karriere, sammenligner alt dere har gjort siden med Piper At The Gates Of Dawn (den første LP’en) og de to første singlene, og hevder at dere var så meget bedre da. Men det var jo en helt annen type musikk! Er det ikke stadig å få Syd Barrett slengt i ansiktet?
Det originale Pink Floyd. Syd Barrett til venstre. Nick til høyre. (Foto: EMI)
— Vel, jeg skjønner godt at folk elsker ham så høyt, og har intet imot det. Folk liker mysterier, og han har alt som skal til. Tro meg, selv ikke jeg vet hvor han er nå og hva han driver med. Syd har alltid vært noe for seg selv. På den tiden gikk vi i studio og — PANG! — musikken bare raste ut av ham. Med Roger er det helt annerledes. Roger jobber med stoffet, sliter seg møysommelig fremover. Det er en annen arbeidsmetode.
Den borgerlige middelklasse
— Du er familiefar. Med det følger selvfølgelig at din livsstil er fullstendig forandret fra 60-årenes «glade vanvidd»?
— Ja, jeg er en representant for den borgerlige middelklasse, smiler Mason selvironisk. Familielivet er viktig for meg — ja, for oss alle sammen. Vi er blitt eldre og kan ikke leve som 18-åringer lenger. Har du ikke lagt merke til at vi aldri turnerer i skoleferien?
— Åh?
— Ja, det er bevisst. I skoleferiene tar vi oss av barna våre og reiser på ferie. Det går an å kombinere rock og familie, skjønner du.
— Hva er det som er så spesielt med rock som kunstform?
— Ledende spørsmål, hva! Det er lite rock jeg vil kalle kunst, men OK. Rocken som kunstform gir deg sjansen til å bli berømt og anerkjent i din egen tid. Sulte- og lidelsesmyten er fjernet. Misforstå meg ikke! Den indre, sjelelige lidelse er absolutt til stede — hvilket du raskt ser om du arbeider med Waters’ musikk og tekster.
Mason grunner litt.
— Hmmm. Det er så underlig å oppleve at folk digger Pink Floyd, men ikke skjønner hva vi sier. Se bare hva de har gjort med Dark Side Of The Moon. Nå brukes den som supermarked-musikk!
Nick er ikke glad for at “Dark Side Of The Moon” ble heismusikk. Bilde fra pressemappen til LP’ns utgivelse.
Fra jazz til punk
— Du er åpen for all slags musikk, har jeg skjønt. Spranget fra Carla Bley (avantgarde-jazz) til Damned (punk) er jo stort!
— Damneds Music For Pleasure-LP produserte jeg fordi jeg likte tanken på å gå i studio og spille musikken rett inn. Pink Floyd holder jo på i månedsvis bare med én låt. Dessverre gjorde jeg ikke noen god jobb for Damned, og det beklager jeg for Damneds skyld.
— Var det uvant å jobbe sammen med en gjeng såpass primitive musikere?
— Nei, stopp nå! De kunne spille! Vi i Pink Floyd har ikke noe vi skulle ha sagt — ingen av oss er spesielt gode musikere.
— Det sies at The Wall-konsertene kostet mange millioner å arrangere — flust med tekniske hjelpemidler, effekter, filmer, oppblåsbare figurer og ikke minst den digre muren. Er du ikke litt redd for å miste kontrollen når en konsert blir et slikt gigantprosjekt? Jeg mener, hva blir det neste?
Pearl Harbor Live!
Dette spørsmålet likte ikke Nick Mason. Han syntes jeg hadde pratet mer enn nok om det forbudte emnet Pink Floyd. Følgelig slo han — for første gang under intervjuet — over i sarkasme.
— Neste gang har vi planlagt å bygge en rekke templer rundt et amfi-teater. 1000 romerske legionærer skal delta med hest og vogn. Og noen hundre kristne skal bli spist av løver «på orntli». Som avslutning kjører vi inn 15 slagskip, 22 hangarskip og 13 jagerflyskvadroner. Platen fra showet får navnet Pearl Harbor Live. Og plateversjonen kommer til å bestå av 15 LP’er i en kiste inneholdende bibliotek, barskap, spisebestikk og garderobe til 20 personer.
— OK, OK. Men si meg, hvor står The Wall i Pink Floyds verden? Er platen begynnelsen på noe nytt, eller slutten på en periode?
— The Wall er på mange måter en oppsummering. Vi inkorporerte bevisst temaer og detaljer fra våre tidligere plater, særlig Dark Side Of The Moon, Wish You Were Here og Animals.
— Så hvor går Pink Floyd nå?
Mason slår over i fleip igjen:
— Min neste solo-LP får navnet The Wall Part 2; jeg tror den selger bedre da.
Intervjuet er over, maten fortært og årgangsvinen oppdrukket. Likevel, Nick, et siste spørsmål: Har du en hilsen til DET NYEs lesere — det var tross alt dem som stemte Pink Floyd til topps i musikkavstemningene?
— Ja. Våre norske venner, Norge, hm. Jeg har hørt litt om dere (kjenner en nordmann, skjønner du). Det er der folk spiser laks, er det ikke? Ikke det? For dyrt? Vel, vel. Men DET NYEs lesere — til dere sier jeg: «Thank you and please send me some gravlaks for my birthday!»
EMI Norsk hadde ikke veldig stort reklamebudsjett. Det gikk i stensiler.
Hovedoppslaget i Det Nye 28. juli 1981.