Mennesket bak masken

En samtale med Ace Frehley

Diasfilmen ligger ett eller annet sted. Inntil videre må jeg klare meg med å avfotografere siden i Det Nye. Bildene er fra Stockholm i oktober 1982, og jeg tok dem. Etter at de hadde fjernet sminken, ble intervjuene arrangert. Da var det fotoforbud. (Foto: Yan Friis)

Paul Daniel Frehley, bedre kjent som Ace Frehley, døde i New York 16. oktober 2025, som følge av hjerneblødning forårsaket av et fall i studio to uker tidligere. Han vil for evig og alltid være forbundet med sin tid som gitarist i Kiss, selv om han egentlig forlot bandet i desember 1982.

Han var med andre ord allerede ute, bare ikke offisielt, da gruppen møtte pressen i Stockholm sent i oktober 1982 for å markedsføre sitt nye album “Creatures Of The Night”. De fire medlemmene fordelte seg mellom journalistene, og jeg ble tildelt Ace. Det slo meg umiddelbart at noe var galt, Ace hang nesten ikke sammen, og særlig Gene Simmons virket påfallende opptatt av hva som ble sagt mellom Ace og meg. Flere ganger kom han inn og liksom voktet på oss. Ved et tilfelle brøt han inn i samtalen og irettesatte Ace. Dobbelt eiendommelig fordi han jo egentlig satt i sitt eget intervju med en annen journalist.

Litt senere kom Paul Stanley, diplomaten, og sa med påtatt vennlighet at det var på tide å avslutte. Ace var sliten og hadde sovet lite, så de måtte passe litt på ham. Sannheten var som man skjønner, en helt annen. Ace Frehley var i praksis ikke lenger med i Kiss, han satt her i Stockholm og spilte en rolle, mens erstatteren, Vinnie Vincent varmet opp på indre bane. Det rare er at det ikke virker som om Ace er helt på det rene med at hans tid var over. I intervjuet gruer han seg jo til seks måneder på veien med gruppen, turné-start 27. desember. Det var aldri meningen at han skulle være med. Noen hadde visst glemt å fortelle ham det.

Intervjuet som sto i Det Nye 4. januar 1983 var et av de siste Ace Frehley ga som Kiss-medlem. (Vi regner ikke med returen i 1996-2001, som var mer en forretningsavtale enn en gjenforening.)

Simmons ga meg noen advarende ord i øret i det jeg forlot dem i Stockholm:

- Jeg regner med at du er såpass profesjonell at du ikke misbruker noe av det du noterte i blokken. Du har et ansvar. Du snakket med et sårbart menneske som sliter med personlige problemer.

Her følger intervjuet, publisert i Det Nye 4. januar 1983:

DET NYEs Yan dro til Stockholm for å møte Kiss. Etter den sedvanlige foto-session fikk han prate uforstyrret med gruppas gitarist, Ace Frehley. Ace viste seg å være en likandes fyr breddfull av galgenhumor. Men bak latterutbruddene åpenbarte det seg en uventet sårbar person som så smått har fått smake medaljens bakside. Ace er gift og har en datter på to og et halvt år. Datteren, Monique, er det kjæreste han har — nå er han redd for å miste henne. Et liv med Kiss har sin pris.

Stockholm griner mot meg, grå og folketom en tidlig morgen. Vinden hiver seg mot jernbanestasjonen med isnende russisk steppevillskap. Jeg strener tappert over gaten, legger meg mot vinden med jakken halvt vrengt av kroppen og når Sheraton Hotels varme buk. Reddet. Telen går. Jeg kan krabbe meg opp til frokost-salen i 2. etasje og bestille kaffe. Masse kaffe. Rykende varm kaffe. Det er tid nok. Fordypet i en kriminalroman av Dashiell Hammet kan jeg la minuttene tikke. Det er to timer til jeg skal møte Kiss.

Mens San Franciscos underverden herjer som verst, skotter jeg opp fra boken, og der, to bord bortenfor, øynes en kjent skikkelse. En manke av sort kruset hår, de tykke leppene som alltid hviler vi et hånlig halvflir. Selv uten sminke er ikke Gene Simmons til å ta feil av. Han drikker kaffe, leser Herald Tribune, og konverserer nok en kjenning — en type med enda større hårmanke og vakre, nesten pikeaktige trekk: Paul Stanley. Paret sløver inn i formiddagen. Snart må de opp på rommene for å sminke seg til et møte med skandinaviske pressefotografer. Kiss er i Stockholm. Ikke for å spille, men for å snakke. De har en ny LP ute, «Creatures Of The Night», og våre skrekk-og-gru-helter ønsker maksimal PR.

Simmons lar tunga falle
Rom 201 er ribbet for inventar — bortsett fra fire-fem stoler. En håndfull fotografer sitter mumlende og venter. På Kiss. Vi er 40 minutter over tiden da Stanley/Simmons stavrer inn på abnorme platåstøvler. Sminket og «dressed to kill», som det heter. Det skrangler i alt kjetting- og stål-juggelet som er en del av Simmons’ kostyme. En falsk, tørr skramling som avslører at dette ikke er massive saker. Blitzene lyner, Simmons lar tunga falle — duoen stiller seg opp i innøvd «skremmende» positur. Profesjonelt og smidig. Eric Carr og Ace Frehley slutter seg til selskapet, og Kiss er fulltallig. Hele 201 ryster i blitz-spasmer. Erling Johannessen fra Polygram i Norge overrekker sølvplater og gull-kassetter. Nye blitzorgier.

Så er det over. Nesten ikke et ord er blitt sagt. Kiss husjes ut døren med ivrige journalister svermende rundt seg. Et par meget omfangsrike livvakter materialiserer seg, to kultne typer som kan jobben sin. Jeg forsøker å forsere dem — det er som å gå i en mur. Heisdørene smeller igjen, pling sier det, og Kiss er borte. Ny ventetid. Festen var over for fotografene. Nå satt de fire heltene på sine respektive rom og fjernet sminken. Om en time ventet intervjuene separat. Jeg hadde fått meg tildelt Ace Frehley.

Detalj fra “Unmasked”-coveret i 1980.

Ha ha ha!
Ace halvveis ligger i sofaen. Håret er sort, tett — og relativt kort (til ham å være). Øynene, som absolutt ikke er uvennlige, ligger innsunket under tunge øyelokk, det ser nesten hovent ut. Huden i ansiktet er dårlig (et resultat av all sminkingen?). Ace er slapp og lattermild og ganske sannsynlig beruset. Han vitser stadig, knisende vitser som ledsages av en voldsom latter som kommer i veldige støt mens hele kroppen ryster så Ace nesten faller ut av sofaen.

Det begynner umiddelbart. Jeg nevner at Kiss har en helt utrolig trofast fanskare, ledet av fanklubben Kiss Army, og at dette også gjelder Norge.
— Kiss Army? Jeg håper de er godt utstyrt med våpen og ammunisjon. Ha Ha Ha Ha!
— Ha Ha. Men det jeg ville si var at vi i DET NYE får en mengde brev fra Kiss-fans. Det er brev som forsvarer dere. Og det er brev som uttrykker bekymring for hva siste ondsinnete rykte om Kiss kan fortelle. Og det er … ja, vet du, her forleden skrev en jente inn, hun hevdet at hun kjente en av dine beste venner og — og så er hun gravid, hva!
Ha ha ha ha! (Ace går nesten i gulvet.)
— Nei. Men denne kameraten hennes som angivelig også er kameraten din, hevdet at du en stund i år var ute av Kiss. At du rett og slett sluttet fordi gruppa ikke lenger spilte heavy nok. Og nå lurer jeg på om du stilte deg kritisk til LP’en «The Elder» som jo var en uvanlig Kiss-plate.

Bilulykke
Ace avbryter meg.
— Jeg var veldig involvert i «The Elder». Den ble endog innspilt hjemme hos meg i mitt studio. Tror du jeg hadde latt dem holde på der hvis jeg ikke likte musikken? He? (Knis)
— Nei, nå skal du høre. Jeg var involvert i en bilulykke i juli i år. Krasjet med Porschen min. Det skjedde mens vi var i full gang med innspillingen av den nye LP’en. Skadene mine var av så alvorlig karakter at jeg ikke fikk gjort stort på platen. Bare gitar, og det ble lagt på til slutt. Jeg brakk nesen og ankelen og ødela noe i ryggraden så jeg har masse smerter ennå. Og jeg går på medikamenter. Men jeg gjør mitt beste for å komme igjennom dette. Foreløpig må jeg sitte på en stol når vi spiller, for jeg kan ikke stå — og langt mindre bevege meg rundt. 27. desember starter vår USA-turné, så da får vi se.
— Det var altså bilulykken som satte i gang rykter om din død?
— Rykter om min død!? Sier du det. Har det sirkulert rykter om min død? Jeg føler meg beæret. Det er jo akkurat sånn som med Paul McCartney — alle mente at han var død. Nei, jeg lever nok ennå … og flørter med jentene. Ha ha ha ha!

Fint for mitt ego
— Jeg hører at av de fire solo-LP’ene dere ga ut, var det din som solgte mest?
— Stemmer det. Det skyldtes vel at min LP var den eneste som forsynte single-listene med en slager, «New York Groove». Men jeg er glad for suksessen, det var fint for mitt ego. Og jeg får stadig masser av brev fra fans som ber meg lage en solo-LP til. Den kommer nok en gang.
— Liker du denne formen for «prate-turné» som du er i gang med nå?
— Ja, en hyggelig forandring. Det er ikke så fysisk krevende som når vi spiller.

— Får du endelig sett noe av landene du besøker, nå, da?
— Ja, jeg ser ut av vinduet. Ha ha ha ha!

Liker heavy metal
— Hva synes du om de nyere heavy metal-bandene som har slått igjennom i det siste?
— Egentlig liker jeg alt mulig. The Police, og de gamle favorittene mine, Who og Stones. Vi ble gode venner med Iron Maiden da vi turnerte med dem, eller da de turnerte med oss får jeg vel si. Ha ha! AC/DC liker jeg. Jeg hører på så mye jeg kan. Og det er fint at heavy metal er i skuddet igjen. Det er nok en reaksjon på punkrocken. Punk og new wave, det var ikke så teknisk god musikk som heavy metal. De moderne heavy-gruppene kombinerer liksom heavy metal og punk. Jeg liker det.

Dere har 17 LP’er bak dere. Og populariteten holder seg. Det er få som holder ut så lenge i denne bransjen. Hva skyldes det at dere holder stand?
— Kanskje det er sminken ... Ha ha ha ha! Nei, vi tror på det vi gjør — vi liker det.
— Og det føles aldri som et åk?
— Jeg er 31 nå, og det er klart, det gled lettere da jeg var 25. Men det er bedre enn å jobbe på et kontor, ni til fire, hvis du skjønner hva jeg mener. Dessuten er jeg sikret økonomisk nå, jeg behøver ikke bekymre meg for fremtiden. Jeg har det bra, er gift, har en datter, eier raske biler. Jeg har råd til å skaffe meg leketøy for voksne. Ha ha ha ha! Dette er min jobb, kall det «a labour of love».
— Kiss er underholdning, er det ikke så? Det ligger ingen dype budskap på lur?
— Jeg synes ikke rock’n’roll er noe dypt. Rock er basisk, det er solskinn, øl og kjærlighet — dog nødvendigvis ikke i den rekkefølgen. Ha ha ha ha!

Ikke nazister
— Blir dere ennå plaget med spørsmål om S’ene i Kiss-logoen?
Ace blir et øyeblikk alvorlig.
— Det var jeg som laget den logoen.

Pause.

— Vi hører ikke så mye om det lenger. Vi fikk nok avkreftet alle disse ryktene og påstandene på vår siste Europa-turné. Da var det til gjengjeld ille, alle spurte og grov om det — vi ble beskyldt for å være nazister, vi ble beskyldt for å ha gått i kompaniskap med djevelen og jeg vet ikke hva. Spesielt ille var det i Tyskland — vi måtte stå fram i TV og sverge på at vi ikke var nazister og alt det der. Jeg vet ikke, jeg … folk finner på så mye sprøtt. Kiss er liksom kontroversielle ... men det er egentlig helt fint, all reklame er god reklame. Det finnes ikke noe slikt som dårlig publisitet.

— Men tilbake til solo-platen din ...
— Vi laget en film.
Ace gliser.
— En helaftens film om Kiss og «The Phantom». Så du den? Ikke? Jeg trodde den ble vist i kinoene over hele verden! Nåja, det var en idiotisk film om en gal vitenskapsmann som laget fire Kiss-roboter. (Ace kniser.) Bare tull. Vi duger ikke som skuespillere. Ha ha ha ha! Det er bedre å spille rock’n’roll enn å plassere seg foran et kamera i Hollywood og være skuespiller.

— Men det var den solo-platen din ...
— Jeg tappet bare ut det jeg hadde i meg, og ble positivt overrasket. Inntil da trodde jeg ikke at jeg kunne synge. Platen ga meg selvtillit.

Sminke for fansens skyld
— Du er ikke lei av sminke-kjøret, da?
— Tja. Sminken har jo virket til nå, så hvorfor slutte?
— Men huden din?
— Hm, ja. Det er klart. Sunt er det ikke. Sølvfargen gir meg allergiske utslett ...
Ace synker inn i seg selv.
— Vet du, jeg innrømmer det, innerst inne skulle jeg ønske at vi i hvert fall bare én gang kunne kjøre til showet og gå rett på scenen sånn som andre grupper gjør. Vi må alltid komme minst én time før og legge på den evinnelige sminken. Ofte tenker jeg, herregud, nå må jeg gjennom dette igjen! Men samtidig vet vi at fansen vår ønsker at vi skal sminke oss — og vissheten om at vi gjør dem glade er nok for meg.

— Da dere var i Oslo, ble dere «avslørt» av en dagsavis som presenterte bilder av dere uten sminke. Fansen var rasende.
— Ja, det er helligbrøde for dem. De vil ha oss med sminke, ikke uten. Du ville vel heller ikke likt å få din helt tilsmusset? Og tro meg, sminken er viktig. Se på Alice Cooper. Han gjorde en kjempetabbe da han fjernet sminken og liksom sto fram som «normal» rock-artist.

— Hvorfor ble «The Elder» som den ble?
— Det skyldtes Bob Ezrin, produsenten. Han har en veldig innflytelse på de artistene han produserer. Det var Bob som fikk oss til å gå nye veier.
— Ja, dere var ikke engang avbildet på coveret.
— Vi forsøkte noe nytt — it didn’t work. Ha ha ha ha!
— Ser du noe til Peter Criss?
— Jada, ofte. Han er med i Kiss-familien som før. Han bor bare 15 minutter fra meg, konen hans og konen min er bestevenninner. Jeg tror faktisk at konen min bor hos dem nå mens jeg er borte.

Det kjæreste jeg har
— Hvor gammel er datteren din?
— Vet du, det er så få som er klar over at jeg er gift, enda jeg har vært det i seks år! Hm, datteren min er to og et halvt år gammel, se her!
Ace graver fram en bunke polaroid-bilder av datteren. En fortryllende liten jentunge med glatt, blondt hår.
— Er hun ikke søt? (Ivrig:) Hun har begynt å sette sammen ordentlige setninger … Jeg savner henne. Det er vondt å være borte, selv om det bare er 12 dager. Jeg fortalte henne det før jeg dro, pappa skal bort i 12 dager, men hun trodde det ikke. Jeg er veldig knyttet til henne, hun er det kjæreste jeg eier.

Ace lener seg fram, sier lavmælt og fortrolig:
— Jeg er redd for hva som kan skje når jeg skal ut på turné. Vi kommer til å være på veien i seks måneder fra 27. desember! Dette er det negative ved rock-livet. Seks måneder — nå som vi er kommet hverandre så nær! Tror du det kommer til å ødelegge forholdet vårt?

Ace er nesten tryglende fortvilet i stemmen:
— Tror du det?

Spørsmålet henger i luften mens jeg kaver meg ut av Sheraton Hotel og setter kurs mot jernbanestasjonen. Aces spørsmål har plutselig gjort det klart for meg at Kiss har stoff i seg som kan gjøre dem til rockens mest ulykkelige gruppe. De står i fare for å bli oppslukt av sin egen image. I showbiz er det høyeste mål suksess. Og når dette er oppnådd, følger neste mål: opprettholdelsen av suksessen. Videre, videre i evighet.

I Kiss’ tilfelle har fire personer ofret seg selv for å nå disse mål. De har viet sitt liv til pappfigurene de lanserte for ca. 10 år siden. Først skapte de et behov, nå er de nødt til å fylle det igjen og igjen. Kiss’ fans vil ha de konstruerte figurene, ikke personene bak fasaden. Og her ligger spiren til tragediene. Her og selvfølgelig i rockens vesen — rockebransjen gir ikke rom for privatliv; det går bra når man er ung, fri og frank, det sprekker når man blir voksen og får familie.

Ace Frehley åpenbarte i et kort sekund en sårbarhet som stemmer dårlig overens med det Kiss man forestiller seg. I hans tilfelle er snøballen begynt å rulle. Monique heter datteren på to og et halvt år. Hun skal miste sin pappa i seks måneder. Det er begynnelsen. Fortsettelsen blir et sår som 10 millioner fans, 100 millioner dollar og en orgie av hylende heavyrock ikke kan hele. Rock’n’roll begynner som en lek. Men når leken blir alvor, blir heltene trette …