OG DER RØK IDRETTSKARRIEREN!

En samtale med Jon Herwig Carlsen, Lillehammer, 8. februar 1995

BANG!
Her går Jon Herwig Carlsens idrettskarriere i stykker. Bildet er tatt under utendørsfinalen i håndball-NM på Elverum i 1962. Det er han som står opp-ned i lufta.

– Bare et tiendels sekund etter at bildet ble tatt, var skulderen min ute av ledd, og så røk bakhodet i asfalten så jeg var bevisstløs i to timer. Det bar rett til sykehuset. Moren min, som befant seg på tribunen, fikk hjerteattakk og endte på sykehus hun også. Vi lå der sammen i fire dager. Skulderen ble aldri bra igjen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt den ute av ledd siden, men jeg klarer i hvert fall å få den på plass selv. (Foto fra Jon Herwig Carlsens private samling)

Han er morsom, munnrapp, tvers igjennom snill og spenna gær’n. Jon Herwig Carlsen (57) er et opium som det norske folk ikke greier seg uten. Han er der begivenhetene skjer, og når de ikke skjer – sånn langt utpå natta, skaper han dem gjerne selv. Carlsens guttestreker har gjort ham til en levende hotelllegende.

Jon Herwig Carlsen ble unnfanget i NRK fjernsynet. Slik føles det i hvert fall for folk som har eid et TV-apparat siden 60-årene. Han er stemmen og brillene bak all bilsport og alle hockey-VM vi kan huske. Senere ble han den nødvendige tøyskoppen som holder greie på Kjell Kristian Rikes pratsomme angst og beven i langrennsløypene. Og den tungerappe, tall­sikre sidedokumentatoren som blåser liv i boksen til Arne Scheie under hopprennene. I dag er Norge hekta på ham. Hva hadde Lillehammer-OL vært uten Carlsens lykkelige formidling av nødrim og blødmer? Ja, hva hadde Rike vært uten ham? Eller for å sitere Arne Scheie:
– Hvis Jon ikke stilte, ville aldri i verden Kjell Kristian reist til skiskytter-VM.

Og spør samme Scheie om hva Carlsen har betydd for hans sendinger:
– Ufatte­lig mye. Ufatte­lig mye.
Sagt med en stille, beundrende hoderysten.

I det hele tatt, Jon Herwig Carlsens kolleger i NRK går omtrent bena av seg for å skryte fyren opp i skyene. Han er profesjonell, drepende dyktig og klinkende klar i nøtta. Det er aldri noe tull med Carlsen.

Hærverk Carlsen

Men Jon Herwig Carlsen er mer sammensatt enn dette unyanserte, kollegiale bildet av et journalistisk dydsmønster. Pressefolk utenfor NRK elsker å fortelle historier om en helt annen mann, en Dr. Jekyll & Mister Hyde, populært kalt Jon Hærverk Carlsen. En knuser av hotellrom, en sjåførenes skrekk, en bartendernes bane, en hurragutt og spilloppmaker av de sjeldne som kunne holde det gående natta igjennom, gå rett opp i kommentatorboksen og lose seerne gjennom en full formiddagssending uten at en kjeft merket noe på ham.

Det verserer historier om inntak av frokost, splitter naken i en hotellheis, om en nattlig rikstelefon fra Frankfurt som Jon sovnet fra så tusenlappene flagret, om syv traller mat og drikke bestilt på room-service i London, om kjøreturer i 160 km/t langs tyske autobahn der Jon fra passasjerplass plutselig kunne få den muntre ideen å trekke i håndbrekket.

– Nå, nå, sier han avvergende, – nå, nå. Du må ikke overdrive heller!

– Men du ramponerte et hotellrom i Lahti?
– Nei. Riktignok var det jeg som hentet inn brannslukningsapparatet. Men det var Per Ståle Lønning som trodde det var en seltersifong. Var umulig å få slått av svineriet, pulverspruten sto veggimellom.

Jon våget ikke sove på rommet.
– Støvet lå tjukt over alt, hadde jeg lagt meg til å sove der, ville jeg vel vært død om morgenen. Så jeg la meg i korridoren. Hvit som en snømann.

Og klubben i Kiel der også daværende kronprins Harald var til stede?
– Det sto en motorsykkel på scenen. Jeg syntes det kunne være greit å forsøke å starte den. Da pælmet de meg ut. Men jeg tok bare av meg jakka og brillene så vakten ikke skulle gjenkjenne meg og gikk inn igjen.

Nå forsøkte Jon å se hva jentene gjorde bak sceneteppet, hvilket førte til at han veltet champagnekjøleren til en rasende herre ved sidebordet. Det var like før det vanket juling.

– Så ble jeg hevet ut for annen gang på ti minutter.

Det sies at kong Harald ennå ler av episoden når han ser Carlsen.

Og det med at du kan gå rett fra barkrakken til sending?
– Riktignok kunne jeg holde det gående ganske lenge. Men så ille var det ikke. Det er mye verre å kommentere på stigende enn på synkende rus.

Så blir øynene hans store og litt triste:
– Jeg har aldri vært rampete, jeg gjorde aldri noe som gikk utover andre. Godmodige guttestreker kaller jeg det.

Ingen sier seg uenig i det. For å sitere en kollega:
– Jon blir ikke ond når han tar en tår over tørsten, bare bremseløst morsom. Han kan finne på å gjøre ting som vi andre ikke ville funnet på. Han kan hoppe opp på et restaurantbord og spontankommentere en fiktiv hockeykamp eller et bilrace. Hans favoritt åpningsreplikk er: Der gikk starten!

– He, he! Den har jeg fra Øivind Johnsen. Han skulle kommentere en filmbit fra et orienteringsløp i Sportsrevyen. Problemet var at han ikke hadde sett filmen på forhånd. Det første man så var en haug karer som lå på sprang, og Øivind utbrøt naturlig nok: Der gikk starten! Men så gjorde den ikke det. Gutta løp bare til bussene som skulle frakte dem opp på fjellet.

Så bryter Carlsen tonen:
– Du har vel ikke tenkt å gjøre dette til en hovedsak? Jeg har tross alt roet meg kraftig ned de siste årene. Fordi jeg er 57 år gammel og ikke orker det samme kjøret. Og enda mer fordi jeg er blitt far.

Faksimile fra Vi Menn 27. februar 1995. Hvis ikke annet er angitt, er bildene utlånt fra Jon Herwig Carlsens private samling.

Først far, så sterilisert

Helt riktig. Et nærbilde av Jon Herwig Carlsen anno 1995 bør i sannhet forestille en mann som i en alder av 48 fikk sitt første og eneste barn, og som drøye ni år senere er så oppslukt av farsrollen at han blir helt blank i øynene bare du nevner sønnen.

– Du kan godt si at jeg var sent ute. Men egentlig mener jeg personlig at det er en fordel å være det.

Han viser til unge mennesker som blir foreldre mens de er i utdannelsessituasjoner eller opptatt av karrierejag, med store lån og lite fritid.
– Jeg er jo ferdig med alt det der. Nå har jeg det sånn at jeg kan komme litt senere på jobben slik at jeg har tid med Jon Christian om morgenen og kan følge ham til skolen. Spør du meg om hobbyer og fritid, så er svaret Jon Christian – selv om hobby vel er et galt ord.

Men om alle velger å bli foreldre først mot slutten av 40-årene, blir det dårlige kår for besteforeldre!
– Ja, jeg har for så vidt innsett at jeg neppe kommer til å oppleve å være bestefar. Selvfølgelig kan Jon Christian bli far om… tja, ti-femten år, men følger han mitt eksempel, blir han det jo ikke.

Om Jon og Siri ønsker flere barn?
– Nei, der har jeg sørget for at de nødvendige inngrep ble foretatt. Veldig greit, gjorde ikke vondt engang! Siri har en datter på 14 år som bor hos oss, så egentlig har vi jo to barn.

Jon Herwig Carlsen var gift i 24 år. Nå har han vært samboer med Siri i 11. Gifte seg vil de ikke.
– Det holder med én gang.

Men Jon har et godt forhold til sin ekskone.
– Ja, det har Jon Christian også. Han kaller henne tante Turid.

Samboer Siri er flyvertinne for SAS.
– To ting gir 1000 poeng: Flyvertinner i fly mens fasten seatbelts-skiltet lyser – og kvinnelige statsministre, flirer Jon.

– Neida, vi traff hverandre ikke i lufta, men i Paris – i sivil. Akkurat i øyeblikket ser vi fint lite til hverandre fordi hun nå både er flyvertinne på deltid og studerer farmasi på Universitetet.

Forholdet er klart preget av at de er to mennesker som har levd litt, lært mye vet hvordan man får et ekteskap til å gli.
– Vi har hver vår tannpastatube. Jeg kan klemme på min akkurat som jeg vil. Det er nok viktig å krangle om i livet om man ikke også skal fly i synet på hverandre over sånne bagateller.

Herwig mer personlig

Som leseren allerede har sett av bildene på disse sidene, har Jon en sterk karriere som idrettsmann bak seg. Blant annet er han norgesmester både i ishockey og håndball. Karrieren fikk en relativt brå slutt i 1963. I 1967, etter åtte sammenhengende år som lærer på Vahl skole i Oslo, søkte han på jobb i TV.

– I 1967 gikk man over til ungdomsskole i Oslo. Jeg hadde da valget mellom å utdanne meg videre til adjunkt, eller å gjøre noe helt annet. ”Idrettsavdelingen” i fjernsynet søkte etter reporter, jeg søkte, og fikk jobben som trafikkmedarbeider. Hadde eget fast program kalt Trafikkposten, og fikk ansvaret for motor og ishockey. Det var Oddvar Foss i NRK som anbefalte meg å bruke Herwig-navnet, egentlig min mors pikenavn. Han mente Jon Herwig Carlsen var mer personlig enn bare Jon Carlsen. Jeg het Herwig også, altså, men brukte det ikke før da.

Herfra suste Jon dypere og dypere inn i TV-sporten. Til slutt så langt at han var nødt til å ofre sin elskede hockey for ski.
– Under Calgary-OL i 1984 kjørte jeg 13 mil tur-retur hver eneste dag for å kunne kommentere både hockey og ski. Det ble for mye for meg.

Det blir mye nok som det er. Vintersesongen er lang og intens for TV-sporten. Carlsen er på reisefot verden rundt, iblant med Scheie, iblant med Rike, ofte med begge. Scheie:
– Det er ingen som står på så fenomenalt i vintersesongen som Jon. Resten av året, derimot…

Og nå ler Scheie.
– …da tar han det mer rolig. Etter at du har passert 55, har du lov til det i NRK.

Et liv på farten preger mennesket. Carlsen innrømmer at han lett blir rastløs. Og han gleder seg som en ung gutt hver gang han tråkker seg inn i kommentatorboksen og er klar for nok en sending.

I boksen er det plass til to mann, en stoppeklokke, en bunke telefakser på nødrim og et dusin skjemaer – sirlig klistret opp på veggene med tape. Scheie og Carlsen noterer på hver sin papplate – krøllete tall med krøllete håndskrift. To svære guttunger. Litt tynne i håret, riktignok, men like ivrig opptatt av poengsummer, stilkarakterer og hopplengder som jeg selv var den gang Engan dalte med skia limt sammen forbi K-punktet og straffet Kankkonen så det sang i skogene.

Scheie brøler i mikrofonen (det vet ikke vi som ser på TV, for teknikerne skrur volumet kraftig ned). Han hopper og husker på stolen, venstrearmen harver nervøst opp og ned venstre lår, han ligger nesten flat over sponplata som går for bord når første norske hopper flyter over kulen. Så dulter han til karen ved siden av seg. Herwig Carlsen overtar eteren med en kjapp vipp mot bordplata: Poengene, lengden, skuffelsen og den salte replikken før han dulter tilbake, og sender Scheie ut på neste etappe. De er røde i toppen, tapt for denne verden. I kommentatorboksen er gutter gutter for evig og alltid.

(Publisert i Vi Menn, 27. februar 1995)

Neste
Neste

Lukten av granbar og sats