***Bildet er riktignok fra London, men passer godt inn. Jeg har jaktet på Dylan der også.***

Dylans “Shot Of Love” ble kåret til årets LP av Det Nyes lesere i 1981. Det vakte faktisk oppsikt hos Dylans management den gang, ikke mange skrev pent om den fallende stjernen som stinket av kristenmannsblod. Ikke da. I Drammenshallen ble han mottatt med stinkbombe. “Årets LP” smakte derfor ekstra godt. Jeg fikk faktisk audiens og intervjuavtale i New York. Denne ble imidlertid brått avlyst da Dylan plutselig la helt nye planer og strøk til Jerusalem for å overvære sønnen Jesses bar mitzwah i september 1983.

De husket meg imidlertid fortsatt da Dylan kom til Europa i 1984. Jeg ble innvilget eget intervju og overrekkelse av diplomet for “Shot Of Love” i Milano. Det vil si, informasjonen fra CBS var mildt sagt forvirrende, og da jeg sjekket inn på mitt hotell i Milano, kom kontraordren: Hiv deg i en bil og kom til Verona. Konsert i kveld.

Jeg aner ikke hvordan de fikk det til at jeg skulle booke hotell i Milano. Jeg stusset ikke, jeg trodde de hadde alt under kontroll. I forvirringen suste jeg av gårde mot Verona i en rystende dyr leiebil med sjåfør, fortsatt i den tro at intervju og overrekkelse av diplom skulle foregå i Milano.

Og slik gikk det til at jeg ertet på meg manager Bill Graham neste dag. Han holdt på å rydde plass i timeplanen til Dylan for diplomoverrekkelse og intervju, da jeg forsiktig informerte ham om at diplomet sto igjen i Milano. Den store mannen eksploderte. Hva i helvete gjorde diplomet der? Jeg begynte på den snirklete forklaringen. Han skar tenner, men roet seg da det fremkom at jeg skulle til Hamburg hvor Dylan spilte neste dag.

— OK, sa han, da gjør vi det der. Jeg rydder plass til intervju og overrekkelse.

Hvilken lettelse. Tenkte jeg. Jeg skulle bare visst …

Verona: Sirkus Bob Dylan

Oslo - Milano - Verona 29.-30. mai 1984

Publisert i Det Nye, 10. juli 1984

En Bob Dylan-turné er en begivenhet. Et kjempeapparat som ruller ut alle nyanser av galskap og forvirring. Ingen vet noe om noe som helst, og alle blir lurt. DET NYE hengte seg på da Europa-turneen åpnet i Verona, Italia, og ble lurt som alle andre. Men vi fikk da sett konserten, og overvar etter mye om og men en av Dylans ytterst sjeldne pressekonferanser. Fremover vil vi også bringe rapporter fra Hamburg (pressekonferanse igjen), Göteborg og København.

Himmelen spytter meg ut over Milano, men fuglen er fløyet. Og kreftene tar slutt. Ikke én journalist igjen. Ikke ett menneske fra CBS. Alle har stukket og befinner seg nesten 20 mil unna. I Verona. Bob Dylan-sirkuset er i gang. Ingen vet noe om noe som helst. Beskjeder og kontra-beskjeder krysser hverandre hurtigere enn de oppfattes. I går var Milano hovedkvarteret. Nå er det Verona. En sliten, turbulent journalist fra Norge får klare seg som best han kan. Verona innen to timer, eller dø!

Jeg får døden bak rattet. I en leid Rover med egen sjåfør. 180 km/t langs italienske autostradaer. Over oss en heksegryte av torden & lyn. Rundt oss en sprutende regnvegg som reduserer sikten til 20 meter. Ut av veggen kommer røde baklys farende, sjåføren ligger på hornet & bremsene og døden gliser. Jeg er redd.

Iblant forbarmer værgudene seg, vannfossen stopper og sikten klarner. Motvillig slipper jeg veibanen med blikket og skotter mot de fjerne, italienske alpene. Dunkle mot horisonten, men de spisse, forrevne toppene bader i sol, langt der i nord for enden av det enorme slettelandskapet. Utilnærmelige, truende, nesten smertefullt vakre. Var det herfra Tolkien hentet det mytiske landskapet i Hobbiten og Lord Of The Rings?

Arena de Verona. Et imponerende 2000 år gammelt amfiteater fra romertiden. Stolt rugende midt på Veronas piazza, torget som rammes inn av et utall fristende fortauskafeer. Arenaen er fylt til bristepunktet, i underkant av 20 000 mennesker. De hutrer i det kalde luftdraget som tilkjennegir nattens ankomst - klærne rå og ubehagelige etter skybruddene tidligere på kvelden.

Det er her Bob Dylan har valgt å åpne sin Europa-turné, hans første på tre år. Spenningen på bristepunktet, meget er skjedd siden Dylan ertet Europas samlede agnostikere og ateister på seg med sitt omreisende gospelsirkus. Det har vært stillhet. Det har vært rykter — om tilbakekomst til ortodoks jødetro, gjenforening med ekshustru Sara, om sterk interesse for nåtidens new wave-grupper. Og selvfølgelig, LP’en «Infidels», av kritikerne hyllet som et comeback for den «gamle» Dylan. Men hvor står han egentlig i 1984?

Konsert

Det minste bandet Dylan noen gang har brakt med seg på turné entrer scenen. En tydelig fetert Mick Taylor (eks-Rolling Stones) på gitar. Ian McLagan (eks-Small Faces & Faces) på keyboards. Colin Allen på trommer. Gregg Sutton på bass. Og Bob Dylan. I skinnjakke, hvit T-skjorte som henger ut i ryggen, trange sorte bukser og sorte lærstøvler.

BANG! og «Jokerman» hakker ut av rustne forgassere. Ikke patent, kranglete lyd. Dylan tar noen bisarre dansetrinn mellom versene, høyre ben famlende i en slags ballett-positur, før han ryker sammen med krumme knær som nesten toucher scenegulvet — det er bevegelsesregisteret til en heavy metal-gitarist, karikert med et glimt i øyet. Men allerede fra neste låt, «All Along The Watchtower», holder Dylan seg på matta, stram og utilnærmelig oppmarsjert bak mikrofonstativet. Bandet får det ikke til å stemme. Man fornemmer irritasjonen i Dylans stemme og geberder, han myser på musikere og lydfolk med et udefinerbart blikk.

«Shelter From The Storm» blir asfaltert i uskjønn røffhet, bandet makter ikke å hale i land de vakre fiskene. Dylan leker som alltid med frasering og melodi, likevel har stemmen en altfor hard, nasal egg. Du merker det enda tydeligere i «License To Kill». På LP-versjonen en nydelig vokaloppvisning fra Dylan. I Verona reduseres leken til noe andpustent, stakkato — ja, nærmest påståelig. Mas for skjønnhet.

Bedring inntrer under «Ballad Of A Thin Man» som Dylan har behandlet som en slags showbiz-standard på de seneste turneene; han parkerte gjerne gitaren og sto der som en Frank Sinatra. I Verona lukter det 1965 av den, hard og skummel. Men vokalt sklir det ut i sånn æda-bæda påståelighet igjen.

Han velger å introdusere bandet før de ruller ut i en tung reggae-versjon av «When You Gona Wake Up». Uro på pressebenken. Dette er jo en av de «forbudte» visene fra den «kristne perioden»! Journalistene ser rådvile på hverandre. Gjør han narr av oss? Er han kristen ennå?

Nærmere granskning av 1984-versjonen avslører imidlertid at det er en helt annen sang. Teksten er forandret til det ugjenkjennelige, skjønt jeg får ikke med meg hva han synger, bare at refrenget med et selvironisk glis nå går: «When you gonna wake up/ maybe you never will!»

(Foto: R. King)

Bandet raser gjennom en svært middelmådig versjon av «I Got My Mojo Working» mens Dylan er opptatt med sitt. Han kommer frem, akustisk gitar over skulderen. Bandet går av. Vi får en akustisk avdeling på fire gamle låter: «It’s Allright Ma», «Girl From The North Country», «Don’t Think Twice, it’s Allright» og «The Times They Are A-Changin’». OK versjoner, men ikke overengasjert. Dylan har en fascinerende syngende undertone i stemmen, skjønt stemmen likevel virker sliten; han er liksom tykk i halsen.

Bandet på igjen. Og endelig stemmer det. (Ironisk nok har de fleste svenske journalistene forlatt konserten for å sende hjem sine rapporter.) Jeg vet ikke hva det er, men det er. Hele gjengen pulserer sammen og spar ut tett, rå rock’n roll — ledet an av Taylors feite slide-gitar (han tar stadig turen innom typiske Stones-riffs). Jeg blir særlig imponert over «Every Grain Of Sand», denne nydelige hymnen fra «Shot Of Love». Bandet tunghendt og rått som det er, makter å ta vare på sangens vare kvalitet — selv når munnspillmikrofonen streiker og Dylan slenger hele stasen i gulvet med en grimase.

Uro på scenen når Dylan begynner å synge «Heart Of Mine». Colin Allen slår helt feil, hvorpå Dylan bråsnur og strener bort til trommepodiet med ett og annet på hjertet. Allen kommer straks på bedre tanker.

Vi styrter mot slutten. «Like A Rolling Stone» spruter ut over publikum mens lysmastene stråler og massene koker. Låten får full 1965-behandling — Dylans raslende rytmegitar intakt. Og han kontrollerer stemningen ut med en akustisk versjon av «The Lonesome Death Of Hattie Carol», nydelig formidlet.

Det romerske imperium ryster i grunnvollene når nærmere 20 000 føtter tramper taktfast i stein. Mer!

Dylan rusler ut igjen, akustisk gitar i hånd — og Carlos Santana på slep. De mater massene med junkfood, full allsang til «Blowin’ In The Wind», med noen usedvanlig klønete lissom-pene soli fra Santana. Det blir straks mer fasong på sakene når resten av bandet joiner, og «Tombstone Blues» hamrer og rocker så 2000 år gamle steinblokker rumler. Carlos jager inn i en blanding av riff og solo, får noen tilmålte sekunder, før Dylan henger over mikrofonen igjen. Det gjentar seg et par ganger. Og så er konserten definitivt over. Og jeg er faktisk ganske fornøyd alt tatt i betraktning. Fint utvalg av låter har det vært. Til tider hard og svingende rock. Mindre affektert sang enn i 1978 og 1981. OK, de kom skjevt ut. Lyd og band stemte dårlig første halvdel. Men slik er det gjerne når man åpner en lang turné. Ingen tvil om at disse kommer til å spille seg varme.

***Faksimile fra Det Nye. Foto: R. King og Yan Friis)***

Sirkus Dylan

Det regner aldri ved Gardasjøen. Sier turistbrosjyrene. Ha-ha! Bakken var våtere enn sjøen, og vinden sto stivt inn fra nord da 90 journalister krabbet inn i leketøyetoget som skulle frakte oss gjennom byporten i lille, maleriske Sirmione (tre mil utenfor Verona), opp trange gater forbi måpende pensjonister, i to kilometer i timen gjennom det praktfulle hageanlegget rundt hotell Villa Cortini.

90 klovner på vei til pressekonferanse med Bob Dylan. Det var dagen derpå, definitivt ikke en dag for CBS-folk med svake nerver. Glefsende journalister hadde beleiret CBS-stakkarene fra daggry. Når blir det pressekonferanse? Når? Når! Og hva visste de? Ingen ting. Bob Dylans høyre hånd, Bill Graham, lot hele svinebanden, journalister som plateselskaps-representanter, steke i sitt eget fett. Han forandret både tid og åsted med ujevne mellomrom. Og holdt oss på tå hev time etter time.

Inntil vi altså befant oss på leketøyog til spott og spe. Og ble måkt ut for pressekonferansen. Og der satt vi. 90 menn og kvinner på «kino», skjønt i stedet for lerret, var der rigget opp et bord med mikrofoner og sitteplass for tre (tre?).

Jeg gikk på do, og klarte min vane tro å snuble rett i stjernen. Mr. Dylan omgitt av muskuløse livvakter ble tatt på senga da DET NYEs utsendte ramlet gjennom guarden og plutselig ruvet over en forskrekket Dylan med stråhatt. Han stirret stivt fremfor seg, tilløp til noe pløsete, dradde trekk — som om han ikke hadde sovet på lenge, men til gjengjeld tatt til seg en god del vått. Dog umiskjennelig Bob Dylan. Og så liten!

Skjermdump fra YouTube. Rød sirkel rundt meg til venstre, jeg står øverst til høyre i bilde 2 - der ser man Tor Marcussen sitte helt sentralt i bildet.

Pressekonferanse. Bob Dylan. Carlos Santana. Og i midten en italiensk tolk(!). Det måtte bli en underlig seanse. Hvert eneste spørsmål ble oversatt til italiensk før Dylan fikk svare (hvilket fjernet noe av det impulsive ved showet), og samme prosess den andre veien før neste spørsmål kunne stilles. Og der sto/satt 90 journalister brennende av iver etter å spørre, men uten ett eneste spørsmål å stille. Det ble en farse, en grunnløs kamp om ordet, tåpeligheter og spørsmål som alle visste svaret på. Mens Dylan satt uttrykksløs og trommet på mikrofonen, svarte uinteressert ut i luften og kjedet seg noe så inn i granskauen. Eneste lyspunkt var at han fikk leke med klovnene, vri på spørsmålene deres, avvæpne dem og kaste dem i papirkurven med et klask.

Har du forandret ditt religiøse standpunkt?
— Changed? Maybe . . . slightly.
På hvilken måte?
— På mange forskjellige måter.
Om det er slutt på de religiøse platene — siden han spilte så få slike sanger på konserten?
— (Med mildt tilslag av humor:) Should I do more?
Hans syn på gårsdagens konsert?
— Hvert show er forskjellig. Noen kvelder er gode, andre er ikke så gode.
Hva brakte Dylan og Santana sammen til denne fellesturneen?

Santana: — Nåden.
Er rock entertainment?
— Ja, det er litt entertainment i rock.
Følte han historiens sus mens han sto der i det gamle romerske amfiteateret og spilte?
— Merket at det kan ha vært noen løver der inne, ja. Definitivt noen løver!
Konserten avslørte at han spiller rå, tett rock nå. Det må være det minste bandet han har turnert med?
— Sikkert.
Hva mener Dylan om Reagan?
— Reagan? Well . . . he’s the President.
Jo, men hva mener Dylan om ham?
— Jeg har aldri møtt ham.
Det mumles noe uforståelig om å løpe fra fortiden. Dylan viser tenner.
— Å løpe? Åh, men man unnslipper aldri!
Joan Baez har uttalt at han aldri interesserte seg for politikk?
— Well, that’s true!
Hvordan klarer han fortsatt å trekke så mange unge til konsertene sine?
— Aner ikke.
Hva liker han best å spille, gamle eller nye sanger?
— I prefer to play the old songs.
(Legger fort til:) But once a song is written it’s already old.
Hva synes han om livet nå?

— Når jeg slår øynene opp om morgenen, kan jeg nesten ikke vente på å møte en ny dag.
Woody Guthrie, var ikke han et stort idol for Dylan?
— Yeah.
I kamp mot «the establishment» og alt det. Har Dylan følt seg som Woody Guthrie noen gang?
— Yeah, I feel like Woody Guthrie right now.
Om han ble sint da han fyren (Webberman) rotet rundt i Dylans søppelkasse og stjal brev, kasserte manuskripter og slikt?
— (Kort pause, skøyeraktig:) A little.
Hva ønsker du at vi skal vite?
— Ingenting.
Snakker du slik til barna dine også?
— They never ask me stuff like this.
(Replikken blir møtt med øredøvende, nervøs latter fra journalistene.)
Hvorfor liker han ikke pressekonferanser?
— Well, that’s not true. This is exciting!
Siste plate han kjøpte, bok han leste og film han så?
— Hmmmm . . . Jeg hørte noe av Grace Jones ett eller annet sted, tror jeg.
Bok?
— Bibelen

(Journalistene ler)

(Foto: R. King)

Film?
— «Shane».
(Journalistene ser desorientert på hverandre)

***Dylan er alltid oppdatert på filmer, og går ikke av veien for en god western.***

Tre nøkkelord i livet?
— Love, truth and mercy.
Hva synes han om John Lennon?
(Dylan flytter på seg, liker ikke spørsmålet)
— Lennon? Aaaaah . . . he was true to his work. Han mestret sitt håndverk.
Noen ramler inn på Jimi Hendrix. Dylan berømmer den avdøde gitaristen, sier seg svært fornøyd med dennes versjon av «All Along The Watchtower», og klarer på en eller annen måte å få sagt at Carlos Santana tilhører en liten og sjelden elite av rockens beste gitarister. Kanskje et hint om at journalistene bør spørre Carlos om noe også, han blir sittende uvirksom der på hjørnet. Dog. Det var ikke særlig gjennomtenkt å plassere Santana her midt i noe så uvanlig som en Dylan pressekonferanse.

Når Dylan plukker ut sanger til en turné, er det da hans favoritter i øyeblikket, eller utgjør de deler av en større helhet som han forsøker å formidle?
— Jeg har aldri problemer med å plukke ut låter. Som oftest er sangene både mine favoritter og biter i et større bilde.

Hans favorittlåt?
— Hvilken ville du komme for å høre meg spille?
Journalisten gir seg ikke. Favorittlåt?
— Aaaah . . . «Song To Woody». I guess.
Hans syn på dagens elektroniske pop?
— Jeg bryr meg ikke om det, personlig.
Hvor lenge har Dylan og bandet øvet foran turneen?
— To—tre dager.
Om det er mye?
— Ja.
En fotograf åpner munnen. Om Dylan kunne tenke seg å gå utenfor i det fine været (solen har brutt gjennom skyene), så fotografene kunne få bedre bilder?
— Not me . I don’t particularly like people to know what I look like.
Om han savner friheten til å kunne gå rundt i gatene som alle andre mennesker?
— No.
Men kan han gå i butikken og kjøpe brød?
— Jeg kan definitivt kjøpe brød.
Hva er mer «exciting» enn pressekonferanse?
— To go fishing!

La oss få et siste ord, og la det ikke bli «Goodbye»?
— Gud.

Slutt, men ikke helt, Dylan blir sittende, og journalistene klumper seg rundt bordet. Papirark forhåpningsfullt stukket fram. Og underet over alle undere — Dylan begynner å skrive autografer. Sakte, uttrykksløst, men imøtekommende. En jente stikker til ham en nydelig, liten blomsterbukett. Dylan ser overrumpet opp.
— Åh, takk! Tusen takk!
Og jeg spør ham litt rundt kassetten med alternativ-versjonen av «Infidels», den med helt andre tekster på, og bl.a. det vakre «Blind Willie McTell». Dylan skotter strengt bort på meg.
— Hvor fikk du tak i den? Hvordan klarer dere å få tak i alle disse låtene? Beats me. Han ryster på hodet. Og lover at «Blind Willie McTell» skal utgis, «soon».

***Jeg viste ham ikke disse hemmelige kassettene.***

En halvtime senere vandrer han ut i dagslyset, stråhatt, skinnjakke og blomsterbukett. Et lite smil mot pressen. Livvaktene loser ham inn i limousinen. Og borte er han.

Men vi skal treffes igjen, under langt mer stressende omstendigheter. I Hamburg.

***Dylan er god på utsniking i dagslys. VGs Janne Møller-Hansen til høyre. (Foto: R. King)***

Spilleliste i Verona:

elektrisk avdeling:
Jokerman
All Along The Watchtower
Just Like A Woman
Highway 61
I And I
Shelter From The Storm
License To Kill
Ballad Of A Thin Man
When You Gonna Wake Up
I Got My Mojo Working (bandet uten Dylan)

akustisk avdeling:
It’s Alright Ma (I’m only bleeding)
Girl From The North Country
Don’t Think Twice, It’s Alright
The Times They Are A-Changing

elektrisk avdeling
Masters Of War
Maggie’s Farm
Every Grain Of Sand
Man Of Peace
Heart Of Mine
Like A Rolling Stone
The Lonesome Death Of Hattie Caroll
(akustisk)

ekstranummer (med Carlos Santana):
Blowin’ In The Wind (akustisk)
Tombstone Blues (elektrisk)

— Jeg liker å danse. Jeg liker å synge

Hamburg 31. mai 1984

(Publisert i Det Nye, 17. juli 1984) I Hamburg ble jeg lurt av en uforutsigbar Dylan som benyttet en snedig replikk fra Joan Baez til å stikke av fra pressekonferansen. Og der sto jeg i midtgangen med skjegget i postkassen og diplomet under armen. Graham streifet meg med blikket, det sved som en rikosjett, og så ristet han sakte og megetsigende på hodet - og gikk.

Bill Graham er tøff. Svær og bister med flattrykket nese. Han kunne vært en avdanket bølle fra Bronx. Men er verdens mest legendariske (og beste) impresario. Nå står han og veiver lærkledde, skjeggete pressefolk til side — som var de fluer i suppen. Hvilket de på sett og vis også er. Fluer i Dylans suppe.

Vi befinner oss i klubbhuset til St. Pauli Stadion, Hamburg. I det fjerne jamrer Joan Baez fra scenen. Men i klubbhuset er helvete løs. Den samlede tyske revolver-presse står trampende og prustende og venter på den lovede pressekonferanse med Bob Dylan. Graham, nå Dylans høyre hånd, jager hele gjengen ut i korridoren. Og der står vi og steker, klamme og varme, trengt opp i et hjørne. Ventende. Ventende. Jakker og gensere damper etter regnværet utenfor. Og alle presser seg mot døren for å være den første inn. Journalistene er ikke lenger kolleger, men bitre fiender villige til å gå over hverandres lik for å erobre en stol på første rad. Over 100 hatefulle mann. «This ain’t no dream no more, it’s the real thing.»

En time senere og dørene ryker opp. Bøflene stormer inn i krigersk galopp. Verre enn husmødre i salgs-rush — meget verre. Journalistene biter og slår seg til stoler. Og omsider faller verden til ro og Joan Baez siver atter inn gjennom vinduene. Tiden går. Tiden står stille. En amerikaner stikker hodet inn: «Snart. Carlos er på scenen sammen med Joan. Når de er ferdige, kommer han og Dylan.»

En evighet. Amerikaneren igjen. «Carlos liker seg så godt at han tok en låt til.» Og enda en. Og enda en.

Men poff! Så kjapt at det tar tid å fordøye det. Dylan spankulerer inn, kryper opp i stolen, plasserer den ene leggen under seg, myser mot journalistene med hovne, søvnige øyne. Grinete og dradd. En klar forverring fra Verona tre dager tidligere. Dylan har neppe sovet denne natten. Ingen merker det, men Santana har også satt seg.

Vær så god, sier Bill Graham. Fem minutter tidligere hadde han formant pressen om å stille brukbare spørsmål. «Ikke spør om ting som dere enten vet svaret på eller vet at dere ikke får svar på.»

Du synger fremdeles en mengde av de gamle sangene. Har du fremdeles den samme følelsen for dem?
— Absolutely! . . . more so now.
Hva ønsker han å si når han synger de gamle sangene? Eller synger han dem bare for å tekkes publikum?
— Jeg vil si det som er i sangene. Jeg har forandret noen av tekstene — for å gjøre dem mer «up to date».
Hvordan føles det å stå på scenen med Joan Baez igjen? (Dylan glor på spørsmålstilleren.)
— Jeg har ikke vært på scenen med Joan ennå. Det er ikke skjedd ennå. But I’m sure it will be a wonderful experience.
Er det andre sangere Dylan har lyst til å synge med?
— Mmmmm, sure. (pause) Elvis Presley.
Er ditt nåværende band permanent, eller er det bare til for denne turneen?
— That’s hard to say.
Synes du at du var heldig som fikk dette bandet?
— Dette bandet? Jeg er heldig om jeg får noe band i det hele tatt!
Du sa at din 1977-konsert i Nürnberg var den vakreste du har opplevd. (NB! 1978 er riktig årstall!) Hvordan føles det å være tilbake i Tyskland?
— Vel, vi kom nettopp. I dag. Så det er vanskelig å si. Fin velkomst . . .
Hvorfor bestemte han seg for en europeisk turné?
— Ingen spesiell grunn. Det er . . . vi gjør jo ikke bare dette, vi spiller overalt.
Er det muligheter for at han vil gjøre noe med Joan Baez igjen?
— Vel, det er mulig . . . Jeg er ikke så sikker på at det er sannsynlig, men det er mulig.
Hvordan hadde det seg at han spilte med Sly Dunbar & Robbie Shakespeare på den siste platen?
— Hmmmm . . . det bare skjedde.
Du gjorde denne låten . . . «aiaenai» (uttaler tyskeren det).
— I And I?
— og den er det rastafari-inflytelse i?
— Is there? (lett spottende:) Could be.
Synes Dylan at det å turnere er «such a big thrill as it was in the early days» (like spennende som i gamle dager)?
(Dylan er nå helt uinteressert i hva som foregår, flytter seg i stolen, snur på hodet, nikker til Graham som står bak ham. Plutselig oppfatter han stillheten etter spørsmålet.)
— What?
Om det å turnere er «such a big thrill as it was in the early days»?
— Oh yeah.
Hvorfor gjør du det?
— Heh?
Hvorfor turnerer du?
— Cos it’s always a thrill.
(Under neste spørsmål slår Joan Baez stemme inn i rommet, hun gauler «We Shall Overcome» med publikum i hælene som var det 1963 igjen. Vi hører det. Dylan hører det.)

Kan du gi noen forklaring på kritikernes dumme reaksjoner på «Slow Train» og «Saved» her i Tyskland?
— Eh . . . who’s that singing?
(Ivrig latter i rommet) Ah, «Slow Train» was a big . . . a big album. Yeah. Jeg vet ikke hva pressen skrev her, men . . . «Slow Train» gjorde det OK. I think . . . «Saved» was a little light. You know, some of them are big, some aren’t, you know.

Et uunngåelig tema bringes på bane. Freeze-bevegelsen i USA og rakett-utplasseringene i Vest-Europa. Dylan virker ikke glad for denne vendingen.
— Vel, jeg har hørt om det.
Hva føler han — ut fra det han kjenner til? (Laaaang pause. Dylan fester blikket et sted over hodene våre. Så lenge at en journalist begynner å spørre om noe annet, men da avbryter Dylan ham:)
— Åh, at de utplasserer raketter her? Det er rak . . . yeah. (Puster langt inn, ser opp i taket.) Yeah. (Snufser) Ah, well . . . I probably wouldn’t want them in my backyard either, you know.
Om han har planer om politiske aktiviteter fremover?
— Nei, jeg var muligens en protestsanger, men jeg, jeg har alltid . . . aldri vært opptatt av politikk. Eller hva dere nå kaller det.
Men det er da masse politikk på den nye LP’en?
— Ja, det er kanskje litt. Eh, du kan få alt til å bli politisk, vet du. (Hoster) Selv en kjærlighetssang kan oppfattes . . . selv en kjærlighetssang kan være politisk.
Ønsker han at tekstene skal ha noen effekt?
(Dylan ser seg rundt.)
— Snakket du til meg? En effekt . . . oh, sure. (Plystrer en lang tone.) Om han kan presisere?
— The effect? Well, they affect me, so . . . I don’t know, maybe they affect somebody else. (Puster igjen for å illustrere at han kjeder seg . . . innmari.)
Fikk du sove i natt?
— No!
(Han legger fort til for å ta brodden av det skarpe utbruddet:)
— Du vet hvordan det er på disse turneene. Så meget som skjer, vet du, at det blir vanskelig å få seg noe søvn.
(En journalist setter i gang på elendig engelsk — veldig vanskelig å forstå:) Når du går på scenen sammen med Joan Baez, har dere da øvet på forhånd eller er dere bare «venner som spiller sammen»?
(Dylan neglisjerer omgivelsene fullstendig, ser bak seg, til siden, bort på Santana — og Santana tror spørsmålet er til ham og svarer (hva da én gang til).)
Om det er moro å spille sammen med Dylan?
(Dylan gliser bredt mot Santana.)
Santana: En stor ære.
Hvor mange sanger tar det Dylan å våkne opp på scenen?
— Maybe six.
Og hvor mange spiller han? (Journalistene er morsomme i munnen på hverandre og roper fem. Dylan smiler tynt av tåpelighetene:)
— Yeah . . . five.
Et uforståelig spørsmål følger.
— Who?
I samme øyeblikk stormer fotografene inn med lynende, snatrende kameraer. Full krig og lurveleven. Dylan trekker skjerfet opp under øynene.
Om Dylan hører på nåtidig rock?
— Hva slags musikk jeg hører på? Jeg hører på omtrent alt mulig.
Om han har fulgt med i det som har skjedd de siste fem årene?

— Yeah, well . . . (skotter opp på Joan Baez som ankommer til applaus. Hun setter seg mellom Dylan og Santana. Et stort smil. Grå stenk i håret.)
— This woman can really talk! (latter) Yeah.
Hvorfor kan ikke Dylan?
— Jeg vet ikke. I never . . . I never practised.

Hva liker han å gjøre bortsett fra å komponere låter?
— Do I like who?
(Joan Baez gjentar spørsmålet for ham.)
— Oh. I like to dance. I like to sing.
Baez: Hvor lenge har dette pågått?!!
Spørsmål om hva hun synes om det tyske publikum i forhold til det italienske?
Baez: Litt mindre hysterisk.
Det blir snakk om alderen på publikum. Mange gamle hippier og slikt, mener journalistene. Baez synes likevel publikum er ungt . . . to me! (peker på sine grå hår.) «Young to Bob too.»
(Dylan lener seg hurtig fram og repliserer:)
— I am young!
Hvordan kommer Dylan og Baez overens?
Baez: Vel, jeg har ikke sett ham på to år. Og før det hadde jeg ikke sett ham på fem år. Så vi kommer muligens ikke så godt ut av det med hverandre.
Man beveger seg inn på rakett-utplasseringen og Freeze igjen, og Baez er med på notene. Her er hun engasjert. Men det fører til at Dylan med alle tegn kjeder seg ihjel. Han er urolig i stolen, gjesper. Man skynder seg å spørre ham om noe:
Hvilken periode i din karriere er du mest fornøyd med?
— Definitivt akkurat nå!
Uforståelig spørsmål om når han er mest kreativ og slikt.
— Hah? Oh, every day!
Bob, er du kristen eller jøde?
— Det er vanskelig å si. Det er en lang historie.
Jeg vil gjerne vite det?
— It’ll take too long to tell you.
(Han er tydelig irritert over spørsmålet.)
Rykter forteller at du skal ha skrevet låter for The Clash og Psychedelic Furs?
— Om jeg liker Psychedelic Furs?
Psychedelic Furs fortalte i et intervju at du hadde skrevet en låt til dem?
— Det husker jeg ikke.
Baez: Om noen er interessert i en ordentlig pressekonferanse, blir jeg gjerne igjen i ti minutter og besvarer spørsmål.
(Dylan er allerede på vei ut av stolen. Han lener seg fram mot mikrofonen:)
— Joan blir igjen og besvarer noen spørsmål.
Så strener han ut, med en diger livvakt foran seg og Bill Graham bak. Noen journalister forsøker å sette etter, men døren er allerede låst, og forblir låst i minutter. Da den omsider går opp, er fuglen fløyet.

En time senere står han på scenen. Og jeg sitter ved vinduet i mitt fly tilbake til Norge. Jeg skal se ham igjen en uke senere i Göteborg og København. Men bare på scenen. Rapport følger.

Bob Dylan: «Jokerman» (CBS A-4402). ******

Den dunkle, hemmelighetsfulle klassikeren fra «Infidels». Melodien som Dylans stemme: stigende og synkende. Gjennom mytenes spennende landskap. Slått videre, videre av de sakte, eksplosive enkeltslagene fra trommene og den hurtige dunkende bassen. Og rundt klatrer Mark Knopflers kneppende, forsølvede gitartoner. MAGI! (NB! B-siden er den tidligere ikke utgitte «live»-versjonen av «Isis» fra filmen «Renaldo & Clara». En sikker 6’er er det òg!! Peter: Du har manupulert meg til å like’n. Faan ta deg Yan . . . og takk. 5 stjerner. Et sted går grensen. (Yan ser bedende på ham.) Peter: Jeg vil ikke!

(Publisert i Det Nye, 24. juli 1984)

Da Bob Dylan kom hjem!

Oslo - Göteborg - København - Oslo 9.-10. juni 1984

***Publisert i Det Nye, 21. august 1984. (Foto: Peter Nagy)***

I 1982 var det Rolling Stones. I 1983 var det David Bowie. Og i 1984 ble det Bob Dylan som skulle forlyste Skandinavia på Nya Ullevi (i motsetning til Stones og Bowie valgte han også København). Avisene stilte seg tvilende på forhånd. Men bet hver sitt ord i seg, for Bob Dylan-konsertene ble trubadurens store styrkedemonstrasjon.

Dylans Europa-turné kom skjevt i gang. Ifølge skandinavisk presse. Åpningskonserten i Verona, Italia ble så til de grader slaktet at man skulle tro det var en forbryter og ikke en trubadur som hadde tatt turen over Atlanteren. Den negative kritikken gjorde vel sitt til at noen tusen ble hjemme da Dylan m/følge inntok Göteborg 9. juni. Dumt av dem, for de 51 000 som kom, angret ikke.

Det var en broket forsamling som pyntet opp idrettsarenaen Nya Ullevi. Masse hvit-tannet, vellykket ungdom. Minst like mange utgåtte hippies med håret i floker og tankene i skyene. Og en god slump ex-opprørere fra 60-årene, den gang unge og sinte, i dag trygge og nostalgiske med barn i borettslagsleiligheten og penger i lommeboken.

Skriveriene etter Verona gjorde det klart at Dylan ikke ville få det lett i Göteborg. Min engstelse fordampet allerede midt i låt nr. 2, «Joker Man». For der bandet slarket og strevet i Verona, gikk det nå så tett, rått og dødspresist at du kjente rygghuden nuppe seg.

Bringing It All Back Home

Og der sto legenden og trollbandt 51 000 sjeler (minus VGs to utsendte, de eneste i Skandinavia som skrev stygt om konserten etterpå!). Man opplevde en gjensynsglede som ikke var der i Göteborg 1978 eller Oslo 1981. 1984-konserten var et slags «ringen sluttet». En av de offisielle T-skjortene som ble solgt på området bar et kjent motiv på brystet, den smale, sinte Dylan med bassgitar-halsen som et geværløp mot kameraet, et foto fra 1965; og tvers over motivet sto det: Bringing it all back home. Nettopp! Der har du Dylan i 1984. Slik han sto på scenen i Göteborg, Verona, København . . . Det var som å se de gamle filmene av ham. Tynn som en pisk, motorsykkelstøvler, skinnjakke (vel, dressjakke i København, men, men . . .), keitete og tilgjort ustø i geberdene, bredbeint plassert bak mikrofonen med gitaren skutt inn i nevene, hodet på skakke og stemmen tynt ut til siste rasende strofe. Pluss bandet, selvfølgelig. Det minste han har hatt med seg på turné noensinne — kun gitar, keyboards, bass og trommer, alle musikere med bakgrunn i den røffe, svingende rock hvorfra alt oppsto.

Man skulle kanskje tro at de «primitive» musikalske omgivelsene ville binde Dylans lek med frasering, betoning, stemmestyrke. Det motsatte skjedde. Dylan STEG på kompet, rett til himmels. Og han rocket.

Hur mår ni?

Et annet pluss var humøret. Dylan er ikke akkurat kjent for sitt gnistrende sceneshow, han åpner sjelden munnen mellom låtene og beveger seg lite. Men kjenner du ham, legger du også merke til de bittesmå detaljene som bobler fram bak masken. Et øyekast, et kjapt flir, et skuldertrekk. I Göteborg overgikk han seg selv. Mannen hadde lært seg svensk!

— Hur mår ni? spør han plutselig idet rockabilly-versjonen av «Maggie’s Farm» har lagt seg.

Uro i det vantro publikum. Men sannelig, en gang til:

— Hur mår ni?

Og så følger en gigantisk versjon av «I And I». Og etter den «License To Kill» (som høster veldig jubel allerede fra første takt) — så intens og tærende at jeg ser tårer blinke hos en og annen i det salige publikum som står der og gynger, forhekset, i trance.

— Thank you! (host, host) — Gregg Sutton’s gonna sing a song for you that’s called . . . what’s it called, Gregg? «Just My Imagination», some thing he wrote on his way here in a limousine.

Senere, under «Ballad Of A Thin Man», begynner publikum å sende papirfly opp på scenen. Når låten er ferdig, bøyer Dylan seg, plukker ett opp, bretter det ut for å lese hva som står, bretter det sammen igjen og sender det ut mot publikum med et glis. Så skrur han i gang «When You Gonna Wake Up» med helt ny tekst, og kjører selv sologitaren, en skrikende, skrallende punky solo. Og vi faller vektløst ut i konsertens høydepunkt (kanskje), den bevegede «Every Grain Of Sand» (mens noen ballongfarere seiler over Nya Ullevi) — låten stiger, stiger mens Dylans stemme svulmer til et fortvilet, seiersberusende rop.

Samme arrangement (stille start, gradvis økende til et voldsomt, avsluttende klimaks) benyttes i «Like A Rolling Stone», som Dylan sparker i gang med et «Let’s Go!».

Allsang

De går av. 51 000 mennesker er i full ekstase, en skog av hender løfter seg mot himmelen og klapper taktfast. Dylan inn igjen. «Blowin’ In The Wind», publikum jubler med i refrenget. Dylan flirer og overlater dem refrenget alene med et «You sing!». Hvilket de gjør.

— See if you can sing along to this one too, mumler han, og hele gjengen styrter ut i «Tombstone Blues».

Slutt? Neida. For nå gjør Dylan noe uhørt. Han kommer inn igjen, og kjører en ny runde ekstra-nummer! Siste låten, «The Times They Are A-Changin’» — som han forsterker med et «oh yes, they are!», og publikum duver lykkelig i takt, og Dylan gir seg til å dirigere dem!

Vinkende og smilende går han av scenen, og forsvinner. Og etterlater seg et fullstendig bergtatt publikum. Folk som griner. Folk som klapper. Folk som danser. Og to sure journalister fra VG.

København

København møtte oss med karneval og iskald, regnvåt sommer. Solen ble igjen i Göteborg. Men ikke Dylan. Og godt var det, for det umulige skjedde i København. Han overgikk gårsdagens konsert! Enda regnet strømmet trist og kaldt og jævlig ned uten opphold. Ja, spruten sto endog inn på scenen. Dylan ble våt som en katt, og hva gjør han? Jo, myser ut over paraply-skogen:
— Umbrella? Got an umbrella, eh? There’s a lotta umbrellas out there. You musta got one to spare!

Idrettsparken er mindre, langt mindre enn Nya Ullevi, og betraktelig mer intim. Også fordi scenen er plassert på langsiden, slik at ingen kommer så altfor fjernt fra scenen. Publikum er våte, men lykkelige. 25 000 av dem, de fleste malt og utkledd for karnevalet som pågår. Etter som regnet faller og faller, faller også klissvåte plagg, og enkelte danser halvnaken rundt i vannpyttene.

Han er fri!
Lyden er usedvanlig god — som på Nya Ullevi. Usedvanlig fordi både Rolling Stones (1982) og David Bowie (1983) blåste bort for de fleste av dem som befant seg på Nya Ullevi den gang. Det skjer ikke med Dylan, og jeg skjønner ikke hvorfor — vindstille er det nemlig ikke.

Og Dylan selv — med sin trådløse gitar. Jeg har aldri sett ham like seg så godt på scenen. Han slynger seg liksom rundt rytmen, pøser ut stemmen, holder igjen, leker. Han er fri!

Og der er «License To Kill» i mål, ført av en rungende Dylan. Klart for bandets nummer, mens regnet strømmer:
— Thank youuuu! Very kind! Gregg Sutton’s gonna sing a song for you now. What’s it called, Greg? Something he wrote coming over here in the limousine called «Just My Imagination».

Bandet øser ut det de har. I samme øyeblikk sprekker skyene og solen raser ned over idrettsparken. Uten å innvirke på regnet, riktignok, for det strømmer like forbannet. Låten nærmer seg slutten, og et vidunderlig syn åpenbarer seg: En intens, vibrerende sterk regnbue hvelver seg fra svingen, over hele scenen og ned på den andre siden, en nydelig uvirkelig ramme — et håndslag fra naturen selv! Og der kommer Dylan, akustisk gitar under armen, ranker seg bak mikrofonen, slipper strofen løs:
— Hey, Mr. Tambourine man . . .

Publikum jubler og glor vantro fra regnbue til Dylan, fra Dylan til regnbue. Ster’t, mann, ster’t!!
Og sannelig om ikke en tvilling-regnbue materialiserer seg — to regnbuer over scenen mens Dylan synger:
— Yes, to dance beneath the diamond sky with one hand waving free . . .
. . . og de mest innbarkete hippiene går på trynet i gresset.

Funk og Willie
Ekstranummer. «Tangled Up In Blue», i totalt forandret tekstdrakt (også justert siden Göteborg!). Ukjente strofer strømmer forbi: «he said, alright, baby, I love you too, tangled up in blue . . . I said nothin’, baby, and that’s for sure!», «. . . didn’t know if the world was flat or round», «me, I’m sailing towards the sun, trying to stay away from the joint . . .». Hm! Og «Blowin’ In The Wind» med en Dylan som virkelig har fått allsang-blod på tann. Han synger ikke refrenget i dag, overlater det helt til publikum ved å legge hånden oppfordrende bak øret. 25 000 synger, og Dylan er i humør og funker opp sakene:
The answer my friend, synger de.
— What? roper Dylan.
— . . . is blowing in the wind. The answer is blowing in the wind.
— Awright!!! svarer Dylan.
Og jeg ler.

Hva mer? Jo, som i Göteborg lar han seg klappe ut til enda en runde ekstranummer — fire låter! Og her kommer en liten overraskelse. Han har vist gang på gang gjennom de senere årene at han er svært glad i country-artisten Willie Nelson. I 1980 spilte han ofte «A Couple More Years» på konserter. Den første singlen fra «Infidels» hadde Nelsons «Angel Flying Too Close To The Ground» på B-siden. Og i København trår han til med en nydelig, glitrende kommersiell versjon av Nelsons «Why Do I Have To Choose» (fra 1983). Publikum tror det er en ny Dylan-låt og stønner henført. Og det er OK, for det kunne vært det.

«The Times They Are A-Changin’» legger sitt siste ekko over Idrettsparken. Og endelig er han borte. For godt. Vemodig klassisk musikk toner ut av høyttalerne mens publikum plasker mot utgangen. Og musikken, også denne musikken, passer så fordømt godt i dag. Den skaper en betagende, øm stemning som liksom siler over de heslige restene etter festen: klissvåte presenninger, istykkertråkket gress, matrester, flattråkkede ølbokser, papir, søppel og det evig strømmende regnet. Så stygt, og likevel forlater du idrettsarenaen med en sår, dempet lykke i brystet, frembrakt av det tomme synet, og den lengselsfulle, klassiske musikken.

Dagen etter jubler de danske aviser. Dylans massive seier fortrenger endog reportasjene fra Københavns karneval. Men det er som det skal være. «The joker man», var selvfølgelig karnevalets konge i 1984. Og George Orwell virker plutselig så fjern:

Joker man dance to the nightingale tune
bird fly high by the light of the moon
oh, oh Joker man!

Etterord: Diplomets skjebne

Jeg hadde ennå et par skudd igjen i revolveren. Det første gikk av i løse luften i Göteborg, for der kom jeg ikke i nærheten av hverken Dylan eller Graham. Men på Rådhusplassen i København hadde jeg endelig lykken med meg, for der kom han, Bill Graham, på spasertur. Og jeg hadde diplomet, fortsatt innpakket i gråpapir, under armen.

- Du igjen, sa Graham.

- Ja, sa jeg, og jeg har fortsatt diplomet. Er det mulig å overrekke det her i København?

Han hadde kort lunte nå. Milano-Verona-Hamburg-Göteborg-København. Jeg var mannen som nektet å forsvinne.

- Go away, you silly man! brølte han, mørkerød i ansiktet.

Jeg skjønte at aksjene mine var svært lite verdt, og foreslo forsiktig at jeg overlot diplomet til ham, så kunne han gi det Dylan.

- Hvis du sier ett ord til om det helvetes diplomet, skal jeg træ det ned over hodet på deg!

Diplomet står i dag parkert i en kjellerbod på Røa. Fortsatt innpakket i gråpapir, i tålmodig vente på å bli beundret av en olding som er rukket å bli nesten dobbelt så gammel som han var da.

Og her årsaken til at jeg la ut på denne ferden, kåringen av årets LP ved Det Nyes lesere. Publisert tilbake i 23. februar 1982. Diplomet befinner seg i øyeblikket godt innpakket i en garasje på Røa.

Dylans nye - et eksplosivt blinkskudd!

AIle dere som avskrev Dylan. Og alle dere som fulgte ham. Alle dere som oppdaget Dylan. Og alle dere som glemte ham. Her er platen til dere alle. Den stolte skute «Shot Of Love» som seiler ut av røkskyene etter «Saved».

Her er poesien som alle hans kritikere etterlyste. Her er de bitende, sviende svar som de alle fortjente. Her er de argeste rockere og de skjønneste ballader. Og forsøker noen å kalle dette mesterverket et tilbaketog, så har de øynene i lommen og nesen på bakken! «Shot Of Love» er naturlig utviklet fra «Saved», mindre gospel, mer rock og nok et skritt nærmere «Highway 61 Revisited» / «Blonde On Blonde» i «sound». Dylan har vokst. Og han rammer og beveger nok en gang.

I lydbildet må jeg si at det på sitt mest rockete har meget til felles med Rolling Stones. Skjødesløst og rått med knivende gitarriffs som henger og slenger, og trommer som kan slå bunnen ut av en betongbunker. Dessuten et herlig bæljende gospelkor. Jeg fant også en del Phil Spector i det raslende, klirrende perkusjons-villniset som ligger i dybde og bredde (masse tamburiner, kubjeller og treblokker).

Andre referansepunkter (dog mer søkt, kanskje): Beatles rundt «White Album» (den tørre, metalliske gitar-klangen) og Lennons «Give Peace A Chance» (når perkusjon og strenger faller inn i en «rettlinjet» dur som gir en dobro-effekt). Men, som jeg sa innledningsvis, først og fremst er det Dylans egen utprøvde og utviklede «sound». Selv når det rockes som råest, er hans personlighet og sans for melodi ruvende til stede.

Det som eventuelt er «nytt» her (til Dylan-LP å være), er Jim Keltners tromming. Hyperenkelt med en grusom «punch» (særlig i basstrommen) som producerne Dylan/Plotkin helt bevisst fremhever. Det dundrer så du skvetter bakover!

Tekstene, da? Til disse er vel størst spenning knyttet. Fortsetter Dylan å preke? Eller betyr LP'ens tittel at han denne gang byr på rene kjærlighetssanger? Vel, sannheten er at Dylan fortsetter å bringe det kristne budskap inn i sine sanger. Men han gjør det både mer subtilt og mer personlig enn på «Slow Train Coming» og «Saved» (særlig den). Dessuten har hans kritikere fått gleden av å befolke de fleste låtene, sangene er gjennomgående et oppgjør med dem, og en reaksjon på hetsingen. Det gjør vondt når ens ord faller på stengrunn.

Men selv om LP'en i mangt preges av bitterhet, er det endelige inntrykk likevel av positiv art. Dylan viser nemlig med all tydelighet at han har funnet sin vei, og denne visshet fyller hans sjel med glede og ærbødig ro — hvilket tydeliggjøres ved at Dylan velger å la LP'en tone ut med den praktfulle hymnen «Every Grain Of Sand».

Og man fornemmer at det ikke er med bitterhet, men med sorg og medlidenhet Dylan iakttar sine kritikere (og forvillede medmennesker) og den tid de representerer.

Det ligger også en god porsjon humor i det han foretar seg på LP'en. Som alltid. For latteren hører sannheten til. (Det er ikke tilfeldig at Dylan gir Lenny Bruce en hel sang!). Et glimt av Dylans humor får man allerede ved å koble LP'ens tittel «Shot Of Love» sammen med coverets bakside-foto; Dylan holder en rose mellom fingrene, bøyer den mot seg, lener hodet bakover, på skakke og iakttar den med et blikk og et uttrykk som gjenspeiler mistro, tvil og en smule avsmak.

Om bildet skal gis noen dypere mening (ut over Dylans sorte humor), symboliserer rosen neppe Kristus. Heller er det kristendommens grunnprinsipp, nestekjærligheten, Dylan har vanskeligheter med (som alle andre). De refsende og bitre partiene på denne LP'en kan tyde på det (det er f.eks. ikke lett for ham å rette kjærlige tanker mot de mange hatefulle kritikerne).

Men som hans tak om rosen og (i særdeleshet) «Every Grain Of Sand» vitner om, Dylan har viljen til å elske.

La oss i all korthet løpe LP’n igjennom låt for låt:

«Shot Of Love». Flerstemt gospel-intro bringer oss inn i en magnifik gospel-stomper. Dylan roper ut over komp og jentekor. Sangen er en utvetydig reaksjon på den almene stening av Bob Dylan, en bønn om kjærlighet, anerkjennelse, lydhørhet.

«Heart Of Mine». Singlen. Her ett minutt lenger. Fin låt, men på langt nær LP'ens beste. Moraliserende tekst om utroskap (med et glimt i øyet), en tekst som nok går dypere enn du umiddelbart får inntrykk av. Det er snert bak ordene.

«Property Of Jesus». Og allerede nå skjønner man at denne LP'en er noe helt spesielt, selv til Dylan å være. Tekstene er uten unntak bygd i flere plan (fjernt, fjernt fra «Saved»s éndimensjonale strofer). Melodiene så velsignet riktige (og forskjellige), hver en bit av Amerika. Og rytmen så besettende! «Property Of Jesus» er et høydepunkt. Gitarene drar og tikker fra side til side à la Stones, før man eksploderer ut i et knallrefreng der trommene ruller i horder over åsene.

Igjen er teksten en reaksjon på de hatefulle utfall mot den kristne Dylan. Han omtaler seg selv i tredjeperson, og maler ut mobben i grelle farger, mobben som hevder at han er «out of step with reality» og meget mer fordi han er «Kristi eiendom». Men, som Dylan sier, «you've got something better/you've got a heart of stone». Dette burde vært en hitsingle!

«Lenny Bruce» fikk en del kritikk under Europa-turneen fordi Dylan var så lettsindig å si at han skrev den på to minutter. Svak tekst, skrev kritikerne sporenstreks. Dem om det. En nydelig melodi, ytterst sparsomt instrumentert, hovedsakelig piano og nynnende kor. Dylans stemme fremtrer i sin dypeste, mest nasale og gretne drakt. Dylan identifiserer seg tydelig med Lenny Bruce her, en mann som ikke vant anerkjennelse mens han levde. Nesten hver eneste strofe her kunne vært brukt om dagens Dylan og den tallrike ulveflokk han nå sloss mot: «they stamped him and they labelled him/like they do with pants and shirts/he fought a war on a battlefield/where every victory hurts».

Og til de selvgode «opprørere» fra 60-årene: «He was an outlaw/that's for sure/more of an outlaw than you ever were». Og for å ta med det jeg nevnte om humor og sannhet: «He sure was funny/and he sure told the truth/and he knew what he was talkin about».

«Watered-Down Love» klarer jeg ikke å bli helt fortrolig med. Den virker altfor langtekkelig, og lite skjer mot slutten. Det på tross av at den er lagt på et lystig funk-riff perforert av Al Kooper-liknende orgel-toner som spiller og stråler. Teksten er nok et spark til kritikerne som i realiteten ikke ønsker «a love that's pure» fra Dylan, men «watered-down love».

«Dead Man, Dead Man» er nok et høydepunkt. Skvalpende ompa/reggaerytme, sjøsykt orgel, ustøtt voodoo klage-kor rett fra New Orleans' sumper, Steve Douglas' altsax brekende inn gjennom åpningene. Alle instrumenter inn i en pulserende, rullende enhet. Rent hekseri! Og teksten tar opp igjen bilder fra «Trouble In Mind»: «Satan's got you by the heel/there's a bird's nest in your hair/do you have any faith at all/do you have any love to share?».

«In The Summertime» er enda bedre. Munnspillet slipper til, og Dylan har en annen tone i det nå enn i 60-årene, sikrere, klarere og mer harmonisk. Selve melodien har ikke så lite til felles med «You Ain't Goin' Nowhere», litt seigere tempo, men samme fine strofeløp — her hjulpet fram av en lett, trippende gitar. Teksten byr på meget fin poesi, og er mer dempet i tonen. «Did you respect me for what I did/or for what I didn't do/or for keeping it hid/did I lose my mind when I tried to get rid/of everything you see».

Følgende sitat henter atter fram et av Dylans yndlingsbilder, syndfloden: «I got the heart/you got the blood/we cut through iron/and we cut through mud/then came the warning/that was before the flood». Og de som hevder at Dylans kunstneriske begavelse er utbrent, kan få følgende servert: «I'm still carrying the gift you gave/it's a part of me now/it's been cherished and saved».

«Trouble» er en stivt stolprende ompa-rhythm & blues etter gammelt mønster, eksplosive trommedrønn, lidende, rå gitar og utradisjonelt klaprende perkusjon. Gitar-riffet som går uavbrutt minner om Claptons strengebehandling på Yardbirds' versjon av «Smokestack Lightning». Og Dylan nagler teksten effektivt inn: «Trouble in the city/trouble in the farm/you got your rabbit's foot/you got your good luck charm/but they can't help you none». En fenomenal stomper!

«Every Grain Of Sand». Kanskje den vakreste låt Dylan har laget. Drøyt seks magiske minutter. Dylans stemme er praktfull, et følsomt, ømt instrument, og han gjør denne såre hymne til en lindring for selv de hårdeste sjeler. Munnspillet slipper også til — to ganger — utrolig vakkert, en menneskesjel satt i toner; lidelsen, kjærligheten og den guddommelige enhet.

Med denne sang finner Dylan sitt balansepunkt i kosmos. Et kosmos som gjennomstrømmes av skapende åndelige krefter. Det er et ydmykt, religiøst menneske som står fram, styrket og lindret av erkjennelsens lys. Det guddommelige er i alt, «In the fury of the moment/I can see the Master's hand/in every leaf that trembles/in every grain of sand».

Sangen vier også plass til et individs indre kamp og nød, fra åpningen: «In the time of my confession/in the hour of my deepest need» til avsnitt som: «There's a dying voice within me/reaching out somewhere/toiling in the danger land in the morals of despair». Men langsomt bygges sangen opp mot forløsningen og de siste strofer: «I am hanging in the balance/of the reality of man/like every sparrow falling/like every grain of sand».

Og munnspillet bringer denne skjønne sang til en dempet, harmonisk slutt. Man sitter beveget igjen.

En praktfull LP.

(Det Nye, 15. september 1981)

Jakten på Bob Dylan - 1984