Tilblivelsen
Lanseringen av Gasolin’ i Norge, 1971
Debut-LP’n, utgitt i november 1971
Norsk pressemelding. Phonogram synes at det virkelig har lykkes for den danske gruppen som LP'-debuterte, og hadde tre single-utgivelser bak seg.
Alle har en fortid. Og ett sted må man begynne. For eksempel ved et plankegjerde i København. (Foto: Det Nyes arkiv)
“Silky Sally”, “ang.: Lone”, “Johnny The Jackpot” og “Langebro”. Klar for gjennombrudd. I Danmark.
Poesi, rock og ballader
En samtale med Wili Jønsson, Oslo, januar 1978
Fra Det Nye nr. 17, 1978. (Foto: Steinar Torvbråten)
Dansker og rock har i norske øyne ikke gått så bra sammen. Vi kan faktisk bare huske en dansk gruppe som har gjort varig inntrykk: Savage Rose. Ja, før Gasolin dukket opp, selvfølgelig! Gasolins ferd mot toppen har vært lang. Først i disse dager er de i ferd med å slå gjennom på alle fronter — og Gasolin ble grunnlagt i 1969!
Riktignok har de vært Danmarks mest populære gruppe i 70-årene, men resten av Skandinavia åpnet ikke ørene før i 1977.
En av grunnene til at de har brukt så lang tid, er at de nesten utelukkende synger på dansk. Et språk med bløte konsonanter og støt-lyder passet liksom ikke inn i rockens harde ramme. Men innstillingen har med årene forandret seg.
Antakelig er Gasolin den eneste rock-gruppe i Skandinavia. De lever, spiller og komponerer som rock-musikere. Og de har en kjærlighet for denne musikken — og en innsikt — som er svært få forunt. Gasolins gallionsfigur er den brutalt utseende Kim Larsen. På mange måter kan vi si at det er han som har skapt gruppen. Hans grove, hese stemme. Hans ordrike tekster som er skrevet på de unges eget språk. Og hans øre for fengende rock, hans faste grep om selve kjernen i rock'n'rollen.
Gruppens medlemmer vokste opp i Christianshavn — den gamle bydelen i København der havnen ligger. Området ble bygd allerede i det 16. århundre. I dag er det en grå bydel av falleferdige vareskur, kondemnerte leiegårder, stinkende kanaler og støyende kneiper på hvert hjørne. Her er skitt og arbeidsløshet. Lurvete, aggressive menn med innadvendte blikk og en skitten, tatovert neve rundt sin Tuborg. Over denne harde virkeligheten flyter måkene på hvite vinger og skriker hjerteskjærende.
I dette landskapet ble Gasolin unnfanget.
— Jeg satt og slappet av i solen, forteller bassisten/pianisten Wili Jønsson, da en fyr fra nabolaget kom bort og spurte om jeg kunne tenke meg å starte en gruppe sammen med ham.
Wili hadde vært profesjonell musiker helt siden han var 14 år gammel. Men han klarte aldri å holde ut lenge av gangen i de gruppene han jobbet sammen med. Fremdeles søkte han etter den rette musikken, og ikke minst de rette musikerne. Denne solfylte dagen i 1969 fant han endelig sin gruppe. Kim Larsen hadde kontaktet ham, og innen en knapp måned var de godt i gang.
Larsen hadde også grepet fatt i gitaristen Franz Beckerlee. En aggressiv gitarist med solid musikalsk erfaring. Franz var i sin tid saksofonist, og arbeidet innenfor avantgarde-jazzen. En to ukers ferie i New York fikk ham imidlertid på nye tanker. Franz ble mæktig imponert av de nye amerikanske jazz/rock-gruppene — den entusiasme og friske spilleglede som preget deres musikk. Beckerlee vendte tilbake til Danmark, fast bestemt på å satse på rocken.
Kim Larsen kontaktet også en trommeslager som gjorde Gasolins besetning komplett. Men denne trommeslageren ble allerede året etter byttet ut med Søren Berlev.
De tre musikerne ble øyeblikkelig smittet av Larsens entusiasme. Han formelig boblet av idéer, og nølte ikke med å sette dem ut i livet.
— Vi holdt et voldsomt tempo, minnes Wili, — både Kim og Franz hadde vanlige jobber om dagen, men like fullt spilte vi seks timer hver eneste kveld. Og allerede fra starten satset vi på selvkomponerte låter. Kim hadde skrevet over 200 sanger, og jeg hadde også en pen liten bunke.
Etter en måned kuttet Kim og Franz ut sine jobber, og Gasolin ble en heltidsgeskjeft.
Lett var det ikke å være profesjonelle rock-musikere. Gruppen var tvunget til å ta de jobber som bød seg. Hovedsakelig i små lokaler og til elendig betaling. De levde på sultegrensen, og hadde til og med vansker med å betale ferge- og togbilletter når de «turnerte».
Deres første single, «Silky Sally», ble spilt inn for platemerket Spectator. Gruppen brukte tre timer på å spille inn de to sidene.
Gasolin fikk i oppgave å komponere filmmusikken til «Concerning Love» (Ang.: Lone), men selv ikke dette rettet på økonomien.
Kim Larsen hadde imidlertid tro på gruppen. Han vandret hvileløst fra sted til sted for å snakke seg til en platekontrakt. Ingen takknemlig oppgave. For ofte ble han møtt med “nei” og lukkede dører. Til slutt klarte han å overtale Paul Brun hos CBS til å tegne kontrakt med Gasolin. Selskapet slapp singlen «Johnny The Jackpot», og senere også et album med deres før omtalte filmmusikk.
Gruppen konsentrerte seg så om å lage sin første virkelige LP. Men da sa trommeslageren takk for seg, og Gasolin lette fortvilet etter en erstatter. De fant endelig Søren Berlev.
— Søren sa ja uten å vite noe som helst om oss, ler Wili. — Vi dro ham med ut til en gammel gård vi brukte som øvingslokale. Jeg tror han ble litt skremt. Vi er som en familie, slåss og krangler ganske ofte så fillene fyker. Han må ha trodd at vi forsøkte å ta livet av hverandre. Det gikk en stund før han forsto at alt var glemt neste dag.
Søren gled i hvert fall elegant inn som musiker, og gruppens album «Gas 1» ble en stor suksess. Plutselig var Gasolin på alles lepper i Danmark. Spesielt hyggelig var gjennombruddet fordi «Gas 1» var den første rock-LP som utelukkende ble sunget på dansk.
Med årene har Gasolin vaklet litt fram og tilbake mellom danske og engelske tekster. Grunnen er selvsagt at de håper på gjennombrudd i England og USA. Og sjansen burde være der.
Personlig synes vi imidlertid at gruppens danske tekster er deres styrke. Kim Larsen behersker sitt språk lekende elegant, og han finner plass til så mye ironi, humor og mykhet at vi må kunne kalle ham en poet — en rockpoet. I ham ligger Gasolins sjel. Han har evne til å synge om og for vanlige mennesker, til å male situasjoner og personer med så kjærlige penselstrøk at du fryser på ryggen.
Danmarks andre nasjonalsang. Utgitt i mai 1976.
Men så en dag gik jeg op til ministeren og sagde
"Du der få lige fødderne ned og ta' hatten af
Mand ka' du ikke se at det hele er ved at gå fuldstændig agurk
Så hva' gør vi nu din gamle skurk"
Men han grinte bare og sagde
"Dig, du ka' sgu gå fanden i vold"
Så det gør vi nu lille du
Ja vi gør
Bare Kim Larsen kunne skrive en låt som «Hva’ Gør Vi Nu, Lille Du» i dagens arbeidsløse Danmark. At Kim har vokst opp i Københavns fattigstrøk, gjør dessuten at han kan se og formidle bedre enn de fleste andre. En skandinavisk Bob Dylan er hva han er.
Og bak Kim står tre musikere som vet hva rock er, som kjenner for det de gjør. Her er eksplosiv og massiv rock som river ned vegger, og her er vevre lirekasseballader som er så fengende og dyktig spilt at du bare ønsker å høre mer.
Gasolins ferskeste LP, «Gør Det Noget», er det mest vellykte eksempel på levende rock vi har hørt på lenge. En plate som viser at gruppen ennå ikke har nådd klimaks i sin karriere. Så får vi heller glemme at Kim Larsens nye solo-LP («Kim Larsen & Yankee Drengerne») — sunget på engelsk — ikke helt holder mål.
Alle sommervinduene åpne
Gasolin’: “Efter endnu en dag” (CBS), november 1976
Et overskudds-Gasolin' har alle sommervinduene åpne mens de knasker i seg en stabel musikalske stilarter og krysser det med sin rock'n'roll.
Det kan føre ut i regelrett dixieland ("Bella Donna" - med fynd og klem!), pompøs, men følsomt sunget strykerpop ("Kloden drejer stille rundt"), psykedelia ("Mamma Cucu"), en trippende orgel/piano ditty med vakre trompet-ornamenter ("De gule enker"), et trå, men sjarmerende hjelpeløst forsøk på reggae ("Tantes foto"), en leken viseompa drevet av kassegitar, og pyntet med fele og orgelfløyt ("De fem årstider"), en dramatisk arrangert orkester-instrumental ("Stenalderjazz") - og selvfølgelig, Kim Larsens lille trall over livet, "This Is My Life" (denne gang bremset ned til en klimpreversjon med et tungt bakteppe av strykere og en operasangerinne til dessert).
Det er en oppsiktsvekkende variert og sympatisk samling låter. Mer modig enn vellykket, kanskje, mens selv de svake øyeblikkene bidrar til opplevelsen. Er glad i denne LP'n.
Herlig lirekasse-rock
Gasolin’: “gør det noget” (CBS), november 1977
Det ser endelig ut til at danske Gasolin’ skal få sitt velfortjente gjennombrudd i Norge. Gør Det Noget er derfor en ekstra gledelig LP – deres absolutt beste.
Vi har særlig sans for Kim Larsens arrogante mine, hans knivskarpe ironi og stemme. Kim har en av rockens beste og mest personlige stemmer. Hes, sløret og glimrende som et brølende redskap. Kim er rett og slett en av de få musikere som har rock’n’roll i blodet.
En ting som slår oss når vi hører Gasolin’, er at dansk er et utmerket sangspråk. Det er melodi og poesi i de bløte konsonantene, de oppspiste stavelsene og de brede vokalene.
Musikalsk er Gasolin’ i dag nærmest et tungrock-lag. De spiller tett, hardt og direkte. Larsens rytmegitar rasper nådeløst bak gitaristen Franz Beckerlees piskeslag. Søren Berlev dasker og dundrer på sine trommer som om det gjaldt livet. Og la oss ikke glemme Wili Jønssons bass.
Hardtslående rock på sitt beste.
Det beste med Gasolin’ er at de ikke sitter fast i noe tungrock-mønster der alt er støy og monotoni. I gruppens melodier finnes en tredimensjonal dybde, som skapes av en sår moog, klaver og e-bow. Dessuten diverse tekniske hjelpemidler, som forvrenger og trekker Beckerlees gitartoner rundt i lydbildet.
Og så har vi det rent melodiøse. Bak veggen av hard rock ligger nemlig 12 uhyggelig fengende melodier. Her er refrenger som sitter, glimrende koring og Larsens før nevnte stemme. Vi synes faktisk at samtlige låter holder den samme høye kvaliteten. Du griper deg selv i å nynne med – enten det er rock eller varm melankoli – Det Beste Til Mig og Mine Venner, Strengelegen eller Længes Hjem.
Tekstene passer fint inn i musikken. Ofte fornemmes en slags dansk Bob Dylan i den befriende og inspirerte leken med ord. Her er humoristiske menneskeportretter, nostalgi, flyskrekk, kynisme – alt hva du ønsker satt inn i Gasolins lirekasserock.
Om du ikke allerede vet det, kan vi fortelle deg det nå: Gasolin’ er ikke bare Skandinavias beste rockgruppe, de tilhører den internasjonale eliten.
Platen Gør Det Noget kan rett og slett ikke skuffe deg!
Vikinger på erobringstokt
En samtale med Gasolin’, Oslo august 1978
Fra Det Nye nr. 10, 1979 (Foto: CBS)
— Gasolin'! Gasolin'! Gasolin'!
Ropet er taktfast og øredøvende. Stiger og stiger, fyller den store konserthallen til bristepunktet. Flere tusen unge har møtt fram for å oppleve sine helter. Så flommer lyset inn på scenen og bader de fem musikerne i grelle farger. Jubelen øker til orkans styrke og drukner de innledende gitarakkordene. «Get On The Train, Get On The Train, Get On The Train Tonight» brøler en brutalt utseende fyr.
Gasolin' er kommet.
De fem danskene erobret Norge på denne måten i 1978. Suget publikum til seg som magneter. En feber brøt løs. Gasolin'-feberen. En epidemi som allerede hadde mishandlet Danmark i åtte år. I Norge viste de første symptomene seg da den gnistrende gode LP'en «Gør Det Noget» kom inn på hitlistene i januar 1978.
Deretter fulgte et usedvanlig vellykket Norges-besøk, en solo-LP med Kim Larsen, Gasolin'-LP'en «Killin' Time», en lang og grundig Norges-turné — og som prikken over i'en: konsert-albumet «Live I Skandinavien». Det var gøy å være Gasolin'-fan i 1978! Og gruppa var selvsagt fornøyd. Et mål var nådd. Skandinavia lå for deres føtter.
For ti år siden var ikke medlemmene like høye i hatten. De hadde vokst opp i Christianshavn — den gamle bydelen i København der havnen ligger. Området ble bygd allerede i det 16. århundre. I dag er det en grå bydel av falleferdige vareskur, kondemnerte leiegårder, stinkende kanaler og støyende kneiper på hvert hjørne.
Her ble Gasolin' unnfanget sommeren 1969. Fire frynsete ungdommer som drømte rock'n'roll-drømmer om berømmelse, ære og penger.
De måtte slite for føden. Men bare det første året. Da CBS ga dem platekontrakt, lå veien åpen. Gasolin's første LP, «Gas 1», ble en kjempemessig suksess. Gruppa var plutselig på alles lepper. Siden gjorde de ingen feil. Plate etter plate kvalifiserte til edle troféer. Best lykke gjorde de kanskje i 1977 med slageren «Hva’ Gør Vi Nu, Lille Du?». En melankolsk perle i det arbeidsløse Danmark. Gatepoesi som traff alle i hjertet.
Gruppa har med årene vaklet litt fram og tilbake mellom danske og engelske tekster. De er unektelig best på morsmålet, men sikter målrettet mot England og USA, og må følgelig presentere seg i en mer internasjonal språkdrakt. For mange av gruppas skandinaviske fans var nok 1978-LP'en «Killin' Time» (utelukkende sunget på engelsk) en skuffelse. Kim Larsen har følgende å si om platen:
— Vi spilte den inn for to år siden, men var ikke fornøyd med resultatet, så vi la den på is.
I begynnelsen av 1978 børstet gruppa støvet av opptakene og mikset dem om. Larsen fant de nyoppussede versjonene gode nok, og ga «Killin' Time» grønt lys.
— Pressen syntes imidlertid platen «luktet», at vi bare ga den ut for å få pusterom. Men det vil jeg på det mest bestemte benekte. Vi gjorde vårt beste med LP'en, den er ikke noe venstre-håndsarbeid.
Gruppa møter for tiden motbør i Danmark.
— Vi er ikke så store der lenger. Folk er vel blitt lei oss. Dessuten er danskene sure over at vi vil prøve oss i utlandet. Jeg fatter ikke at det er noe å bråke for. Vi er jo en viking-nasjon, så det er helt naturlig å legge ut på erobringstokter til fremmede land!
Kim forsvarer også gruppas engelske tekster.
— Jeg får stadig høre at våre danske tekster er så fantastisk gode, at de nærmest har skapt Gasolin'. Bare tull! Det er en helhetlig «sound» som har skapt oss. Stemmene våre, de ringlende gitarene, trykket i rytmen, produksjonen. Tekstene er ikke så viktige. Ofte er det bare ord som klinger bra, uten dypere mening. Det er viktigere å ha et godt refreng som sitter, så folk kan plystre med. Derfor har jeg intet imot å synge på engelsk — og det er bare herlig. Et ordentlig rock'n'roll-språk, selv om dansk også er bra.
Kim legger til med et bredt flir:
— Jeg føler meg mindre og mindre som danske — mer og mer som verdensborger.
I motsetning til de andre Gasolin'-medlemmene, hadde Kim Larsen ingen erfaring som musiker da gruppa ble dannet i 1969. Han var helt grønn, kunne knapt en akkord.
— Men jeg var en fanatisk rock-digger, og det holdt. Jeg hadde jobbet som skolelærer (i historie, musikk og gymnastikk), men orket ikke mer. Rocken kriblet i meg. De gamle heltene danset for øynene mine: Little Richard, Beatles, Rolling Stones. Så ble jeg rockemusiker.
Han var for øvrig influert av Bob Dylans viser i 1964, og har fortsatt å lytte til Dylan siden. En kan da også gjenfinne litt av amerikanerens sølvskimrende rock i Kims tekster og musikk.
Samtlige Gasolin'-medlemmer bor fremdeles i København. Men Kim er ikke lenger fornøyd. Turnélivet stykker opp tilværelsen. Han ønsker seg en såkalt «motorhome» (stor bil med kjøkken og soverom) — så blir han en mobil verdensborger.
— Jeg har en smuk kone, flere smukke børn, men vi ser hinanden sjelden, og det ka’ vi ikke ha’. Så jeg tager henne med i en «motorhome».
Kim ser gjerne at Gasolin' slår gjennom internasjonalt, men finner det på ingen måte dødsens viktig. Hovedpoenget er å leve godt og ha det gøy.
— Det er hva rock'n'roll egentlig dreier seg om.
Gasolin' er: Kim Larsen, Franz Beckerlee, Wili Jonsson og Søren Berlev. Når de turnerer, har de med seg et ekstra medlem på tangenter: Klaus Agerschou.
Det danske hopplandslaget i Kollen. (Foto: Helge Jørgensen/Det Nyes arkiv)
Sørgelig tamt
Gasolin’: “Killin’ Time” (CBS), juli 1978
Gasolin' vil gjerne slå igjennom i England og USA. Derfor har de laget «Killin' Time» — 11 nye låter med engelsk tekst. Vi har ingen tro på at LP'en vil gi dem billett til toppen. Gruppa er bare en skygge av seg selv, og bruken av Creams tidligere producer Felix Pappalardi faller ikke heldig ut. Beckerlees gitar plukker og leter seg fram til temaer hele platen gjennom, men han blir dessverre hengende utenpå i produksjonen. Kim Larsen synger hest og effektivt som vanlig, og gruppa slipper seg iblant ut i høyoktanrock med saftig pop-koring — bl.a. i «Girl You Got Me Lonely». Men helheten er sørgelig tam. Ofte anonyme melodier og banale tekster.
(Det Nye, august 1978)
Sluttord
Gasolin’: “Live i Skandinavien” (CBS), november 1978
1978 har vært et stort år for Gasolin' her i Norge. Det begynte allerede i januar da LP'en «Gør det noget» raste opp hitlistene for å bli en av årets største salgssuksesser. Siden fulgte en norgesvisitt pluss Kim Larsens andre solo-LP, «Kim Larsen & Yankee Drengene». I sommer kom nok en Gasolin'-LP, «Killin' Time», etterfulgt av en grundig norges-turné. Stappfulle konsertsaler, stormende jubel, høy stemning — bare blide ansikter å se. Gasolin' avslutter nå sin erobring av Norge med «Live in Skandinavien».
Musikken lyder unektelig bedre på plate. Gruppa har renset og polert opptakene, fjernet hallens skrallende akustikk og høyloftete kulde, og samtidig beholdt intimiteten, kontakten med publikum, det begeistrede brus av applaus.
Når det gjelder låtutvalget, er hovedvekten lagt på Gasolin's etter hvert så kjente høyoktan-rock. En hel vegg av skramlende, ramlende gitarer som nesten drukner gruppas susende koring. Det dundrer i trommer, og Kim Larsens bulldog-røst kjemper virkelig for å bli hørt. Rock bygd rundt meget enkle temaer som gjentas om og om igjen med eksplosiv entusiasme og svettende energi. Hamrende gitarer, feed-back og ulende stålstrenger. Eksempler: «Get On The Train», «Det bedste til mig og mine venner», «Jumbo Nummer Nul» (et drøyt fem minutters nonstop-fyrverkeri basert på en sirkelsag av en gitar), «Strengelegen» (boogie-rock med endeløs repetisjon av grunntemaet) og «Rabalderstræde». Sistnevnte inkorporerer en ikke helt heldig trommesolo. Søren Berlev dundrer løs på batteriet.
For variasjonens skyld inneholder LP'en også noen av Gasolin's mer lekne poplåter. Det ustoppelig lokomotivet setter ned farten, og dunker stødig inn i lett, slentrende melodiføring. Her kommer koringene bedre fram, det karakteristiske unisaone «yeah, yeah, yeah» (med blød dansk uttale!). Også gruppas bruk av keyboards når fram til øret uten altfor store problemer i disse låtene. Kategorien omfatter: «Stakkals Jim» (såre gitarstrenger tvunget rundt bedrøvet, dyster allsang), «This Is My Life» (slentrende hverdagspoesi som fungerer langt bedre her, enn på «Yankee Drengene»), klassikeren «Hva’ gør vi nu, lille du» (som er noe langdryg og dandert med ukledelige soli) og «Dråben».
Alt i alt er «Live In Skandinavien» en OK suvenir for dere som opplevde Gasolin' i sommer. For dere andre er ikke platen like spennende. De fleste låtene finnes allerede i bedre eller like gode versjoner på gruppas studio-LP'er.
Farvel Gasolin’ farvel slåsskamper og superhits
Kim Larsen flytter til USA
En samtale med Kim Larsen, Frognerseteren, oktober 1979
Fra Det Nye nr. 47. 1979 (Foto: Svein Boye Andersen)
Eventyret er over. Gasolin' er oppløst. Medlemmene hadde ikke mer å gi hverandre. De gadd ikke engang slåss og krangle som før i tiden. Nå begynner «ungkarslivet», som Kim Larsen kaller det. Han er aktuell med en ny solo-LP, «231045 — 0637» (Kims fødsels- og personnummer). Men det blir en stund til vi får høre fra ham igjen, for Kim flytter til USA ...
Stedet er Frognerseteren, Oslo. Kim Larsen sitter benket overfor oss. Fornøyd, med sitt brede glis under panneluggen. Han har sin øl og sin snaps. Kjederøyker sigaretter, og finner livet svært så levelig. Hans røffe københavner-vennlighet stråler mot oss. Kim er i Oslo for å møte pressen. Han har meget på hjertet.
La oss begynne med det som alle deres norske fans spør meg om, hvordan går det med Gasolin'?
— Ja, gruppa er oppløst.
Kim knegger. Han er vant til dette spørsmålet.
— Vi bestemte oss for å holde en hvileperiode. Og når den var over, ville vi se om vi hadde lyst til å spille sammen igjen. Det hadde vi ikke. Det var ikke mer igjen. Ikke mer felles kjemi.
Det er jo tragisk for deres norske fans. De oppdaget jo først Gasolin' ved årsskiftet 1977/78.
— Dere kom for sent! Dere kom da bandet var åtte år gammelt. Men det er da ikke så tragisk. Der finnes så mye annen deilig musikk.
— Det gikk tungt for dere i Danmark?
— Ja. folk var nok ikke så glad i oss lenger. Det som skjedde var at vi begynte å miste inspirasjonen. Før var det viktigste for oss å lage «fed» musikk. Og det var liksom en stilltiende avtale at i det øyeblikk det bare ble mekanisk, så ville vi holde opp. Og det skulle ikke spille noen rolle at vi hadde suksess eller noe sånt. På den annen side, hvis vi ikke hadde suksess, men likte det vi spilte, skulle vi bare fortsette. Så det at vi har holdt opp nå, har ingenting med popularitet å gjøre.
Om å rope høyest
Hvordan var Gasolin' bygget opp? Var det et demokratisk band der alle hadde like mye å si?
— Nei, det galdt å rope høyest.
Og hvor høyt ropte du?
— Jeg ropte meget høyt!
Igjen knegger Kim.
— Men det var også andre i bandet som ropte. Jeg vil si det slik, at den som holdt seg lengst våken, fikk størst makt. Noen gadd ikke holde seg så lenge våkne, så de fikk ikke så mye innflytelse. Men andre holdt seg våkne i flere dager og… blablablabla. De fikk stor innflytelse.
Skapte det uvennskap?
— Nei. Vi har vært demokratiske på den måten at vi har delt pengene, samme hvem som har skrevet melodiene og slikt. Vi sa, nå ja, vi er jo en gjøler-tropp, ikke? Så delte vi pengene i åtte like porsjoner. Vi var fire som spilte, pluss en lydmann, en lysmann, en scenemann og en revisor.
Men utad har vel Gasolin' først og fremst vært Kim Larsen?
— Nja, det er jo vanlig at man fokuserer på sangeren. Det blir jo også sagt at Rolling Stones, det er Mick Jagger, ikke? Men i praksis var Gasolin' fire musikere. Hvis jeg begynte å presse meg for mye fram, så kan du tro de andre jekket meg raskt ned.
Sloss som ville dyr
Hvordan reagerte de på at du fikk mest presse?
— Det gjorde ingen ting. Men på scenen kjempet vi. Det var slik at gitaristen plutselig begynte å snakke mellom hver låt, så vi andre ikke slapp til. Eller han lirte av seg altfor lange soli. Da sa vi, «cool it baby». Samme med meg. Hvis jeg begynte å synge inn over hans solo, blablabla, du vet. Så sa han, «du må jeg lige få min solo i fred».
Og slikt skjedde?
— Ja, ja. Vi sloss da som ville dyr. Men på bunnen var vi gode kamerater. Kranglingen holdt oss sammen. Da vi ikke sloss mer, var det på tide å oppløse bandet.
Dere var altså en gjeng individualister.
— Ja, absolutt. Vi sloss, skjelte hverandre ut, kranglet og kjeftet. Og det var gøy!
Gjorde alle det ville?
— Nei, nei. Men alle prøvde å gjøre hva de ville — særlig i starten. Trommeslageren slo 500 slag i minuttet. Bassisten spilte som et ekspresstog — dumpa-dumpa-dumpa. Så kranglet vi, og dermed ble det skikkelig form på det hele.
Du har vel vært den mest produktive i gruppa. Som oftest har jo du laget låtene, og dessuten har du gitt ut flere solo-LP'er.
— Det kan man kanskje si. Men så har de andre vært produktive på en annen måte. Bassisten for eksempel har vært enormt sterk til å holde endene samlet når alt var ved å sprenges i stumper og stykker. Det var han som roet oss ned når gitaristen og jeg fløy i synet på hverandre.
Hvordan var livet i Gasolin' på slutten?
— Da var det litt trist. Da kranglet vi ikke så meget. Da endte de fleste diskusjonene med at vi sa, «lad os holde op, og heller være uenige».
Dere så lite til hverandre i fritiden?
— Vi så hverandre mindre og mindre, det gjorde vi.
Mens i starten var dere bestekamerater?
— Ja, vi begynte fordi vi ville spille sammen, bli stjerner, ha det gøy. Og gjennom spillingen og kranglingen ble vi en fasttømret gjeng. Vi er dog fremdeles venner, men ikke så tett som før, det er jo klart.
Fem knips fra Frognerseteren. (Svein Boye Andersen)
Vil være «ungkar»
Det blir ikke til at du bruker noen av dem på dine soloplater?
— Det tror jeg slett ikke de vil bry seg om.
Har du planer om å danne en ny gruppe?
— Nei, nå har jeg vært i en gruppe i ti år. Nå vil jeg være ungkar!
Ikke bokstavelig, vel?
— Nei, man sliter sikt når man har vært medlem av en gruppe over lengre tid. Gift på en måte. Så kommer skilsmissen, og man er ungkar igjen.
Hvordan har din kone reagert på ditt rock'n'roll-liv?
— Jeg ble gift med henne da Gasolin var i full gang. Hun ble vant til dette livet allerede fra det første kysset. Dette at jeg forsvant ut døren og kom inn igjen til de merkeligste tider. Det var OK. Ingen problemer.
Du reiser til USA nå. Hvorfor?
— Jeg flytter over dit. Skal lage plater, spille musikk som over her. Slår meg ned en stund i New York. Så får vi se hvordan det går.
Du har jo vært en del ganger i Statene.
— Ja, seks–syv ganger. Det lengste jeg har vært der, er et par måneder. Det var en turné med Gasolin. Ville prøve oss.
Fikk dere god hjelp av CBS i USA?
— Ånei. De gadd ikke engang høre på oss. Det hjelper ikke at du er stor i Danmark for dem, vet du. Men det gjorde ikke noe. Vi syntes bare det var gøy å spille i små lokaler igjen. Møte folk som aldri hadde hørt om oss. Det var jo mulig å oppleve slikt i Danmark lenger.
For gammel
Du følte kjendistilværelsen i Danmark som et press?
— Nei, egentlig ikke. Man kan godt slappe av i Danmark også, uten at folk plager deg. De har vennett seg til meg. Kommer jeg inn på et vertshus, kan det være noen som sier «haj Larsen», så sier jeg «glem nu det, mand». Så glemmer de det, og jeg tar meg en bajer.
Tross alt, jeg er for gammel til å være idol.
Er du?
— Tja, jeg vet ikke. Samme for meg.
Kan du fortelle om «Starfuckers», gruppa du av og til spiller med?
— Det er noen gamle venner. Vi drar av og til ut og spiller. Gjerne i et vertshus. Drikker en bajer, hygger oss. Starfuckers har holdt på like lenge som Gasolin. Et flippeorkester. Ingen kan spille særlig godt, men det er jo selve sjarmen. Vi har det gøy. Slåss på scenen og sånn.
Det ble gitt ut en haug plater dette året Gasolin holdt på. Både Gasolin’-LP’er, Kim Larsen-plate og Starfuckers-plate. Det ble ikke litt for mye av det gode?
— Jo, det kom for mange plater. Det likte jeg ikke. Det var CBS som trykket på.
Vil lage «fed» musikk
Slikt skjedde ikke i den beste Gasolin’-perioden.
— Det er riktig. Men da tenkte ingen på å lage konsert-plater. Vi gikk bare i studio en gang i året. I 1976 begynte imidlertid plateselskapet å be oss op konsertene våre. Resultatene ble kanskje ikke så bra. Men egentlig er jeg likeglad. Den politiske siden ved plateselskapene gidder jeg ikke involvere meg i. Jeg vil bare lage «fed» musikk.
(Jeg følger med besnæret av USA. Der er vårt århundredes kultur. James Bond, Elvis, cowboybukser, «Star Wars» og alt det der.)
Men man ser jo ofte at plateselskapene snekrer sammen de merkeligste samle-LP’er og liknende. Og artistenes interesser blir fullstendig forbigått. Reagerer du ikke på slikt?
— Tja, men hva kan en gjøre med det? Vil du følge med, er du jo nødt til å være plateselskaps-politiker. Så får du ikke tid til å lage musikk. Må bruke tiden til å sitte i 500 møter, tusen rettssaker. Hele tiden tjene den og den og den. Hvor er musikken så hen, mand?
Hvilket forhold har du til musikken din?
— Musikk, det er underholdning.
En del rock-artister har et svært seriøst forhold til den musikk de lager. De jobber gjerne i månedsvis med en LP for å få den helt perfekt. Til og med omslaget skal være et lite stykke kunst. Hvordan er det med deg?
— Jeg betrakter mine plater som et stykke håndverk. Ikke som kunst. Altså, ordet kunst… du vet… det er begynt å lukte. Akkurat som ordet politikk, ikke? Når du skal lage en plate, eller gi en konsert for den saks skyld, så er der en masse håndverk involvert. Og for meg er det viktig at dette håndverk er så godt som mulig, akkurat som med skomakeren og skoen, ikke? Han gir ikke fra seg skoen før han vet at kunden vil bli lykkelig for den.
Tekster
Du har uttalt at dine tekster ikke er særlig vesentlige, at musikken er det som teller.
— Det er riktig. Men tekstene kan være med til å gjøre musikken bedre. En svak melodi kan plutselig få kraft om teksten sitter. Det er magien.
Sliter du med tekstene, eller kommer de av seg selv?
— Det er opp og ned.
«Hvad gør vi nu, lille du», slet du med den?
— Den var hurtig. Melodi og tekst kom bare flyvende. Det var en nådegave fra himmelen.
Hva synes du om at folk studerer dine tekster, forsøker å avlure dem en dypere mening?
— Hvis de har lyst til det, må de bare holde på.
Finner de noe?
— Det vet jeg ikke!
Kim knekker sammen i latter.
— Spør dem selv! Altså, jeg har aldri analysert musikktekster. Ikke engang Dylan. Jeg har bare hørt på musikken, hørt ordene flyte, ikke? Men jeg har analysert almuinnelige dikt. Den gang jeg gikk på skolen.
Skolen ja. Du var lærer en gang?
— Jo, i mitt tidligere liv. Ti år siden. Men så kom Gasolin’. Jeg hadde så lyst til å spille, til bli «popstar» og alt det der. De andre gutta sa, «du kan ikke være ‘popstar’ og skolelærer på samme tid, mand». Det kunne jeg jo ikke, så sa jeg opp lærerjobben.
Besnæret av USA
Hva kan du si om din nye solo-LP, «231045 — 0637»?
Ja, det er i hvert fall sikkert, at de som vil forsøke å analysere tekstene på den, vil få det hardt. Eller hva sier du til «køb bananer, køb bananer, køb bananer her hos mig / kom, kom nærmere lille frue / de blir s’gu ikke snydt av mig»?
Hvordan er platen?
— Den er skide go’, mand!
Hva slags repertoar vil du satse på i USA?
— Jeg satser ikke! Først og fremst drar jeg over for å bo der. Så kommer det andre av seg selv. Poenget er oppbruddet. At jeg slår meg ned på et helt nytt sted. At jeg opplever noe, får nye impulser.
Hvorfor USA?
— Derfra kommer 90 prosent av all den musikken vi hører, alle de filmene vi ser, alle bøkene. Det er der det skjer. Når man blir eldre, kan man slå seg ned i Italia og synge litt på italiensk og gå i museer.
Så du er besnæret av den amerikanske kulturen?
— Åja! Alt sammen. Det er vårt århundredes kultur. James Bond, Elvis, cowboybukser, «Star Wars» og alt det der.
Digget du «Star Wars»?
— Ja, det var jo en cowboyfilm som foregikk ute i rommet. Men den filmen som virkelig ga meg et støt så det sa «bang», det var «2001» husker du den? «Clockwork Orange» også.
Hvilke grupper digger du?
— Musikk? Ingen spesielt. Jeg har ikke platespillere. Hører på radio, eller stikker innom et diskotek. Hører bra saker, men vet sjelden hvem det er. Jeg har ingen idoler, ikke innenfor musikken. Den tid er dessverre forbi – det var ellers «dejligt». De siste idoler jeg hadde var Stones. Det kan være at jeg er blitt for gammel til å ha idoler.
Fenomenet Kim Larsen
I fabrikkhallen med Kim Larsen, Trondheim, oktober 1984
Fra Det Nye nr. 50, 1984
For drøyt fem år siden ledet Kim Larsen «Gasolin'», Skandinavias beste rockeband, til sitt definitive klimaks. Så ødela han tilsynelatende sin karriere ved å flytte til New York og lage dårlige plater. Inntil han i 1984 kom med mammut-suksessen «Midt om natten». 125 000 solgte eksemplarer bare i Norge! DET NYE tok turen til Trondheim for å oppleve fenomenet Larsen.
Det er stygt her. Digre haller i jern og stål gjør mørket enda mørkere. Våt asfalt glimter kraftløst i slagskyggene. Luften fuktig og uvennlig. Menneskemassen subber seg langsomt fram mot ett eller annet. Det kunne være åstedet for et bandeoppgjør i en eller annen amerikansk voldsfilm. Men det er trygge Trondheim. Og vi går ikke undergangen i møte. Et sted der fremme gaper inngangspartiet til en av hallene. Der Trondheim Mekaniske Verksted (TMV) bygde skip. Nå er hallen tom for flittige arbeidsfolk og de rungende slagene av jern mot stål. For byen uten konserthus, er den ribbete hallen i kveld … konserthus. Ingen champagneflaske skal knuses mot nymalt skipsskrog. Men vi skal få høre pilsnerflaskene klirre mot danske tenner. I kveld er Kim Larsen kongen af Trondheim.
Lokalradioen har spydd ut danskens underfundige ballader dagen lang. Selv på riksnettet har mannen i tide og utide klippet silhuetter. For meget av det gode? Som taxi-sjåføren min sa: «Jeg tror jaggu Larsen sang værmeldingen også!»
Og her subber vi i mørket mellom ruvende, heslige fabrikkbygninger. Sammen med drøyt 2000 trøndere. For å oppleve fenomenet.
Fortiet i norsk presse
Et fenomen er han, Larsen. Solgte ikke mannen sitt kongerike for en campingbil og stakk til New York for forhåpentlig å vinne ny heder og ære på amerikansk med bred, dansk uttale? Og gikk det ikke skitt! Etter to forferdelige plater, glemt og fortrengt, vendte en pjusket Kim tilbake til gamle Danmark. Bitter på pressen. Og muligens ergerlig på seg selv. Så kommer denne platen, «Midt om natten», upåaktet først, nesten fortiet i norsk presse. Men langsomt, langsomt kryper den opp VG- og Dagblad-lister og inn i NRK. Og plutselig. Tre kvart år senere er LP’en nr. 1 i Norge og har passert 125 000 solgte eksemplarer.
Der står man. I en grim, mørk hall som publikum bare halvveis klarer å fylle. (Det er ikke etterspørselen, men brannvesenets skyld, de satte en grense på 1500, en grense som arrangør Jens O. Sunde forsiktig sprengte. Og hvorfor ikke. «Dette er Trondheims sikreste sted når det gjelder brann. Utganger overalt.» Sa Sunde. Ikke uten irritasjon.)
Men der står man altså. Og oppdager at jøje meg! Publikum ligger jo stort sett godt nede i tenårene! Dette er folk som umulig kan ha noe forhold til salige Gasolin’, bandet som gjorde Kim og dansk rock kjent over hele Skandinavia. Erkjennelsen resulterer i vantro hoderysting fra meg. For dette betyr ganske enkelt at Kim Larsen har gått hele løpet én gang til, han har bygd opp en ny super-karriere fra grunnen av; de fleste her må tro at «Midt om natten» er hans første plate! En seier for det lune, danske grin. You can’t keep a good man down.
Dempet hverdags-poesi
Og der står den karismatiske dansker. Gapende med en kjeft som kan knekke kokosnøtter. Bredbent, daskende på sin gitar. Mens det digre gliset ustanselig breier ansiktet ut i gummi-rynker. Han tar publikum fra første strofe, og holder dem. Trekker dem inn i disse bittersøte visene av dempet hverdags-poesi og tankeleker. Tekstene kjærtegner deg med gjenkjennelsens kilende berøring, og ledsages av disse evinnelige whoo-oh, yeah-yeah-utropene han har lånt fra The Beatles. Mens melodiene vikler seg forsiktig og lavmælt ut, så enkle og overstrømmende melodiske at du kan grine (på norsk denne gangen).
Publikum synger. Og Larsen flirer til dem som var han en nær venn, nylig hjemkommet etter et langt fravær. Dette deler vi, synes han å si — med sangene og med mimikken. Larsen er varm på scenen. Et vink fra en i salen blir øyeblikkelig besvart; Kim veiver tilbake med et gjenkjennende smil (sånn hei-er-det-deg!), og lar gjerne øyenbrynene gjøre et kraftig hopp på pannen. Han spøker med dem. Forteller små historier og anekdoter mellom låtene, berømmer konsertsalen (ikke uten ironi), skåler med sin pils.
Det siste treffer mange hjemme. For mange. En tur rundt i mørket forteller meg at de trønderske tenåringer gjerne tar en tår over tørsten. Pol-flasker med edle etiketter står opp-ned i kjeften på mang en ungdom. Jenter og gutter. Noen raver omkring. Noen har for lengst sluknet på gulvet. (Og noen gumler i seg de vondeste pølsene jeg har smakt, solgt fra pølseboder bakerst i lokalet.) Men de fleste er engasjert i Larsen, og synger.
Hva’ gør vi nu
Det er en rolig aften. En hyggestund. Det er ikke rock som sådan. Det er ikke noe som river, skjønt Kim ryster flere Gasolin’-klassikere ut av ermet. Fordi jeg kjenner hans bakgrunn så godt, fordi jeg har sett ham i aksjon før, blir jeg skuffet. Ja, for bandet er sørgelig, et tamt band som yter veldig lite utover det rene akkompagnement. De spiller trygt, men uten innsats og glød. Og mangler fullstendig karisma.
— Let me take you down ’cos I’m going to …
Kim lister seg ustøtt inn i åpningsstrofen fra The Beatles’ «Strawberry Fields Forever» (John Lennons surrealistiske ode til nostalgien). Slår noen akkorder. Nøler, Og så kommer den omsider… «Hva’ gør vi nu, lille du». Sangen som i 1976 bandt Danmark sammen til ett rike (minst like meget som Åges «Lys og varme» gjorde Norge til én nasjon i 1984), en sang som traff den danske folkesjel midt i hjertet og spilte på strenger av fremtidsfrykt, arbeidsløshet, ensomhet. … Og likevel hadde denne trollbindende fellesskapsfølelsen som understemning.
Nå strømmer den ut i en nedlagt fabrikkhall i Trondheim, gyldigere enn Kim kanskje er klar over. Og likevel. Så tam den blir med dette anonyme bandet. Tankene forlater 1984, og letter på nostalgiske vinger mot Ekeberghallen i Oslo 1978.
Idrettshallen koker, koker. Lys og røyk velter ned fra scenen mens fire mann drukner publikumshysteriet i lydfossen. Kim kakker vilt løs på el-gitaren mens en gal mann med skulderlangt hår, uniformsjakke og bulende øyne tyner gitaren for alt den har av angst og smerte. Franz Beckerlee, ja. Gitaristen som alltid ga Kim Larsen en hard match i kampen om publikums oppmerksomhet. Og der nede står jeg. Bergtatt. Overkjørt. Og opplever et av Europas aller beste rockeband i 1978. Gasolin’. Fra Danmark.
Jeg husker pressekonferansen. Kims skjødesløse skuldertrekk og avvæpnende smil når vi ville ha ham til å erkjenne seg selv som seriøs tekstforfatter.
Vi visste det ikke den gang. Men det var Gasolins farvel. Akkurat da bandet hadde vunnet Norge og Sverige med den fenomenale LP’en «Gør det noget». Akkurat da var det slutt på kjemien som hadde bundet Danmarks mest populære og Skandinavias dyktigste gruppe sammen i nesten ti år. Larsen hadde allerede hodet et annet sted. I USA. Dit ville han. Dit dro han.
Innom Norge som aller snarest. Som soloartist. Fremdeles med publikumsappellen. Gasolin’ lå jo bak ham der, rett rundt hjørnet. Og Kim snakket med pressen igjen. Varm og begeistret. New York, sa han. Til New York ville han reise. Kjøpe seg en campingbil, starte en ny karriere. På engelsk. Vi tok ham ikke helt alvorlig. Men Kim dro. Alt vi hørte fra ham etterpå var to katastrofalt dårlige plater – utgitt i 1981 og 1982.
I fjor var han tilbake i København. Sur på pressefolkene. Så sur at han ennå nekter å snakke med dem. Men tydelig lysten på å skrive dansk igjen. Resultatet kjenner vi. «Midt om natten». Platen. Og filmen. Og fremdeles denne evnen til å røre ved det innerste i alle mennesker.
Livet er langt
Hva gjør ham så spesiell? Jeg tror ett av svarene er at Kim Larsen aldri er spesielt sint på verden. Han tar tilværelsen på en øm strak arm. Besynger livets tragikomikk, litt oppgitt, men ikke mer enn at han kan sette pris på enkle ting, som en baier, en pike, noen venner. Dessuten kan han være rasende morsom uten å smøre tjukt på, Larsen holder seg til lune understatements, enkle tekststrofer som samlet rommer flere romaner. Romaner som lytteren selv må fullføre. Kim gir deg stemningen og persongalleriet, resten dikter du selv. Mens musikken smyger deg mykt under huden.
Han kan bevege seg på grensen av det banale, men holder nesten alltid balansen, og fremstår med aforistiske strofer som absolutt alle kan identifisere seg med. Hvorfor synger ellers hele Norge med på:
Livet er langt
lykken er kort
salig er den der tør give det bort
