Bare en ganske alminnelig milliardær
Et møte med Paul McCartney, London, august 1993
(Foto: Sjöberg)
Publisert i Vi Menn, 21, september 1993
Stedet er Oslo Spektrum 27. og 28. september. Da går teppet opp for verdens beste Husker-du-show. Paul McCartney, som har en formue på fire milliarder, er i byen. Han er sinna på hvalfangst, elsker vonde soyapølser og blir rørt hvis folk griner under «Hey Jude».
Da The Beatles sprakk i 1970, var det ingen som bekymret seg for Paul McCartneys fremtid. Hvorfor skulle de det? Mannen bak «Yesterday», «Hey Jude», «Eleanor Rigby», «Let It Be» og «Sgt. Pepper» var 28 år gammel og tilsynelatende bare i starten av en lang og framgangsrik karriere som komponist og utøver.
I dag, 23 år senere, kan vi fastslå at McCartney nok hadde gjort unna det meste. Gjennom 70-årene bølget musikken hans fra det middelmådige og ned til det forferdelige, avbrutt av korte glimt av genialitet. Blant de få høydepunktene står LP’n «Band On The Run» (1973) og singlen «Mull Of Kintyre» (1977). 80-tallet ble om mulig enda fattigere på høydepunkter. I 1993 er det faktisk seks år siden han hadde en Topp 10-slager i England.
Folk løper ikke akkurat til butikkene når en ny McCartney-plate foreligger. Den siste, «Off The Ground», er akkurat så mett og velspilt kjedelig som personen Paul McCartney fremstår i massemedia.
At han ikke selger plater betyr imidlertid ikke at det går dårlig med gamle Paul. I motsetning til de fleste av dagens popstjerner har han ingen problemer med å fylle en konsertsal. I Norge forsvant billettene til Oslo-konsertene i løpet av noen få timer. Slik var det også under den nylig avsluttede USA-turneen. Paul McCartney lager ikke verdens beste plater lenger, men se ham vil alle.
— Jeg kan forstå hvorfor. Folk tenker: Han er i byen: Mannen som skrev «Sgt. Pepper», den mystiske allsangen fra de magiske, psykedeliske 60-årene. Under en konsert i Europa, mens jeg sang «Hey Jude», oppdaget jeg at en voksen brande med fullskjegg sto der nede og gråt som et barn! Jeg skvatt. Jeg ble rørt, jeg svelget og svelget og tenkte: Ikke se på ham, se på noen som smiler, tenk på noe annet. Folk står der med digre bannere: Vi har ventet 25 år på dette! Det er på det nivået.
142 prosent lønnsøkning
En Paul McCartney-konsert er for voksne mennesker som vil minnes de beste øyeblikkene fra sin egen oppvekst. De vil på The Beatles-konsert, og Paul er det nærmeste man kommer i 1993.
— Jeg har ikke noe ønske om å være en levende legende. Da jeg begynte i denne bransjen, var det på grunn av pengene og jentene. Jenter fikk jeg så det holdt, og penger også. Det ble en jobb, en jævlig hard jobb, om jeg skal si det selv. Jeg er ikke «bare» en musiker, jeg driver et firma også (MPL Communications). Men jeg liker jobben min. Og hvis noen synes jeg er stormannsgal eller ond eller noe sånt, får de bare gjøre det.
Paul er oppført på 19. plass over Storbritannias rikeste mennesker. Hans personlige formue er på rundt regnet fire milliarder kroner. Sine inntekter drar han ut av MPL Communications der han figurerer som styreformann. Inntil i fjor lå lønnen på to millioner kroner årlig, men i 1992 unnet han seg selv en 142 prosent lønnsøkning, og dro ut 5,14 millioner. Så hadde han til bensin også.
— Som skolegutt drømte jeg om å bli rik. Jeg trodde det var å få masse penger og være på evig ferie. Men når du vokser opp, skjønner du at det ikke er slik. Du kan holde på sånn et års tid, kanskje, og ha det fantastisk moro. Men til slutt kommer tanken: Hva vil jeg egentlig med livet mitt? Være på evig cruise? Nei, takk som byr! Steve Miller sa en gang til meg: Vi må ut på veien, det er der vi hører hjemme, vi kan ikke bare sitte hjemme og bli feite.
Så blodet spruter
Paul tjener ikke så mye på eget platesalg, som nevnt er det lenge siden han hadde en hit. Men konsertene går med overskudd. Og han tjener penger på musikk han har kjøpt rettigheten til, bl.a. musicalen «Grease» og sangene til Buddy Holly. Han gjør selvfølgelig også en god del på The Beatles-platene. Mindre enn fortjent, riktignok, for Michael Jackson kjøpte i 1985 Northern Songs, forlaget som har rettigheten til samtlige Lennon/McCartney-komposisjoner, for 300 millioner kroner — rett for nesen på McCartney og Yoko Ono. Michael følger Pauls standardkontrakt fra 60-årene, og utbetaler kun 15 prosent i royalties.
— Jeg synes det er urettferdig og har skrevet til ham tre ganger. Jeg er den eneste gjenlevende komponisten i Northern Songs, og likevel gidder han ikke engang svare.
Det er mye fælt. Men Paul er i hvert fall ikke blitt noen snobb.
— Klart jeg liker pen skjorte og slips, men jeg vil ikke se det på konserter. New York er f.eks. en rik by, og dermed dukker det alltid opp masse rike folk i dress og slips i salen. Det liker jeg ikke. Dress godtar jeg bare hvis det dreier seg om Liverpools fotballag. De er med i gjengen. Greit å vite for dem som skal i Oslos Spektrum. Dress godtas bare fra Lyn (og kanskje Nardo).
Man bør forresten helst stille i våtdrakt. Paul McCartney er ikke den som legger fingrene imellom når det gjelder å bry seg. Han preker nestekjærlighetens evangelium og mener at det gjelder alt levende i dyreriket. For øyeblikket er det hvalens ve og vel som opptar ham, og det meldes om stort forbruk av spyposer under innledningen av konsertene hans i USA. Der ble det nemlig vist en forfilm fra Færøyene med hvalfangere og sprellende hvaler i hovedrollene. 15 minutters rå og blodig action som fikk «Motorsagmassakren» til å likne på en barnefilm — i forhold.
Norge er som kjent minst like bandittaktige som Færøyene når det gjelder hvalfangst. At det gjerne befinner seg mindreårige i konsertsalen, bekymrer tydeligvis ikke humanisten McCartney. Redd én hval og gi tusen barn et sjokk for livet! Effektivt skal det være.
Paul får øye på en ordentlig skummel hvalbiff. (Foto: Sjöberg)
Bellonas Marve Fleksnes
Pauls lidenskapelige forhold til vegetarkost ble for øvrig født midt i et måltid lammekoteletter. Kolesterolet stivnet plutselig i årene da det gikk opp for ham at kotelettene var nære slektninger av lammene som hoppet bekymringsfritt omkring utenfor kjøkkenvinduet.
Fra da av ble det Lindas vegetarburgere og Lindas vegetarpølser og Lindas salater. Da BBC kom i skade for å påstå at Paul ble servert kyllingsalat på sitt hotellrom i USA i forrige måned, måtte radiostasjonen be om uforbeholden unnskyldning direkte på lufta dagen etter.
Det knyttes ingen skandaler til Paul McCartney lenger. Den tid er ugjenkallelig forbi. Ingen plutselige krav om barnebidrag. Ingen på trynet i fylla-anekdoter. Han har til og med sluttet å bli knepet med marihuana i lommene. Dagens Paul McCartney lever som kjernefamiliens skytshelgen. Han er engasjert i de riktige tingene, spesielt i dyrenes beskyttelse og miljøvern. Det pipler frem i tekstene hans som mer og mer likner på dikt signert Bellonas svar på Marve Fleksnes. Ingen vanskelige tanker. Folkelig og forståelig skal det være. Han omtaler seg som «en helt ordinær fyr».
— Det er innlysende at ordinære fyrer vanligvis ikke tjener så mye som meg og er så berømt som meg. Men jeg føler meg ordinær, og det er det som teller. Jeg merker at mange blir skuffet over at jeg er så vanlig. Superstjerner skal liksom ikke dukke opp på premierefesten i en vanlig bil, og kle seg i vanlige klær. Men jeg lever ikke livet mitt for andre. Det folk likte så godt med The Beatles og de greiene der, var vår forfriskende ærlighet. Vi sa hva vi mente: Vi liker ikke det, vi liker ikke slipset ditt …
Møtet med Nurejev
Paul sper på med en anekdote om den gangen The Beatles satt på hotellrommet sitt i Madrid og ventet på ballettdanseren Rudolf Nurejev. Det var manageren deres, Brian Epstein, som arrangerte dette møtet.
— Det var sent, og vi var dønn slitne etter en hektisk dag. Vi holdt på å kjede livet av oss, og forsøkte desperat å finne på noe morsomt mens vi ventet på stjernen. Og jeg sverger at det er sant: Da han endelig kom, mottok vi ham med badebuksene våre på hodet! God aften herr Nurejev, hyggelig å treffe deg!
Det var da. Nå er nå. Og dagens Paul McCartney går definitivt ikke med badebukse på hodet. Enkelte onde tunger vil til og med ha det til at han ikke går med hodet i det hele tatt (eller for å si det med Donald Duck: Se, jeg kan sykle uten hode!), men ikke våre ord igjen!
Noen sluttord om The Beatles. De tre gjenlevende medlemmene har etter 23 års økonomisk krangel omsider klart å bli (ganske) gode venner igjen. De samarbeider om den definitive dokumentarfilmen om The Beatles, arbeidstittel: «The Long And Winding Road». Det er meget mulig at de kommer til å spille sammen i filmen.
— Jeg har skrevet låter sammen med Elvis Costello. George Harrison har skrevet sammen med Jeff Lynne. Så du skal ikke se bort fra at George og jeg kan skrive noe sammen. Det gjorde vi aldri i The Beatles.
Der slipper vi Paul. Onkeltypen og kjernekaren med en fortid som alle musikere bare kan drømme om. Når han entrer scenen i Oslo Spektrum, går teppet opp for verdens beste Husker-du-show. Men vær forsiktig med soyapølsene som selges inne på arenaen. De er sunne, men vonde.
Epilog:
Under pressekonferansen på Spektrum, ble vi (pressen) informert ganske grundig om at det var fotoforbud. Dette fant Pauls representant det nødvendig å gjenta på det sterkeste en siste gang, og i stillheten som fulgte, oppdaget jeg at alle så på meg. Jeg senket kamera, vinket avvergende og utbrøt beroligende: “He’s not here yet!”
Etterpå gjorde jeg et forsøk på å få Paul til å signere penalet til min eldste datter. Det var blått, og av semsket skinn. Han så bestyrtet på meg.
— Are you kidding?? I’m not signing that. I’m not signing bits of creatures that have been killed by us.
Jeg har ikke snakket med Paul McCartney siden.
Ladies and gentlemen:
Paul McCartney!
Et møte med Paul McCartney, Drammen, september 1989
Paul kunne ikke skjønne hvordan “Flowers In The Dirt” kunne kåres til årets LP allerede i september. (Foto: Petter Berg)
Publisert i Det Nye, 31. oktober 1989
Beatles-feber i Norge, 25 år etter. Paul McCartney klarte forventningspresset med glans. Men det er lettere å gjøre et godt show enn å takle livet,» var Pauls kommentar.
Du kan aldri hvile på dine laurbær. Det går bare ikke. Jeg har ikke noe lyst til å gjøre det heller. Kanskje det er derfor jeg fortsetter å turnere og å lage plater.
Paul McCartney glinser av svette og glede. Han har nettopp gått av scenen i Drammenshallen. Over 5000 mennesker har henrykt deltatt. Paul kan slappe av. Den første konserten på den første turneen på 13 år er unnagjort. Paul har bevist at han kan det ennå. Både for seg selv og publikum.
— Jeg var ikke så veldig nervøs på forhånd, smiler han trygt. — Bare litt.
Publikum var sikkert minst like nervøse. For her kom tidens kanskje mest berømte popkomponist. En gang medlem av tidens mest populære popband. Kunne han klare å leve opp til våre skyhøye forventninger?
Et show er som et urverk
— Jeg har et sånt hat/kjærlighet-forhold til det å spille «live». Du er livredd for at det ikke skal stemme. Men du forsøker å holde de tankene unna. Under turneen i 1976 fant Linda og jeg ut at det er lettere å gjøre et show enn å takle livet. Med én gang du får fasong på showet, går alt av seg selv — som et urverk. Det er helt vidunderlig, du vet akkurat hva som skal skje, og det er det samme hver eneste kveld, det er som å ta seg et herlig bad. Ingenting å bekymre seg for. Mens i det «virkelige livet» er det mer sånn: Ånei, en av ungene har fått influensa, herregud! Tilfeldighetene råder. Det gjør de ikke i et show, men det tar et par uker før det har gått seg til.
I Drammen tok det snaut ti minutter. Så satt alt. Lys, lyd, instrumenter, stemmer. Og som Paul melket Beatles-katalogen sin. Du hørte flere Beatles-låter denne kvelden enn du fikk høre på en eneste Beatles-konsert i 60-årene. Publikum vekslet mellom å stå henført og å hoppe & skrike & juble taktfast. Gjennom «Got To Get You Into My Life», «Things We Said Today», «The Fool On The Hill», «I Saw Her Standing There», «Yesterday», «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», «Back In The USSR», «Get Back», «Let It Be», «The Long And Winding Road», «Carry That Weight», «Hey Jude». I sistnevntes storslagne finale overtok publikum helt med svulmende, hoiende allsang: «Naaa-na-na naa-na-na-naaaa!!».
Alle fotos: Petter Berg
Vil ikke være «Han i Beatles»
— Jeg liker ikke tanken på å stå igjen som han i The Beatles. Men det tror jeg heller ikke at jeg gjør. Det er kommet stadig nye generasjoner til siden 1970. Mange unge har møtt meg — eller George (Harrison) for den saks skyld — gjennom våre solo-plater. For mange er jeg han med «Flowers In The Dirt». Og det føles godt. En gang i fremtiden vil man kanskje kunne bedømme meg utifra alt jeg har gjort gjennom hele min karriere, i stedet for å dele det opp i The Beatles og det-som-skjedde-etterpå. Men jeg kan ikke akkurat late som om The Beatles ikke skjedde, heller. Det ville være å gå for langt i den andre retningen. Jeg spiller Beatles-sanger fordi jeg liker dem, fordi de betyr og har betydd mye for meg — og fordi publikum gjerne vil høre dem.
Paul har absolutt et poeng. Og var man ekstra observant ute i salen, la man merke til at alle 50-, 40- og 30-åringene møtte Beatles-sangene med ekstatisk applaus. Mens tenåringene og 20-åringene var vel så lykkelige for de beste solo-låtene. Favorittlåten til en tenåring vi snakket med, var til og med «My Brave Face».
Miljøvern viktigere enn sponsorer
Før han gikk på scenen, tok Paul et kjapt møte med pressen. Der regnet det med mer eller mindre gjennomtenkte spørsmål om alt og ingenting. Paul blunket og vitset seg gjennom seansen. Det er også hans store styrke: å snurre pressen rundt fingeren uten å gi dem noe igjen. Selv i en kaotisk forsamling av journalister har Paul denne evnen til å skape intimitet. Du skriker ut et spørsmål, det myke, nøttbrune blikket med alle smilerynkene møter ditt, og plutselig utviskes alle omgivelser og lyder. Det er bare deg og ham, to gode venner gjennom et langt liv. Slik føles det. Det kalles karisma. Paul har det ti bøttevis.
Her er noen utdrag av svarene hans:
— Mitt navn er Herbert von Karajan, jeg spiller fiolin. Og her er min kone Gertrude Higgins. Ordentlig fin jente. Hun er ny i bandet. Spiller keyboards.
— Bandet har ikke noe navn. Vi forsøkte, men alle navnene vi fant på låt helt idiotisk. Det siste var Lumpy Trousers. Elendig navn. Hva med Wings? Det er brukt før.
— Vi har ikke trent fysisk foran turneen. Ingen jogging eller push-ups, bortsett fra Hamish. Han har visst gjort én push-up.
— Hvilken sang jeg føler sterkest for akkurat nå? «Coming Up».
— Vi synes at miljøvern er så viktig i dag, at i stedet for alt dette sponsortullet som er så vanlig på rocke-turneer, valgte vi å gi den plassen til organisasjonen «Friends Of The Earth». Både musikken og budskapet er like viktig. Klarer vi ikke å formidle budskapet, har vi til slutt ikke noe sted å spille.
— Hva jeg vet om Norge? Alt det selvfølgelig som alle turistene vet om. Fjordene, er vidunderlige. Ikke sant! Og dere er ikke akkurat i beit for trær. Forurenser industrien fjordene? Det skjer over hele verden. Derfor gir vi «Friends Of The Earth» så bred plass på turneen. Hadde vi bare reist verden rundt og spilt musikk, ville det vært interessant og hyggelig nok, men når det hele er over, vil vi gjerne vite at det vi har gjort har betydd noe.
— «Friends Of The Earth» er ikke noen politisk organisasjon. De bare forsøker å gjøre det som er nødvendig. Regjeringene stopper ikke syregenet og hullet i ozonlaget. Folket må gjøre det. Og det ser ut til at det er blitt oss, underholdningsartistene, som har fått oppgaven å spre budskapet. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje fordi regjeringene ikke vil.
Ventet ikke 13 år pga. John
— At jeg brukte 13 år på å komme ut på veien igjen, skyldtes ikke mordet på John Lennon. Jeg hadde rett og slett ikke noe band. Folk flest tror at det er showbiz-folkene som er utsatt, men les avisene, så ser du at vanlige mennesker er mer utsatt. Når en som John blir myrdet, er det en slik tragedie at alle legger merke til det. Når mitt nummer er oppe, er tiden kommet: Det som skjer, det skjer. Jeg tenker ikke så mye på det. Selv om jeg har fordoblet antallet sikkerhetsvakter.
— Jeg liker de fleste av sangene jeg har vært involvert i. Selv om jeg innrømmer at det finnes et par som er under pari. Jeg liker det meste. «Give Ireland Back to the Irish»? Ja, det er en god en. Vi gjorde den mens problemene i Nord-Irland var veldig aktuelle, og det er de jo ennå. Barna våre kommer nok på et par av showene, men de blir ikke med på turneen. De går tross alt på skolen.
Og før han smatt ut døren fikk vi overrakt Paul et par eldgamle diplomer fra DET NYEs leseravstemninger i 1982 og 1983 den gang «Tug Of War» ble valgt til årets LP og Paul McCartney til årets musiker/komponist. Den evige gentleman strålte som en sol, selvfølgelige, og smilte enda bredere da vi ga ham en hilsen fra våre lesere i anledning «Flowers In The Dirt» også.
Epilog (den virkelige historien bak det signerte fotografiet):
Paul McCartney kom til Drammen i slutten av september. Stort, ikke minst for alle dem som ikke hadde gleden av å oppleve ham i Njårdhallen 17 år tidligere. Jeg hadde jo sett (og møtt) ham flere ganger, så jeg stresset ikke. Men da jeg fikk beskjed om at pressekonferansen ikke kom til å inkludere mingling, ergo ingen autografskriving, gikk jeg til aksjon. Jeg tok det som en utfordring. Jeg visste noe om Paul, han elsker å vinne priser.
Men gamle priser vi hadde liggende fra 1982 og 1983 var uten interesse for McCartney-leiren, det måtte nok ferskvare til. Jeg handlet lynraskt, fant frem diplomet for årets gruppe i Det Nyes leseravsteming for noen år tilbake. Smokies diplom. Layouten fjernet alle Smokie-spor, og laget et nytt navneskilt: Album of the Year 1989, Paul McCartney: “Flowers In The Dirt”. Dermed hadde jeg et listig våpen.
Vi satt på rekke og rad som en annen skoleklasse, pressen, med Paul og musikerne ved et bord på et podium. Jeg ventet til seansen nærmet seg slutten. Plukket frem diplomet i glass og ramme, og akkurat da representanten for plateselskapet takket for at vi kom, og Paul takket for seg, spratt jeg opp og ropte”Award”! Paul bråstoppet, han liksom rykket til og spisset ører. Awards er det beste han vet.
Og opp på podiet klatret jeg, og overrakte diplomet som Paul ga seg til å studere med stor interesse.
— Er det ikke litt tidlig å kåret årets LP allerede i september, spurte han forvirret.
Nei, sa jeg, vi har vår leseravstemningen på denne tiden. Det er fast. Og mens han grunnet over dette, fant jeg frem sort/hvitt-fotografiet fra “Abbey Road” i mai 1980, da han mottok Det Nye-awards forrige gang, og lurte på om han kunne signere det.
— Sure, sa Paul, og sørget for at jeg satt med et skikkelig klenodium, et fotografi av Paul McCartney og meg, signert av mannen selv. Jeg tror den typen signerte fotografier er ganske sjeldne.
Fra Abbey Road i mai 1980, Drammenshallen i september 1989 (signaturen).
— Mitt syn på marihuana
er uforandret
Et møte med Paul McCartney, Abbey Road i mai 1980
Han ble utsatt for Det Nye-diplomet tre ganger, dette var den andre gangen.
Publisert i Det Nye, 22. juli 1980.
Tidligere i år kåret DET NYEs lesere Paul McCartney til «årets musiker/komponist». Det var hans tredje seier på rad i denne musikkavstemningen. Nylig dro vi til London for å overrekke ham DET NYE-diplomet, og møtte en svært opplagt Paul McCartney. Han snakket fritt om sitt fengselsopphold i Japan, om narkotika, penger, familie og musikkarriere. Noen mener kanskje at han er litt for åpen, men som Paul sier: «Man kan da ikke forlange at jeg skal lyve!»
Drosjen stopper. Jeg jumper ut, betaler og haster over fotgjengerovergangen i Abbey Road. Foran meg ser jeg det legendariske Abbey Road Studios. En hvit unnselig bygning. Her ble alle Beatles’ plater til. Og her inne venter Paul McCartney i dette øyeblikk på pressefolk fra hele Europa. Han har en ny plate ute, «McCartney II», hans første solo-LP på 10 år. Selv Paul er altså villig til å prate med journalister ved en slik anledning.
Jeg tar trappen i et sprang, og viser min innbydelse til en meget brysk vakt. Her slippes ingen inn uanmeldt! Inne i vestibylen hersker et velordnet kaos, om man kan få bruke det uttrykket. Journalister og fotografer myldrer rundt, gjettet av EMIs stressete, men bestemte pressesekretærer. Jeg utstyres med en rød nellik i knapphullet (etter Pauls idé, får jeg vite) og et lite hvitt plastskilt som forteller at jeg heter Yan Friis og skal sitte ved «bord 2».
— Vent litt før du går ned, kommanderer en elegant antrukket fyr i 30-årene.
— Vi ser helst at du deler ut diplomet her oppe, før pressekonferansen.
Diplomet, ja. For tredje år på rad kåret DET NYEs lesere i februar Paul McCartney til «årets musiker/komponist». I november overrakte jeg ham DET NYE-diplomene for 1977 og 1978. Nå har jeg 1979-utgaven med meg.
Jeg blir geleidet gjennom en korridor, inn en dør. Og når Abbey Roads «aller helligste». Kontrollrommet. En diger miksepult dominerer fullstendig. Foran den sitter Paul McCartney, badet i flomlys (for fotografenes skyld). Smilende. Iført en overrumplende grønn dress.
— Vel, vel, vel. Er det ikke nordmannen vår, sier han spøkefullt og reiser seg.
Jeg forklarer ham raskt historien rundt DET NYE-diplomet, skreller innpakningspapiret av og trekker det fram. Årets utgave av dette linoleumstrykket går i fargene rødt, hvitt og blått. Paul smiler hyggelig fornøyd, griper det innrammede klenodiet med den ene hånden og meg med den andre, og plutselig . . . KLIKK, KLIKK, KLIKK! Fotografen knipser i et rasende tempo, mens Paul, scenevant og profesjonell som han er, varierer motivet. Gir meg en vennskapelig «uppercut», en klem. Tar noen dansetrinn. Hele tiden med blikket låst i kameraet. Så et «tusen takk», og første del av vårt møte er over.
— Hei, jenter!
Den samme dresskledde fyren møter meg utenfor. Viser meg veien ned til Studio 2, der pressekonferansen skal arrangeres.
Timeplanen holdes strengt. Nøyaktig klokken 15.05 kommer Paul bort til oss. Vi har 15 minutter!
— Hei, jenter, sier han og setter seg.
En ironisk hilsen, siden vi er tre menn og bare to kvinner ved bordet.
Den spanske journalisten spretter opp og er borte hos Paul som et lyn. Han vil ha autografen.
— Kan vi ikke gjøre det senere? spør Paul irritert.
Spanjolen gjør ikke mine til å trekke seg, men stotrer «now, now!»
— OK, vi gjør det, da, det er mye bedre å gjøre det nå, sukker Paul oppgitt.
Mens han skribler, tar en jente ved siden av meg ordet. Hun presenterer seg som korrespondent for en større japansk dagsavis. Paul avbryter henne.
— Hmmm, jeg lurer på hva hun nå skal spørre om. Sikkert noe med blomsterarrangementer!
Allmenn latter rundt bordet. Det hun vil spørre om er selvsagt Pauls arrestasjon i Japan tidligere i år. Han ble, som mange husker, tatt i tollen med mye marihuana på seg. En stund risikerte han å få syv års fengsel! Det endte «heldigvis» med at han ble utvist.
Ni døgn i japansk fengsel, men Paul angrer ikke på noe. (IFOT/APS)
Angrer ikke
Japan-korrespondenten oppnår endelig kontakt.
— Hva synes du nå om alt bråket i Japan?
— Det var helt idiotisk av meg, sier Paul ergerlig, man bør ikke gjøre så dumme ting. Men arrestasjonen har ikke fått meg til å forandre mening om selve stoffet marihuana. Det hardeste var å bli skilt fra min kone og mine barn. I det hele tatt, å sitte i fengsel er ingen stor opplevelse. Men jeg bærer ikke nag til noen.
— Du angrer ikke, da? spør jenta.
— Nei! Det var en feil, og jeg har innrømmet det. Jeg har fått min straff. Sånn er verden i øyeblikket. Det er ikke noe å gjøre med det. Jeg angrer ikke, og jeg bærer ikke nag! Jeg ble godt behandlet. Av og til var det endog ganske hyggelig!
— Hva?
— Ja, det er som når man drar på ferie. Gode tider og dårlige tider i en jevn blanding.
— Hva var det som var så hyggelig? vil en vantro journalist fra Italia vite.
— Tja, jeg sang litt med de andre fangene. Fikk meg noen venner der inne.
Uhyggelig i starten
Japan-korrespondenten vil vite mer om fengsel og fortvilelse.
— Det var temmelig uhyggelig i starten, for jeg er en mann som liker å ta seg en god del friheter. Og jeg bor ute på landet, så bare det å sitte innelåst i et rom midt i Tokyo var skremmende . . . i starten, som sagt. Jeg visste jo ikke hva som kunne skje! Men jeg ble bra behandlet, og etter et par dager vendte min humoristiske sans tilbake. Nå har jeg glemt det meste, verre var det ikke.
Tror Paul han har noen sjanse til å spille i Japan igjen?
— Det har jeg ikke undersøkt. Har ikke behøvd det, for det blir ikke snakk om noen gruppeturné på lenge ennå. Jeg bare lar saken ligge til jeg er ferdig med det jeg driver med i øyeblikket. Fra Japan har jeg dog fått høre at det kan by på problemer å vende tilbake, i hvert fall foreløpig. Derfor venter jeg. Man kan jo ikke slåss mot loven, hva?
— Synes du ikke at du egentlig har vært fryktelig uansvarlig? spør den tyske jenta fra «Bravo».
«Mitt syn på marihuana er uforandret»
— Mange mennesker synes jeg har vært veldig uansvarlig. Men jeg er bare meg, og jeg kommer aldri til å bli noe mer. Da vi begynte med vårt Beatles-hår, sa alle at håret var for langt. Vi hørte på dem den gangen. Og i 60-årene, da folk begynte å røke hasj, marihuana og saker, sa alle at «slik må du ikke gjøre, det er galt og det er farlig». Men jeg så meg rundt i samfunnet, og oppdaget ting som var mye verre. Sovepiller er ikke bra! Men ingen hører på meg hvis jeg sier det. De kommer til å fortsette å ta dem! Eller whisky. Dreper jo masse mennesker! Sigaretter! For å svare på spørsmålet ditt: hvis det er uansvarlig av meg, så vil jeg foretrekke å være uansvarlig. Og om det jeg foretar meg noen ganger kan få meg til å virke uansvarlig, så kan jeg bare si: det er meg! Det er bare slik jeg er!
— Når du skriver ned dette, fortsetter Paul, må du få med at jeg ikke ønsker å preke for marihuana. Egentlig vil jeg helst slippe å snakke om det. Det er pressen som spør. Det er de som vil skrive om det. Jeg svarer bare.
Utvider horisonten
Italieneren griper ordet og bytter samtidig emne. Han vil ha Paul til å snakke om sin alder, om han kommer til å rocke seg gjennom 50-årene, eller om han vil forandre seg.
— Jeg føler meg ikke gammel. Det er poenget. Da er det heller ingen grunn til å stoppe. Men jeg har ikke noe imot forandring. Det jeg liker med å bli eldre, er at du utvider horisonten og blir mer moden. Du får barn og blir influert av barna.
— Ville du like at de begynte å spille rock?
— Tja. Jeg tvinger dem ikke ut i noe som helst. Hvis de vil, må de gjerne bli musikere. Men de må finne det ut selv. Som dere vet, kunne jeg uten problemer skaffe barna masser av jobber. I reklame for eksempel. Men vi holder oss unna alt slikt. De må først lære seg å være vanlige mennesker.
— Det må da være et handikap å ha Paul McCartney som far, mener italieneren.
— Jeg tror ikke det. Jeg har jo tenkt på det. Jeg er den berømte Paul McCartney, og de er mine barn. Men det er nettopp derfor vi (Linda og jeg) forsøker å behandle dem helt vanlig. Som normale hverdagsmennesker. For oss og dem er vi bare en familie. For ytterverdenen er vi noe mer enn det. Men det må barna lære å leve med.
Jeg griper ordet.
— Apropos å utvide horisonten. Føler du at du gjør det musikalsk også? Jeg tenker på . . .
Paul avbryter.
— Når folk snakker om å utvide horisonten, tenker de alltid på en musical.
— Nei, nei! Jeg mente egentlig det å utvikle seg musikalsk. Den nye LP’en din f.eks. Du bruker synthesizers veldig mye der, og på en ny måte vil jeg da våge å påstå.
— Det er riktig nok. Det er ting på platen som jeg aldri har gjort før. Jeg vet det, og alle som er eksperter eller musikk-kjennere kan høre det. Men det er ikke så forskjellig. Fremdeles skriver jeg hovedsakelig popsanger. Jeg kommer nok til å forandre meg, men jeg vet ikke i hvilken retning.
Det gikk skitt med notene
— Har du innerst inne lyst til å lage en hel-eksperimentell plate, eller har du alltid melodiens kommersielle appell i bakhodet når du komponerer?
— Vel, jeg liker kommersielle sanger. Jeg gjør det på den måten at hvis jeg ikke kan huske en låt etter tre dager, vel, så er det ingen god sang. Det medfører sikkert ikke alltid riktighet, men slik tenker nå engang jeg. Derfor har jeg aldri lært meg noter. Glemmer jeg en sang, er det fint at jeg har glemt den. Hadde jeg skrevet den ned på note-ark, ville det bli vanskeligere.
Paul innrømmer dog at han har forsøkt å lære seg noter tre ganger: da han var åtte, da han var 16 og da han var 22. Det gikk skitt.
— Jeg klarte det ikke. Det lignet for mye på skolen. Akkurat som lekser. Det hadde liksom ikke noe med musikk å gjøre.
— Hva betyr egentlig penger for deg, Paul? avbryter Bravo-journalisten.
— Avisene har en tendens til å blåse mine inntekter opp, det er jo en god «story», og folk elsker å lese om hvor mye penger alle kjendiser har. Penger er sentralt i vårt samfunn. Med én gang folk er ferdig med skolegangen, ønsker de å tjene masse penger. Min drøm da jeg var 17–18 var å ha en gitar, en bil og et hus. Jeg har det nå, og jeg trenger egentlig ikke penger til noe annet. Jeg lever ikke for flott. Jeg kjører selv, har ingen sjåfør. Linda lager maten. Vi har ikke masse tjenere og slikt. Så pengene er når alt kommer til alt, bare en sikkerhet.
(Foto: Tommy Hindley / IFOT / APS)
Sjalu foreldre
— Hvorfor er du her, vil italieneren vite.
— Fordi folk gjerne vil stille meg spørsmål, og jeg liker å kommunisere med mennesker. Det er OK, bare det ikke skjer for ofte.
En journalist vil snakke mer om penger. Hvordan klarer Paul å leve et normalt liv med sine barn når han tjener flere hundre millioner i året?
— Fordi jeg har sett så mange rike mennesker, og hvilke feil de begår. Til barna sine skaffer de en barnepike — og etter en stund kaller barna henne «mor». Vi står hverandre for nær i vår familie. Og Linda og jeg er altfor sjalu som foreldre til å slippe utenforstående inn.
Han legger til:
— For øvrig er det viktigere for oss at barna blir gode, fine mennesker enn at de gjør akademisk karriere.
Et nytt emne bringes på bane: kritikerne.
— Hadde jeg hørt på alt det som blir sagt og skrevet om meg, ville jeg ha «tørna» for lengst. Ja, hvem vet! Kanskje har jeg «tørna»! Men det jeg gjør, det gjør jeg i hvert fall på min måte!
Ferie resten av livet
— Siden du har råd til å la være å gi ut plater, som John Lennon, for eksempel, hvorfor gjør du det likevel? Du kunne jo bare trekke deg ut, og dyrke familielivet resten av dine leveår.
Paul humrer litt over mitt spørsmål.
— Noen ganger blir det fristende, jeg innrømmer det. En av ungdomsdrømmene var å tjene så mye penger at jeg bare kunne legge bena på bordet og dra på ferie resten av livet. Men saken er at musikken er for mye av en hobby for meg. Jeg liker å skrive sanger. Selv om jeg kuttet ut plateinnspillinger, ville jeg fortsette å lage sanger.
— Hva med Wings. Oppløser du gruppa gjennom utgivelsen av «McCartney II», din første solo-LP siden «McCartney» i 1970?
— Nei. Vi har bare ingen planer i øyeblikket. Solo-LP’en ble spilt inn før Wings-turneen i fjor høst. Så det har ingen ting med det å gjøre.
— Det er din 11. LP (om vi ser bort fra «Wings greatest Hits»), vet du det? Så tallet på «McCartney II» kan både leses som 11 og det romerske to-tall.
— Jeg visste det ikke, men jeg tror deg! Det var gøy. De to strekene er også symbolet for mitt stjernetegn, Tvillingene. Så det er fryktelig psykologisk, alt sammen. Og psykedelisk.
Paul ler.
— Mediterer du ennå?
— Å, ja. Jeg gjorde det mye i Japan nå. Veldig praktisk når du sitter i fengsel!
Paul reiser seg. 15 minutter er gått.
Møte på toalettet
Jeg stikker ut på toalettet, og finner til min overraskelse Paul stående i den ene båsen, med døren oppe.
— Vel, vel, sier jeg. — Du måtte ha et avbrudd?
Humrende latter fra Paul.
— Si meg, er du ikke redd for å få trøbbel når du snakker så åpent om narkotika? Det smalt jo ganske kraftig den gangen i 60-årene da du sto fram og slo et slag for LSD!
— Du skjønner, jeg vil egentlig ikke snakke om det. Men folk spør, jeg er en offentlig person, og man kan da ikke forlange at jeg skal lyve?
— Hvorfor gir du så få spesialintervjuer? Det er jo omtrent umulig å få tak i deg.treffe deg på annen måte enn gjennom slike gigantarrangementer som her.
— Det er flere hundre journalister fra hele verden som vil ha spesialintervju med meg. Jeg kan ikke si ja til noen få. Det blir urettferdig. Og sier jeg ja til alle, vel, så har jeg fulldagsjobb i et par år fremover!
Vi vasker hendene og konverserer gjennom det store speilet som henger over vaskene.
— Hva med alt Beatles-stoffet som aldri har sett dagens lys. Blir det noen gang utgitt?
— Det finnes ingen ting i arkivene. Alt er ute på markedet.
Her viser Paul at han neppe er særlig informert om Beatles’ etterlatenskaper. Eller han vil ikke snakke om det. Faktum er i hvert fall at det finnes masser av uutgitt stoff på såkalte piratplater. Men jeg fikk aldri svar på dette, for i samme øyeblikk oppdager Paul noen kjente . . . og hjertelige omfavnelser følger.
Jeg stavrer meg opp trappen, og ut i den regntunge London-ettermiddagen. Speider ned Abbey Road, og vinker en ledig drosje inn til fortauskanten. I en eim av diesel feier vi over fotgjengerovergangen som Beatles udødeliggjorde i 1969 med sitt omslagsfotografi på LP’en «Abbey Road». Vel, tiden går. Men Paul holder sannelig stand. «McCartney II» gikk direkte inn på 1. plass i England. Det er ikke mange 38-åringer som kan gjenta den bedriften!
Etterord
(den egentlige historien):
Men vårens høydepunkt var London-turen i mai da jeg møtte Paul McCartney for andre gang på bare noen få måneder. Han husker meg til og med! Det gjaldt lanseringen av "McCartney II", og skjedde i Abbey Road hvor Studio 2 var rigget til med småbord og stoler for europeisk presse.
Vi ble fordelt fem og fem ved hvert bord, og så tok Paul runden og satt ned en halvtime eller så (timeplanen sa 15 minutter, men Paul var ikke så nøye med akkurat det) før han gikk videre.
Jeg var privilegert denne dagen da jeg hadde trofeer å dele ut til Paul for hans seier i Det Nyes leseravstemning 1979 (årets musiker/komponist). Paul elsker trofeer. Ergo hadde jeg egen avtale før pressemøtet startet, oppe i det legendariske kontrollrommet hvor George Martin hadde regjert.
Paul var all smiles and thumbs aloft da jeg ankom – utstyrt med rød nellik i knapphullet (obligatorisk for alle pressefolkene i Abbey Road denne dagen). Jeg sto der som et nek da det stygge trofeet i glass og ramme skulle overrekkes. Paul var proff og grep tak i meg. Og slik ble det bildet tatt.
Dermed var jeg nå Beatles-veteran. Nærmest en venn av bandet. Jeg hadde tatt på og snakket med John Lennon (1971), sett Pauls Wings live mens de spilte på småsteder (Njårdhallen 1972), blitt observert av George Harrison på bare et par meters avstand (i Royal Albert Hall 1974), sett siste inkarnasjon av Wings live og snakket med og tatt på Paul McCartney (Liverpool 1979) og nå sannelig igjen snakket med og tatt på Paul McCartney – i Abbey Road (1980). Dessuten hadde jeg pressefolderen til «Ringo’s Rotogravure» signert av Ringo selv - og inkludert den lille Ringo-lupen. Veteran.
Jeg var heldig denne maidagen i Abbey Road - eller uheldig - og fikk andre bordet Paul oppsøkte. Intervjuet gikk fint. Og så var det slutt. Men man forlater ikke Abbey Road frivillig når Paul befinner seg i samme rom. Så da Paul var i gang med bord 3, minglet jeg med andre pressefolk, spionerte litt på bord 3 og drakk gratis. Noen vil si bælmet. Man blir jo opprømt. Jeg mener, fuckings Abbey Road! Jeg inspiserte vegger og hjørner, studerte ettertenksomt gulvet, tok noen prøvende skritt opp trappen til kontrollrommet, men ble kontant stoppet. Restricted area. Hjalp ikke at jeg hadde nettopp hadde vært der sammen med Paul.
Men dassen var for alle. Og slik gikk det til at jeg fikk inn det gamle pissoar-trikset på den mest berømte beatle av dem alle.
Det var bare én person på toalettet da jeg kom skjenende for å lette blæren, og han sto i en bås med døren på gløtt. "Ah! You’re human!" utbrøt jeg begeistret. Paul, for det var ham, skvatt og skvettet nervøst, vred seg mot babord for å sjekke om det var fare på ferde, og det var det jo, og dermed gikk strålen i veggen.
Noen stygge Liverpool-gloser senere sto han ved siden av meg og såpet inn hendene. Det oppsto en liten samtale som gikk greit inntil jeg begynner å snakke om Beatles-outtakes. Han fornektet outtakes’ene med slik kraft at jeg kunne se nesen vokse, og jeg sto selvfølgelig på mitt. "Jeg har mange bootlegs. De inneholder mange outtakes."
Jeg begynte å ramse opp outtakes med en diksjon i slappeste laget, noe som antagelig medvirket til at Paul ikke lenger regnet meg som sin gode venn. Munnen ble smal.
Akkurat da dukket Linda opp i døren. Hun syntes vel at det drøyde med Paul. "Everything OK?" Spørsmålet utløste stor gjensynsglede. "Ah Linda, there you are!" Og ut føk han.
Mitt andre intervju med Paul på én og samme dag, ble altså i korteste laget. Men var han så kvitt irritasjons-monsteret fra Norge? Særlig.
Det var fortsatt drikke igjen, og den nå lett ustø journalisten minglet og minglet – ja, det er mulig at han manglet litt også, og fikk en idé. En strålende en. Min venn Arve, han er jo Beatles-fan og vil sikkert ha en signert plate, tenkte den omsorgsfulle nordmannen. Hm, hvor var Paul? Jo, der, i et provisorisk fotostudio rigget til borte i hjørnet. Han var midt i et fotoopptak og blitzparaplyene lynte.
— Hei, det er meg igjen! Kan jeg ta denne platen?
Sa jeg og tok eksemplaret av «McCartney II» som han sto med i hånden. Det fulgte en lang og snøvlete forklaring om Arve og Beatles og både det ene og det andre.
Pauls ry som diplomat hang nå i en tynn tråd, for han begynte å putre som en liten trykkoker mens han åpnet og knyttet nevene. Trøkk 16 på gang? Nei, han overvant seg selv, og signerte mumlende platen som egentlig var en del av fotoopptaket jeg hadde avbrutt. «Arve», skrev Paul og lurte på om vi var done for now.
Jeg forsøkte å tenke etter, men ble distrahert av en hyggelig dame som fryktelig gjerne ville vise meg veien ut. Ja, faktisk ble hele nellikgjengen utvist. Pressemøtet var over. Takk for at dere kom.
Mitt eksemplar.
Jeg tenkte at dagen fortsatt var ung i en lett tiltagende skumring og satte kurs for et av de mindre spillestedene i London, et gammelt teater. Med to signerte "McCartney II" i skuldervesken, og solbrillene på. Dørvakten, en tatovert kjempe med skjegg, så nedlatende på meg. Hvor jeg hadde tenkt meg hen? På Magnum-konserten, snøvlet jeg og viste adgangstegnet noen snille på Jet Records hadde gitt meg.
- Med den nusseblomsten? Sa kjempen og dytter en stiv pekefinger i nelliken min (som jeg hadde glemt).
- Det er fordi jeg er kameraten til Paul McCartney, forklarte jeg.
- Kom deg vekk, din sissy! Går du inn sånn får du grisebank.
Jeg trakk meg tilbake. Så forbannet han ble, da! Jeg var uansett ikke noe glad i Magnum.
Det skulle gå noen år før jeg traff Paul igjen. Og da hadde han heldigvis glemt episoden med den norske nellik-fylliken som fikk ham til å pisse i veggen på Abbey Road.
Da Paul McCartney
vendte hjem
Et møte med Paul McCartney, Liverpool i november 1979
Usikker på fotograf, tror både Tor Marcussen og Stein Dag Jensen var involvert.
Publisert i Det Nye, 12. februar 1980
Liverpool — Beatles’ vugge. Herfra fløy de ut og erobret verden. 17 år etter Beatles’ gjennombrudd vender Paul McCartney tilbake. Nå som leder av Wings. Liverpool åpnet begeistret armene for sin hjemkomne sønn. Publikum i alle aldre strømmet inn i konsertsalen kveld etter kveld. «Paul er Gud,» ropte de ivrigste. DET NYE var til stede på åpningskonserten. Og etter showet var det pressekonferanse. Her fikk vi personlig overrakt Paul DET NYE-diplomene . . .
Liverpool. Englands nest største havneby. Mil på mil med kaier snor seg langs elven Mersey, som deler Liverpool i to. Her er osende industri, ruvende varmekraftverk og en larm uten like. Enorme, sultne kraner rasler ned i skipsmavene og trekker opp tonnvis med korn, olje, bomull, kjøtt, tømmer og tobakk. Den salte, rå atlanterhavsluften gjennombrytes av kjeftende stemmer, larmende skipsfløyter, brølende maskiner og lyden av jern — brakende, tyggende jern. Havnearbeiderne svetter. Sjøfolk går i land. Sjøfolk mønstrer på.
For 17 år siden var denne sydende, travle byen et sentrum for Vestens ungdomskultur. I trange, røykfylte kjellerlokaler ble det spilt rock som verden aldri hadde hørt maken til. Stjerne etter stjerne lyste opp på kjendishimmelen. Billy J. Kramer, Gerry & The Pacemakers, The Big Three, Searchers . . . og The Beatles. «Merseybeat» var tidens musikk. London ble pulverisert. USA mistet sitt pop-hegemoni. Det var i Liverpool det skjedde. For en stakket stund.
I dag er imidlertid byens musikkliv dødt. Steindødt. Mens resten av England koker av nye entusiastiske musikere, ligger Liverpool i en sørgelig bakevje. Her skapes intet. Man konsumerer. Går på diskotek eller heier fram fotballagene Everton og Liverpool. Slik kan det gå.
The Beatles er fremdeles byens stolthet. Turistbyrået selger store kart over Liverpool der steder og gater med tilknytning til John, Paul, George & Ringo er merket inn. Omsetningen er høy, for «pilegrimene» er mange.
Man kan ta en tur til Penny Lane, denne gaten som The Beatles gjorde til en verdensslager i 1967. Men forbered deg på en skuffelse. Penny Lane er grå og trist — typisk britisk. Identiske mursteinshus så langt øyet kan se.
Man kan også stikke bort til Matthew Street. I dette trange smuget lå den legendariske Cavern Club, der The Beatles trådde sine barnesko. Klubben ble dessverre revet i 1974, så det eneste som møter deg nå, er en gruslagt parkeringsplass. På den andre siden av gaten er det åpnet en ny Cavern Club. Her går det stort sett i disco. Fasaden er prydet med et stort minnesmerke over The Beatles — «Four lads who shook the world». Men det er tydelig forfallent.
Krefter i Liverpool kjemper i øyeblikket for å få reist en skikkelig statue. Man venter på bevilgninger fra bystyret. Byens fire store sønner må jo hedres på skikkelig vis, hva?
1000 kroner for en billett!
Den som har klart seg best av ex-beatlene er uten tvil Paul McCartney. I dag leder han Wings, og selger millioner av plater over hele verden. Han bor ikke lenger i Liverpool. Men byen betrakter ham fremdeles som sin egen. Da Wings nylig skulle legge ut på en britisk turné (deres første på flere år), takket Paul for tilliten ved å starte opp i hjembyen. Fire konserter ble lagt hit. Og for å få skikkelig kontakt med publikum, valgte Paul et lite lokale — «Royal Court Theatre» — som tar knappe 1500 mennesker. Billettene ble øyeblikkelig revet vekk, selvsagt. Og interessen var så enorm at folk villig ga 1000 kroner for én billett da svartebørshaiene inntok gatene.
DET NYE var til stede på den offisielle åpningskonserten (Wings hadde spilt gratis for en haug skolebarn dagen før). Det gamle teateret vibrerte av forventning. Her var gamle og unge om hverandre. Alle hungret de etter å møte legenden selv, Paul McCartney.
Hele McCartney-klanen var også til stede. Tanter, onkler, brødre, søsken, sønner og døtre. 40 i alt! Pauls egne barn er kanskje de største Wings-fans av alle. De veivet entusiastisk med digre bannere og ropte ned til mor og far på scenen. Pauls halvbror Mike McGear applauderte også begeistret.
Selve konserten var en velkvalifisert suksess. Publikum formelig løftet Wings gjennom det to timer lange showet.
Gruppen virket tett og samkjørt. Særlig takket være de to nye medlemmene Laurence Juber (gitar) og Steve Holly (trommer). Sistnevnte trommer hardt, knapt og pågående.
Paul selv virket ordentlig tent. Og han hadde intet imot å svinge innom kjente kjære Beatles-klassikere som «The Fool On The Hill», «Let It Be» og «Yesterday». Arrangementsmessig var disse tre lagt så tett opp til originalene som mulig.
Rock’n Roll
Som «Back To The Egg» signaliserte, er Wings nå mer rock’n rollorientert enn noen gang. Alle tempo-låtene fra den LP’en ble fremført. Kveldens mest sprelske avdeling kom da Paul byttet ut bassen med gitar og spilte solo på «Hot As Sun», «Spin It On» (beinhard!) og den gamle Eddie Cochran-klassikeren «20 Flight Rock».
Sterk var også «Goodnight Tonight», som låt bedre enn på plate. Og den nye låten da, «Coming Up». En funky sak med skramlende keyboards fra Linda og Denny, «oooh»-refreng og saftige messingblåsere.
Gruppa benyttet for øvrig messingblåsere på nesten alle låtene, selv i «Yesterday». De ble avløst av en skotsk sekkepipeblåser (i kilt og det hele) under allsangnummeret «Mull Of Kintyre», som alle engelskmenn kan utenat.
Det man ellers husker, er Lindas introduksjon av den alltid like pinlige «Cook Of The House» — «this is dedicated to my family who has to eat my food all of the time». Videre den noe beduggede Denny Laine som ved et par anledninger begynte å synge på den gamle Tiny Tim-slageren «Tip Toe Through The Tulips». Og man husker Pauls fleipe-start på «Yesterday», der han etter den kjente akustiske introduksjonen plutselig satte i gang med «Maggie Mae»!
Pauls stemme var ikke alltid helt patent. Han strevde forferdelig i de høyeste partiene. Du merket det best i «Got To Get You Into My Life» og «Every Night». Showet ble avsluttet med ordene «thank you all from Liddypool», før Wings tro til med «Band On The Run». Da var salen i full ekstase. «Paul is God», ble det ropt.
Paul er snart 40 år gammel, men han har ikke satt ned farten. “Jeg liker rett og slett rock’n’roll”, sier han.
Ansikt til ansikt med en legende
Nå fulgte en svært hektisk periode for oss journalister. Det skulle nemlig arrangeres pressekonferanse i baren under scenen. Bare spesielt inviterte fikk slippe inn. Journalister fra hele verden hadde bedt om inngangstegn og fått nei. Bare et dusin britiske og fire norske fikk ja. Jo, McCartney vet han er stor i Norge!
Og mens en diger dørvakt brysk avviste fans og andre håpefulle, slapp vi gjennom nåløyet og inn i «det aller helligste». Vi hadde med oss to DET NYE-diplomer. Leserne kåret nemlig Paul McCartney til «årets musiker og komponist» både i 1977 og 1978. Og nå skulle vi overrekke Paul troféene personlig.
Journalistene summet forventningsfullt, men Wings lot vente på seg. Man kontrollerte kassettbåndopptakere og kamerautstyr nok en gang. 20 minutter hadde pressen fått. Her gjaldt det å utnytte tiden maksimalt!
Så gikk døren opp, og manager Tony Brainsby forkynte: «Mine damer og herrer — Paul McCartney og Wings!»
Og der sto man altså. Ansikt til ansikt med en legende. Paul McCartney. Mørkt, nesten svart, kortklippet hår. Smilende, spøkefull og svært ungdommelig (han er 37 år gammel!). Han er ikke spesielt høy, men utstråler en overveldende personlighet. På et blunk var hele rommet fylt til randen av Paul McCartney. Han er som en magnet, og suger alles oppmerksomhet mot seg. Du må like ham.
(Det Nyes arkiv)
Pressekonferansen ble åpnet med en blomsteroverrekkelse. Royal Court Theatre kjemper i motgang, og var svært takknemlige fordi Paul valgte dem fremfor en konvensjonell konserthall.
Linda takket glad for blomstene, men ble avbrutt av Paul.
— Oppfør deg ordentlig og sett deg ned!
Opprømt latter fra alle. Både presse og resten av Wings.
— De er så vakre!
Linda er fremdeles opptatt av blomstene.
— Plast, forkynner Paul tørt.
— Dere ser så unge ut, utbryter en engelsk journalist.
— Vi er svært unge mennesker, forklarer Paul.
— Vi tar en masse piller, er Lindas kommentar.
Ny runde latter.
«Get lost»
Et mer seriøst spørsmål fulgte. Om Paul og hans evne til å rocke enda han snart er 40.
— Jeg ville jo tro at tiden var inne til å sette ned farten og spille musikk som passer bedre til min aldersgruppe, ler Paul, — men det har ikke skjedd. Vi liker rett og slett rock’n’roll!
— Da jeg var 18, trodde jeg 25 var slutten. Frank Ifield var nemlig 25 da det gikk nedover for ham, sorry, Frank! Men da jeg ble 25, trodde jeg 30 var grensen. Da jeg ble 30, trodde jeg 35. Og nå . . . ja, jeg vet ikke riktig.
— Hva med 40, spør en journalist.
— 40, tja . . .
— Du er da ikke 40, snøvler Denny Laine vantro.
— Neida, beroliger Paul.
— «Get lost!»
Paul sier at han aldri bevisst har tenkt på å legge inn årene. Ei heller har han gått spesielt inn for å forandre seg eller den musikk han spiller. Slikt går jo av seg selv.
— Det er bare det, at når du er 18, ligger 25 uendelig langt unna.
— Du må huske, snøvler Denny, — at på den tiden besto gruppene av unge mennesker.
— Det gjelder også en del av gruppene nå for tiden, legger Paul til og ler.
Men hvorfor turnérer Paul fremdeles? Det kan umulig være økonomiske grunner. Og turnélivet er forferdelig slitsomt.
— Wings er en arbeidende gruppe. Og grupper av den typen skriver sanger, gir ut plater og drar på turné. Utelater du én av disse tingene, så mangler det liksom noe. Da føles det ikke så bra.
Kaniner
Paul understreker at han fremdeles har et helt spesielt forhold til Liverpool. Og opplyser at hele McCartney-klanen var til stede under kveldens konsert.
— Det var 40 av dem.
— Jeg trodde det var 75, sier Linda.
Latter.
— Far kom fra en sjubarnsfamilie. Og de har alle sammen formert seg som kaniner.
— Har du noen formening om hva slags publikum dere spilte for i kveld, spør en journalist.
— Kaniner, ler Linda.
— Vi venter oss hele tiden at publikum skal bli mer voksent. Men det skjer ikke, heldigvis. Vi trekker ganske unge mennesker, sier Paul.
Han blir spurt om han har skrevet noen sanger tilegnet Linda.
— Ja, «My Glove» — det var én av dem.
Kaklende latter fra Denny.
Paul avslører at han lenge har drømt om å lage en helaftens tegnefilm basert på «Rupert The Bear».
— Jeg har alltid vært begeistret for Walt Disneys filmer, og skulle gjerne vært med på å lage noe som er like godt.
Han har endog skrevet en rekke låter for dette prosjektet. Og alt sammen ligger nedlåst i EMIs arkiver — innspilt med Wings. Nok til en hel LP. Men musikken vil ikke bli utgitt. Paul betrakter opptakene som rå-skisser. Når han får tid, skal han arbeide videre med dem.
— Vi er også i gang med en film, «Band On The Run». Alle medlemmene i Wings har roller. Det blir dog ingen selvbiografisk affære.
«Hold opp med det tullet»!
— Har du tenkt å involvere deg mer i filmmediet slik George Harrison har gjort, spør en journalist.
— Vel, jeg . . .
Denny avbryter Paul.
— Jeg kan ikke la ham holde på for mye for seg selv. Jeg har tross alt min egen fremtid å tenke på!
— Ser du noe til de tre andre ex-beatlene, blir Paul spurt.
— Ja, nå og da. Jeg ser ikke John så ofte, for han bor i New York. Han fører en slags . . . klostertilværelse.
— Er han en nonne, foreslår en journalist.
— Nei, nei, nei! Hold opp med det tullet, forlanger Paul sint. — Husk John leser alt dere skriver. Han holder alle avisene. Hva tror dere han vil synes om han leser:
— «John Lennon er en nonne», sier Paul McCartney?
Det sludres fram og tilbake. Paul prater litt om sin solo jule-single som nettopp hadde blitt utgitt («Wonderful Christmastime»). Helt på tampen avslører Denny Laine at Wings ikke planlegger sine konserter, noe som får Paul til å reagere.
— Jeg planlegger, da!
— Gjør du? Ja, det gjør i hvert fall ikke jeg, sier Denny.
Det Nye-diplomene
Så er det slutt. Tony Brainsby klapper i hendene og geleider Wings mot utgangen. Og nå er det DET NYEs tur. Febrilsk haster vi etter Paul med de to digre, innrammede diplomene under armene. Han stopper, og lytter interessert mens vi forklarer ham at DET NYEs lesere har kåret ham til «årets musiker og komponist» for 1977 og 1978. Her blir vi avbrutt av Linda.
— Hva med 1979?
Vi forklarer hurtig at den avstemningen ikke er holdt ennå. Hun nikker nådig.
— Takk leserne, sier Paul, — og alle våre fans. Jeg vet det er mange av dem i Norge.
Denny Laine har i mellomtiden fått klørne i det ene troféet, og tror det er hans. Igjen må en forklaring til.
Så forsvinner Wings ut døren. Paul vinker og takker igjen for de to DET NYE-diplomene. Så er han borte.
Utenfor Royal Court Theatre yrer det av unge fans som vil ha et siste glimt av Paul McCartney. Han vinker til dem fra bussen og får jublende hyll til svar.
Det er over for i kveld, og Liverpools store sønn har styrket sine kort ytterligere . . .
Bitter mann på Club 7
En samtale med Denny Laine, Club 7, september 1980
(Alle fotos: John Smith)
Publisert i Det Nye, 4. november 1980
Si Wings! Og folk tenker på Paul McCartney. Urettferdig, selvsagt. For Wings er en gruppe. Og Denny Laine har vært med siden starten i 1971. Han er Paul McCartneys høyre hånd, men lever i skyggen av den store Wing-kommandør. Nylig besøkte han Norge med sin nye gruppe. DET NYE slo av en prat med ham, og Denny snakket åpent ut om sitt forhold til Paul. Også Wings-trommeslageren Steve Holly deltok i samtalen, mens Dennys kone JoJo fniste . . .
Denny Laine, et av Wings nøkkelmedlemmer, var nylig i Norge med en gruppe han har dannet på si’. Man ventet seg kanskje glødende fanfarer og fete overskrifter fra dagsavisene. Men slik gikk det ikke. Denny kom og gikk i stillhet. Det var nesten ingen som merket at han var her. Gruppa opptreden ved en festival i Ålesund resulterte bare i bisetninger i avisene. Og da dørene ble åpnet for en konsert i Oslos Club 7, var det ingen publikumskø som trengte på. Hvordan kan det ha seg at interessen for superstjernen Denny Laine er så lunken?
Sannheten er vel den at han også i Wings holder en lav profil. Det er Paul McCartneys band. Det er Paul McCartney som skriver omtrent alle låtene, som bestemmer hvordan det skal lyde. Denny er bare en del av mannskapet. Den mest trofaste matrosen, riktignok. For han er den eneste, bortsett fra Paul og Linda, som er igjen fra originalbesetningen (1971). Men Denny er og blir en skyggefigur i folks bevissthet. Derfor trekker han ikke store publikumsmasser. Det verste er at han liker det slik.
DET NYE slo av en prat med Denny og Wings-trommeslageren Steve Holly, som han hadde med seg. Første spørsmål dreide seg om forholdet Denny Laine Band/Wings. Mange har jo sett Dennys nye gruppe (og Pauls solo-LP «McCartney II») som første skritt på veien mot oppløsning av Wings.
Ingen fare!
Denny smiler beroligende.
— Ingen fare. Wings består. Men jeg vil gjerne se at Denny Laine Band blir en permanent gruppe. En gruppe jeg kan holde i gang ved siden av. Wings jobber så lite ute, og jeg liker ikke å sitte uvirksom med hendene i fanget. I hvert fall ikke over lengre tid.
Vi hadde kommet så fint i gang i fjor høst. Ny LP ute, to nye medlemmer (Steve Holly og Laurence Juber) og en meget suksessfull Englands-turné.
Denny rister på hodet.
— Vi gledet oss som barn da vi la kursen mot Japan, der samtlige billetter var utsolgt uker i forveien. Så måtte Paul ødelegge alt sammen p.g.a. den latterlige posen med marihuana! Han burde visst bedre! Man kan ikke bare ta med seg slikt gjennom tollen!
Det er klart jeg ble forbannet
Det ryktes at dere ikke var på talefot etter den blunderen?
— Ryktes! Pøh. Det er ikke rykter, det er rene, skjære sannheten! Etter lang, lang tid uten noe å gjøre, skulle endelig Wings ut på veien igjen. Som jeg gledet meg! Og så ødelegger han det. Det er klart jeg ble forbannet!
Men det gikk ikke så langt at du brøt med Wings og Paul?
— Å, nei! Var jeg så hårsår, ville jeg sluttet i Wings for mange år siden. Paul og jeg krangler da ofte nok.
Muntre folk på Club 7. Fra venstre: meg, Denny, JoJo og Steve.
Også Steve Holly tok konsekvensene av Pauls «marihuanasmugling» tungt. Han hadde jo bare spilt et dusin konserter med Wings, og var svært sulten på mer etter måneders hardt studioarbeid i forbindelse med «Back To The Egg».
— Derfor er jeg glad vi har muligheten til å reise rundt med Denny Laine Band. Det er dessuten en åpnere gruppe enn Wings. Alle kan bidra med sine saker her.
— Så du skriver låter selv?
Steve nikker hemmelighetsfullt.
— For oss er det viktig å være i gang hele tiden, sier Denny entusiastisk. En musiker som ikke jobber ute, mister noe. Jo mer han holder seg i ro, desto verre blir det.
— Er dette en indirekte kritikk av Paul McCartney?
— Nei, langt ifra. Paul er av den typen som trives hjemme, som skaper best i ensomhet. Det kan ikke kritiseres. Han er et geni. Men jeg holder ikke ut all ventetiden. Jeg må ut!
Pumpa etter tre låter
Steve griper ordet.
— Etter Japan-fiaskoen holdt jeg på å kjede meg ihjel. Det var ingen ting å ta seg til. En kveld klarte jeg ikke mer, og dro ned på en klubb for å jamme med noen venner. Da fikk jeg igjen for den lange perioden med inaktivitet — jeg var pumpa etter tre låter!
Denny er ikke spesielt glad i Pauls arbeidsmetoder i studio.
— Det tar for lang tid. Øving, øving og atter øving. Alltid en detalj som må forbedres. Paul er en perfeksjonist, og gir seg ikke før det lyder akkurat som han har planlagt. Man kan bli gal av mindre! Men jeg vil ikke kritisere ham for det heller. Paul er en mester.
Denny grunner litt.
— Jeg liker ikke å øve. Det er morsommere å ta ting på sparket, gå rett på scenen. Det gjør Denny Laine Band.
Igjen en kamuflert kritikk av Wings’ manglende konsertaktivitet!
— Du må være god på scenen, ellers kan du gi opp. Det er der låtene utvikler seg. Det er der musikerne finner hverandre. Derfor mener jeg personlig at en bør fremføre de nye låtene ute før man går i studio for å spille dem inn. Pink Floyd har alltid gjort det.
Må ha et spark bak
Tilbake til din posisjon i Wings. Du skriver ytterst få av gruppas låter. For å være helt nøyaktig: Siden 1971 er bare to låter utelukkende skrevet av deg, mens du har skrevet syv sammen med Paul. Det er lite. Særlig tatt i betraktning av at du var den kreative mannen i Moody Blues 1965–66, og var i gang med en solo-LP i 1971 da Paul innlemmet deg i Wings. Har du helt sluttet å skrive, eller får du ikke lov?
— Nå, så ille er det ikke. Sannheten er vel at jeg er litt doven på akkurat det området. Får meg liksom ikke til å sette meg ned. Jeg må ha et spark bak. Tiden rundt «London Town» og «Mull Of Kintyre» var en god periode. Da gikk Paul og jeg virkelig inn for å skrive sammen.
«Mull Of Kintyre», ja. Den mest solgte single i Storbritannia gjennom tidene. Var det du eller Paul som fikk ideen til den låten?
— Det var Paul. Jeg bidro dog med mine 50 %, for Paul sto fast. Det artige med den singlen er for øvrig at B-siden, «Girls School», egentlig skulle være forsiden. Vi ville fokusere Wings’ harde side. Men selskapet og radioen foretrakk den rolige «Mull Of Kintyre», de liker alltid best Pauls rolige saker. Hadde vi fått viljen vår, kunne århundrets single blitt århundrets flopp, ler Denny.
Ikke spesielt begeistret
— I 1977 ble det utgitt en LP, «Holly Days», kreditert Denny Laine. En LP bare bestående av Buddy Holly-låter. Det merkelige var at du bare sang. Paul sto for akkompagnementet (han spilte samtlige instrumenter) og koret. Betrakter du den som din LP, eller var det nok en av Pauls ideer?
— Opprinnelig hadde jeg planlagt å lage en Buddy Holly-LP. Men sammen med noen venner. En dag ringte Paul og ba meg stikke oppom farmen hans i Skottland. Han hadde nettopp gjort ferdig kompett til en hel LP, og syntes det var en god idé at jeg sang. Ham om det. Jeg kan ikke si jeg er spesielt begeistret for LP’en.
— Etter lang, lang tid uten noe å gjøre, skulle endelig Wings ut på veien igjen. Som jeg gledet meg! Og så ødelegger han det. Det er klart jeg ble forbannet! (Dennys reaksjon etter Japan-fiaskoen.)
Steve Holly vil gjerne inn i samtalen igjen. Og jeg spør ham om hans fortid.
— Egentlig er jeg studiomusiker. Har spilt på platene til utallige stjerner.
— Som . . .
— Ja, Elton John’s «A Single Man», Arthur Brown’s . . .
— Han har hatt mer enn 500 jobber, «this boy», sier Denny med et flir.
— I oktober kom det ut 32 plater som jeg er med på, sier Steve.
— 32!
— Ja, to LP’er og resten singler. Du skjønner, jeg liker å jobbe.
Optimistisk
Er det ikke slik at studiomusikerne nå tar det arbeid de får, og derfor lever et temmelig trøstesløst liv? Og hvorfor gjør du så mye for andre, nå som du er medlem av Wings?
— For det første trommer jeg bare for de artistene jeg liker. Jeg sier nei til alt annet. Det andre spørsmålet har jeg allerede svart på: jeg liker å jobbe!
Steve sier det med et mildt smil. Et behagelig vesen har han, og han virker merkbart upåvirket av livet i det høyere stjernesjiktet. Akkurat som Denny. Den eneste som faller litt utenfor er Dennys kone JoJo. Oversminket, store dådyrøyne, knallrød plasttrut, åletrange bukser. Under vår samtale nøyer hun seg med å fnise.
Vel, tilbake til intervjuet. Vi kommer inn på Wings’ fremtid.
— Jeg er optimistisk.
Denny skotter bort på Steve, som nikker enig.
Denny er svært stolt av Wings.
— Det er en fin gruppe. Veldig variert musikalsk. Folk er kanskje ikke klar over det, men vi spenner over et vell av musikkstiler. Det vi mangler er et friere forhold til det vi gjør. Vi føler oss for bundet. Denny Laine Band er en fri gruppe. Vi skiller oss ikke særlig fra Wings musikalsk … likevel blir det litt annerledes. Mer intimt, røft. Forhåpentligvis kan også Wings gå den veien. Målet vårt er å gjøre litt av alt neste år. Småturneer, kanskje en konsert et eller annet sted i verden hver 14. dag. Plateinnspillinger i ny og ne. Og ved siden av kan Steve og jeg holde Denny Laine Band i gang. Jeg har tro på en slik løsning . . . det er det eneste Wings ikke har forsøkt.
Kunne vært bedre
En pause oppstår. Denny føler tydeligvis at han må velge de følgende ord med omhu.
— Jeg vet Wings har sine feil. Alle har det. Vi legger hodet på blokken . . . det er alltid problemet når du er blitt stor. Vi kunne ha vært bedre, og kommer ganske sikkert til å bli det også. Men folk må slutte å kreve at vi skal være . . .
— The Beatles?
— Ja, nettopp!
— Hvorfor forlot du forresten Moody Blues?
— Vi hadde bare hatt én slager, «Go Now». Resten var en endeløs vei nedover. Jeg trodde ikke gruppa kunne klare seg. Kjedet meg. Jeg syntes det var tid for å spille inn en god LP, men de andre nektet å gå i studio. De ville heller spille ute. Så trakk jeg meg ut. Konsentrerte meg om å skrive. Ironisk nok reddet Moody Blues seg ved å gjøre akkurat det jeg hele tiden hadde mast om: de fikk tak i en god producer, gikk i studio og laget akkurat den type musikk jeg ville lage. Resultatet ble «Days Of Future Passed» og singleklassikeren «Nights In White Satin». Det var jo litt bittert.
— Neste stoppested i din karriere var Ginger Baker’s Air Force. Et folkerikt band som aldri «tok av».
— Ja, det var galskap.
Denny humrer.
— Det var altfor mange med i den gruppa, så ingen tok oss alvorlig. Egentlig var det vel bare Ginger og jeg som jobbet seriøst.
Skipper?
Og herfra gikk veien via solo-LP’en «Ahhh . . . Laine!» til Wings. Det ryktes dog at du innimellom alt dette jobbet som skipper på en ferje?
Denny ser nesten bestyrtet på meg.
— Skipper?
Han snur seg mot kona JoJo etter hjelp.
— Det var sikkert den turen til Frankrike, mumler hun.
— Å, ja! Nei, skipper var jeg ikke. Men noen venner av meg og jeg stakk fra alt stresset . . . tok oss en tur til Frankrike i en stor båt, som jeg riktignok førte. Vi var temmelig «utfreaka» og holdt på å kjøre oss vill på veien tilbake. Satte kursen mot Atlanteren!
— Ellers bodde jeg en stund i en husbåt på Themsen. Det var fint nok.
— Og uvanlig?
— Ja, jeg har levd et slags sigøynerliv. Musikkbransjen kan bli altfor kjedelig. Det er så mye viktigere ting å foreta seg her i livet . . . ting som både er morsommere og mer givende.
— Du er ikke kontraktbundet til noen?
— Nei, hverken til EMI eller Wings. Jeg liker det slik. Friheten er viktig for meg. Det å vite at jeg kan komme og gå som jeg vil. Ingen har råderett over gode, gamle Denny!
Livet er kort
— Så hvis Wings grunnstøter, står du på bar bakke?
— Ja, det er mulig. Men det gjør meg ingen ting. Det er alltid noe å finne på. Jeg vet hvordan det er å stå på en scene som bejublet idol, og jeg vet hvordan det er å dø en død. Pressen har hatet meg, elsket meg og fortiet meg. Det spiller egentlig ingen rolle. Livet er kort, og det er så meget å finne på . . .
Dermed var det slutt på samtalen. Denny, Steve og JoJo gjorde seg klar til konsert . . . sammen med resten av Denny Laine Band: Gordon Sellar (ex-Alex Harvey Band), Andy Richards (ex-Strawbs) og Mike Piggot (ex-Ralph McTell).
De fremsto som et hyggelig, uformelt og energisk klubb-band på Club 7. Spilte gammelt og nytt (fra en kommende LP), Wings-stoff pluss perler fra Dennys tidligere karriere. Med tiden vil repertoaret utvides med komposisjoner fra de andre medlemmene, fortalte Denny meg. OK, lykke til skal de ha. Forhåpentligvis får JoJo skikk på stemmen sin. Det hun viste av «sang» på Club 7, var nemlig særdeles slett (verre enn Linda McCartney på sitt verste!) . . . og hennes sex-vrikk virket bare patetisk og utenpåklistrert. Men resten av bandet gjorde altså et solid inntrykk.
Jojo, Yoko light.
Makrellbekken 1972
Første møte med Paul, Njårdhallen 9. august 1972
Sensommerens store øyeblikk: Wings i Njårdhallen. Paul McCartney i Norge. Nesten ikke til å tro. Selveste Paul. Hvor filleristet han enn var blitt av pressen og av John Lennon, han var fortsatt Paul. "A Hard Day's Night"-Paul. "Sgt. Pepper"-Paul. "Abbey Road"-Paul. Det nærmeste man kom gudene - på jord.
Det vrimlet på Makrellbekken. Wings-bussen var der. Stemningen så forventningsfull at det gjorde vondt. Jeg kommer mutters alene. Det passer meg veldig bra. Jeg vil ha dette øyeblikket for meg selv - i folkehavet.
Billetten var ikke allverden, men jeg klarte å manøvrere meg til en ypperlig plass. Jeg så Paul så tydelig at skjeggroten hans ble en del av minnet. Blåsvart. Som håret. Jeg hadde ingen ting å innvende mot konserten. Jeg svevde.
Særlig hang én låt fast, den dovent hypnotiske bluesen med den gåtefulle teksten: "1882". Den ble liggende og gnage i bevisstheten min gjennom en stabel tiår, savnet etter å høre den igjen ble ikke stillet før "Red Rose Speedway"-boksen endelig kom i 2018.
Låten er om mulig enda bedre enn jeg husker den fra Njårdhallen 9. august 1972, nøyaktig fire dager før jeg fylte 20.
Wings i Njårdhallen. Min beste konsert? Sikkert ikke. Det har ingen ting å si. Det var mektig, en begivenhet, antagelig det nærmeste jeg kom Beatles-følelsen i mitt liv. Og da snakker vi nær. Enda nærmere enn da jeg fikk Paul til å pisse i veggen på dassen i Abbey Road syv og et halvt år senere. Og tenk, jeg hadde altså sett både John og Paul før jeg fylte 20.